Div. Artists - Broken Hearts & Dirty Windows vol. 2 (Oh Boy records)
Jeg er godt fornøyd med at John Prine og jeg hadde samme yrkeserfaring.
Nei, jeg har bare vært med å co-skrive en sang i hele mitt liv.
Men vi har begge jobbet på posten.
​
Da John Prine døde av corona 7. april i fjor, knappe to måneder etter at han nok en gang hadde sjarmert/ rørt i senk et fullsatt Oslo Konserthus, gikk det en bølge av genuin sorg gjennom den utvidete americana-verdenen.
Prine var både forbilde for alle låtskrivere verdt sitt salt og en overlegen vismann som snakket til svært mange av oss andre med sine tekster og fremføringer, ofte i det veikrysset der underfundig humor og velformulert empati møtes.
​
Det gir en god følelse å vite at postmannen fra Chicago opplevde at helt nye generasjoner av sangere/ låtskrivere og artister om og om igjen forelsket seg i sangene hans.
​
Således er vi nå fremme ved det andre volumet av hyllest-platen som henter tittel fra sangen «Souvenirs», «Broken Hearts & Dirty Windows».
​
«Souvenirs», som opprinnelig er å høre på Prines andre album, «Diamonds in the Rough»/ 72), fremføres med akkurat den rette miksen av autoritet og aktelse av han som kanskje er Prines mest suksessfulle disippel nå, Jason Isbell.
​
Det første volumet av «Broken Hearts & Dirty Windows» kom i 2010 og inneholdt bidrag fra bl.a. Justin Vernon (Bon Iver), Justin Townes Earle, Old Crow Medicine Show og Drive-By Truckers.
​
Denne gangen stiller artister fra flere generasjoner, også samtidige av Prine; Bonnie Raitt og Emmylou Harris, ved siden eliten av her & nå americana artister.
​
Etter Isbell er det på plass å først trekke fram Iris Dement og hennes versjon av «One red Rose» (fra «Storm Windows»/ 80).
I 1992 skrev John Prine ut en blå resept på Iris da han forfattet liner-notes til hennes glimrende debutalbum, «Infamous Angel». Ingen tvil om at Prine så en verdig musikalsk arving i Iris.
​
DeMents stemme dirrer av innlevelse, et klart høydepunkt på plata. «..The kitchen light fell asleep on the bedroom floor /Me and her were talking softer /Than all the time before I lost her / Picture sat on top of the chest of drawers..»
​
Rett fram, jeg er stolt av at vi booket både DeMent og Prine til Down on the Farm i 1996.
​
Svært vellykket er også John Paul Whites fremføring av en av Prines blåeste, «Sam Stone», om Vietnam-veteranen som ender som junkie. White har rett og slett en nydelig countrystemme og det blir ikke mer nådeløst trist enn «There's a hole in daddy's arm where all the money goes/ Jesus Christ died for nothin' I suppose».
​
Emmylou Harris, nå 74, synger «Hello in there» med klar identifikasjon, nesten som et rop. Vel vitende om at hun nå selv kunne ha vært sangens Loretta som venter på at noen skal ta kontakt, bry seg.
​
«Sam Stone» og «Hello in there» er hentet fra John Prines selvtittulerte debutplate, et av americana-musikkens mesterverk (spør Bob Dylan). Ytterligere tre sanger her er hentet fra denne plata; Nathaniel Rateliffs «Pretty good», Bonnie Raitts «Angel from Montgomery» og Sturgill Simpsons «Paradise».
Simpson, selv fra Kentucky, er født til å synge Prines sang om å bli tatt med tilbake til røttene i Kentucky, «And daddy won't you take me back to Muhlenberg County».
​
Amanda Shires gjøre en skarpt funky «Saddle in the Rain» («Common Sense»/ 75), Tyler Childers, også fra Kentucky, kan åpenbart identifisere seg med «Yes, i guess they oughta name a drink after you» («Diamonds in the Rough») i country valsetakt.
​
Brandi Carlile åpner med «I remember everything», den siste sangen Prine spilte inn. Og nei, jeg glemmer ikke Margo Price eller Valerie June. Begge blant de beste nye stemmene.
​
Tenk på dette, ingen av disse to platene inneholder versjoner av «Please don´t bury me» eller «Speed of the sound of loneliness». Volum 3? Volum 4?
Neil Young Crazy Horse - Barn (Reprise/ Warner)
Du må være bibliotekar av legning for å holde orden på Neil Youngs mange utgivelser, men noen enkle tall her; Dette er Youngs studio album nummer 41 og visstnok det fjortende med bandet Crazy Horse.
​
Neil er 76 år, bassist Billy Talbot og trommeslager Ralph Molina er 78, fjerdemann på laget er ungfolen Nils Lofgren på 70. Erstatter for pensjonist Frank Sampedro.
​
Tittelen på denne nye plata, «Barn», har sin prosaiske forklaring i at innspillingene er gjort i en nylig restaurert låve ( fra 1850), med flott utsikt i Colorados Rocky Mountains.
Et forsøk fra Young på gjenskape stemningen/ magien fra innspillingene av karriere-albumet, «Harvest», som forøvrig skal 50-års-feires med aldri før viste filmopptak fra innspillingene allerede i februar.
​
Men også en referanse til da Young skulle spille opp «Harvest» for Graham Nash og hadde plassert gigantiske høytalere i låven og våningshuset på gården sin. Han og Nash rodde ut på det lille vannet på eiendommen for å få full stereolytting. I følge Nash ropte Young til sin tekniker, Elliot Mazer; «More barn». Mere låve i lydbildet!
​
Young er kjent som en idiosynkratisk lydfrik (sjekk avspilleren Pono), han er overbevist om at låvens runde byggestokker er bra for lydkvaliteten.
​
Å Ja? «Barn» er alt annet en hifi-kjenners våte drøm, de fleste med et minimum av lydbilde-forståelse vil hevde at de ti nye sangene som utgjør «Barn» serveres i det som mest presis kan beskrives som rølpete innpakning.
​
Åpenbart er Neils greie å fange spontaniteten, det som skjer når musikerne spiller på alerten, stort sett første-tagninger av sanger de ikke har hørt før.
​
Åpneren, «Song of the Season», er Young i neddempet modus med akustisk gitar, munnspill og Lofgren på trekkspill. En kjærlighetserklæring (til Darryl Hannah, som har laget dokumentar av innspillingen), med innslag av naturobservasjoner og en kjapp pandemireferanse, «..masked people walking everywhere..».
​
Men allerede på «Heading west», et kortfattet tilbakeblikk på barndommen, etter at foreldrene skilte seg, plugger han inn «Old black», den gamle Gibson Les Paul-gitaren som har talismansk status i Young-historien. Det skurrer og piper som det skal.
​
«Camerican» er Youngs betegnelse på sin dobbelte status som kanadisk og amerikansk statsborger, han fikk innvilget det siste så sent som i 2020, akkurat i tide til å stemme for Biden, og definitivt mot Trump.
​
«Change ain´t never gonna», «Shape of you» og»They might be lost» handler henholdvis om de reaksjonære kreftene som gjennomsyrer USA, drømmene om Daryls utseende og nervøs venting på en mulig mariuhana-transport.
​
«Human race»sager på i velkjent Horse-motvind, risting som antakelig funker som godkjenning fra bygningskontrollen. «Tumbling through the years» henger på Lofgrens enkle honky-tonk piano.
«Welcome back» er den åtte minutter lange sakte byggeren som kanskje er Crazy Horse fremste bumerke, uten å true «Cortez the killer»´s status.
​
«Barn» er både velkjent territorium og gjennomgående bleikere varianter av Young-ess. Er det urimelig å vente noe annet så langt uti løpet? Noe annet enn at det fortsatt ruster?
Emily Scott Robinson: American Siren (Oh Boy records)
I 2019 satt Emily Scott Robinson i salen på Ryman Auditorium i Nashville og hørte John Prine og Bonnie Raitt synge.
​
Etter konserten skrev hun sangen «Cheap seats», om å ha drømmen om å gjøre det stort som artist, mens man overlever som servitør.
​
«Driving to some dead-end jobb each day/ Smiling for my tips/Picking up those extra shifts/ Waitressing all my best years away/ Some nights I´ll buy a ticket and sit alone/ In the Mother Church up in the highest row».
​
Hun forteller historien fra perspektivet til en som har funnet veien til Nashville med en drøm i hjertet, og som har måtte forholde seg til realitetene. Slike fortellinger som det virkelig er mange av i Music City, USA..
​
Men Emily Scott Robinsons egen historie er annerledes. Emily plukket opp gitaren som trettenåring i Greensboro, North Carolina, forelsket seg i sangene til Joni Mitchell, Cat Stevens og Dar Williams på en sommerleir og bestemte seg for å prøve seg som sanger/ låtskriver etter å ha hørt Nanci Griffith i hjembyen i 2007.
​
Under veis hadde hun skaffet seg en utdannelse, med universitetsgrader i historie og spansk, før musikken livnærte hun seg som sosialarbeider og oversetter.
​
Men allerede i 2016 hadde hun nok sanger til å lage debutplata, «Magnolia Queen» og begi seg ut på veien i en bobil, sammen med ektemannen. Jobbene ble booket mens de reiste.
​
I 2019 var det blitt enda flere sanger, andrealbumet heter «Traveling Mercies».
Veien førte dem til Kerrville Folk Festival i Texas, der Emily vant en pris i kategorien «New Folk». Premien var en Texas-turné sammen med de andre vinnerne fra Kerrville.
​
Da hadde hun flyttet til bluegrass hot-spoten Telluride i Colorado (befolkning; 1965) og pendlet seks timers kjøring til Lyons, Colorado for å gå på «Planet Bluegrass- The Song School».
​
Parkert hjemme under pandemien, som alle andre turnerende musikere, ble Emily i fjor våres kontaktet på Instagram av Jody Whelan. Sønnen til John Prine, og nå sjef for plateselskapet som faren startet for førti år siden, Oh Boy records.
Jody takket Emily for sangen «The time for flowers», som hadde vært til trøst for familien etter at John Prine døde av korona i april 2020. Sangen var en frittstående singel Emily hadde sluppet etter andreplata.
​
Halvannet år senere har Emily Scott Robinson sluttet seg til den eksklusive truppen av artister som gir ut plater på Oh Boy. Sammen med Kelsey Waldon, Tré Burt og Arlo McKinley. Sistnevnte, den siste som Prine selv oppdaget.
​
Og det gir fullstendig mening, Emily Scott Robinson er en flott viderefører av historieforteller-tradisjonen som hadde John Prine som både absolutt original og skinnende veiviser. Hun synger med en stemme som kunne fått Prine til å utbryte, «Listen to that Emily Scott Robinson, it might be good for you!» Et sted mellom nettopp Nanci Griffith og Iris DeMent.
​
«American Siren» inneholder ti Robinson-originaler som er produsert av Jason Richmond (The Avett Brothers) med delikat fingerspissfølelse, i veikrysset der bluegrass, folk og old style country møtes.
En av sangene som griper tak i deg er «Hometown hero», som er historien til Emilys søskenbarn, James.
​
Han reiste til Afghanistan som 19-åring.
​
«..but the demons that you lived with/ you hid well, we never saw/ The guns that you kept loaded/ and the patches in the wall/ She was in the kitchen making lunches/ And the kids where in their beds/ And in a flash we lost you/ To the war inside your head».
James, med kone og to barn, begikk selvmord og etterlater seg følgende spørsmål; «How could you love someone/ And leave them and how/ Both things could be true?».
Various Artists: Highway Butterfly: The Songs of Neal Casal
(Neal Casal Foundation)
Det er ikke mulig å tenke seg en kjipere årsak til denne antologien eksistens. Samtidig, et overlegent resultat.
​
Grunnen til at 41 artister har gjort versjoner av sangene til den amerikanske gitaristen/ sangeren/ låtskriveren/ fotografen Neal Casal, er det faktum at Casal tok livet av seg 26. august 2019, femti år gammel.
​
Da var det halvannet år siden den siste gangen Casal besøkte Norge, som gitarist i Chris Robinson Brotherhood.
​
Men det var heldigvis klart allerede mens Neil Casal var i live at han var usedvanlig godt likt menneske, ved siden av å være svært respektert både som musiker og kunstfotograf.
​
Det sier det som trengs å sies om hans enorme kontaktflate og standing at denne plata inneholder bidrag fra et oppsiktvekkende bredt spekter av artister, både i alder og uttrykk.
​
Jeg hadde gleden av å tilbringe en hel dag med Casal i Oslo på 1990-tallet, jeg tror det må ha vært etter utgivelsen av den andre soloplata hans, «Rain, Wind and Speed» i 1996.
Casal gjorde en solokonsert på Gamla i Oslo som jeg promoterte, og jeg hadde oppdraget med å kjøre ham til og fra hotell og spillested.
Min generelle erfaring fra denne perioden var at artister kunne være stressende å ha med å gjøre som promotor, en forståelig refleksjon av all usikkerheten knyttet til det å være omreisende musiker på klubbnivået. Ville alt som var avtalt være på plass; lyd, mat, drikke i garderoben?
Minnet av Neal Casal stikker seg ut som en svært behagelig opplevelse med en ensom fyr.
​
Mitt absolutte motiv for å booke ham var den storveies debutplata fra 1994, «Fade Away Diamond Time», produsert av multi-Grammy-vinner Jim Scott (Wilco, Tedeschi Trucks Band). Nå på plass i hylla mi i dobbel deluxe vinyl-utgave.
​
Halvparten av sangene fra denne plata er å finne på «Highaway Butterfly».
Neal Casal var opprinnelig fra New Jersey og startet sin musikerkarriere i 1988 som tjueårig gitarist i Florida sørstats/ hardrockbandet Blackfoot. Da han sluttet i Blackfoot begynte han arbeidet med «Fade Away Diamond Time». Han rakk å lage tolv album under eget navn, det siste, «Sweeter the Distance», kom i 2011.
​
Da hadde han vært gjennom et lengre løp med Ryan Adams´ Cardinals, tre album med bandet Hazy Malaze og bidrag på en mengde plater med bl.a. Shooter Jennings, Grateful Deads Phil Lesh, Lucinda Williams, The Jayhawks og Amanda Shires.
​
Deretter «supergruppa» Hard Working Americans med Todd Snider, Dave Schools og Duane Trucks (lillebror av Derek Trucks) fra Widespread Panic, og fra 2011 hele elleve studio og livealbum med Chris Robinson Brotherhood.
På fritida; The Skiffle Players (med Cass McCombs), Gospelbeach (med Beachwood Sparks-medlemmer) og instrumentalbandet Circles Around the Sun, som oppstod for å lage pausemusikk til Grateful Deads fem farvel-show i 2015.
​
«Highway Butterfly» teller 50/50 kjente og relativt ukjente navn fra amerikansk rock og americana.
Steve Earle gjør tittelkutttet, en sang Casal skrev i 1997, da Earles gode venn Townes van Zandt gikk bort.
​
Det er også flott å høre Aaron Lee Tasjan, Marcus King, Hiss Golden Messenger, Phil Lesh, Jonathan Wilson, Tedeschi & Trucks, Shooter Jennings, Bob Weir, J Masics, Warren Haynes, Allman Betts Band og countrysangeren Zephania O´ Hora (Casals siste produsent-klient). Alle høres ut som om dette er noe de har lagt sjela si i. Åpenbart handler det ikke om å covre lavthengende frukt i form av bankers hits.
​
Leslie Mendelson, Puss n´ Boots, Rachel Dean, Victoria Reed og Robbie Robb tilhører for meg de ukjente. Her har de vekket min interesse også for hva de driver med til daglig.
​
Samlet lykkes de med både å tydeliggjøre hvor god låtskriver Neal Casal var og å lage en samling som spiller som et overlegent radioprogram. Et som bare venter på en lengre kjøretur, ned en highway.
​
Inntektene fra salget går til The Neal Casal Music Foundation, som både deler ut instrumenter og leksjoner i skolene i New Jersey og New York og støtter musikere med mentale helseutfordringer.
Erik Moll: More than ever (EMM Records)
G. Thomas & Friends: 40th Jubilee - 24 Songs and Duets (CAI)
Dag Erik Oksvold: Back then (Touchdown music)
Norge har en lang historikk med countrymusikk og americana. Det kan det være verdt å tenke over når man lar seg imponere av den nye generasjonen norske americana-artister, Malin Pettersen & co, talenter som med gode grunner nå når utenfor landets grenser.
Det høye nivået som mange yngre artister jobber på, kan ha noe av sin forklaring i at country og americana har stått sterkt hos norske musikere helt siden 1960-70-tallet.
​
På tampen av fjoråret har det kommet tre utgivelser som understreker dette på distinkt forskjellig vis.
​
Den norsk-amerikanske sangeren/ låtskriveren Erik Moll (av og til Møll) var tidlig ute og spilte americana i Bergen sammen med gitarist ekstraordinær Rune Walle og Trygve Thue i trioen Hole in the Wall. Først på et album fra 1972, nylig reutgitt i Christer Falcks «Norske Albumklassikere»-serie. Mesteparten av sangene på «Hole in the Wall" er co-skrevet av Moll og Walle.
​
I overgangen 80-90 hadde Moll flyttet «hjem» til musikkbyen Austin, Tx og fikk stor oppmerksomhet for det faktum at han skrev halvparten av sangene på Steinar Albrigtsens gjennombruddsalbum «Alone too long» (90), inkludert tittelkuttet.
Plata som kickstartet den norske rootsbølga og er en av tidenes mest solgte.
​
Moll ga samtidig ut plater på egenhånd i Texas, inkludert utmerkede «In the shadow» (94).
Da jeg bodde i Austin nettopp i 94, spilte Moll i duoen Erik & Erik med den finskættede fiolin-trollmannen Erik Hokkanen.
​
I 2015 fikk Erik Moll «Spellemannprisen» i countryklassen for albumet «Many years to go».
​
Moll har lenge samarbeidet med musiker/ produsent Øystein Fosshagen, mest kjent som felespiller i Øystein Sundes band, Meget i Sløyd.
​
Nå har Fosshagen laget nydelig akustisk musikk rundt demoer med Møll, «More than ever» inneholder velformulert livsvisdom servert med Molls fortsatt flotte stemme. Enkelt og nede, samtidige behagelig tidløst. Ekstra gullkorn på en gjennomgående god samling; rørende «Next door to lonesome» og munnspill-drevne «More than ever».
​
Gunnar Thommesen skjuler seg bak artistnavnet G.Thomas, men hverken klarer eller har til hensikt å skjule at han elsker 70s outlaw country slik den var foreskrevet av Waylon & Willie & Bobby Bare.
​
I 1996 slapp han albumet «Jesus in a Leather Jacket», i fjor valgt inn i Norsk Americana Forums «Historisk Norsk Americana Kanon», de femten viktigste norske americana-platene utgitt før år 2000.
​
Tom Pacheco-skrevne «Jesus in a Leather Jacket» er med på den nye doble antologien som feirer at G.Thomas har holdt det rullende i førti år, stadig på vei opp og ned den kronglete norske country-veien. Her diskes det opp en «Jesus»-versjon med sangerne fra bandet som ble startet nettopp i 96, Vassendgutane; Sindre Aam og Arthur Johan Bjørndal.
​
Men de norske fest-country-kongene er på ingen måte de eneste som stiller på G. Thomas´ 24 spor sterke førti-årsjubileum.
​
Her bidrar bl.a. Steinar Albrigtsen, selveste Waylon Jennings (en smule posthumt), Rune Rudberg, The Bellamy Brothers, Arne Benoni, like selveste Bobby Bare, Monika Nordli og Wendell Adkins. Slik at dette høres ut som en overlegen juke-box på en honky tonk der ølet er kaldt, dansegulvet er polert og lyset er neon rødt og grønt.
​
Det meste er spilt inn med musikere som finnes i Thomas´ krets på Sørlandet, noen kutt er gjort i Nashville med studioess som Harry Stinson og Kenny Vaughn (fra Marty Stuarts band).
Det er ikke mulig å høre forskjell på Froland og Nashville, så in-country-tune er musikere som pedal-steel gitarist Vidar Dale og Telecaster-gitaristene Austin Crum, Aaron Currie og Lasse Pleym.
​
Åsmund Åmli gjør stor ære på Merle Haggards «Running Kind», Bellamy Brothers er med på sin egen «Living in the West», Arne Benoni sørger for troverdighet til oppropet «Let´s hear it for the working man» og Monika Nordli tydeliggjør at hun er en av de aller beste på Kris Kristoffersons «For the good Times».
​
Deklarasjonen «Too country and proud of it» åpner showet, med låtskriver Billy Yates, amerikansk venn av norske countryfestivaler, på co-vocal. På harmonier hører vi Dag Erik Oksvold.
​
Oksvold var ukjent for meg helt til jeg leste en stort oppslått anmeldelse av debutplata hans, «Back Then», skrevet av redaktør Duncan Warwick i desember-nummeret av engelske «Country Music People».
​
Warwick mener at Dag Erik Oksvold har laget et album som bare kan betegnes som klassiske country, som snytt ut av feltet de såkalte nye tradisjonalistene (Randy Travis, George Strait) drev med på tidlig 90-tall.
Han skriver også; «There are shades of Vince Gill in his voice, but trust me, Vince has never cobbled together a whole set as strong as this one».
​
Oi! Gill er artisten som har flest mannlige country-Grammys i historien, har solgt over 25 millioner plater og synger pt. i Eagles.
​
Oksvold har skrevet de ti sangene på «Back then» sammen med tekstforfatter Helge Strøm, men sangeren som også er utdannet trommeslager, jobber til daglig i eiendomsbransjen.
​
Ved siden av å rette søkelyset på nivået i norsk country og americana.
Sierra Ferrell - Long Time Coming (Rounder)
Vi har det siste tiåret fortalt historier fra østsida av Nashville, bydelen i Music City USA som har bidratt til en fornyelse av americana-musikken.
Som med hjelp av sjanger-overskridende produsenter/ artister som Dan Auerbach, Jack White og Dave Cobb har gitt oss en helt ny generasjon americana og countryartister, med Chris Stapleton, Jason Isbell, Margo Price, Sturgill Simpson og Nikki Lane i spissen.
​
Sierra Ferrell har lenge vært et fenomen på youtube, min sønn tipset meg om henne for to-tre år siden. En artist som åpenbart appellerer til twenty-somethings, med musikk som likevel henter mye fra eldre tider, vesentlig eldre tider.
​
Nye «Long Time coming» er Ferrells tredje album. De to foregående; «Pretty Magic Spell» (2014) og «Washington by the Sea» (2016), gikk under radaren for de fleste, utgitt på bittesmå selskap.
​
Denne gangen har Sierra Ferrell fått hjelp av produsenter og musikere fra Nashvilles kreative førstedivisjon.
Produsent Gary Paczosa har navnet sitt på innspillinger med bl.a. Alison Krauss, Dolly Parton og Gillian Welch og musikant-lista teller bl.a. dobro-mesteren Jerry Douglas, Sarah Jarosz på banjo, gitaristene Tim O´Brien og Chris Scruggs (blått bluegrass-blod), bassisten Dennis Crouch (Plant/ Krauss) og gitarfenomenet Billy Strings.
​
Sierra Ferrell er fra Charleston, West Virginia og har således sugd opp i seg den regionale delen av amerikansk folkemusikk, alle varianter av bluegrass.
​
Men Ferrell lar seg på ingen måte begrense. «Long Time coming» er vildt eklektisk og inneholder tradisjonell country, old-timey strengemusikk, jazz, latin, mariachi, folk, vals, western swing og blues.
​
Farrell flyttet til Nashville etter å ha tilbragt mange år på veien, på loffen på kryss og tvers av det amerikanske kontinentet med en nomadisk musiker-trupp, spent ut mellom å spille på gata i New Orleans og Seattle, på bensinstasjoner på den uendelige prærien og innimellom som en ekte hobo på godstog.
​
Selv forklarer hun den store variasjonen i musikken sin med at bevisstheten hennes stadig er i bevegelse; «..my mind is all over the place». Hun har hørt på punk, tekno og metall, men også alle varianter av folkelig musikk fra 1920-åra, 30-tallet, 40-tallet. Rastløsheten har resultert i at hun kaller seg selv «The Gypsy Tornado».
​
Men sakte men sikkert har hun spilt seg oppover i americana-divisjonene, som oppvarmer for The Avett Brothers og nå sist som gjest på Old Crow Medicine Shows tradisjonelle nyttårskonserter på Ryman Auditorium i Nashville.
​
«Hjemme» i Nashville har hun vært et fast innslag på countrykveldene på «American Legion Post 82» i Øst-Nashville, der du også kan snuble over The Northern Belles Stine Andreassen og Malin Pettersen.
Det var her Rounder Records A&R og produsent Gary Paczosa så henne, sammen med felespilleren Nate Leath.
​
Men før Ferrell fant veien til denne unike klubben, hadde Todd Snider skrevet poesi om henne, Tyler Childers skal ha skrevet sangen «Charleston girl» om henne og Sturgill Simpson ha meldt seg som ivrig plateprodusent.
​
Sjekk videoen til sangen «The Sea» for å få en pekepinn om hvem Sierra Ferrell er.
​
En sang som på overflaten (no pun intended) handler om havet; «The sea, the sea, the sea/ It’s such a salty magic place/ if you find yourself goin´ under/ you´ ll remember the taste..»
Men kanskje ikke likevel, Sierra fortsetter; «The waves, the waves, the waves/ How they are puttin´ out my flames/ Whoa that’s okay/ I should be more tame.»
North Mississippi Allstars - Set Sail (New West)
Brødrene Luther og Cody Dickinson deler en helt bestemt livserfaring. Det å ha vokst opp som sønner av produsenten, musikeren/ låtskriveren og den virkelige musikklegenden Jim Dickinson.
​
Jim Dickinson var en mester historieforteller som slapp sin selvbiografi åtte år etter at han gikk bort, overlegent titulert «I´m just dead, I´m not gone». Han skrev om sitt samarbeid med Rolling Stones, Ry Cooder og Bob Dylan og sine oppdrag som produsent for bl.a. Big Star, Willy deVille, The Replacements og Aretha Franklin.
​
Luther og Cody forteller at det å vokse opp i Jims verden innebar at de aldri har trengt å forklare hvorfor de er musikere.
Andre og tredje generasjons rockmusikere er nå et fast innslag i USAs artist-verden. Tydeliggjort under banneret «Allman Family Revival», en omreisende turné frontet av Allman Betts Band.
​
Nå har Dickinson-brødrene fått med seg ytterligere en Allman-ætling, Larry Williams jr, er sønn av Allman-bassist Larry Williams sr. De ble kjent nettopp på «Allman Family Revival».
​
Williams jr. viser seg å være en utmerket soul-sanger. Han glir sømløst inn i Dickinson-brødrenes patenterte ultragroovy miks av blues, folk, soul og psykedelisk rock.
​
North Mississippi Allstars har faktisk holdt det gående i 25 år og har 12 album på CVen. Den forrige, «Up and Rolling» (2019), ble Grammy-nominert i blueskategorien.
​
NMAs sound er forankret i Codys trommegroover, som kan synes å vokse rett ut av det fertile Mississippi jordsmonnet. Det er hans overlegne traktering av skarptromme og hi-hat som bidrar sterkest til at den «senka» funken setter seg som den beste soul-food-sausen i øregangene.
​
Uptempo «See the Moon», en klebrig duett mellom Williams jr. og NMAs andre sangerinne, Sharisse Norman, er et overlegent eksempel på denne vinnerformualen.
​
«Never wanted to be kissed» er et samarbeid med Stax soul-legenden William Bell (82!), som understreker at dette er musikk som flyter frem og tilbake mellom generasjonene, mellom svarte og hvite musikere.
Bell skrev store sanger som «You don´t miss your water» og blues-standaren «Born under a bad sign». Han gjorde comeback på Stax i 2016 med det Grammy-vinnende albumet, «This is where I live» og er fortsatt ved fin stemme.
​
Avsluttende «Autentic» er et oppgjør med de rådende, skremmende motsetningene som rir det amerikanske samfunnet; «..We don´t want anybody to be hurt or mistreated , we don´ t need to see the guns in our streets..»
​
I tillegg en programerklæring fra de som har musikken rennende gjennom årene, «We be funky naturally in our community..»
​
Livsbejaende musikk som føles absolutt tidløs, akkurat denslags vi trenger for å komme oss ut av pandemi-bluesen.
Norges nye Dylan
Om du ikke hører med blant de som fikk med deg Dylan LeBlanc (nå 31) da han debuterte, som nittenåring, med det svært bemerkelsesverdige albumet «Pauper´s Field» i 2010, kan du bruke LeBlancs nydelige tolkning av John Hartfords definitive ever-green, «Gentle on my mind», som springbrett til sangeren/låtskriveren fra Shreveport, Louisiana.
​
Denne skribent insisterer på å bli notert for at Dylan LeBlancs «Gentle on my Mind», først en hit for Glen Campbell i 1967, er den beste versjonen i sangens 55 år lange historie, foran Campbell og tolkningene til Aretha Franklin og både Frank Sinatra og Dean Martin.
​
LeBlancs versjon ledsages av en flott video og er å finne på minialbumet «pastimes», som også inneholder hans utgaver av sanger av Rolling Stones, Neil Young, JJ Cale, Bob Dylan og Led Zeppelin.
​
I fjor sommer dukket Dylan LeBlanc opp i Halden og spilte på micro-festivalen «The Never-ending Mind-expanding Coconut Experience», arrangert av Halden-bandet The Salmon Smokers og undertegnede.
​
Etter et intenst solosett, kom LeBlanc senere tilbake på scenen sammen med The Smokers og amerikaneren Luke Elliot og gjorde en episk versjon av Dylans «Blind Willie McTell», sangen han også tolker på «pastimes».
​
Dagen etter «Coconut» fant LeBlanc veien til multiinstrumentalist/ produsent Freddy Holms «Kleiva studio» for innspillinger, vinteren 2022 har han vært tilbake to ganger og jobbet på materiale ment for hans femte studioalbum.
Det fjerde, «Renegade», fra 2019, ble spilt inn i «RCA studio A» i Nashville under oppsikt av produsent Dave Cobb.
​
Årsaken til at Dylan LeBlanc akkurat nå foretrekker «Kleiva studio» fremfor «RCA studio A» er ganske enkelt at han reiser fra Lillesand, ikke fra Shreveport eller Muscle Shoals. I fjor sommer ble Dylan far til det første barnet sitt, ei datter, i sørlandsbyen.
​
— Jeg møtte kjæresten min etter en konsert på John Dee i Oslo i 2019, jeg inviterte henne med til Sverige og hun kom også til Amsterdam. Lillesand er også et godt sted å skrive sanger, forteller Dylan, — du kan se havet hele tiden.
​
Når vi sitter på kjøkkenet i Holms kombinerte bolig og studio i Halden og prater, blir det raskt klart at Dylan LeBlanc er et oppkomme av drøye historier, stinne av drama, ikke minst om sin egen familiebakgrunn.
​
— Jeg er delvis en cajun (fransk-kanadiere som etablerte seg i Louisiana på 1600-tallet), noe jødisk. Foreldrene mine splittet opp da jeg var veldig liten, jeg bodde hos mora mi sammen med to søsken til jeg som tiåring flyttet til faren min. Han bodde i Muscle Shoals og jobbet i Fame studioet som låtskriver og musiker.
— Vi stammer fra Daniel LeBlanc, stamfar til en av de største familiene i Acadia. Han kom opprinnelig fra Frankrike.
Min jødiske bakgrunn gjør også at jeg vet noe om å tilhøre en minoritet.
​
Shreveport er en delt by, over halvparten av byen med to hundre tusen innbyggere er svarte. Dylan forteller at han vokste opp med tett tilknytning til den svarte musikken, til R´n´B. Men han har også et anstrengt forhold til fødebyen, han beskriver byen innimellom som et shithole.
​
Dylans far, James LeBlanc, har skrevet en rekke hitlåter for amerikanske countryartister de siste tiårene, han er fortsatt bare tidlig i femtiårene.
— Faren min har hatt de samme rusproblemene som mange i familien min har hatt, men han har vært nykter det siste tiåret. Da jeg flyttet til ham i Muscle Shoals ble jeg nærmest adoptert av familien til Rick Hall (grunnleggeren av Muscle Shoals legendariske Fame studio, som døde i 2018). Rick har vært en stor del av min musikalske utvikling.
​
Dylan forteller også at han har musikalsk oppdragelse fra besteforeldrene sine, bestemora hadde et sterkt forhold til musikk. Hun hadde en gammeldags platespiller, en slik som foldet seg ut fra et kabinett, som spilte plater på både 78, 45 og 33 1/3.
— Bestefaren min var opptatt av sangere/ låtskrivere som John Prine og Neil Young, bestemora mi elsket svart musikk. Ho hatet Bob Dylan, hahaha..
​
Da Dylan var 14 flyttet han tilbake til Shreveport og dannet bandet Jimmy Sad Eyes.
— Jeg var 16 år da jeg igjen flyttet hjemmefra, via St. Louis til New Orleans. Jeg bodde i et squat house (okkupert bygning), etter orkanen Katrina. Det var fritt, men du måtte passe på hele tida for ikke å bli frastjålet det du eide, gitaren..En fin tid og et fint sted å være fattig. Det var mange hoboer som hadde funnet veien til New Orleans i 2008-2009. Jeg livnærte meg av å spille på gata og jeg hadde en bil!
​
I 2010 var Dylan tilbake i Muscle Shoals. Da hadde hans gode venn, Ben Tanner (keyboards, Alabama Shakes), tatt over posisjonen som sjefs-tekniker i Fame studioet og således er mesteparten av debutalbumet spilt inn i Fame med Tanner bak miksebordet.
​
Da «Pauper´s field» ble sluppet til betydelig oppmerksomhet på det überhippe selskapet Rough Trade i 2010, var det mange som merket seg at debutanten allerede hadde lykkes med å få med seg Emmylou Harris i studioet, på sangen «If the creek don´t rise».
— På det tidspunktet hadde jeg Monty Hitchcock som manager. Han var også Emmylous manager. Monty hadde sendt sangen til Emmylou. Til slutt ringer telefonen og det er Emmylou som forteller Monty at Neil Young er i byen og skal spille Ryman Auditorium (originale Grand Ole Opry).Og at han «bare» har øl..
​
Slik Dylan forteller det, blir trade-off´en mellom Monty Hitchcock og Emmylou at Monty hjelper Neil med å skaffe noe jazz-tobakk og at Emmylou synger på plata til Dylan.
Det er mulig at Dylan underspiller sin egen betydning her, Emmylou har rykte på seg for å følge godt med på nye spennende låtskrivere.
​
De fem plateutgivelsene til Dylan LeBlanc har i lange perioder ført ham ut på veien sammen med noen av americana-musikkens viktigste artister, som veteraner som Lucinda Williams og Calexico. Han har stått på samme scene som Bruce Springsteen, Drive by Truckers, First Aid Kit og selvfølgelig Alabama Shakes. Han har spilt Willie Nelsons «Luck reunion» på Willies gård utenfor Austin, Texas tre ganger.
​
Hans tredje album, kanskje hans aller beste, «Cautionary Tale», kom på selskapet som eies av Ben Tanner og Jon Paul White, tidligere The Civil Wars.
Nå er Dylan knyttet til ATO Records, USAs største uavhengige selskap, grunnlagt av Dave Matthews i 2000 og han sikter seg inn på et nytt album i 2023.
Vill vil videre: «Wilder Days» er nøkkelen til Wades americana-suksess.
I en tynn tråd
Countryrocker Morgan Wade er på vei opp, via Sony Music og ut i verden.
Intervju av Tom Skjeklesæther
På tampen av januar serverte redaktør Blegeberg følgende overskrift på anmeldelsen av amerikanske Morgan Wades debutalbum, «Reckless»; «Datter av Elvis, søster av Isbell». Det siste kan synes innlysende, Wades plate er produsert av Jason Isbells gitarist, Sadler Waden. Slektskapet til Elvis kan være noe mindre åpenbart, det var allerede gått sytten år siden Elvis hadde tatt steget til rock’n’roll-himmelen da Morgan Wade i 1994 kom til verden i lille Floyd i Virginia (innbyggertall 724 i 2019).
For oss som rakk å få med oss Elvis i levende live, kan det være vanskelig å innse at han ikke lenger betyr det samme for yngre folk. At Elvis ikke dukker opp så ofte på et supermarked i Kalamazoo, Michigan og at Graceland ikke lenger er det forjettede land. Men Morgan Wade er en trygg tilhenger av Kongen.
– Jeg er definitivt en Elvis-nerd, slår Wade fast.
– Da jeg skulle velge å gjøre en sang Elvis hadde spilt inn som tilleggsspor på den nye, utvidete versjonen av «Reckless», var «Suspicious Minds» førstevalget. Skrevet av Mark James og en hit for Elvis i 1969. Jeg og bandet hadde testet den på veien.
Vi har Morgan Wade på telefonlinja fra USA; vi antar fra hennes nye hjemby, to timers kjøring fra Floyd, enda mindre Damascus, Virginia (innbyggertall 614 i 2019),
– Jeg har aldri vært utenfor USA, avslører Morgan da vi trekker fram at hun står på plakaten på den kommende utgaven av Oslo Americana (festival) på Chateau Neuf i juni, sammen med et godt knippe av den nye generasjonen americana-artister, blant andre Hayes Carll, Scooter Jennings, Courtney Marie Andrews, Elizabeth Cook og Emily Scott Robinson.
– Det har virkelig tatt av for meg etter at «Reckless» først kom på Thirty Tigers på våren i fjor og så ble plukket opp av Sony Music.
Det er grunn til å mistenke at det er åpningssangen på plata, «Wilder Days», som har vært lokomotiv både for Sonys interesse og Morgans stadige klatring i americana-stativet.
«Wilder Days» har en slikt refreng som setter seg som med borrelås på musikk-hukommelsen; en sang om et kjærlighetsforhold som vanskeliggjøres av alders og erfarings-forskjeller; You said you hate the smell of cigarette smoke, you only use to smoke when you drank … I wish I’d known you in your wilder days.
– Jeg har vært edru i fire år nå, sier Morgan, ikke uten en viss stolthet i stemmen. Det er åpenbart at dette, det motsatte edrulighet, hadde vært et problem da hun begynte å spille.
– Og Jason Isbell har vært edru i ti år nå, sier hun, for å understreke at det går an.
En av de andre oppsiktsvekkende sangene på plata, «Other Side», starter slik: You knew my skin before I had all these tattoos. You remember me on late nights strung out from pills and booze.
Coveret på plata viser Morgan i det hun holder sine tatoverte hender opp foran ansiktet, bildet på baksida viser at tatoveringene ikke begrenser seg til hendene.
– Du er glad i tatoveringer?
– Ja, det har vel gått litt over styr, ler Morgan.
I området der Morgan Wade vokste opp var bluegrass den dominerende folkemusikken.
– Jeg ble tatt med på bluegrasskonserter fra jeg var veldig ung av mine besteforeldre, jeg husker at jeg sovnet på fanget til besteforeldrene mine til lyden av bluegrass. Men jeg hørte på punk og annen rock da jeg ble litt eldre.
– Men det gikk helt til slutten av tenårene før jeg våget å begynne å opptre selv, da skjedde det på en såkalt «open mic» i Floyd. Jeg så aldri for meg at jeg skulle spille sangene mine for noen andre enn meg selv. Jeg satt sammen bandet mitt etter en annonse på Craigslist, vi kalte oss The Stepbrothers. Sammen laget vi plata «Puppet with My Heart».
I 2019 spilte The Stepbrothers sammen med Jason Isbell på «Floydfest», en festival i fødebyen. Morgan ga førsteplata til en av Isbells lydmenn, som ga den videre til Sadler Vaden.
– Sadler tok kontakt og sa at han kunne tenke seg å hjelpe til med å produsere en ny plate. Vi jobbet vel med «Reckless» i et par år. Halvparten av sangene er skrevet sammen med Sadler, to sammen med co-produsent Paul Ebersold. Sistnevnte er en Grammy-vinnende produsent som har holdt til i Memphis-studioet Ardent, Al Green, Mavis Staples og rockbandet Green on Red har vært klienter.
Innspillingene av «Reckless» har foregått i studioet The Bakery i Nashville, blant annet med hjelp av The 400 Unit-musikerne Jimbo Hart og Derry DeBorja. Ved siden av de velkomponerte sangene. er det Morgan Wades kraftige stemme som gjør forskjellen. En stemme som har blitt sammenlignet med den kvinnelige Elvis, Wanda Jackson, og countrysoulsangerinnen Shelby Lynne. Stemmen har også blitt beskrevet på følgende måte; «En moderne Janis Joplin med en raspete whiskymarinert vokal-kvalitet».
Sangene er gjennomgående av det personlige slaget, de handler om relasjoner som henger i en tynn tråd eller har røket. Og usikkerheten knyttet til å vokse opp som ung kvinne i en tøff virkelighet. Hva og hvem som betyr noe.
- Jeg har turnert med band som Lucero og American Aquarium, begge er rockband, muligens countryrockband. Sannheten er at selv om jeg vokste opp med countrymusikk på radioen, så har jeg aldri egentlig lyttet mye på country. Antakelig er det meste av det jeg hører på nærmere punk, uten at jeg vet nøyaktig hva det er, eller punk rap.
I pressemeldingen til nyutgivelsen av «Reckless» sier Morgan: «Mange av sangene handler om å finne ut av hva i helvete jeg driver med. Kanskje den neste plata vil dreie seg litt mer om hvem jeg er.»
Jeg sovnet på fanget til besteforeldrene mine til lyden av bluegrass.
The Delines: The Sea drift (El Cortez records/ Decor)
Da The Delines andre studioplate, «The Imperial», dukket opp i januar 2019, bragte den et utsøkt, melankolsk lydspor til den vinteren.
De første linjene i åpningssangen, «Cheer up Charly»; «Cheer up Charly/ You ain´t always been a big mess/ Sitting outside Slim´s daytime drinking/ Feeling sorry for yourself» var en økonomisk litterær introduksjon til et knippe nærbilde-scener/ sanger som man kunne lytte til om og om igjen.
​
Kombinasjonen av den forbilledlig tilbakeholdne soulstemmen til Amy Boone, et lydhørt band og mester ordsmed Willy Vlautins evne til å male opp stemninger og karakterer med minimale setninger var rett og slett noe helt eget.
Alt dette er inntakt på oppfølgeren, «The Sea drift».
​
Det nye albumet åpner med en like besnærende og nysgjerrighet-skapende scene. «Little Earl» starter slik; «Little Earl is driving down the Gulf Coast/ Sitting on a pillow so he can see the road/ Next to him is a twelve pack of beer/ Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs». Det fortsetter; «Little Earl´s brother is bleeding in the backseat/ I´t´s been twenty minutes and he cant stop crying..»
​
Det er umulig å ikke lure på hva som skjedde for tjue minutter siden? Og hvor gamle er disse gutta? Earl må sitte på ei pute for å se over rattet. Noe er jævlig gærent.
​
Vi kjenner Willy Vlautin som frontfigur gjennom tjue år og mer enn ti plater med americana-bandet Richmond Fontaine og de siste femten årene som svært fremgangsrik forfatter. En som opplever at romanene filmatiseres. Debuten, «The Motel Life», kom i 2007, den siste romanen, «The Night always comes», i fjor.
​
I følge nye intervjuer med Boone og Vlautin ba sangerinnen låtskriveren om å skrive en «Rainy Night in Georgia» til henne. (Journalistens subjektivitet: Tony Joe Whites «Rainy Night in Georgia» er en av tidenes aller beste sanger, Top 5 Ever).
​
Vlautin har grepet fatt i bestillingen med innsikten at en oppfyllelse er umulig. Men stemningen i Whites original flyter likevel rundt i flere av sangene her; «Kid Codeine», « Drowning in plain sight», «Past the shawows» og «This ain´t no getaway» er alle tidløse countrysoul-sanger som med letthet kunne ha funnet sin plass på en 60-talls Tony Joe White, en Bobby Gentry, en Sammi Smith.
​
Bandet, som teller Richmond Fontaines rytmeseksjon, trommis Sean Oldham og bassist Freddy Trujillo, og keyboardist/ trompetist Cory Gray, får av og til hjelp av strykere og en saksofonist. Da det toner ut med instrumentalen «The Gulf drift lament» er det bare å slå fast at man har vært på en musikalsk fremmanet kinoforestilling.
Lady Blackbird: Black Acid Soul (Foundation/ BMG)
Når du hører stemmen til afrikansk-amerikanske Marley Munroe for første gang, så er det unngåelig å ikke tenke at det dreier seg oppdagelsen av ukjent materiale med Nina Simone (1933-2003).
​
Legger du til den dypere innsikten at Munroes artistnavn, Lady Blackbird, er hentet fra Simones sang «Blackbird» (skrevet sammen med Herbert Sacker), sluppet for første gang midt i Borgerrettskampen i 1963 og at Lady Blackbirds/ Munroes debutalbum, «Black Acid Soul», rett og slett åpner med en tolkning av «Blackbird», så er «mysteriet» nærmere en oppklaring.
​
Men det stopper ikke der med historisk signifikans. Lady Blackbird og hennes plateselskap, engelske Foundation, drevet av DJen Ross Allen, planla å starte lanseringen av «Black Acid Soul» med å slippe nettopp «Blackbird» på 27. mai 2020. To dager før, altså 25. mai, inntraff drapet på George Floyd i Minneapolis, en hendelse som utløste «Black Lives Matter»-protester over store deler av verden.
​
Teksten til «Blackbird» inneholder følgende linjer; « No place big enough for holding all the tears you’re gonna cry/ Cause your mama´s name was lonely/ And you’re daddy’s name was pain and he called you little sorrow». Refrenger går; «Why you wanna fly Blackbird/ You ain’t never gonna fly Blackbird».
​
Munroe vokste opp i kirken, ble signet til en kristen label i Nashville som tenåring, flyttet mellom New York og Los Angeles, var innom LA Reids Epic label, uten noen release, og hooket opp med produsenten Chris Seefried (også involvert me Andra Day, som nylig fikk en «Golden Globe» for sin hovedrolle i «The United States vs. Billie Holiday»).
​
Sammen med musikerne Deron Johnson (piano, spilte med Miles Davis på slutten av hans karriere), Jon Flougher (kontrabass) og Jimmy Paxton (trommer) har Munroe og Seefried laget «Black Acid Soul» i det som kalles «Prince-rommet» i LA´s «Sunset Sound».
​
Ved siden av fire egne sanger hører vi også Tim Hardins «It’ll never happen again», Naomi Nevilles «Ruler of my heart» og Joe Walsh første rockband, James Gangs, «Collage» (1969).
​
Lady Blackbird kan uten å anstrenge seg synge seg inn på sommerens jazzfestivaler, men den svarte syre-soulen vil påkalle whiplash uansett hvor den høres.
​
BBC etc. DJen Gilles Peterson kaller henne «The Grace Jones of Jazz».
Erin Rae - Lighten Up (Good Memory/ Thirty Tigers)
Jeg skal innrømme det, jeg har for vane å følge nøye med på det Jonathan Wilson foretar seg som produsent.
​
Da jeg leste at Wilson hadde vært i studio med den Nashville-baserte sangerinnen/ låtskriveren Erin Rae, ble utgivelsen plottet inn som en potensiell 2022-opptur.
​
For fire år siden hadde jeg et visst oppheng på det som er Raes solo debut, «Putting on Airs», produsert og utgitt av en annen amerikansk musiker med en fin kombinasjon av talent og teft, John Paul White (ex. The Civil Wars).
​
Det var noe med Erin Raes stemme som fikk henne til å skille seg ut i et stadig tettere felt av kvinnelige americana-talenter.
​
Og ja, forventningene innfris, til overmål.
«Lighten up» er det som kalles et karrierealbum!
Åpningssangen, «Candy & curry», slår an tonen, en slags hyllest til kokkelering, som metafor for å beholde et åpent sinn i tider der sterke krefter presser i motsatt retning.
​
Kombinasjonen av Raes stemme og eksepsjonelle melodiske teft og Wilsons smakfulle arrangementer og overlegne traktering av et stort spekter av instrumenter sørger for at vi to måneder ut i året har fått det som må bli stående som en av dette årets beste plater.
​
Wilsons «Five Star Studios» i Los Angeles Topanga Canyon er allerede etablert som et mekka for pågående musikalsk magi-skaping, geo-kulturelt plassert midt i et av populærmusikkens mest forekomstrike felt.
​
Wilson kan synes å ha en altomfattende oversikt over hva som gjorde mange plater fra dette området i overgangen 1960-70-tall til vedvarende favoritter og referansepunkter.
​
Yes, Joni Mitchells ånd svever over denne musikken, men bare på de aller mest subtile og fremmende måtene.
​
Noen har trukket frem den mytologiserte Asylum records artisten Judee Sill (1944-1979) som en annen Rae-referanse.
Kanskje man kan høre prime time Graham Nash og Jackson Browne innimellom på «Lighten up»?
​
Men Rae og Wilson møter hverandre også i en felles kjærlighet til den mer ornamenterte countrysoul-musikken til Bobbie Gentry. Fem av sangene har strykerarrangementer av Drew Erickson (Lana Del Rey, Weyes Blood).
​
Uansett referansene, Wilson er ikke en musiker/ produsent som lar seg klebe til fortiden på noe musealt vis, han bruker elementene snarere som svært effektive grep for å skape et nydelig neo-psykedelisk lydbilde, som bidrar til at «Listen up» kan høres om og om igjen, med stadig nye gevinster.
​
Her flyter progressive keyboards (mellotron) og pedal steel (spilt av den engelske musikeren Spencer Cullum, som har egen plate ute) sammen på måter som nok ville ha vært utenkelig for femti år siden.
Erin Rae er også en tekstforfatter som formidler både klokskap og selvinnsikt, uten å være prekende. Sjekk gjerne platas eneste uptempo sang, «Modern woman» som argumenterer mot at «sterke kvinner» er et nytt fenomen. Med som statister i den rare videoen til sangen er andre artister som Brittany Howard (Alabama Shakes), Kelsey Waldon og Michaela Anne.
​
På «Can´t see stars» synger Erin Rae sammen med Kevin Morby, der idéen var å nærme seg det Nancy Sinatra og Lee Hazlewood gjorde sammen. Den lett kuskende grooven, med banjo, piano og pedal steel gitar, kan lett sees som gateway-drogen til denne plata. Lykke til med å få den ristet løs fra bevisstheten etter en høring.
​
«Cosmic sigh», et kosmisk sukk, kan være et av dette årets aller vakreste musikalske stoppesteder, en eller annen gang i løpet av sommeren skal jeg ta med meg denne sangen ut på et øde sted under stjernene og korka av en fin vin.
Erin Rae representer en enestående ny feministisk stemme; smart, personlig, ikke-dogmatisk og poetisk.
Kosmisk amerikansk musikk i går, i dag og for morgendagen.
Carson McHone - Still Life (Loose Music)
Jeg skrev om Austin, Texas sanger/ låtskriver Carson McHone etter å ha opplevd henne på en scene i London under Americana UK i 2019. Da hadde hun det utmerkede andrealbumet sitt, «Carousel», i gitarkofferten og plasserte seg med distinksjon i feltet som
fortjener å følges nøye.
Selvfølgelig måtte artisten som visstnok hadde/ har egen hest i sentrum av millionbyen Austin treffe den kanadiske multikunstneren Daniel Romano. Musikeren som utgir så mange plater at selv sjefsfan Egon Holstad lurer på hvor han er i loopen!
Under pandemien har Carson McHone funnet veien til Romanos kreative hub i Ontario og dermed har multifasettert musikk oppstått.
Tittelkuttet, «Still Life», avsluttes på følgende vis;»..so I want to let it go I want to set you free I wish to be whole as only the past can be/ a still life but I’m still alive». «A still life», et stilleben, er et kunstverk, et maleri av et antall objekter, ofte frukt, gjerne med en tilsiktet avslappet effekt på tilskueren.
At Carson McHone konstanterer at det fortsatt er liv, «Still life», etter to år uten kontakt med et publikum kan selvfølgelig være et annen forståelse. Mesteparten av musikken på «Still life» er skrudd sammen av McHone og Romano.
Ved siden av å produsere og arrangere, spiller Romano trommer, bass, gitarer, perkusjon og synger.
Duoen nekter seg ingenting, helt i tråd med Romanos modus operandi. McHones skeive country fra den forrige plata skyves i bakgrunn, til fordel for 60-70-talls pop & rock, southern soul, folk-rock og til og med glam-rock, vekselvis utbrodert med blåsere og store kor, av og til i neddempet psych-rock-ish fusjon av kassegitarer og keyboards.
I et intervju med «Glide Magazine» lister McHone albumene som har vært spesielt viktige for henne rundt arbeidet med «Still life»; Randy Newman debut, Scott Walkers «3», Dylans «Blonde on blonde», Stooges´ debut og George Harrisons «All Things must pass».
En snarvei til Carson McHone og denne plata kan være videoene til de tre sangene; «Only Lovers», «Still Life» og «Hawks Don't Share». Alle tre frittstående kunstfilmprosjekter som slår fast at Carson McHone like lett kan havne på Høvikodden som på Hr. Nilsen neste gang hun besøker Norge.
Det kan visstnok skje i felleskap med Daniel Romano og band. Sammen demonstrer de at man kan gjøre hva man vil med americana-musikken og fortsatt være i live, «Still Life».
Rune Walle & Gunn Alstadhaug - Byrdie´s Dream (Apollon Records)
I fjor høst holdt jeg en innledning om det banebrytende norske countryrockbandet Flying Norwegians under «Den forvitnelege countryfestivalen» (fortsatt !) på Voss. Der tok jeg til orde for at bergenserne må gi Edvard Grieg en liten pause, og døpe om Grieghallen til Wallehallen. Etter Norges mest underkjente gitarist, Rune Walle.
Deretter serverte hyllestbandet The Wounded Birds et flott sett med det beste fra tre av Bergens-bandets plater.
To av disse, «New Day» (74) og «Wounded Bird» (76), er forbilledlig gjenutgitt av Apollon Records og er håndfast, nypolert, bevis for hvor spot on Walle & co var med den progressive countryrocken sin da det begav seg. Musikk som fortsatt, nesten femti år senere, fortsetter å inspirere og influere.
Og, essensielt, Flying Norwegians spiller live igjen!
På toppen av all denne, på overtid, kosmiske balanseringen kommer Rune Walle med helt nytt album, sammen med kona, sangerinnen Gunn Alstadhaug.
Tidligere finnes bare albumet «Rune Walle & the Kamikases», utgitt i 1983, kort etter at Walle kom tilbake fra sitt USA-opphold sammen med countryrockerne Ozark Mountain Daredevils.
Det innebærer blant annet at sangen «Big lonely», som jeg i nesten tjue år har hatt på en krem fem-spors demo med det som da het Rune Walle Band, endelig blir å høre for alle. I nydelig nytt arrangement, med fantastisk duettvokal av Rune og Gunn over en dvelende bariton-gitar.
«Big Lonely» avslutter en plate der nettopp stemmene og harmoniene befinner seg på et spesielt elevert nivå. Stemmer like yin og yang som Gram & Emmylou.
Musikalsk henter sanger som «Hey Byrdie», «Lynx», «Hold your horses», «Signs mock me» og «Fools gold» elementer fra hele spekteret av det Rune Walle har drevet med fra Oriental Sunshine, Saft, Hole in the Wall, Flyings og Ozarks. Det betyr folk, psykedelia, country og progg.
Selvfølgelig innebærer det smakfulle og overlegne serveringer av Walles evner som gitarist (inkludert mandolin og banjo).
Det har aldri vært bedre utsikt fra Ulrikken enn via Rune Walles egen tone, i sannhet «Nystemten».
En plate å dypdykke i, utmerket produsert sammen med jazz-gitarist Stein Urheim.
Ian Noe - River Fools & Mountain Saints (Thirty Tigers)
Ian Noe (31), Beattyville, Kentucky (pop. 1206) -sanger/ låtskriveren, vil denne sommeren komme tilbake til Norge for å spille på debututgaven av Oslo Americana-festivalen på Chateu Neuf i Oslo. Første gangen han dukket opp, var som gjest for John Prine i Oslo Konserthus sommeren 2019.
Den gang, før pandemi og Prines bortgang i 2020, var interessen for Noe utløst av det bemerkelsesverdige Dave Cobb-produserte albumet, Between the Country.
Da jeg skrev om Noes debutalbum, plasserte jeg ham i samme felt som teller americana-sangere som Colter Wall, Sturgill Simpson og Tyler Childers. Siden den gang har feltet tetnet med blant andre Prine-protege Arlo McKinley og Vincent Neal Emerson.
Alle låtskrivere som kan sine Prine, Guy Clark, Townes van Zandt og Tom Russell-plater.
Ved siden av en særpreget stemme, utmerket Noe seg med vemodige sanger som beskrev, direkte, skjebnene til folk rundt ham i Appalachene, fanget i kryssilden mellom fattigdom og dopavhengighet. Titler som «Junktown» og «Methhead» sier sitt.
Noe har absolutt ikke forlatt temaene, eller sine egne, på dette nye knippet sanger.
Tittelen på plata, River Fools & Mountain Saints, er hentet fra sanger som setter detaljert fokus på en «river fool» og en «mountain saint».
Førstnevnte takler dagene med å drikke; «Working on an ancient bottle/ in the shade of the yellow pine/ Just a river fool/ on good ol´ mountain wine». Variasjonen ligger i jaktturer, i en kano med gitaren ved siden av våpenet, Creedence går hjem ute i naturen.
Sistnevnte er en av det amerikanske flertallet, de som ikke får penga til å strekke til: «And had every job in that old coal county- the dairy bars and the dollar stores/ Working hard trying to raise that family/ she never could afford./ Just a girl from the mouth of hazard who bet it all on a river fool.»
Jeg noteres gjerne for oppfatningen at Ian Noes stemme og sanger kommer med stor troverdighet i forhold til landskapet han beskriver, i forholdet til lyset og mørket, til tristessen og oppgittheten. Det som melder seg i bevisstheten, om man noen sinne har vært der, tatt det inn.
Avslutningen på plata heter «Road may flood/ it´s a heartache». Første del, skiltet du oftest ser i disse fjellene, andre del er tittelen på Bonnie Tylers nr.1 på VG-lista i 1977, skrevet av Ronnie Scott og Steve Wolf.
Mesterlig inkorporert, med steel og strykere, i en sang som også synger «Guess you could say it´s been a haunted life/ I use to have a Christian wife/ and lost her like a pocket knife/ sliding down the bank».
Molly Tuttle & Golden Highway - Crooked Tree (Nonesuch)
Molly Tuttle (29) kan spille gitar. Virkelig spille gitar. I 2017 valgte The International Bluegrass Music Association henne til «Guitar player of the year». Den første kvinnen noen sinne. Året etter gjentok de utmerkelsen, muligens for å understreke at de mente alvor.
Men det holder å høre på platene til den Berklee College of Music-utdannede flatpicker-gitaristen for å forstå at her er det veldig mye uvanlig på gang.
Molly Tuttle ga ut sitt første album allerede som trettenåring, sammen med faren Jack Tuttle.
Hun vokste opp i Santa Clara County, i San Francisco. Altså ved ikke spesielt un-plugga Silicon Valley. Bestemora spilte fele, familien brukte helgene på å dra på bluegrassfestivaler. Selv om hun ga opp å lære seg å spille fele som fireåring etter bare et par læretimer, så gikk det bedre da hun som åtteåring satset på gitaren. Den første spillejobben fikk hun som elleveåring, på den lokale pizzasjappa, to år senere var tida altså moden for å platedebutere. Man kan merke seg tittelen på den plata; The Old Apple Tree.
I de påfølgende årene har Tuttle laget plater med søsken og en med jentegruppa The Goodbye Girls, under studietiden på Berklee. De kombinerte bluegrass, jazz og svensk folkemusikk. Det siste takket være felespilleren Lena Jonsson. Med bi-resultatet at de turnerte Sverige flere ganger.
Men denne helga kom altså Molly Tuttles tredje soloalbum, titulert Crooked Tree, nå på Warners prestisje kunst-musikk-etikett, Nonesuch.
Plata inneholder sanger skrevet av Molly sammen med andre låtskrivere, i god tradisjon med hva som gjelder i Mollys adopterte hjemby, Nashville. Åtte av dem sammen med Old Crow Medicine Shows Ketch Secor. Old Crow er også med på elleville feiringen «Big backyard».
Molly Tuttle forteller at albumtittelen er hentet fra en uttalelse av Tom Waits, om at skeive trær overlever lenger en rette trær, rett og slett fordi skogsarbeidere lettere lar dem stå i fred. Definitivt et poeng med plenty potensiale for overførbar betydning.
Det er mulig å tenke at Molly vet et og annet om å være crooked, hun fikk diagnosen «alopecia areala» som treåring, senere «alopecia univeralis». Yep, diagnosen som forrige helg snudde Oscar-utdelingen bokstavelig talt på hodet.
Crooked Tree er å betrakte som overlevering av stafettpinnen innen bluegrass og akustisk amerikansk folkemusikk. Plata er nydelig produsert av musikeren mange mener er verdens beste dobro-gitarist, Jerry Douglas, i samarbeid med Tuttle. Douglas er selvfølgelig long-standing medlem av Alison Krauss ensemble, Union Station.
Fra Union Station stiller også sangeren/ gitaristen Dan Tyminski, på sangen «San Francisco Blues», en tekst som handler om at «California dreamin´» er over på grunn av vilt galopperende boligpriser i sentrum av tech-verdenen.
(Essensiell Tyminski-info; Det er han som gir stemme til George Clooneys karakter i Cohen-brødrenes «O Brother Where art thou? når Clooney «synger» «Man of constant sorrow»)
Ved siden av disse veteranene og Old Crow er Margo Price, den andre, unge super-gitaristen, Billy Strings (!), Sierra Hull og old time music-gudinne Gillian Welch med på sanger som både er poengtert gode og gjennomgående musikalsk forbløffende.
Som gitarist understreker Molly Tuttle at hun har tre definitive forbilder; Clarence White, The Byrds-gitaristen som ble drept av fyllekjører i 1973, bare 29 år gammel, deretter Tony Rice, gitaristen som gikk bort i 2000 hadde selv seks «Guitar player of the year»-utmerkelser på hylla, og sist, heldigvis høyst levende, David Rawlings.
Calexico- El Mirador (City Slang)
Jeg spiller fortsatt Calexicos juleplate fra 2000, Seasonal Shift, helt uten tanke på hvor i året vi befinner oss. Det handler alltid om å tilfredstille behovet for Calexicos patenterte miks av latinsk musikk, eksperimentvillig rock og grenseløse groover.
Således er duoen Joey Burns & John Convertinos tiende studioalbum en nådegave akkurat da dagene blir lysere og sola brenner i ryggen gjennom vinduet ved skrivepulten.
Jeg traff Burns og Convertino da de var rytmeseksjon i Howe Gelbs genialt navngitte band Giant Sand (Arizona) på tidlig 1990-tall. Da de spilte på Oslos Cruise café.
I tiårene som har gått, har Calexico gitt rockpublikummet store opplevelser med mariachi-musikk, introdusert oss for den enorme stemmen til Salvador Duran og samarbeidet med alle fra Neko Case til Charlotte Gainsbourg til Iron & Wine til Tom Russell.
Tittelen «El Mirador» kan oversettes med «seeren». En tekst om et fyrtårn som i mørket viser vei for alle sjelene som beveger seg over grensen. Med den guatemalanske sangerinnen/ låtskriveren Gaby Morenos nydelige stemme i miksen.
Med på plata er også en ny versjon av «The El Burro Song», skrevet av Joey Burns og første gang hørt i 2005 med Raul Malo som sanger på plata Heard it on the X med Los Super 7. Nok en gang en lykkepille av en sang som bare kan løses opp i en kald flaske Dos Equis-øl (nope, ikke Corona).
Instrumentalen «Turquoise», med jazza trumpet (sannsynligvis spilt av Jacob Valenzuela) forflytter meg til South Congress i Austin, Texas og butikken «The Turquoise Door», der du kan finne de aller flotteste turkis-smykkene som er å oppdrive.
Burns & Convertino sier at dette er musikk som viser mer av bandets optimistiske side, dansbar musikk som har til hensikt å forene familie, venner og samfunn etter årene med pandemi. Right on!
Bak titler som «Cumbia Peninsula», «Cumbia del Polio», «Liberada», «Ranco Azul», «El Paso» og «Harness the wind» finner man sterkt krydrete serveringer av musikk som gir deg det etterlengtede løftet.
Bær inn fajitaen og enchiladaene og sørg for rikelig med Tequila Patrón.
Taj Mahal & Ry Cooder- Get on Board/The Songs of Sonny Terry & Brownie McGee (Nonesuch)
Taj Mahal, egentlig Henry St.Claire Frederick jr (79), og Ry Cooder, egentlig Ryland Peter Cooder (75), dannet sitt første band sammen i 1965, da Ry bare var 17 år gammel.
Rising Sons ble oppløst allerede året etter, men hadde allerede rukket å spille inn et album. Plateselskapet deres, Columbia, slapp plata først i 1992.
I 1968 var det likevel Columbia som ga ut Taj Mahals selvtittulerte debutalbum, med gitarbidrag fra Cooder. Albumet inneholdt en tolkning av Blind Willie McTells «Statesboro Blues», som fikk stor innflytelse på unge amerikanske rockere, først og fremst på Duane Allman.
Denne helga slapp Taj Mahal og Ry Cooder sitt første samarbeid siden 1968.
Felles musikalsk arena er den afrikansk-amerikanske blues-folk duoen Sonny Terry & Brownie McGees materiale, egenskrevne sanger og såkalte trad-låter.
Musikk som hadde avgjørende innflytelse på begge to da de var unge, ambisiøse musikere i California på 1960-tallet.
Terry & McGee startet sitt samarbeid i 1939 og turnerte verden, inkludert Club 7 i Oslo, i hele 45 år. En duo som også påvirket norske artister som Lillebjørn Nilsen, Kåre Virud og Knut Reiersrud.
Munnspiller Sonny Terry døde i 1986, gitarist og sanger Brownie McGee i 1996.
«Get on board» er spilt inn sammen med Rys sønn Joachim Cooder på bass og trommer. Taj spiller munnspill, gitar og piano, Ry spiller gitar, mandolin og banjo.
Du skal ikke mange sekundene ut i åpningssangen, tradlåten «My baby done changed the lock on my door», før du skjønner at denne trioen kommuniserer seg i mellom og med denne musikken på et nivå som er enestående. Vi er definitivt tilstede i stua/ studioet der disse opptakene er gjort. Alt sammen koblet direkte til platene Taj Mahal og Ry Cooder ga ut i overgangen 60-70-tall, Cooders selvtittulerte debut kom i 1970, stinn av denne typen fremføringer. Dette er virkelig to artister som kommer «full circle».
«Du får The South på stereoider, musikken fra sør, kulturen fra sør og skjønnheten fra sør, gjennom musikken til Brownie og Sonny», slår Taj Mahal fast.
«Jeg hadde glemt hvor fingerteknikken min, som jeg fortsatt bruker, kom fra. Jeg så hvordan Brownie gjorde det, og jeg tenkte at jeg kan få det til», forteller Cooder.
Her får vi gnistrende versjoner av «The Midnight Special», «Pick a bale of cotton», «Drinkin´ wine spo-dee-o-dee», «Pawn shop blues», «Cornbread, peas, black molasses», «Packing up getting ready to go» og den avsluttende gospel-klassikeren «I shall not be moved». En sang med røtter tilbake til slavetida, en avgjørende sang under borgerretskampen på 60-tallet.
Tedeschi Trucks Band - I am the Moon (Fantasy Records)
Tedeschi Trucks Band
I am the Moon: I. Crecent (Fantasy records) |
(5 stjerner)
I am the Moon: II. Ascension (Fantasy records)
(4 stjerner)
I am the Moon: III. The Fall (Fantasy records)
(5 stjerner)
I am the Moon: IV. Farewell (fantasy records)
(4 stjerner)
Tedeschi Trucks Band ble dannet i 2010 av ekteparet Susan Tedeschi og Derek Trucks. Begge gitarister, sangere og låtskrivere. Derek Trucks er sønn av broren til den originale Allman Brothers Band-trommeslageren, Butch Trucks (1947-2017).
Derek ble oppkalt etter aliaset som Eric Clapton brukte på den mytiske plata Layla and other assorted love songs, utgitt i 1970 av Derek & the Dominos.
Albumet var en storfavoritt i hjemmet der Derek vokste opp, ikke minst takket være at Allman Brothers Band-gitarist Duane Allman (1946-1971) var en vesentlig bidragsyter, spesielt på platas evige hit, «Layla». Der Duanes slidegitarspilling ofte har blitt kreditert Clapton.
Denne spesielle bakgrunnen førte til at Tedeschi Trucks Band fremførte hele Layla-albumet på festivalen Lock´n i Virginia i 2019 og ga det ut som sin forrige plate i 2021.
Nå viser det seg at innflytelsen fra Derek & the Dominos og Layla har forplantet seg videre til Tedeschi Trucks nye herkulesløft av et plateprosjekt med samlenavnet
I am the Moon, fordelt på fire satser, på fire separate album.
Alle med en akkompagnerende impresjonistisk film i samme lengde som albumene (se youtube), regissert av Alix Lambert (Deadwood).
I am the Moons 24 originalsanger/ melodier er, løselig, inspirert av historien som ble skrevet av den persiske poeten Nizami Ganjavi i det tolvte århundret, Layla og Manjun.
En episk kjærlighetshistorie som den engelske poeten Lord Byron på 1700-tallet beskrev som «Østens Romeo og Julie». En historie der Manjun blir drevet ut i galskap, og ut i ørkenen, av sin kjærlighet til Layla.
I am the Moon er også et resultat av at Tedeschi Trucks Band ble tvunget av veien av pandemien i mars 2020, som de fleste andre artister. De tolv musikerne hadde ikke noe annet valg enn å søke tilflukt i sine hjemmestudioer, Derek og Susan i bandets hovedkvarter i Jacksonville, Florida.
En av bandets sangere, Mike Mattison, leste den originale Layla og Manjun-historien og overtalte alle de andre seks låtskriverne i bandet til å gjøre det samme.
På internett skapte de en virtuell møteplass, og sammen begynte de å skrive musikken og sangene som til slutt har blitt til I am the Moon.
Ved siden av Mattison, Tedeschi og Trucks, bidrog også trommeslagerne Tyler Greenwell og Isaac Eady, bassist Brandon Boone og keyboardist Gabe Dixon til det store materialet.
Gabe Dixon er bandets nyeste medlem, han kom inn i 2019 da bandets originale keyboardist, Kofi Burbridge (bror av Allman-bassist Oteil Burbridge) døde av hjertesvikt, bare 57 år gammel. Året før pandemien var altså preget av sjokket over tapet av en god venn og sentral musiker. Det gikk fra svart til svart.
Men som for mange andre, ble selve musikken redningsbøya. Derek Trucks, en av musikkens mest særpregede og beint fram mest fingernemme gitarister forteller at han ble inspirert av lytting til John Coltranes Love Supreme (1965) og Jimi Hendrix Axis: Bold as Love (1967) under utviklingen av musikken på I am the Moon. Han trekker fram de to gigantenes evne til å uttrykke det de hadde på hjertet på pluss minus en halvtime. De fire satsene, platene, som utgjør I am the Moon klokker alle inn på mellom tretti og trettisju minutter.
Satsene visualiseres på de respektive platecoverne med månen og nattehimmelen i forskjellige faser, distinkt fremstilt av tegner Brian Stauffer.
1. Crecent, det første albumet, spenner over fem sanger/ melodier som maler opp det store lerretet som Tedeschi Trucks Band er kjent for. En smeltedigel av soul, gospel, country og lengre instrumentale ekskursjoner som bandet har tatt med seg fra det musikalske moderskipet The Allman Brothers Band. Der Derek Trucks altså var en av to gitarister, fra han var 20 i 1999 og frem til de sluttet i 2014.
I am the Moon handler altså ikke på noen måte om et forsøk på å lage rock-musical av Layla og Manjun.
Vokalen deles broderlig, søsterlig, mellom Tedeschi, Mattison og Dixon på sanger som løsrevet kunne ha lyst opp en hver kontemporær soul/rockplate.
Det koker og bølger i groover, i musikk som ekspanderes og krympes av storbandet med gospelkor og blåserrekke og tas ned i vare, intime partier der Tedeschi beviser at hun bare blir en bedre og bedre sanger.
Crecent avsluttes av over tolv minutter lange instrumentalen «Pasaquan», der Derek Trucks bare har med seg trommeslagerne, bassisten og organisten. Skyhøyt på Allman-o-meteret.
II. Ascension øker funkintensiteten med uptempo «Playing with my emotions», med gnistrende duellerende gitarspilling av Trucks og Tedeschi, løftet av det Mike Mattison-ledete koret. «Ain´t that something» er nesten Sam Cook, «All the love» strekker seg over ni minutter med god plass for Dereks slide-broderier.
III. The Fall er I am the Moons fremste soulplate, den kunne ha vært en klassiker fra Atlantics 60-tallskatalog. Den innbyrdes variasjonen med tre lead-sangere og en overflod av veltemperert, virtuost gitar og slidegitarspill fra Trucks, medfører at dette kan gynge & rulle i evighet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte. «Gravity», med Gabe Dixon ved mikrofonen burde ha sklidd rett inn på et 70s Little Feat-album. «Emaline» kunne ha vært skrevet og fremført av Arthur Alexander («You better move on»). Her gjør Mike Mattison Alexander-jobben med bravur. For å toppe soulpartyet synger Susan og korist Mark Rivers sammen på «Take me as I am».
IV. Farewell, runder av med «Last night in the rain», ytterligere en av mange ultracatchy melodier der Susan Tedeschi synger med autoritet og sjel. «Soul sweet song» er nettopp det tittelen antyder, en countrysoulsang der Tedeschis og Dixons stemmer finner hverandre. «D´Gary» er nok en showcase for Tedeschi som følsom sanger og med Trucks på sitt mest lyriske gitarspill. Nede og nydelig.
Mike Mattison har altså ingen problemer med å steppe opp til hovedvokalen fra sin posisjon som leder av bandets kor-trio, «Where are my friends?» gynger med delikate slide-riff fra Trucks.
Helt på tampen; «Another day», en fin midtempo sang som bretter seg ut i det store anslaget som er Tedeschi Trucks Bands varemerke, der kor, blåsere, keyboards og groove finner hverandre på en slik måte som understreker magien som oppstår når mange, mennesker, spiller sammen.
Ingen må tro at maskiner noensinne kan erstatte dette.
Vi sees på Sentrum scene i oktober.
Tommy McLain - I Ran Down Every Dream (Yep Roc records)
Dæven! For et cover!
Platecomebacket til swamp-pop-sangeren Tommy McLain (82) later til å bli høstens dark horse utgivelse for rocksnobber og på det svært fargerike coveret poserer McLain ikledd en sølvskimrende dressjakke med røde slag, ikledd en southern style knallgul hatt og med et stort hvitt skjegg som får ham til å se ut som broren til Leon Russell.
For drøye tjue år siden slapp det engelske katalogselskapet Edsel et konsertopptak fra 1978 med McLain hvor de på omslaget kaller ham «The Cajun Rod Stewart».
Den lett hese soulstemmen er intakt på ekstra-flunkende nye «I ran down every dream».
På 70-tallet var Tommy McLain en kultartist som ble fanget opp av noen av de mest prominente artistene i det som kalles den engelske pubrock-bølga, Nick Lowe og Elvis Costello. McLain ble dyrket på samme måte som tilfellet var med Jim Ford («Harry hippie») og Bobby Charles («See you later, alligator»).
Både Costello og Lowe stiller når McLain får en ny runde i manesjen, Costello som co-låtskriver og sang-partner, Lowe som co-låtskriver. Denne sommeren har McLain varmet opp på Lowe-konserter i USA.
De tretten sangene på plata utgjør en suite der McLain filosoferer rundt et levd liv, med humor og dyrekjøpt selvinnsikt. Ti av sangene er skrevet av McLain, enten alene eller sammen med produsent CC Adcock og altså hans engelske beundrere.
«No tomorrows now» setter stemningen, en selvbiografi som erkjenner at det ikke kommer til å vare evig. Cajun-musiker Steve Rileys trekkspill balansert opp mot keyboardist McLains celeste-spilling og unike stemme gjør dette til en umiddelbar oppmerksomhetsfanger.
Two-punchen kommer med tittelkuttet med Costello på kor, «I ran down every dream» er ytterligere selvangivelse for et liv levd utenfor konvensjonene.
Ved siden av et knippe rørende ballader inneholder plata også eksempler på hvorfor McLain har kunnet livnære seg som fest-musikant i swampen i mange tiår, «Livin´ on the loosing end» er uimotståelig cajun-groove og «Somebody» er patentert tex-mex med mestermusikere fra Texas Tornados under Augie Meyers Vox-orgel ledelse.
Intervju m/Marty Stuart
Marty Stuart, countrymusikkens ambassadør
Når Marty Stuart og hans band, His Fabulous Superlatives, kommer til Oslo konserthus lørdag 3. september, har norske countryfans for første gang siden 1990-tallet anledning til å oppleve gullstandarden for countrymusikk.
Gitaristen Kenny Vaughan, trommeslageren Harry Stinson og bassisten Chris Scruggs, alle ikledd slående skreddersydde dresser fra Manuel, er både overlegne på sine respektive instrumenter og er et så samspilt band at det etter min oppfatning er dekning for påstanden «verdens beste countryband».
At de frontes av mannen som har påtatt seg oppdraget med å beskytte country-musikkens historie og integritet, gjør denne lørdagen til begivenheten som du ikke kan droppe om du virkelig kaller deg countryfan.
— Ken Burns kunne ha gjort det lett for seg selv da han laget den store dokumentarserien «Country Music» ved bare å intervjue deg?
— Hahaha, takk for det. Ken Burns innsats har hatt stor betydning for folks forståelse av countryhistorien, det kunne ikke ha vært en bedre mann til å gjøre dette.
Marty Stuart er en av intervjuobjektene med hyppigst tilstedeværelse i Burns serie, hvilket det altså er svært gode grunner til.
NRK har vist «Country Music», men dessverre i en forkortet versjon, omtrent halvparten av den egentlig seksten timer lange serien.
— Du har blitt kalt «Curator-in-chief» for countryhistorien. Hvordan skjedde det, og hva innebærer det?
— Jeg synes at dette er en alt for viktig historie til at vi ikke skal ta skikkelig vare på den. Derfor har det blitt slik at jeg har samlet på meg et, etter hvert, stort omfang av gjenstander fra countryhistorien. Det betyr at samlingen nå teller hele tjue tusen «artifacts» som har vært viktige for viktige folk i countryhistorien. Fotografier, instrumenter og klær. Gjenstandene har ikke bare stor affeksjonsverdi for enkelte, men forteller til sammen en egen historie.
— Mora mi var en svært god fotograf, fotografiene hennes kom ut i en bok for ti år siden. Jeg plukket opp det og har alltid fotografert.
Martys fotografier er samlet i flere bøker, den seneste, «The World of Marty Stuart», med forord av Ken Burns og med bidrag fra de ledende musikkhistorikerne Peter Guralnick, Michael Streissguth, David Fricke og Holly George-Warren, kom i mai i år. Boka forteller Martys historie i syv avsnitt.
Et av avsnittene i boka heter «Hillbilly Rock» og omhandler årene mellom 1985 og 95 da Marty var en sertifisert countrystjerne. Han hadde 30 sanger inne på Billboards «Hot Country Songs» og en kjempehit med «The Whiskey ain´t workin´», en duett med Travis Tritt. Sammen med Tritt var Stuart en periode countryens tøffinger under slagordet «No hats tour». Han har fått fem Grammys etter 16 nominasjoner.
Men med start på slutten av 90-tallet har han konsentrert seg om å lage tema-album, utgitt på den egne labelen Superlatone records. For tjue år siden ble His Fabulous Superlatives hans faste band. Stuart har beveget seg fra å være countrystjerne til selv å bli en av countrymusikkens ikoniske skikkelser, lett identifiserbar med sine hårprakt og sine stilsikre dresser.
—Jeg er i ferd med å etablere et eget museum for samlingen i fødebyen min, Philadelphia (innbyggertall; 7000) i Mississippi. Etableringen skjer i samarbeid med Mississippi Department of Archives and History. Første byggetrinn på det som heter «Marty Stuart´s Congress of Country Music» er ferdig, en konsertsal.. Det blir et kultursenter for den folkelige kulturen i sørstatene, med tre deler; konsertsalen, et museum for samlingen min og en forsknings- og undervisningsdel. Vi står midt oppe i å samle inn penger til resten.
— Tjue tusen gjenstander? Det må ha kostet deg en formue?
— Faktum er at de færreste har brydd som dette. Jeg har funnet klærne til Patsy Cline i en søppelcontainer. Mye har dukket opp på loppemarked. Nashville er dessverre en by som i liten grad bryr seg om denne historien, det handler mer om en ny trend hver mandag.
Marty Stuart lærte seg tidlig å spille gitar og mandolin og startet sitt første band som ni-åring. Da han var 14 ble han kjent med Roland White (bror av gitarlegenden Clarence White), som da spilte i bandet til bluegrass-giganten Lester Flatt (Flatt & Scruggs). Tenåringen ble fast medlem av Flatts band og spilte med ham frem til Flatt pensjonerte seg i 1978.
Da slapp 20 år gamle Marty Stuart sitt første egne album, «With a little help from my friends».
Et av avsnittene i den nye boka heter «Marty Stuart meets the Man in Black» (1980-85).
— Joda, jeg var med Johnny til Norge i 1983, slår Marty fast,- jeg spilte i bandet hans i fem år.
Da jeg forteller Marty at jeg selv traff Johnny Cash for første gang før den konserten, for et radiointervju for NRK, og holdt på å gå i bakken da Johnny rakte frem neven og sa, med enda dypere stemme, «Hello, I´m Johnny Cash», ler Marty godt i andre enden av telefonlinja. Han kjenner seg godt igjen i følelsen.
— Jeg beholdt vennskapet med John (som alle som sto nær Cash kalte ham) helt til slutten. Faktum er at jeg tok det siste fotografiet som ble tatt av ham, bare fire dager før han døde.
Ikke overraskende er det flust med Cash-eiendeler og fotos i samlinga som skal vises i Philadelphia, Missisippi.
Marty var gift med dattera til Johnny, Cindy, mellom 1983 og 88.
Men det er Martys andre ekteskap som ytterligere har knyttet ham sterkt til countryhistorien. I 1997 giftet han seg med countrysangerinnen Connie Smith.
— Connie spilte en konsert på et indianerreservat utenfor hjembyen min i 1970 og jeg var der. Selv om jeg bare var tolv år gammel, sa jeg til mora mi at jeg skulle gifte meg med Connie en dag.
Connie Smith har gitt ut 36 soloalbum og ble valgt inn i «Country Music Hall of Fame» i 2012. Marty produserte hennes foreløpig siste album, «The Cry of the Heart» i 2021, selvfølgelig med bidrag fra His Fabulous Superlatives. Utgitt på det hippe bluesplateselskapet Fat Possum.
— Connie har familie i Oslo. Sønnen hennes er psykiater der og nå har hun flere barnebarn i Norge.
Connie er ikke den eneste country-legenden som har nydt godt av Martis evner som plateprodusent.
I 2007 stod han han bak det som skulle vise seg å bli det aller siste albumet til Porter Wagoner, countrysangeren som mer enn noen annen legemliggjorde countrystjerner som koblinger av folkelighet og glitrende personasjer.
— Jeg har dresser som har tilhørt Porter i samlingen min, ja. Han forstod betydningen av å gi countrypublikummet det nødvendige flashet av begivenhet og høytid da han stod på scenen.
Da jeg forteller Marty at intervjuet jeg gjorde med Porter i 2007, i kjølvannet av utgivelsen av det svært sterke albumet «Wagonmaster», var så følelsesladet at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake, har han full forståelse.
— Porter var en slik fyr som hadde en slik påvirkning på deg. Det var skammelig hvordan han ble behandlet av musikkbransjen i Nashville på slutten av livet.
Porter Wagoner fortalte meg i 2007 at han gjerne ville komme til Norge for å spille. Men han døde senere samme året. Han huskes både for sine egne countryhits og for å ha introdusert verden til Dolly Parton på sitt «Porter Wagoner Show» i 1967.
Albumet «Wagonmaster» er håndfast kunstnerisk bevis for det omfattende prosjektet som Marty Stuart er engasjert i, å ivareta og å vise countrymusikken fra sin autentiske side. Albumet er fullt på høyde med det beste Rick Rubin gjorde med Johnny Cash.
«Wagonmaster» inneholder sanger som forteller nådeløse historier fra «live´s other side» som Hank Williams formulerte det.
— Plata slutter med at jeg intervjuer Porter om Hank Williams, mens han resiterer Hanks alterego, Luke The Drifters «Men with broken hearts» og avslutter med å synge «I heard that lonesome whistle blow».
Men Martys countryinteresse inkluderer også countryrock. Da The Byrds-originalene Roger McGuinn og Chris Hillman ville feire femti-års jubileet til det mange mener et det første countryrockalbumet, «Sweetheart of the Rodeo», utgitt i 1968, var det bare ett band som kunne gjøre jobben ordentlig, Marty Stuart and His Fabulous Superlatives. Dessverre ble det med en kort turné, som endte med konsert på Ryman i Nashville.
— Det var en stor opplevelse for oss alle. Jeg eier jo Clarence Whites originale B-bender Telecaster. Gitaren er rett og slett oppkalt etter Clarence og reiser alltid i kabinen når jeg flyr. Jeg har den med til Oslo.
B-bender Telecasteren har en funksjon, funnet opp av Clarence White og Gene Parsons, begge medlemmer av The Byrds på tidlig 70-tall, som gjør at gitaren kan emulere lyden av en pedal steel gitar. En teknikk for viderekomne countrygitarister.
White ble drept av fyllekjører i 1973, bare 29 år gammel.
— Jeg kjøpte gitaren av Whites enke, forteller Marty.
En annen av Martys gitarer har tilhørt gospel-patriarken Pops Staples.
— Mavis Staples ga meg gitaren da Pops gikk bort. Hun mente at jeg var den eneste som spilte som Pops.
Marty Stuart and his Fabulous Superlatives siste album, «Way out West» kom i 2017 og satte fokuset på California-påvirkningen i countrymusikken. Plata ble produsert av Tom Pettys gitarist, Mike Campbell. En flott ekskursjon gjennom west coast country og rock.
— Den neste plata blir ytterligere en trip ut over ørkenen i California. Vi har faktisk spilt inn tre hele album under pandemien. Tidligere i august skrev vi ny platekontrakt med engelske Spinefarm Music Group, en underlabel eid av Universal.
Intervju m/Embla and The Karidotters
Den nye cowgirl´n i byen
Da Embla and The Karidotters spilte på «Den forvitnelege countryfestivalen» på Voss i fjor sommer, linedancet bandet seg av scena etter en konsert som endte med trampeklapp.
Exiten understreket at den tidligere trommeslageren i Bergens punkbandet Razika, Embla Karidotter, virkelig har gjenoppfunnet seg selv som countryartist.
Tidligere i år uttalte Embla følgende til NTB; — Det er ikke noe jeg ikke liker med country.
I samme intervju slår Embla fast at countrymusikk rett og slett gjøre henne glad.
I disse dager foreligger debutalbumet til Embla and The Karidotters, «Hello, I am Embla».
— Det er en homage til Dolly Parton, forteller Embla over en kald cola på uteserveringen til Blå i Oslo,— debutplate til Dolly het «Hello, I´m Dolly» (utgitt i 1967).
Embla og bandet har samlet seg i et øvingslokale ved Blå for å forberede seg til å spille under klubbkvelden på årets Øya-festival.
Aller først. Coveret på «Hello, I´m Embla» har to store fotografier av Embla og hunden hennes.
— Jeg er hundegal, slår Embla fast,—det å skaffe seg hund er det beste jeg har gjort i hele mitt liv. Det er en puddel, labrador og spaniel, en eventyrblanding, hahaha! Hunden er med over alt, på videoer, på cover, på logoen til bandet.
Og ikke minst, hunden er med når Embla og kjæresten farter rundt i bobilen sin.
— Vi har hatt hver vår separate bobil-drøm, vi er like harry. Da vi skaffet oss den var planen at vi skulle reise rundt i Europa. Pandemien gjorde at det ble til et halvår i vinter-Norge.
De siste halvannet året har paret hatt Bodø som hjem, kjæresten har avtjent sin lege-turnustid. Men det er Bergen som igjen er målet.
En av de beste sangene på albumet heter «Sunday kinda love» og åpner med følgende setning:»Let me tell you the story of how I met my man».
Deretter forteller Embla akkurat hva som skjedde, «three chords and the truth», som det heter i countrybransjen.
Men veien til country har på ingen måte vært rett og enkel i Emblas tilfelle.
— Mora mi hørte på Dolly Parton, Johnny Cash, Bob Dylan, men også Tom Waits og U2. Alltid Dolly, hennes unike stemme.
I de tretten årene som Embla spilte med Razika, som på det minst aktive spilte oppunder to hundre konserter i året, ble det lite countrylytting i bandbilen. «On the road again» var den eneste som ble tolerert.
—Det var den som kjørte bandbilen som bestemte musikken, det var på en måte en del av betalingen, forteller Embla.
Embla har først skaffet seg sertifikat nå nylig.
— Men et viktig punkt i utviklingen mot å spille country fant sted for ti år siden, da jeg så bergensbandet Empty Bottles, Broken Hearts. Jeg hørte dem på Victoria, der jeg selv var DJ som spilte ska og rocksteady. Jeg hadde en skinnhead-periode, med Fred Perry-skjorter og Doc Martens. Plutselig var det noen med cowboysko (Cowboysko?!).. ok, boots og lisseslips. Jeg husker også da Razika spilte på Working Class Hero-festivalen i Drammen og jeg hørte bandet til Malin Pettersen, Lucky Lipps, for første gang.
Det finnes en countryklubb som kaller seg Bonanza på Statsraaden i Bergen. De operer med husband. Det var der Embla først fremførte countrysanger i 2016, Patsy Cline og Charlie Louvin.
— Jeg har aldri vært så nervøs, forteller Embla, — men etter hvert var jeg jevnlig gjest på Bonanza.. Det er gøy å være vokalist! Jeg kunne vel tatt en Levon og sunget mens jeg spiller trommer, men jeg har spilt gitar i tre år nå.
Etter hvert har Embla lykkes med å samle et band rundt seg som liker å spille country. Marie Moe, bassisten i Razika, viste seg å være en som delte Emblas entusiasme for country. Musikerne har ellers karrierer gående i kjente band som Honningbarna, Slutface og Aiming for Anrike.
— Gitarist Simen Følstad Nilsen har til og med skaffet seg pedal steel gitar, forteller Embla, — det viktigste med musikerne jeg spiller med er at de er sosialt oppegående, flinke på instrumentene sine og ledige. En hellig treenighet, som man vanligvis bare kan velge to av.
Man kan anta at det innebærer at de lar seg overtale til å forlate scena i linedance-formasjon.
— Jeg og Simen er begge veganere. Simen har blitt en veldig viktig musiker i bandet, vi er faktisk godt i gang med det som kommer til å bli det neste albumet. Debuten ble jo spilt inn i mai 2021 av produsent Matias Tellez i Bergen, så vi utvikler oss veldig.
Til å begynne med var countrymusikken et overskuddsprosjekt som Embla holdt på med «for moro skyld».
— Men jeg tvang Erik Jansen (sjefen på Jansen Records) til å signere oss etter Spellemannprisen for et par år siden.
— Plutselig har det blitt noe mer. Dette er drømmen, å kunne leve av å spille denne musikken. Jeg har endelig fått meg et ordentlig bookingbyrå, så det går i riktig retning.
Jeg håper at vi kan komme oss til South by South West i Austin, Texas, jeg har jævlig lyst til å turnere i USA
Nøkkelen kan være at Embla and the Karidotters representerer noe definitivt kontrært i countrybransjen. Går man inn på bandets hjemmesider og klikker på merch, ligger foreløpig tre produkter til salgs.
Ved siden av bandets debut-EP, «Howling», kan du anskaffe deg et putetrekk brodert med tittelen til en av sangene på den nye plata, «Why fall asleep, when you can fall in love?» og en patch som sier «Vegan cowgirl».
Various Artists - Something Borrowed, Something Blue -
A Tribute to John Anderson (Easy Eye Sound)
Florida-fødte John Anderson (67) hører ikke med blant de amerikanske countryartistene med størst gjennomslag i Norge. Med det betyr ikke at ikke «Country Music Import», som hadde lager rett utenfor Kristiansand i tiårene da country var et «hemmelig» marked i Norge, ikke solgte jevnt og trutt av Andersons tjue-pluss albumutgivelser.
Så vidt jeg vet har ikke John Anderson spilt i Norge.
Men Anderson har en høy standing hos sine egne.
Som tilfellet ofte er i det som kalles mainstream country, har Andersons materiale i vesentlig grad vært skrevet av andre. Med noen essensielle unntak. Det er Andersons evner som troverdig og original countrysanger som skyldes at han nå feires med «Something borrowed, something blue».
Utgangspunktet for denne hyllestplata er at Dan Auerbach, Black Keys-gitaristen som er en av Nashvilles mest aktive produsenter, i 2020 stod bak produksjon og utgivelse av Andersons siste album, «Years». Med mesteparten av materialet co-skrevet av Anderson, Auerbach og låtskriver-kameratene som henger på bakrommet i Auerbachs Easy Eye Sound-studio i Nashville.
Her er det det nye americana- stjerneskuddet Sierra Ferrell som gjør en en nydelig versjon av tittelkuttet, «Years».
Det sier en del om Auerbachs standing i Nashville nå, at han lykkes med å bringe sammen både de største mainstream countryartistene; Luke Combs, Brothers Osborne og Eric Church og hipster-navn som Ferrell, Tyler Childers, Sturgill Simpson og Brent Cobb.
Plata åpner med at John Prine gjør «1959», noe av det siste han rakk å gjøre. Prine var medlem av Aurerbach´ Easy Eye-klubb.
For den som vil ha mer av den unike country-sangeren Sturgill Simpson, så er «When it comes to you» en gullklump verdt å sjekke ut, med en utsøkt blanding av feler og syrlige gitarer.
Platas fremherskende lydbilde kan beskrives som smårusten countryfunk. Den store countrystjerna Luke Combs forklarer sin egen suksess med en autoritær tolkning av en av Andersons største hits, den egenskrevne «Seminole Wind» (1992).
Soulsanger Nathaniel Rateliff treffer planka på funky «Low dog blues», Tyler Childers gjør sin egen bluegrass-versjon av morsomme «Shoot love Sheriff» og Gillian Welch og David Rawlings skaper lavmælt melankoli av «I just came home to count the memories».
Plata avsluttes av en av de beste countrysangerne, Jamey Johnson, som gjør en av de fineste sangene noensinne, Billy Joe Shavers «I´ m an old chunk of coal (but I´m gonna be a diamond some day)».
John Moreland - Birds in the Ceiling (Old Omens/Thirty Tigers)
Det er to år siden Texas/ Oklahoma sanger/ låtskriver John Moreland slapp sitt forrige album, det utmerkede «LP5».
Det er vel like greit at denne ikke heter «LP6». Tilsvarende ugreit er det at Moreland ikke har sendt med tekst-ark til «Birds in the Ceiling». Fordi Moreland skriver svært gode tekster, som det er verdt å kjøre inn til siden av veien og parkere for å følge ordentlig med på.
Moreland forteller meningsfylte historier om det landet han er i født i, denne gangen renner fortvilelsen over over det kaoset, den faenskapen, den splittelsen som svindleren og landsforræderen Donald Trump har skapt, og tragisk, fortsetter å forårsake.
Men aller først, jeg må gjenta min egen John Moreland-historie (Det kommer jeg til å gjøre hver gang jeg skriver om ham).
I 2013 hadde jeg fanget opp navnet hans, gått inn på hjemmesida hans og bestilt den nyeste plata, «In the Throes». Det tok lang tid før den dukket opp i postkassa. Da med en personlig beklagelse fra Moreland, som hadde hatt supply-line utfordringer i sin en-manns plateselskap-operasjon.
Men «In the throes» var verdt ventetiden. Den er fortsatt den beste Bruce Springsteen-plata Bruce ikke har laget på tre (fire) tiår. Sjekk den ut i dag, ha den gjerne med på øret når Bruce kommer til Voldsløkka neste sommer.
Moreland samarbeider enda en gang med produsenten Matt Pence. Det innebærer at vi gjennomgående hører Morelands sørgmodige stemme, hans kassegitar og samplinger og trommemaskiner, Bonnie Whitmores bass, John Abneys piano.
Det låter altså spagat mellom det elektroniske og akustiske og det funker fortsatt.
Forklaringen er nettopp den at Moreland både har et hjerte og en evne og et talent.
Åpningskuttet, «Ugly faces» forteller om et landskap som er dominert av kjøpesentre spredd ut under en solsvidd himmel. Det Tulsa, Oklahoma han lever i. Der folk eksisterer foran TV-apparatene sine.
«Lion´s den» synes å være en personlig opplevelse der steder som Stockholm og Malmø nevnes.
«Claim your prize» henvender seg til alle Trump-tilhengerne. Marinert i «delusion» og «drugs». «Fear and anger, waves and waves of grief.»
Det er direkte og nådeløst; «Your hero´s a thief», «I told you the truth, you told me it was treason».
Det beint frem fengende refrenget; «Come on down and claim your prize, nothing is like they advertised, no-one makes it out alive».
Videre; «The lies you try to tell yourself to feel ok come at someone else’s price.»
Moreland har fingeren på den ustabile amerikanske pulsen og han har stemmen som formidler den direktesendte tragedien med tilbakeholdent patos.
Amanda Shires - Take it Like a Man (ATO Records)
Aller først, Amanda Shires beveger seg godt utenfor det vi oftest oppfatter med americana musikk (som uansett er en vidåpen sjanger) med sitt niende soloalbum, som i lydbilde og produksjon fremstår mer som et pop-rock album. Her er felene (som i countryfele) byttet ut med store, innimellom svulmende, strykerarrangementer. Pedal steel gitaren har fått fri, en blåserrekke har innfunnet seg i stedet.
Amanda Shires har de senere årene ofte blitt omtalt som ektefellen til Jason Isbell, kanskje americana-musikeren som har hatt størst suksess det siste tiåret. Han skulle ha spilt i Oslo Spektrum i fjor hadde det ikke vært for pandemien, men kommer i november.
Den konvensjonelle historien om paret er at Amanda Shires hjalp Isbell med å slutte å drikke. De har et barn sammen. Det høres ut som en fin historie, nærmest en klassisk amerikansk moralhistorie, kanskje en cheesy såkalt Hallmark-film.
Men sangene som utgjør «Take it like a man», som det er vanskelig å ikke oppfatte som personlige, forteller en historie som er, mildt sagt, annerledes, mørkere.
En kjapp recap av Shires historie. Hun ble født for førti år siden i musikkbyen Lubbock, Texas (hjembyen til Buddy Holly, Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore, Butch Hancock, Bobby Keys) og vokste opp delvis hos faren sin i Mineral Wells, Texas.
Etter å fått en fiolin av faren, og lovet å lære seg å spille på den, ble hun medlem av western-swing-kongen Bob Wills backingband, Texas Playboys som femtenåring. Hun slapp sitt første soloalbum i 2005, og ble nominert til en «Årets album»-pris i 2016 for «My Piece of land» av Americana Music Association. Samme år ble hun valgt til «Emerging Artist of the Year». I 2019 var en drivkraften bak country supergruppa The Highwomen sammen med Brandi Carlisle, Natalie Hemby og Maren Morris. Deres foreløpig eneste album fikk veldig god mottakelse.
Men. Men. Det er flere men. Et av dem er at Amanda Shires aldri har følt seg komfortabel i studiosituasjonen. Til engelske Uncut sier hun «Every time I got into a recording studio I was made to feel small.»
Det er altså Dave Cobb som har produsert hennes album de siste 5-6 årene, inkludert Highwomen og Isbells plater. Ouch!
For Shires ble de dårlige erfaringene nok til at hun vurderte å ikke spille inn noe mere. Men produsenten Lawrence Rothman har fått henne på andre tanker, først med fjorårets juleplate, «For Christmas». Rothman er både musiker/ artist og er en størrelse som har jobbet med blant andre Angel Olsen, Kim Gordon, Courtney Love og norske Girl in Red.
Åpneren «Hawk for the Dove» legger lista, med dramatisk piano, en stormende gitar og elektrisk fiolinsolo. En tekst om kjærlighet på grensen til noe «bad», «you can call me serious trouble, just admit I’m what you want..»
De fleste av sangene her gir innblikk i forholdet mellom Shires og Isbell, innimellom er det slik at du vrir deg i stolen som lytter, noen vil si at vi blir innvidd i mer enn hva vi har bedt om. Det handler om den «krigen» som et samliv ofte er (ok, generalisering, men hevdet av en mann med noen år bak seg i faget..). Om dominans og underordning.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette forsterkes i et forhold der begge har artistkarrierer.
Du hører på sanger som tittelkuttet, «Empty cups» og «Fault Lines» nærmest med ønske om å putte fingrene i ørene.
«Fault lines», drevet av piano og strykere, midt på plata er det bitreste punktet her, trist som faen. «Time was all I´d want.. you can keep the car and the house..» Videre; «You can say it was all my fault, we just couldn’t get along, If anyone asks I say it was true..but I don´t know..
Puh. Det kan hende det er lys i tunnelen, det er mer optimistiske, eller mindre triste, sanger på slutten av plata. «Stupid love», en av dem. Vi krysser fingra for Amanda og Jason.
Fantastic Negrito - White Jesus Black Problems (Storefront Records)
Holy Shit! Denne gangen tar Fantastic Negrito det langt ut i svingene! Med sitt femte album under artistnavnet Fantastic Negrito har Xavier Dphrepaulezz laget et slags tema-album med bakgrunn i familiens dramatiske historie med start syv generasjoner tilbake i tid, da den hvite kvinnelige hustjeneren, Elisabeth Gallimore, forelsket seg i en svart slave.
Selvfølgelig forbudt i Virginia i 1750. At navnet på slaven har blitt borte gjennom historiens gang, bare understreker med hvilke øyne samtiden må ha sett på dette forholdet.
Fra da Fantastic Negrito dukket opp i den utvidete blues og americana-verdenen i 2014 (etter å ha utgitt et album under navnet Xavier i 1996, og mistet storselskap-kontrakten da han nesten ble drept i en bilulykke i 1999) stod det klart at han var en musiker som ikke var hindret av konvensjoner eller spesielt opptatt av markedstilpasning.
Likevel har han lyktes med å vinne Grammy for sine tre siste utgivelser på rad, fra Last Days of Oakland (2016) via Please don´t be dead (2018) til Have you lost your mind yet? (2020). Alle i «Best contemporary Blues Album»-kategorien.
Xavier vokste opp i en somalisk muslimsk familie med 15 barn, familien bosatte seg i Oakland, California da han var tolv. Der han prompte ble gatekriminell, dopselger.
Etter sigende så han det musikalske lyset da han oppdaget Prince´ 1980-album Dirty Mind.
Arven fra Prince manifisterer seg i at Dphrepaulezz spiller gitar, orgel, piano, moog, og perkusjon, ved siden av å synge og å produsere.
Og ved å mene at musikalske skillelinjer først og fremst er til for å hoppe bukk over.
Musikken som fosser gjennom White Jesus Black Problems kan muligens beskrives som en svart tornado. Om det er en rød tråd, så er det at funken aldri er langt unna, om den ikke dominerer.
Det åpner med «Venomous Dogma» som trekker veksler på Electric Light Orchestra, og planter storyen her og nå i West Oakland, der den sosiale miseren er den samme som den var for tretti år siden.
I korte blaff høres ekko av rock-operaen «Jesus Christ Superstar».
Fantastic Negrito er en tydelig politisk kriger som har sine oppfatninger om det som utspiller seg i det amerikanske veikrysset der kapitalisme og rase stadig smeller i hverandre.
«They go low», «You better have a gun» (en svært catchy gospel-marsj!) og «Highest bidder» kan uten videre spilles i kantina til Klassekampen. Den siste inneholder linjene; «Ohh that bank is a serial killer/ Trying to build more prisons for your children/
that doctor´s a drug dealer/ Gotta make a profitt gotta make a killin´».
«Register of free negros» taler sitt eget språk i halvannet minutt. «Trudoo» er speed-funk, Frank Zappa ville ha gnidd seg i barten.
Det lander, soft, med «Virginia Soil». Dobroer og refrenget «Freedom will come».
Mary Gauthier- Dark Enough to See the Stars (In the Black/Thirty Tigers)
Sist vi hørte fra den New Orleans-fødte sangerinnen/ låtskriveren Mary Gauthier var da hun i 2018 ga ut albumet Rifles and Rosary Beads, i samarbeid med veteraner fra Irak-krigen, og deres nærmeste.
Et bevis godt som noen for at Mary Gauthier ikke skygger unna de vanskelige temaene i sangene sine, at sanger kan være alvorlige bestrebelser og kan gi både trøst, oppklaring og fundament for fortsatt eksistens.
Tittelen på dette nye albumet, den ellevte studioutgivelsen fra den nå seksti år gamle låtskriveren som i 2005 ga oss, virkelig ga oss, en av de flotteste «salmene» i det nyfødte årtusenet, «Mercy now. » Med setningene «Every living thing could use a little mercy now/ Only the hand of grace can end the race towards another mushroom cloud/
People in power, they'll do anything to keep their crown».
Altså skrevet på et tidspunkt da Donald Trump fortsatt bare var latterlig eiendoms-svindler i New York.
«Merci now» var tittelkuttet på et album som også inneholdt den brutale og jævlig morsomme «I drink».
Denne gangen har Gauthier og medkomponist Beth Nielsen Chapman sitert en tale av Martin Luther King jr. når de har laget tittelkuttet «Dark enough to see the Stars».
Det handler om at når det er som mørkest, så gir det oss også kontrasten til å se tydeligere hva som er aller viktigst.
Ikke til noen stor overraskelse er det kjærligheten, og den ikke selvfølgelige opplevelsen av ny kjærlighet sent i livet, som er en av de sentrale temaene på den nye platen.
Åpneren «Fall apart world» er en erklæring til Marys nye kjæreste, gitarist og harmonivokalist på denne nye plata, Jaimee Harris.»You´re my girl, in this broken heart fall apart world».
Soundet som preget store deler av plata etableres med en gang, et feminint The Band-uttrykk som et sted mellom innimellom og ofte også minner om en mer soft-spoken Lucinda Williams.
«Amsterdam» handler om da pandemien sørget for at Mary og Jaimee fant seg selv strandet i Amsterdam i noen dager mens de prøvde å turnere Europa. Et strul som ble vendt til en gjenoppdagelse av en by vel verdt både oppdagelser og gjenoppdagelser.
Men med Mary Gauthiers navn på artist-plassen på en plate, er det selvfølgelig ikke bære kjærlighet & glede i rillene.
«How could you be gone» er en av flere sanger, legg til «Where are you now», tittelkuttet og «Till I see you again», som handler om tap, både av betydningfulle kolleger av Gauthier, som John Prine, Nanci Griffith og David Olney, og av nære, personlige venner.
Platas vakreste er nettopp «How could you be gone» og «Where are you now».
Den første synger «We all hang our heads to pray preacher tells us what to say/ I don´t know what I believe I just know I have to leave/ I walk alone back to my car I go before the good-bye´s start/ I’ve always been this way you were the only one who could make me stay.»
Mest avgjørende for The Band-feelingen; organist Danny Mitchell og pedal steel gitarist/ bratsjist Fats Kaplin.
Wilco - Cruel Country (DPM)
Dette er interessant, veldig interessant, spiller Wilco country?
Wilco er kunstrockbandet som på begynnelsen av sin karriere, de slapp debutplata, A.M. i 1995, brukte mye kreativ energi på å riste av seg alternativ-country statusen som frontmann/ komponist Jeff Tweedy dro med seg fra foregangsbandet Uncle Tupelo. Bandet han frontet sammen med Jay Farrar (Son Volt) og som hadde servert en ny, punka kobling mellom rock og country på fire album mellom 1990 og 1993.
UTs debutplate-tittel ga i sin tid opphav til sjanger-betegnelsen «No depression» (med et tilhørende musikkmagasin med samme navn) og var løftet fra en Carter Family-sang, «There´s no depression inn heaven..»
Selv om Wilco i de innledende rundene hadde en pedal steel-gitarist, Bob Egan, på laget, var det raskt klart at Wilco i vert fall ikke var et Flying Burrito Brothers for det kommende årtusenet.
Etter A.M. har Wilco laget ti album som gjennomgående har vært kritikerfavoritter og samtidig har gitt næring til et særs lojalt publikum. Vesentlig større enn det Jay Farrar og Son Volt har hatt.
Wilco har vært et særs eksperimentvillig band, hele veien bygget rundt Tweedys idiosynkratiske tekster og melodiøse teft, med stadig større plass til medmusikantene. Bob Egan fortalte meg en gang at Tweedy var så intelligent at det i perioder ga ham migrene!
Flere markante musikere har bidratt til Wilcos fremganger gjennom årene, blant andre Max Johnston og Jay Bennett, i de senere årene Nels Cline, Pat Sansone og Glenn Kotche. Bassisten John Stirratt er eneste musiker som har vært med fra begynnelsen, faktisk helt fra det siste albumet til Uncle Tupelo.
Det er altså særs interessant at Wilco rett og slett spiller country, muligens «grusom country», men likefullt med pedal steel i lydbildet og en enkelhet som alltid har tjent det utvidete country-uttrykket godt.
Tweedy forteller til det engelske musikkmagasinet Uncut at han under pandemien skrev en mengde country og folk-sanger. Det han kaller «comfort food», kanskje basismat?, for å trøste seg selv. Da bandet samlet seg igjen i vinter, spilte de inn 21 av dem, på enkleste mulig vis. Med lite overdubbing og studiotriksing, slik de ellers har hatt for vane.
Selvfølgelig har dette blitt en plate som har mikroskopisk med dagens Nashville pop-country å gjøre. En av sangene heter til og med «Country Song upside down», uten at countryen kommer på vranga.
Albumet reflekterer i stor grad Tweedys ambivalens til både USA og i noen grad til musikken.
Det drar seg godt ut på viddene innimellom, men sanger som «Falling apart (right now» og «Hearts hard to find» er udiskutabel twangy country som henter mye fra reel country slik det ble spilt på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet.
Jeff Tweedy har aldri fått spesielt mye gratis som sanger, han er på ingen måte utstyrt med et slikt særpreg som tidligere kollega Farrar, men han er likefullt i stand til å lade det meste av disse sangene med effektiv frasering og karakter.
«Story to tell» er nesten som å høre John Lennon synge country. Nydelig.
Countrygaloppen sitter som støpt på «A lifetime to find», et kutt som kunne albuet seg inn på et hvilket som helst 70-tallscountryrockalbum.
«I love my country like a little boy, red, white and blue, I love my country, stupid and cruel, red, white and blue..»
En tilnærming til country ikke ulik det Neil Young hadde i 1972, da han tok med seg Ben Keith´ pedal steel på Harvest.
Rebekka og Vilde tar sangene videre
For den som måtte tro at de siste fem åras norske americana oppblomstring av sterke kvinnelige artister var en begrenset bølge, med Malin Pettersen, Signe Marie Rustad, Luien, Northern Belle og Unnveig Aas, så er det bare å følge med.
Unge Vilde Bye kommer seilende ned fra Tromsø med sin forbilledlig varierte debut-EP og Rebekka Lundstrøm fra Arendal slår fast at det flotte debutalbumet, «Carousel» fra 2020, på ingen måte bare var nybegynnerflaks, med oppfølgeren «Silent Storms».
I begynnelsen av april var både Vilde Bye og Rebekka Lundstrøm på den første utgaven av Fjording-festivalen i Halden, der Rebekka også var nominert som årets nykommer for debuten.
Begge to spilte konserter som holdt publikum godt fanget, med sanger som alle forstod kom rett fra hjertet. Ikke minst er begge to trygge artister som allerede vet hva det vil si å stå på en scene. Hvilket de garantert kommer til å gjøre land og strand rundt når vi forhåpentligvis innser at vi ikke klarer oss uten å oppleve live musikk.
En person med gull innsikt hadde åndsnærværelsen til å sende meg en vinyl- singel med Vilde Bye tidligere i år. Plata var trykket i et svært begrenset opplag på 25 eksemplarer og inneholdt Vilde Bye-originalen «Scared of the Autumn» på den ene siden og en overlegen cover av svenske Mattias Hellbergs «Moon» på den andre. (Nerdefact: Sangen er skrevet av Hellberg sammen med Mattias Areskog og var opprinnelig å høre på Hellbergs 2012-album «High in the Lowlands».)
Vilde har definitivt lyktes med å gjøre «Moon» til sin egen og følgelig har den fått lov til være med videre på den fem-spors debuten. Vel verdt å lete etter for alle som vil være med fra begynnelsen for en oppsiktsvekkende ny stemme og låtskriver.
Noen må ha trykket på «magisk»-knappen i Kysten Studio i Tromsø når innspillingene fant sted under produksjon av Ariel Joshua (!) Sivertsen.
Vilde har samlet et utmerket band rundt seg der Håvard Stangnes lap steel og dobro og Erik Nilsens og Ola Birgitsønn Viiks orgler sterkt bidrar til et nydelig sølvskimrende og innimellom twængy lydbilde. Hører vi et slags nord-norsk Mazzy Star, eller beslektede Opal?
Uansett klarer Vilde å lade tekster om den alltid vanskelige kjærligheten med melodier som biter seg fast. Sjekk spesielt opptempo «Like a lot».
Vilde skal ha fått sin første gitar da hun var seks, og noen må ha sørget for at hun har vokst opp i nærheten av bra plater. Nå har et par av dem hennes navn på coveret.
Rebekka Lundtsrøm fikk hjelp av Jim Stärks Einar Fadnes med produksjonen på «Carousel». På det nye albumet produserer hun selv sammen med keyboardist og studiotekniker Rasmus Solem. Sammen med et knippe fingernemme musikere skaper de et et gjennomgående lavmælt lydbilde med ståbass, mandolin, banjo (hallo, Geir Emanuelsen!), og mest akustiske gitarer.
Lista legges med den nydelige åpningssangen «Almost ready to go», som handler om å stable på beina en fasade når alt har gått til varmt sted på syv bokstaver.
Sangen er betegnende for hele albumet, dette er ikke plata å sette på når festen trenger et løft. Rebekkas ståsted er snarere i skyggene, der livet ikke alltid lever opp til salgsbrosjyrene.
Bak titler som «Starting again», «Better unsaid», «Running out of time» og «The end is the beginning» skjuler det seg en tekstforfatter som bærer med seg en tung bør av melankoli og vemod.
«Your call» bringer inn den massivt mørke stemmen til mandolinist André Sandal Stenersen. Som en Leonard Cohen-sang snudd på hodet.
Så er det heldigvis slik at selv den tristeste musikken kan ende opp med å bringe trøst og håp.
Steve Earle - Jerry Jeff (New West)
Da selveste Jerry Jeff Walker kom til Cruise kafé, Norges Texas-ambassade på Aker Brygge, på slutten av 1980-tallet, var det høytid blant landets mest ihuga country-sanger/ låtskriver-fans.
Majoriteten av det fulltallige publikumet hadde alle albumene hans og så med misbilligelse på dem som kun klarte å komme opp med tittelen «Mr. Bojangles» da Texas-sangerens navn ble nevnt.
OK. «Mr. Bojangles» er en karriere-sang av et helt spesielt elevert merke, det finnes mange tolkninger, vi må nevne Sammy Davis jr. fantastiske versjon, snakk om «song & dancemann», TV-klippet på YouTube er et must!, Nitty Gritty Dirt Bands countryfolk-utgave og David Brombergs morsomme liveversjon, som forteller sangens opprinnelseshistorie.
Earles «Mr. Bojangles» lukeparkerer blant disse.
Jerry Jeff er Steve Earles tredje album i serien som også teller hans to andre formative inspiratorer, Townes (van Zandt, 2009) og Guy (Clark, 2019). Jerry Jeff Walker var den siste av disse til å gå bort, i 2020, 78 år gammel.
Legg til at han også i fjor ga ut albumet JT, der han spilte sangene til sønnen Justin Townes Earle, som døde av en overdose i 2020. Earle den eldre jobber for tida også på to nye bøker og et skuespill, han forklarer det skyhøye arbeidsnivået med at det holder ham borte fra hans tidligere karriere som rusmisbruker.
Earle ble kjent med Walker på tidlig 70-tall, og skal, hvor vilt det enn høres ut, ha vært Walkers sjåfør. (Da jeg bodde i Austin på 90-tallet, var det fortsatt ingen som forstod hvorfor jeg insisterte på å kjøre edru!)
Av alle Texas-outlaw/ country-trubadurene på 1970-tallet var det Jerry Jeff som mest personifiserte denne sjangerens easy-going, laissez-faire, metode. Outlaw country var altså betegnelsen på countryartister som lot hår og skjegg gro, og tok kontroll på hvordan musikken ble produsert og presentert. Texanerne Willie Nelson og Waylon Jennings var frontfigurene.
Stilen til Jerry Jeff Walker ble ytterligere spesifisert som «gonzo country», antakelig en musikalsk variant av Hunter S. Thompsons «gonzo-journalistikk», eller vise versa, og bandet hans het The Lost Gonzo Band.
Walker var alltid ikledd cowboyhatt, men det var aldri noen tvil om at hjertet hans i minst like stor grad grad tilhørte hippiene, de som tok ting og dagene som de kom. Tydeliggjort her i sangene «Gettin´ by», «I makes money (money don´t make me)» og killer trekkspilldrevne "Gypsy songman».
Walkers mest suksessfulle album het Viva Terlingua! og ble spilt inn delvis live i Luckenbach Dancehall i Texas Hill Country.
Luchenbach er fortsatt et sted som folk valfarter til. Byen, som har ett parkometer, og kombinert postkontor og bar, ble kjøpt av filosofen og folkloristen Hondo Crouch og noen venner for tretti tusen dollar tre år før Jerry Jeff og co laget plate der.
I dag står en byste av Hondo foran postkontoret/ baren, stadig med en fresh bandana rundt halsen.
Earle sklir sidelengs inn i åpneren her, som også åpnet Viva Terlingua, «Gettin´ by», med en selvfølgelighet som om han skulle ha vært født til å synge Walker-sanger.
Det er samtidig rustent og poetisk presist, slik at du egentlig bare får lyst til å slippe det du har i henda og finne veien til Luckenbach, denne musikkens helligste sted.
Earle synger innledningsvis «Hey Buckaroos!, Steve Earle again tryin´ his best to be Jerry Jeff Walker once more, don´t ask me how he did it, he just did it like he knew it..»
Earle er ærlig, han prøver ikke nevneverdig å rekonstruere Walkers enkle arrangementer, han stoler på at kraften er nedfelt i tekstene og bæres videre av hans egen stemme. Oppdrag fullført. Alle trenger mer Jerry Jeff-visdom.
Et annet høydepunkt her er «Charlie Dunn», som på den tiden det begav seg var en virkelig person som jobbet på Capital Saddler i Austin og laget skreddersydde cowboystøvler. Enda en cowboy vismann.
Til slutt, en personlig Jerry Jeff-anekdote. «Tilfeldighetene» gjorde at jeg bodde på Austins mytiske hotel, Driskill, den kvelden i 1991 da demokraten Ann Richards ble innsatt som Texas 45. guvernør. Hotellet var stint av dress og kjolekledde cowboyer og cowgirls som feiret den fargerike og populære dama.
Ut på natta ble jeg vekket av at noen spilte Tom Russells «Navajo Rug».
Jeg måtte opp og finne ut av det, det viste seg å være Jerry Jeff Walker & his Lost Gonzo Band.
Selvfølgelig spiller mester-låtskriverne hverandres sanger, slik Steve Earle nå spiller Jerry Jeff sine.
Brennen Leigh - Obsessed with the West (Signature Sounds)
Brennen Leigh var i mange år et fast inventar, en du kunne høre flere dager i uka, på honkytonkene på Austin, Texas´ South Congress, på Broken Spoke og på de tøffere honkytonkene i utkanten av musikkbyen. Var du på jakt etter å høre orntli´ country, var Brennen Leigh et trygt valg.
Der kunne du også snuble over den ledende norske americanaartisten Malin Pettersen. Jeg tror ikke det er feil å si at Brennen har vært en slags mentor for Malin. Malin kunne neppe ha gått i bedre grunnleggende country-skole.
Ikke lenge etter at Leigh for tjue år siden albumdebuterte med «Lonesome, Wild & Blue», fant hun veien til norske festivaler og klubber.
I årene som har gått, har Brennen Leigh sluppet ytterligere seks album, tre av dem duo-album med Jesse Dayton og Noel McKay.
I 2020 kom albumet «Prairie Love Letter» og den juleglade singelen «Merry Christmas Asshole».
Brennen Leigh er opprinnelig fra Fargo, North Dakota, har bodd i Minnesota før hun som nittenåring fant veien til Austin, selvfølgelig trukket dit på grunn av veiskiltet «The Live Music Capital of the World». Men nå har en del av musikeryrket hennes, låtskriver, ført henne videre til Nashville.
Rodney Crowell, Charlie Crockett og Lee Ann Womack har spilt inn sangene hennes.
Den kanadiske cowboyhelten med stort norsk publikum, Colter Wall, sier følgende om Leighs musikk; «Viss du ikke vil begynne å two-step-danse til dette, så er du antakelig død».
Når vi så er inne på liv og død i musikken er det uungåelig å ikke gjenta slagordet til Austin-baserte Asleep at the Wheel; «Westen swing is not dead, it´s Asleep at the Wheel».
Selvfølgelig er det nettopp Asleep at the Wheel og bandets evige frontman, Ray Benson, som har hjulpet Brennen å realisere sin «besettelse med vesten», med musikken til Bob Wills.
«Obsessed with the West» er rett og slett et album helt i western swing-kongen Wills ånd, men med det oppsiktvekkende aspektet at den inneholder bare nyskrevne sanger. Samtlige signert Leigh, fem av dem sammen med Paul Kramer, to sammen med Noel McKay.
Plata åpner med sangen «If Tommy Duncan´s voice was booze» (som fortsetter med setningen «I´d stay drunk all the time»), en hyllest til den originale sangeren i Bob Wills´ Texas Playboys.
Benson synger duett på «In Texas with a band», fyrt opp av doble feler, med lap steel solo av Chris Scruggs (Earles sønnesønn).
Her er velformulerte sanger som «Tell him I´m dead», «Riding off onto Sunset Boulevard» og «Obsessed with the West».
Sanger som også løfter på hatten til den største western swing/ countrylåtskriveren av dem alle, Cindy Walker. Hun med 50 Wills-hits og Willie Nelson som fanklubbforman.
At Brennen Leigh lykkes med å komme under huden på denne mer enn 80 år gamle sjangeren, skyldes selvfølgelig at hennes mangeårige studier i honky-tonk-faget, har gitt henne naturlige instinkter og teft.
Lyle Lovett- 12th of June (Verve)
Når jeg trenger en sang som gir meg trua, på hva som helst, finner jeg ofte frem «That´s right (you´re not from Texas)», fremført av Lyle Lovett og skrevet av ham sammen med Willis Alan Ramsey og Alison Rogers. Der teksten går videre slik»;»..but Texas wants you anyway». Velkommen inn!
Sangen er å finne på Lovetts 1996 Grammy-vinnende album, «The Road to Ensenada».
Da den kom hadde jeg vært stor Lovett-fan i ti år, fra den selvtitulerte debuten og spesielt fra oppfølgeren «Pontiac» fra 87. Mer en besettelse enn en plate for meg.
Konserten jeg opplevde med Lyle Lovett and his Large Band på Paramount Theatre i Austin det året jeg bodde der, i 1994, er en av mine Top 5 konsertopplevelser alle tider.
At ikke en festival, jazz, blues eller country!, eller et konserthus verdt sitt tak, har hentet Lyle Lovett til Norge, er en kulturell blackout og Norges tap. (Hører du, Jørgen!)
Så har det gått ti lange, for ikke å si large, år siden Lyle Lovett slapp sitt forrige album, «Release me».
Lovett, nå 64, har ikke latet seg. Han er tross alt en arbeidende cowboy på gården sin i Klein, Texas, utenfor Houston. Han har stor interesse for quarter horses, lynraske sprintere. (Lovett ble valgt inn i Texas Cowboy Hall of Fame i 2012).
For full cowboy-kred, Lovett ble stanget av en okse i 2002, det tok et halvt år å få ham på beina igjen.
Men vesentligere, Lyle ble far til tvillinger i 2017, samtidig som at han giftet seg med kjæresten gjennom 25 år, April. Tittelen på den nye plata, «12 of June», er rett og slett datoen for fem år sida da Lyle traff «de to mest interessante menneskene jeg har møtt», som han formulerer det.
Lyle Lovett holder seg altså med et av beste og største banda i bransjen, pt på 15 musikere. Det teller instrumentalister som man som regel bare hører om på stjerne-innspillinger; trommeslageren Russ Kunkel, bassisten Viktor Krauss (bror av Alison), pedal-steel-fantomet Paul Franklin, felespilleren Stuart Duncan, gitaristene Dean Parks og Ray Herndon og pianisten Mathew Rollings.
De må nevnes med navn, rett og slett fordi at Lyle vil at jeg skal gjøre det. Han gir dem nemlig rikelig med plass til å skinne både på plate og scene. Lyle Lovett-produksjoner er mester-klasser i musisering og lydopptak. Bransjestandarden.
Lovett avviker ikke fra sin utprøvde vinnerformula på den nye plata, spent ut mellom smellvakre countryfolk-sanger som tittelkuttet, «Her loving man» og «Are we dancing» (som høres ut som en perfekt film-sang) og sprakende jazz-låter som kunne tørket rødmen av både Molde og Kongsberg.
Det smeller i gang med en versjon av Horace Silvers «Cooking at the Continental» (fra 1959), en roll-call for hele ensemblet. Storbandtrøkket, gospelblues sådan, holder seg gjennom morsomme «Pants is overrated», en sang myntet på Lyles sønn og datter og deres påkledningsrutiner.
«Straighten up and fly rite» er skrevet av Nat King Cole og Irving Mills og showcaser sangerinnen Francine Reed, som har vært med Lovett fra starten og nå skal pensjonere seg, 74 år gammel. Lovett gir henne raust plass på ytterligere to sanger;
«Gee, baby, ain’t I good to you», så smoky at «røyking forbudt»- skiltet må tildekkes og David Frishbergs shuflende «Peel me a grape».
For den som må ha sin fiks av country/ steel Lovett fylles kvota av countryfunky «On a winter´s morning».
I en turbulent verden trenger vi at Lyle Lovett holder seg i salen.
Aaron Raitiere - Single Wide Dreamer (Dinner Time Records/Thirty Tigers)
Den amerikanske sangeren/ låtskriveren Aaron Raitiere har tatt konsekvensen av at etternavnet hans kan være en snubletråd. Derfor har han laget såkalte koozier, slike myke som holder ølboksene kalde fra en varm neve, som forteller hvordan navnet skal uttales; påtrykt «Ray t air».
Uansett, det er bare å sette i gang og øve på uttalen. For du kommer ikke unna at Aaron Raitieres debutalbum er en av de morsomste og smarteste, mest velspilte og varierte, rett fram fengende, på svært lang tid. En klar kandidat til årets album i boka mi.
Tittelkuttet, «Single Wide Dreamer», kan meget vel være en slags selvbiografi fra Aarons hånd. Den er dog skrevet sammen med Jon Decious, i likhet med to andre sanger på plata. Siden Raitiere er en Nashville-låtskriver, følger han musikkbyen foretrukne metode, å skrive sanger sammen med andre låtskrivere. Derfor er det co-skrevne sanger her med bl.a. Miranda Lambert, Anderson East, Adam Hood, Ashley Monroe, Waylon Payne og Erin Enderlin. Stinne av språklige C-moment.
De to førstnevnte har også produsert «Single Wide Dreamer». I følge Aaron et prosjekt som har tatt noen år, han har blitt pushet fremover fordi vennene hans har ment at han må se å få seg sin egen plate. Hør, hør!
Selve uttrykket «Single Wide Dreamer» trenger en forklaring. «Single Wide» er betegnelsen på den minste varianten av slike mobile hjem som mange av USAs arbeiderklasse bor i. Ofte i såkalte «trailer parks». En «Single Wide Dreamer» kan altså sies å være en ikke alt for ambisiøs drømmer.
Åpningsverset til sangen går som følger; « He´s got a hammock hung up between a sweet gum and and piece of PVC/ He’s a hot dog griller and a cold beer killer/ and he fights for guns and peace/ He’s a college grad with a tat on his back/ of a fuzzy memory/ He pays cash and respects Merle/ A single wide dreamer in a double wide world.»
Aaron Raitiere kan meget vel være en americana-slacker, en ærerik tradisjon der Willie Nelson er professor emeritus og folk som Guy Clark, Townes van Zandt og Todd Snider har skrevet essensielle kapitler.
Men han har også vært med å skrive mainstream musikk, han har navnet sitt på tre co-skrevne på soundtracket til Lady Gaga-filmen «A star is born».
Vennene som synes han må ha en egen plate teller også Grateful Deads Bob Weir, steel-gitaristen Robert Randolph og produsenten Dave Cobb.
Men det er ikke minst stemmen til Aaron Raitiere som jekker de tolv sangene her opp til toppen, til denne sommerens go-to på terrassen, en overbevisende fusjon av Jerry Jeff Walker, Guy Clark og nettopp Todd Snider.
Silver Lining - Go Out Nowhere (Die With Your Boots On)
Det er ikke vanskelig å se for seg at tittelkuttet på det nye, andre albumet til sanger og gitar-kollektivet Silver Lining, «Go out nowhere», blir en episk konsertavslutter.
En slik sang som gir stort rom for lead-gitarist Bjørnar Ekse Brandseth til å understreke at han er sin generasjons americana gitarhelt.
Sangen er skrevet av sanger/ gitarist Halvor Falch Johansen, som for anledningen drar sin beste Gene Clark-vokal opp av hatten.
Silver Lining dukket først opp i 2018 med albumet «Heart and Mind alike», med noen av de fineste nye stemmene samlet rundt mikrofonen; Northern Belles´ Stine Andreassen og Louien´s Live Miranda Solberg, sammen med Falch Johansen.
Plata var essensiell ved innledningen til det som nå har etablert seg som den påfallende produktive, og stadig stødigere norske, nordicana-bølga.
Den som altså til og med får programforpliktet blaserte svensker til å høre etter (Sjekk musikkmagasinet Lira sommeren 2021).
Silver Lining er en metafor for at selv det mest pessimistiske utgangspunktet kan, med litt hell, snus til optimisme.
Det er ikke vanskelig å tenke at verden akkurat nå trenger ubegrensede mengder silver lining, men det er umulig få øye på noe som minner om en sølvskimrende kant i noen som helst horisont.
For mange av oss er musikken, som ofte tidligere, redningen. Gamle vinylplater og ny musikk. Noe som kan tvinge oppmerksomheten bort fra et blikk tvangsmessig festet til konsekvensene av det mafiabossen i Moskva juger om.
Sangene som utgjør denne plata lener seg i vesentlig grad på de nydelige harmoniene som de tre sangerne skaper mellom seg, en her og nå videreføring av Crosby, Stills & Nash, og Ekse Brandseths smakfulle og treffsikre pedal steel og dobro-løp.
Veteranprodusent Yngve Sæthre har stram kontroll på såvel prinsipaler som kompet, trommeslager Kim Åge Furuhaug og bassist Chris Holm, på utlån fra instrumentalbandet Orions Belte.
Åpneren «Your everything», skrevet av Stine og Live sammen med amerikaneren James Ellis, legger lista, overlegen vokal opp mot svulmende pedal steel.
Lives «The dream» er like overbevisende med fresende elg-gitar kontrastert av vokalharmonier som antakelig ville ha fått Brian Wilson til å nikke anerkjennende.
Stines «Awake» slår fast at hun på ingen måte sorterer annenrangs sanger til Silver Lining til fordel Northern Belle.
Duetten mellom Stine og Halvor, «Time», skrevet av dem sammen, med episk twæng i gitaren, er også et av høydepunktene på et album som rett og slett ikke mister kvaliteten av syne.
​Intervju med Trond Granlund
I fjor høst sendte Trond Granlund meg en sang på mail. En versjon av Joachim Nielsens «Verdiløse men».
Ikke akkurat en lykkepille. Snarere en tekst som konkurrerer med «Men with broken hearts», en av sangene som Hank Williams synes var så trist at han bare kunne gi den ut under sitt alter-ego, Luke the Drifter.
Jokkes første vers går som følger; «I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn/ som dere sikkert har skjønt allerede, så er jeg en av dem/
Kan alle som føler seg vellykka vær så snill å gå hjem/ Dette er et privat lite treff for oss verdiløse men».
Granlund klarer, oppsiktsvekkende, å skru melankolien, tristessen i sangen noen hakk opp, eller skal vi heller si, ned. Du skal være ganske hard til sins om du ikke får en aldri så liten klump i halsen når du hører «Verdiløse men» i denne nye tapningen, både åpnings og avslutningssang på Granlunds nye album, «Sanger jeg lærte av Jokke».
— Vi laget to versjoner av sangen, den siste går på halv hastighet, det er min favoritt, forklarer Granlund, når vi setter oss ned for å snakke litt om den nye plata på Kulturhuset i Oslo.
— Jeg har fått usedvanlig mye respons på «Verdiløse menn», både direkte fra vanlige folk som har hørt den og fra journalister i VG, Dagsavisen og Puls.
Granlund gleder seg åpenbart til utgivelsen, — jeg har følelsen av at vi har fått til noe bra med denne plata. Jeg tror ikke jeg sunget bedre noen gang.
Granlund sier at han har hatt idéen om å lage en plate med Jokke-sanger ganske lenge, i hvert fall tilbake til utgivelsen av plata «Sanger jeg lærte av faren min», fra 2010.
Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose i 2000, bare 36 år gammel. Da hadde han skaffet seg et navn, og et rykte, som altså toogtjue år senere er høyst levende. Legendene om Jokke er en del av norsk musikkbransjes mest fargerike vandrehistorier, du skal ikke sitte lenge i en turnébuss eller på et backstage-område før de dukker opp.
For egen del kan jeg bidra med da jeg satt sammen med Jokke og plateselskapet hans, Sonet, i storsalen på Chateu Neuf i 1992, da Jokke fikk Spellemannprisen i rock-kategorien for plata «Frelst». Jokke hadde tatt seg en liten cowboystrekk og da navnet hans ble ropt opp, fikk plateselskapet vekket ham. Hans halsbrekkende løp ned Chateu Neufs bratte trapper kunne ha endt med katastrofe. Men Jokke lyktes med å holde seg på beina og kunne motta Spellemanns-harpa si.
Det er fortsatt noen av medmusikantene fra hans to band, Valentinerne og Tourettes, som reiser rundt og spiller sangene hans, ofte for folk som var for unge til å oppleve Jokke selv. Selvfølgelig kaller de seg Valentourettes. De har hele ni album å velge sanger fra,, «Billig lykke» ble det siste i 1999.
— Jeg synes Jokke bare ble bedre og bedre med årene, melder Granlund,— fire av de ni sangene på «Sanger jeg lærte av Jokke» er hentet fra «Billig lykke». Jeg tror at om han hadde fått leve, så hadde han hatt en solid posisjon i dag, en aktet rocka Prøysen.
Granlund forteller at det tok ham lang tid å forstå hvor bra Jokke var som låtskriver.
— Jeg hadde vel aldri den helt store sansen for det punka i Jokkes musikk. Men det forandret seg da sønnen min, Tommy, ba meg om hjelp til å lære seg akkordene til Jokkes «To fulle menn» på gitar. Da oppdaga jeg ham.
Jeg tok kontakt med ham i 1995 da jeg spilte inn albumet «Tida er det ingen som kan snu», mitt første fulle album med norske tekster. Jeg ville ha ham med på å synge på en versjon av Trond Ingebretsens «Vaterlands bru». Jeg henta Jokke på Carl Berner, vi kjøpte en pose øl og dro i studio der han gjorde et nydelig vokalpålegg. Til slutt kora vi sammen på en mikrofon, Jokke, Trond og jeg.
— Året etter kom han med en egen sang, «Ut av byen», som vi spilte inn sammen. Da dukka han opp med gitar og førte an i studio.
— Men han rakk å gi den ut selv på albumet «Trygge Oslo» i 1997, før jeg fikk den ut på «På vei til rock´n´roll» i 2002. Den er med som bonuskutt på den nye plata, sammen med «Vaterlands bru» og en alternativ versjon av «Byromanse».
Det musikalske samarbeidet mellom Trond og Jokke førte også til at de ble bedre kjent.
— Vi hadde jo vokst opp ikke så langt fra hverandre på østsida av Oslo. Jeg må si at jeg at jeg fant en venn i Jokke. Jeg pleide å dra ned og besøke ham på dagtid, ofte i leiligheten til kjæresten hans på Grünerløkka. Bare prata sammen. Vi fant ut av vi begge var glade i gamle cowboyfilmer, han lånte noen filmer av meg og jeg av ham. Jeg har noen av filmene hans enda, jeg rakk ikke å levere dem tilbake.
— En kveld ringte han meg fra puben og lurte på om han kunne få låne litt penger. Jeg dro ned og ga ham en tusenlapp. Han hadde ikke bedt om noen betaling for innsatsen på «Vaterlands bru», så egentlig tenkte jeg på det som et oppgjør for det.
Det hører muligens med til denne historien at Trond her tolker «Aldri stol på en fyllik», «Aldri stol på en fyllik /De låner og låner og tar / Aldri stol på en fyllik/ De svina veit du aldri hvor du har.»
Granlund forteller at han nok romantiserte alkohol og drekking i yngre år, men at han nå ikke har rørt alkohol på åtte år.
I 2005 kom det et hyllestalbum til Jokke, titulert «Det beste til meg og mine venner». Norske artister sto i kø for å understreke hvilken posisjon Jokke hadde som artist og låtskriver. Blant de femti artistene finner vi deLillos, Tungtvann, Gluecifer, Turboneger, Backstreet Girls, Motorpsycho og Michael Krohn. Men ikke Trond Granlund.
— Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ikke er med der, sier Trond, — jeg har vel alltid befunnet meg litt på sida av det norske rockmiljøet.
Men det kan godt hende at Trond Grandlund uansett ler sist og best.
For «Sanger jeg lærte av Jokke» er virkelig en overlegen samling, der Granlunds egenartede stemme virkelig kommer til sin rett. I en musikalsk setting som det åpenbart har blitt arbeidet godt og veloverveid med.
Innspillingene er gjort i Van Genz studio på Lørenskog og er produsert av Roar Vangen og Trond Granlund, med hjelp av Tommy Granlund.
— Roar Vangen er muligens ikke så kjent for allmenheten, men han er en svært god gitarist som har en høy standing i nærmiljøet.
Med på plata, ved siden av gitaristene Vangen og Granlund, er Jan Arild Moe på bass, Gjermund Kolltveit på fele, mandolin og trekkspill, Tarjei Nysted på cello, bratsj, fele, piano, tråorgel, blokkfløyte og kontrabass og Erland Dahlen på trommer, xylofon, sag, blossombells, metallfat, shaker, urdu, tamburin, kastanjetter og treblokker.
— Det var litt diskusjon om hvorvidt vi skulle ha trommer på plata, Tommy var motstander av det. Men jeg visste hva Erland Dahlen er god for og han er så mye mer enn en trommeslager.
Resultatet har blitt både lavmælt og storslagent samtidig, detaljert og dynamisk, musikk som man bør lytte ordentlig til. Antakelig har ikke en Trond Granlund-plate hatt fetere lyd enn dette.
— Men det er en innspilling som er mye mer organisk og ikke så perfeksjonistisk som mitt forrige album, «Skogslusken» (2020).
Der Granlund tok for seg tekstene til Hans Børli, tonesatt av Terje Norum.
Trond Granlund har også vært fast i den musikalske staben som fra 2013 til 2022 har spilt seg gjennom den samlede The Beatles-katalogen, under navnet «It was fifty years ago today». Med Tom Mathisen som fortelleren.
Ved siden av en omfattende albumkatalog på over tretti utgivelser har Trond Grannlund gjort noe som er høyst uvanlig i musikkbransjen. Han har skrevet fire bøker som går inngående til verks i å beskrive hans mangslungne musikalske eventyr.
Det startet med selvbiografien «På vei til rock´n´roll» i 2001, fortsatte med «Kommer tid, kommer råd» i 2007 og «Sanger jeg lærte av mamma og pappa» i 2012.
Nå foreligger den over tre hundre sider lange «Konserter i koronaens tid». Stinn av anekdoter, tilbakeblikk, skarpe synspunkter (— Jeg kan godt stå på Steve Earles kjøkkenbord og skrike ut at Guy Clark var en større poet enn både Earle og Townes van Zandt!), dagboksnotater, faksimiler, mail-dialoger med kolleger og venner og et gigantisk antall fotografier.
Han runder av med å liste opp de musikerne han har spilt med opp gjennom åra, mange hundre. Aller mest med gitaristen Jan Morten «Morty» Christiansen, som har stått på samme scene som Granlund 759 ganger.
Som bonuskutt serverer han lista over de 50 beste vokalistene, der Ray Charles topper over Elvis Presley! Dæven, hva sier broder Pål Granlund, Elvis norske stedfortreder, til det?
Willie Nelson - A Beautiful Time (Legacy/Sony)
En umulig tanke, en verden uten Willie Nelson.
Nå på fredag var det 89 år siden Willie Hugh Nelson ble født i bittelille Abbott, Texas (befolkning ca. 369), beliggende ved Interstate 35 mellom Austin og Dallas.
Selvfølgelig feiret Willie dagen med å gi ut et nytt album, den syttiandre studioplata i rekka, den ethundre-og-førtisjette totalt.
«A Beautiful Time» høres i mine ører ut som en essensiell Willie-plate, nøyaktig seksti år etter debuten, «Then I wrote».
Av noen helt åpenbare årsaker, Willies stemme er fortsatt inntakt, sangutvalget er utmerket og produsent Buddy Canon bare perfeksjonerer lydbildet han tilførte Willies plater for første gang med plata «Heroes» i 2012.
Cannon har med «A Beautiful Time» produsert hele femten album for Willie i løpet av disse ti årene, ved siden av å ha co-skrevet et stort antall sanger med ham.
Det er klart at samarbeidet dem i mellom har sørget for at Willies albumkatalog har fått et solid løft etter en del år med med ujevnhet.
Cannon, som nå er 74, har produsert plater for Kenny Chesney, Reba McEntire, George Jones og Merle Haggard, ved siden av å ha skrevet et stort antall countryhits, en av dem er «Give it away» for texaner Georgen Strait sammen med Bill Anderson og Jamey Johnson. «Song of the Year» hos Country Music Association i 2006.
På front-coverbildet til «A Beautiful Time» rusler Willie ned en av gatene i sin egen by, «Luck», utenfor Austin, med gitaren «Trigger» i høyrehånda. Texas-solnedgangen er sprakende oransjerød og kaster Willies skygge mot oss.
På baksida har fotograf Pamela Springsteen (lillesøstera til Bruce) fanget Willie svevende i lufta mens flettene svinger og gitaren holder ham i vater.
Det er symboltungt og samtidig helt i tråd med noe jeg mistenker sterkt bidrar til at Willie fortsatt er Willie i 2022. Hans humoristiske sans, hans velutviklede selvironi, evnen til å ta sakene med stoisk ro. Eksempel: På tidlig 1990-tall sa han til BEAT at skattegjeld på sytten millioner dollar ikke høres så ille ut når du sier det fort nok!
Det står ikke til å nekte at Willie også i det siste har opplevd triste ting. Tidlig i 2020 døde trommeslageren Paul English, 87 år gammel.
English er identisk med Paul i sangen «Me and Paul» fra 1971, en sertifisert countryklassiker og et tidløst eksempel på Willies humor; «Almost busted in Laredo/ but for reasons that I´d rather not disclose/ but if you’re staying in a motel room there and leave/ Just don´t leave nothing in your clothes..»
Nå har Willie sin eget marihuana-merke, «Willie´s Reserve».
I mars døde også Paula Nelson, Willies storesøster og pianist i hans Family Band, 91 år gammel.
Det er i dette perspektivet vi uungåelig må høre nye sanger som «I don´t go to funerals» og «Live every Day», skrevet av Willie og Buddy Canon og åpneren «I´ll love you til the Day I die», skrevet i tandem av countrystjernene Rodney Crowell og Chris Stapleton for Willie.
«I don´t go to funerals» inneholder setningen «I don´t go to funerals and I won’t be at mine» og vi kan knapt få et bedre eksempel på Willies livsanskuelse. Han ser fram til å treffe igjen alle vennene sine, Waylon og Johnny og sweetheart Patsy Cline, i det hinsides. Han banker på at de har holdt av plass til ham.
Men selv om Willie ikke skygger unna sin egen død på denne plata, så er det plenty å høre av patentert Willie tao-poesi (Willie hadde en bestselger med boka «The tao of Willie») og unikt skjeve blikk også.
Jeg tipper at nydelige «My Heart was a dancer», også en ny Nelson/ Cannon-sang, kommer til å finne sin plass på fremtidige Willie-samlinger. «I used to sit at my table, just me and whiskey all alone, watching my heart dance, each night I tried to take her home..»
Tittelkuttet, «A Beautiful Time», en ny «On the road again», er skrevet av Shawn Camp, en sanger & låtskriver som pleide å henge i texaner Guy Clarks skrive-sirkel-stue. Sangen er skreddersydd for Willie; « Drinking black coffee in a little motel lobby, waiting on the band to come down, I been traveling across Texas in old station wagon, dragging an old trailer behind, I do the driving, they do the drinking, that’s how I keep us alive..If I ever get old, I still love the road.»
Selv om Willie har skrevet seg godt inn og opp i «Sangens tårn», så utviser han samme ydmykhet i sakens anledning som Leonard Cohen gjorde da han skrev og opprinnelig fremførte sin beste sang, «Tower of Song».
Det kommer med en egen historisk sus når Willie synger:
«I said to Hank Williams, how lonely does it get? Hank Williams hasn't answered yet But I hear him coughing all night long Oh, a hundred floors above me in the Tower of Song».
En kvalifisert gjetning, jeg tror at John Lennon ville satt stor pris på å høre Willies versjon av «With a little help from my friends». Spesielt delen der han synger «Mm, I get high with a little help from my friends».
Det stopper ikke med disse sangene, alle fjorten er verdt å høre. Ja, munnspiller Mickey Raphael, i Willies tjeneste siden tidlig 70-tall, er med hele veien.
Som Willie synger i «Live every day»; «Live every day like it was your last one, one day you’re gonna be right..»
Intervju med Bonnie Raitt
Den amerikanske sangerinnen/ gitaristen/ låtskriveren Bonnie Raitt har rukket å bli 72.
Det er tjue år siden hun ble valgt inn i Rock´n´ Roll Hall of Fame, en hall der kjønnsbalansen fortsatt er på under ti prosent innvalgte kvinnelige solister, og hun fortsetter ufortrødent å kjempe kvinnelige musikeres sak.
— Vi skal ut på veien i kjølvannet av at jeg gir ut mitt nye album, «Just like that», det blir en turné med Mavis Staples, Lucinda Williams og meg. Det foreløpig uoffisielle navnet på turnéen er «Mighty Tight Women Tour». Hentet fra en gammel Sippie Wallace-sang. Jeg gleder meg storveis til å komme ut på veien igjen, det er der jeg føler meg hjemme.
Bonnie Raitt er dypt respektert i musikkbransjen, både for sine egenskaper som musiker og artist, og for sitt svært omfattende sosiale og politiske engasjement.
Allerede da hun dukket opp i musikken på begynnelsen av 1970-tallet skilte hun seg ut som er fremragende gitarist, spesielt som slidegitarist.
På denne tiden var de fleste kvinnelige artistene først og fremst sangere. Men Bonnie Raitts bakgrunn og musikalske opplæring var annerledes. Hun hadde en spesiell interesse for bluesmusikere, oftest afrikansk-amerikanske sådanne som aldersmessig var på hennes hawaian steel-spillende bestefars alder: Sippie Wallace, Son House, Muddy Waters, Mance Lipscomb, Howlin´ Wolf, Mississippi Fred McDowell og John Lee Hooker. Den unge Bonnie hang rundt dem alle og lærte både hvordan man skulle spille riktig, hvilken finger slide-glasset eller stålet skal sitte på, og hvordan man skulle være som menneske.
Det startet egentlig med blues-interessen fra engelske rockere som Stones, John Mayall og Eric Clapton på midten av 60-tallet. Men i 1964, som fjortenåring, fant hun albumet «Blues at Newport» og forelsket seg i den opprinnelige countrybluesen. Her hørte Bonnie bluesoriginaler som Brownie McGee & Sonny Terry, Mississippi John Hurt og John Lee Hooker, men også yngre hvite sangere, John Hammond og Dave van Ronk.
Da jeg treffer Bonnie Raitt på telefonen for å snakke om hennes nye plate, er det seks år siden forrige gang vi snakket sammen, i forkant av hennes «Dig in Deep»-utgivelse i 2016. På det tidspunktet var Donald Trump fortsatt bare en latterlig stormannsgal forretningsmann. Bonnie Raitt trodde ikke han ville bli valgt.
— Ja,haha. That was the days, haha. Ingen av oss trodde at han skulle bli valgt.
— Du har alltid vært en aktivist, alltid vært engasjert. Er det noe som har forandret seg?
— Jeg vokste opp i en kveker-familie, vi hadde tradisjon for å engasjere oss, i borgerrettsbevegelsen, i anti-atombombe-bevegelsen. Da jeg var 11-12 år gammel var jeg stor fan av Woody Guthrie, Joan Baez, Bob Dylan, å se Staples Singers synge på møter med Martin Luther King gjorde et dypt inntrykk på meg.. Jeg var vant til at folk som hadde en stemme, brukte den. Jeg tenker at det ikke egentlig har forandret seg så mye, om noe så har det blitt lettere å få til ting nå, med internett og sosiale medier. Vi kan organisere innsamlinger og protestaksjoner mye raskere og mere effektivt. Vi får inn penger og vi kan se hvor pengene går.
Men selv om Raitt er optimistisk vedrørende mulighetene nettet gir for aktivisme, så er hun definitivt bekymret for utviklingen.
— Den dårlige siden ved nettet er jo flommen av misinformasjon, alle løgnene og alt hatet, at roboter kan piske opp den negative stemningen. Slik den russiske befolkningen nå blir holdt i mørket om krigen, slik er det jo også her hos oss. Med den republikanske siden av politikken som ikke lytter til vitenskapen, spesielt i forbindelse med covid, eller fornekter vår rasistiske historie.