Div. Artists - Broken Hearts & Dirty Windows vol. 2 (Oh Boy records)
Jeg er godt fornøyd med at John Prine og jeg hadde samme yrkeserfaring.
Nei, jeg har bare vært med å co-skrive en sang i hele mitt liv.
Men vi har begge jobbet på posten.
Da John Prine døde av corona 7. april i fjor, knappe to måneder etter at han nok en gang hadde sjarmert/ rørt i senk et fullsatt Oslo Konserthus, gikk det en bølge av genuin sorg gjennom den utvidete americana-verdenen.
Prine var både forbilde for alle låtskrivere verdt sitt salt og en overlegen vismann som snakket til svært mange av oss andre med sine tekster og fremføringer, ofte i det veikrysset der underfundig humor og velformulert empati møtes.
Det gir en god følelse å vite at postmannen fra Chicago opplevde at helt nye generasjoner av sangere/ låtskrivere og artister om og om igjen forelsket seg i sangene hans.
Således er vi nå fremme ved det andre volumet av hyllest-platen som henter tittel fra sangen «Souvenirs», «Broken Hearts & Dirty Windows».
«Souvenirs», som opprinnelig er å høre på Prines andre album, «Diamonds in the Rough»/ 72), fremføres med akkurat den rette miksen av autoritet og aktelse av han som kanskje er Prines mest suksessfulle disippel nå, Jason Isbell.
Det første volumet av «Broken Hearts & Dirty Windows» kom i 2010 og inneholdt bidrag fra bl.a. Justin Vernon (Bon Iver), Justin Townes Earle, Old Crow Medicine Show og Drive-By Truckers.
Denne gangen stiller artister fra flere generasjoner, også samtidige av Prine; Bonnie Raitt og Emmylou Harris, ved siden eliten av her & nå americana artister.
Etter Isbell er det på plass å først trekke fram Iris Dement og hennes versjon av «One red Rose» (fra «Storm Windows»/ 80).
I 1992 skrev John Prine ut en blå resept på Iris da han forfattet liner-notes til hennes glimrende debutalbum, «Infamous Angel». Ingen tvil om at Prine så en verdig musikalsk arving i Iris.
DeMents stemme dirrer av innlevelse, et klart høydepunkt på plata. «..The kitchen light fell asleep on the bedroom floor /Me and her were talking softer /Than all the time before I lost her / Picture sat on top of the chest of drawers..»
Rett fram, jeg er stolt av at vi booket både DeMent og Prine til Down on the Farm i 1996.
Svært vellykket er også John Paul Whites fremføring av en av Prines blåeste, «Sam Stone», om Vietnam-veteranen som ender som junkie. White har rett og slett en nydelig countrystemme og det blir ikke mer nådeløst trist enn «There's a hole in daddy's arm where all the money goes/ Jesus Christ died for nothin' I suppose».
Emmylou Harris, nå 74, synger «Hello in there» med klar identifikasjon, nesten som et rop. Vel vitende om at hun nå selv kunne ha vært sangens Loretta som venter på at noen skal ta kontakt, bry seg.
«Sam Stone» og «Hello in there» er hentet fra John Prines selvtittulerte debutplate, et av americana-musikkens mesterverk (spør Bob Dylan). Ytterligere tre sanger her er hentet fra denne plata; Nathaniel Rateliffs «Pretty good», Bonnie Raitts «Angel from Montgomery» og Sturgill Simpsons «Paradise».
Simpson, selv fra Kentucky, er født til å synge Prines sang om å bli tatt med tilbake til røttene i Kentucky, «And daddy won't you take me back to Muhlenberg County».
Amanda Shires gjøre en skarpt funky «Saddle in the Rain» («Common Sense»/ 75), Tyler Childers, også fra Kentucky, kan åpenbart identifisere seg med «Yes, i guess they oughta name a drink after you» («Diamonds in the Rough») i country valsetakt.
Brandi Carlile åpner med «I remember everything», den siste sangen Prine spilte inn. Og nei, jeg glemmer ikke Margo Price eller Valerie June. Begge blant de beste nye stemmene.
Tenk på dette, ingen av disse to platene inneholder versjoner av «Please don´t bury me» eller «Speed of the sound of loneliness». Volum 3? Volum 4?
Neil Young Crazy Horse - Barn (Reprise/ Warner)
Du må være bibliotekar av legning for å holde orden på Neil Youngs mange utgivelser, men noen enkle tall her; Dette er Youngs studio album nummer 41 og visstnok det fjortende med bandet Crazy Horse.
Neil er 76 år, bassist Billy Talbot og trommeslager Ralph Molina er 78, fjerdemann på laget er ungfolen Nils Lofgren på 70. Erstatter for pensjonist Frank Sampedro.
Tittelen på denne nye plata, «Barn», har sin prosaiske forklaring i at innspillingene er gjort i en nylig restaurert låve ( fra 1850), med flott utsikt i Colorados Rocky Mountains.
Et forsøk fra Young på gjenskape stemningen/ magien fra innspillingene av karriere-albumet, «Harvest», som forøvrig skal 50-års-feires med aldri før viste filmopptak fra innspillingene allerede i februar.
Men også en referanse til da Young skulle spille opp «Harvest» for Graham Nash og hadde plassert gigantiske høytalere i låven og våningshuset på gården sin. Han og Nash rodde ut på det lille vannet på eiendommen for å få full stereolytting. I følge Nash ropte Young til sin tekniker, Elliot Mazer; «More barn». Mere låve i lydbildet!
Young er kjent som en idiosynkratisk lydfrik (sjekk avspilleren Pono), han er overbevist om at låvens runde byggestokker er bra for lydkvaliteten.
Å Ja? «Barn» er alt annet en hifi-kjenners våte drøm, de fleste med et minimum av lydbilde-forståelse vil hevde at de ti nye sangene som utgjør «Barn» serveres i det som mest presis kan beskrives som rølpete innpakning.
Åpenbart er Neils greie å fange spontaniteten, det som skjer når musikerne spiller på alerten, stort sett første-tagninger av sanger de ikke har hørt før.
Åpneren, «Song of the Season», er Young i neddempet modus med akustisk gitar, munnspill og Lofgren på trekkspill. En kjærlighetserklæring (til Darryl Hannah, som har laget dokumentar av innspillingen), med innslag av naturobservasjoner og en kjapp pandemireferanse, «..masked people walking everywhere..».
Men allerede på «Heading west», et kortfattet tilbakeblikk på barndommen, etter at foreldrene skilte seg, plugger han inn «Old black», den gamle Gibson Les Paul-gitaren som har talismansk status i Young-historien. Det skurrer og piper som det skal.
«Camerican» er Youngs betegnelse på sin dobbelte status som kanadisk og amerikansk statsborger, han fikk innvilget det siste så sent som i 2020, akkurat i tide til å stemme for Biden, og definitivt mot Trump.
«Change ain´t never gonna», «Shape of you» og»They might be lost» handler henholdvis om de reaksjonære kreftene som gjennomsyrer USA, drømmene om Daryls utseende og nervøs venting på en mulig mariuhana-transport.
«Human race»sager på i velkjent Horse-motvind, risting som antakelig funker som godkjenning fra bygningskontrollen. «Tumbling through the years» henger på Lofgrens enkle honky-tonk piano.
«Welcome back» er den åtte minutter lange sakte byggeren som kanskje er Crazy Horse fremste bumerke, uten å true «Cortez the killer»´s status.
«Barn» er både velkjent territorium og gjennomgående bleikere varianter av Young-ess. Er det urimelig å vente noe annet så langt uti løpet? Noe annet enn at det fortsatt ruster?
Emily Scott Robinson: American Siren (Oh Boy records)
I 2019 satt Emily Scott Robinson i salen på Ryman Auditorium i Nashville og hørte John Prine og Bonnie Raitt synge.
Etter konserten skrev hun sangen «Cheap seats», om å ha drømmen om å gjøre det stort som artist, mens man overlever som servitør.
«Driving to some dead-end jobb each day/ Smiling for my tips/Picking up those extra shifts/ Waitressing all my best years away/ Some nights I´ll buy a ticket and sit alone/ In the Mother Church up in the highest row».
Hun forteller historien fra perspektivet til en som har funnet veien til Nashville med en drøm i hjertet, og som har måtte forholde seg til realitetene. Slike fortellinger som det virkelig er mange av i Music City, USA..
Men Emily Scott Robinsons egen historie er annerledes. Emily plukket opp gitaren som trettenåring i Greensboro, North Carolina, forelsket seg i sangene til Joni Mitchell, Cat Stevens og Dar Williams på en sommerleir og bestemte seg for å prøve seg som sanger/ låtskriver etter å ha hørt Nanci Griffith i hjembyen i 2007.
Under veis hadde hun skaffet seg en utdannelse, med universitetsgrader i historie og spansk, før musikken livnærte hun seg som sosialarbeider og oversetter.
Men allerede i 2016 hadde hun nok sanger til å lage debutplata, «Magnolia Queen» og begi seg ut på veien i en bobil, sammen med ektemannen. Jobbene ble booket mens de reiste.
I 2019 var det blitt enda flere sanger, andrealbumet heter «Traveling Mercies».
Veien førte dem til Kerrville Folk Festival i Texas, der Emily vant en pris i kategorien «New Folk». Premien var en Texas-turné sammen med de andre vinnerne fra Kerrville.
Da hadde hun flyttet til bluegrass hot-spoten Telluride i Colorado (befolkning; 1965) og pendlet seks timers kjøring til Lyons, Colorado for å gå på «Planet Bluegrass- The Song School».
Parkert hjemme under pandemien, som alle andre turnerende musikere, ble Emily i fjor våres kontaktet på Instagram av Jody Whelan. Sønnen til John Prine, og nå sjef for plateselskapet som faren startet for førti år siden, Oh Boy records.
Jody takket Emily for sangen «The time for flowers», som hadde vært til trøst for familien etter at John Prine døde av korona i april 2020. Sangen var en frittstående singel Emily hadde sluppet etter andreplata.
Halvannet år senere har Emily Scott Robinson sluttet seg til den eksklusive truppen av artister som gir ut plater på Oh Boy. Sammen med Kelsey Waldon, Tré Burt og Arlo McKinley. Sistnevnte, den siste som Prine selv oppdaget.
Og det gir fullstendig mening, Emily Scott Robinson er en flott viderefører av historieforteller-tradisjonen som hadde John Prine som både absolutt original og skinnende veiviser. Hun synger med en stemme som kunne fått Prine til å utbryte, «Listen to that Emily Scott Robinson, it might be good for you!» Et sted mellom nettopp Nanci Griffith og Iris DeMent.
«American Siren» inneholder ti Robinson-originaler som er produsert av Jason Richmond (The Avett Brothers) med delikat fingerspissfølelse, i veikrysset der bluegrass, folk og old style country møtes.
En av sangene som griper tak i deg er «Hometown hero», som er historien til Emilys søskenbarn, James.
Han reiste til Afghanistan som 19-åring.
«..but the demons that you lived with/ you hid well, we never saw/ The guns that you kept loaded/ and the patches in the wall/ She was in the kitchen making lunches/ And the kids where in their beds/ And in a flash we lost you/ To the war inside your head».
James, med kone og to barn, begikk selvmord og etterlater seg følgende spørsmål; «How could you love someone/ And leave them and how/ Both things could be true?».
Various Artists: Highway Butterfly: The Songs of Neal Casal
(Neal Casal Foundation)
Det er ikke mulig å tenke seg en kjipere årsak til denne antologien eksistens. Samtidig, et overlegent resultat.
Grunnen til at 41 artister har gjort versjoner av sangene til den amerikanske gitaristen/ sangeren/ låtskriveren/ fotografen Neal Casal, er det faktum at Casal tok livet av seg 26. august 2019, femti år gammel.
Da var det halvannet år siden den siste gangen Casal besøkte Norge, som gitarist i Chris Robinson Brotherhood.
Men det var heldigvis klart allerede mens Neil Casal var i live at han var usedvanlig godt likt menneske, ved siden av å være svært respektert både som musiker og kunstfotograf.
Det sier det som trengs å sies om hans enorme kontaktflate og standing at denne plata inneholder bidrag fra et oppsiktvekkende bredt spekter av artister, både i alder og uttrykk.
Jeg hadde gleden av å tilbringe en hel dag med Casal i Oslo på 1990-tallet, jeg tror det må ha vært etter utgivelsen av den andre soloplata hans, «Rain, Wind and Speed» i 1996.
Casal gjorde en solokonsert på Gamla i Oslo som jeg promoterte, og jeg hadde oppdraget med å kjøre ham til og fra hotell og spillested.
Min generelle erfaring fra denne perioden var at artister kunne være stressende å ha med å gjøre som promotor, en forståelig refleksjon av all usikkerheten knyttet til det å være omreisende musiker på klubbnivået. Ville alt som var avtalt være på plass; lyd, mat, drikke i garderoben?
Minnet av Neal Casal stikker seg ut som en svært behagelig opplevelse med en ensom fyr.
Mitt absolutte motiv for å booke ham var den storveies debutplata fra 1994, «Fade Away Diamond Time», produsert av multi-Grammy-vinner Jim Scott (Wilco, Tedeschi Trucks Band). Nå på plass i hylla mi i dobbel deluxe vinyl-utgave.
Halvparten av sangene fra denne plata er å finne på «Highaway Butterfly».
Neal Casal var opprinnelig fra New Jersey og startet sin musikerkarriere i 1988 som tjueårig gitarist i Florida sørstats/ hardrockbandet Blackfoot. Da han sluttet i Blackfoot begynte han arbeidet med «Fade Away Diamond Time». Han rakk å lage tolv album under eget navn, det siste, «Sweeter the Distance», kom i 2011.
Da hadde han vært gjennom et lengre løp med Ryan Adams´ Cardinals, tre album med bandet Hazy Malaze og bidrag på en mengde plater med bl.a. Shooter Jennings, Grateful Deads Phil Lesh, Lucinda Williams, The Jayhawks og Amanda Shires.
Deretter «supergruppa» Hard Working Americans med Todd Snider, Dave Schools og Duane Trucks (lillebror av Derek Trucks) fra Widespread Panic, og fra 2011 hele elleve studio og livealbum med Chris Robinson Brotherhood.
På fritida; The Skiffle Players (med Cass McCombs), Gospelbeach (med Beachwood Sparks-medlemmer) og instrumentalbandet Circles Around the Sun, som oppstod for å lage pausemusikk til Grateful Deads fem farvel-show i 2015.
«Highway Butterfly» teller 50/50 kjente og relativt ukjente navn fra amerikansk rock og americana.
Steve Earle gjør tittelkutttet, en sang Casal skrev i 1997, da Earles gode venn Townes van Zandt gikk bort.
Det er også flott å høre Aaron Lee Tasjan, Marcus King, Hiss Golden Messenger, Phil Lesh, Jonathan Wilson, Tedeschi & Trucks, Shooter Jennings, Bob Weir, J Masics, Warren Haynes, Allman Betts Band og countrysangeren Zephania O´ Hora (Casals siste produsent-klient). Alle høres ut som om dette er noe de har lagt sjela si i. Åpenbart handler det ikke om å covre lavthengende frukt i form av bankers hits.
Leslie Mendelson, Puss n´ Boots, Rachel Dean, Victoria Reed og Robbie Robb tilhører for meg de ukjente. Her har de vekket min interesse også for hva de driver med til daglig.
Samlet lykkes de med både å tydeliggjøre hvor god låtskriver Neal Casal var og å lage en samling som spiller som et overlegent radioprogram. Et som bare venter på en lengre kjøretur, ned en highway.
Inntektene fra salget går til The Neal Casal Music Foundation, som både deler ut instrumenter og leksjoner i skolene i New Jersey og New York og støtter musikere med mentale helseutfordringer.
Erik Moll: More than ever (EMM Records)
G. Thomas & Friends: 40th Jubilee - 24 Songs and Duets (CAI)
Dag Erik Oksvold: Back then (Touchdown music)
Norge har en lang historikk med countrymusikk og americana. Det kan det være verdt å tenke over når man lar seg imponere av den nye generasjonen norske americana-artister, Malin Pettersen & co, talenter som med gode grunner nå når utenfor landets grenser.
Det høye nivået som mange yngre artister jobber på, kan ha noe av sin forklaring i at country og americana har stått sterkt hos norske musikere helt siden 1960-70-tallet.
På tampen av fjoråret har det kommet tre utgivelser som understreker dette på distinkt forskjellig vis.
Den norsk-amerikanske sangeren/ låtskriveren Erik Moll (av og til Møll) var tidlig ute og spilte americana i Bergen sammen med gitarist ekstraordinær Rune Walle og Trygve Thue i trioen Hole in the Wall. Først på et album fra 1972, nylig reutgitt i Christer Falcks «Norske Albumklassikere»-serie. Mesteparten av sangene på «Hole in the Wall" er co-skrevet av Moll og Walle.
I overgangen 80-90 hadde Moll flyttet «hjem» til musikkbyen Austin, Tx og fikk stor oppmerksomhet for det faktum at han skrev halvparten av sangene på Steinar Albrigtsens gjennombruddsalbum «Alone too long» (90), inkludert tittelkuttet.
Plata som kickstartet den norske rootsbølga og er en av tidenes mest solgte.
Moll ga samtidig ut plater på egenhånd i Texas, inkludert utmerkede «In the shadow» (94).
Da jeg bodde i Austin nettopp i 94, spilte Moll i duoen Erik & Erik med den finskættede fiolin-trollmannen Erik Hokkanen.
I 2015 fikk Erik Moll «Spellemannprisen» i countryklassen for albumet «Many years to go».
Moll har lenge samarbeidet med musiker/ produsent Øystein Fosshagen, mest kjent som felespiller i Øystein Sundes band, Meget i Sløyd.
Nå har Fosshagen laget nydelig akustisk musikk rundt demoer med Møll, «More than ever» inneholder velformulert livsvisdom servert med Molls fortsatt flotte stemme. Enkelt og nede, samtidige behagelig tidløst. Ekstra gullkorn på en gjennomgående god samling; rørende «Next door to lonesome» og munnspill-drevne «More than ever».
Gunnar Thommesen skjuler seg bak artistnavnet G.Thomas, men hverken klarer eller har til hensikt å skjule at han elsker 70s outlaw country slik den var foreskrevet av Waylon & Willie & Bobby Bare.
I 1996 slapp han albumet «Jesus in a Leather Jacket», i fjor valgt inn i Norsk Americana Forums «Historisk Norsk Americana Kanon», de femten viktigste norske americana-platene utgitt før år 2000.
Tom Pacheco-skrevne «Jesus in a Leather Jacket» er med på den nye doble antologien som feirer at G.Thomas har holdt det rullende i førti år, stadig på vei opp og ned den kronglete norske country-veien. Her diskes det opp en «Jesus»-versjon med sangerne fra bandet som ble startet nettopp i 96, Vassendgutane; Sindre Aam og Arthur Johan Bjørndal.
Men de norske fest-country-kongene er på ingen måte de eneste som stiller på G. Thomas´ 24 spor sterke førti-årsjubileum.
Her bidrar bl.a. Steinar Albrigtsen, selveste Waylon Jennings (en smule posthumt), Rune Rudberg, The Bellamy Brothers, Arne Benoni, like selveste Bobby Bare, Monika Nordli og Wendell Adkins. Slik at dette høres ut som en overlegen juke-box på en honky tonk der ølet er kaldt, dansegulvet er polert og lyset er neon rødt og grønt.
Det meste er spilt inn med musikere som finnes i Thomas´ krets på Sørlandet, noen kutt er gjort i Nashville med studioess som Harry Stinson og Kenny Vaughn (fra Marty Stuarts band).
Det er ikke mulig å høre forskjell på Froland og Nashville, så in-country-tune er musikere som pedal-steel gitarist Vidar Dale og Telecaster-gitaristene Austin Crum, Aaron Currie og Lasse Pleym.
Åsmund Åmli gjør stor ære på Merle Haggards «Running Kind», Bellamy Brothers er med på sin egen «Living in the West», Arne Benoni sørger for troverdighet til oppropet «Let´s hear it for the working man» og Monika Nordli tydeliggjør at hun er en av de aller beste på Kris Kristoffersons «For the good Times».
Deklarasjonen «Too country and proud of it» åpner showet, med låtskriver Billy Yates, amerikansk venn av norske countryfestivaler, på co-vocal. På harmonier hører vi Dag Erik Oksvold.
Oksvold var ukjent for meg helt til jeg leste en stort oppslått anmeldelse av debutplata hans, «Back Then», skrevet av redaktør Duncan Warwick i desember-nummeret av engelske «Country Music People».
Warwick mener at Dag Erik Oksvold har laget et album som bare kan betegnes som klassiske country, som snytt ut av feltet de såkalte nye tradisjonalistene (Randy Travis, George Strait) drev med på tidlig 90-tall.
Han skriver også; «There are shades of Vince Gill in his voice, but trust me, Vince has never cobbled together a whole set as strong as this one».
Oi! Gill er artisten som har flest mannlige country-Grammys i historien, har solgt over 25 millioner plater og synger pt. i Eagles.
Oksvold har skrevet de ti sangene på «Back then» sammen med tekstforfatter Helge Strøm, men sangeren som også er utdannet trommeslager, jobber til daglig i eiendomsbransjen.
Ved siden av å rette søkelyset på nivået i norsk country og americana.
Sierra Ferrell - Long Time Coming (Rounder)
Vi har det siste tiåret fortalt historier fra østsida av Nashville, bydelen i Music City USA som har bidratt til en fornyelse av americana-musikken.
Som med hjelp av sjanger-overskridende produsenter/ artister som Dan Auerbach, Jack White og Dave Cobb har gitt oss en helt ny generasjon americana og countryartister, med Chris Stapleton, Jason Isbell, Margo Price, Sturgill Simpson og Nikki Lane i spissen.
Sierra Ferrell har lenge vært et fenomen på youtube, min sønn tipset meg om henne for to-tre år siden. En artist som åpenbart appellerer til twenty-somethings, med musikk som likevel henter mye fra eldre tider, vesentlig eldre tider.
Nye «Long Time coming» er Ferrells tredje album. De to foregående; «Pretty Magic Spell» (2014) og «Washington by the Sea» (2016), gikk under radaren for de fleste, utgitt på bittesmå selskap.
Denne gangen har Sierra Ferrell fått hjelp av produsenter og musikere fra Nashvilles kreative førstedivisjon.
Produsent Gary Paczosa har navnet sitt på innspillinger med bl.a. Alison Krauss, Dolly Parton og Gillian Welch og musikant-lista teller bl.a. dobro-mesteren Jerry Douglas, Sarah Jarosz på banjo, gitaristene Tim O´Brien og Chris Scruggs (blått bluegrass-blod), bassisten Dennis Crouch (Plant/ Krauss) og gitarfenomenet Billy Strings.
Sierra Ferrell er fra Charleston, West Virginia og har således sugd opp i seg den regionale delen av amerikansk folkemusikk, alle varianter av bluegrass.
Men Ferrell lar seg på ingen måte begrense. «Long Time coming» er vildt eklektisk og inneholder tradisjonell country, old-timey strengemusikk, jazz, latin, mariachi, folk, vals, western swing og blues.
Farrell flyttet til Nashville etter å ha tilbragt mange år på veien, på loffen på kryss og tvers av det amerikanske kontinentet med en nomadisk musiker-trupp, spent ut mellom å spille på gata i New Orleans og Seattle, på bensinstasjoner på den uendelige prærien og innimellom som en ekte hobo på godstog.
Selv forklarer hun den store variasjonen i musikken sin med at bevisstheten hennes stadig er i bevegelse; «..my mind is all over the place». Hun har hørt på punk, tekno og metall, men også alle varianter av folkelig musikk fra 1920-åra, 30-tallet, 40-tallet. Rastløsheten har resultert i at hun kaller seg selv «The Gypsy Tornado».
Men sakte men sikkert har hun spilt seg oppover i americana-divisjonene, som oppvarmer for The Avett Brothers og nå sist som gjest på Old Crow Medicine Shows tradisjonelle nyttårskonserter på Ryman Auditorium i Nashville.
«Hjemme» i Nashville har hun vært et fast innslag på countrykveldene på «American Legion Post 82» i Øst-Nashville, der du også kan snuble over The Northern Belles Stine Andreassen og Malin Pettersen.
Det var her Rounder Records A&R og produsent Gary Paczosa så henne, sammen med felespilleren Nate Leath.
Men før Ferrell fant veien til denne unike klubben, hadde Todd Snider skrevet poesi om henne, Tyler Childers skal ha skrevet sangen «Charleston girl» om henne og Sturgill Simpson ha meldt seg som ivrig plateprodusent.
Sjekk videoen til sangen «The Sea» for å få en pekepinn om hvem Sierra Ferrell er.
En sang som på overflaten (no pun intended) handler om havet; «The sea, the sea, the sea/ It’s such a salty magic place/ if you find yourself goin´ under/ you´ ll remember the taste..»
Men kanskje ikke likevel, Sierra fortsetter; «The waves, the waves, the waves/ How they are puttin´ out my flames/ Whoa that’s okay/ I should be more tame.»
North Mississippi Allstars - Set Sail (New West)
Brødrene Luther og Cody Dickinson deler en helt bestemt livserfaring. Det å ha vokst opp som sønner av produsenten, musikeren/ låtskriveren og den virkelige musikklegenden Jim Dickinson.
Jim Dickinson var en mester historieforteller som slapp sin selvbiografi åtte år etter at han gikk bort, overlegent titulert «I´m just dead, I´m not gone». Han skrev om sitt samarbeid med Rolling Stones, Ry Cooder og Bob Dylan og sine oppdrag som produsent for bl.a. Big Star, Willy deVille, The Replacements og Aretha Franklin.
Luther og Cody forteller at det å vokse opp i Jims verden innebar at de aldri har trengt å forklare hvorfor de er musikere.
Andre og tredje generasjons rockmusikere er nå et fast innslag i USAs artist-verden. Tydeliggjort under banneret «Allman Family Revival», en omreisende turné frontet av Allman Betts Band.
Nå har Dickinson-brødrene fått med seg ytterligere en Allman-ætling, Larry Williams jr, er sønn av Allman-bassist Larry Williams sr. De ble kjent nettopp på «Allman Family Revival».
Williams jr. viser seg å være en utmerket soul-sanger. Han glir sømløst inn i Dickinson-brødrenes patenterte ultragroovy miks av blues, folk, soul og psykedelisk rock.
North Mississippi Allstars har faktisk holdt det gående i 25 år og har 12 album på CVen. Den forrige, «Up and Rolling» (2019), ble Grammy-nominert i blueskategorien.
NMAs sound er forankret i Codys trommegroover, som kan synes å vokse rett ut av det fertile Mississippi jordsmonnet. Det er hans overlegne traktering av skarptromme og hi-hat som bidrar sterkest til at den «senka» funken setter seg som den beste soul-food-sausen i øregangene.
Uptempo «See the Moon», en klebrig duett mellom Williams jr. og NMAs andre sangerinne, Sharisse Norman, er et overlegent eksempel på denne vinnerformualen.
«Never wanted to be kissed» er et samarbeid med Stax soul-legenden William Bell (82!), som understreker at dette er musikk som flyter frem og tilbake mellom generasjonene, mellom svarte og hvite musikere.
Bell skrev store sanger som «You don´t miss your water» og blues-standaren «Born under a bad sign». Han gjorde comeback på Stax i 2016 med det Grammy-vinnende albumet, «This is where I live» og er fortsatt ved fin stemme.
Avsluttende «Autentic» er et oppgjør med de rådende, skremmende motsetningene som rir det amerikanske samfunnet; «..We don´t want anybody to be hurt or mistreated , we don´ t need to see the guns in our streets..»
I tillegg en programerklæring fra de som har musikken rennende gjennom årene, «We be funky naturally in our community..»
Livsbejaende musikk som føles absolutt tidløs, akkurat denslags vi trenger for å komme oss ut av pandemi-bluesen.
Norges nye Dylan
Om du ikke hører med blant de som fikk med deg Dylan LeBlanc (nå 31) da han debuterte, som nittenåring, med det svært bemerkelsesverdige albumet «Pauper´s Field» i 2010, kan du bruke LeBlancs nydelige tolkning av John Hartfords definitive ever-green, «Gentle on my mind», som springbrett til sangeren/låtskriveren fra Shreveport, Louisiana.
Denne skribent insisterer på å bli notert for at Dylan LeBlancs «Gentle on my Mind», først en hit for Glen Campbell i 1967, er den beste versjonen i sangens 55 år lange historie, foran Campbell og tolkningene til Aretha Franklin og både Frank Sinatra og Dean Martin.
LeBlancs versjon ledsages av en flott video og er å finne på minialbumet «pastimes», som også inneholder hans utgaver av sanger av Rolling Stones, Neil Young, JJ Cale, Bob Dylan og Led Zeppelin.
I fjor sommer dukket Dylan LeBlanc opp i Halden og spilte på micro-festivalen «The Never-ending Mind-expanding Coconut Experience», arrangert av Halden-bandet The Salmon Smokers og undertegnede.
Etter et intenst solosett, kom LeBlanc senere tilbake på scenen sammen med The Smokers og amerikaneren Luke Elliot og gjorde en episk versjon av Dylans «Blind Willie McTell», sangen han også tolker på «pastimes».
Dagen etter «Coconut» fant LeBlanc veien til multiinstrumentalist/ produsent Freddy Holms «Kleiva studio» for innspillinger, vinteren 2022 har han vært tilbake to ganger og jobbet på materiale ment for hans femte studioalbum.
Det fjerde, «Renegade», fra 2019, ble spilt inn i «RCA studio A» i Nashville under oppsikt av produsent Dave Cobb.
Årsaken til at Dylan LeBlanc akkurat nå foretrekker «Kleiva studio» fremfor «RCA studio A» er ganske enkelt at han reiser fra Lillesand, ikke fra Shreveport eller Muscle Shoals. I fjor sommer ble Dylan far til det første barnet sitt, ei datter, i sørlandsbyen.
— Jeg møtte kjæresten min etter en konsert på John Dee i Oslo i 2019, jeg inviterte henne med til Sverige og hun kom også til Amsterdam. Lillesand er også et godt sted å skrive sanger, forteller Dylan, — du kan se havet hele tiden.
Når vi sitter på kjøkkenet i Holms kombinerte bolig og studio i Halden og prater, blir det raskt klart at Dylan LeBlanc er et oppkomme av drøye historier, stinne av drama, ikke minst om sin egen familiebakgrunn.
— Jeg er delvis en cajun (fransk-kanadiere som etablerte seg i Louisiana på 1600-tallet), noe jødisk. Foreldrene mine splittet opp da jeg var veldig liten, jeg bodde hos mora mi sammen med to søsken til jeg som tiåring flyttet til faren min. Han bodde i Muscle Shoals og jobbet i Fame studioet som låtskriver og musiker.
— Vi stammer fra Daniel LeBlanc, stamfar til en av de største familiene i Acadia. Han kom opprinnelig fra Frankrike.
Min jødiske bakgrunn gjør også at jeg vet noe om å tilhøre en minoritet.
Shreveport er en delt by, over halvparten av byen med to hundre tusen innbyggere er svarte. Dylan forteller at han vokste opp med tett tilknytning til den svarte musikken, til R´n´B. Men han har også et anstrengt forhold til fødebyen, han beskriver byen innimellom som et shithole.
Dylans far, James LeBlanc, har skrevet en rekke hitlåter for amerikanske countryartister de siste tiårene, han er fortsatt bare tidlig i femtiårene.
— Faren min har hatt de samme rusproblemene som mange i familien min har hatt, men han har vært nykter det siste tiåret. Da jeg flyttet til ham i Muscle Shoals ble jeg nærmest adoptert av familien til Rick Hall (grunnleggeren av Muscle Shoals legendariske Fame studio, som døde i 2018). Rick har vært en stor del av min musikalske utvikling.
Dylan forteller også at han har musikalsk oppdragelse fra besteforeldrene sine, bestemora hadde et sterkt forhold til musikk. Hun hadde en gammeldags platespiller, en slik som foldet seg ut fra et kabinett, som spilte plater på både 78, 45 og 33 1/3.
— Bestefaren min var opptatt av sangere/ låtskrivere som John Prine og Neil Young, bestemora mi elsket svart musikk. Ho hatet Bob Dylan, hahaha..
Da Dylan var 14 flyttet han tilbake til Shreveport og dannet bandet Jimmy Sad Eyes.
— Jeg var 16 år da jeg igjen flyttet hjemmefra, via St. Louis til New Orleans. Jeg bodde i et squat house (okkupert bygning), etter orkanen Katrina. Det var fritt, men du måtte passe på hele tida for ikke å bli frastjålet det du eide, gitaren..En fin tid og et fint sted å være fattig. Det var mange hoboer som hadde funnet veien til New Orleans i 2008-2009. Jeg livnærte meg av å spille på gata og jeg hadde en bil!
I 2010 var Dylan tilbake i Muscle Shoals. Da hadde hans gode venn, Ben Tanner (keyboards, Alabama Shakes), tatt over posisjonen som sjefs-tekniker i Fame studioet og således er mesteparten av debutalbumet spilt inn i Fame med Tanner bak miksebordet.
Da «Pauper´s field» ble sluppet til betydelig oppmerksomhet på det überhippe selskapet Rough Trade i 2010, var det mange som merket seg at debutanten allerede hadde lykkes med å få med seg Emmylou Harris i studioet, på sangen «If the creek don´t rise».
— På det tidspunktet hadde jeg Monty Hitchcock som manager. Han var også Emmylous manager. Monty hadde sendt sangen til Emmylou. Til slutt ringer telefonen og det er Emmylou som forteller Monty at Neil Young er i byen og skal spille Ryman Auditorium (originale Grand Ole Opry).Og at han «bare» har øl..
Slik Dylan forteller det, blir trade-off´en mellom Monty Hitchcock og Emmylou at Monty hjelper Neil med å skaffe noe jazz-tobakk og at Emmylou synger på plata til Dylan.
Det er mulig at Dylan underspiller sin egen betydning her, Emmylou har rykte på seg for å følge godt med på nye spennende låtskrivere.
De fem plateutgivelsene til Dylan LeBlanc har i lange perioder ført ham ut på veien sammen med noen av americana-musikkens viktigste artister, som veteraner som Lucinda Williams og Calexico. Han har stått på samme scene som Bruce Springsteen, Drive by Truckers, First Aid Kit og selvfølgelig Alabama Shakes. Han har spilt Willie Nelsons «Luck reunion» på Willies gård utenfor Austin, Texas tre ganger.
Hans tredje album, kanskje hans aller beste, «Cautionary Tale», kom på selskapet som eies av Ben Tanner og Jon Paul White, tidligere The Civil Wars.
Nå er Dylan knyttet til ATO Records, USAs største uavhengige selskap, grunnlagt av Dave Matthews i 2000 og han sikter seg inn på et nytt album i 2023.
Vill vil videre: «Wilder Days» er nøkkelen til Wades americana-suksess.
I en tynn tråd
Countryrocker Morgan Wade er på vei opp, via Sony Music og ut i verden.
Intervju av Tom Skjeklesæther
På tampen av januar serverte redaktør Blegeberg følgende overskrift på anmeldelsen av amerikanske Morgan Wades debutalbum, «Reckless»; «Datter av Elvis, søster av Isbell». Det siste kan synes innlysende, Wades plate er produsert av Jason Isbells gitarist, Sadler Waden. Slektskapet til Elvis kan være noe mindre åpenbart, det var allerede gått sytten år siden Elvis hadde tatt steget til rock’n’roll-himmelen da Morgan Wade i 1994 kom til verden i lille Floyd i Virginia (innbyggertall 724 i 2019).
For oss som rakk å få med oss Elvis i levende live, kan det være vanskelig å innse at han ikke lenger betyr det samme for yngre folk. At Elvis ikke dukker opp så ofte på et supermarked i Kalamazoo, Michigan og at Graceland ikke lenger er det forjettede land. Men Morgan Wade er en trygg tilhenger av Kongen.
– Jeg er definitivt en Elvis-nerd, slår Wade fast.
– Da jeg skulle velge å gjøre en sang Elvis hadde spilt inn som tilleggsspor på den nye, utvidete versjonen av «Reckless», var «Suspicious Minds» førstevalget. Skrevet av Mark James og en hit for Elvis i 1969. Jeg og bandet hadde testet den på veien.
Vi har Morgan Wade på telefonlinja fra USA; vi antar fra hennes nye hjemby, to timers kjøring fra Floyd, enda mindre Damascus, Virginia (innbyggertall 614 i 2019),
– Jeg har aldri vært utenfor USA, avslører Morgan da vi trekker fram at hun står på plakaten på den kommende utgaven av Oslo Americana (festival) på Chateau Neuf i juni, sammen med et godt knippe av den nye generasjonen americana-artister, blant andre Hayes Carll, Scooter Jennings, Courtney Marie Andrews, Elizabeth Cook og Emily Scott Robinson.
– Det har virkelig tatt av for meg etter at «Reckless» først kom på Thirty Tigers på våren i fjor og så ble plukket opp av Sony Music.
Det er grunn til å mistenke at det er åpningssangen på plata, «Wilder Days», som har vært lokomotiv både for Sonys interesse og Morgans stadige klatring i americana-stativet.
«Wilder Days» har en slikt refreng som setter seg som med borrelås på musikk-hukommelsen; en sang om et kjærlighetsforhold som vanskeliggjøres av alders og erfarings-forskjeller; You said you hate the smell of cigarette smoke, you only use to smoke when you drank … I wish I’d known you in your wilder days.
– Jeg har vært edru i fire år nå, sier Morgan, ikke uten en viss stolthet i stemmen. Det er åpenbart at dette, det motsatte edrulighet, hadde vært et problem da hun begynte å spille.
– Og Jason Isbell har vært edru i ti år nå, sier hun, for å understreke at det går an.
En av de andre oppsiktsvekkende sangene på plata, «Other Side», starter slik: You knew my skin before I had all these tattoos. You remember me on late nights strung out from pills and booze.
Coveret på plata viser Morgan i det hun holder sine tatoverte hender opp foran ansiktet, bildet på baksida viser at tatoveringene ikke begrenser seg til hendene.
– Du er glad i tatoveringer?
– Ja, det har vel gått litt over styr, ler Morgan.
I området der Morgan Wade vokste opp var bluegrass den dominerende folkemusikken.
– Jeg ble tatt med på bluegrasskonserter fra jeg var veldig ung av mine besteforeldre, jeg husker at jeg sovnet på fanget til besteforeldrene mine til lyden av bluegrass. Men jeg hørte på punk og annen rock da jeg ble litt eldre.
– Men det gikk helt til slutten av tenårene før jeg våget å begynne å opptre selv, da skjedde det på en såkalt «open mic» i Floyd. Jeg så aldri for meg at jeg skulle spille sangene mine for noen andre enn meg selv. Jeg satt sammen bandet mitt etter en annonse på Craigslist, vi kalte oss The Stepbrothers. Sammen laget vi plata «Puppet with My Heart».
I 2019 spilte The Stepbrothers sammen med Jason Isbell på «Floydfest», en festival i fødebyen. Morgan ga førsteplata til en av Isbells lydmenn, som ga den videre til Sadler Vaden.
– Sadler tok kontakt og sa at han kunne tenke seg å hjelpe til med å produsere en ny plate. Vi jobbet vel med «Reckless» i et par år. Halvparten av sangene er skrevet sammen med Sadler, to sammen med co-produsent Paul Ebersold. Sistnevnte er en Grammy-vinnende produsent som har holdt til i Memphis-studioet Ardent, Al Green, Mavis Staples og rockbandet Green on Red har vært klienter.
Innspillingene av «Reckless» har foregått i studioet The Bakery i Nashville, blant annet med hjelp av The 400 Unit-musikerne Jimbo Hart og Derry DeBorja. Ved siden av de velkomponerte sangene. er det Morgan Wades kraftige stemme som gjør forskjellen. En stemme som har blitt sammenlignet med den kvinnelige Elvis, Wanda Jackson, og countrysoulsangerinnen Shelby Lynne. Stemmen har også blitt beskrevet på følgende måte; «En moderne Janis Joplin med en raspete whiskymarinert vokal-kvalitet».
Sangene er gjennomgående av det personlige slaget, de handler om relasjoner som henger i en tynn tråd eller har røket. Og usikkerheten knyttet til å vokse opp som ung kvinne i en tøff virkelighet. Hva og hvem som betyr noe.
- Jeg har turnert med band som Lucero og American Aquarium, begge er rockband, muligens countryrockband. Sannheten er at selv om jeg vokste opp med countrymusikk på radioen, så har jeg aldri egentlig lyttet mye på country. Antakelig er det meste av det jeg hører på nærmere punk, uten at jeg vet nøyaktig hva det er, eller punk rap.
I pressemeldingen til nyutgivelsen av «Reckless» sier Morgan: «Mange av sangene handler om å finne ut av hva i helvete jeg driver med. Kanskje den neste plata vil dreie seg litt mer om hvem jeg er.»
Jeg sovnet på fanget til besteforeldrene mine til lyden av bluegrass.
The Delines: The Sea drift (El Cortez records/ Decor)
Da The Delines andre studioplate, «The Imperial», dukket opp i januar 2019, bragte den et utsøkt, melankolsk lydspor til den vinteren.
De første linjene i åpningssangen, «Cheer up Charly»; «Cheer up Charly/ You ain´t always been a big mess/ Sitting outside Slim´s daytime drinking/ Feeling sorry for yourself» var en økonomisk litterær introduksjon til et knippe nærbilde-scener/ sanger som man kunne lytte til om og om igjen.
Kombinasjonen av den forbilledlig tilbakeholdne soulstemmen til Amy Boone, et lydhørt band og mester ordsmed Willy Vlautins evne til å male opp stemninger og karakterer med minimale setninger var rett og slett noe helt eget.
Alt dette er inntakt på oppfølgeren, «The Sea drift».
Det nye albumet åpner med en like besnærende og nysgjerrighet-skapende scene. «Little Earl» starter slik; «Little Earl is driving down the Gulf Coast/ Sitting on a pillow so he can see the road/ Next to him is a twelve pack of beer/ Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs». Det fortsetter; «Little Earl´s brother is bleeding in the backseat/ I´t´s been twenty minutes and he cant stop crying..»
Det er umulig å ikke lure på hva som skjedde for tjue minutter siden? Og hvor gamle er disse gutta? Earl må sitte på ei pute for å se over rattet. Noe er jævlig gærent.
Vi kjenner Willy Vlautin som frontfigur gjennom tjue år og mer enn ti plater med americana-bandet Richmond Fontaine og de siste femten årene som svært fremgangsrik forfatter. En som opplever at romanene filmatiseres. Debuten, «The Motel Life», kom i 2007, den siste romanen, «The Night always comes», i fjor.
I følge nye intervjuer med Boone og Vlautin ba sangerinnen låtskriveren om å skrive en «Rainy Night in Georgia» til henne. (Journalistens subjektivitet: Tony Joe Whites «Rainy Night in Georgia» er en av tidenes aller beste sanger, Top 5 Ever).
Vlautin har grepet fatt i bestillingen med innsikten at en oppfyllelse er umulig. Men stemningen i Whites original flyter likevel rundt i flere av sangene her; «Kid Codeine», « Drowning in plain sight», «Past the shawows» og «This ain´t no getaway» er alle tidløse countrysoul-sanger som med letthet kunne ha funnet sin plass på en 60-talls Tony Joe White, en Bobby Gentry, en Sammi Smith.
Bandet, som teller Richmond Fontaines rytmeseksjon, trommis Sean Oldham og bassist Freddy Trujillo, og keyboardist/ trompetist Cory Gray, får av og til hjelp av strykere og en saksofonist. Da det toner ut med instrumentalen «The Gulf drift lament» er det bare å slå fast at man har vært på en musikalsk fremmanet kinoforestilling.
Lady Blackbird: Black Acid Soul (Foundation/ BMG)
Når du hører stemmen til afrikansk-amerikanske Marley Munroe for første gang, så er det unngåelig å ikke tenke at det dreier seg oppdagelsen av ukjent materiale med Nina Simone (1933-2003).
Legger du til den dypere innsikten at Munroes artistnavn, Lady Blackbird, er hentet fra Simones sang «Blackbird» (skrevet sammen med Herbert Sacker), sluppet for første gang midt i Borgerrettskampen i 1963 og at Lady Blackbirds/ Munroes debutalbum, «Black Acid Soul», rett og slett åpner med en tolkning av «Blackbird», så er «mysteriet» nærmere en oppklaring.
Men det stopper ikke der med historisk signifikans. Lady Blackbird og hennes plateselskap, engelske Foundation, drevet av DJen Ross Allen, planla å starte lanseringen av «Black Acid Soul» med å slippe nettopp «Blackbird» på 27. mai 2020. To dager før, altså 25. mai, inntraff drapet på George Floyd i Minneapolis, en hendelse som utløste «Black Lives Matter»-protester over store deler av verden.
Teksten til «Blackbird» inneholder følgende linjer; « No place big enough for holding all the tears you’re gonna cry/ Cause your mama´s name was lonely/ And you’re daddy’s name was pain and he called you little sorrow». Refrenger går; «Why you wanna fly Blackbird/ You ain’t never gonna fly Blackbird».
Munroe vokste opp i kirken, ble signet til en kristen label i Nashville som tenåring, flyttet mellom New York og Los Angeles, var innom LA Reids Epic label, uten noen release, og hooket opp med produsenten Chris Seefried (også involvert me Andra Day, som nylig fikk en «Golden Globe» for sin hovedrolle i «The United States vs. Billie Holiday»).
Sammen med musikerne Deron Johnson (piano, spilte med Miles Davis på slutten av hans karriere), Jon Flougher (kontrabass) og Jimmy Paxton (trommer) har Munroe og Seefried laget «Black Acid Soul» i det som kalles «Prince-rommet» i LA´s «Sunset Sound».
Ved siden av fire egne sanger hører vi også Tim Hardins «It’ll never happen again», Naomi Nevilles «Ruler of my heart» og Joe Walsh første rockband, James Gangs, «Collage» (1969).
Lady Blackbird kan uten å anstrenge seg synge seg inn på sommerens jazzfestivaler, men den svarte syre-soulen vil påkalle whiplash uansett hvor den høres.
BBC etc. DJen Gilles Peterson kaller henne «The Grace Jones of Jazz».
Erin Rae - Lighten Up (Good Memory/ Thirty Tigers)
