Joachim Cooder - Over that Road I’m bound to go/ the Songs of Uncle Dave Macon (Nonesuch)

Det er grunn til å tenke at Joachim Herbert Cooder (42) falt i gryta som barn. Den store musikalske betasuppe-gryta.

Som sønn av musical maestro Ry (Ryland Peter) Cooder ble Joachim eksponert for eksepsjonell musikk og eksepsjonelle musikere fra han var bitte liten. Han var bare fem år gammel da farens gode venn og kollega, den enorme trommeslageren Jim Keltner, inspirerte ham til å bli nettopp trommeslager.

Verdt å stoppe opp ved, «Onkel Jim lærte meg dette yrket!»

            Da han var 19 bidro Joachim på mangemillionselgeren Buena Vista Social Club, en milepæl i det som altså kalles world music og et kulturelt fenomen som fikk tusenvis av folk til å flokkes til Gimle Kino i Oslo for å se dokumentarfilm om.

            I 25 år har Joachim vært farens nærmeste musikalske medarbeider, han spiller således på Ry Cooders siste album, The Prodigal Son, og var med til Notodden Blues i 2018.

            Da faren begynte å markere seg med plater under eget navn fra 1970, var han både en slidegitarist med mytisk status (Stones connection) og en kurator av et bredt spekter av amerikansk folkemusikk. Takket være Ry visste jeg som tenåring hvem Blind Alfred Reed var.

            I 2020 kan det tenkes at kunnskap om både Blind Alfred og Uncle Dave Mason er noe mer utbredt, takket være Ken Burns essensielle TV-serie Country Music (Sørg for å se hele den 16 timers serien, ikke bare NRKs 8 timers versjon!)

                        Uncle Dave Macon (1870-1952) var Grand Ole Oprys første stjerne, en banjospiller, låtskriver/ låtsamler og komiker. Valgt inn i Country Music Hall of Fame i 1966.

            I følge Joachim liker Ry å spille banjo til husbruk og under oppveksten hans var Uncle Dave-sanger en del av hverdagsrepertoiret i Cooder-hjemmet.

Da Joachim selv ble far, han er gift med sangerinnen Juliette Commagere, gjentok historien seg, dattera elsket å høre de samme Uncle Dave-sangene som unge Joachim hørte.

  • Det er hun som er denne platas dirigent, forteller Joachim i en EPK, - og vi utviklet og diktet på tekstene. Dette er først og fremst et familieprosjekt.

Men The Cooders er selvfølgelig ikke The Cooders om denne musikken ikke kommer med en vri. Derfor spiller ikke Joachim konvensjonelle trommer på disse tolv sangene, i stedet henger han over den elektriske mbiraen, et afrikansk-ættet tommelfinger-piano.

            Og ja, det gir sanger som «Over that road I´m bound to go», «Come along buddy», «When Ruben comes to town», «Rabbit in a pea patch» og «When the train comes along» en annen og mystisk dimensjon, «otherworldy» som Joachim beskriver det. Noen vil kanskje høre ekko av det vi oppfatter som kinesisk folkemusikk?

Stemmemessig er det lett å slå fast at Joachim høres ut som faren gjorde da han var ung, dypt inne i sangene og musikken, men samtidig nedpå og upretensiøs.

            Med på å gjøre Over that road I´m bound til verdifull konsentrert lytting er bidrag fra Ry Cooder på banjo, gitar og bass, Rayna Gellert på fele, Glenn Patscha på keyboards og Juliette Commagere på bakgrunnsvokal.

            Et ekstra pluss til plateselskapet Nonesuch som prioriterer slike plater som dette, musikk for interesserte, utenfor strømme-dragsuget.

 

Malin Pettersen - Wildhorse (Die With Your Boots On)

Det er unngåelige forventninger til Malin Pettersens andre fulle soloalbum. Etter å ha mottatt Spellemannprisen for debuten, References Pt. 1, i 2018 og fått masse god oppmerksomhet, også fra amerikansk musikkpresse som Rolling Stone Country, Paste og Billboard, for oppfølgeren, det nedstrippede minialbumet Alonesome, er Wildhorse plata som potensielt kan ta den norske sangeren/ låtskriveren ut og opp.

            Malin Pettersen har reist mye til amerikanske musikkbyer som Austin, Texas og Nashville, Tennessee og har lykkes med å knytte gode kontakter og å bygge nettverk.

            Hun sier at tekstene på den nye plata i vesentlig grad handler om, og er refleksjoner rundt, reising. Om nyanserikdommen som siger inn når man tar inn over seg det enorme i Amerika, to av sangene har da rett og slett titler etter navn på statene «California» og «Arkansas». 

Hun kunne ikke vite at transkontinental reising plutselig skulle bli noe som i overskuelig fremtid kan være et svært begrenset gode, noe vi kanskje bare kan foreta oss i fiksjonen.

            I Austin har hun helt sikkert lært mye av country-tradisjonalisten og bluegrassmusikeren Brennen Leigh, i Nashville har hun vært en perfect fit for Music Citys nye musikergenerasjon, den nye bourbonen om du vil, som gjør seg stadig mer gjeldende med karriere-gjennombrudd for bl.a Kacey Musgraves, Chris Stapleton og Sturgill Simpson.

            Malin Pettersen har rett og slett hoppet ut i det og laget Wildhorse sammen med folk som har nettopp Kacey Musgraves, Colter Wall, Rayland Baxter og Lillie Mae (Jack White-protege) på session-CVen.

            Men likevel en helt annerledes og mer ambisiøs plate enn de «country-pakke»-platene som norske countrysangere i mange år valfartet til Nashville for å lage. Der produsenten gjerne kjente en som hadde spilt med Waylon Jennings for mange år siden og som dermed garanterte for innspillingens validitet. Et produksjons-samlebånd som ofte hadde mer enn et snev av bondefangeri hengende over seg.

            Her handler det om musikere som vet hvordan moderne countrymusikk skal skapes; Aaron Goodrich (trommer), Misa Arriaga (bass, gitar) og Ryan A. Keith (keyboards, gitar) har også produsert og har hentet hjelp fra bl.a. super-session bassist Dennis Crouch (T-Bone Burnetts go to bassist) og gitarist/ stor-sanger Logan Ledger. (Sjekk sistnevntes T-Bone-produserte solodebut). Og vesentlig, pedal steel-gitaristen Eddy Dunlap, som også jobber for country-stjerna Luke Bryan.

            Det åpner storslått, sangen «California» er drevet fram av en insisterende groove og en ultra-fengende melodi som bades i pedal steel-gitar-toner som skimrer som sol-stråle-refleksjoner på klisjeen av statens evige strender. Lydbildet er krydret med perfekte perkusjons-detaljer.

            I det hele tatt er det grunn til å tro at produserende trommeslager Goodrich har hatt vesentlig innflytelse i forhold til at plata tvers igjen er et oppkomme av perkusive lekkerheter. Faktisk et så distinkt trekk at det kan sies å være vesentlig for den nye, freshe Nashville-countryen. Store lydbilder, men likevel med god plass, der stemmer og instrumenter løftes av overlegen bruk av klanger.

            Det låter påkostet, slik som Fleetwood Mac på midten av 1970-tallet brukte månedsvis i studio for å få til. I dag er dette digitalisert og perfeksjonert slik at en dreven produsent kan ha alt og litt til tilgjengelig med noen kjappe tastetrykk.

            «Hometown» senker tempoet fra åpneren og legger lista for variasjonen som preger helheten, mellom midtempo og det rolige. Det handler om å legge hjembyen bak seg for å jakte på noe annet, noe større. En norsk erke-trekk? Hva sier Ibsen?

            «Particles» vugger avgårde, steel-gitaren svirrer i bakgrunnen sammen med lounge-piano og Malin får brukt stemmen sin for alt den er verdt.

            «Holding lonely» er skrevet av bassist/ produsent Missa Arriaga, en av to sanger her som ikke er kreditert Malin Pettersen alene. Den andre, «Mr. Memory», er av pianist Ryan A. Keith og Logan Ledger. Country co-writing etter retro-boka, slik den ble lest på 60-tallet.

            «Let´s go out» er enda et høydepunkt, lett galopperende, originalt arrangert og og uimotståelig fengende. Popmusikk som samtidig identifiserer seg som country.

            Nydelige «I don´t care», der Malin bare får hjelp av felespilleren Ben Sanders, kunne vært å høre på Alonesome. Avsluttende «Queen of the meadow» er også sterk, de gode låtene holder hele veien. 

            Wildhorse er definitivt ytterligere et bevis på at norsk americana har tatt sjumilssteg de siste årene. Malin Pettersen kan meget gjerne kan bli den første norske artisten som virkelig sparker inn døra til Nashville-saloonen. 

 

En all-amerikans countrysanger

Nettopp! Zephaniah låter ikke akkurat som Merle, Buck, Gram eller Waylon. Navnet altså. En annen type twæng kan man si.

            Egentlig har Zephaniah gammeltestamentlige røtter og ble ganske sikkert tildelt countrysangeren fra Williamsburg, New York fordi han vokste opp i en dypt religiøs familie, i New Hampshire. Selvfølgelig sang han i kirken som ung, forutsetning #1 huket av. 

            Men Zephaniah Ohora låter likevel som Merle, Buck, Gram og Waylon.

Da jeg første gang hørte på debutplata til Ohora, This Highway,  sommeren for tre år siden, var det en opplevelse parallell til da jeg hørte den første EPen til Dwight Yoakam i 1985. En stemme som kom ut av countryhistorien, men som likevel åpenbart tilhørte en som red inn fra en soloppgang.

            Jeg har spilt hull i This Highway og året etter utgivelsen stod han på scenen i Halden med den fantastiske pedal steel-gitaristen Jon Graboff (Ryan Adams, Norah Jones) ved sin side. Det var drømmekonserten, Zephaniah og band serverte klassikere fra countrymusikkens mest skimrende gullalder vekslet med knall-låtene fra debuten; «Way down in my soul», «Take your love out of town», «High class city girl from the country», «She´s leaving in the morning» og «This highway». Jeg har filmet et par av sangene fra Bryggerhuset i Halden, og jeg kan lynraskt trekke dem om noen skulle spørre meg om hva som er ordentlig country-musikk.

            Da Ohora flyttet fra New Hampshire til New York for noen år siden, var musiker-rollen underordnet platesamler-interessen. Han raidet bruktsjapper for klassisk country og var i posisjon til å gjøre jobben som DJ på Brooklyn-klubber som plukket opp slakken da Manhattans kjente «Rodeo Bar» sa takk for seg for seks år siden.

            Først og fremst «Skinny Dennis», honky-tonken i Williamsburg. Stedet henter sitt navn fra Skinny Dennis Sanchez. Bassisten i Guy Clarks L.A.-band som døde på scenen i 1975, bare 28 år gammel og som lever videre i Clarks klassiker «L.A. Freeway».

            Ohora har vært og er «Skinny Dennis» booker, DJ, master of ceremonies og sanger i en rekke tribute-band, ved siden av å skjøtte sin egen solokarriere derfra.

            Oppfølgeren til This Highway ble påbegynt da Ohora og co kom hjem etter Europa-turnéen i 2018. Med på laget som produsent og gitarist var da Neal Casal, som visstnok traff Ohora på slippfesten til This Highway.

            Neal Casals distinkte gitarløp er da også nennsomt dandert utover nye Listening to the Music, som ble ferdigstilt bare noen få måneder før Casal tok livet av seg i august i fjor. For oss som hørte på Casal i band som Chris Robinsons Brotherhood, Circles Around The Sun og Gospel Beach, er det vemodig å kjenne igjen hans idiosynkratiske gitarspilling.

            Nøkkelsangen på den nye plata er «All American Singer», en homage til Merle Haggards mest patriotiske sanger, men likevel med en tekst som maner til det diametrale av konfronterende nasjonalisme.

            Åpningsverset har fått forsterket aktualitet i månedene som har gått siden innspillingen. «They´re rolling out big plans today/ Passing laws that change what you can say/ And at home we´ re fighting in the streets over politics and the way things used to be/ It’s not about who’s right or wrong cause they’ll defend their right to being free/

I don´t build walls by singing songs, so I’m proud to be an all American singer.»

            Med på plata er musikere fra både Ohoras og Casals nærmeste kretser, inkludert Graboff som gjør storverk på steelgitaren, men også to musikere som knytter denne nye countrymusikken til historien, Merle Haggards steelgitarist, Norm Hamlet, på dobro og Willie Nelsons evige munnspiller, Mickey Raphael.

 

Rose City Band - Summerlong (Thrill Jockey)

Selvfølgelig har USA sitt eget Molde, sin egen «rosenes by». Portland, Oregon, som nå dessverre er åsted for USAs politiske kollaps, er kjent som en progressiv kulturby og altså tilnavnet «Rose City».

            Gitaristen Ripley Johnson er opprinnelig fra østkysten, men har funnet seg godt til rette på vestkysten med sine to band;, tungt psykedeliske Wooden Shjips, j´n en påstått svensk vri på Crosby, Stills & Nash-sangen «Wooden Ships», og synth-bandet han har med kona Sana Yamada, Moon Duo.

            Men Ripley er, viser det seg, ikke bare en fuzz-psykedelisk gitarist, han er også en viderefører av en flott musikalsk tradisjon som strekker seg tilbake til San Franciscos tidlige 70-tall, da Grateful Dead ble et slags countryrockband og Creedence Clearwater Revival hyllet Buck Owens. Musikk som forbilledlig upresist ble kalt «cosmic american music» av Gram Parsons.

            Ripley Johnson dukket først opp med Rose City Bands selvtitulerte debut i fjor sommer, bandet består bare av ham og Moon Duo-trommis John Jeffrey.

            Men det er med oppfølgeren, «Summerlong», prydet av et innbydende og mytologiserende maleri av Jaime Zuvera, at Rose City Bands idéer og utrykk faller helt på plass.

            Åpneren «Only Lonely» er så perfekt sommersang som denne uperfekte sommeren har kunnet by på. Ripleys vokal er alt annet enn spektakulær, men passer perfekt inn i den kuskende grooven og highlighter hans hypnotiserende gitarløp. Så glassklare at de vil bringe en tåre til øyekroken til Mark Knopfler.

            «Summerlong» inneholder åtte sanger, alle distinkte melodier, som lar Ripleys gitartoner flomme over musikken som ringer (ripples!) i vannet.

            De to siste sangene, «Wee hours» og «Wildflowers» er koblet sømløst sammen, segued som det heter, til en over elleve minutter lang trip.

Et «triks» som Rose City Band henter fra Grateful Dead, som hadde denne metoden som kjennetegn på sine konserter.

            Men før vi når dit har vi også blitt servert lang smak-godbiter som «Real Long Gone» og «Reno Shuffle».

Rose City Band plukker opp tråden fra parkerte Chris Robinson Brotherhood og ærer med det avdøde Neal Casal.

 

Angel Headed Hipster: The Songs of Marc Bolan & T.Rex - A Hal Willner Production (BMG)

Først et par deklarasjoner; i 1971 var T.Rex andre album (egentlig Tyrannosaurus Rex sjette) album, Electric Warrior den mest overlegne festplata i tenåringsmiljøet i Halden.

 

I dag setter jeg stor pris på min gull-vinyl utgave med utskåret cover fra Record Store Day i 2017. Vi snakker ræv-ristere som «Mambo sun», «Cosmic Dancer», «Jeepster», «Get in on» og «Life´s a gas».

 

Hei, livet er her & nå en rullebane rett opp i de lette skyene!

 

Marc Bolan var glam-rockens første prins, han ble til overmål produsert av Bowie-lydmann Tony Visconti.
Dessverre hører Bolan med i den tragiske klubben av rock-artister som ikke rakk å bli tretti, han døde 29 i en bilulykke i London i 1977. Dernest: Jeg er sucker for tribute-plater, har mellom fire og fem hundre av dem i samlingen, blant de mest verdsatte er et utvalg kuraterte av den amerikanske produsenten og musikk-visjonæren Hal Willner.

 

Lost in the Stars: The Music of Kurt Weil (1985), Stay Awake: Various Interpretations of Music from Vintage Disney Films (1988), The Harry Smith Project (2006), Leonard Cohen: I’m your man (2006) og de to volumene med piratsanger: Rogues Gallery (2006) og Son of Rogues Gallery (2013).


Ikke å forglemme, Willners kuratering av Warner Brothers tegnefilmmusikk fra 1936 til 1958, The Carl Stalling Project. «Ping, going, swupp, crash osv».

 

Willner har også laget tributeplater til blant andre Nino Rota, Thelonious Monk og Charles Mingus og produsert album med Lou Reed og Marianne Faithfull. Dessuten haugevis av tema og tribute live konserter, ved siden av å være musikk-konsulent på filmer
så forskjellige som Gangs of New York og Talladega Nights.

 

Men i våres var det over, Hal Willner døde av korona i april, 64 år gammel.

 

Tom Waits kalte ham en «crafty treasure seeker and archaelogist of forgotten islands in popular culture».

 

Noen av gjengangerne på Willners plater og konserter var artister som ikke nødvendigvis var lette å overtale; Faithfull, Reed og Waits, Michael Stipe, Shane McGowan, Iggy Pop, Beck og Dr. John. Men også en bande med mindre kjente, men originale og talentfulle artister. Alle elsket Hal og Hal så og hørte dem for alt de både var og kunne være.

 

Mange som har fulgt med Willners prosjekter er kanskje overrasket over at han kastet seg over musikken til glam-hippien som ofte var utstyrt med flosshatt og fargerike og blafrende gevanter. Men produsentens misjon har vært å tydeliggjøre Bolans evner
som komponist, det kom kanskje i skyggen av hans outrerte flamboyance. (Som vi som kids elsket!).

 

Nick Cave har vært blant Willners trofaste våpendragere, på Angelheaded Hipster gjør han storverk av «Cosmic Dancer» ved å snu den på hodet til en dramatisk ballade slik bare han kan. Høsten flotteste, vakreste, rett inn på en essensiell Cave.

 

Da har Kesha startet ballet med en blåsertung «Children of the revolution». U2 med Elton John på piano gjør en straight up versjon av «Get it on», «Bang a gong (get it on)» som den het i USA. For å balansere dette slipper Willner til veteran-bidragsyter
David Johansen i en forrykende storbandsversjon dårlig forkledd som sitt alterego Buster Poindexter.

 

Bolan glam-kollega Joan Jett treffer rågummi-spretten på «Jeepster», Lucinda Williams blåser downer-svai inn i «Life´s a gas». Brødrene Lennon; Sean og Julian gjør henholdvis «Mambo sun» og «Pilgrim´s tale» med kvinnelige medsangere; Charlotte
Kemp Muhl og Victoria Williams (der var hun).

 

Plassen her begrenser beskrivelser, men et vilt eklektisk artistspekter, bl.a Peaches som moderniserer «Solid Gold, Easy Action», Father John Misty,Todd Rundgren, Devendra Banhart, Gavin Friday som gjør en kobling av «She was born to be my unicorn» og T.Rex første hit, «Ride a White Swan», sammen med Maria McKee, Nena («99 luftballons») som gjør «Metal guru» og Børns (Garret Clark Burns) som løfter «Dawn storm» til en svulmende ballroom-trøkker.

 

Willner og Bolan er borte, dette storslagne super-electriske overflødighetshornet er måten å huske dem begge på.

 

Arlo McKinley - Die Midwestern (Oh Boy Records)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.47.19.png

«Old people just grow lonesome, waiting for someone to say «Hello, in there, hello»!

            Sangen «Hello in there» demonstrerte John Prines velformulerte empatiske evner allerede på debutalbumet hans i 1971.

             Prine døde av korona i april, 73 år gammel. Da hadde han eid sitt eget plateselskap, Oh Boy Records, i nesten tretti år og fra tid til annen også gitt ut plater med andre talentfulle sangere/ låtskrivere.

            Den siste han rakk å knytte til selskapet sitt var førti år gamle Arlo McKinley, fra Cincinatti, Ohio.

            McKinley var i ferd med å gi opp musikkkarrieren sin, da Prine stakk hodet inn og lurte på hvordan det stod til. Sangen som utløste Prines interesse, «Bag of Pills», er selvfølgelig med her, og er sentral for tematikken som McKinley er opptatt av.

            Den handler om en kar som har solgt en pose med piller for å få råd til å ta med dama på byen. Men den tipper raskt over i noe enda mørkere, McKinley synger «Life, I don´t want it if it´s so easy to die». Han har hatt opioid-epedemien katastrofale følger nært innpå seg.

            Albumtittelen «Die Midwestern» er å oppfatte som en vri på den geografiske forankringen som McKinleys oppvekst har gitt ham. I det som nedsettende blir kalt «flyover country» av folk på den amerikanske øst og vest-kysten.

            Der Arlo har hatt en utvikling som nesten er å betrakte som obligatorisk for amerikanske sangere/ låtskrivere. Han sang i kor i baptist-kirken som åtteåring og som  den yngste av tre brødre vokste han opp med brødrenes punk og metall-plater. Vekslet med farens Hank Williams og Bob Dylan.

            Arlo McKinley hadde gitt ut et lokalt album (2014) men karrieren hadde begrenset seg til hjembyen, i følge historien her gikk han nesten glipp av telefonen fra roadmanageren til Tyler Childers som ville ha ham som oppvarmer. Fordi han ikke gadd å svare på et ukjent anrop. En buddy som fulgte med på sosiale medier fanget opp forespørselen og dermed begynte hjulene å rulle.

            For alle som har hatt glede av å følge med nettopp Tyler Childers de siste tre årene, er det lett å forstå at McKinley appellerer til den samme interessen. Legg til musikalsk ekko av Jason Isbell, John Moreland og Ian Noe. Innimellom toucher han fraseringen til fellow Ohioan Dwight Yoakam. Premium americana.

            Men selv om sangene til McKinley var det som fikk den langt fra sangmessig  lettimponerte Prine til å følge med, er det klangen i stemmen som aller først griper tak i deg, den der spesielle blandingen av sårhet og ukuelig oppdrift. Gospel uten det religiøse budskapet. Virkelig soul-sang.

            Selvfølgelig er det plass for det mer personlige, det evige «should I stay, or should I go», både når det gjelder forhold og når det gjelder boplass. Amerikanere er både ekstreme lokalpatrioter og samtidig nomader som aldri slår seg til ro. Og hever ikke øyenbrynene når noen snakker om sin femte ektemann eller kone.

            Det første verset i åpningskuttet, «We were alright», legger lista; «We hit the road/ I said tell me where you’re wanting to be/ And that’s where we’re gonna go/.

Videre; «Turned the radio on/ And heard «Luckenbach, Texas»/ And you said it was your favorite song/ Girl you started singing along/ Crossed state lines.».

            «Die Midwestern» er spilt inn i Sam Phillips Recording Service i Memphis, Tennessee av den unge produsenten/ teknikeren Matt Ross-Spang som også har navnet sitt på plater med Margo Price, Jason Isbell, Calexico og John Prine himself.

Med på musikerlaget er ringrever som trommeslager Ken Coomer (Uncle Tupelo, Wilco) og Will Sexton, Charlies lillebror. All good.

 

The Northern Belle - We Wither, We Bloom (Die With Your Boots On)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.42.38.png
Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.41.56.png