Joachim Cooder - Over that Road I’m bound to go/ the Songs of Uncle Dave Macon (Nonesuch)
Det er grunn til å tenke at Joachim Herbert Cooder (42) falt i gryta som barn. Den store musikalske betasuppe-gryta.
Som sønn av musical maestro Ry (Ryland Peter) Cooder ble Joachim eksponert for eksepsjonell musikk og eksepsjonelle musikere fra han var bitte liten. Han var bare fem år gammel da farens gode venn og kollega, den enorme trommeslageren Jim Keltner, inspirerte ham til å bli nettopp trommeslager.
Verdt å stoppe opp ved, «Onkel Jim lærte meg dette yrket!»
Da han var 19 bidro Joachim på mangemillionselgeren Buena Vista Social Club, en milepæl i det som altså kalles world music og et kulturelt fenomen som fikk tusenvis av folk til å flokkes til Gimle Kino i Oslo for å se dokumentarfilm om.
I 25 år har Joachim vært farens nærmeste musikalske medarbeider, han spiller således på Ry Cooders siste album, The Prodigal Son, og var med til Notodden Blues i 2018.
Da faren begynte å markere seg med plater under eget navn fra 1970, var han både en slidegitarist med mytisk status (Stones connection) og en kurator av et bredt spekter av amerikansk folkemusikk. Takket være Ry visste jeg som tenåring hvem Blind Alfred Reed var.
I 2020 kan det tenkes at kunnskap om både Blind Alfred og Uncle Dave Mason er noe mer utbredt, takket være Ken Burns essensielle TV-serie Country Music (Sørg for å se hele den 16 timers serien, ikke bare NRKs 8 timers versjon!)
Uncle Dave Macon (1870-1952) var Grand Ole Oprys første stjerne, en banjospiller, låtskriver/ låtsamler og komiker. Valgt inn i Country Music Hall of Fame i 1966.
I følge Joachim liker Ry å spille banjo til husbruk og under oppveksten hans var Uncle Dave-sanger en del av hverdagsrepertoiret i Cooder-hjemmet.
Da Joachim selv ble far, han er gift med sangerinnen Juliette Commagere, gjentok historien seg, dattera elsket å høre de samme Uncle Dave-sangene som unge Joachim hørte.
-
Det er hun som er denne platas dirigent, forteller Joachim i en EPK, - og vi utviklet og diktet på tekstene. Dette er først og fremst et familieprosjekt.
Men The Cooders er selvfølgelig ikke The Cooders om denne musikken ikke kommer med en vri. Derfor spiller ikke Joachim konvensjonelle trommer på disse tolv sangene, i stedet henger han over den elektriske mbiraen, et afrikansk-ættet tommelfinger-piano.
Og ja, det gir sanger som «Over that road I´m bound to go», «Come along buddy», «When Ruben comes to town», «Rabbit in a pea patch» og «When the train comes along» en annen og mystisk dimensjon, «otherworldy» som Joachim beskriver det. Noen vil kanskje høre ekko av det vi oppfatter som kinesisk folkemusikk?
Stemmemessig er det lett å slå fast at Joachim høres ut som faren gjorde da han var ung, dypt inne i sangene og musikken, men samtidig nedpå og upretensiøs.
Med på å gjøre Over that road I´m bound til verdifull konsentrert lytting er bidrag fra Ry Cooder på banjo, gitar og bass, Rayna Gellert på fele, Glenn Patscha på keyboards og Juliette Commagere på bakgrunnsvokal.
Et ekstra pluss til plateselskapet Nonesuch som prioriterer slike plater som dette, musikk for interesserte, utenfor strømme-dragsuget.
Malin Pettersen - Wildhorse (Die With Your Boots On)
Det er unngåelige forventninger til Malin Pettersens andre fulle soloalbum. Etter å ha mottatt Spellemannprisen for debuten, References Pt. 1, i 2018 og fått masse god oppmerksomhet, også fra amerikansk musikkpresse som Rolling Stone Country, Paste og Billboard, for oppfølgeren, det nedstrippede minialbumet Alonesome, er Wildhorse plata som potensielt kan ta den norske sangeren/ låtskriveren ut og opp.
Malin Pettersen har reist mye til amerikanske musikkbyer som Austin, Texas og Nashville, Tennessee og har lykkes med å knytte gode kontakter og å bygge nettverk.
Hun sier at tekstene på den nye plata i vesentlig grad handler om, og er refleksjoner rundt, reising. Om nyanserikdommen som siger inn når man tar inn over seg det enorme i Amerika, to av sangene har da rett og slett titler etter navn på statene «California» og «Arkansas».
Hun kunne ikke vite at transkontinental reising plutselig skulle bli noe som i overskuelig fremtid kan være et svært begrenset gode, noe vi kanskje bare kan foreta oss i fiksjonen.
I Austin har hun helt sikkert lært mye av country-tradisjonalisten og bluegrassmusikeren Brennen Leigh, i Nashville har hun vært en perfect fit for Music Citys nye musikergenerasjon, den nye bourbonen om du vil, som gjør seg stadig mer gjeldende med karriere-gjennombrudd for bl.a Kacey Musgraves, Chris Stapleton og Sturgill Simpson.
Malin Pettersen har rett og slett hoppet ut i det og laget Wildhorse sammen med folk som har nettopp Kacey Musgraves, Colter Wall, Rayland Baxter og Lillie Mae (Jack White-protege) på session-CVen.
Men likevel en helt annerledes og mer ambisiøs plate enn de «country-pakke»-platene som norske countrysangere i mange år valfartet til Nashville for å lage. Der produsenten gjerne kjente en som hadde spilt med Waylon Jennings for mange år siden og som dermed garanterte for innspillingens validitet. Et produksjons-samlebånd som ofte hadde mer enn et snev av bondefangeri hengende over seg.
Her handler det om musikere som vet hvordan moderne countrymusikk skal skapes; Aaron Goodrich (trommer), Misa Arriaga (bass, gitar) og Ryan A. Keith (keyboards, gitar) har også produsert og har hentet hjelp fra bl.a. super-session bassist Dennis Crouch (T-Bone Burnetts go to bassist) og gitarist/ stor-sanger Logan Ledger. (Sjekk sistnevntes T-Bone-produserte solodebut). Og vesentlig, pedal steel-gitaristen Eddy Dunlap, som også jobber for country-stjerna Luke Bryan.
Det åpner storslått, sangen «California» er drevet fram av en insisterende groove og en ultra-fengende melodi som bades i pedal steel-gitar-toner som skimrer som sol-stråle-refleksjoner på klisjeen av statens evige strender. Lydbildet er krydret med perfekte perkusjons-detaljer.
I det hele tatt er det grunn til å tro at produserende trommeslager Goodrich har hatt vesentlig innflytelse i forhold til at plata tvers igjen er et oppkomme av perkusive lekkerheter. Faktisk et så distinkt trekk at det kan sies å være vesentlig for den nye, freshe Nashville-countryen. Store lydbilder, men likevel med god plass, der stemmer og instrumenter løftes av overlegen bruk av klanger.
Det låter påkostet, slik som Fleetwood Mac på midten av 1970-tallet brukte månedsvis i studio for å få til. I dag er dette digitalisert og perfeksjonert slik at en dreven produsent kan ha alt og litt til tilgjengelig med noen kjappe tastetrykk.
«Hometown» senker tempoet fra åpneren og legger lista for variasjonen som preger helheten, mellom midtempo og det rolige. Det handler om å legge hjembyen bak seg for å jakte på noe annet, noe større. En norsk erke-trekk? Hva sier Ibsen?
«Particles» vugger avgårde, steel-gitaren svirrer i bakgrunnen sammen med lounge-piano og Malin får brukt stemmen sin for alt den er verdt.
«Holding lonely» er skrevet av bassist/ produsent Missa Arriaga, en av to sanger her som ikke er kreditert Malin Pettersen alene. Den andre, «Mr. Memory», er av pianist Ryan A. Keith og Logan Ledger. Country co-writing etter retro-boka, slik den ble lest på 60-tallet.
«Let´s go out» er enda et høydepunkt, lett galopperende, originalt arrangert og og uimotståelig fengende. Popmusikk som samtidig identifiserer seg som country.
Nydelige «I don´t care», der Malin bare får hjelp av felespilleren Ben Sanders, kunne vært å høre på Alonesome. Avsluttende «Queen of the meadow» er også sterk, de gode låtene holder hele veien.
Wildhorse er definitivt ytterligere et bevis på at norsk americana har tatt sjumilssteg de siste årene. Malin Pettersen kan meget gjerne kan bli den første norske artisten som virkelig sparker inn døra til Nashville-saloonen.
En all-amerikans countrysanger
Nettopp! Zephaniah låter ikke akkurat som Merle, Buck, Gram eller Waylon. Navnet altså. En annen type twæng kan man si.
Egentlig har Zephaniah gammeltestamentlige røtter og ble ganske sikkert tildelt countrysangeren fra Williamsburg, New York fordi han vokste opp i en dypt religiøs familie, i New Hampshire. Selvfølgelig sang han i kirken som ung, forutsetning #1 huket av.
Men Zephaniah Ohora låter likevel som Merle, Buck, Gram og Waylon.
Da jeg første gang hørte på debutplata til Ohora, This Highway, sommeren for tre år siden, var det en opplevelse parallell til da jeg hørte den første EPen til Dwight Yoakam i 1985. En stemme som kom ut av countryhistorien, men som likevel åpenbart tilhørte en som red inn fra en soloppgang.
Jeg har spilt hull i This Highway og året etter utgivelsen stod han på scenen i Halden med den fantastiske pedal steel-gitaristen Jon Graboff (Ryan Adams, Norah Jones) ved sin side. Det var drømmekonserten, Zephaniah og band serverte klassikere fra countrymusikkens mest skimrende gullalder vekslet med knall-låtene fra debuten; «Way down in my soul», «Take your love out of town», «High class city girl from the country», «She´s leaving in the morning» og «This highway». Jeg har filmet et par av sangene fra Bryggerhuset i Halden, og jeg kan lynraskt trekke dem om noen skulle spørre meg om hva som er ordentlig country-musikk.
Da Ohora flyttet fra New Hampshire til New York for noen år siden, var musiker-rollen underordnet platesamler-interessen. Han raidet bruktsjapper for klassisk country og var i posisjon til å gjøre jobben som DJ på Brooklyn-klubber som plukket opp slakken da Manhattans kjente «Rodeo Bar» sa takk for seg for seks år siden.
Først og fremst «Skinny Dennis», honky-tonken i Williamsburg. Stedet henter sitt navn fra Skinny Dennis Sanchez. Bassisten i Guy Clarks L.A.-band som døde på scenen i 1975, bare 28 år gammel og som lever videre i Clarks klassiker «L.A. Freeway».
Ohora har vært og er «Skinny Dennis» booker, DJ, master of ceremonies og sanger i en rekke tribute-band, ved siden av å skjøtte sin egen solokarriere derfra.
Oppfølgeren til This Highway ble påbegynt da Ohora og co kom hjem etter Europa-turnéen i 2018. Med på laget som produsent og gitarist var da Neal Casal, som visstnok traff Ohora på slippfesten til This Highway.
Neal Casals distinkte gitarløp er da også nennsomt dandert utover nye Listening to the Music, som ble ferdigstilt bare noen få måneder før Casal tok livet av seg i august i fjor. For oss som hørte på Casal i band som Chris Robinsons Brotherhood, Circles Around The Sun og Gospel Beach, er det vemodig å kjenne igjen hans idiosynkratiske gitarspilling.
Nøkkelsangen på den nye plata er «All American Singer», en homage til Merle Haggards mest patriotiske sanger, men likevel med en tekst som maner til det diametrale av konfronterende nasjonalisme.
Åpningsverset har fått forsterket aktualitet i månedene som har gått siden innspillingen. «They´re rolling out big plans today/ Passing laws that change what you can say/ And at home we´ re fighting in the streets over politics and the way things used to be/ It’s not about who’s right or wrong cause they’ll defend their right to being free/
I don´t build walls by singing songs, so I’m proud to be an all American singer.»
Med på plata er musikere fra både Ohoras og Casals nærmeste kretser, inkludert Graboff som gjør storverk på steelgitaren, men også to musikere som knytter denne nye countrymusikken til historien, Merle Haggards steelgitarist, Norm Hamlet, på dobro og Willie Nelsons evige munnspiller, Mickey Raphael.
Rose City Band - Summerlong (Thrill Jockey)
Selvfølgelig har USA sitt eget Molde, sin egen «rosenes by». Portland, Oregon, som nå dessverre er åsted for USAs politiske kollaps, er kjent som en progressiv kulturby og altså tilnavnet «Rose City».
Gitaristen Ripley Johnson er opprinnelig fra østkysten, men har funnet seg godt til rette på vestkysten med sine to band;, tungt psykedeliske Wooden Shjips, j´n en påstått svensk vri på Crosby, Stills & Nash-sangen «Wooden Ships», og synth-bandet han har med kona Sana Yamada, Moon Duo.
Men Ripley er, viser det seg, ikke bare en fuzz-psykedelisk gitarist, han er også en viderefører av en flott musikalsk tradisjon som strekker seg tilbake til San Franciscos tidlige 70-tall, da Grateful Dead ble et slags countryrockband og Creedence Clearwater Revival hyllet Buck Owens. Musikk som forbilledlig upresist ble kalt «cosmic american music» av Gram Parsons.
Ripley Johnson dukket først opp med Rose City Bands selvtitulerte debut i fjor sommer, bandet består bare av ham og Moon Duo-trommis John Jeffrey.
Men det er med oppfølgeren, «Summerlong», prydet av et innbydende og mytologiserende maleri av Jaime Zuvera, at Rose City Bands idéer og utrykk faller helt på plass.
Åpneren «Only Lonely» er så perfekt sommersang som denne uperfekte sommeren har kunnet by på. Ripleys vokal er alt annet enn spektakulær, men passer perfekt inn i den kuskende grooven og highlighter hans hypnotiserende gitarløp. Så glassklare at de vil bringe en tåre til øyekroken til Mark Knopfler.
«Summerlong» inneholder åtte sanger, alle distinkte melodier, som lar Ripleys gitartoner flomme over musikken som ringer (ripples!) i vannet.
De to siste sangene, «Wee hours» og «Wildflowers» er koblet sømløst sammen, segued som det heter, til en over elleve minutter lang trip.
Et «triks» som Rose City Band henter fra Grateful Dead, som hadde denne metoden som kjennetegn på sine konserter.
Men før vi når dit har vi også blitt servert lang smak-godbiter som «Real Long Gone» og «Reno Shuffle».
Rose City Band plukker opp tråden fra parkerte Chris Robinson Brotherhood og ærer med det avdøde Neal Casal.
Angel Headed Hipster: The Songs of Marc Bolan & T.Rex - A Hal Willner Production (BMG)
Først et par deklarasjoner; i 1971 var T.Rex andre album (egentlig Tyrannosaurus Rex sjette) album, Electric Warrior den mest overlegne festplata i tenåringsmiljøet i Halden.
I dag setter jeg stor pris på min gull-vinyl utgave med utskåret cover fra Record Store Day i 2017. Vi snakker ræv-ristere som «Mambo sun», «Cosmic Dancer», «Jeepster», «Get in on» og «Life´s a gas».
Hei, livet er her & nå en rullebane rett opp i de lette skyene!
Marc Bolan var glam-rockens første prins, han ble til overmål produsert av Bowie-lydmann Tony Visconti.
Dessverre hører Bolan med i den tragiske klubben av rock-artister som ikke rakk å bli tretti, han døde 29 i en bilulykke i London i 1977. Dernest: Jeg er sucker for tribute-plater, har mellom fire og fem hundre av dem i samlingen, blant de mest verdsatte er et utvalg kuraterte av den amerikanske produsenten og musikk-visjonæren Hal Willner.
Lost in the Stars: The Music of Kurt Weil (1985), Stay Awake: Various Interpretations of Music from Vintage Disney Films (1988), The Harry Smith Project (2006), Leonard Cohen: I’m your man (2006) og de to volumene med piratsanger: Rogues Gallery (2006) og Son of Rogues Gallery (2013).
Ikke å forglemme, Willners kuratering av Warner Brothers tegnefilmmusikk fra 1936 til 1958, The Carl Stalling Project. «Ping, going, swupp, crash osv».
Willner har også laget tributeplater til blant andre Nino Rota, Thelonious Monk og Charles Mingus og produsert album med Lou Reed og Marianne Faithfull. Dessuten haugevis av tema og tribute live konserter, ved siden av å være musikk-konsulent på filmer
så forskjellige som Gangs of New York og Talladega Nights.
Men i våres var det over, Hal Willner døde av korona i april, 64 år gammel.
Tom Waits kalte ham en «crafty treasure seeker and archaelogist of forgotten islands in popular culture».
Noen av gjengangerne på Willners plater og konserter var artister som ikke nødvendigvis var lette å overtale; Faithfull, Reed og Waits, Michael Stipe, Shane McGowan, Iggy Pop, Beck og Dr. John. Men også en bande med mindre kjente, men originale og talentfulle artister. Alle elsket Hal og Hal så og hørte dem for alt de både var og kunne være.
Mange som har fulgt med Willners prosjekter er kanskje overrasket over at han kastet seg over musikken til glam-hippien som ofte var utstyrt med flosshatt og fargerike og blafrende gevanter. Men produsentens misjon har vært å tydeliggjøre Bolans evner
som komponist, det kom kanskje i skyggen av hans outrerte flamboyance. (Som vi som kids elsket!).
Nick Cave har vært blant Willners trofaste våpendragere, på Angelheaded Hipster gjør han storverk av «Cosmic Dancer» ved å snu den på hodet til en dramatisk ballade slik bare han kan. Høsten flotteste, vakreste, rett inn på en essensiell Cave.
Da har Kesha startet ballet med en blåsertung «Children of the revolution». U2 med Elton John på piano gjør en straight up versjon av «Get it on», «Bang a gong (get it on)» som den het i USA. For å balansere dette slipper Willner til veteran-bidragsyter
David Johansen i en forrykende storbandsversjon dårlig forkledd som sitt alterego Buster Poindexter.
Bolan glam-kollega Joan Jett treffer rågummi-spretten på «Jeepster», Lucinda Williams blåser downer-svai inn i «Life´s a gas». Brødrene Lennon; Sean og Julian gjør henholdvis «Mambo sun» og «Pilgrim´s tale» med kvinnelige medsangere; Charlotte
Kemp Muhl og Victoria Williams (der var hun).
Plassen her begrenser beskrivelser, men et vilt eklektisk artistspekter, bl.a Peaches som moderniserer «Solid Gold, Easy Action», Father John Misty,Todd Rundgren, Devendra Banhart, Gavin Friday som gjør en kobling av «She was born to be my unicorn» og T.Rex første hit, «Ride a White Swan», sammen med Maria McKee, Nena («99 luftballons») som gjør «Metal guru» og Børns (Garret Clark Burns) som løfter «Dawn storm» til en svulmende ballroom-trøkker.
Willner og Bolan er borte, dette storslagne super-electriske overflødighetshornet er måten å huske dem begge på.
Arlo McKinley - Die Midwestern (Oh Boy Records)
«Old people just grow lonesome, waiting for someone to say «Hello, in there, hello»!
Sangen «Hello in there» demonstrerte John Prines velformulerte empatiske evner allerede på debutalbumet hans i 1971.
Prine døde av korona i april, 73 år gammel. Da hadde han eid sitt eget plateselskap, Oh Boy Records, i nesten tretti år og fra tid til annen også gitt ut plater med andre talentfulle sangere/ låtskrivere.
Den siste han rakk å knytte til selskapet sitt var førti år gamle Arlo McKinley, fra Cincinatti, Ohio.
McKinley var i ferd med å gi opp musikkkarrieren sin, da Prine stakk hodet inn og lurte på hvordan det stod til. Sangen som utløste Prines interesse, «Bag of Pills», er selvfølgelig med her, og er sentral for tematikken som McKinley er opptatt av.
Den handler om en kar som har solgt en pose med piller for å få råd til å ta med dama på byen. Men den tipper raskt over i noe enda mørkere, McKinley synger «Life, I don´t want it if it´s so easy to die». Han har hatt opioid-epedemien katastrofale følger nært innpå seg.
Albumtittelen «Die Midwestern» er å oppfatte som en vri på den geografiske forankringen som McKinleys oppvekst har gitt ham. I det som nedsettende blir kalt «flyover country» av folk på den amerikanske øst og vest-kysten.
Der Arlo har hatt en utvikling som nesten er å betrakte som obligatorisk for amerikanske sangere/ låtskrivere. Han sang i kor i baptist-kirken som åtteåring og som den yngste av tre brødre vokste han opp med brødrenes punk og metall-plater. Vekslet med farens Hank Williams og Bob Dylan.
Arlo McKinley hadde gitt ut et lokalt album (2014) men karrieren hadde begrenset seg til hjembyen, i følge historien her gikk han nesten glipp av telefonen fra roadmanageren til Tyler Childers som ville ha ham som oppvarmer. Fordi han ikke gadd å svare på et ukjent anrop. En buddy som fulgte med på sosiale medier fanget opp forespørselen og dermed begynte hjulene å rulle.
For alle som har hatt glede av å følge med nettopp Tyler Childers de siste tre årene, er det lett å forstå at McKinley appellerer til den samme interessen. Legg til musikalsk ekko av Jason Isbell, John Moreland og Ian Noe. Innimellom toucher han fraseringen til fellow Ohioan Dwight Yoakam. Premium americana.
Men selv om sangene til McKinley var det som fikk den langt fra sangmessig lettimponerte Prine til å følge med, er det klangen i stemmen som aller først griper tak i deg, den der spesielle blandingen av sårhet og ukuelig oppdrift. Gospel uten det religiøse budskapet. Virkelig soul-sang.
Selvfølgelig er det plass for det mer personlige, det evige «should I stay, or should I go», både når det gjelder forhold og når det gjelder boplass. Amerikanere er både ekstreme lokalpatrioter og samtidig nomader som aldri slår seg til ro. Og hever ikke øyenbrynene når noen snakker om sin femte ektemann eller kone.
Det første verset i åpningskuttet, «We were alright», legger lista; «We hit the road/ I said tell me where you’re wanting to be/ And that’s where we’re gonna go/.
Videre; «Turned the radio on/ And heard «Luckenbach, Texas»/ And you said it was your favorite song/ Girl you started singing along/ Crossed state lines.».
«Die Midwestern» er spilt inn i Sam Phillips Recording Service i Memphis, Tennessee av den unge produsenten/ teknikeren Matt Ross-Spang som også har navnet sitt på plater med Margo Price, Jason Isbell, Calexico og John Prine himself.
Med på musikerlaget er ringrever som trommeslager Ken Coomer (Uncle Tupelo, Wilco) og Will Sexton, Charlies lillebror. All good.
The Northern Belle - We Wither, We Bloom (Die With Your Boots On)
Momentumet til den nye generasjonen av norske americana-artister øker. Flere av artistene får regelmessig oppmerksomhet i internasjonal musikkpresse, spillejobbene spredte seg pre-corona som ringer i vannet og i løpet av ikke alt for lang tid skal det foreligge en amerikansk dokumentarfilm om dette vitale miljøet.
Således omtales det nye, tredje studioalbumet til septetten The Northern Belle allerede denne uka i positive ordelag i velrennomerte «American Songwriter».
Med sitt forrige album, «Blinding Blue Neon» (2018), ble The Northern Belle Spellemannpris-nominert. Samlingen avfødte flere radiosingler og fikk strålende anmeldelser, et resultat av et stort sprang fremover fra den selvtitulerte debuten fra 2015.
Stine Andreassen er The Northern Belles hovedsanger og låtskriver, det er hennes talent på begge områder som er energi-kjernen i bandets musikk, en spirit som er avgjørende for at det er lett å bli grepet av dette. I forkant av innspillingen av denne plata har Stine bodd en periode på østkanten av Music City, USA, Nashville, der sangene har funnet sin form, tre av dem i samarbeid med amerikanske låtskrivere.
Undertegnede har fulgt musikken som The Northern Belle er videreførere av i mange tiår nå og tumler mye med hva det handler om. Hvorfor er det slik at akkurat denne musikken, stinn av spilte instrumenter, om og om igjen, kan løfte meg ut av det meste av mismot og meningsløshet?
Det krever mere spalteplass enn dette tillater å si noe inngående om noe så grunnleggende, så her nøyer jeg med å slå fast at The Northern Belles musikk er akkurat slikt som gir meg trua i tider som stadig serverer kjipe nyheter og utviklinger.
«We wither, we bloom», en tittel som strengt tatt snur naturens gang på hodet, er som forgjengeren en veloverveid blanding av dempede og vakre ballader, «How deep» og «Born to be a Mother» (med flott strykerarrangement) og musikk straight out av vår forestilling om solfylt California power pop-rock.
Det er nærliggende å bruke Fleetwood Mac som den definitive referansen, men The Northern Belle lykkes med å etablere sin egen identitet i kraft av originale sanger og massevis av nyere innflytelser.
Jaga Jazzist-gitarist Marcus Forsgren har denne gangen eneansvaret for produksjonen, han slår fast at han virkelig kan faget og sørger for at alle de små, men essensielle, detaljene skinner når de skal skinne. Det låter storslagent uten å bli pompøst, det låter polert uten å bli glatt, det låter friskt og nå der det kunne ha tippet bakover i retrofella.
Nydelige «Lonely» er kanskje platas aller flotteste minutter, Stine Andreassen stemme kommer maksimalt til sin rett og spikrer en gang for alle at hun hører hjemme i nordicanaens (det uunngåelige navnet på hjemmeavla americana) vokale førstedivisjon.
Men The Northern Belle er absolutt ikke bare Stines backingband, kompet til bassist Yngve Jordalen og trommeslager Svein Inge Bjørkedal er akkurat der det skal være, i den riktige groove-lomma, gitarist Bjørnar Ekse Brandseth er denne generasjonens Geir Sundstøl og Lars Håvard Haugen rolled-into-one, hans gitarmakker Ole-André Sjøgren er en utmerket allround-gitarist.
Dessuten har The Northern Belle offisielt med seg harmoni-sangerne som vanligvis er innleide i sammenhenger som dette, Marie Tveiten og Johanne Flottorp. I tillegg spiller de henholdvis vibrafon og feler. Flottorps harding-fele er touchen som innimellom forteller internasjonale lyttere at dette er Made in Norway.
De to åpningssangene på plata, «Gemini» og «Remember it», den siste kanskje ikke favoritten til en eller annen eks?, har allerede vært å høre på radio en stund.
Siden vi nå går inn i høst som kan bli mørk på flere måter enn normalt, hva med å plassere «Late bloomer» på alle tilgjengelige tung-rotasjon-lister, for en fengende dose «girl power» og samtidig musikalsk immun-styrking?
«Late bloomer» promoteres av en morsom og velregissert video filmet inne på det nå avstengte Deichmanske biblioteket, der Andreassen, Flottorp og Brandseth danser line-dance ikledd aerobics-tøy med vedvarende glimt i øyet. En video med potensiale til å ta ultrafengende «Late bloomer» til høyder ala old-school MTV videoer.
«We Wither, We Bloom» er et nytt overbevisende kapittel i nordicanaens etablering som en distinkt uttrykksform som kan rivalisere norsk jazz og metall som internasjonale fremganger.
Det er svært god grunn til å reflektere over at all denne norske musikken har det til felles at den skapes av svært gode musikere. Ikke er avhengig av dustete pop markedsføringsstrategier.
Bendik Brænne - Personal Best?
I en pressetekst som følger med utgivelsen av Bendik Brænnes femte soloalbum, med den noe konklusjons-ledende tittelen «Personal best?», tar Brænne et halvhjertet oppgjør med at han har kronet seg selv til «Norges countryprins». Han har jo ikke beskjeftiget seg med denslags på halvt tiår, påstår han.
Vel. «Engang countrysanger, alltid countrysanger.» -Gammelt prærieordtak.
Den svært aktive session-musikeren solodebuterte i 2013 med den selvinkriminerende «How to fake it in America», og foregikk med det muligens fake news-fenomenet med tre-fire år. Brænne ble premiert med Spellemannprisen i countryklassen, og kontret med «Do you know who I am» året etter, som for å understreke at han muligens ikke var helt til å stole på.
Tre år senere la han kortene på bordet med «The Last Great Country Swindle», som heller ikke var klar nok tale i forhold til å vri seg unna countrystempelet, enda en gang ble han tildelt Spellemannprisen i countryklassen!
Det var på dette albumet at Brænne samarbeidet med kanadieren Daniel Romano, en artist viss karriere-utvikling kan sies å være en model for nordmannen.
Riktignok holder Romano et utgivelsesmessig ekspresstempo, han er vel allerede oppe i ni album i inneværende år?, men de to jevngamle sangerne (Brænne fyller 33 i dag, på utgivelsesdagen av denne plata) deler det som kan oppfattes som en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og en who-cares holdning til sjangerne og musikalske konvensjoner.
For to år siden slapp Brænne albumet «Benedictationary», der han spilte alt selv i et sangsett som fokuserte på noen tunge personlige erfaringer.
Brænne må ha savnet selskap, denne gangen har han med seg hele åtte musikere i studioet, uten at han har lagt noen demper på sin egen innsats. Han spiller bass, bassmunnspill, piano, akustiske og elektriske gitarer, Fender Rhodes, Fender 6, Farfisa, mellotron og Hammond B3. Ved siden av å produsere og synge.
Det er vel ikke feil å si at Bendik Brænne denne gangen iscenesetter seg selv i et musikalsk landskap som hadde sin storhetstid på 1960-tallet, altså femogtjue år før Bendik ble født inn i en kunstnerfamilie, faren var den avdøde skuespilleren og tekstforfatteren Trond Brænne.
Beach Boys-harmonier nevnes i presseskrivet, men sanger som «Cruisin´ for bruisin´», «I give you» og «Just a gloomy dream» henter mye fra et større popbilde som for eksempel også inkluderer Bobby Darin, Harry Nilsson og Burt Bacharach. Sanger som på overflaten kan oppfattes som naivt popradio-vennlige, men som ved gjentatte lyttinger viser seg å inneholde flere lag.
En av platas personlig beste, lett shuflende «Gone», preges av nydelig munnspill av Richard Gjems og flotte strykere servert av Mari Person.
Det avsluttende tittelkuttet er en instrumental som kunne vært temamusikk til en film om en sliten omstreifer som rir inn i en westernby i det sola står opp.
Bendik Brænne er åpenbart en svært talentfull musiker og låtskriver som allerede er godt i gang med å sette preg på sin samtid. Spørsmålet er om vi skal ta han på ordet når han sier at dette skal være hans siste soloplate?
Neil Young: Homegrown (Reprise/ Warner)
Det er vanskelig forklare med ord, den følelsen som treffer meg i mai hvert år. Har gjort helt siden 1972. En helt spesiell mental film utløst av lys, temperatur, natur, en yin-yang kombinasjon av optimisme & depresjon, satt til soundtracket av Neil Youngs Harvest.
Jeg var en ung mann som i 72 fomlet i gang med noe som liknet på voksenlivet og sangene til Neil Young traff som emosjonelle piler.
Harvest ble utgitt 1. februar og tok helt sikkert noen uker på å trickle down til Halden, coveret brant seg inn i bevisstheten som en solstekt tatovering, bildet av bandet på låven på Neils Broken Arrow-ranch med pedal steel-gitaristen Ben Keith midt i, med blikket vendt mot en flannelskjorte-kledd Neil, som vanlig i dekning bak sitt lange hår.
Bandet var Nashville-studio-musikere som var samlet av produsenten Elliot Mazer etter at Young hadde vært gjest på TV-sendte The Johnny Cash Show.
Mazer forklarer at de mer eller mindre snublet over et sound som var verdt gull, helt presist «Heart of Gold».
Sjefene på Warner spratt ut av stolene sine da de hørte det spesielle som hadde blitt festet til tapene, endelig hadde Young potensialet til å nå ut bredt, veldig bredt.
«Heart of Gold» og Harvest gjorde Neil Young til superstjerne og Elliot Mazor til producer du jour.
En kilde på Warner fortalte meg en gang at Platekompaniet hvert nye år bestilte inn mange tusen Harvest- CDer for en ny sesong. At plata hørte med til «starter-kit´et» når unge folk flyttet hjemmefra, flere tiår etter at den ble utgitt.
Det hører med til den sentrale 70-talls-rockmytologien at Neil Young raskt fant ut at popstjernetilværelsen var noe som strøk ham mothårs og som han sier det selv; Jeg vrei på rattet, ut av mainstreamen og rett i grøfta. Der laget han plater som gjorde at Warner sjefene ble sittende; Time Fades away (73), On the Beach (74) og Tonight´s the Night (75). Omtalt som «Ditch-trilogien».
Men Neil Young var en mann med mange planer og en utømmelig strøm av nye sanger. Egentlig skulle han ha gitt ut albumet som nå foreligger, Homegrown, i 1975, i stedet for Tonight´s the Night.
Det var visstnok hans gode venner og landsmenn i The Band som overtalte ham til å parkere Homegrown og gå for Tonight´s the Night. Hverken Rick Danko, Richard Manuel eller Levon Helm kan avklare hva som skjedde.
Men Levon Helm spiller trommer på to av sangene, åpneren «Separate Ways» og påfølgende «Try». Robbie Robertson spiller gitar på «White Line», som er tatt opp i London i september 74, rett før C,S, N & Y spilte på Wembley stadion.
Ellers deler opptakene seg mellom Mazers Quadrophonic (?) Studio i Nashville, Village Recorders i Los Angeles og hjemmestudioet på Broken Arrow-ranchen.
I boka mi er det den helt spesielle kombinasjonen av bandets groove (bassist Tim Drummond og trommeslager Kenny Buttrey) og Ben Keith´ pedal steel gitar balansert opp mot pianoet, for det meste spilt av Jack Nitzche, som gjør at at magien flommer fra sangene på Harvest.
Jeg vedder en kasse kaniner på at det er Harvest som har vært «gateway drug» for mange generasjoner rockere i forhold til å oppdage countrymusikkens kvaliteter.
Men, Neil har aldri lykkes med å gjenskape det som skjedde på Harvest. Nei, Harvest Moon er ikke i nærheten.
Selv om opptakene til Homegrown fant sted to-tre år etter Harvest, er det klart at Neil fortsatt hadde kontakt med magi-kilden.
Ben Keith er fortsatt med, både som musiker og som co-produsent på seks av sangene, Tim Drummonds distinkte bass er å høre på syv. Trommestolen fylles av Levon Helm og Karl T Himmel. The Band- assosiert pianist Stan Szelest spiller på to sanger og Emmylou Harris synger på «Try» og «Star of Bethlehem». Den siste dukket først opp på American Stars n´ Bars i 1977.
Ytterligere fire av sangene på Homegrown fant veien til senere utgivelser; «Love is a Rose» (Decade), «Homegrown» (American Stars n´Bars), «White Line» (Ragged Glory) og «Little Wing» (Hawks and Dowes).
«Separate Ways» har blitt spilt av Young live over førti ganger mellom 1993 og 2014, her er den såre teksten, som omhandler bruddet med skuespillerinnen Carrie Snodgress, moren til hans første barn, Zeke. En av sangene der innholdet ble for personlig, for tungt til at Neil orket å gi ut plata i 1975.
Men også en en sang der Young, Mazor og bandet faktisk nærmer seg Harvest- vibben.
Det samme kan sies om kuskende «Try», Neil-alene ved pianoet på «Mexico» og selvfølgelig «Love is a Rose». (St. Thomas gjorde en nydelig versjon av «Love is A Rose» på CDen fra mitt radioprogram «Cowboy & Indianer»). «Love is a rose, but you better not pick it..»
«Florida» er en snakke-låt der Neil forteller et grotesk eventyr, til det som høres ut som om noen gnikker på vått glass. Et tidlig eksempel på Neils senere hemningsløse eksperimentvilje.
«We don´t smoke it no more» er Neil & co som jammer på låven, åpenbart i diametral motsetning til påstanden i tittelen, «Vacancy» er nyktrere, med grooven som mer tilhører Crazy Horse enn Stray Gator (Nashville-bandet).
Homegrown kan ikke måle seg med Harvest, hva kan det? Til gjengjeld er denne plata prime-time æra Young som er et åpenbart must for alle som aldres med Young.
Jess Williamson, en trollbinder-inne.
Jess Williamson vokste opp i en forstad til Dallas, Texas. Men er, som mange av sine fellow amerikanere, rastløs, og har rukket å flytte flere ganger. Først til Austin, Texas, dernest til New York, så tilbake til Austin, nå er hun bosatt i Los Angeles.
Der har sangene som er å høre på Sorceress, Williamsons fjerde album, blitt til. Innspillingene har skjedd i Brooklyn, New York, mens ferdigstillingen av plata har funnet sted i studioet Dandysounds i Dripping Springs, en drøy halvtimes kjøring vest fra Austin.
Williamson flyttet opprinnelig til Austin for å studere fotojournalistikk ved University of Texas. Ikke overraskende ble hun dratt inn i Austins sydende musikkmiljø, først som musikkjournalist for universitets-avisa, og etter hvert med eget musikk-radioprogram på studentradioen.
Hun hadde vokst opp i en familie med stor musikkinteresse; Van Morrison, Bonnie Raitt, Jimmy Buffett og 1990-tallets countrymusikk som The Judds og KT Oslin fylte hjemmet. Jess sier at hun har sunget og opptrådt selv helt siden barnehagen.
En konsertopplevelse med Austin-legenden Ralph White III, fele og banjospiller i den innflytelsesrike 90-talls-trioen Bad Livers, gjorde at hun meldte seg på et banjo-kurs i en musikkbutikk og begynte å skrive egne sanger.
I et intervju med Mojo sier følgende om opplevelsen med White III:
- Jeg så ham spille banjo, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Jeg hadde tenkt at banjo var et slags moro-instrument, men han gjorde den hypnotisk og skremmende, uhyggelig og dyp. Eldgammel og resonnerende på samme tid. Jeg ble helt oppslukt, som om jeg skulle ha blitt forelsket.
Etter endt utdannelse i Austin flyttet hun i 2010 til New York for videre foto-utdannelse, men droppet ut etter et par semestre. Musikken hun spilte i bandet Rattlesnake, sammen med andre texanere, tok all tid. Da var det like godt å finne veien tilbake til Austin, til satsing som gjør-det-selv artist med egne plateutgivelser fra en debut-EP i 2011.
Fra og med utgivelsen av albumet Cosmic Wink (2018) har hun vært knyttet til det hippe LA-selskapet Mexican Summer som også gir ut platene til Allah-Las, Ariel Pink, Jessica Pratt og svenske Dungen.
Hun samarbeider med kjæresten, Shane Renfro (kjent fra bandet RF Shannon) og sammen med tre-fire andre musikere lager de musikk som kombinerer trommemaskiner og pedal steel gitar, akustiske og elektriske instrumenter som klarer å skape både storslåtte pop-lydbilder og rolige country-folk strekk. Som sanger blir hun sammenlignet både med Kacey Musgraves og Cat Power. Noen hører countrysoul-linja som strekker seg fra Bobbie Gentry til Frazey Ford. I de roligere arrangementene er det ekko av Hope Sandoval og David Robacks drømmepop i Mazzy Star.
Uansett er Jess Williamsons stemme et storslått instrument, som benyttes med velbalansert tilbakeholdenhet.
Tittelkuttet, «Sorceress», oversatt til trollkvinne, inneholder kontradiksjonen «Yes, there is a little magic in my hat, but I am no sorceress». Williamson sier at det handler om forventningene som stilles til kvinner om å bære andres sorg og samtidig smile.
Mange av tekstene på plata kan sies å handle om åndelighet, «Wind on tin» inneholder følgende: «Heard a sound so heavenly / were the angels singing just for us / or is that what the wind / out here does on tin», oppfattet i en begravelse.
Høydepunktet er sangen «How ya Lonesome» som svever av gårde på en sakte groove og der pedal steel og keyboards slår inn som rullende bølger på en strand.
Jaime Wyatt: Neon Cross (New West)
Amerikanske Jaime Wyatt dukket opp på americana/ alt-country-radaren i 2017 med EPen «Felony Blues».
En tittel som selvfølgelig lett kunne ha vært ren fiksjon, jeg mener Johnny Cash hadde definitivt ikke skutt en mann i Reno bare å se ham dø, Cash hadde til slutt bare sittet inne et døgn av sitt liv, for å bli tatt for å urinere på offentlig sted. Men «Folsom prison Blues»-teksten sikret Mannen-i- Svart et evig image av svart fare som gjorde ham til en svært markedsførbar artist mot et publikum oppdratt på «tøff & farlig» rock.
Men så viser det seg at Jaime Wyatt er the real deal. Hun har sittet et år i LA County Jail, dømt for å ranet heroin-langeren sin. Absolutt «Alvorlig forbrytelse blues».
Da Jaime Wyatt slapp ut av fengsel, valgte hun også å komme ut i en mer overført betydning, som lesbisk.
Det er denne dramatiske og annerledes bakgrunnen som er fundamentet for flere av sangene på hennes fulle debutalbum, Neon Cross, produsert av en kar med klar outlaw country-stamtavle, Shooter Jennings. Sønn av avdøde Waylon Jennings og hans kone, Jessi Colter, også hun en del av de originale outlaw-rytterne på midten av 1970-tallet.
Shooter har de siste årene bygget seg opp en solid karriere som produsent, med Grammy-priser for sin innsats for Brandy Carlile og Tanya Tuckers siste. Sist vi hørte fra Shooter var som produsent for American Aquariums siste, sterke Lamentations.
Shooter holder tunga rett i munnen, han får klientene sine til å skinne, gjør dem rett og slett mere tilgjengelige, distinkte, det vi enkelt kan betegne som velproduserte.
Neon Cross nyter definitivt godt av Shooters metode, det låter fyldig, luftig og krystallklart. Nok til at de lekre paneringsdetaljene i stereolydbildet gjør lyttingen til en sann fryd. Samtidig er det vemodig å tenke på at mye av det flotte gitararbeidet vi hører her, var noe av det siste Neal Casal rakk å være med på før han valgte å ta livet av seg, femti år gammel, i august i fjor.
Et par av sangene lener seg på den lett identifiserbare, fremoverlente grooven som var Waylon Jennings kjennemerke; «LIVIN» og «Hurt so bad», den siste med vokalhjelp fra Shooter.
«Just a woman», en solid klassisk country weeper, inneholder vokal fra Jessi Colter.
«I am just a woman, nothing more, nothing less..»
Jamie Wyatt føyser seg inn i rekka av countrysangere som starter med Loretta Lynn og teller Emmylou Harris, Carlene Carter og Maria McKee, hele veien fram til unge kvinner som Niki Lane og Margo Price.
Sånne som ikke finner seg i bullshit, i «Livin» synger Jamie «People say I´m crazy, and they are god damn right».
Selvinnsikten kommer også til uttrykk i avsluttende, sakte feledrevne «Demon tied to a chair in my brain».
Ivar Orvedal: Postreptilia (Orb Compendium)
Sveve over byen og deler av Vestlandet.
..Og så over til noe helt annet.
Vestlands-poet, forfatter, musikkskribent og åpenbar multitasker Ivar Orvedal (også sauebonde, hesteoppdretter, lærer, kulturgründer..) har fått med seg to markante musikere i norsk musikkvirkelighet, klokkenist i Oslo kommune, Laura Marie Rueslåtten og gitarist ekstra-large, Geir Sundstøl, på innspillinger som det føles trygt å påstå at det ikke finnes
maken til.
På en fundament av massive kirkeklokker (tatt opp i Uranienborg kirke av Audun Strype) og pedal steel gitar og et instrument-utvalg til venstre for Tom Waits (tatt opp i Sundstøls Studio Intim) leser Ivar Orvedal dikt og tekster som også befinner seg trykket i et medfølgende kunstnerisk designet hefte.
Det kortfattede budskapet fra denne anmeldelse er at verdenen som Orvedal, Rueslåtten og Sundstøl skaper er en opplevelse som lander et sted mellom meditasjon, high-end audio hypnose og syrefast syretripp.
Rueslåtten har syv års utdannelse fra klokkenistskole i Danmark, (verdens tyngste instrument kalles carillon), og har siden 2014 sørget for at osloborgere hver morgen klokka 07.00 hører Griegs «Morgenstemning» og 12.00 «Vektersang» fra Rådhuset. Dessuten et bredt utvalg tilpasset klokkespill-musikk for alle typer anledninger inkludert «Purple rain» og «Changes» da Prince og Bowie gikk bort.
Sundstøl er både kjent som en høyt verdsatt sparringpartner for noen av våre største folkelige artister, nå senest på Stein Torleif Bjellas «Øvre-Ål Toneakademi» og sin egen Spellemannpris-vinnende (Brødløs) trilogi med pedal steel-drevet
instrumentalmusikk.
Det første vi hører på komposisjonen «This is wondering», alle har engelske titler, er Orvedals knusktørre stemme som melder «Dette er undring. Mi undring tøyer seg for å nå fram til di undring». En programerklæring god som noen for denne plata, en audio-versjon av sakte-TV, som maner lytteren til å «pay full attention» for å parafrasere poetens språklige dualisme.
I heftet er alle dikta trykket med sin engelske gjendiktning vis a vis, hvilket skulle gjøre det mulig for internasjonale lyttere å få med seg Orvedals kortfattede, innimellom hviskede, tekstfremføringer.
Rueslåttens klokkespill bidrar kraftig til å forsterke alvoret i helheten, Sundstøl mangefasetterte bølger av lyd understøtter dette, sammen åpner de opp dørene til musikalske katedraler der Orvedals stemme økonomisk og tålmodig lar ordene veie sin
maksimale egenvekt.
Postreptilia følges tett av plata Per Smelmanns comeback, der uttrykket er mer jazza og klokkespillet er erstattet av Jacob Eri Myhres trompet. Tekstene her er også å finne i Postreptilias hefte.
American Aquarium: Lamentations (New West)
Er det plass til enda en arbeiderklasse-helt?
I en stakket stund tror du at det er selveste Bruce Springsteen som har sneket seg inn i stua og tatt plassen til BJ Barham fra Raleigh, North Carolina-bandet American Aquarium på platespilleren.
Så like er stemmene til BJ og Bruce, så nærme mid-period Springsteen er anslaget på det som er tittelkuttet på denne niende plata fra sørstats/ americana kultbandet, sterkt følelsesladde «Me+ Mine (Lamentations)».
«Lamentations» kan oversettes med sørgesang eller jammer, og BJ Barham tegner opp et bilde av et land der «Neither the left or the right are gonna fight for the folks stuck in between».
Han har da allerede meldt «When the God you’re praying to up and goes missing/ And leaves a trail of unpaid bills, broken homes and opioid addiction/ Then a politician shows up promising that He’ll return the jobs that God himself could not bring back.»
Barheim er pissed off og skuffet og konkluderer slik: «Fool me once shame on you, fool me twice shame on me. That’s the day I gave up on the American Dream.»
Men som den gode amerikaneren han likevel er, har han ikke tenkt til å gi seg uten en fight: «These lamentatitons are gonna be the death of me/ Me and mine, we ain’t the kind to sit around idle and complain/ We´re tough as nail mean as hell, without an ounce quit in our veins.»
Sangen varer i over sju minutter og de siste to-tre minuttene fyrer bandet opp i et øs der keyboards, gitarer og steelgitarer kjemper om plassen. Videoen pøser på med dramatiske bilde-kollasjer av død industri, stressa bier, snerrende ulver, hus som raser, rustne søppelhauger, urbant og ruralt forfall, Cesar som blir myrdet og til slutt «Goodbye. Punktum».
BJ Barham skal være en vanskelig fyr, American Aquarium har hatt 26 medlemmer fra starten i 2005 og dagens besetning kom om bord i fjor, akkurat i tide til å være med på denne Shooter Jennings-produserte plata.
Navnet American Aquarium er selvfølgelig løftet fra åpningssetningen, «I am an American Aquarium drinker» på førstesporet på Wilcos 2001-album, Yankee Hotel Foxtrot, sangen med tittel «Iam trying to break your heart».
BJ Barham kjemper for at bandet hans skal finne seg en posisjon i den store amerikanske rocktradisjonen som jo teller både Springsteen og Jeff Tweedy nå.
Under veis har Barham også samarbeidet med Jason Isbell, en annen markant rocker som i disse dager søker om opptak i lauget til Bruce og Jeff. Isbell produserte det som ble American Aquarium sitt foreløpige karriere-album, egentlig ment som et farvel!, Burn. Flicker. Die (2012).
I steden ble bandet en av bransjens hardest turnerende, med gjennomsnittlig 250 spillinger i året.
Shooter Jennings har ryddet opp i American Aquariums lydbilde, beholdt countryelementene, sjekk spretne «Barley+ Burley» der pedal steel-gitaren sprudler, og plassert Barhams lettoppfattelige tekster enda mer midt i sentrum.
American Aquarium gjør ingenting nyskapende, til gjengjeld heller de bensin på bålet for en stolt og effektiv amerikansk arbeiderklasse-kunstform, der Barham kanaliserer Hank Williams, Woody Guthrie og Springsteen uten å be om unnskyldning.
Steve Earle & The Dukes:
Ghosts of West Virginia (New West)
Alle som har truffet Steve Earle (65) vet at texaneren er usedvanlig stor i kjeften og har sterke meninger om det meste. Hans politiske ståsted ville antakelig ha skaffet ham en spillejobb på Rødts landsmøte.
For Earle må det være forbundet med vedvarende tortur å leve i USA med Trump som president. Det er mulig å tenke seg at en politisk bevisst sanger/ låtskriver som Earle rett og slett har innsett at Trump er for gæren, for jævlig, til å skrive noe meningsfylt om?
Hva kan man gjøre? Kan noe kontrært være mer virkningsfullt?
På Ghosts of West Virginia strekker Steve Earle ut en hånd til folka som sørget for at Donald Trump havnet i Det Hvite Hus. I Vest Virginia stemte nesten 70% på den elendige golfspilleren fra New York. (I boka, Steve Earle in quotes (Joanna Serraris, 1997) er han sitert på følgende; «Jeg er moralsk i opposisjon til golf. Det er så en republikansk sport».)
De stemte på Trump mest fordi han lovet å gjøre kullgruve-virksomhet stort igjen.
Tittelen på Steve Earles attende album handler ikke om overtro-spøkelser, men om alle sjelene etter forulykkede gruvearbeidere som befolker Appalachie-fjellene.
Helt direkte de 29 som navngis i sangen «It´s about blood», de som omkom i gruva i Montcoal så sent som i 2010, ofret i profittens evigbrennende masovn. «Deplorables» i ordets mest tragiske forstand.
Plata inneholder ti sanger og klokker inn på under tretti minutter, musikalsk gjør bandet The Dukes den miksen av country, rock, folk og bluegrass som har tjent dem godt det siste tiåret på plater som tematisk har tatt for seg Townes van Zandt, Hank Williams, outlaw-country og Guy Clark, altså inspirasjonen for at Earle faktisk er musiker og ikke politiker.
Paradokset som gjør at Earle innser at han må snakke med folka i Virginia kommer overlegent til uttrykk i platas beste sang «Devil put the coal in the ground».
På god andreplass, den nydelige «If I could see your face again», fremført av felespiller Eleanor Whitmore.
Country til beinet
These days er antakelig countrysanger & låtskriver Harald Thune mest kjent for sin rolle som programleder på kanalen P10 Country.
Men som radioprater føyer han seg inn i en lang tradisjon i countrymusikken, både Willie Nelson og Waylon Jennings ble tidlig engasjert som radio-DJs da de startet på 1950-tallet.
Countryradio er fortsatt et av USAs største kommersielle formater, som både skaper og parkerer karrierer.
Thune (55) er godt inne i sitt tredje tiår i countrymusikkens tjeneste, han kom over med ferga fra Nesodden på 1980-tallet og beskjeftiget seg innledningsvis med diverse rockband. Han var på rett sted da den såkalte norske roots-bølga gjorde seg markant gjeldende på første halvdel av 1990-tallet. Da var episenteret brune salonger som Gamla og Skillingsborgen i sentrum av Oslo, spesielt Skillingsborgen var Thunes sted.
Han hadde, og har beviselig fortsatt, den store stemmen og definitivt personligheten som matchet.
Legendene og historiene om Harald Thunes påfunn og gjerninger er antakelig svært godt filmmanus-materiale. Hva skjedde egentlig den gangen på Gamla, da bartender Thune plutselig befant seg på feil side av baren?
Det gir antakelig en pekepinn om Thunes udresserte personlighet at hans første skritt inn countrymusikken utgivelsesverden bar tittelen Freestyle Americana (1994).
Bandet het, happy-go-lucky, Campfire Combo.
I løpet av det neste tiåret ga Thune ut ytterligere to plater, en med norske tekster og en hyllest til sitt store forbilde, Johnny Cash. Johnny Cash Special kom året etter at Cash gikk bort, i 2004. Fire år senere fulgte han opp med Love, Heartbreak & Drinkin´ der han bramfritt titulerte seg «The Viking Johnny Cash»!
Men for alle som var villige til å lytte bak fasaden, skrev Thune gode tekster, ganske sikkert fundert på egne, delvis dyrkjøpte, erfaringer og en bunnsolid teft for countrymusikkens referanser og verdier.
Hvilket leder frem til Harald Thunes nye plate, med den potensielt tunge-snurpende tittelen The Backbounceability of Humans.
Thune forteller at han kom på albumtittelen etter å ha hørt treneren til favoritt-fotball-laget sitt hevde at «it´s all about bouncing back». Altså en noe spenstigere versjon av å stable seg på beina igjen. Den menneskelige evnen til å få livet på rett kjøl etter en
smell.
Mistenker vi at Harald Thune kunne ha forelest i temaet? You guess!
I 2017 laget han den første plata si på ni år, titulert Blå vinyl. I følge Thune selv sank den som stein.
For å rette opp planla han å sette sammen en samling av sine beste innspillinger.
I stedet kom han på idéen om å samle noen av sine gode musikervenner, samtlige førstedivisjonsspillere i norsk americanamusikk, for å gjøre freshe versjoner av disse sangene i Athletic Sound studio i Halden i samarbeid med studioets veteran-produsent Kai Andersen og Raga Rockers-gitarist Eivind Staxrud.
Med på laget er trommis Trond Augland, bassist Atle Rakvåg, gitarist Daniel Gullien, pedal steel-gitarist Tore Blesterud, pianist Arne Martinussen og munnspiller Richard Gjems. Spellemanns-nominerte Jørund Vålandsmyr synger backup.
Det låter så tidløst organisk at det hadde passert kvalitetskontrollen i Nashville både på 1960 og 70-tallet. Thunes bariton flyter autoritært på toppen av premium spilling.
Rita Eriksen, Norges udiskutable Emmylou, synger duett med Harald på «Mr. and Mrs.», der han leverer følgende uten å snuble; «I think you think that I think that you think that I drink».
Det kan godt tenkes at Kris Kristofferson hadde rett da han sa følgende om Harald Thune;
«This guy is good, this guy is really damn good».
Lucinda Williams:
Good Souls Better AngelS (Highway 20/ Thirty Tigers/ Border)
Det kommer med stor historisk tyngde at Lucinda Williams refererer til president Abraham Lincolns første innsettelsestale 4. mars 1861 i tittelen på sitt nye, fjortende album, Good Souls Better Angels.
Den gang strakk Lincoln ut en hånd til sørstatene med de bevingede ordene «The mystic chords of memory will swell again when touched, as surely they will be, by the better angels of our nature».
Dessverre falt Lincolns ord på steingrunn, en drøy måned senere var borgerkrigen i gang.
I det vrengebilde vi nå lever av hva Abraham Lincoln representerte i sin samtid, og i evigheten som han tilhører, kommer nøkkelsangen på Williams album.
Tittelen «Man without a soul» er intents uhyggelig, om du makter å løfte den ut av sjablongenes verden. I et intervju med Uncut sier Williams at hun lenge slet med idéen om en mann uten sjel, hun refererer Neil Young-sangen «Campaigner» der Young synger at selv (president) Nixon har en sjel.
Donald Trump nevnes ikke ved navn, men alle oppegående mennesker som hører Lucinda Williams stemme fråde over en en sakte militær marsjtakt, akkompagnert av gitarer som som høres ut som elektriske sekkepiper, forstår at hun serverer dommen over den 45. presidenten:
«You´re a man without truth/ A man of greed, a man of hate/ A man of envy and doubt/ You´re a man without a soul.»
Hun fortsetter, uten å backe, «You´re a man without shame/without dignity and grace/ No way to save face/ You’re a man without soul».
Mot slutten messer hun om de uunngåelige konsekvensene, som Leonard Cohen ville ha sagt det, «There´s a mighty judgement comin´», «It´s a matter of when, yeah, cause it’s coming down..»
Og da har hun allerede varmet opp med «Bad news blues», hvor hun går etter «..fools and thieves and clowns and hypocrites..»
Det er fire år siden hun slapp sitt siste album med nye sanger, The Ghosts of Highway 20, der hun mellom fjorten egne også fikk plass til en skranglete versjon av Bruce Springsteens «Factory». Kanskje er frampek mot det faktum at Trump lyktes med å lure
store deler av arbeiderklassen til å tro at han var deres redningsmann?
Året etter spilte hun inn en ny versjon av sitt fjerde album, Sweet old World (1992), produsert sammen med ektemann, manager, og nå co-låtskriver Tom Overby.
I en alder av 67 beveger Lucinda Williams seg i motsatt retning av de fleste av sine kolleger, hun og bandet, Buck 6; bestående av gitarist Stuart Mathis, bassist David Sutton og trommis Butch Norton, spiller råere og mer lurvete enn noen sinne.
Her svirrer og feeder garasjerock ala The Sonics, via Rolling Stones til urpønken til The Stooges gjennom rommet. Åpneren «You can’t rule me» setter stemningen, både i lydbilde og i budskap.
Med Good Souls Better Angels understreker Lucinda Williams at en rusten stemme aldri sover, nå nærmer den seg en vokal skjærebrenner.
Lucinda Williams fortsetter med gå foran for å utvide americana-sjangeren, hennes autoritet er nå udiskutabel.
Ashley McBryde- Never Will (Warner Brothers)
Ashley McBrydes (36) nye album, Never will, hennes fjerde fra starten og oppfølgeren til gjennombruddet med Girl going nowhere fra 2018, avsluttes med sangen «Styrofoam». Altså «Isopor».
Sangen er skrevet av låtskriveren Randall Clay, som co-skrev tre av sangene på Girl going nowhere sammen med McBryde og som døde da den plata kom ut.
«Styrofoam» åpner med en wikipedia-opplesing av isoporens historie, fra det ble oppfunnet av svensken Carl Georg Munters og senere «gjenskapt» av gigantfirmaet Dow Chemicals på slutten av 1940-tallet.
Isoporen brukes som kjent mest til isolasjon, men i sangen til Clay handler det vesentlig om de billige «fryseboksene» som man får kjøpt på alle amerikanske supermarked, og som du kan fylle med isbiter og raskt kjøle ølet dit med.
På overflaten høres «Styrofoam» ut som en novelty/ humorsang. Men egentlig handler det om den arbeiderklassen som Ashley McBryde identifiserer seg med og henvender seg til.
Ashley kommer fra den lille byen Waldron (innbyggertall 3500) i Arkansas og hun har forfulgt drømmen sin om å kunne leve av å spille musikk, countrymusikk, lenge. Det tok ti år fra hun ankom Nashville og til superstjerna Eric Church inviterte henne opp på
de store scenene for å synge gjennombrudds-sangen «A little dive bar in Dahlonega».
Ashley har tatoveringene og attityden som slår fast at country-sanger-karrieren ikke er en flørt, som hun selv sier det; - Med den første plata (Girl going nowhere) ville jeg forsikre meg om at folk forstod at country musikk ikke er et kostyme for meg.
«Girl going nowhere», sangen, var Ashley som ironisk viste fingeren til alle som hadde tutet ørene fulle på henne om at hun aldri ville lykkes.
Allerede fra åpningssangen «Hang in there girl» er det klart at at Ashleys nyfunne berømmelse, hun ble valgt til «New Artist of the year» av Country Music Association i 2019 og Grammy-nominert i countryklassen, ikke har forandret nevneverdig på perspektivet. Det handler om å bokse fra en underlegen posisjon, men å slå fra seg med humor og tæl.
«One night standards» er akkurat en slik vri på ord og uttrykk som er brød & smør for country-låtskrivere, altså en tekst med utgangspunkt i promiskuitet, «one night stands».
På «Shut up Sheila», der en rolig ballade kontrasteres av et voldsomt, heavyrock anslag i refrenget, handler det om en person som foreslår helt feil ting rundt sykesenga til en bestemor som er i ferd med å dø. Å synge «Amazing grace».
Sheila får passet sitt påskrevet, «Shut up Sheila, can’t you see we´ re all talking, why don’t you and Jesus take a walk down the hallway..Shut up Sheila. We don´t sing Amazing grace, we don’t read from the bible, we just go about letting go in our own way.
We drink and we get high..we don´t cry and we don´t pray..»
Uhuu! Når Sheila treffes av de tunge fuzzgitarene som McBryde og produsent Jay Joyce (Brandy Clark, Eric Church, Miranda Lambert) slipper løs er det game over for stakkars Sheila.
På uforskammet catchy «First thing I reach for» er mer country visdom montert på en shuffle som antakelig får Merle Haggard til å glise fra honky-tonken i himmelen, det tøffer av gårde og lar den lakoniske konklusjonen, «The first thing I reach for..is the last
thing I need» treffe som et tomt whiskeyglass på disken.
«Stone» er platas alvorligste og tristeste. En tekst som handler om nære familiemedlemmer som har gått bort, i Ashleys tilfelle hennes eldre bror, en veteran, som tok livet av seg i 2018.
Til kompet av en marsjtromme og vakre gitarer går det opp for Ashley at hun og broren har mer til felles enn hun har trodd, at de er skåret ut fra samme sten. Et personlig portrett og samtidig et presist bilde fra den virkeligheten som amerikansk arbeiderklasse handler om. Og om å hanskes med det sinnet og den sorgen som etterlates når noen tar livet av seg. Det motsatte av tralle-vennlig popmusikk, countrymusikk når den er som tyngst og dypest.
Tittelkuttet, mer rock-country enn country-rock, omtrent som Jason and The Scorchers da de fyrte av på alle pluggene på slutten av 1980-tallet, er Ashleys statusrapport fra kampen om karrieren, om naysay´erne og hva som betyr noe.
Udiskutabelt; Musikken.
«I would have been gone long ago if I had listened to what they say, but I didn’t, I don´t and I never will.»
Never Will utvider spekteret med country-powerballaden «Sparrow», den country-obligatoriske morder-balladen, forkledd som road-house hardrocker med «Martha Divine» og en tur til Appalachiene med bluegrass-sangen «Velvet red», der mandolin, fele og steel-gitar finner en slik slitesterk og cool groove som vi som liker denne musikken aldri går lei av. Vokalharmoniene er nok til å gjøre oss til true believers, selv om teksten om forbudt kjærlighet skal være inspirert av en flaske usedvanlig dårlig vin med navn, nettopp, «Velvet red».
Alt dette bæres med autoritet av Ashleys kraftige og erke-country stemme, en slik som har utviklet seg twang-darwinstisk for å skjære gjennom støyen fra sosiale rom der livet i middel-Amerika utspiller seg.
Middags-sangeren
Early James - Singing for my supper
(Easy Eye Sound / Nonesuch / Warner)
Da jeg besøkte The Black Keys sanger/ gitarist Dan Auerbach i hans studio, Easy Eye Sound i Nashville, i mai i fjor, fortalte han meg at han hadde fem nye plater mer eller mindre ferdig innspilt for det kommende året.
Med fasit i hånd, ute allerede; bluessangeren Jimmy «Duck» Holmes Cypress Groove, countrysangeren Kendell Marvels Solid gold Sounds, solodebuten til soul/ blues-gitaristen Marcus King, El Dorado og nå akkurat ute, den 26 år gamle folk-blues-sangeren Early James fra Birmingham, Alabama sitt debutalbum, Singing for my Supper.
Den 10. april kommer det 23. albumet fra countrysangeren John Anderson, titulert Years.
Early James er artistnavnet til Frederic James Mullins jr., en sanger med en slik bemerkelsesverdig stemme som nå har blitt litt av kjennetegn for Auerbachs talent-teft. Jamfør Shannon Shaw, Robert Finley, Yola, Dee White og King.
Auerbach forteller at han ikke trengte å høre mer enn et par sekunder av en video med Early James før han bestemte seg for å invitere til et samarbeid.
«Noen folk er gode sangere, noen folk er bedre enn gode sangere, de bare har denne store evnen til å uttrykke seg».
Auerbach har fulgt sin oppskrift på Singing for my Supper, han har nok en gang samlet et knippe veteranmusikere i studioet sitt, bl.a bassisten Dave Roe, keyboardistene Mike Rojas og Bobby Wood, pedal steel-magikeren Paul Franklin, trommeslagerne Gene Chrisman og Sam Bacco, gitaristene Russ Pahl og Billy Sanford, og latt dem skinne slik de har gjort gjennom tiårene da de gjorde seg fortjent til betegnelsen «Nashville cats».
Musikere som vi kanskje først i bakspeilet helt har forstått storheten til.
Auberbach har produsert sammen med David «Fergie» Ferguson (tekniker på Rick Rubins Johnny Cash-plater, nøkkelmann for John Prine) og det låter både fremoverlent fresht og samtidig som om det skulle ha blitt kanalisert fra Nashvilles og Muscle Shoals´ storhetstid på 60-70-tall.
Retro? Jeg vil heller si det med slagordet til Easy Eye Sound; «Good sound comes back around!».
For Auerbach legger altså ikke skjul på at han elsker historien, social club-rommet i Easy Eye Sound er stint av alfabet-ordnet vintage vinyl, samlet med kjennerhånd.
Men min påstand er at han bruker historien til å skape noe nytt, noe dynamisk, organisk, et lett gjenkjennelig sound som først fant sin fulle form på Auerbach´ pop-mesterverk, Waiting on a song, i 2017.
Early James har altså dette ekstra, stemmen som får deg til å spisse øra.
Han lar åpningssangen, «Blue Pill Blues», en kort tekst om da han gikk «cold turkey» fra bruk av anti-depresjons-piller, rulle i et minutt før han begynner å synge.
Men gudene skal vite at stemmen hans høres da han kommer i gang. En usedvanlig kombinasjon av gruff og klang, en soulsanger av format.
«What´s roiling and churning in my poor mind/ Supposed to hold fast, supposed to make me feelin´ fine/ But it’s cookin´ my goose with a cast-iron noose/ Can’t walk a straight line, I’m runnin´ on Strycknine/«.
Viss bedre tider skulle finne det for godt å innfinne seg, er ønsket en Rolling Thunder Revue-style-turné med Dan Auerbach og hans artister.
Maria McKee - La Vita Nuova (Fire Records)
Det har alltid vært noe spesielt med Maria McKee (nå 55). Helt fra da det var et misforhold mellom den store stemmen hennes og den vevre fremtoningen da bandet Lone Justice dukket opp på den fertile Los Angeles-musikkscenen i 1983-84, i kjølvannet av The Blasters, Los Lobos og Dream Syndicate. Lone Justice mikset rockabilly med country og la
til LA-punk-energi.
Tenåringen ble lynraskt alles darling, før bandet hadde rukket å gi ut sitt selvtitulerte debutalbum for Geffen i 1985, knakket Bob Dylan, Linda Ronstadt, Tom Petty og Stevie Nicks på garderobe-dørene til småklubbene de spilte med både låter og gode råd. Nicks skal ha vært spesielt pågående og krevd at Maria skulle føre fakkelen hennes videre! Med andre ord, litt av et press rett ut av startblokkene.
Men Maria McKee var ikke helt uforberedt. Halvbroren hennes, Bryan McLean, var medlem av 60-tallsbandet Love, som låtskriver stod han bak en av bandets største låter, «Alone again or». Maria hadde selv studert improteater i klasse med Nicolas Cage.
Men Lone Justice lyktes aldri med å leve opp til de enorme kommersielle forventningene, da de fant veien til Norge og Sardine´s i 1986, bestod bandet i vesentlig grad av andre musikere enn ved starten. Året etter var det game over, og Maria McKee startet på en solokarriere som best kan beskrives som ustabil.
Men til å begynne med gikk det rimelig på skinner, den selvtitulerte solodebuten kom i 1989, You gotta sin to get saved (93) nådde 11. plass på VG-lista, Life is sweet (96) solgte seg 22. plass. Allerede på midten av 80-tallet var hun en slags «ny» Emmylou Harris, som gjorde distinkte vokal-innsatser på nøkkelplater for bl.a. Dwight Yoakam og Robbie Robertson. Anerkjennelsen som låtskriver kom i form av tolkninger fra bl.a. Bette Midler og Dixie Chicks og bidrag til det bejublede soundtracket til Tarantinos Pulp Fiction.
Det siste albumet, Late December, kom for hele tretten år siden. Hennes sporadiske musikalske fremstøt har kommet som bidrag til Erik Hillestad-produserte Songs from a stolen Spring (2014), der hun gjorde Tony Joe Whites «Ol´ mother Earth» i en medley med egyptiske bandet Massar Egbari og et bidrag til en Blind Willie Johnsen-hyllest i 2016.
Det nye albumet har vært i produksjon i minst tre år, der McKee har flyttet mellom Irland, Los Angeles og London. I denne perioden har hun stått frem som «panseksuel».
At det handler om et nytt liv, kan forstås.
Nye La Vita Nuova, som har hentet tittel fra et diktverk skrevet av Dante Alighieri i det muligens rocka året 1294, er et stort anlagt verk, influert av «gamle» engelske og irske poeter som Yeats, Blake og Keats, ved siden av David Bowie.
Her flommer ordrik poesi i store arrangementer med strykere og blåsere, midt i malstrømmen, Maria ved flygelet, med en stemme som får denne ambisiøse musikken til å sveve.
Dette er musikk som har vesentlig til felles med noen av de senere platene til Rufus Wainwright; teatermusikk og klassisk musikk som søker å berøre de store følelsene i livet. Slik de formidles fra de skrå scenene der operakunsten formidles.
Ord som «himmelstormende» og «romantisk», «svermerisk» kommer susende gjennom rommet når Maria modulerer som om hun skulle ha vokst opp på Broadway og ikke på rockabilly-treff i Anaheim i Los Angeles.
Maria McKees «nye liv» er overraskende og mangefasettert på alle vis, åpenbart for henne selv, og på kjøpet, også for oss lyttere.
Rebekka Lundstrøm - Carousel (Egen utgivelse)
Et betimelig spørsmål. Hvor god plass er det i Det Blå? Rett og slett fordi det nå til stadighet dukker opp nye norske sangere og musikere ut av, nettopp, det blå.
Talenter som man ikke har rukket å høre et pip om, og så serverer de opp plater, innspillinger på forbløffende høyt nivå.
Rebekka Lundstrøm er fra Arendal og skal etter sigende ha begynt å skrive sanger bare for tre år siden, etter et lengre utenlandsopphold i Spania og England. Hun har vært en del av Arendal Låtskrivernettverk, som takkes på coveret, og hun har fått hjelp av Jim Stärk-sanger/ låtskriver Einar Fadnes (snart på gang med soloplate) som har produsert et lekkert lydbilde som benytter akustiske instrumenter; gitar, banjo, mandolin, fiolin, bass og steel tongue-tromme. Det siste et metal-perkusjonsinstrument.
En av de gjennomgående svært velkomponerte sangene på Carousel, «Talk with you», er en duett med Fadnes, en påminnelse om at han har en av landets fineste folk- rock-stemmer, i terrenget av en norsk Jim Croce.
Men før vi har kommet dit, har Rebekka Lundstrøm og stemmen hennes grepet oppmerksomheten med den nydelige åpningssangen «This wind», der plukkende banjo og en sår fiolin danderer en finfin groove, frem mot et refreng med utsøkte harmonier. En sann sang vi trenger å høre på radio i tider som disse, en myk musikalsk omfavnelse.
«Blow up» skrur opp intensiteten med et opprop om å bryte ut av konformiteten, finne og skape seg sjæl, «I´m gonna blow up, blow up, blow up this box they put me in/ Get out, get out, get out of this shape they try to bend me inn».
På tekstmelding forteller Rebekka at hun har mange forbilder i musikken; Cohen, Dylan, Van Zandt, Emmylou Harris, Gillian Welch, Blaze Foley, gamle countrylåter.
Uansett har hun klart å suge inspirasjon fra dem uten å bli blendet, den egne stemmen skinner klart og tydelig tvers igjennom et debutalbum som inneholder ni sanger som alle har god grunn til å være med på begivenheten.
Brandy Clark er mester i Nashville låtskriving
Brandy Clark ansees som en av Nashvilles beste og morsomste låtskrivere. Men i motsetning til de fleste av sine låtskriverkolleger, har Clark også en ganske fremgangsrik karriere som artist.
Denne helga slapp hun sitt tredje soloalbum, Your Life is a Record, der hun synger duett med han som oppfattes som sin generasjons skarpeste og mest egenartede låtskriver, Randy Newman.
«Bigger boat» er skrevet av Brandy og Adam Wright, og det er lett å forstå at Newman kom ombord. «Bigger boat» er en overlegen kommentar til det hyperpolaristerte amerikanske samfunnet, en sang som Newman kunne ha skrevet selv, med hans
patenterte kombinasjon av misantropi og beksvart humor. Den slutter slik; «We´re springin´ a leak/ we´re comin´ apart/ We´re on the Titanic/ but we think it’s an ark».
Newmans southern stemme bromler som en Moses i rollen som stand-up-komiker.
- Det var noen folk i plateselskapet som kjente Newman, han sa ja med en gang han hørte sangen og kom inn på selveste «Memorial day» for å gjøre sangpålegget, det var en fornøyelse å jobbe med ham, forteller Clark en ettermiddag i januar på kontorene til Warner Norge. Vel vitende om duetten med Newman er noe som kommer til å legges merke til. Hun er genuint og overbevisende glad for å være tilbake i Norge tre år etter førstebesøket. Hun ser det ikke på noen måte som en selvfølgelighet at folk her har oppfattet hva hun holder på med.
Senere samme ettermiddag skulle Clark til Øvingshotellet på Schous Plass for å trimme sin kvartett foran en Europa-turné.
Den startet med en overlegen opptreden på «Interstate 20», der publikum fikk smaksprøver på kremutvalget av sanger fra 12 Stories (2013), Big Day in a Small Town (2016) og nye Your Life is a Record. Clarks så langt tre studioalbum.
Kvartetten hennes var noe uvanlig sett fra Nashville-standard. I stedet for den obligatoriske pedal steel-gitaristen, hadde Clark med seg en cellist på scena. Om noen skulle leve i villfarelsen at Nashville, Musikkbransjen med stor m , ikke vet hva
den holder på med, så var Brandy Clarks konsert på Vulkan et krystallklart bevis for at musiker-kattene i Nashville fortsatt mjauer i amerikansk og internasjonal førstedivisjon. (Full transparens; Norsk Americana Forum, der undertegnede er med, er medarrangør av Interstate). At Brandy også er en forbilledlig tydelig sanger, er med på å gjøre at humoren og menneskeligheten i sanger som «Stripes», «Girl next door», «Pray to Jesus» og «Love can go to hell» oppfattes tydelig av fans som vil noe mer enn å hoie med på en lørdag kveld.
- Vi jobber med å gjenskape soundet som preger Your Life is a Record med bare fem musikere på scenen, forklarer Clark,- jeg tror vi får det til.
Det forholder seg nemlig slik at Clark og produsent Jay Joyce (har produsert for noen av Nashvilles største, inkludert Eric Church) denne gangen har gått for en en annen arrangementsmessig løsning, et overraskende lydbilde fundamentert på bidraget til et klassisk ensemble fra Memphis, elleve strykere og blåsere. Med det blå-hvite navnet Memphis Strings & Horns.
Det startet med at Brandy ville lage en plate som var mer akustisk basert enn forgjengeren. Hun ble overtalt av Joyce til, igjen, å lytte til plater som Dusty Springfields Dusty in Memphis og Bobbie Gentrys Ode to Billie Joe og Delta Sweetie.
- Jeg må innrømme at den kommersielle mottakelsen av Big Day in a small Town ikke ble det jeg håpet på. Det var en skuffelse. Men jeg har kommet over det, og nå er jeg mer enn fornøyd med at plateselskapet lar meg få ha denne kreative friheten. Muligheten til å prøve noe annet. Jay overtalte meg til å tenke annerledes på hvordan jeg synger, hvordan
stemmen min oppfattes.
Resultatet har blitt en slags kammer-folk-musikk som løfter Clarks musikk ut av Nashvilles gjengse country-pop sound. Dog uten å viske ut hvor Clark nå har bodd temmelig nøyaktig halve sitt liv, hun flyttet til Nashville i 1998 for å studere på det musikk-
bransje-innrettede Belmont University.
Clark og hennes medlåtskrivere fortsetter å file på formuleringene, underholde hverandre og oss med språklige blinkskudd som for eksempel denne fra sangen «Long walk»; «So take a long walk off a real short pier/ Take a cinder block with you as a
souvenir..» En mildt sagt oppfinnsom måte å ønske noen dit peppern gror på. Legger man til at arrangementet på «Long Walk», kraftig aksentuert av Memphis Strings & Horns, gjør den til det mest fengende du kan regne med å høre i 2020, så vet vi at Brandy Clark fortsatt har teften.
Your Life is a Record er pepret med slike super catchy sanger, «Who you thought I was», «Bad car» og «Pawn shop» er ytterligere tre blinkskudd.
- Den første av disse er direkte inspirert av noe jeg hørte John Prine si på scena på Ryman for et par år siden. Det første han sa da han dukket opp var, «Jeg er ikke den dere trodde at jeg var». Det var både så morsomt, mystisk og til ettertanke. Jeg er så glad for at Prine endelig blir satt ordentlig pris på igjen, at unge folk oppdager hvilken fantastisk låtskriver han er (ps: skrevet før John Prine så tragisk døde av corona).
For Brandy Clark er det åpenbart at det er selve grunn-prosessen, låtskrivinga som gjør at hun verdsetter det å bo i Nashville så høyt.
-Jeg elsker å være en del av Nashvilles kreative samfunn, det å kunne møtes hver dag hjemme hos noen, i deres eller mitt eget hverdagsrom, for å sette i gang med låtskriving. Noen av disse folka jeg skriver sanger sammen med er også mine beste venner, de er der både på gode og dårlige dager.
- Det er nesten som «blind-dating» ler Clark, - jeg har tendens til å bli «naken» ganske fort.
Jeg har lett for å ta frem mine innerste følelser, overbevisninger, om jeg er sammen med folk jeg stoler på. Visse dager funker det, visse dager ikke. Om vi treffer tonen, stemningen, formuleringene, er det magisk. Da er det ingen som husker hvem som kom opp med hva når vi er ferdige. Det er virkelig et ordentlig kreativt samarbeide.
Nashvilles låtskriverbransje er unik, det er en slags videreføring av låtskriverfabrikken Brill Building i New York. Der låtskrivere fra før den andre verdenskrigen, og i de påfølgende tiårene, hadde sine små kontorer og gikk på arbeid hver dag for å skrive sanger til artistene som fremførte dem. Norgesvennen Chip Taylor («Wild thing», Angel of the Morning») var en av dem.
I Nashville er bare kontorbygningen byttet ut med private våningshus. Målet er det samme, lage overlegne poplåter som artistene kjemper om å få spille inn først.
Brandy Clark var med og traff blink for første gang i 2011, med sangen «Mama´s broken heart», skrevet sammen med Shane McAnally og Kacey Musgraves. Tidlig i 2013 gikk sangen til andre plass på countrylistene med countrystjerna Miranda Lambert.
Omtrent samtidig tok The Band Perry sangen «Better dig two», skrevet sammen med McAnally og Trevor Rosen, helt til førsteplassen. Brandy Clark har navnet sitt på flere titalls sanger spilt inn av andre countrystjerner.
- Jeg antar at det er et hundretall profesjonelle låtskrivere i Nashville nå. Altså folk som har publishing-avtaler og som mer eller mindre lever av bare låtskriving. Det tok meg ganske mange år å komme dit at jeg fikk en fast publishing-avtale, seks-sju år etter at jeg flyttet til Nashville. Til å begynne med ga det heller ikke det nok inntekter til å leve av, men jeg husker at jeg tenkte på det som at jeg rundet et viktig hjørne, a major turning point.
Det nye albumet har altså fått tittelen Your Life is a Record, som er den først setningen i åpningssangen «I´ll be the sad song», der Clark og co-låtskriverne, Jessie Jo Dillon og Chase McGill, sammenligner livet og stedene livet utspiller seg, med en plate.
- Det var Jessie Jo som foreslo at jeg skulle kalle plata det, Your Life is a Record, og jeg ble veldig overrasket over at ingen hadde funnet på akkurat det tidligere. Det er visse plater som betyr bestemte ting i livet mitt, markerer viktige hendelser. Jeg elsker plater, CDer og vinyler. Manageren min opplevde en brann og det var det faktum at hun mistet fem tusen vinylplater som var den store sorgen.
På coveret til Your Life is a Record poserer Brandy foran en jukebox som har dumpet ned midt ute i et landskap som kan minne om mytiske Joshua Tree, der legenden om Gram Parsons oppstod og der U2 et drøyt tiår senere ble fotografert for albumet the
Joshua Tree. Sola går ned over Brandy og jukeboxen. Alt hun trenger å gjøre er å snu seg og trykke på knappene til sangene som utgjør et liv.
FRAZEY FORD : En Ford du kan stole på
Kanadiske Frazey Ford er en artist som har noe på hjertet, og som formidler budskapene sine med et uttrykk som griper tak i deg med en inntrengende soulstemme som vi i 2020 kan velge å oppfatte som autentisk 60-70-talls southern soul eller som neo-soul, ala Amy Winehouse.
Ford dukket først opp som en del av trioen The Be Good Tanyas på begynnelsen av 2000-tallet og laget med dem tre svært godt mottatte album.
Musikken var ofte en gotisk form for bluegrass, en særpreget mørk americana. De gjorde for eksempel en versjon av Townes van Zandts «Waitin´ around to die» til soundtracket til TV-serien Breaking Bad. Ikke en sang som av åpenbare grunner kan tas lett på.
The Be Good Tanyas er så vidt jeg vet ikke oppløst, de har spilt også i det siste tiåret, men medlemmene har gjort en rekke solo og duo-plater.
Frazey Ford solodebuterte med albumet Obadiah i 2010.
I 2014 kom oppfølgeren, Indian Ocean, der Ford noe overraskende spilte sammen med musikere som hadde vært sentrale på soul-labelen Hi Records (Al Green, Ann Peebles) i Memphis på 1970-tallet, The Hi Rhythm Section.
Innspillingene ble gjort i Hi sitt studio. Gjennomgående musikere som var veldig mye eldre enn Ford selv.
Et album som etablerte Ford som noe helt annet enn tidligere utgivelser, en vokal-stylist som rett og slett vakte oppmerksomhet i et, etter hvert, tett sanger-felt.
Seks år senere holder hun fast ved sitt soul-lydbilde, enda mere nedstrippet, denne gangen spilt inn sammen med sine egne turné-musikere, der rytmeseksjonen og Fords stemme er de bærende elementene.
U kin B the sun har vært forhåndsvarslet av singelen «The kids are having none of it», inspirert av overleverne fra Parkland-skytingen i 2018.
Ungdommer som på imponerende, på kanten til uforståelig vis, var i stand til å analysere det forferdelige de hadde vært utsatt for, og trekke noen helt essensielle og modige konklusjoner. En stakket stund kunne det se ut som de nådde frem i det forgiftede amerikanske nyhetsbildet.
Unge mennesker som forsto sammenhenger i forhold til hvordan og hvorfor det amerikanske samfunnet kontinuerlig er rammet av volds-katastrofer. At det i realiteten foregår en sakte borgerkrig i et land som har vært et stolt demokrati og nå vakler i sitt fundament.
I «The Kids are having none of it» synger Ford følgende i refrenget; « They can’t be bought, They can’t be taught, your hate».
Du skal være usedvanlig tykkhudet om du ikke blir rørt av videoen til sangen, der unge mennesker tar i bruk Bob Dylans gamle grep fra filmen til sangen «Subterranean Homesick Blues» (Bringing it all back Home, 1965), med nøkkel-setninger fra teksten skrevet på ark.
I alle sangene til Frazey Ford er like lette å dechiffrere uten et tekstark som «The Kids are having none of it» er, men det er likevel mulig å sense hva det handler om selv om fraseringen bidrar til å tåkelegge.
«Motherfucker» er plantet på en kuskende groove, der piano og trommer finner hverandre i en svært sterk melodi.
«Golden» trekker inn nydelige gospelharmonier og fossende orgel, som effektivt bidrar til å løfte Fords elastiske stemme.
Tittelkuttet, egentlig «You can be the sun», setter et majestetisk punktum for en bemerkelsesverdig samling sanger. Over en hypnotisk groove bygges et stadig større og mer vidtfavnende harmonisk sang-flettverk.
Det er muligens en forslitt klisje i en tid der alle ting foregår parallellt, og til gjensidig utligning av hverandre, men U kin B the Sun høres, føles, tidløs. «Out of time», som REMs Michael Stipe ville ha sagt det.
Hvilken del av ordet «dugnad» er det NRK ikke forstår?
Regjeringen og det politiske Norge har oppfordret det norske folk til å gå sammen i en dugnad for å bekjempe spredningen av korona-viruset.
En dugnad det virker som om det er stor oppslutning om, folk flest forstår at det handler om å utvise solidaritet først og fremst med alle grupper av befolkningen som viruset kan være potensielt livsfarlig for
Denne dugnaden får umiddelbart store konsekvenser for norsk næringsliv, og med det norsk musikkliv, som Norsk Americana Forum er en del av.
Freelancere, både musikere og hele støtteapparatet som medvirker til at musikken når ut til små og store scener, har over natta fått livsgrunnlaget sitt radert ut.
Freelancere som i svært mange tilfeller arbeider uten noen form for økonomisk sikkerhetsnett.
Hvilke konsekvenser dette vil få på lang sikt er det helt umulig å si noe om nå i midten av mars. Men vi vet at den viktigste sesongen for norske musikere og norsk musikk bare er noen få uker unna.
I denne situasjonen ber norsk musikk NRK, mediebedriften vi alle er med og eier, om å gjøre sitt for denne dugnaden ved, for en periode, å gå over til å spille bare norsk musikk.
Så langt har NRK avvist at det er et aktuelt grep for riks-kringkasteren.
Det er god grunn til å huske at selve ordet «dugnad» i 2004 ble valgt til vårt «Nasjonal-ord», i et TV-program sendt på NRK.
«Dugnad» er til og med et norsk ord, et norsk begrep, som har entret det internasjonale ordforrådet, som et positivt bidrag.
Tom Skjeklesæther
Styremedlem Norsk Americana Forum
Terry Allen and The Panhandle Mystery Band: Just like Moby Dick
En markløper av en plate.
Multikunstneren Terry Allen ble født i Wichita, Kansas, men forbindes for alltid med de forblåste slettene som utgjør håndtaket på den stekepanna som er Texas-kartet, «The Panhandle» og byen Lubbock (rett sør for «The Panhandle»). Derav The Panhandle Mystery Band.
Mysteriene, og historiene, er mange og fortsetter å rulle som markløpere, på amerikansk, tumbleweeds, over landskapet og gjennom sangene til Terry Allen.
Allen er nå 76 år gammel og åpenbart fortsatt vital som låtskriver og kreatør. Han ga ut sitt første album, Juarez, i 1975 og fulgte opp med Lubbock (on everything) i 1979, begge kultalbum i det som nå kalles americana-verdenen og relativt nylig reutgitt og kuratert av nerde-selskapet Paradise of Bachelors. Som også bidrar til at vi nå får nytt stoff fra Allen.
Terry Allen er virkelig en renessanse-kunstner, som operer, og lykkes, i mange uttrykksformer. Maleriene, tegningene og skulpturene hans befinner seg i flere av verdens mest prestisjefylte samlinger, inkludert New Yorks MoMA. En av de mer kuriøse kan skues i Wittcliff Collection ved Texas State University i San Marcos, Texas.
Det er en bronsjestaue av ei kråke, som inneholder innkapslet asken etter Allens gode venn, Guy Clark. Allen forteller at Guy de siste årene av sitt liv var svært opptatt av et annet av hans kunstverk, et kråkereir laget av piggtråd.
Da Guy Clark døde samlet Texas-vennene hans seg i Allen-familiens hjem i New Mexico og fortalte historier om Guy og spiste, drakk og sang i noen dager.
Med der var bl.a. Flatlanders-trioen Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore og Butch Hancock («The Dylan of Texas»), som startet i musikkbransjen samtidig med Allen, alle med bakgrunn fra Lubbock.
Da jeg bodde i Austin, Texas på midten av 1990-tallet tilbrakte jeg en hel dag i Butch Hancocks kombinerte atelier, scene og kassettbutikk (!) kalt «Lubbock or leave it» sør for 6th street, sammen med Terry Allen og kona Jo Harvey Allen. Anledningen var en stor Lubbock-forestilling på Paramount Theater med tittel «Amarillo Highway», etter åpningskuttet på Lubbock (on everything).
Heldigvis har jeg fotografier av Terry og Jo Harvey utenfor «Lubbock or leave it». Eller så ville jeg nå ha tenkt at jeg hadde drømt hele greia. Muligens at det var et avsnitt som var klippet vekk fra Talking Head David Byrnes Texas-surrealistiske spillefilm True Stories. Jo Harvey Allen har en rolle i True Stories og Terry Allen bidrar på musikk og idé-siden.
David Byrne er på ingen måte alene om ha benyttet seg av Terry Allens poesi & musikk (han er pianist også). Med i fanklubben er og var også Sturgill Simpson, Lucinda Williams og Ricky Nelson, Doug Sahm og Little Feat. Sistnevnte spilte inn Allens «New Dehli Freight Train» allerede på albumet Time loves a Hero i 1977, to år før Allen selv ga den ut.
I 1994 laget Terry og Jo Harvey teaterforestillingen Chippy sammen med Ely og Hancock, med undertittelen «Diaries of a West Texas Hooker».
Det er mulig å se denne som en slektning av sangen «Death of the Last Stripper» på den nye plata. En av et vidt spekter temaer på Just Like Moby Dick. Her er også historien om utbryterkongen Houdinis kamp mot spirituelle medium (sant), triptykken «American Childhood» som inneholder linjene «it´s just the war/ same fucking war/ it’s always been/ never ends» om USAs vedvarende krig-ing.
Noen sanger er skrevet med Ely og Dave Alvin, plata er produsert av Dylan-gitarist, texaner Charlie Sexton, som nå er er en del av av det utvidete Panhandle Mystery band, sammen med bl.a. slide/ dobroist Lloyd Maines, sønnene Bukka og Kru Allen og sangerinnen Shannon McNally.
Som med alle Terry Allen-plater, dette påkaller dyp lytting.
Ken Burns plasserer countryskapet
Det henger en replika av maleren Thomas Hart Bentons (1889-1975) storslåtte maleri, «The Sources of Country Music», i stua mi. Originalen befinner seg prominent plassert i «Country Hall of Fame» i Nashville og måler i underkant av tre ganger to meter.
Bestillingsverket var det siste fra Bentons pensel, dramatisk rakk han ikke å signere, men døde av et hjerteinfarkt akkurat da han skulle sette sitt navn på bildet, 85 år gammel.
Benton tilhørte «regionalistene» i det forrige århundrets amerikanske kunsthistorie, de som var i opposisjon til kunstner-etablissementene på kystene, og han var nærmest en billedkunstens Woody Guthrie med sine særpregede og poetiske fremstillinger av amerikansk arbeiderklasse.
Dokumentarfilmskaperen Ken Burns inkluderer Bentons maleri i begynnelsen av sin nye episke dokumentarserie «Country Music», tilgjengelig for strømming på NRK. Ikke overraskende, Ken Burns laget en egen dokumentar om Thomas Hart Benton allerede i 1988. «Country Music» er definitivt den dokumentarfilmatiske versjonen av Bentons maleri, der countrymusikkens mangfoldige kilder trekkes sammen til et en stor mosaikk.
«Country Music» er et slik dypdykk i folkemusikken som fikk sin spede start for rundt hundre år siden i USA, på begynnelsen av 1920-tallet, som Ken Burns er kjent for. For bare et par år siden sendte NRK Burns forrige storserie, «The Vietman War», i 2001 laget han en tilsvarende serie om et annet originalt amerikansk musikkuttrykk, «Jazz».
Burns bruker seksten timer på sin country-fortelling, i utgangspunktet delt på åtte totimers programmer. (Det kan virke som NRK har en annen versjon, med ni programmer).
Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på hvorvidt NRK ville sende serien eller ikke. I likhet med hva jeg har gjort med mange av Ken Burns tidligere filmer og serier, så ble den kjøpt inn på DVD fra USA.
Informasjonsmengden og detaljnivået er av et slikt kaliber at serien med hell kan sees mer enn en gang for den som virkelig er interessert.
«Country Music» har gjennomgående fått god mottakelse, at det også dukker opp innsigelser er standard for Burns serier og filmer. Gjennomslaget hans er så stort at det rett og slett er uungåelig, flere titalls millioner ser filmene når de er nye og de lever lenge på non-profitt-kanalen PBS (Public Broadcast Service) og på fysiske formater.
Ken Burns ble født i Brooklyn, New York i 1953. Han fikk sitt første 8 mm kamera da han var 17 og gikk straks i gang med å lage en dokumentar om en fabrikk i det som da var hjembyen, Ann Arbour, Michigan.
I 1975 fikk han en «Bachelor of Arts» innen filmstudier. Året etter dannet han «Florentine Films» sammen med noen medstudenter, godt over førti år senere er det fortsatt «Florentine Films» som er Burns produksjonsselskap.
Ken Burns laget sin første større dokumentarfilm, «Brooklyn Bridge», i 1981, bygget på en bok av en av USAs fremste historikere, David McCulloghs «The Great Bridge». Deretter har det fulgt over tretti filmer o storserier.
Burns kaller den første episoden av «Country Music» for «The Rub», som rett og slett er en beskrivelse av friksjonen mellom hvit og svart folkemusikk på begynnelsen av 1900-tallet, tydeliggjort med den europeiske fela, den afrikanske banjoen.
Burns bruker tid på å understreke hvor viktig den svarte innflytelsen var på den tidlige countrymusikken, da kalt «hillbilly music». Han benytter seg blant annet av Rhiannon Giddens og jazzmusikeren Wynton Marsalis for å målbære dette.
Episoden har stort fokus på det som skjedde i Bristol, Tennessee i august 1927, da talentspeideren Ralph Peer oppdaget både The Carter Family og «The Blue Yodeler»/ «The Singing Brakeman», Jimmie Rodgers, med bare noen dagers mellomrom. Kjent som «The Bristol Sessions», senere som «The Big Bang of Country Music».
Historiene om både The Carter Family og Jimmie Rodgers er så stinne av både musikalsk egenart og personlig drama at det legger lista for gigantene som skal komme, for Hank Williams, Johnny Cash, Bob Wills, Bill Monroe, Patsy Cline, Charlie Pride, Merle Haggard, Loretta Lynn, Dolly Parton, Wille Nelson og Waylon Jennings.
Selvfølgelig har Burns tilgang på det som finnes av levende bilder fra de tidlige tiårene, inkludert Hank Williams-film jeg ikke har sett før. Men han benytter seg også nok en gang i stort monn av det som kalles «The Ken Burns effect», ved å zoome inn på og ut av gamle fotografier. Sammen med velvalgt musikk og innsiktsfulle historiske kommentarer og slående og morsomme anekdoter og spissformuleringer fra bl.a Marty Stuart, Dolly Parton, Merle Haggard, Rodney Crowell, Rosanne Cash, Charlie Daniels, Charlie Pride og Hank Williams sønn, Hank jr., og barnebarn, Holly Williams.
Ken Burns gir prominent plass til de to yngste artistene som bidrar, Rhiannon Giddens og Old Crow Medicine Shows Ketch Secor. Begge formidler dyp innsikt og legger heller ikke noe i mellom når det gjelder denne musikkutviklingens tvilsomme sider. Ofte knyttet opp til rasisme, som bruken av såkalt «blackface», der hvite artister smørte seg inn med skokrem for å harselere med det som ble oppfattet som typisk svart kultur.
Historien om behandlingen av den afrikansk-amerikanske munnspilleren DeFord Bailey, sønnesønn av en slave, er spesielt trist. Bailey var en vesentlig artist under oppstarten av radioprogrammet «Grand Ole Opry» på WSM («We shield millions», eid og drevet av et forsikringsselskap i Nashville) og endte som skopusser.
Nå i romjula har jeg også storkost meg med den to timer lange konsertfilmen «Country Music Live at the Ryman/ A Concert celebrating the film by Ken Burns».
Konserten fant sted allerede i mars 2019 i Nashville, Burns selv er vertskap på en av USAs mest historiske scener. «The Ryman» er også kjent som det egentlige «Grand Ole Opry».
På scenen med country-historisk materiale; bl.a. Dwight Yoakam, Rosanne Cash, Ketch Secor, Rhiannon Giddens, Vince Gill, Asleep at the Wheel og Holly Williams. I konsertfilmen fra «The Ryman» forteller Rosanne Cash, Johnnys eldste datter, at hun hadde grått seg gjennom serien da hun så den.
Det er bare å innrømme at det titt og ofte ble fuktig i øyekroken her også.
John Moreland: LP5
(Old Omens/Thirty Tigers)
Hm... John Moreland er både åpenbart, og mer subtilt, The Big Deal.
Et sedvanlig over-utsolgt Sentrum Scene var på ingen måte forberedt på det som ventet dem en kald januardag i 2016, da John Moreland gjorde sin første Norges-konsert som oppvarmer for Jason Isbell og hans band, The 400 Unit.
Men det tok ikke mange sekundene inn i den første sangen før publikums summing stilnet og de fleste forstod at den store mannen som satt på en stol på scena sang usedvanlige sanger med en lavmælt intensitet som traff hjertene våre som emosjonelle piler.
Han hadde med seg tre album i bagasjen, jeg kjøpte 2013-albumet In the Throes direkte av Moreland selv, som la ved en lapp som beklaget at jeg måtte vente noen uker på den fordi han selv ventet på et nytt opplag. Sommeren 2013 tenkte jeg at In the Throes var det beste Bruce Springsteen-albumet jeg hadde hørt på mange år.
I årene som har gått siden Sentrum Scene har John Moreland sluppet ytterligere et album, Big Bad Luv (2017), tittelen en vri på Big Bad Love,1990-novellesamlingen til forfatteren Larry Brown.
I likhet med Brown, som døde i 2004, bare 53 år gammel, har Moreland et godt håndlag med ord, a way with words, som de ville si det i hans hjemby, Tulsa, Oklahoma. Hør bare her hvordan den første sangen, «Harder dreams», på dette nye albumet starter; «All the gods are watching wars on television, placing their bets and telling jokes about religion..» Senere i samme sang stiller Moreland spørsmålet «Is the truth a work of fiction?»
Så, når det kommer til John Moreland, er det bare å følge John Coltranes gamle råd til sine medmusikanter når de surmulet om at han lyttet til country, «Listen to words, man!»
Det er ekstra avgjørende denne gangen, for LP5, er laget med andre virkemidler enn tidligere Moreland-plater. Sammen med produsenten Matt Pence (Nikki Lane, Paul Cauthen) har han latt loops og trommemaskiner være fundamentet, uten at han har pakket vekk sin trofaste kassegitar.
Moreland har forklart den noe overraskende produksjons-retningen med at han var lei måten han hadde laget de foregående platene på, og trengte å gjøre en vri for å få spiriten opp til å lage en ny plate. Dessuten understreker han at han har bakgrunn i hip-hop. Legg til at han, som mange av sin generasjon, startet i punk og hardcoreband.
Moreland, som ble født i Texas, så folk-lyset da han hørte texaner Steve Earles «Rich man´s war» fra 2004-albumet The Revolution starts now. Derfra ble han selvfølgelig smittet av texanerne Townes van Zandt og Guy Clark.
Med sanger som «A thought is just a passing train», «I´m learning how to tell myself the truth» og «I always let you burn me to the ground», stinne av kloke erkjennelser og poetiske formuleringer, fremført med karakteristisk lett sår stemme, kommer LP5 til å finne veien til hjertene som åpnet seg i 2016.
Darling West:
We’ll never know unless we try
Frem til 1970-tallet var «Easy listening» et eget format, både på plater og radio, som hadde som ambisjon å gi deg godfølelsen, få deg til å slappe av, kanskje se på verden med litt rosenrødere briller en hva den strengt tatt påkrevde. Strykerarrangementer ingen hindring.
Når jeg hører på musikken til norske Darling West, nå redusert til en duo bestående av ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, slås jeg av hvor lett, easy, det er å lytte til deres stadig mer velklingende og ekspansive variant av det evig utvidende musikalske teltet, americana.
Ikke dermed sagt at Darling Wests musikk blir å høre i en heis eller i en parfymebutikk i nærheten av deg med det første.
Darling West fikk Spellemannprisen i countryklassen allerede i 2016, for sitt andre album, Vinyl and a Heartache,en tittel som kanskje kunne sies å sette opp parametrene for tilværelsen for en hip ung voksen i det andre årtiendet i det nye tusenåret i velbergede Norge. Musikken deres var da fortsatt forankret i en form for bluegrass.
Oppfølgeren, While I was asleep (2018) utvidet paletten i betydelig grad, en foredlet variant av california-rock med ekko av Asylum records-artistene som dominerte 1970-tallet, Jackson Browne etc. En av den nye norske americana-bølgas fineste plater så langt.
While I was asleep var produsert av The Krekens themselves, denne gangen har Kåre Chr. Westrheim, som også bidro som musiker på den forrige plata, tatt steget frem som produsent. Hvilket er det vi først og fremst kjenner ham som, med arbeid for bl.a. Marit Larsen og Highasakite.
Westrheim har definitivt ikke helt noe grus i maskineriet, lydbildet her er finpolert som en Tesla i butikken. Musikk du kan speile deg i.
Mari Kreken har det jeg ikke nøler med å karakterisere som er perfekt stemme for denne musikken, at amerikanere og engelskmenn (Darling West spilte på Americana UK for halvannen uke siden) omfavner musikken er lett å forstå.
We´ll never know unless we try inneholder da også et knippe sanger som høres ut som om de uten videre kunne komme flytende ut fra en bilradio mellom moderne videreførere av arven fra Fleetwood Mac, Linda Ronstadt og Boz Scaggs, som Lana del Ray og Haim.
«Make it last», «Can´t help it», «River», «True Friends» og «Hold on» blander sammen Darling Wests akustiske fundament med allehånde strengeinstrumenter og produsent Westrheims keyboards til et sound som lander dem veldig her og nå.
Med den riktige plasseringen på et film eller TV-serie-soundtrack kan Darling West plutselig flyttes opp flere klasser i den festivalstinne amerikanske musikkvirkeligheten.
Jeg liker aller best platas to ytterligheter, den funky groovende og storslåtte «River» og nydelige, lavmælte «Home».
På sistnevte hører vi også pedal steel gitaren til avtroppende bandmedlem Kjetil Stensnæs, et av hans to bidrag til plata. Den passer perfekt til den melankolske teksten; «The way I skiped town well, it suits me/ You loved too little, I guess I loved too much/ Quite unfortunate for the both of us».
Los Lobos redder jula
Forrige søndag satt jeg sammen med gode venner og spiste frokost på den meksikanske restauranten Cisco´s på East 6th street i Austin, Texas. På menyen, som alltid, stedets legendariske «migas», en rett som i følge myten kan kurere fyllesjuke.
Cisco´s ble startet av Rudy Cisneros i 1950, og da jeg bodde i Austin på midten av 1990-tallet, satt Rudy alltid ved det runde bordet på et av de to bakrommene på den funky restauranten og hilste folk velkommen. Ved siden av en jamn strøm av «regulares», gjester som president Lyndon Johnson, erkebiskop Desmond Tutu, CBS-ankeret Walter Cronkite og ofte, Willie Nelson. Ciscos er Willies favoritt frokost-sted i Austin.
I februar fikk det over hundre år gamle lyseblå bygget til Cisco´s status som verneverdig av Austin by. Et nytt eierselskap har kjøpt restauranten av Cisneros-familien og garanterer «migas» og «huevos rancheros» inn i fremtiden.
Det var Steve Berlin, saksofonist og pianist i Los Lobos, som i 1986 tok meg med til Cisco´s for første gang, etter en lang kveld lenger vest på 6th street, der han hadde jammet seg fra klubb til klubb.
Denne november-søndagen, fortsatt varm som en god norsk sommer, er det vanskelig å se om Cisco´s er spesielt pyntet til jul, kaoset av mementos på veggene undrar seg den slags observasjoner, julepynt fra 1960-tallet kan meget vel «gjemme» seg mellom en mengde bilder av Rudy & Willie.
Men jeg hører en ny versjon av en av tidenes mest spilte julesanger, José Felicianos «Feliz Navidad», over anlegget. Den vugger av gårde, fremført med originale meksikanske folkemusikkinstrumenter som güiro, requinto jarocho, jarana og guitarrón og et kor som høres ut som om de har smakt godt på både Dos Xs øl og Patrón tequila.
Jeg kjenner igjen musikken, uten å ha hørt akkurat denne versjonen av «Feliz Navidad» før. Uttrykket er så distinkt, det kan bare dreie seg om Los Lobos del este de Los Angeles. Los Lobos, som på sitt debutalbum fra 1978 kalte seg «Just another band from East LA».
Nå, over førti år senere, er det ugjenkallelig bevist, Los Lobos er på ingen måte bare nok et band fra østsida av Los Angeles, fra barrioen. De er derimot en veritabel meksikansk-amerikansk musikkinstitusjon som gjennom en mengde egne plateutgivelser, tusenvis av konserter over hele verden og bidrag på Paul Simons Graceland, soundtracket til filmen La Bamba og tributeplater til Richard Thompson, Grateful Dead, Johnny Thunders, Buddy Holly, Fats Domino og Doug Sahm, har sementert sin plass i rockhistorien med skuddsikker integritet.
Selvfølgelig kommer Los Lobos rullende ned East LA-avenyen med en fantastisk juleplate, Llego Navidad (Jula er ankommet), akkurat i tide til å redde oss fra å knekke sammen under enda en av avspilling av norske-julas eneste sang, Chris Reas nå fullstendig nedkjørte «Driving home for Christmas».
Los Lobos David Hidalgo har vært med å redde julemusikken en gang tidligere. Da han spilte trekkspill, gitar, mandolin og fele på Bob Dylans juleplate, Chrismas in the Heart (2009). Sjekk ut videoen til «Must be Santa» herfra.
Sammen med sin låtskriverpartner, Louie Pérez, har Hidalgo skrevet en ny julesang til Llego Navidad. En nydelig ballade, «Christmas and you», som nok en gang viser hvilken formidabel soulsanger Hidalgo er.
Mesteparten av musikken på Llego Navidad er hentet fra den store latinske musikkhistorien som Los Lobos er stolte videreførere av, med unntak av «Feliz Navidad» har du neppe hørt dette før. Det handler om juleversjonen av bandets utrolige folk-plate La Pistola y Corazón fra 1988.
Og, ringen sluttes tilbake til Cisco´s med en sprakende trekkspillende versjon av Freddy Fenders «It´s Christmas time in Texas».
Med Sahm-org til Austin, Tx
I midten av november byttet femten nordmenn ut det trøstesløse norske høstværet med et ni-dagers opphold i felles favorittby, Austin,Texas.
For å gni det inn, mens Furet Værbitt gjorde alt for å leve opp til betegnelsen, var det mellom 20 og 28 grader celcius på dagtid i Texas-hovedstaden, det var rett og slett vedvarende «Beautiful Texas sunshine».
Unnskyldningen for å dra til Austin denne gangen, var for å markere at det 18. november var tjue år siden den legendariske texanske sangeren/ låtskriveren, musikeren og grooveren Doug Sahm gikk bort, bare 58 år gammel.
Øyvind Pharo, president i Sahm-Org ved Doug Sahm minnesmerket i Austin, Texas
Brorparten av reiseselskapet er medlemmer av «Sahm-org», som ser det som sin oppgave å holde musikken til, og minnet av, Doug Sahm i live.
«Sahm-org» ble dannet for rundt femten år siden og teller som medlemmer noen av Norges aktive musikkjournalister, på denne turen Morten Ståle Nilsen, Øyvind Pharo, Eirik Mosveen og undertegnede.
Øyvind Pharo er president i «Sahm-org Music Association», som foreningen er kjent som i Texas. Det er Pharo som er eksaminator når potensielt nye medlemmer søker opptak til «Sahm-org», noe som bare kan skje etter avlagt «Texamen Philosoficum». Der dyp innsikt om texas-musikken generelt, og Doug Sahm veldig spesielt, er helt avgjørende.
Samtlige var selvfølgelig denne mandagen til stede på «Doug Sahm Hill», en godt synlig høyde som er det offisielle minnesmerket over Doug Sahm, noen steinkast fra elvebredden på sørsida i Austin. Tre hundre meter østover står statuen av bluesgitaristen Stevie Ray Vaughan (1954-1990), over elva på West 2nd Street står bronsje-statuen av Willie Nelson.
På «Doug Sahm Hill» fikk vi et halvannen times foredrag av president Pharo om Doug Sahms forunderlige liv & virke, om den banebrytende og sjanger-overskridende musikk-elskeren som allerede i 1969 myntet påstanden «You just can´t live in Texas, if you don´t have a lot of soul» (sangen «At the crossroads»).
Doug Sahm ble født litt lenger sydover, i San Antonio, i 1941. Musikken grep fatt i ham oppsiktvekkende tidlig, som elleve-åring var han å høre på lokalradioene i Texas med sangen «A real American Joe».
Little Doug spilte steel-gitar sammen med Hank Williams på «Skyline Club» 19. desember 1952! Det ble countrygigantens siste konsert, tolv dager senere døde han i baksetet på Cadillacen sin, bare 29 år gammel.
I 1965 dannet Doug Sahm The Sir Douglas Quintet, bandnavnet var et halvhjertet forsøk på å høres ut som et engelsk band, i kjølvannet til The Beatles. Den bløffen varte bare til SDQ fikk sin første hit, «She´s about a mover», på første TV-opptreden kom det fram at Quintet´en telte tre meksikanere.
Uansett forble innslaget av meksikansk musikk en viktig del av mye av det Doug Sahm gav ut av plater, hans største fremganger kom på 1990-tallet med tex-mex supergruppa Texas Tornados, som han delte med meksikansk-amerikanerne Freddy Fender (eg. Baldemar Huerta) og Flaco Jiménez, samt organisten/ sangeren Augie Meyers.
Etter et lengre opphold sammen med bland andre Janis Joplin (fra Port Arthur, Texas) i San Francisco på 60-tallet, kom Doug Sahm tilbake til Texas som cowboy-hippie- rocker og ble en av sjefs-arkitektene bak musikkbyen Austin.
Bak ham kom Willie Nelson også hjem til Texas, etter et langvarig mislykket forsøk på å bli countrystjerne i Nashville.
I 1975 fikk Willie sitt store gjennombrudd med albumet Red headed Stranger, sammen med texaner Waylon Jennings var han den nye outlaw-country-musikkens vismann.
Da hadde Doug Sahm allerede gitt ut plata Doug Sahm and Band. Doug Sahm-fan Bob Dylan troppet opp i studioet og insisterte på å få være med i bandet under innspillingen. Med i And Band var også Dr. John, David Bromberg, Ray Charles-saksofonisten David «Fathead» Newman og Jiménez og Meyers. Plata ble produsert Atlantic Records-legendene Jerry Wexler og Arif Martin (Norah Jones) sammen med Doug.
Alt dette er inngående behandlet i den utmerkede dokumentarfilmen Sir Doug and the genuine Texas cosmic groove, regissert av Texas kulturjournalisten Joe Nick Patoski.
Vi møtte Patoski på en bar-b-q-restaurant i Wimberley, en kunstner/ musiker-by beliggende mellom Austin og San Antonio.
Patoski slapp tidligere i år boka med tittel-munnfullen Austin to ATX - The hippies, pickers, slackers & geeks who transformed the capital of Texas (Texas A&M University Press). Rett og slett en Austin kulturhistorie som søker å forklare hvorfor texashovedstaden i løpet av de siste tiårene, en gang en ganske søvnig «småby» utenfor de fleste musikk-kulturkart, ble penset inn på et spor som gjør at Austin i dag er i svært manges bevissthet.
- Det skyldes selvfølgelig South by South West (start 1987), som nå er nøkkel-festival for en rekke temaer; film, teknologi og stadige knoppskytinger i kjølvannet av musikken.
-
Dougs rolle som pådriver, entusiast og fordomsløs musikkelsker er udiskutabel. Da han kom tilbake fra California, «landet» han på den mytiske musikk-klubben Soap Creek Saloon. Soap Creek var stedet der alt kunne skje, musikken, ølet (og jazz-tobakken) flommet til alle døgnets tider. Soap Creek var definitivt «Groover´s Paradise», inspirasjon for tittelen på Dougs 1974-album. Kreditert til Doug Sahm Tex-Mex Trip, med Creedence Doug Clifford og Stu Cook i bandet.
Dagen etter markeringen på Doug Sahm Hill var det hyllestkonsert til Doug på mexe-restauranten Mercado på South 1st street, initiert av Dougs barndomsvenn og medmusiker, trommeslageren Ernie Durawa (Texas Tornados).
Klubben med egen stor scene var dønn utsolgt da Ernies trio ønsket velkommen gjestesangere som Mike Barfield (fra utrolige Tyrants of Texas Funk!), Joe King Carrasco og Billy Broom fra bandet Silo Road. Broom var skummelt lik 70-talls-Doug, en «gjenganger» fra Austins hippie cowboy-dager. Til sammen fikk vi et utmerket utvalg av Dougs største sanger, mens margueritas og guacamolen smurte «iArriba, Arriba»-hylene og King Carrasco var løs mellom bordene i ustoppelig tex-mest-fest-stemning.
Da jeg i 1994 bodde i Austin ringte telefonen min og i den andre enden befant seg en karakteristisk oppglødd Doug Sahm. Han ville invitere meg til lunch på restauranten «La Zona Rosa».
Vel der, dukket Doug opp med det norske flagget sydd bakpå jeans-jakka og et innstendig ønske om å spille på «Down on the Farm» utenfor Halden.
Noen måneder senere var Sir Douglas Quintet så glade for å være tilbake i Norge at de simpelthen nektet å gå av scenen på Gribsrød gård.
Dagen etter ble Doug Sahm og Doug Clifford med Øyvind Pharo ut til hytta i Sponvika og spilte badminton i hagen, på en søndag badet i «Beautiful Texas sunshine». Fem år senere var Doug Sahm borte. Røyken etter ham merkes fortsatt i Austin & Oslo og beyond.
Hacienda-brødrene rir igjen
En musikkfans mareritt, å stå fast i trafikken mens du vet at at et av dine absolutte favorittband har gått på scenen.
Det skjedde meg en søndag formiddag i midten av november. Målet var legendariske Gruene Hall i Texas, ti minutters kjøring av Interstate 35 mellom Austin og San Antonio.
På scenen, Hacienda Brothers, bandet som la opp da sangeren/ låtskriveren/ trekkspilleren Chris Gaffney døde av kreft i 2008. Men som svært overraskende har gjenoppstått med fire av de fem originale medlemmene intakt, inkludert den overlegne gitaristen/ sangeren Dave Gonzales og den fenomenale (ja, fenomenale!) pedal steel-gitaristen David Berzansky.
Da vi endelig nådde frem til den lille byen Gruene, kjent for å ha Texas eldste operative «dance hall», «Gruene Hall» (uttales «grin»), var Hacienda Brothers godt i gang, de hadde startet å spille klokka tolv på søndag formiddag.
Men de hadde ikke planer om å la oss forsinkede fans i stikken, de spilte flere sett.
Ikke minst da de fikk høre at den store hallen telte et antall norske fans.
Her må historien rulles fjorten år tilbake i tid. Til da undertegnede ledet et eget ukentlig «americana/ country»-program på NRK P1, kalt «Cowboy & Indianer».
Midtveis ute i «Cowboy & Indianers» seks år lange eksistens fikk daværende musikksjef i P1, Per Ole Hagen, og jeg idéen om å lage en festival på klubbene i Oslo som skulle presentere utvalgte artister; norske, svenske og amerikanske, fra det repertoaret som radioprogrammet spilte.
Konsertene fant sted en høst-helg på «Parkteateret» på Grünerløkka og på sentrum-scenene «Muddy Waters» og «Rock Bottom» i Grensen.
Rosinen i pølsa var to kvelder med Hacienda Brothers på Rock Bottom. Begge ble spilt inn av NRK sitt mobile studio, av Marienlysts aller beste lydteknikere.
Det innebærer at det finnes et faktisk bevis for at konsertene var så fantastiske som vi publikummere husker dem som.
Et super veloljet honky tonk band med country-soul som spesialitet, repertoiret var en miks av egne sanger, noen av dem co-skrevet med Muscle Shoals-låtskriveren Dan Penn, og velvalgte covers som Mel Tillis´ «Mental revenge», Johnny Cash´ «Home of the blues» og Philly-soul hit´n «Cowboys to girls» (The Intruders).
Dan Penn, som også er co-produsent av Hacienda Brothers tre studioplater, har sanger som «Dark end of the street», «Do right woman, do right man» (for Aretha Franklin) og «Cry like a baby» på låtlista si. For Penn var Hacienda Brothers legemliggjøringen av musikken han har viet livet sitt, den der sørstatenes to hovedretninger, country og soul, fusjonerte. Hacienda Brothers la til et ekstra element, twanget i Dave Gonzales bariton-gitar, resultatet ble det de kalte «western soul».
Opptakene som NRK gjorde disse to kveldene i 2006 ble så bra at bandet ønsket å gi det ut på plate.
I dag er CDen «Music for Ranch & Town/ Live» et svært ettertraktet samlerobjekt. Kjennere hevder at det er en av de beste country konsertplatene fra dette nye årtusenet.
På scenen i «Gruene Hall» denne varme søndagen i november sier Dave Gonzales følgende: «Liveplata «Music for Ranch & Town» er vårt favorittalbum fra årene med Chris Gaffney. Klarer du å slå kloa i et eksemplar, så hold fast på det!»
Året etter at Gaffney gikk bort kom plata «A man of Somebody´s Dreams: A tribute to the songs of Chris Gaffney», med bidrag fra blant andre Joe Ely, Boz Scaggs, Los Lobos, Tom Russell, Dave Alvin, Calexico og selvfølgelig Dan Penn.
I boka mi er det årets beste musikk-nyhet at Hacienda Brothers er tilbake på banen og forhåpentligvis snart er på vei til en norsk honky-tonk igjen.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten- Til dere som er lykkelige (Rootsy Music)
Sørlendingen (Eydehavn) Jørund Vålandsmyr besitter en av landets mest bemerkelsesverdige stemmer. I samme divisjon som Paal Flaata, Sivert Høyem og Morten Harket!
Sist jeg hørte ham synge live, gjorde han og noen av hans musikalske compadres et sett med Roy Orbison-covers på en privat fest på Gamla i Oslo, han kunne gått rett inn i en ny utgave av Traveling Wilburys. Om det hadde vært mulig å finne noen som kunne synge som George Harrison og Tom Petty.
Vålandsmyr har så langt gjort seg mest bemerket som vokalist i det retro-orienterte, polyester-dresskledde countryensemblet med det blåhvite navnet Country Heroes. Spellemann-nominerte for sitt andrealbum, Honky Tonk Tears, i 2018, til Ameripolitan Music Awards i Memphis i år.
Men Vålandsmyr er også å høre som sanger i Oslo kult-bandet Frank Znort Quartet og som en av tre sangere på Arendals-pianisten Lawrence Scott Weibys to album med tonsettinger av den amerikanske poeten Emily Dickinsons dikt. (Er du i markedet for sjangerbendende musikk som lydspor til bleke vinterdager, har Scott Weiby, Vålandsmyr & co presist det du leter etter).
Men som albumtittelen tyder på, beveger Jørund Vålandsmyr seg fra bleke dager til noe vesentlig mørkere på sitt norskspråklige solo debutalbum.
Til dere som er lykkelige nærmer seg Hank Williams´ «I am so lonesome I could cry» i rendyrket tristesse. Det skal en rutinert bøyd nakke til for å formidle dette uten å tippe over i parodien.
Til dere som er lykkelige foreligger i en svært gjennomført vinyl-versjon, der coveret er designet som en skinnkledd bibel, vinylen er flekkete marmor-hvit og tekstene satt opp som bibel eller salmevers. Uten at Jørund Vålandsmyr & Menigheten av den grunn kommer til å ligge under treet til spesielt mange troende denne jula.
En første potensiell snublestein er sangen «Hvis Gud ikke tror», som begynner slik;»Når man tar seg selv i å be/ Om at det ikke finnes en gud/ Hva blir så da igjen av en selv, foruten vår sjel/ I en tilstand vi ikke kan se/».
Holy shit!
Vålandsmyr, og co-tekstforfatter Bernard Vigen på halvparten av tekstene, har mangt å gruble på.
Er det ikke eksistensielle spørsmål, så er det problemer av det mer personlig følelsesmessige slaget. Slikt som kan vederfare en som kommer flyttende fra provinsen til Tigerstaden.
Tittelkuttet synger; « Kom til storbyen for lenge siden/ Skulle gjerne gjort noe med stilen/ Forlot alt fra hjemstedet/ Folka der hadde trøkt ham ned/
Hadde tenkt å starte en ny/ Mangelfull fantasi/ Ville bare passe inn/ Helst med litt hjelp av no´ altervin». Servert i et fullstendig villedende oppstemt tempo.
Vålandsmyr seiler tight musikalsk ship på de elleve sangene som utgjør dette rock-orkestrerte svartsynet (bunnen nås på «Mutt alene»; «Jeg som var tegna med feighetens trekk»), bandet Menigheten består av Jørn Raknes (gitarer), Hans Wagner (bass) og Finn Håkon Werner Borgi (trommer). Tre velkvalifiserte musikere fra hovedstadens americana-scene.
Black Americana, selvfølgelig skulle det nordmenn til for å skape den sjangeren.
Judy Collins - Jonas Fjeld with Special Guests Chatham County Line - Winter Stories (Vox Records/ Wildflower)
I en alder av 80 er den amerikanske sangerinnen/ låtskriveren Judy Collins inne i en svært god periode, for to år siden lyktes hun med å få med Stephen Stills på ny kreativitet med duo-albumet Everybody knows.
I februar i år reiste hun til studioet Echo Mountain, en konvertert kirke, i Asheville, North Carolina sammen med norsk americana grand not so old man Jonas Fjeld og hans foretrukne bluesgrass-medmusikanter i Chatham County Line. Målet var å hygge seg rundt mikrofoner og peis med et knippe historier, noen nye og noen velkjente.
Da Judy Collins debuterte i 1961 med albumet Maid of constant Sorrow, var det midt i den store folkæraen; «traditionals», gamle sanger, var det store.
Men det tok ikke langt tid før Collins ble kjent som en artist med utsøkt nese for kontemporære låtskrivere; Dylan, Guthrie, Tom Paxton, Fred Neil og etter hvert både Joni Mitchell og Leonard Cohen.
Collins gjorde Cohens «Dress rehearsel rag» i 1966, og skal ha vært den som overbeviste poeten/ forfatteren om å stole på sin egen «golden voice». På et av sine beste album, Wildflowers (67), gjorde Collins tre Cohen-sanger og Mitchells «Both sides now». Albumet nådde femteplass på Billboard, «Both sides now» var en Top 10 hit og skaffet Collins en Grammy for «Best Folk Performer».
Jonas Fjeld har samarbeidet med Chatham County Line, fra Raleigh, North Carolina, siden konsertplata Amerikabesøk i 2007 og de har deretter sammen laget Spellemannpris-nominerte Brother of Song (2009) og Western Harmonies (2013).
Winter Stories inneholder elleve sanger, løst sammenbundet av tida vi er på vei inn i. Et tema der man kanskje kan si at Jonas Fjeld bringer en naturlig autoritet til «forhandlingene», sangen han og Ole Paus skrev i 1989, «Engler i sneen» (senere med engelsk tekst av Eric Andersen) later ikke til å smelte bort med det første. Her er den nok en gang en flott sentral sang, der Fjeld og Collins veksler på å synge norsk og engelsk, til et tilbakelent komp med nydelig lap-steel.
Collins har med seg egne «The Blizzard», «Fallow way» og «Mountain Girl», alle showcases for hennes fortsatt imponerende klare og velklingende stemme.
Platas høydepunkt kan være ensemblets tolkning av Jimmy Webbs evige «Higwayman», der Chathams veltempererte akustikk, forsterket av Collins faste pianist, Russell Walden, legger fundamentet for en stor vokalinssats fra Collins.
Winter Stories er lett den beste musikalske nøringsveden et voksent publikum kan ønske seg denne sesongen.
Fotnote: Judy Collins, Jonas Fjeld & Chatham County Line er midt i en USA-turné, i går spilte de på Wilbur Theatre i Boston, 5. februar starter de en Norges-turné i Ibsenhuset i Skien og runder av med to kvelder i Drammen teater.
Malin Pettersen- Alonesome (Die with your boots on)
De siste par-tre årene har Malin Pettersen seilt opp som troppsfører for den nye generasjonen norske americana-artister.
Ikke bare har Malin eget americana-radioprogram, «Kåbbai», på NRKs kanal P13, hun har sitt eget band, Lucky Lips, som i fjor samarbeidet på den meget vellykkede sjanger-utvidende plata Perfect Stranger med blues-rock-gitaristen Amund Maarud, hun har også kickstartet sin solokarriere med å hente hjem en Spellemannpris i countryklassen for sitt debutalbum, References pt. 1.
References pt. 1 er også en plate som effektivt søker å utvide hva Americana kan være. Denne trangen til å ikke la seg begrense av forventninger og konvensjoner har også bidratt til at Malin har fått oppmerksomhet der det vesentligste laboratoriet for nettopp den slags befinner seg, på den østre sida av elva i Nashville, Tennessee.
Malin farter stadig vekk til Music City, nå USAs mest kreative musikksenter, hvor hun opptrer på klubbscenene og visstnok har spilt inn plata som tar mål av seg til å følge opp References pt. 1.
I mellomtida tar hun en råsjans, ja faktisk, fallhøyden er stor for denne typen plater, helt nedstrippede, bare med stemme og kassegitar. Gudene skal vite at jeg har slitt med å holde oppmerksomheten oppe gjennom plater og konserter der artister har fått for seg at ti-femten akustiske, likelydende sanger på stripe er akkurat det publikum trenger.
Det finnes dem som også tror at det å spille akustisk, «unplugged» som det het i svunne MTV-tider, er ensbetydende med at musikken som blir fremført er «ærlig».
La oss en gang for alle pensjonere betegnelsen «ærlig» i musikksammenheng, den hører hjemme på floskeldynga.
Men, Malin Pettersen kommer ned på beina med sitt talende «Alonesome»-prosjekt, et minialbum med seks sanger der faktisk melodiøsitet og fin vokalvariasjon bærer.
Malin har vokst opp med en countryspillende far, og har virkelig countryfrasering under huden. På den avsluttende valsen (?), «Get you back again» synger hun som en KD Lang, en av den moderne countrymusikkens største vokal-stilister.
Det er også snedig at hun har skapt et engelsk ny-ord med «Alonesome», en fusjon av «Alone» og «Lonesome» som kanskje finner veien til en Merriam-Webster-ordbok en dag?
Uansett, jeg hører gjerne disse tekstene og melodiene arrangert for et band på et senere tidspunkt, de fortjener gjennomgående å bli kalt «sanger», gode sanger. Slike som Malin Pettersen stolt kan ha navnet sitt i klamme under.
JANNE HEA - LOST IN TIME (Vestkyst Records)
Fotografiet på coveret til Janne Heas andre album, oppfølger til den Spellemannpris-nominerte debuten Wishing Well fra 2014, viser et småbruk vinterstid. Fargetonene i bildet bidrar til at det er vanskelig å si når bildet er tatt, et klart retropreg. Definitivt «Lost in Time».
Janne Hea er bosatt i skogen i Östervallskog i Värmland i Sverige, kanskje i huset på bildet, men hun er opprinnelig fra Hadeland.
Innspillingene til Lost in Time har dog funnet sted i Oslo, i Prøvesal 4 i Det Norske Teateret og er produsert av gitaristen Øyvind Blomstrøm, kjent fra sin tid i rockbandet El Cuero og samarbeid med Monica Heldal.
Janne Heas stemme skinner klart og tydelig tvers igjennom de åtte sangene, alle skrevet av Hea selv, flere av dem refleksjoner rundt ungt voksenliv, «Too late» handler om at erkjennelsen av at kjærlighetsforhold var bra, verdt å ta vare på, kommer for sent.
Tittelkuttet og «Too late» er strippet ned til stemme og forsiktig gitarkomp. Først på «The Horizon» melder hele ensemblet seg på, fortsatt begrenset til felespiller Mari Skeie Ljones, gitarist Mats Raknerud og Blomstrøm, som bidrar med gitarer, bass, minimale trommer, mandolin og pedal steel.
Janne Heas melankolske uttrykk sier mye om hvilken innflytelse Gillian Welch har hatt på den generasjonen norske country/ folk/ americana-sangerinner som Hea tilhører. «Truth be told» bygger seg sakte og dramatisk opp, Ljones Hardanger-fele tydeliggjør hvor kort avstand det kan være fra norske daler og norsk tradisjonsmusikk til de amerikanske Appalachene.
«Carpenter´s Wife» løfter tempoet en touch, vokalharmonier, fele og pedal steel bidrar til det nærmeste denne plata beveger seg mot en popsang.
Nydelige «Seven Minutes» runder av med en historie om ei jente som stikker seg ut, er tøffere, og penere, en alle andre, «..she acted twenty two when we were in our teens..» En historie som ikke ender godt, «It´s the opposite of glory, some people should never be friends». En lang gitarcoda lar mysteriet bli liggende. Hea og venner lukker døra til det snødekte huset.
Stefan ser det hele fra mikrobenes perspektiv
- Livet är en jävla soppa..
Dette lett misantropiske budskapet er noe av det første den svenske kulturelle multitaskeren Stefan Sundström har å melde til sitt trofaste publikum på en hustrig torsdagskveld på stedet som kaller seg Kongens Brygge i Halden.
Der og da handler «soppan» egentlig om litt teknisk strul når Stefan skal få både gitar og sangmikrofon til å virke samtidig. Ikke nødvendigvis en analyse av livet slik det arter seg generelt for 59-åringen som nylig slapp albumet med den illevarslende tittelen «Domedagspredikan». Inneholdende åtte sanger med titler som «Havets kvarnar», «Gud skriver brev», «Bakvänd kikare» og mystiske «Mikrobernas skepp».
Et album som er pakket inn i et cover som i tidligere tider ville ha sørget for at utgiveren hadde blitt begravet utenfor kirkegårds-muren. Det viser en Jesus som forfrisker seg med en øl på korset.
- Bildet er faktisk fra en filminnspilling for en «reklamefilm» for Den Svenske Kyrkan, avslører Sundström, - det er tatt en gang på 70-tallet. Han som er Jesus på bildet heter Ragge (selvfølgelig heter han det) og er mikrobiolog i dag. Han bare jobbet på settet, og det var det noen som syntes han så litt Jesus-aktig ut. Opp på korset med deg. Så var det pause, en kort sådan, så han fikk ikke lov å komme ned…Men så send opp en øl da! Det var broren hans som tok bildet. Jeg syntes det passet tematisk bra, siden jeg har denne sangen på plata, «Gud skriver brev».
Der har Gud fått nok; »Gud skriver brev där han säjer såhär/ Nu har jag gjort alt så gott som jag kan/ Ni som gnäller och klagar på skapelsen/ Gör den bättre om ni kan».
- Det er vel et slags budskap på denne plata, «gjør noe selv». Ja, jeg har fått noen reaksjoner på coveret, fra sånne raringer, ikke fra vanlige kristne. Det finnes mange bra kristne, om man ser på Den Svenska Kyrkan, så gjør de faktisk mye godt, for blant annet flyktninger..Med årene har jeg kommet fram til at jeg skiter i hva folk tenker, det viktige er hva de gjør.
Muligens for å understreke det gammeltestamentlige i albumtittelen, er coveret til «Domedagspredikan» prydet av portretter av Stefan og musikerne, der de fremstilles som utgamle. Figurer som lett kunne ha hatt statist-roller da Moses eller Aron gjorde sine hovedrolleinnsatser.
Stefan Sundström er ikke minst kjent for Klassekampens lesere for hans faste spalter i avisa. I svensk kulturliv er han det som kalles en « mångsyslare», han er sanger/ låtskriver, forfatter/ skribent, grønnsaksdyrker og av og til skuespiller.
Noen vil også si at han er en banebrytende musiker som var tidlig ute med å lage en bro mellom svensk punk/ rock-verden og den betydelige svenske visetradisjonen.
Et musikalsk sprang som i forkant kan ha synes som dumdristig, men som nå, tretti år senere, fremstår som den største selvfølgelighet i verden.
For ni år siden ble Stefan Sundström hyllet av sine kolleger for denne innsatsen, med plateutgivelsen «Andra spelar Sundström», der bl.a. Miss Li, Lars Winnerbäck og Ola Magnell bidro.
Når man hører Stefan Sundström opptre, slås man av hvor overlegent det svenske språket er for å skape god musikk. Det er noe i selve språkmelodien, i dagligtalen, i uhøytideligeten som gjør at det svinger og gynger.
Jeg tror at det nettopp er der nøkkelen til vår norske fascinasjon med Ulf Lundell, med Vreeswijk, med Wiehe og med Sundström ligger.
Ved siden av å gi ut plater, han har pluss/ minus tjue av dem på CVen siden solodebuten med «Renjägarens Visor» i 1989 og det er fem år siden den siste, «Nu var det 2014», har Sundström skrevet en rekke bøker.
Det handler om titler som spenner opp et vidt tematisk felt; «Om mjölkens symbolvärde och andre betraktelser» (2004), «Om kärlekens uniformer och andra betraktelser» (2007), «Stefans lilla gröna (En handbok i utanförskap)» (2010), «Stefans Stora Blå: Recept for godare fisk, blåare hav och en friskare värld» (2014), «Stefans stora feta röda»: Tomatens herravälde» (2017) og «Stefans lilla svarta: Bokashia, biokol & bakterier» (2019).
Mer enn nok til å gjøre en leser svimmel. Den siste satt det langt inne for undertegnede å forstå hva handler om.
- De siste årene har jeg holdt mye på med avling og den slags. Jeg sitter og ser på vitenskapsprogram fra USA, som handler om bakterier, hahaha. Det finnes et nytt forskningsområde, mikrobiologi..Dette er veldig viktig for jordas evne til å binde kulldioksid.
- Det dreier seg mye om din nysgjerrighet på kunnskap?
- Det hender veldig mye interessante greier med naturvitenskapen for tida som taler litt for sosialisme, der man ser forbindelser i naturen som handler mye om samarbeide. Opp mot den gamle darwinistiske greien om «survival of the fittest». Det er jo sant selvfølgelig. Men om alt skulle bygge på konkurranse, så skulle vi jo ikke finnes. Menneskenes store fremganger som art, handler om at vi kan samarbeide. At vi tar vare på de svake i gruppa. Om at vi tar vare på våre barn, at de har en lang barndom der de kan utvikle fantasier og kunst, empati. Det samme finnes i naturen, at vi kan se symbioser. Det interesserer meg ut fra et slags politisk filosofisk perspektiv.
Stefans interesse for mikrobiologi har altså forplantet seg til musikk, til sangen «Mikrobernas skepp», der han synger «Och på min kropp/ Den jag trodde var jag/ Har miljarder små kryp party var dag/ Jag är faktisk farkost at folk jag inte vet nåt om/ O jag har ingen koll/ Men kanske är det min roll/ At va mikrobernas skepp o ta dom åt rätt håll.»
Stefan Sundstrøm er på ingen måte den eneste svensken som er opptatt av vår tilværelses kobling til naturen. Rett før samtalen jeg hadde med Sundtröm i Halden, hadde Greta Thunberg vært på talerstolen i FN og fått store deler av verden til å gå av skaftet.
- Alle spør meg om Greta Thunberg. Hahaha. Jeg synes hun er «jättebra» på alle vis. Jeg har truffet henne flere ganger. Jeg har gjort greier sammen med hennes mamma, operasangerinnen Malena Ernman.
- Men jeg synes at det er feil at hun skal dra dette lasset ensom. Det blir litt typisk, her kommer en frelser. Vi må jo frelse oss selv..Man kan være bekymret for hvordan hun har det, men hun har bestemt seg for å gjøre dette.
Det er en jævla løgn at hun er en marionett for sine foreldre. Det er Greta som har drevet denne saken i den her familien med sin merkelige kraft.. Det var Greta som fikk Malena til å slutte å fly..
En av sangene på «Domedagspredikan» heter «Til Alan» (Edwall). Teksten er skrevet av den svenske poeten Kristina Lugn og musikken er komponert av Stefans kone, musikkpedagogen Karin Renberg.
Lugn sitter i Den Svenska Akademin, en institusjon som har fått mye ufordelaktig oppmerksomhet de siste årene, og som fortsetter å få det.
- Jeg mistet kontakten med Kristina etter at hun ble med Akademin (2006). I den siste samtalen jeg hadde med henne, før hun ble med, så sa hun; «Fy faen hvilket skitjobb jeg har takket ja til. Hvordan jeg hater å måtte gå dit hver torsdag for å spise ertesuppe sammen med de ekle…Kristina er en jævlig begavet poet.
- Jeg hadde litt kontakt med henne nå igjen i forbindelse med bruken av hennes tekst. Da fortalte hun at hun hadde truffet Bob Dylan. Det var visstnok bare, «hej, hej» og så forsvant han.
I Halden er konserten med Stefan mer som et møte med gamle venner, det finnes folk i publikum som har hyra Stafan og kameraten, Lars Demian, til å spille i femti-års-laget sitt. Latteren sitter løst både på og foran scena, Stefans selvironi er fullstendig avvæpnende, ikke minst når han forteller om «oppdraget» som bestefar. Dermed går de bitre dråpene også ned på høykant; «För alla jordens fördömda/ Har varje dag vart en domedag/ Så länge nån kan bli rik på at framställa lik/ Och bli stärkt av at nogen är svag».
Trigger Warning
Navnet Trigger Hippy er et tilnærmet oksymoron, et ordspill på utrykket «trigger happy», betegnelsen på en vel skyteglad person. I skarp kontrast til vår oppfatning av hva en fredselskende hippie må være.
Det er ikke vanskelig å se at et band som kaller seg Trigger Hippy utløser både forvirring, latter og aggresjon i et land som USA. Der store deler av befolkningen er mer opptatt av å ha sitt eget våpenarsenal enn av å ha gjengs tilgang til helsehjelp.
Uansett er det i hvert fall ti år siden navnet kom til en av de to grunnleggerne av bandet, den originale The Black Crowes-trommeslageren Steve Gorman og bassist, sanger/ låtskriver og restauratør Nick Govrik. Begge bosatt i Nashville.
Til å begynne med var Trigger Hippy bare et coverband som møttes i sin felles kjærlighet til sørstatsrock og musikken til nå avdøde rockgiganter som Leon Russell, Levon Helm og Lowell George. Bandet hadde sin livedebut på Capitol Theatre i Macon Georgia til inntekt for å bevare Allman Brothers mytiske «Big House» der som et museum.
«Big House» er etablert for besøkende Allman-pilegrimer og med utgivelsen av det nye albumet «Full Circle & Then Some» kan Gorman & Govriks dedikasjon til musikken som inspirerte dem som unge forsette å gjøre ringer i vannet.
De tolv sangene som utgjør plata er en sømløs fusjon av r´n´b, gospel, sørstatsrock, country, blues og funk. Sunget av tre sangere som tryller frem trestemte harmonier og call and response-vokal på løpende bånd.
Trigger Hippy har siden sist undertegnede hørte fra dem byttet ut halve besetningen. Nye er den afrikansk-amerikanske sangerinnen Amber Woodhouse og sanger/ gitarist Ed Jurdi. Sistnevnte er også å høre i det utmerkede countryrock-ensemblet Band of Heathens fra Austin, Texas.
Da Trigger Hippy platedebuterte for fem år siden med et selvtitulert album, fylte Joan Osborne Amber Woodhouse sin plass. Osborne er selvfølgelig mest kjent for sin internasjonale hit, «One of us», fra 1995, skrevet av The Hooters Eric Bazilien, senere som sanger i kretsen rundt Grateful Dead-bassist Phil Lesh.
Trigger Hippy har vært en løs formasjon som fra tid til annen også har telt Black Crowes-gitarist Audley Freed, Widespread Panic-gitarist Jimmy Herring og sanger/ låtskriver Jackie Greene. Nøkkelmusikere i den store såkalte jamband-scenen i USA.
Jam-band-musikk er et stort musikalsk «telt», håndspilt musikk som stadig bringer opp og frem nye band og artister som plugger inn i USAs overlegent største festival-nettverk. En «scene» som knytter sin opprinnelses-fortelling til Grateful Dead og som til og med har sitt eget fysiske musikkmagasin, Relix, som kommer ut med åtte nummere i året. Bladet har et opplag på over hundre tusen og er USAs nest lengstlevende musikkmagasin, etter Rolling Stone.
Trigger Hippy er nærmest svaret på en bestilling fra dette gigantiske publikumet, som pakker tie-dye skjortene og røykesakene sine og drar på festivaler som finner sted fra tidlig vår til langt på høst over hele Nord-Amerika, langt ned i Mexico.
Er Trigger Hippy på plakaten kan man høre sangen «Goddamn Hurricane», der bandet kanaliserer The Band til en tekst om ekstrem-været som nå pusher store deler av befolkningen vekk fra den østlige Mexico Gulf-kysten, etterfulgt av «Long Lost Friend» og «One of them» der undertegnede sverger på at nettopp Little Feats Lowell George går igjen.
Ringen er absolutt sluttet, med noe i tillegg. Rock & soul av et vitamin-kaliber som vi skandinaver er så underernært på at det burde være en sak for helseminister Bengt Høie. Ikke minst om ministeren hadde vært opptatt av betydningen av sitt eget etternavn.
ANGELINA - Last Cigarette (Wonderful Sound)
En siste sigarett? Vanligvis et utrykk vi forbinder med at noen er i ferd med å bli henrettet.
Fullt så ille er det ikke det som foregår på den andre plata til Isle of Wight-sanger Angelina Grimshaw. Men lystelig er det definitivt heller ikke.
Teksten til sangen «See through dress» går som følger; «I just lit up your last cigarette/ I’m gonna stub it out on your favourite see through dress».
Ævv.. som det heter. En kjærlighetshistorie som ikke blir bedre av følgende melding «My red lipstick smile/ Is like a black hole abyss..». Dobbel-ævv.
Det er ikke så ofte vi hører fra noen som er hjemmehørende på den lille engelske øya Isle of Weight, i dag bor det 140 tusen der. Øyas mest kjente historiske person er fortsatt Frelsesarmé-grunnlegger William Booth.
På sekstitallet var Isle of Wight et yndet hippie-reisemål, Beatles-sangen «Ticket to Ride» skal være en vri på navnet på hjembyen til Angelina, Ryde.
Fra 1968 til 1970 ble Englands første store rockfestivaler arrangert på Isle of Weight, med opptredener fra blant andre Bob Dylan, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Jimi Hendrix, som døde bare et par uker etter sin spilling der i 70.
Angelina debuterte i 2016 med «Vagabond Heart». Her og nå spiller hun voodoo-blues av et kaliber som ganske sikkert hadde høstet anerkjennende nikk fra både Hendrix og Janis Joplin.
De elleve egenkomponerte sangene på «Last cigarette» pisker opp et lydbilde som gjør at Angelina har mye å hente hos fans av Nick Cave og tidlig PJ Harvey.
Åpneren «Throw petrol at the sun» ender opp i en apokalyptisk galopp som med perfekt hipster-timing slipper til en fløytesolo mens Angelina messer «Life´s an overflowing ashtray..»
Angelina er åpenbart plugget inn i helt andre innflytelser enn dine gjennomsnittlige here today, gone later today pop/ elektronika/ r´n´b-sangerinner. Platesamlingen hennes består sikkert av flere knitrende Ma Rainey, Bessie Smith og Billie Holiday-plater.
Hun har sugd til seg den tidlige bluesens misantropiske livsanskuelser i sanger med titler som «Devil´s wishing well», «Killing me», «Fire broke out» og «Train coming through».
Ved første ørekast kan dette høres arkaisk ut.
Men stop en halv. Kanskje livene vi lever er like triste, like elendige, like mye på vei til et varmt sted på syv bokstaver som det var på tidlig nittenhundretall. Bak våre stadig mere desperate digitale fasader.
Ved nærmere ettertanke, kanskje det er verre.
Hei, slipp Angelina frem til mikrofonen!
Kacy & Clayton holder det gående
De kanadiske tremenningene Kacy Anderson og Clayton Linthicum har laget plater sammen siden 2011. Skal vi dømme ut fra de tidligste bildene, må de ha vært veldig unge da de debuterte, de er fortsatt bare i midten av 20-åra.
Carrying on er deres femte album, det andre produsert av det vandrende kvalitetsstempelet Jeff Tweedy, spilt inn på Wilcos stadig mere mytiske øvingslokale og studio, The Loft, i Chicago.
Jeg hørte Clayton Linthicum da han hadde en kort periode i det svært undervurderte kanadiske bandet The Deep Dark Woods for fem-seks år siden. Det var allerede da åpenbart at han var en gitarist med en sjelden teft, en ung versjon av Fairport Conventions Richard Thompson eller The Byrds Clarence White. Altså en gitaristenes gitarist.
Platene til Kacy & Clayton er i vesentlig grad fundert på Linthicums smakfulle gitarspill og Andersons tilbakeholdne, vemodige stemme. Linthicum lener seg frem til mikrofonen på et par av sangene, «High Holiday» og «The South Saskatchewan River». Tweedy har selvfølgelig forstått at hans jobb er å holde seg unna mest mulig, de ti sangene på Carrying on (denne gangen samtlige skrevet av duoen) er definitivt «less is much more».
Kacy & Clayton er artister som plasserer seg i en distinkt kanadisk tradisjon, der melankoli og tristesse går som en svart tråd gjennom musikken. Når du lytter til Kacy & Clayton er det lett å høre ekko av Cowboy Junkies, ikke ensemblet du booker til fest på lokalet. The Deep Dark Woods er videreførere som heller ikke trafikkerer i det påtrengende muntre.
Bak i der, The Bands nære kontakt med folkemusikken i dette vidstrakte landskapet, Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohens evner til å poetisere de menneskelige erfaringene.
Det står tydelig allerede i det første verset på den første sangen på Carrying on, «The Forty-Ninth Parallel»: «Should have married for money/ Like any woman in her right mind would do/ Instead I settled for love/ And don’t you know that’s the worst thing you could do».
Det blir ikke bedre i andre vers; «We fell short on rent/ We fell short on good time/ Now I got nothing to my name/ His name that I took for mine.»
«The 49th parallel» definerer store deler av grensen mellom Kanada og USA, for å tydeliggjøre hvor de kommer fra, hvor de hører hjemme, har Kacy & Clayton trykket et kart over Nord-Amerika i tekstvedlegget til plata.
Der får vi noen utvalgte markeringer; «South Saskatchewan River», «Providence Place» (også sang på plata), «Hudson Bay» oppe til høyre, og «Big Horn Mountains» og «Buffalo, Wyoming» sør for grensen. Lengst sør er Galveston, Texas markert. Øverst; bare «Up North».
Anderson og Linthicum har vokst opp i Wood Mountain, Saskatchewan. Navnet, Saskatchewan, har Cree-indianer-opprinnelse og tilhører den lille knippet stedsnavn som det er kult bare å uttale!
Wood Mountain er solid på landet, det skal ha vært fem mil til nærmeste platebutikk, musikken blir formidlet på familiesammenkomster der tradisjonene og historiene blir holdt godt ved like.
I denne øde virkeligheten skal Kacy & Clayton ha brukt tida på å pløye dypt i gammel engelsk folkrock (Fairport Convention finnes i skyggene her ja), men i pressematerialet til den nye plata trekker de frem amerikanske innflytelser. Plater fra Bobbie Gentry (Delta Sweetie, nylig rekonstruert av Mercury Rev og sangere som Susanne Sundfør og Norah Jones), Hoyt Axton (My Griffin is gone, 1969) og Bakersfield Sound- steelgitaristen Ralp Mooney.
I våres og sommer har Kacy & Clayton turnert sammen med høyt verdsatt landsmann Colter Wall, om ei uke bærer det ut på veien med Ray Lamontagne. Demp lysene.
The Secret Sound of Dreamwalkers - Whirlwind (Rural Rebel Rock)
Like lite som at man vet at en går i søvne, så tror jeg at man i sanntid kan slå fast at en befinner seg i en musikalsk gullalder.
Men, likevel, jeg har en følelse av at høsten 2019 kommer til å skinne i bakspeilet om vi begrenser utvalget til americana-musikk utgitt av norske kvinnelige artister/ sangere.
Det er en grunn til at et amerikansk dokumentar-film-team på sensommeren føk rundt i Norge og intervjuet folk om det de beskrev som den oppsiktvekkende nye, norske americana-musikken.
Vi har allerede fått sterke plater fra Randi Tytingvåg, Louien og Claudia Scott, i oktober og november kommer det nye plater med Malin Pettersen, Tone Bringsdal, Signe Marie Rustad og Unnveig Aas.
Så er det Kristine Marie Aasvang og hennes kompakte ensemble, The Secret Sound of Dreamwalkers.
Trioen, som også teller gitarist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander «Everywhere» Lindbäck, vakte svært berettiget oppsikt med sitt selvtitulerte debutalbum for to år siden. Ekspansiv, melodisk, mørk, eksperimentell musikk som svevet rundt Aasvangs formidable stemme.
For den som eventuelt ikke trodde sine egne ører i første runde, om mulig synger Aasvang med enda større autoritet og intens tilstedeværelse på nye Whirlwind.
Faen, Kristine Marie Aasvang bør trekkes frem i samme åndedrag som Morten Harket, Paal Flaata og Sivert Høyem. Vi snakker Stradivarius-stemmer.
Whirlwind er spilt inn i Athletic Sound i Halden og låter utsøkt, det vil si krystallklart og ultradynamisk. De ti sangene spenner opp et gigantisk musikalsk lerret, fra det tungt gyngende psykedeliske («Can´t carry your shit around»), til det vare («Aching street»), fra det folksy («Whirlwind») til det funky («Maybe I ment nothing to you»).
Inne i denne musikken, som gjennomgående tar seg god tid, flyter fløyte (Aasvang selv), lap steel, sitar, bariton gitar og flygel (Bergsten) dandert med en nennsomhet som vitner om en klar visjon om hva den hemmelige lyden av søvngjengere faktisk er.
Randi Tytingvåg Trio
- The Light you need exists (Kirkelig Kulturverksted)
Det første du hører når du setter på det nye albumet til Randi Tytingvåg Trio, hennes sjuende siden debuten med Heavenly Attack i 2004, er verset «Dance with your heart/ And your body will follow/ Everything else is useless and hollow».
Sangen heter «Dance» og er skrevet av Tytingsvåg i samarbeid med den prisbelønte lyrikeren Helge Torvund, som også har en spalte her i Klassekampen. (Torvund skrev teksten til Bjørn Eidsvågs hit «Nede for telling» i 2010).
Tytingvåg har altså lykkes med å dra Torvund over på den engelskspråkelige banehalvdelen!
Undertegnede får umiddelbart en følelse av Leonard Cohen av nettopp «The Dance», det melodiske, det lavmælte uttrykket drevet av akustiske instrumenter, først og fremst de to andre i Trioen, Dag Vagle og Erlend E. Aasland, er noe Leonard kunne ha etterlatt seg på en demo.
Tittelen på albumet, The Light you need exists, kan kanskje sies å være beslektet med det velkjente Cohen-sitatet fra sangen «Anthem»; «There´s a crack in everything, that´s how the light gets in».
Men der Cohen ofte var sterkt tvilende til vår evne til anstendighet og mellommenneskelig forståelse, har Tytingvåg og Torvund en annen målsetting med sangene på The Light you need exists.
Den røde tråden her er å fremme en lysere livsanskuelse, aller tydeligst i sangen «Heliotropic» som er en betegnelse fra planteverdenen, blomster som vender seg mot sola for å suge opp mest mulig energi, «I am heliotropic, I am leaning towards the sun».
Tytingvågs stemme er skreddersydd for soundet de kaller «norwegicana», en svært veklingende fusjon av folk, stringbandmusikk og en touch jazz. Det er gitarer, mandoliner og banjoer i rikt utvalg, hjulpet av gjestene Knut Reiersrud på resonator og steel-gitar, Nils Økland på fele og Hardingfele og Sigbjørn Apeland på pumpeorgel. Selvfølgelig hører vi når Randi slipper Rita Eriksen til ved mikrofonen.
Produsent Erik Hillestad har spilt inn i Kulturkirken Jakob, lydbildet er så organisk og friskt at du aldri gjetter at bilene står i kø i Hausmannsgata utenfor.
LOUIEN - Drømmen er i Live
- Jeg liker depressiv musikk, ler Live Miranda Solberg, som så langt først og fremst har vært kjent for norske musikkfans for sin deltakelse i bandet Silver Lining.
Silver Lining er ensemblet som Live deler med de to andre sangerne/ låtskriverne Stine Andreassen (The Northern Belle) og Halvor Falck Johansen. De albumdebuterte i 2018 og dukker opp på norske klubber som en neo-versjon av Crosby, Stills & Nash med tre veldig distinkte stemmer og evnen til å synge vakkert sammen. Og ja, Silver Lining fortsetter selv om alle medlemmene er aktive også hver på sin kant.
Det har likevel lenge gått rykter om musikken som Live lager på egenhånd, under artistsnavnet Louien og på fredag kom endelig plata. Ni gjennomarbeidede sanger skrevet av Live, musikk som befinner seg på distinkt avstand fra musikken til Silver Lining.
- Det er viktig å understreke at None of My Words ikke er en countryplate, slår Live fast, - jeg elsker country, men får utløp for den interessen med Silver Lining.
Louien-navnet har Live lånt av mora si, som heter Louise, men alltid har hatt klengenavnet Louien.
- Jeg så aldri for meg at jeg at jeg skulle skrive en hel plate om sorg, forteller Live, - men faren min ble syk og døde etter tre år. Det var veldig sjokkerende for oss i familien, han ble bare 53 år gammel og hadde så mye ugjort. Han var utøvende kunstner, skuespiller hele livet. Han var svært skeptisk til at jeg skulle følge etter ham rent yrkesmessig, med musikken. Han visste hvor tøft det er å livnære seg som kunstner, men jeg tror at han likevel ville blitt veldig fornøyd for at jeg fikk til å gi ut plate. Faren min hadde en fantastisk fin stemme, han sang hovedroller i mange musicals.
- Foreldrene mine var skilt, så da vi var hos pappa, tilbrakte vi helgene på teateret. Vi kunne forestillingene utenat. Jeg har fire søsken, men det er bare en av dem som jeg deler både mor og far med.. er eldst. Jeg får bare støtte fra alle kanter, det er veldig åpenhet for å drive med kunst i familien. Som fortalt her i Klassekampen i forrige uke, er det søstera mi, Aurora, som har malt bildet som pryder coveret på plata . Jeg synes at jeg har hatt en kul og annerledes oppvekst. Sitter i garderoben og plutselig kommer det inn en fyr i ulvekostyme og lurer på hva klokka er.
- Mot slutten av livet til pappa hadde vi mange fine samtaler, nesten intellektuelle om teaterkunst og formidling. Han hadde jo gått på skole og lært det. Han hadde masse notatbøker med tanker om det å formidle, nå ut til andre mennesker.
Mora og faren til Live møttes i Stavanger da faren kom dit for å jobbe på Rogaland teater.
- Mora mi, som lever i beste velgående, er skredder. Til å begynne med sydde hun privat for folk og i en systue, men har lenge jobbet med å sy kostymer på Operaen i Oslo. Hun har faktisk begynt å sy ting for meg også, som jeg kan bruke på scena..
Live har tatt med seg Silver Lining-kollega Halvor Falck Johansen på et par av sangene på plata, på fem av sangene får hun vokalharmoni-hjelp at Signe Marie Rustad og Kristine Marie Aasvang, sistnevnte fra Secret Sound of Dreamwalkers. Med på vokallaget er også Einar Kaupang fra «Frihets-rockbandet» Dig Deeper.
- Koringer er veldig viktig for meg, understreker Live.
Veldig distinkt tilstede på store deler av plata er en trio av cellister; Kaja Fjellberg Pettersen, Gregor Riddell og Ingeborg Torvanger.
- De var produsent Øyvind Røsrud som foreslo at vi skulle prøve å arrangere for bare celloer, så vi fikk Kaja Fjellberg til å gjøre det. Cello har alltid betydd mye for meg, og jeg synes det kler denne plata veldig godt.
Live har spilt musikk siden hun var 7-8 år. Fiolin og piano til å begynne med, men hun plukket opp gitaren da hun var seksten.
- Det var kjæresten til mamma som tok med seg en gitar inn i huset, men jeg har lært meg alt selv. Siden pianoet stod i stua, så var gitaren en mulighet til å holde på helt for seg selv. På den tida hadde jeg begynt å oppdage folk og country, Neil Young..Joni Mitchell hadde jeg fått inn fra mamma, hørte ekstremt mye på Blue..Etter hvert Led Zeppelin, begynte på videregående og prøvde å være kul. Hadde egentlig bare hørt på pop og r´n´b. Tvang meg til å høre på Zeppelin og Jimi Hendrix, og etter hvert fant jeg ut av det. På samme tida fant jeg fram til Madrugada, Sivert Høyem, Tom Petty..I 2012 så jeg Robert Plant spille på Telluride Bluegrass festival i USA, og ble veldig imponert av hvor raus han var mot musikerne sine, han sto i bakgrunnen og lot musikerne få vise seg frem. Selv om det er han som er den store rockestjerna..
Live er nøye med å gi produsent Øyvind Røsrud kreditt for at None of my words har blitt akkurat slik hun ønsket at den skulle bli. Røsrud har sitt eget studio i Oslo, Brageveien studio, og har jobbet med blant andre Siri Nilsen, Hanne Kolstø på alle hennes plater og Atlanter.
Louien skal ha slippkonsert for albumet på Krøsset i Oslo 9.oktober.
- Da blir vi alt for mange på scena, ler Live, - men utover det kommer jeg til å turnere både alene, i duo sammen med Halvor Falck Johansen og innimellom i et trioformat med bass og trommer. Musikken på plata er jo litt produsert, jeg liker at det er forskjell på det og liveuttrykket.
- Halvor er nok min soul-mate musikalsk, jeg fant nettopp ut at vi har samarbeidet i ti år.
Tidligere i september ble Louiens musikk trukket frem av Americana Music Association i deres ukentlige nyhets-skriv, en refleksjon av at den unge norske americana-musikken omfattes med stadig større oppmerksomhet i Music City USA.
- Jeg fikk helt bakoversveis, de delte sangen min på Instagram også, på Insta-stories. Det var dødskult.
Leslie Stevens på vei fra LA, via Tønder
Come to think of it: Hele vitsen med musikkfestivaler er at du oppdager noe nytt, noe du ikke kom for å høre.
Da vi besøkte den danske Tønder-festivalen i slutten av august, hang denne raison dêtre i en tynn tråd. Helt på tampen av en lang lørdag ga jeg opp å høre texaneren Charlie Crockett i et telt som hadde et håpløst misforhold mellom størrelse på scene & lyd og publikum. Den utmerkede Crockett (joda, ætling av Arne Bendiksens «Davy Crockett») får ha det til gode til neste korsvei.
Mellom selve festivalen og parkeringsplassen lå scena «Visemøllen», der California-baserte Leslie Stevens holdt hoff med en trio som telte pedal steel-gitaristen Jon Graboff.
Graboff har spilt med en mengde artister; Norah Jones, Willie Nelson, Ryan Adams, Neal Casal og Zephaniah Ohora er et representativt utvalg. Hans pedal steel-spilling alene kunne være den perfekte night-cap´n.
Men allerede mens vi hørte på konserten fra utsiden av det fullsatte lokalet og ventet på at et par plasser skulle bli ledige, grep stemmen til Leslie Stevens fatt i oss.
Hvem var det egentlig som sang der inne? Dolly Parton? Nanci Griffith? En ung Emmylou Harris? Hadde Victoria Williams (hun fra The Jayhawks «Miss Williams guitar») blitt frisk av sin multiple sklerose?
På dette tidspunktet hadde vi ikke rukket å høre på Leslie Stevens nye album, «Sinner», produsert av stadig interessante Jonathan Wilson, sluppet worldwide dagen før.
I den kortfattede biografien i Tønders old style program-bok stod det å lese at Leslie Stevens var blitt valgt til «Best country singer» av L.A. Weekly under deres avstemning i fjor.
Det burde borge for ganske mye, Los Angeles har alltid hatt mange gode countryartister, de siste åra har vi satt ekstra stor pris på, nå, Norges-venn Sam Outlaw.
Det stod også at Leslie Stevens hadde frontet countryrockbandet The Badgers som hadde gitt ut et album i 2010 og at hun hadde solodebutert i 2017 med plata «The Donkey and the Rose», produsert av The Milk Carton Kids´ Kenneth Pattengale.
Ved siden av å ha blitt mor mellom de to plateutgivelsene hadde Stevens også rukket å turnere med såpass store artister som Father John Misty, Jackson Browne, Lucinda Williams og nettopp Milk Carton Kids.
Det var tydelig at Leslie Stevens flytting fra Missouri til Los Angeles var godt motivert av både ambisjoner og talent.
Da vi kom oss innenfor ble det raskt klart at «Visemøllen» var stedet å være sent lørdag 24. august.
Leslie Stevens viste seg nettopp som den storveise sangeren vi mente å høre fra parkeringsplassen utenfor og samtidig en sammenhengende sjarmetappe.
Som en svært underholdende fusjon av rare Victoria Williams og skuespillerinnen Goldie Hawn.
Det var tydelig at Leslie også var ganske opprømt av å spille på Tønder (-This is my first festival outside of the US, hi, hi, hii) og at bandet hennes muligens lærte sangene i sanntid. Uten at det rokket ved effekten av det de gjorde. Så gode var de, Graboff skapte gull av steel-strengene og var intenst lydhør til Stevens lett forvirrede instruksjoner.
Sangen «Everybody drinks and drives in heaven» (fra den første soloplata) sørget for at den danske latteren satt løst.
Men hovedfokuset var selvfølgelig på sanger fra «Sinner», hvor Stevens viser at hun er like god låtskriver som sanger. Ikke minst som storyteller, «The Tillman song» handler om FNL-fotballstjerna som meldte seg som soldat i Afghanistan-krigen og ble drept av såkalt «friendly fire», sine egne.
Et av høydepunktene her er «Depression, descent», om et forhold på vei utfor, en duett med Jonathan Wilson. Den deilige grooven skyldes ikke minst trommeslager-legenden James Gadson, en av de beste soul-trommisene noensinne, også han fra Missouri.
Har vi plass til å nevne en sang til her? «Sylvie» kan være en av høstens fineste.
Terje Tysland spenner buen igjen
En lørdag i begynnelsen av september spilte Terje Tysland med band, inkludert blåserrekke og gjester, en sjelden konsert i Oslo, på Rockefeller. Mange vil si at det det da lå an til «mytji arti» på lokkalet midt i urbaniteten denne kvelden.
I sakens anledning tok Tysland tatt turen frå gården sin på Oppdal for å prate om ståa og det uunngåelige, trekkspillet.
Men det står ikke til å nekte at denne ringe rockskribent ble noe overrasket av at en blid Tysland sitter med en seriøst farlig utseende pil og bue ved siden av seg på uteserveringen til Egon ved Sentralstasjonen i Oslo. Av det slaget som den gærne amerikanske gitarrockeren og Trump-supporteren Ted Nugent går på jakt på liberale og vegetarianere med.
- ??
- Den er nyinnkjøpt, ja. Jeg hadde en veldig fin bue som ble frastjælt. Så jeg satt igjen med piler og hanske. Det er jo ikke lov til å jakte med bue i Norge, så jeg skyter bare på blink. Da jeg så denne, ble jeg guttunge igjen.
- Du har jo vært litt Robin Hood i karrieren din, i hvert fall har du lagt deg ut med sheriffen en gang i blant?
- Jeg har vel vært det ja, føler slektskapet, hahaha!
Tysland er svært opplagt, han har nettopp lagt bak seg det han sier blir den siste av minifestivalene han i femten år har arrangert hjemme på gården og han har brukt en stor del av sensommeren til å være sjørøver ombord på seilskuta til en kamerat. På et tokt som har gått fra Langesund til Henning Kvitnes hus i Iddefjorden ved Halden, ned til Fjellbakka i Bohuslän, til Skagen i Danmark, tilbake til Risør og langs hele kysten opp til Trøndelag.
- Henning og jeg spilte to intimkonserter inne på låven min forrige helg, bare oss to med gitarer, sangene våre og historier foran et lyttende publikum. Det gikk veldig bra. Dagen etter hadde vi en større konsert på tunet, stor mobilscene og tolv-tretten hundre publikummere. Jeg har bare kalt det «Hjemme te´n Terje-konsert». Det har vokst oss litt over huet, det var ikke meninga at det skulle bli så stort. Det går litt ut over hus og heim. Til å begynne med var gården bare et feriested, mens jeg bodde i Trondheim, men rundt 1990 flyttet vi dit permanent. Det er der jeg har hovedstudioet mitt, men jeg har også et i huset på Grand Canaria, i Arguineguin. Det er norsk vinterklima som i 25 år har gjort at vi tilbringer den årstiden der med en gjennomsnittstemperatur på 21 grader.
Gården og studioet på Oppdal brakte Tysland en smule ubehagelig oppmerksomhet utpå nittitallet, da han gikk konkurs.
- Det at jeg gikk konkurs var egentlig ei Guds løkke, jeg fikk veldig god hjelp av økonomer og en advokat til å rette opp i økonomien min. Jeg tjente store kroner på plater og konserter, men mistet oversikten. Siden jeg hadde vokst opp i en arbeiderfamilie, var det å gjøre opp for seg veldig viktig. Men jeg lærte at uføret ikke bare var min skyld, det var i en tid da bankrentene femdoblet seg, så jeg innså at i den kapitalistiske verden vi lever i, så var det uansett nådeløst. Jeg fikk senka skuldrene mine etter det og tåler mere. Det kom ei jævla fin plate ut av det, hahaha.
- Det er bare omtrent tjue av sangene mine som handler om fest og drikking, slår Terje Tysland fast over en øl da vi spør ham alkoholgehalten i sangkatalogen, - siden jeg nå har skrevet rundt regnet 260 sanger, så er det klart at mesteparten av tekstene mine handler om helt andre ting.
Rett skal være rett, men vi holder likevel Terje Ronald Tysland (68) sterkt mistenkt for at ryktet hans som «festrocker» ikke har voldet ham spesielt mye bekymring i de fem tiårene som han har livnært seg som musiker.
Vi snakker tross alt om mannen som introduserte seg til musikk-Norge som låtskriver med sangen «Drunk and Happy», tittelkuttet på Prudence´ andre album fra 1973.
Det som er prydet av et nærbilde av en solid blåveis, collateral damage om du vil, viss du skal delta på fest på lokalet i Trøndelag på lokalkulturelle premisser.
- Det er øyet til sjåføren til Prudence, Jens Bulling, avslører Tysland og snakker seg selv ut av det inntrufne.
Men rettferdig eller urettferdig stemplingen som en som sørger for komp til hjemmebrenten er i det herrens år 2019 ikke det mest presserende i forhold til å å vurdere Tyslands standing i musikk-Norge.
Da jeg googlet for å finne ut når Terje Tysland var blitt valgt inn Rockheim Hall of Fame, gikk det opp for meg at Tysland ikke er beæret med innvalg.
Major blemme. Enten så har ikke juryen lest sine egne premisser, ellers så har de en svært mangelfull forståelse av Rock. Eller Hall. Eller Fame.
Inntil denne pinligheten er rettet opp, foreslår jeg at Rockheim Hall of Fame henger ut skiltet «Stengt for oppussing».
Jeg var bare 16 år gammel da jeg sammen med et par kamerater gikk til det vågale skrittet å arrangere min første rock-konsert, i Arbeidersamfunnet i Halden. Det var de to første platene til Prudence som gjorde at vi begav oss inn på noe vi hadde særs liten bakgrunn for å gjøre. Vi tok ti kroner i inngangspenger, solgte ut de fire hundre billettene og gikk underskudd likevel!?
Men jeg kommer heller aldri til å glemme det rock´ n´ roll-opptoget som ramlet ut av en skranglete gammel buss, og resolutt sjauet PA og backline opp trappene til storsalen i Samfunnet.
De så rett og slett livsfarlige ut, helt åpenbart en bande som levde på sida av datidas lover og konvensjoner. Av dem igjen stakk Terje Tysland seg ut som en uekte sønn av djevelen selv.
Et inntrykk som bare ble forsterket da han hang på seg gitaren sin, en burgunder-rød Gibson SG med to spisse horn.
Jeg mener også at Tysland flekket trekkspillet sitt i to under en av soloene sine, nærmest som en trekkspillets Hendrix.
Men på Egon femogførti år senere hevder Tysland at det bare skjedde ved en anledning, på Roskildefestivalen.
Uansett, i boka mi var Terje Tysland definisjonen av rock´n´roll i Norge på 1970-tallet.
Da Prudence hadde sagt «Takk te dokk» med sitt fjerde studioalbum og avskjedskonserten i Studentersamfunnet i Trondheim i desember 1975, var det solo debutalbumet til Tysland vi venta på i Halden.
«Stakkars Klovn» (1977) innfridde med en rølpete blanding av Tyslands musikalske innflytelser, funky rock´n´roll, cajun og boogie og tekster om dørvakter, homofile klokkere, tilgjengelighet av vin, uteliggere & fintfolk og det betimelige spørsmålet
«Ka e du så gla´ fer». Det meste godt marinert i trønderske banneord.
Tekstene var på coveret markert i de fire kategoriene; «Sann historie», «Nesten sann historie», «Refleksjoner» og «Oppspinn basert på kjensgjerninger».
Kan gjerne sees som premissene for en låtskriver som uten spesielt taktiske hensyn har lagt seg ut med «øvrigheta». Spesifikt kjerka, avholdsfolk og andre prokuratorer.
Coveret viste en Tysland som med innbitt blikk trakterer trekkspellet under en spotlight som han siden har beveget seg ut og inn av med en oppsiktsvekkende omfattende album-produksjon og konserter som ganske sikkert har nådd et firesifret antall.
I fjor kom boksen «Terje Tysland 1977-1992», inneholdende hans elleve første studioalbum.
Og da snakker vi ikke engang halvparten, i dag står taksameteret på 26 album, inkludert konsertplater og samlinger.
I tekstheftet som medfølger boksen beskriver essay-forfatter, og tidligere Prudence-kollega, Kaare Skjevik jr. Tysland som «rabulist, konservativ sosialist, tenker og livsnyter». En, i Prudence-målestokk, skolert musiker som ikke nektet seg å lytte til jazz ved siden av den mer selvfølgelige Jimi Hendrix.
En mann som allerede som seksten år gammel sjømann både hadde mistet og funnet noe viktig på sin første tur til Junaiten.
I følge trommeslager Skjevik jr. er Tyslands noe tilbaketrukne hårvekst et resultat av at han ble nektet å vaske ut oljesøl av håret under en strabasiøs innsats i maskinrommet!
På denne samme turen snublet den unge Tysland innom ground zero for cajun-musikk i Baton Rouge og skjønte at dette var det samme som festmusikken han kjente så godt fra lokalene rundt fødebyen Namsos, bare tilsatt store doser Tabasco-saus.
- Men der og da ble det faktisk for mye trekkspell, avslører Tysland, - jeg begav meg ut på leting etter noe mer rocka i Louisiana-natta.
Terje spilte trekkspill fra han var ti år gammel, han øvet døgnet rundt og var en fullbefaren trekkspiller før han dro på sjøen. Alt fra valser til gammaldans til klassisk. Men da han var atten var det gitaren som hadde tatt over.
- «14 pages» var den første Prudence-låta vi brukte trekkspill på. Vi har aldri lagt skjul på at The Band var en viktig innflytelse på oss.
På liveplata til Prudence gjør de «The shape I´m in», en sang Tysland også serverte da Namsos med gjester feiret 40-årsdagen til «The Last Waltz» i 2016.
- Noen år senere spilte musikkprofessor Bragevold i Trondheim en trekkspill-låt for meg og jeg hørte umiddelbart at det var cajun. Til min store overraskelse kunne han avsløre at det vi hørte var en 84 år gammel trekkspiller fra Orkdal. Det går en tonetråd gjennom mye av folkemusikken, til irsk musikk og til samisk joik som jeg hørte hos bestemora mi på Namskogen da jeg var liten gutt.
Selv om Tysland har skrudd ned albumutgivelsesfrekvensen de siste åra, utelukker han ikke helt en ny plate. Han har tjue ferdige låter, tretti nesten ferdige. Men han mener at en plate lett bare kan bli et litt kostbart visittkort.
- Det blir mye for folk å gi ut post mortem, ler Tysland, - men en av de nyeste handler om Trump. En mann som sår en splid vi ikke har sett maken til siden Borgerkrigen i USA.
Det er klart at den amerikanske presidenten er på samme tommelen ned liste som Tysland fortsatt har religion prominent plassert på.
Religiøse sekter og religiøs ekstremisme har vært en konsistent blink for de skarpeste ordpilene til bueskytteren fra Trøndelag.
På tross av at han nå av og til spiller i kirker.
DAVID RITCHARD - En rød svensk cowboy
Jeg må innrømme det, jeg har kort lunte når folk skal gjøre seg morsomme på countrymusikkens vegne.
Det er riktignok blitt en sjeldnere foreteelse det siste tiåret, men man skal ikke så langt tilbake i Spellemannprisens historie for at countrymusikksjangeren var sendingens faste komiske innslag der programlederne kunne gjøre seg festlige ved å kle seg ut med lustig cowboyhatt eller på annet krampaktig vis forsterke fordommene mot sjangeren.
Da NRK TV for bare tre år siden valgte å vie sendetid til en countrykonsert, noe som knapt har skjedd på 25 år, viste de en konsert med det absolutt umorsomme fake-bandet Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers som frontes av NRKs egen programleder Rune Nilson.
Der sticken er å late som om norske pop og rockhits egentlig er amerikanske countrysanger. Nesten så en ler seg ihjel.
Da jeg i midten av juni var på den utmerkede festivalen Stockholm Americana ble jeg overtalt til å få med meg en konsert med Stockholms-sangeren David Ritschard, som skulle feire utgivelsen av sitt debutalbum, «Brobrännaren». Ritschard hadde blippet innom radaren min da han i 2016 ga ut EPen «Simmar för livet» med sitt band med det morsomme navnet Krokodiltårarna. Jeg hadde ikke hørt spesielt godt etter den gang.
Men jeg kunne slå fast at interessen for Ritschards konsert var stor, et par hundre personer klemte seg inn i et rom som hadde vært fullt med halvparten. Siden 2016 hadde David Ritschard pådratt seg en syltynn bart og han entret scenen ikledd cowboyhatt på snei, hvit skjorte og slips og burgunder Adidas treningsdress. Oh, yeah!
Men før jeg rakk noe særlig mer enn å tenke «Å nei, ikke nok en lustigkurre», hadde David Ritschard snudd opp ned på fordommene mine. Ikke bare låt bandet, fortsatt Krokodiltårarna, premium klassisk country, David kunne synge, han hadde noe på hjertet og han var både smart, velformulert, troverdig og genuint morsom. Ikke med tunga plantet i kjaken.
Helt til å begynne med følte jeg meg hensatt til barndommen på sekstitallet, da svenske sanger som Anna-Lena Löfgrens «Lyckliga gatan» og Per Myrbergs «Trettifyran» gikk på heavy rotation på den svenske melodi-radioen som vi i Halden kunne lyse opp det musikalsk mørket NRK dikterte oss, med.
Men Ritschards ristet raskt av seg det potensielle nostalgistemplet med et knippe country og countryrocksanger som elegant gjorde tidsaspektet irrelevant.
Det var rett og slett så bra at jeg etter konserten måtte invitere David Ritschard og co til å være med på vår avduking av en historisk markør på gården Gribsrød, der americana-festivalen Down on the Farm fant sted mellom 1988 og 2011.
Sommeren gjennom har «Brobrännaren» vært Terrassens mest spilte plate, sanger som «När jag ser en bro», «Rød», «Hammarbyhöjden revisited», «Fånga gårdagen», «Som en Hank Williams refräng» og «Inte här (när jag är här)» har festet seg, godt.
Den siste er den beste sangen jeg har hørt på svært mange år om vanlige arbeideres arbeidsdag, alle som jobber i service-næringen for luselønn, der refrenget altså sier sannheten; «ikke her (når jeg er her)» . En sang som burde være A1 på Klassekampens Jukebox.
- Mine arbeidskolleger på Vinmonopolet, Systemet, her på Folkungagatan på Södermalm ga meg tommelen opp da jeg sa jeg skulle bruke lunch-pausen til å bli intervjuet av norske Klassekampen, forteller Ritschards, - jeg liker meg svært godt på denne jobben, det er fine kolleger og jeg kan jobbe med noe som interesserer meg, vin. (David er leder for hvitvins-avdelingen). Jeg har vært her i fire år nå. Men det er en jobb som ikke alltid er lett å gjøre samtidig med satsing på musikken.
For David Ritschard er medlem i to andre band også, bluegrass-emsemblet Spinning Jennies som har holdt det gående i ti år (med fire plater på CVen) og The Green Line Travelers. De siste spiller, og ser ut som, et klassisk honkytonkband.
- The Green Line Travelers har engelskspråklig repertoire og vi har spilt i USA, på Ameripolitan-festivalen, uten at jeg snakker engelsk spesielt godt, avslører David, - det gir mye mer mening å synge på morsmålet. I GLT er jeg bare en song and dance-man.
David trekker fram George Jones og Hank Williams, samt bluegrassgigantene Foggy Mountain Boys (Lester Flatt og Earl Scruggs) når det gjelder historiske forbilder, mens han nevner Daniel Romano og hans countryplater som mer kontemporær innflytelse.
Med i alle Davids band er forloveden, Agnes Odén, som spiller fele med stor autoritet.
- Agnes har folkemusikkbakgrunn, vi har vært sammen lenge. Hun er min klippe, vi skal gifte oss til våren!
David Ritschard har spilt i Norge ved et par anledninger, han nevner en minneverdig besøk på Oslos Teddys bar, der han antakelig passet perfekt inn blant respateks-bordene.
På honky-tonk-scenen inne på låven på Gribsrød gård en dryppende Texas-varm lørdag i slutten av juli plasserer David Ritschard och Krokodiltårarna det musikalske skapet.
På rekordtid eier bandet scena der størrelser innen sjangeren som BR5-49, The Derailers og Commander Codys´ Bill Kirchen har stått før ham. For anledningen har han på seg en mørk dress (- Denne spillingen var så alvorlig at det krevde det).
Et stykke ut i konserten trekker han en overraskelse opp av hatten.
Sangen «Oslo» av Fred Åkerström (1937-1985), der den svenske trubaduren postitivt sammenligner Oslo med sin barndoms Stockholm, men legger til «..men klart det finns taskigt folk i Oslo/ dom tjänar pengar på vad andra gör».
- Det går ikke å holde politikken utenfor, konkluderer David Ritschard.
Denne sommeren er det svenske kritikere som mener at «Brobrännaren» er årets svenske album og sammenligner Ritschard med Ola Magnell, Björn Afzelius og Stefan Sundtröm.
David Ritschard på Gribsrød juli 2019
Foto: Tom Skjeklesæther
David Ritschard på Stockholm Americana
Foto: Tom Skjeklesæther
Tyler Childers er navnet. Uttales childers.
Med utgivelsen av sitt andre album,»Purgatory», for to år siden voltet Kentucky sanger/ låtskriveren Tyler Childers opp i den nye, amerikanske countrymusikkens andredivisjon.
Den der du får turnere som gjesteartist med størrelser som Margo Price, Jason Isbell, John Prine og Sturgill Simpson.
På alle vis hjalp det at Tyler Childers fikk produsenthjelp av nettopp Simpson og en av Nashvilles go-to-lydmenn, David «Fergie» Fergusson. Sistenevnte var lydteknikeren som oversatte Rick Rubins produsent-instrukser til velklingende musikk på Johnny Cash´ American recordings og titt og ofte er å finne i tospann med Dan Auerbach på hans Easy Eye Sound-produksjoner.
Tyler Childers er smart nok til å ikke forandre vinner-oppskriften på oppfølgerplata som starter på et helt annet forventningsnivå enn forgjengeren.
Denne gangen bar det rett på «Tonight Show» med Jimmie Fallon, der Childers brant gjennom TV-ruta med en intens versjon av sangen «House on Fire» sist tirsdag.
Vil du forstå hva Tyler Childers går for, er det verdt å finne youtube-klippet av Childers og hans offensive band.
Tyler Childers er 28 år gammel og han laget sitt første album da han bare var nitten år, titulert etter essensialiteter i Lawrence County i Kentucky listet i rett rekkefølge, «Bottles and bibles».
Childers univers er presis og poetisk heimstadlære fra en oppvekst i Appalachene med en far som jobbet i kullgruvene og en mor som er sykepleier. Tyler skal ha gjort noen forsøk på å skaffe seg utdannelse som kunne føre ham bort fra gruvene, men etter hvert ble det musikken som ble redningen.
Selvfølgelig hadde han lært seg å synge i kirken. Det er så obligatorisk for country og soul-sangere fra Sørstatene at det er ferdig-huket av på spørreskjemaet.
Ved første ørekast er det ikke noe veldig oppsiktvekkende med det Tyler Childers gjør, bortsett fra at han synger å-så-bra og at melodiene hans sitter som klistret.
Han befinner seg i et terreng mellom honky tonk country og tøff bluegrass. Simpson og Fergusson har benyttet seg av noen av de beste countrymusikerne i Nashville, som pedal steel gitaristen Russ Pahl, felespilleren Stuart Duncan, pianisten Bobby Wood og bassisten Dave Roe. Folk som har ytt mer enn sin skjerv for at Nashville kan kalle seg «Music City USA».
Nye «Country Squire» er rett og slett ladet med like catchy sanger som «Purgatory». Jeg spiller fortsatt «Feathered Indians» og tittelkuttet fra forrige plata hele tiden når jeg er ute og americana-DJer.
Men hører du bedre etter, så åpner det seg et annet lydbilde, med nennsomt danderte detaljer som planter «Country Squire» i et litt mer spaca univers. Bruk av ekko, moderne redigeringsgrep fra hip-hop´en og snodigheter som vel avslører at både Tyler Childers og Sturgill Simpson ikke er fremmede for å ta seg en keivhendt sigarett innimellom.
Bretter du ut platecoveret på «Country Squire» åpenbarer det seg en «holler», en skaus-krok, der et eller annet merkelig har skjedd. En gigantisk måne kaster fler-farget neon-lys på en falleferdig låve og en boligtrailer som har sett sine bedre dager.
I forkant stirrer en tre-øyet geit på deg med sitt lysende øye, mens en rev sniker langs låveveggen. Bildet er en slags oppfølger til utbretts-bildet i «Purgatory», der skyggen av Childers sitter i buddha-stilling og stirrer ut på universet mens to hjorter lurer på hva som skjer.
Det er verdt å bruke tid på Tyler Childers sanger, de tar utgangspunkt i hans egen virkelighet, «Ever lovin´ hand» handler om masturbasjon!, men det er noe mere her, under den lettfordøyelige overflata. En potensielt viktig americana-stemme for fremtida.
Woodstock er fortsatt festivalmyten
«By the time we got to Woodstock, we were half a million strong and everywhere there was song and celebration /and I dreamed I saw the bombers riding shotgun in the sky and they were turning into butterflies above our nation».
Joni Mitchell var ikke selv på plass på Woodstock-festivalen, som fant sted for femti år siden førstkommende helg, men i sangen «Woodstock» fanget likevel Mitchell spiriten og naiviteten som var knyttet til musikk-tildragelsen som et halvt århundre senere fortsatt eksisterer i bevisstheten vår.
Men Joni var ikke langt unna, allerede på mandag kveld, bare timer etter at festivalen var over mandag formiddag, var hun gjest på Dick Cavetts New York-innspilte TV-show sammen med Jefferson Airplane og David Crosby og strålte om det som hadde skjedd.
På forsommeren har jeg hatt god tid til å lytte til Mitchells poetiske formuleringer, i refrenget skriver hun; «We are stardust, we are golden and we’ve got to get ourselves back to the garden», fordi jeg har vært involvert i å produsere en nytolkning av «Woodstock», innspilt av den engelske sangeren Iain Matthews sammen med haldenbandet The Salmon Smokers.
I 1970 hadde Iains band, Matthews Southern Comfort, en giganthit med sin versjon av «Woodstock», inkludert en førsteplass på hitlistene i England og 35 tusen solgte singler om dagen da det kokte som mest.
Interessant nok har Warner Music, som har rettighetene til opptakene fra festivalen, titulert sine utgivelser i forbindelse med 50-årsjubileet «Back to the Garden».
Den største boksen inneholder all den innspilte musikken på 38 CDer, til sammen 36 timer med musikk, 432 sanger. Restaurert med det beste av ny teknologi, et prosjekt som holder seg trofast til faktiske opptakene. Flere av utgivelsene merket «Woodstock» har inneholdt juks, opptak gjort under helt andre omstendigheter.
Sommeren da Woodstock fant sted var jeg tolv år gammel. Apollo 11s månelanding var klart begivenheten som holdt fascinasjonen min. Jeg har ikke engang noen minner om at jeg oppfattet hva Woodstock var da halvmillionen fant veien til gården til melkebonden Max Yasgur i Bethel, upstate New York. For å være med på det som var proklamert som en «Aquarian Exposition» eller «Woodstock Music and Art fair», med undertittelen «3 days of peace and music».
Fredsdua sitter uanfektet på gitarhalsen på festivalens ikoniske logo. Hun satt der i hvert fall til Jimi Hendrix plugget inn mange timer på overtid, på mandag formiddag.
Denne uvitenheten i Halden skulle imidlertid forandre seg radikalt året etter. Da hadde jeg oppdaget rock´n´roll, fått meg min første sommerjobb på bensinstasjon og hadde begynt å kjøpe plater for alvor.
En av de første jeg gikk til innkjøp av var Santanas andre album, gigantselgeren «Abraxas», med et cover så stuffet med mystikk, sex og det som ble oppfattet som narkotikareferanser at jeg aldri turte å vise det til mora mi.
Santana var et av bandene som gikk fra et lokalfenomen i San Fransisco til et internasjonalt begrep, «Black Magic Woman/ Gypsy Queen» og «Oye Como Va» indeed, takket være at manageren deres, den legendariske Bill Graham, lyktes med å presse dem med på Woodstock-plakaten.
En eller annen gang i 1970, antakelig godt uti året, kom Michael Wadleighs dokumentar-film «Woodstock» til Aladdin kino på hjørnet av Oscars gate og Tordenskjolds gate i Halden.
Opptakten til denne, for meg, eksistensielle kulturopplevelsen var pussig nok en slags kontradiksjon av tidsånden, den åpenbart stadig dypere generasjonskløfta mellom streitinger og de som lot håret gro langt.
Faren til en av kameratene mine var redaktør i Haldens konservative avis, Smaalenenes Amtstidende, Amta. Halvor Diesen var i 1970 en ganske voksen mann, at han overhodet ofret denne filmen oppmerksomhet var rett og slett oppsiktsvekkende i seg. Gamle Diesen skrev positivt om filmen.
Jeg rakk aldri å spørre ham om hvordan dette kunne skje, men fem år senere var Amta avisa der jeg fikk publisert min første plateanmeldelse, av Led Zeppelins «Physical Graffiti».
Men det er umulig å overvurdere betydningen av filmen som hadde den fulle tittelen «Woodstock 3 days of peace and music» for oss som var unge i overgangen 60-70-tall.
Artistene som opptrådte på festivalen, og som kom med i den ferdige versjonen av filmen, den klokket inn rett over tre timer, ble en slags gullstandard for oss. Ved siden av Santana, først og fremst Crosby, Stills, Nash (& Young), Joe Cocker, Arlo Guthrie, Richie Havens, Ten Years After, Canned Heat, The Who, Country Joe McDonald, Joan Baez, Jefferson Airplane og Jimi Hendrix.
Joda; Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, Janis Joplin og Johnny Winter var der, men av forskjellige årsaker sklei de ut av det episke filmdokumentet. I dag foreligger det en fire timers «Director´s Cut» av den Oscar-vinnende filmen.
I bakspeilet er det også interessant at ingen fra The Beatles og Rolling Stones eller Bob Dylan, som faktisk bodde i Woodstock på denne tida, stod på plakaten. I likhet med hva som var tilfellet med up and coming Led Zeppelin, som sa nei til å spille, skal det ha handlet om penger.
Woodstock var på ingen måte den første rockfestivalen av betydning, «Monterey Pop» fant sted i 1967 og ble også dokumentert på film. Der satte Jimi Hendrix fyr på gitaren sin til melodien av Chip Taylors «Wild thing» og la lista for det han skulle levere på Woodstock.
Michael Lang, som i sommer har figurert i media i forbindelse med at den annonserte 50-års feiringen av Woodstock-festivalen har gått dukken, hadde arrangert «Miami Pop» i 1968, før han og partnerne hans; Artie Kornfeld, Joel Rosenman og parfyme-selskap-arvingen John Roberts på kort varsel flyttet festivalen sin fra selve Woodstock, til Bethel, faktisk en drøy times kjøretur unna.
Allerede i 1969 hadde altså Lang & co problemer med å få de nødvendige tillatelser der de planla at festivalen skulle finne sted.
I 1969 var den offisielle versjonen at festivalen forventet rundt femti tusen tilskuere, men Woodstock Ventures, som var firmaet til arrangørene, hadde solgt nesten to hundre tusen billetter på forhånd! Det er god grunn til å tro at Woodstock hadde fått tommelen ned om den informasjonen hadde nådd lokalmyndighetene i Bethel. Hadde de forstått at ytterligere et par hundre tusen som ikke hadde billetten til 18 dollar kunne tenke seg å være med på festen, så hadde alarmen virkelig gått.
Wadleighs film dokumenterer ikke bare musikken, i noen tilfeller i helt rockmytologiske klipp, men definitivt også publikum.
Fire hundre tusen , kanskje flere, som hadde kommet seg til Bethel med biler som de bare måte etterlate på veiene der det korket seg, og som ikke var spesielt godt forberedt på at de skulle bli værende i dagevis i en de facto storby med lavt fungerende infrastruktur, lite mat og vann og plenty av dop i mange avskygninger av farge og kvalitet.
En av de meldingene som ble ropt ut over publikum av de to konferansierene Chip Monck og John Morris, egentlig to teknikere fra Bill Grahams Fillmore East, var da også «You may take it with however many grains of salt that you wish. That the brown acid that is circulating around us isn't too good. It is suggested that you stay away from that. Of course it's your own trip. So be my guest, but please be advised that there is a warning on that one, ok»
Legg til at det regnet. Alle de tre dagene. Jordene til Max Yasgur var beiteland for kuer, rett under gresset var det rett og slett mye kumøkk. Resultatet skal ha blitt en illeluktende gytje, som publikummerne bare måtte kapitulere for.
Men Wadleighs bilder (også hjulpet av en ung assistent-regissør, Martin Scorsese)fanger opp menneskene som var der på en måte som gjorde et uutslettelig inntrykk helt til en liten norsk industriby. The Who´s Roger Daltrey skal ha sagt at de egentlige stjernene på Woodstock var publikummet. Som faktisk lyktes med å gjennomleve de krevende omstendighetene på fredfullt vis og å utvise omsorg for og solidaritet med hverandre.
Da Woodstock-festivalen skulle feire 25 år, hadde man endelig funnet veien til selve Woodstock. Det regnet nesten like mye. Og det kom flere folk, visstnok 550 tusen. Jeg var der, sammen med Lars Lillo Stenberg og Tom Stalsberg. Vi hadde premium pressepass og kjørte opp foran scena da Joe Cocker, igjen, sang «With a little help from my friends».
Tre år etter filmen ble sett av et ukjent antall norske hippie-spirer, dukket det opp større festivaler også i Norge. Mest kjent er selvfølgelig Oslo og Bærum-festivalene Ragnarock og Kalvøya. Den førstnevnte ble, også det tro til de amerikanske forbildene, filmet.
Jeg dro til Ragnarock i Holmenkollen sammen med kameratflokken, jeg tror jeg kjenner meg selv igjen i et glimt på filmen fordi jeg hadde på meg en sliten flosshatt. Vi var tretti tusen strong og vi hørte Saft og Rune Walle spille sammen med folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa i et på den tida, for Osa, kontroversielt samarbeid.
Vi var tilbake året etter da Alex Harvey (Sensational Alex Harvey Band) badet naken i tjernet i bunnen av hoppbakken og ruslet gjennom publikum før han kledde på seg, på scena, mens hans djevel-klovn-sminkede gitarist Zal Cleminson vampet en uhyggelig groove.
I 1975 var jeg med å arrangerte festival selv for første gang.
Fredrikstenfestivalen fant sted der hygg-hygg TV-programmet «Allsang på grensen» sendes fra hver sommer og telte norske storheter som Prudence, Terje Rypdals Odyssé og Folque, svenske Peps Persson og det engelske spacerockbandet Hawkwind.
Vi bygget en custom tre-scene for Hawkwind, med tak som kunne vippes opp til å bli filmlerret. Snekringen tok en måneds tid, sett i lys av at Hawkwind hørtes ut som et utrangert jetfly med startproblemer, er juryen ute på om det var verdt det. Det var definitivt ikke verdt det for den andre headlineren, engelske The Troggs, som hadde glemt at de skulle spille i Norge denne søndagen, ble hentet av privatfly og ankom akkurat i tide til å møte publikum på vei ut.
Tretten år senere snublet jeg inn i en annen festival, Down on the Farm, på en gård utenfor Halden. Jeg vet at dumhetene i den forbindelse var resultat av et nesten tjue år gammelt ekko fra Max Yasgurs gård i Bethel.
Når jeg skriver dette er det et nyhetsoppslag på NRK radio om tilstanden i festival-Norge, antakelig utløst av denne helgas Øya-festival. En kommentator mener at festival-tettheten i Norge nå har blitt så massiv at festivalene kannibaliserer hverandre og går dukken av den grunn.
At Woodstock 50 gikk på snørra skyldes vel rett og slett at Michael Langs idé i dag ivaretas av myriader av festivaler over hele USA, drevet av folk som ikke trenger å leve opp til det som skjedde for femti år siden og samtidig være kommersielt relevante i 2019.
«Noe for en hver smak» er ikke nødvendigvis et uttrykk for mangfold, akkurat den metoden kan like gjerne innebære at mange betaler full festival-pris for å oppleve en artist.
På tide å komme seg tilbake til den litt mindre hagen? Der musikkfestivaler ikke bare er en «smart» forretningsidé?
Amber Cross - Savage on the Downhill
(Two Red Doors)
Aller først; Da jeg satte på musikken til amerikanske Amber Cross grep den fatt i meg på samme måte som da jeg for første gang hørte Iris DeMents Infamous Angel (1992) eller Gillian Welch` Revival (1996).
På coveret til Infamous Angel skrev John Prine: «Iris DeMent´s songs talk. They talk about isolated memories of life, love and living. So listen to this music, this Iris DeMent. It´ s good for you».
Det er bare å parafrasere Prine; «Listen to Amber Cross».
Det kommer til å gjøre deg godt også.
Amber Cross kommer egentlig fra østkysten, fra Maine, men har etter alt å dømme levd et omflakkende liv utenfor tettbebygde strøk i California i de siste femten årene. Hun beskriver seg som en jeger og en fisker, en som setter pris på å leve på et relativt sparebluss og som synes at det en kan gjøre med egne hender er å foretrekke.
Eksempel; I steden for å tilby t-shirts på hjemmesida si, selger hun flannel-skjorter, oftest brukte sådanne, som hun har vasket og fikset, og brodert med sitater fra sangtekstene sine. Skjortene finner hun på bruktbutikker og får fra venner og fans. Sitat; «Finding new ways to recycle and share my songs, one flannel at the time».
Amber Cross debuterte med albumet som heter, helt selvfølgelig, You can come in, i 2013. Under veis har hun vært gjestesanger med bandet The Wronglers, som telte den nå avdøde mangemilliardæren Warren Hellman. Han som fortsatt betaler for gratisfestivalen «Hardly Strictly Bluegrass» i Golden Gate Park i San Francisco hver høst.
Fire år senere reiste hun til «Cowboy Poetry Gathering» i Elko, Nevada for å se om sangene hennes kunne finne nye venner i et miljø som verdsetter mye av det Amber bryr seg om.
Hun kom derfra med kontakt til den kanadiske blues-gitaristen Ray Bonneville, som har produsert Savage on the Downhill i et studio i Austin, Texas med hjelp av blant andre steel-gitaristen Mick Hardwick (også på Midnight Choirs versjon av Gene Clarks «Gypsy Rider») og Gurf Morlix. Finnes det et coolere gitarist-navn? (sjekk fotnote).
Bonneville sørger for at Ambers ni sanger (pluss en Bonneville-original) skinner i duggfriske arrangementer, der stemmen & teksten alltid holder fokuset på plass.
Tim O´Brien spiller fele på «Storms of scarcity» og sier følgende om hvorfor han bidrar; «no bullshit style of singing».
Spot on, Tim. Amber snakker til deg med en ujålete frasering, med setninger som vekselsvis gynger og spretter avgårde. Med en stemme temmelig fri for studio-sminke.
Sangene handler om det samme som sangene til Iris; livet, kjærligheten og det å leve. Det siste uten å ha status-pranging (et nyord vi virkelig trenger i Norge) som mål & mening.
Amber ser verden med sine øyne, det vil se med blikket til en som vet hvordan man skal behandle et jaktgevær. «Savage» er en spesiell type jaktgevær. «On the downhill» beskriver hvordan man skal holde børsa når man beveger seg i ulendt terreng for å unngå å få jord i mekanikken.
Fotnote; Gurf Morlix var produsenten til den avdøde sangeren/ låtskriveren Blaze Foley, han er med i Ethan Hawkes rørende og svært anbefalelses-verdige bio-film, Blaze. Der Charlie Sexton spiller Townes van Zandt og Kris Kristofferson Blaze´ far.
Stockholm Americana
Mosebacka og Södra Teatern
15.juni
Dawn Landes Foto: Tom Skjeklesæther
Stockholm Americana er en endags musikkfestival som finner sted på fire scener på Södermalm i den svenske hovedstaden. Årets utgave var den tredje i rekka, og kan bare betegnes som svært vellykket.
Atten artister var spredd ut over fire scener, den største av dem utendørs, resten av varierende størrelse innendørs.
Arrangørene betegner selv Stockholm Americana som en intim-festival, og med rundt tusen publikummere (utsolgt) var det åpenbart at dette ikke var tildragelsen for folk som synes at festival skal være sild-i-tønne, lange køer og artister på storskjerm. Således var det også svært gemyttlig stemning på det som var sommeren så langt varmeste dag.
Amerikanske Dawn Landes fikk oppdraget med å dra det hele i gang på utescena klokka to, i dirrende solstek.
Årsaken til at Landes befant seg på plakaten var, gjetter vi, utgivelsen av hennes femte og siste album, fjorårets «Meet me at the River». Der Landes lyktes med å overtale den legendariske musikk-mannen Fred Foster (skrev «Me and Bobby McGee sammen Kris Kristoffersen) ut av pensjonisttilværelsen for å produsere.
Landes spilte med et pickup-band, ledet av trommeslageren Brady Blade (bl.a Emmylou Harris), som bor i Stockholm og settet hennes bar bitvis preg av at de nok ikke hadde hatt allverdens tid til å øve. Men det låt også nydelig med bare trommer, bass og pedal steel gitar på et knippe av de aller flotteste sangene fra «Meet me at the River», som tittelkuttet med den fine setningen «..I saw California sink a thousand silver moons..», catchy «Traveling» og selvsagt stand-out-sangen «Why they name whiskey after men». Som rett og slett allerede er en moderne country-klassiker som jeg vedder en flaske «Jack Daniels» på at vi snart får høre tolket av en kvalifisert norsk, kvinnelig countrysangerinne.
Dawn Landes er et åpenbart talent, med en flott stemme, som absolutt hører hjemme i teten av de countryartistene vi bryr oss om.
Son Volts Jay Farrar Foto: Tom Skjeklesæther
Son Volt var udiskutabelt Stockholm Americanas største navn og arrangørene hadde lyktes med å overtale alt-country-legendene til å ta turen ens ærend.
- This is our European Tour, right here, som frontmann og eneste originalmedlem Jay Farrar uttrykte det i en av sine få henvendelser til publikum. At de ikke også var på Piknik i Parken bør etterforskes!
Undertegnede er av den oppfatningen at Farrar (nå 52) er sin generasjons «stemme», det tidlige nitten-nittitallets alt-countrys fremste karakter, aller mest vedvarende befestet i to sanger fra Son Volts debutalbum, «Trace» (95); «Tear stained eye» og «Windfall».
Etter «Trace» har det blitt ytterligere åtte studioalbum, det siste, svært politisk ladete «Union», kom altså så sent som i mars.
Hva som var årsaken til at Son Volt knapt gjorde sanger fra»Union» i Stockholm kan man bare gjette på? Ville de ikke rette kritikken sin mot Trump-katastrofen på fremmed jord? I USA gjør de nå opp mot fem av disse sangene, så vidt jeg fikk med meg nøyde de med den absolutt flotte, men upolitiske «Devil may care».
Uansett, fra første sekund banket Jay Farrar fast at den mektige stemmen er helt inntakt, gåsehuden traff umiddelbart, det er noe grunnleggende emosjonelt i stemmekvaliteten, måten han fraserer på, som er forever. Vi er muligens i mindretall, vi som mener at Jay Farrar var mannen som «gjorde» Uncle Tupelo, men vi holder stand, vi rikkes ikke i vår overbevisning.
Son Volts besetning i Stockholm var identisk med den som spiller på «Union» og vi fikk et svært fuzza/ rocka band som traff spikeren tvers igjennom.
For å balansere fraværet av «Union»-sanger, gav Farrar oss til slutt aldeles utsøkte versjoner av både «Tear stained eye» og «Windfall», og slengte til og med på Uncle Tupelo-sangen «Chickamagua». Nå trenger vi Son Volt til Norge.
Ryktene går om Philadelphia-bandet Low Cut Connie. Det finnes de som hevder at de nå er rockens beste & meste band. Yes, lista lå høyt da jeg kranglet meg opp til fronten av innendørs-scena Kägelbanan (som har plass til ca 750). Temperaturen var allerede faretruende høy.
Derfra smalt den rett i været da Adam Weiner og hans fem musikers band slapp løs det mest høyenergiske rockshowet jeg kan huske å ha sett.
Weiner er en sprøyte gal forstørrelse av Little Richard og Jerry Lee Lewis rolled into one, han hamrer på tangentene på et gammaldags upright piano mens han går ned i bro bakover, over pianokrakken, han svaier på toppen av pianoet og stepper på tangentene. Han skyggebokser vekselvis med sitt vilt rockende og sykt presise band og publikum. Han lever opp til hypen.
Er rock´n´roll nå «Titanic», så må Low Cut Connie være bandet som som spiller når hele historien går under.
IAN NOE
Vi kommer til å høre mye fra Beattyville, Kentucky-sangeren Ian Noe i månedene foran oss, rett og slett fordi hans debutalbum, med den lett forvirrende tittelen Between the Country, er en slik plate som umiddelbart vill appellere til folk som har trykket Colter Wall, Sturgill Simpson, John Moreland og Tyler Childers til sitt bryst.
Nye sangere og låtskrivere som bragt americana-musikken til en generasjon som lærer om John Prine, Tom Russell, Guy Clark og Townes van Zandt som grunnpensum.
Musikken til Ian Noe kommer til å få ytterligere et push her i august, da Noe står på scena som gjest for nettopp John Prine i Oslo Konserthus.
Ian Noe er 29 år gammel og han slapp sin første EP, Off this Mountain, i 2017. Et par av sangene fra denne førsteplata har funnet veien til albumet, som er spilt inn i RCA studio A i Nashville under oppsikt av den stadig like treffsikre produsenten/ musikeren David Cobb.
- Det er sangene og stemmen som avgjør det for meg, fortalte Cobb meg da jeg snakket med ham i studioet for tre år siden,- er det på plass, liker jeg å jobbe raskt og effektivt.
Og yessiree, Ian Noe har stemmen, en behagelig miks av Nashville Skyline-æra Bob Dylan og mer obskure 70-talls countryfolk-sangere som James Talley (sjekk Talleys fire album mellom 1975 og 77) og John Starling.
Ian Noe har vokst opp i øst-Kentucky, Beattyville skal ligge i et county som listes som et av USAs fattigste. Livet er en en kamp for å overleve, «Too much month at the end of the money» som countryartisten Billy Hill sang for tretti år siden.
Tragisk har mange mennesker i denne delen av av USA, blant annet i Noes Appalachiene, grepet til det verst tenkelige halmstrået i denne sosiale miseren, til resept-utskrevet narkotika. Noe som har ført til at USA nå står oppe i en såkalt opioid-epidemi. Piller som «Oxycontin» blir misbrukt av en av fire brukere, en av ti blir avhengige. I 2016 kan opp mot sytten tusen dødsfall knyttes til akkurat disse typene medisiner.
Ian Noe skriver om dette, han skriver usentimentalt og økonomisk, rett og slett fordi han har observert det, det handler om folk han kjenner, venner og naboer. Kanskje også om egne erfaringer.
Sanger som «Junk Town» og «Meth Head», den første starter på følgende måte; «Well, I´ve been in this junk town most of my life/ Junkin´ through many troubled years/ spending all my money on me and my junked out wife/ Trying to keep away those cold sweat fears..» Det blir ikke lysere i tredje og siste vers; «Now, sometimes when I´m drinking/ I sit alone and wait for the sun to fade out from the sky/ And I wish I was leaving to find another fate/ And all the while knowing where I´ll die..»
Men dop & død er ikke det eneste temaet Ian Noe beskjeftiger seg med,
«Barbara´s song» flytter perspektivet tilbake til 1904 og en togulykke som inntreffer når Colorado-elva river vekk ei bru på vei mot mytiske Cumberland Gap (sjekk Jason Isbell), en tekst som mikser det morbide og humoristiske, det poetiske og det detaljerte. Til slutt; «..and from the corner of my eye I saw an angel disguised as a man with a violin/ And he sang a song, It didn’t last very long/ So we asked him to sing it again»
Dave Cobb & Ian Noe har valgt en less-is-more-metode i arrangementene som lar Noes stemme flomme ut over sangene. Ofte godt støttet av harmoniene til Savannah Conley, som Cobb allerede har kontraktert til sitt eget selskap, Low Country Sounds.
Det gulnede og uskarpe fotografiet av en roadkill som preger coveret på Between the Country senker perspektivet helt ned til asfalten. Det er herfra Ian Noe skriver sangene sine. Jeg tipper de vil vare lenge.
Low Cut Connies Adam Weiner Foto: Tom Skjeklesæther
The Black Keys
- Jeg husker det veldig godt, vårt første show i Norge, på Notodden Blues, i juli 2003, forteller Patrick Carney, trommeslageren i The Black Keys, henslengt på en sofa i Black Keys-gitarist Dan Auerbach studio, Easy Eye Sound, på 8th Avenue South i Nashville, Tennessee,- det er merkelig, men jeg husker alle showa vi har gjort. Jeg traff Seasick Steve, han bodde jo der og hadde tatt med seg noe av innspillings-utstyret fra Stax til Notodden . Steve spilte inn Modest Mouse sitt første album på det utstyret. (Black Keys første turné på fem år finner sted til høsten sammen med nettopp Modest Mouse).
Patrick Carney har påtatt seg jobben som The Black Keys historiker, han bare er en slik nerdete fyr, som han ser ut som med sine svarte briller, som husker alle detaljene. Om han ikke hadde vært duoens trommeslager, sier både Auerbach og Carney selv at han kunne ha vært bandets manager.
På denne varme maidagen i Music City er Carney og Auerbach plassert i hvert sitt rom i Easy Eye Sound og snakker til utenlandske journalister om det overraskende faktum at duoen har spilt inn i et nytt album, fem år etter utgivelsen av Turn Blue.
Denne gangen står The Black Keys selv for produksjonen, etter å ha samarbeidet med Danger Mouse (Brian Burton) på de fire siste utgivelsene, fra 2010. Plater som også innebar The Black Keys kommersielle gjennombrudd, de som løftet dem til internasjonal superstjernestatus, et ras av utmerkelser og altså at rockpressen innfinner seg når noe nytt skjer.
Det var helt nødvendig at vi tok en pause, sier både Carney og Auerbach, vi var fullstendig utslitt av den omfattende turneringen, egentlig helt siden vi startet. Det tok på både psykisk og fysisk. Vi trengte å få orden på liva våre. Vi gikk begge to gjennom skilsmisser.
Når vi treffer dem, er det bare noen uker siden Carney giftet seg på nytt, med artisten Michelle Branch. Kjærligheten dem imellom blomstret under og etter at Carney produserte et album for Branch.
Både Auerbach og Carney flyttet fra hjembyen Akron i Ohio til Nashville i 2010.
Ved første øyekast kan man oppfatte at tittelen på det nye albumet, Let´s Rock, er et opprop, et slags selvoppbyggende valgspråk for et band som vitterlig har bygget sin karriere og suksess på rockens fundament, men som har vært vitne til at selve rocken har blitt henvist til å spille annenfiolin i populærmusikk-ensemblet. Eller kanskje et budskap om at den nye plata er back to basics sammenlignet med Turn Blues atmosfæriske keyboardsbroderinger?
Men så viser det seg at tittelen har en veldig konkret og vesentlig mye mørkere og ubehagelig foranledning.
- Sjekk coveret, sier Pat Carney og peker over skuldra mi på en kvadratmeter stor versjon av forsiden på den nye plata. Som helt domineres av en sprakende elektrisk stol.
- Mens vi var i studioet og spilte inn albumet, slo vi på tv-nyhetene og så oppslaget om at Tennessee skulle henrette den første personen på ellever år i den elektriske stolen.
- Edmund Zagorskis, som var en forferdelig fyr, hadde gått med på å si seg skyldig i drap, viss han fikk lov å velge hvordan han skulle henrettes. Det siste han sa før bøddelen slo på strømmen var «Let´s rock». Auerbach og Carney har delt jobben med å titulere platen broderlig mellom seg, og denne gangen var det Dans tur.
- Det handler absolutt ikke om å sette i gang og rocke, slik mange vil tro, sånn sett dreier det seg ikke om rock´n´roll. Vi oppfatter oss ikke selv som rock´n´roll-fyrer. Vi hater egentlig slike folk, med alle sine teite fakter og effekter.
Vel, det hindrer ikke Dan Auerbach og Patrick Carney fra å være opptatt av rockhistorien mektige vannføring, og dens to viktigste kilde-elver, blues og country.
På oppholdsrommet bak i Easy Eye Sound, der Auerbach snakker, befinner det seg en stor vinylplate-samling, sirlig ordnet alfabetisk og det tar ingenting for å få få Carney til å begynne å snakke om den alternative rocken som eksisterte i hjembyen Akron i årene da han ble født, med Devo og The Waitresses i spissen.
Da vi påpeker at sangen «Eagle Birds» fra den nye plata minner en smule om T-Rex, sier Carney at T-Rex Electric Warrior antakelig er favorittplata hans.
I det hele tatt er sangene som utgjør Let´s Rock stinne av nikk og hatteløft til artister og epoker i rockhistorien, ved siden av Marc Bolan, også tydelig syttitalls-utgaven av Fleetwood Mac og Creedence Clearwater Revival.
De viktige ingrediensene som gjør at dette står fjellstøtt på egenhånd og i 2019, er at duoen har noe gående mellom seg musikalsk som er helt patentert, og at Dan Auerbach har utviklet et sound som producer som både er unikt og fleksibelt. Han utnyttet det også med overlegen effekt på sin soloplate fra 2017, Waiting on a Song.
Let´s Rock er en tilsvarende fengende plate, med vesentlig røffere kanter.
Akkurat nå virker det som alt Auerbach tar i, kommer ut som uforskammet catchy.
- Ja, jeg er enig i at det går an å høre Let´s rock som en sommerplate, smiler Auerbach, fornøyd med at noe han selv har tenkt så lett har slått rot også i en lytter fra kalde Norge.
Innspillingene av Let´s rock startet nøyaktig klokka ti 5. september i fjor. Da var alt som var nødvendig klart for at duoen igjen skulle lage musikk sammen. Oppholdet på fem år hadde gjort begge to godt, men det har også åpenbart innebåret noen utfordringer for de to musikerne, der Carney fremstår som den fritt-talende og åpne, mens Auerbach er det motsatte, både mer lukket og reservert.
Manageren deres, på Nashville-kontoret til mektige Q-Prime, klarte å overtale gutta til å lage en video til sangen «Go», som forteller historien om hvordan de søkte psykologhjelp for å få i gang samarbeidet igjen. De starter i hvert sitt hjørne av sofaen hos terapeuten som minner dem om at de har noen kontraktsmessige forpliktelser i forhold til Warner Brothers Records (som står bak både utgiverselskap Nonesuch og Auerbach´ egen label, også kalt Easy Eye Sound). Derfra bærer det av gårde på «behandling» på et spirituelt hippie-senter. Både Carney og Auerbach spiller rollene med en overbevisning som slår fast at selvironien har røtter i virkeligheten.
- Men da vi befant oss på gulvet i Easy Eye Sound med bare lydteknikeren til stede, klikket alt på plass umiddelbart, forteller Carney, - vi plukket bare opp trommestikkene og gitarene og spilte som om vi skulle ha gjort det for bare noen dager siden.
- Vi lager musikken sammen, der og da, forklarer Auerbach, - jeg har ikke med meg noen tekster og ikke noe ferdig skrevet musikk. Det er egentlig slik vi alltid har laget musikken vår, helt fra vi spilte inn den første plata, The Big Come Up, i kjelleren til Pat i Akron i 2001. Den gang før vi hadde spilt en eneste konsert. Vi har et felles instinkt og vi inspirerer hverandre med våre egenheter. Magien utløses av spontaniteten, av humoren.
Dan og Pat , nå 40 og 39, respektive, har kjent hverandre siden guttedagene, de spilte fotball sammen og de vokste opp i samme nabolag. Begge to hadde dyp musikkinteresse fra tidlig av, Pat for punk og Dan for blues.
Det hører også med til historien at de begge var «belastet» med onkler som har satt sine merker i rockhistorien.
Dans onkel var den banebrytende gitaristen Robert Quine som først ble kjent med punk-originalene Richard Hell & the Voidoids, og senere var gitarist for Lou Reed, mens Pats onkel var saksofonisten Ralph Carney, som tilhørte Tom Waits nærmeste musikalske samarbeidspartnere i mange år.
- Jeg gikk i kjelleren da Ralph døde slutten av 2017, forteller Pat, - han var en helt essensiell inspirator og venn. Heldigvis jobbet jeg med å produsere plata til Jessy Wilson (tidligere i Muddy Magnolias) da det skjedde. Det reddet meg.
Det har vært knuter på tråden for Auerbach og Carney også tidligere.
I 2009 laget Auerbach sitt første soloalbum, Keep it hid og holdt prosjektet skjult for Carney. Som ikke ble spesielt fornøyd, og startet sitt eget band, Drummer. Yup, det bestod bare av trommeslagere, og Pat spilte bass, som faktisk var hans første instrument. Det ble til og med et album ut av det, Feel good together.
Men året etter var trøbbelet lagt bak dem, og de laget plata som løftet dem opp og frem, muligens symbolsk titulerte Brothers. Spilt inn i Muscle Shoals med produsentene Mark Neil og delvis danger Mouse. Plata skaffet dem flere hits og hele tre Grammys ved utdelinga i 2011.
Den solgte over halvannen million på verdensbasis og brakte dem til Norge for sin foreløpig siste norske konsert, på Øyafestivalen i 2012.
- Det ser ut som om vi vil turnere i Europa igjen i 2020. Men denne gangen vil vi gjøre vesentlig færre konserter, både her i USA og andre steder. Vil du se oss denne gangen, så bør du gripe sjansen mens den er der, sier Carney, med et nyfødt barn er han nå enig med Auerbach om at de må begrense tiden de er borte hjemmefra. Auerbach har også to barn.
Oppfølgeren til Brothers, El Camino kom i 2011 og var det første albumet som ble spilt inn i Auerbach da nye Nashville-studio. Det ble en enda større selger enn forgjengeren og skaffet bandet ytterligere tre Grammys, inkludert prisen for «Årets Rock Album».
Riktignok har The Black Keys utvidet besetningen med bassist og ekstra keyboardist/ gitarist på de siste turnéene de gjorde før pausa, men det er den merkelige duoen som vel neppe kan sies å ha vunnet walkover på good looks og star precence som i dag oppfattes som en av rockens sikreste kort.
- Vi har jobbet målrettet helt fra begynnelsen av, forteller Carney, - vi gjorde alt vi måtte for å holde det gående de første årene. Sov på dritbillige moteller eller i van´en og jeg hadde alle typer ekstrajobber for å holde oss flytende, plenklipping, den slags. Derfor er jeg også veldig opptatt av at vi tar vare på det vi har. Jeg har vært veldig flink til å investere det jeg har tjent og setter nå veldig pris på å kunne ha en normalt liv utafor musikken. I sommer skal jeg og familien på en lengre ferie i Europa sammen med venner. Jeg elsker Europa!
Dan Auerbach er det konsumerte musikk-mennesket. Han står opp hver dag og går på jobb i studioet sitt.
- Jeg jobber vel nesten fjorten timer hver dag, og det er arbeidet som gir meg mening i livet. I en viss forstand gir jeg blaffen i hvordan det går med det nye albumet. Jeg vet at jeg og Pat er happy med plata og for meg er det suksess! Det har det alltid vært.
Den gode lyden kommer rundt svingen
I slutten av mai hadde undertegnede gleden av å sitte sammen med Dan Auerbach på bakrommet til «Easy Eye Sound» og ta inn atmosfæren der det meste av låtskriver-virksomheten til platene finner sted. Det hele virker så tilforlatelig at du må klype deg i armen, rommet er delt inn i spiseromdel og en hyggelig stue med sofaer og bord, den ene veggen er fylt med Auerbach´ egen vinylsamling, andre vegger prydes av postere og americana artifacts. Et stort kjøleskap inneholder sannsynligvis et utvalg drikke som kan få idéene på gli. Det kommer ikke noe naturlig lys inn i rommet, tiden er midlertidig suspendert.
- Vi samles rundt dette bordet med penn, papir og gitarer, forteller Auerbach, - vanligvis bruker vi kanskje en uke, muligens to, på å skrive ferdig materialet mellom oss, en liten gjeng veteran låtskrivere, artisten vi skal spille inn og meg. Det er samtidig disiplinert arbeid og veldig morsomt. Funker sangene med kassegitar og stemme, har vi det.
Resultatet av nettopp denne delen av prosessen står senere å lese med liten skrift under sangtitlene i coverne på platene; (Dan Penn, Yola, Dan Auerbach), (Dee White, Dan Auerbach, Bobby Wood), (Dan Auerbach, John Prine, Pat McLaughlin, Richard Swift).
Vi snakker låtskrivere som mellom seg har skrevet en endeløs rekke sanger som har stått ut i pophistorien eller som folk nå kjøper dyre billetter for å høre fremføre mesterverkene sine i Oslo Konserthus.
Det sier det som trengs å sies om Dan Auerbach sin posisjon i Nashville at disse legendene, blant andre Penn, Wood og Prine altså, velvillig skriver med, alt vesentlig, ubeskrevne blad som Yola, Dee White (nå 21) og Shannon Shaw.
- Det er i vesentlig grad David «Fergie» Fergusson som har hjulpet meg med å knytte mange av disse kontaktene til låtskrivere og musikere, etter at jeg flyttet hit i 2010 og bygget opp «Easy Eye Sound», forteller Auerbach, - Fergie var lydteknikeren som realiserte Rick Rubins visjoner for Johnny Cash på American Recordings-platene og som jobber sammen med mentoren sin, Cowboy Jack Clements, i Sun Studio i U2s film/ plate Rattle and Hum.
«Arkitekturen» bak Auerbachs prosjekt ble tydeliggjort for et par år siden, sommeren 2017, da han slapp sitt andre soloalbum, titulert Waiting on a Song. Plata som «gjorde» sommeren for meg det året, med krem sanger og et besnærende sound som skulle vise seg å gjøre seg stadig mer gjeldende på noen favorittplater.
På baksida av coveret er sytten personer avbildet i trappa på baksida til selve studioet, med Auerbach foran. Et nummerert «kart» forteller hvem alle sammen er; blant andre Fergusson, låtskriverne (pianist) Bobby Wood, John Prine og Pat McLaughlin,, trommeslagerne Gene Chrisman og Kenny Malone, gitaristene Duane Eddy (!), Russ Pahl og Kenny Vaughan, dobro-virtuosen Jerry Douglas og Johnny Cash´ bassist Dave Roe.
- Det spiller ingen rolle hvor gammel du er, viss du fortsatt har den gløden, that fire, mikrofonen gir blaffen i alderen din, du skjønner hva jeg mener? Disse folka leverer en så stor del av seg selv at det oppstår magiske ting, de har bare disse egenskapene som har gjort at de har kunnet bidra på hundrevis, tusenvis av store plater gjennom flere årtiene.
For noen år siden så jeg trommeslageren Kenny Malone spille på en konsert på Country Music Hall of Fame. Inntrykket bærer jeg med meg fortsatt, Malone hang som i usynlige tråder og fløt over trommene, mens han delte akkurat de riktige slagene. Han har spilt på et latterlig stort antall av mine og dine favorittplater.
- Kenny er 81, han var over og spiste frokost hos meg for et par dager siden. Han og de andre veteranene jeg jobber med er veldig entusiastiske i forhold til dette. De sier at dette minner dem om hvordan det var da de var med og laget alle disse platene som utgjør store deler av country-historien og også deler av rockhistorien (Dylan, Cohen etc.).
Jeg lærer utrolig mye av disse karene og samtidig bidrar jeg til at de får noe meningsfylt å utnytte sine unike talenter og kreativitet til. Vi bruker vanligvis tre dager i studio for å spille inn et album.
Det er lett å misse «Easy Eye Sound», studioet til The Black Keys´ Dan Auerbach på 8th Avenue South i Nashville, bare noen minutters kjøring fra Country Music Hall of Fame og musikk-turist-kaoset på Broadway. Fra gata er bygningen så anonym at det er helt umulig å gjette at bak den grå fasaden foregår det kontinuerlig plateinnspillinger som tilhører noe av det mest interessante i den internasjonale populærmusikken.
«Easy Eye Sound» kan nå sammenlignes med storhetstiden til Stax-studioet på 926 E McLemore ave i Memphis eller de to studioene i Muscle Shoals; Fame recording studios på 603 Avalon ave og Muscle Shoals Sound på 3614 Jackson Highway.
Kreativiteten og produktiviteten til Dan Auerbach og hans omfattende team av studiomusikere, låtskrivere og unge og gamle artister topper seg for hver ny sesong.
Det er all grunn til å mene at slagordet til plateselskapet som Auerbach har etablert sammen med Warner Brothers kunst-rock-label, Nonesuch, også kalt «Easy Eye Sound», treffer presist; «Good sound comes back around».
Tidligere i sommer kunne Oslo-publikummet, under Piknik i Parken, oppleve en av artistene som det siste året har kommet ut av studioet i lager og butikkområdet i Nashville med et formidabelt album under armen, det britiske vokalfenomenet Yola.
Skal vi ta rapportene fra seansen i parken til etterretning, har Yola sunget seg inn i mange norske hjerter.
Slik hun for et par år siden gjorde med sin produsent Dan Auerbach. Tidligere i år fortalte Yola til meg hvordan hun ble kontaktet av Auerbach og invitert til et samarbeid i «Easy Eye Sound», og hvor lett, easy, hele prosessen hadde vært, fra låtskriving til innspilling. Les om dette her.
Det er mulig å utlede at Auerbach & co´s måte å lage plater på står i kontrast til det som gjelder på Music Row og for mainstream country.
Dan Auerbach gir uttrykk for det samme som produsent-kollegaen hans i Nashville, Dave Cobb, gjorde da jeg snakket med ham for tre år siden; Det er stemmen som står i fokus når de velger hvilke artister de vil jobbe med.
Jeg visste jo at Yola var en fantastisk sangerinne, fra da jeg hørte først henne på en video og videre gjennom studio-arbeidet vårt, men da hun for en stund siden kom til Nashville for en regulær konsert, sjokkerte hun meg med hvor bra hun var. Hun griper sitt «moment» nå, verden åpner seg for henne.
Mens vi prater, sitter vi med CD-versjoner av de fleste av utgivelsene som har kommet på «Easy Eye Sound» mellom oss, som en kortstokk. Ved siden av Yolas Walk through Fire; Dee Whites Southern Gentleman, Shannon Shaws Shannon in Nashville, Robert Finleys Goin´ Platinum!, Leo Bud Welch´ The Angels in Heaven done signed my Name og The Gibson
Brothers´ Mockingbird.
- Vi endte opp med å kalle Dee for «Boy Orbison» da vi laget plata hans, ler, Auerbach, - Dee kom til oss som 19-åring og vi ba ham synge oss en sang, og med stor selvsikkert gjorde han det og blåste oss over ende. Stemmen hans var bare så «ren», «pure».
Jeg har flere plater med bluegrass-artistene The Gibson Brothers i samlingen min, men var likevel ikke forberedt på musikken som er å høre på samarbeidet deres med Auerbach på Mockingbird. Der de sammen har skapt en countrysoul-plate som får deg til å tenke på Gram Parsons Grievous Angel. En konfekteske av fantastiske harmonier og brilliant spilling.
- The Gibson Brothers vant alle mulige priser i bluegrassverdenen, de nådde taket i den delen av musikken, men de vokste opp på en gård og lyttet til Merle Haggard og Eagles. Det er ingenting som harmonier sunget av familie.
Auerbach kan fortelle at han har spilt inn i hvert fall fire-fem nye plater som skal ut på «Easy Eye Sound» i løpet av året, selv om han er opptatt med The Black Keys.
- En gammel countrysanger, en 22-åring fra Birmingham, Alabama som er like overlegen både som sanger og gitarist, en soulsanger som har gjort et gospelalbum og et bluesalbum. Veldig forskjellige, men gjort med «Easy Eye»-teamet.
Dee White - Foto: Tom Skjeklesæther
Sanger som betyr noe
Steve Earle & The Dukes - Guy (New West)
Dette her må bli personlig. Sangene til Guy Clark (1941-2016) betyr noe helt spesielt for meg.
Det begynte allerede da Guy Clark ga ut sitt debutalbum i 1975, Old No.1.
Den sommeren hadde jeg lyktes med å overtale kjæresten min til å kjøpe med plata hjem fra språkskole i England. Den dag i dag holder det med at jeg kaster et blikk på coveret til Old No.1, der Guy står oppstilt med cowboyhatt og blå denimskjorte foran et maleri av den samme denimskjorte, mens han fyrer opp en sigarett, for å transporteres tilbake til sommeren da jeg ble voksen.
Sanger som «Rita Ballou», «L.A. Freeway», «She ain´t going nowhere», «Texas 1947», «That old time feeling» og «Desperados waiting for a train» introduserte meg til Texas låtskriver poesi og overlegen historiefortelling med en kraft som har fulgt meg ever since.
Betegnende nok er alle disse sangene med i Steve Earles utvalg når han nå gjør det han har lovet, å lage en slik plate med Guy Clarks sanger som han for ti år siden gjorde med Townes van Zandts med plata Townes.
Men det personlige stopper på ingen måte med at Old No.1 ble det viktigste lydsporet til den evige sommeren min.
Drøye tjue år senere spilte samboeren min, Tine Valand, inn sitt solo debutalbum, etter å ha hatt fremgang med duoen Somebody´s Darling.
She´s just leaving har en albumtittel som er løftet fra nettopp sangen «She ain´t going nowhere», som Tine tolker på plata. Da musikken ble spilt inn i Austin, Texas dukket Guy opp og sang duett med Tine på Tom Russells sang, «Mineral Wells, Texas». En sang som gjerne kunne ha vært skrevet av Guy.
To år senere befant Guy Clark seg i Halden og spilte to konserter på Fredrikshalds teater, under det som skulle vise seg å bli den siste av de opprinnelige Down on the Farm-festivalene.
Konsertopplevelser som vi som var tilstede fortsatt deler mellom oss som om vi skulle ha vært vitne til et magisk rituale vi trenger å minne hverandre på. For at vi ikke skal begynne å tro at vi har drømt det hele.
Så fantastisk uvirkelig bra var det da Guy bestemte seg for å synge utenom mikrofonen, og likevel klarte å fylle det gamle barokk-teateret med sine værbitte fortellinger og enestående poetiske vendinger.
To dager senere, en Texas solfylt søndag morra, kjørte jeg Guy til flyplassen. Da vi nådde Gardermoen og han løftet ut sin slitte trubadur-gitarkoffert og reisebag, stakk han hånda på innerlomma, dro fram tusen dollar og ga meg. Han visste at festivalen hadde gått med underskudd, siden Buck Owens hadde avlyst bare noen uker i forkant. Han ville bidra til å lette det økonomiske trøbbelet.
Steve Earle har valgt ut ytterligere ti sanger ved siden av de seks fra Old No1, og jeg synes han treffer vesentlig bedre enn han gjorde med Townes. Kanskje mest fordi Townes for ti år siden føltes litt overflødig, alle tolket Van Zandt, left and right.
Stemmen til Earle kobler også mer direkte med Guys egen, det knirker og ruster på et helt riktig vis. Her er flotte gjenhør med episke «The Randall knife», Guys skarpe fortelling om forholdet sin egen far, og spretne «New cut Road». Den siste tidligere tolket av Johnny Cash på hans aller beste studioplate, Johnny 99.
Det hører med til historien at Steve Earle var låtskriver-lærling hos Guy Clark i Nashville på midten av 1970-tallet, nettopp da kult-dokumentaren Heartworn Highways ble spilt inn.
En sentral scene er tatt opp under et juleselskap hjemme hos Guy og Susanna Clark (også låtskriver og billedkunstner, ref. maleriet av Guys skjorte på debuten), med Earle, Townes van Zandt og Rodney Crowell til stede.
Faktum er at unge Earle var med og koret på originalversjonen av «Desperadoes waiting for a train» sammen med Emmylou Harris, Crowell og Sammi Smith.
Et av høydepunktene på Guy er nettopp «She ain´t going nowhere», en sang om kvinnefrigjøring på det personlige planet.
Der setningen «She ain´t going nowhere, she’s just leaving» altså ble skrevet av Guy Clark før Eagles-gutta skrev mye siterte «You can check out any time you like, but you can never leave» for «Hotel California».
Og da har Guy åpnet med «Standin´ on the gone side of leavin´, she found a thumb and stuck it in the breeze..»
Helt til slutt, en rørende versjon av «Old friends» sunget av Guys beste venner, det ville være urettferdig å ikke liste opp alle; Crowell, Harris, Jerry Jeff Walker, Terry og Jo Harvey Allen, Gary Nicholson, Verlon Thompson, Shawn Camp og Earle. Understreket av Mickey Raphaels såre munnspill.
Hats off for Guy & Steve.
SON VOLT TAR STILLING
Son Volt - Union
Åpningssangen på amerikanske Son Volts nye, niende, album er titulert «While Rome burns», et munnhell som beskriver en situasjon der man er opptatt av uvesentligheter mens en katastrofe inntreffer, «Fiddlin´ while Rome burns».
Opprinnelsen til uttrykket skal referere seg til året 64, da keiser Nero kan ha satt fyr på Roma i et drastisk byplanleggingsgrep. Mens han bivånet det hele med favoritt-instrumentet sitt i hånda, hvilket da må ha vært en lyre, ikke ei fele.
Fire år senere begikk Nero selvmord, etter angivelig å ha myrdet flere nære familiemedlemmer. Han skal ha sagt «Hvilken kunstner verden mister i meg». Nero opptrådte både som skuespiller, godt under hans verdighet, og som lyre-hero, han vant alle lyre-dueller.
Noe sammenlignbart med Lyre-Nero i Son Volts sanger/ låtskriver Jay Farrars hjemland? Sjekk den nye boka Commander in Cheat: How Golf Explains Trump (Rick Reilly) som dokumenterer den sittende amerikanske presidentens hang til å jukse i favoritt-sysselsettingen sin.
Jay Farrar har aldri lagt skjul på hvilken side av politikken hans hjerte befinner seg, i 2012 laget han ny musikk til tekster av Woody Guthrie sammen med bl.a. My Morning Jackets Jim James på plata New Multitudes. På denne nye plata, inneholdende flere politiske sanger, setter han musikk til en tekst av den svenske fagforeningsaktivisten og protestsangeren Joe Hills (eg. J.E. Hägglund) sin «Rebel girl». Hill ble henrettet i Salt Lake City i 2015, 36 år gammel, etter en svært tvilsom rettsak der han var anklaget for mord.
Så ja, Jay Farrar ser at USA brenner og at presidenten benytter anledningen til å vinne turneringer med golf-fela si.
Da Uncle Tupelo gikk i oppløsning i 1994, og sangerne/ låtskriverne Jeff Tweedy og Farrar startet egne band, Wilco og Son Volt, var det Farrar som først lyktes med Son Volt-debuten Trace (1995), inneholdende americana-klassikerne «Windfall» og «Tear Stained Eye».
I de nesten tjuefem årene som har gått, har Tweedy bygget en av indie/ art-rockens mest sentrale karrierer, mens Farrar har ridd i skyggene. Dog med en fan-klubb som alltid er der, for ti år siden ga sangen «Dust of Daylight» fra albumet American Central Dust navn til et svært aktivt norsk nettsted som er dedikert til americana, sanger/ låtskriver og countryrock.
For den som følger Son Volt/ Jay Farrar (Dagsavisens Geir Rakvåg skrev om Union under tittelen «Det beste bandet i USA» forrige helg), vil den nye plata oppfattes som en direkte kobling til nettopp debuten Trace og oppfølgeren Straightaways (97), med den spesielle miksen av melodiøs country-folk-rock og multifuzza elgitarer.
Union plugger rett inn i Son Volts kjerne-uttrykk, det som så til de grader forsterkes av Jay Farrars svært enestående vokal. Nittitalls-generasjonens Neil-Young-stemme, ytterst identifiserbar.
Når kloden koker over og vi skal sende avgårde en rakett med kultur-bumerkene våre, vil jeg her og nå legge en lapp i hatten for stemmen til Jay Farrar som representant for det siste tiåret av det nest siste årtusenet.
Son Volt har spilt inn syv av de tretten sangene på to politisk signifikante steder, Mother Jones Museum i Mount Olive, Illinois (dedikert til arbeider-forkjemper Mary Harris Jones) og Woody Guthrie Center i Tulsa, Oklahoma.
På det siste stedet, i selve museet, ved siden av teksten til «This land is your land», gjør Son Volt «The symbol», en oppdatering av Guthries «Deportees», denne gang om Juan fra Monterrey, som kastes ut etter å ha hjulpet til under orkanen Katrina i 2005.
«Reality Winner» handler om sikkerhets-eksperten som oppdaget russernes innblanding i 2016-valget, tipset media om det og ble belønnet med fem år i fengsel for lekkasjen. Hun heter virkelig Reality Winner!
«The 99», en av platas fineste og stolteste, synger «99 percent, it´s a trickle down world, like you’re stuck in cement».
Kan det utenkelige skje, at USAs arbeiderklasse forstår hvem som er venn og hvem som er fiende? Og stemmer verdens værste menneske noensinne ned i et golf-hull, og fyller igjen med sement.
Yola vandrer ut av flammene
Det er bare å sette det på kontoen for forutinntatthet. Da engelske Yola, over en kopp te på en hip Majorstua-kafé i slutten av januar fortalte meg at hun var fan av Grateful Dead, så måtte jeg spørre henne på nytt: Grateful Dead? Du verden? Bekreftelsen ble notert med to streker under på notatblokka.
Det er selvfølgelig ikke bare hennes overraskende musikksmak som er oppsiktvekkende ved Yola. Hun sang allerede fra da hun var tre-fire år gammel, mens hun vokste opp som barn av fattige svarte innvandrere i utkanten av Bristol, digga Dolly Parton og trakterte fele. Da het hun Yola Quartey.
— Det var mora mi som spilte Dolly for meg. Etter hvert oppdaget jeg Emmylou Harris, tidlig Elton John selvfølgelig, Joni Mitchell, derfra The Byrds og Dead. Soundtracket til «Oh Brother where art thou?» var også viktig da det kom. Jeg var dypt inne i hippie-kulturen fra 60-tallet, Crosby, Stills, Nash & Young og så videre.
Uka etter at intervjuet med Yola fant sted, hørte vi henne synge sammen med nettopp Graham Nash, på Hackney Empire i London, under Americana UK Awards. Yola og Graham istemte i en fritt-flytende versjon av Woody Guthries «This Land is your Land».
Hovedgrunnen til at Yola befant seg i Oslo midt i vinteren, er at noen på Warner i Skandinavia har funnet ut at musikken som er å høre på Yolas debutalbum, titulert «Walk through Fire», har det som skal til for å nå fram til et større publikum.
Ikke minst gjelder det de to sangene «Faraway Look» og «Ride out in the country». Har du behov for å pådra deg tre minutter med gåsehud, sjekker du ut youtube-klippet av da Yola sang inn nyttåret på BBC sammen med Jools Hollands and his Rhythm And Blues Orchestra. Er du klar for å forlenge godfølelsen, spiller du også av videoen til den andre sangen, der Yolas tilsynelatende hyggelige roadtrip tar en, som det heter, krapp sving. Virkelig en tur på landet.
Jeg hørte Yola synge for første gang på bookingselskapet Rootsy Lives «konvent» i Bjurfors i Sverige for et drøyt år siden. Da landet hun som en musikalsk fønvind i vinterlandskapet i Dalarna, kalte seg Yola Carter og hadde med seg sin første soloutgivelse, EPen «Orphan Offering», som inneholdt seks egenskrevne sanger.
Da hadde snøballen allerede begynt å rulle, noen med brukbar musikksmak hadde sendt et videoklipp til den svært aktive produsenten og plateselskaps-entreprenøren Dan Auerbach (som vel også fortsatt står listet som rockstjerne, Se: Black Keys, på Gule Sider).
— Det skjedde rundt Americanafest i Nashville høsten 2017, jeg fikk en melding fra Dan som sa «We need to get together!». Jeg svarte «How the heck do you know about me?».
Dette er selvfølgelig ekvivalenten til å skrape frem fem like på et skrapelodd der tre like gir toppgevinst, for en som vil bli hørt på i denne delen av musikk-virkeligheten.
— Da vi ble enige om å jobbe sammen, startet vi med å skrive sanger sammen. Dan, meg og en tredje låtskriver.
Tredjepersonene i Yola-teamet var definitivt ingen hvem som helst; Dan Penn, Pat McLaughlin og Bobby Wood. Førstnevnte har navnet sitt på bl.a. soul-evergreens som «Dark End of the Street» og «Do right Woman, Do right Man». McLaughlin er nøkkelmann i Nashville både som musiker og låtskriver, nært knyttet til John Prine. Bobby Wood er keyboardisten som har spilt på alt. Fra Elvis til «Dusty in Memphis» til alle platene til Garth Brooks. Samtidig som at han vært en fremgangsrik låtskriver.
— Det var stort å oppleve å skrive med disse folka, forteller Yola, som heller ikke er helt uten erfaring fra England, der hun har jobbet som såkalt top-line-writer. En spesialisert form for låtskriving, der rytme-sporet er lagt på forhånd.
Yola var såpass bestemt på å lykkes innen musikken at hun i praksis bodde på gata da hun først flyttet til London. Men for drøye ti år siden ble hun oppdaget av Massive Attack, som forsto hennes oppsiktvekkende vokal-talent. Under veis har hun også vært sanger i bandet Phantom Limb, et rockband, med et par album på CVen.
— Jeg sang med Massive Attack på Glastonbury-festivalen. Men med dem var jeg ikke artisten. Til slutten var tida moden for nettopp det. It´s time being the Artist.
Dette tok ytterligere fart i riktig retning da Yola (fortsatt Carter) ble valgt til «Artist of the Year» under UK Americana Awards i 2017. Fundamentet var at Yola hadde funnet tilbake til sin opprinnelige kjærlighet til gospel, soul og country.
— Jeg anser meg som en musikkstudent. Jeg er spesielt opptatt av koblingen mellom soul og country. Det er min misjon å tydeliggjøre hvor nærme disse uttrykkene er hverandre og å slå fast at dette ikke er noe som hører fortida til.
«Walk through Fire» bærer definitive vitnesbyrd om at Yola og Dan Auerbach er på samme ark her, produksjonen er førsteklasses, smakfull og med den nødvendige plassen for en stemme som må ha fått en veteran som Dan Penn til å flashe tilbake til da han og Chips Moman skrev «Do right Woman, Do right Man» for Aretha Franklin på gulvet i Fame studioet i Muscle Shoals, Alabama i 1967.
Dee White - Southern Gentleman (Easy Eye Sound/Warner)
Dee White er tjue år gammel og fra Slapout, Alabama. Før dette året er omme kommer mange til å nynne på sanger fra debutplata hans, presist titulert Southern Gentleman. De ti sangene er virkelig «gentle» og samtlige helt uimotståelige.
Du vil forstå hvor det bærer hen umiddelbart, når åpneren «Wherever you go» finner en tilbakeholden funky groove, en slags soft JJ Cale, før Dee Whites stemme entrer det utsøkte lydbildet etter ti sekunder og tar av i et refreng, «If you wanna take me down the road to Dixieland, we´ll take off all our clothes and swim across the Rio Grand», en kjærlighetserklæring levert av en som helt naturlig løfter stemmen til en «Orbison».
Historien om Dee White starter da han i 2016 hjelper faren sin å levere et møbel til en pensjonist hjemme i Slapout. Møbelkjøperen har en mengde platetroféer hengende på veggen og medgir at han har jobbet i musikkbransjen. Syttenåringen har bare sunget i uformelle sammenhenger, men Harold Shedd (nå 87, plateselskapssjef og produsent for Alabama, Reba McEntire, Shania Twain) forstår at White har «det» og begynner å hjelpe ham frem.
Et grep er en telefon til produsent og musiker David «Fergie» Ferguson, som startet sin karriere som tekniker for legendariske Cowboy Jack Clement og har jobbet med Townes van Zandt, U2, Johnny Cash´ American recordings og i nyere tid med Sturgill Simpson og Tyler Childers. I dag driver han studio sammen med John Prine og henger i social-club´en «Easy Eye Sound», der Black Keys Dan Auerbach stadig tryller frem nye plater. I forrige måned, Yolas Walk through Fire.
Fergusson og Auerbach har her benyttet seg av tjenestene til et stort antall Easy Eye-klubbmedlemmer, jeg napper her ut trommeslageren Kenny Malone, med fra tidlig 70-tall, den mest musikalske trommisen jeg har opplevd, hengende i lufta over trommene mens han delte ut perfekte slag, for å skape et moderne countrypolitan-sound. Som også trekker veksler på platene til 70-tallets såkalte soft-rock-artister som Jesse Winchester, Jonathan Edwards og Dan Fogelberg, ekko av alle tre er å høre i stemmen til Dee White.
Dee White synger om småbyliv, vennskap og kjærlighet med en fin poetisk nerve og innimellom får han vokal harmonihjelp av Alison Krauss til å understreke essensen i refrengene. Han har skrevet noen av sangene sammen med Auerbach, Fergusson og deres team, bl.a. Joe Allen og Bobby Wood. Google disse og forsvinn ned i dypet av populærmusikk-historien.
På nydelige (ja, nettopp, nydelige) «Road that goes both ways» synger han duett med den svært gode, nye countrysangerinnen Ashley McBryde (sjekk hennes Girl going Nowhere fra i fjor). Da har du allerede kunnet glede deg over den uimotståelige pop-konfekt-smaken av «Rose of Alabam», «Buckets of Bolts», «Crazy Man» og smektende (ja, nettopp, smektende) «Tell the world I do». Og du kan se frem til avsluttende «Under your skin», intet mindre enn tattoo-romantikk.
Det er nå tydelig at de tre rockerne Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach har gjort Nashville til en trykk-koker for ung musikalsk kreativitet med sine respektive studioer og artistkarriere-orienterte plateselskap. Dee White seiler elegant inn på denne oppsiktsvekkende renessansen.
Carson McHone er en ekte «barfly»
I utbretten på coveret til Austin, Texas sanger/ låtskriver Carson McHones nye album, Carousel, er det en skygge-selfie av en kvinne på hesteryggen. Skyggen kastes på asfalt, markert av slike påmalte streker som deler opp parkeringsplasser utenfor kjøpesentre. Forsiden av coveret er prydet av 5-6 mindre negative fotografier av rytteren i andre urbane settinger.
Historien om Carson McHone forteller at hun vokste opp i South Austin, der hun hadde sin egen hest og at hun pleide å ri inn til musikkstedene som er spredd ut over Texas-hovedstaden.
Jeg hadde ingen anelse om dette, da jeg i slutten av januar hørte Carson holde et stort publikum fanget med en akustisk gitar og sangene sine på en musikk-klubb som tilfeldigvis kaller seg Oslo, beliggende i bydelen Hackney i London.
Men sangen «Maybe they´re just really good friends» fikk ørene mine til å spisse seg, en morsom og smart vri på den evige countryteksten om sjalusi.
Lagt ved siden av sangen «Dram Shop Gal», der refrenget går «But I´m a dram shop gal, I need my spinning ´round/ so I´ ll be your dram shop gal if you’ll spin me round». Et refreng som kontrasterer en oppsiktsvekkende tekst om en utfordrende tilværelse i utelivet.
Carson McHone er fortsatt bare i begynnelsen av tjueåra, så hvordan kan det ha seg at hun kan skrive så innsiktsfullt om hva som skjer etter mørkets frembrudd på arenaene der menn og kvinner treffer hverandre?
Det viser seg at Carson klarte å snakke seg inn på honky-tonker som Hole in the Wall (mytisk klubb beliggende på området til universitetet i Austin) og The White Horse, øst for Interstate 19, lenge før hun hadde lov til å røre varene de lever av.
Hun var bare 16 år gammel da hun maktet å erobre den ettertraktede «Happy Hour»-spot´n på The White Horse.
På mange av Austins spillesteder opererer man med faste såkalte recidencies, hvor artisten spiller på samme tidspunkt uke etter uke. Toni Price har hatt «The Hippie Hour» på Continental Club i til sammen 22 år. Hun var godt i gang da jeg bodde i Austin i 1994.
— Jeg var ikke gammel nok til å være i de barene, sier Carson nå, men de ble et slags hjem for meg. Det er en mørk ting når en bar blir hjemmet dit.
Carson slapp sitt første album allerede i 2015, Good Luck Man, men hun har tatt med seg fem av sangene herfra til nye Carousel. Plata er spilt inn i Nashville-studioet til Austin-produsenten Mike McCarthy (Spoon, Patti Griffin) som sammen med felespiller Lillie Mae Rische (Jack White band) og førstedivisjons-bassisten Glen Worf bidrar til å gjøre Carousel til en plate som lykkes med å være ordentlig country og samtidig ikke bundet av noen foreldede begrensninger. For å peke på sammenlignbare utgivelser, tenk på de to albumene til Margo Price.
En av Carsons viktigste støttespillere er Austins morsomste veteran sanger/ låtskriver, Ray Wylie Hubbard. Han som skrev «Up against the wall, redneck mother», en karriere-hit for Jerry Jeff Walker i 1973.
Hubbard tok Carson med som co-vokalist på sangen «Chick singer, badass rockin´» på sitt album The Ruffian´s Missfortune i 2015, og har uttalt følgende om henne: «Hun skriver sanger som om livet hennes skulle avhenge av det!».
Det sier også noe om Carsons evne til å ta vare på seg selv at hun med hell har vært gjest på turnéer med noen av Austins største og høyeste, Gary Clark jr. og Shakey Graves.
Når Carson McHone kommer til Norge, og det virkelige Oslo, i mai, har hun med seg bandet sitt, som hun allerede klokker inn 150 konserter i året med.
Tedeschi Trucks Band - Signs (Fantasy)
Endelig kommer de til hovedstaden, storbandet som det siste tiåret har fløyet flagget for sørstatsrock og ekspansiv soul og r´n´b med en glød som fantes den gang denne musikken var ung og banebrytende. Tedeschi Trucks Band teller hele tolv musikere, inkludert blåsere og ekstra sangere og frontes av ekteparet Susan Tedeschi og Derek Trucks. Sistnevnte har sørstatsrockens dypeste blodlinje som nevø av Allman Brother Butch Trucks og som gitarist i Allman Brothers fra unge år (19) og frem til bandets siste konsert på Beacon Theatre i New York i 2014.
Etter en rekke album på hver sin front fusjonerte Tedeschi og Trucks med det overlegne albumet «Revelator» i 2011. Siden den gang har det nå kommet tre studioalbum og, selvfølgelig, to liveplater, denne musikkens essensielle øvelse. I 2013 spilte Tedeschi Trucks Band sin første og eneste norgeskonsert, på Notodden Blues. Made my musical summer.
Tedeschi Trucks Band har base i Jacksonville, Florida, der de har sitt eget Swamp Raga studio, hvor de har laget denne plata sammen med produsent Jim Scott (Rolling Stones, Tom Petty). Sannsynligvis har de ikke langt å kjøre til havet og inspirasjonen for det flotte platecoveret.
Ekteparet er klare på at sangene på «Signs» er skapt under særdeles triste og utfordrende omstendigheter, både på det private og politiske planet.
Siden utgivelsen av bandets forrige studioalbum har både onkel Butch og broder Gregg Allman gått bort (begge i 2017). I tillegg har de mistet mentorer og inspiratorer som Leon Russell og Col. Bruce Hampton.
I 2015 var Tedeschi Trucks Band bandet som sammen Leon Russell (og Dave Mason, Chris Robinson og Rita Coolidge) feiret den mytiske turnéen «Mad Dogs and Englishmen» på festivalen Lock´n. «Mad Dogs» var direkte inspirasjon for Tedeschi Trucks Bands størrelse og sound.
Col. Bruce Hampton var sørstats-originalen som spilte med Zappa på 60-tallet og som skal ha utgitt det som beskrives som Columbia records nest dårligst selgende plate noensinne, «Music to eat» med Hampton Grease Band i 1971.
I 2017 var Tedeschi Trucks Band blant mange sørstatsmusikere samlet på Fox Theatre i Atlanta, Georgia og feiret Hamptons 70-årsdag. Der Hampton døde på scenen! Den akustiske avslutningslåten her, «The ending», har denne hendelsen som fundament.
Sangen «Shame» løfter blikket til den politiske situasjonen i USA, med tekstlinjer som «..poisoning the well..» og «..murdering the truth..».
Men Tedeschi Trucks Bands musikk har sine røtter i gospelmusikken, et springbrett til trua på at det alltid finnes lys i alle typer tunneler.
Slik starter «Signs» på en optimistisk tone, med tittelkuttet, «Signs (high times)», en supercatchy møkkete funk groove, en demarkering mot tidas rådende gossamer-r´n´b. Tedeschi og Trucks veksler på sangen og Dereks patentere Gibson SG slidetoner er prominent på plass.
Susan Tedeschi vokser stadig som vokalist, og makter å lade sanger som «I´m gonna be there» (med flotte strykere), «Walk through life» og «Strength that remain» med både ydmykhet, empati og ubøyelig styrke.
For oss som tror at musikken er livbøya i en stadig mer ustabil verden.
Anna St. Louis´ musikk flyter sakte forbi
Du hører det bare noen takter inn i den første sangen på det som i en konvensjonell forstand er debutplata til amerikanske
Anna St. Louis. En vokal tilbakeholdenhet som i det rådende musikk-klimaet når deg likt et friskt vindpust på en steikvarm dag.
En stemme som bare snakker til deg, i stedet for å forsøke å overbevise deg med vokale c-momenter. Det siste det som kontinuerlig forveksles med «soul», i denne æraen av selfie-pop.
Det skal likevel mye til for at du har hørt om Anna St.Louis før dette, om du ikke tilhører den engere kretsen som synes at det på tide med en revival for kassetten. Den lille plast-esken med lydbånd inni, som du visste før eller senere ville snurpe seg i en fiendtlig innstilt kassettspiller.
Debutkassetten (joda) til Anna St. Louis kom i fjor og het ganske enkelt «First Songs». Gitt ut på det uavhengige selskapet til fellow singer/ songwriter Kevin Morby, selv sterkt hypet av musikkpressen for sitt album «City Music» i fjor.
Anna St. Louis er født og oppvokst i Missouri-byen Kansas City, like ved den viktige Missouri- elva, USAs lengste. Kansas City er «fly-over»-statens største urbanitet, med byen som Anna har etternavnet sitt fra, St. Louis, på andreplass.
Man kan lure på hvorfor Anna St.Louis har kalt albumet sitt «If only there was a river», men det mest sannsynlige er vel at hun har savnet nettopp elva etter å ha oppholdt seg noen år i Los Angeles. Albumet er da også bokendet av sangene «Water» og «River».
Som mange av sangerne/ låtskriverne som har gjort seg gjeldende i amerikansk folkrock og alternativ country de siste par-tre tiårene, har Anna St. Louis vært med i punkband. Men ved siden av musikken har hun også vært opptatt av billedkunst, og har gått på malerskole i Philadelphia før hun for fem år siden flyttet til Los Angeles.
Hun lister Neil Young, Patsi Cline og Buffy St. Marie som viktige innflytelser, ved siden av den afrikansk-afrikanske folk-sangerinnen Elisabeth Cotton (1893-1987). Cotton ble kjent på 1950-tallet da hun jobbet som hushjelp for familien Seeger, faren og halvsøsknene til Pete Seeger. Cotton var en kjevhent gitarist, med en særegen spillestil som har blitt kalt «Cotton-pickin´».
«Understand», platas andre spor, kunne gått rett inn på to av Neil Youngs viktigste utgivelser, «After the gold rush» og «»Harvest», med sin slepende groove og sitt lekre strykerarrangement.
«The Bells» henter mer fra gammel folkblues, drevet frem av hypnotisk perkusjon spilt av produsent Kevin Morby selv, musikk som fremstår som både arkaisk og beamet inn fra fremtiden samtidig. Et godt bevis for at musikk som lett kan plasseres på museum, kan revitaliseres av en ung stemme, en fresh innfallsvinkel. Et engasjement som ikke sikter seg inn på å imitere, men snarere å videreføre en kraft som åpenbart ikke lar seg skru av.
St. Louis synger om vann og landskap som både kulisser og metaforer for menneskelige følelser og åndelig lengsel. Poesi som drives frem i et ettertenksomt tempo, der alle de musikalske bidragene porsjoneres ut med nensomhet. Fiolinisten Oliver Hill er med på samtlige av platas ti sanger, med vidt forskjellige bidrag, fra ørsmå detaljer til større arrangementer.
Helt til slutt, «River», der Kevin Morby deltar med en «call and response»-vokal i en sang båret frem på et teppe av orgel, en slags salme som forplanter seg som et ekko ut over elva.
Anna St. Louis kan vise seg å være en slik betydelig folksanger som med tid og stunder kan gjøre seg fortjent til helgen-statusen hun allerede har sikret seg i etternavnet sitt.
Liz in Memphis
De kommer stadig oftere nå, de nye kvinnestemmene fra de amerikanske sørstatene, som bruker soul, country og gospel-historien til å skape fresh musikk.
Liz Brasher (27) har presisjon nok til å ha nedslag akkurat da en av stilskaperne av slik sørstats-fusjonsmusikk, Bobbie Gentry, er gjenstand for fornyet interesse.
Jeg visste at det minnet meg om noe, fotografiet som pryder forsida på Memphis-artist Brashers debutalbum, «Painted Image». Blikket, vinkelen på portrettet til fotograf Stacia Huckeba, lyset som kommer inn fra venstre.
Et av kunsthistoriens fremste «painted images», «Pike med Perleøredobb», malt av den nederlandske maleren Johannes Vermeer ca. 1665, nyformidlet til oss via spillefilmen med samme navn i 2003, regissert av Peter Webber, med Scarlett Johansson i rollen som piken.
Jeg hørte Liz Brasher på turnéselskapet Rootsy Live sitt konvent i Bjurfors i Sverige i januar i fjor. Da gjorde sangerinnen og gitaristen, et helt ubeskrevet blad for undertegnede, et svært godt inntrykk. Nok til at det bebudede debutalbumet hennes har vært en rød blipp på utgivelsesradaren siden. Forsterket av EPen «Outcast» fra våren 2018.
Det har også bidratt til attraksjonen at albumet blir utgitt av selskapet Fat Fossum, som fra sin posisjon i Oxford, Mississippi har vært nøkkelformidler av det som har blitt kalt punk-blues, spesielt samarbeidet mellom Jon Spencer Blues Explosion og R.L. Burnside på den essensielle plata «A Asspocket of Whiskey» (1996).
Liz Brasher beskriver da også musikken sin som «southern music», dog med tilføyelsen «min type southern music». Hun plasserer den «mellom garasjen, kirken, baren og soverommet»!
I Bjurfors knocket Liz oss både med sin formidable stemme og sine åpenbare ferdigheter på gitaren. Hun har blitt beskrevet som «a one-woman-girl-group» for sine soloopptredener. Hun er selvlært på gitar, og Rolling Stone har betegnet Liz og band som en «soul power trio».
Ikke overraskende er Liz Brasher nok et bevis på alt godt som er resultat av at Donald Trumps mur mot syd aldri har blitt bygget. Foreldrene hennes kommer fra Den Dominikanske Republikk og fra Italia. Hun har vokst opp i en spanskspråklig baptistkirke i North Carolina. Den «klassiske» sørstats-dannelsen mellom det religiøse og det sekulære.
I tenårene flyttet hun til Chicago, i sporene etter den amerikanske-afrikanske migrasjonen etter andre verdenskrig, deretter til Atlanta, Georgia, der soul-power´en inntraff.
I 2017 fant hun veien til den udiskutable musikkbyen Memphis, som fortsatt utmerker seg med en salig blanding av svart og hvit musikk, ofte skapt av musikere på tvers av aldersgrenser.
Liz forteller at hun virkelig har funnet seg til rette i byen der studioer som Sun, Sam Philips American Recordings og Ardent fortsatt er operative.
Hun har satt seg grundig inn i musikkhistorien, helt fra Stephen Foster (1826-1864), via bluesangerinnen Geeshie Wiley og Leadbelly til Bob Dylan og The Staple Singers og The Box Tops. Det er mulig å høre Liz som en kvinnelig Pops Staples, med elgitaren rundt halsen og en stemme som holder alle de klassiske soul-kvalitetene som kjennetegnet musikken som fosset ut av Memphis Stax-studio på East McLemore avenue på 1960-tallet.
Sanger som «Blood of the lamb», «Cold Baby», «Body of Mine» og «Every Day», skarp markert av blåsere og orgelet til Al Gamble, kjent fra norgesvennene St.Paul & the Broken Bones.
Hadde det ikke vært for at tittelen «Painted Image» sitter som støpt, kunne denne plata godt vært kalt «Liz in Memphis». Dusty Springfield ville ha forstått.
Historien om Bobbie Gentry og «Ode to Billie Joe».
Det er mulig at Bobbie Gentry (76), den legendariske sangeren & låtskriveren som for alltid er knyttet til sangen «Ode to Billie Joe», bor på en eiendom omgitt av en mur utenfor Memphis, Tennessee. Men det er vanskelig å vite sikkert.
Sist noen var i stand til å identifisere stedet og ringte på, svarte en stemme, etter en lengre pause, «Det bor ingen her ved det navnet».
Det er helt i tråd med det stadig tiltagende mysteriet som omgir Bobbie Gentry.
Siste observasjon av Gentry i offentligheten, var 29. april 1982, da hun dukket opp på Country Music Awards i Nashville. Så vidt vites uten å opptre.
Da var Roberta Lee Streeter, som Gentry egentlig heter, 40 år gammel. Etter det har hun ikke gitt ut noe musikk, gjort noen konserter eller latt seg intervjue.
Den amerikanske musikkjournalisten Holly George-Warren har kalt Gentry «The JD Sallinger of rock´n´roll», etter forfatteren av romanen «Catcher in the Rye», som gjorde ett intervjue i de siste femti årene av sitt nitti-årige liv.
Det har gått så langt at etterlysninger av Bobbie Gentry har blitt en egen låtsjanger, Jill Sobule har skrevet sangen «Where is Bobbie Gentry?»
I podcast-serien «Cocaine & Rhinestones», som handler om sterke skjebner & drama i country-historien, tar programleder Tyler Mahan Coe (sønn av country-originalen David Allan Coe) grundig for seg mysteriet Bobbie Gentry allerede i seriens fjerde episode.
Forvent at temperaturen rundt Gentrys karriere og «forsvinning» stiger ytterligere litt ut i februar, for da kommer albumet «Bobbie Gentry´s The Delta Sweete Revisited».
Hvor bandet Mercury Rev har fått med seg tolv kvinnelige artister til å tolke Gentrys andre album, «The Delta Sweete», opprinnelig utgitt i 1968.
Gjenutgitt tre år senere under tittelen «Tobacco Road», deretter året etter i England under ytterligere en ny tittel, «Way down south». England var da et av Gentrys beste markeder, hun gjorde egne show på BBC TV.
Forvirret? Vel, for også å bidra til uklarhetene, så kutter «Bobbie Gentry´s The Delta Sweete Revisited» ut sangen «Louisiana Man» og erstatter den med nettopp, uunngåelige «Ode to Billie Joe». Sunget av Lucinda Williams.
Andre bidragsytere på Mercury Revs prosjekt er norske Susanne Sundfør, som synger «Tobacco Road», Norah Jones, Hope Sandoval (Mazzy Star), Vashti Bunyan, Margo Price og Beth Orton.
Susanne Sundfør sier følgende om sin deltakelse på plata: «Sangen og albumet er mørk, mystisk og forskjellig, et sound jeg ikke hadde hørt før. Sørstatsgotikken snakker til meg og mitt mørke, skandinaviske hjerte, og jeg synes Mercury Rev har gjort en fantastisk jobb med holde seg til vibben i originalen, men samtidig lagt til nytt liv og skjønnhet med sin versjon. Jeg er virkelig glad for å være en del av dette albumet.»
Hovedårsaken til at vi fortsatt er opptatt av Bobbie Gentry i 2019, er at hennes første solo-singel, utgitt 10. juli 1967, «Ode to Billie Joe», ikke slutter å fascinere oss.
I løpet av 4 minutter og 15 sekunder males det opp et fortettet sørstatsmysterium om Billie Joe McAllister og hans kjæreste.
Fortellerstemmen, i førsteperson, beskriver en scene rundt middagsbordet til en bondefamilie i Mississippi. En setning er nok til å etablere settingen:» It was the third of June, another sleepy, dusty Delta day..»
Moren i familien bringer nyheten om at Billie Joe har tatt livet av seg ved å hoppe fra Tallahatchie-brua. En prest har tidligere observert Billie Joe og en person som minner om datteren (og fortelleren) i det de kaster noe ut fra brua.
Hva ble kastet og hvorfor tok Billie Joe livet av seg?
Sangen avsluttes slik; « And me, I spend a lot of time pickin' flowers up on Choctaw Ridge. And drop them into the muddy water off the Tallahatchie Bridge.»
Nok stoff til årtier med spekulasjon, og til og med en spillefilm om temaet, «Ode to Billy Joe» ( fra 1976, skrevet Billy, som visstnok var Gentrys opprinnelige intensjon).
Bare lyden av ordene «Tallahatchie Bridge» er nok til å transporterer lytteren til en mytisk virkelighet som har vært sentral i den amerikanske populærmusikken siden Elvis åpnet døra på midten av 1950-tallet. De amerikanske Sørstatene med en evig, dirrende sommer, der idyll og mørke farer går hånd i hånd.
«Ode to Billie Joe» hadde en pussig start, sangen er skrevet av Gentry og var spilt inn som en akustisk demo. Det var opprinnelig meningen at den bare skulle være B-siden til sangen «Mississippi Delta», som faktisk er åpningskuttet på Gentrys debutalbum, til slutt, selvfølgelig titulert «Ode to Billie Joe».
Men Gentry fikk idéen om å legge på et strykerarrangement, og en av de beste i bransjen, Jimmie Haskell, fikk oppdraget. Han hadde allerede gjort arrangementer for Bobby Darin, Fats Domino og Elvis. Da A&R-folkene på Capitol Records hørte resultatet, snudde de på hælen, og gjorde «Ode to Billie Joe» til A-side. På tross av at den var for lang for datidas radio-formatering og altså bestod av bare akustisk gitar, stryk og stemme.
Men Haskells strykere forsterket følelsen av film, av det underliggende dramaet i historien og det tok sangen bare halvannen måned å nå toppen av de amerikanske hitlistene og å spinne videre ut i verden. Der den over femti år senere fortsatt er en hyppig avspilling på nattradiosendinger med sans for popdrama.
Haskell ble også premiert med en Grammy for innsatsen, og han fikk en hel arrangør-franchise i fanget.
Roberta Lee Streeter ble født i Woodland i Chickasaw County i Mississippi et halvår etter at USA hadde blitt med i andre verdenskrig, sommeren 1942. Foreldrene skilte seg kort tid etterpå, og Roberta vokste opp hos farens foreldre, som var fattige bønder. Bestemora så at barnebarnet var spesielt opptatt av musikk, og byttet bort en av kuene sine mot et piano fra en av naboene!
Da Roberta var tretten år gammel flyttet hun til mora si, som bodde i Arcadia, California. Der hun sang på lokale klubber, noe Roberta snart ble med henne på.
Som vanlig var på denne tida, skaffet Roberta seg et artistnavn. Hun hentet det fra en rollefigur i 1952-filmen «Ruby Gentry», der hovedrollen ble spilt av Jennifer Jones, mot Charlton Heston og Karl Malden. Ruby Gentry var en heltinne Roberta kunne identifisere seg med, en fattig, pen jente som var gift med en rik mann, men som elsket en annen.
«Ode to Billie Joe» kickstartet Bobbie Gentrys artistkarriere, sangen skaffet henne tre Grammys; Beste nye artist (den første countryartisten som fikk denne æren på Grammy-utdelingen), Beste kvinnelige pop-vokal og Beste kontemporære sang. Sangen tilbrakte fire uker på toppen av Billboardlista.
Høsten 1967 kom hun hjem til Chickasaw County, der 30. september ble utropt til «Bobbie Gentry Day», hun mottok nøklene til byen og fem tusen innfant seg for å få et glimt av den lokale jenta som plutselig var superstjerne. Da hun besøkte Tallahatchie Bridge, var det mange som ropte at hun ikke måtte kaste seg utfor.
Bobbie Gentry var usedvanlig godt forberedt på suksessen, hun hadde nemlig startet både sitt eget forlag og sitt eget produksjonsselskap. Drøye ti år før Madonna gjennomførte det samme, tok Bobbie Gentry kontroll over sentrale sider ved sin karriere. Rett og slett en feministisk foregangskvinne.
Utgangspunktet hennes var også unikt for samtida, i 1967 var det veldig uvanlig at kvinnelige artister skrev sitt eget materiale. Ni av ti sanger på debutalbumet var egne komposisjoner og tekster.
Popverdenen i 1967 spant fort, allerede året etter var Bobbie Gentry klar med oppfølgeralbumet, som nå altså blir gjenstand for en artistisk gjenskaping, «The Delta Sweete».
Av Gentry-kjennere ansett som et vesentlig bedre album enn debuten, men samtidig et album som ikke lyktes med å gjenta de kommersielle fremgangene. Det kom ytterligere to album i 1968, et av dem et duett-album med Glen Campbell.
Bare tre år senere, i 1971, slapp Bobbie Gentry sitt sjuende og siste studioalbum, «Patchwork», nok et underkjent mesterverk. Der alle sangene var skrevet av Gentry og der hun stod for produksjonen selv.
Alle de syv studioplatene, pluss et omfattende album med opptak fra BBC er med i en av fjorårets flotteste antologi-bokser, «The Girl from Chickasaw County».
Toppet av hele 75 tidligere uutgitte innspillinger, som virkelig bidrar til å tydeliggjøre Bobbie Gentrys storhet som artist.
Ikke minst plasserer disse albumene, og de mange bonussporene, Gentry sentralt blant samtidas mest ambisiøse låtskrivere, storytellere; Jim Ford, John D. Loudermilk («Tobacco Road»), John Hartford («Gentle on my mind»), Paul Simon, Leon Russell, Jimmy Webb og Randy Newman.
Det er kanskje først nå, et halvt århundre etter Gentrys korte platekarriere, bare fire år, at vi tydelig hører hva hun gjorde. Skapte en kreativ bro mellom ambisiøs låtskriverkunst med feminint perspektiv og mainstream popmusikk.
Nicki Bluhm har reist seg igjen
Det må ha vært rett etter utgivelsen av hennes debutalbum, «Toby´s Song», i 2008, at jeg opplevde San Francisco-sangerinnen Nicki Bluhm (nå 39) på scenen.
Anledningen var en showcase under den årlige Americana Music Association-festivalen i Nashville, og Bluhm opptrådte sammen med sitt band, The Gramblers, som ble ledet av Nickis ektemann, gitaristen og sangeren/ låtskriveren Tim Bluhm.
Som yrkesskadet musikkjournalist satte jeg raskt i gang med å plassere Nicki Bluhm i et referansesystem, og siden har jeg beskrevet henne som en krysning av Chrissie Hynde og Grace Slick. Dessuten beveget hun seg på scenen som en slags kvinnelig Mick Jagger, om det overhodet er mulig å tenke seg..
Derfra har jeg sørget for å sikre meg Nickis plater, etter hvert gitt ut under navnet Nicki Bluhm & The Gramblers. (sjekk ut videoene som har skaffet bandet mest oppmerksomhet, spilt inn i turnébilen).
Jeg har også gjort et poeng av å følge med på Bluhms andre aktiviteter. Nicki har sunget med Ryan Adams, Grateful Deads Phil Lesh og Bob Weir, Gov´t Mule og i et stort dameband med Amy Helm, Levons datter.
Sammen med, nå, ex-ektemann, Tim Bluhm er hun også med på en av fjorårets cooleste California-rockplater, Johnny Irions «Driving Friend», sammen med medlemmer fra Dawes og Wilco.
For et par-tre år siden plukket jeg opp liveplata «Brokedown in Bakersfield» i en Nashville platebutikk. Det viste seg å være et pseudonym for Nicki Bluhm & The Gramblers, som spilte seg gjennom et sett ypperlig hardcore countryrock, som om Flying Burrito Brothers skulle ha stått opp fra de døde.
Da jeg kjøpte Nicki Bluhms siste soloalbum, «To Rise you gotta fall», på sensommeren i fjor, var jeg ikke klar over at det handlet om hennes «Blood on the Tracks». Sanger som i vesentlig grad dreiet seg om bruddet fra ektemann, bandkompis og mentor, Tim.
Plata er spilt inn i Memphis, Tennessee av produsenten Matt Ross-Spang, som har vært med på å skape nytt liv i det legendariske Sam Phillips Recording, studioet Phillips skapte etter Sun.
Ross-Spang er lærling av produsent Dave Cobb, og har jobbet på platene til Jason Isbell, ved siden av å produsere begge utgivelsene til Margo Price.
Nicki Bluhm er fra Lafayette, California og har vokst opp med San Francisco-musikken, det var der Grace Slick-elementet kom inn. Men har flyttet til en annen musikkby, Nashville, hvor hun har co-skrevet åtte av sangene på den nye plata, et par av dem med Ryan Adams.
Sammen har Ross-Spang og Bluhm skapt musikk som høres ut som et glemt album av Bobbie Gentry eller Jackie DeShannon. Den gangen på seksti-syttitallet da pop, soul og country fant hverandre i musikk som i samtida ofte ble stemplet som for glatt, men som nå er gjenstand for en solid revurdering. I 2019 kommer det til å bli enda mere hipt å lete etter gamle Bobbie Gentry vinylplater, bare spør Susanne Sundfør, som om en måned er med på en Gentry-tribute.
Tittelkuttet på «To Rise you gotta Fall» er rent musikalsk en åpenbar hommage til Gentrys signatursound, med strykerarrangement, virvlende orgel og funky groove bundet sammen av tidligere Wilco-trommis Ken Coomer.
Ja, det er sterke følelser i sving i sangene på denne plata, på avsluttende «The last to know» synger Nicki: «..You put your poker face on and you wore it all the years/ You can´t fix something if you don´t admit it´s broke/ Oh so why, was I the last to know?».
Det værste følelsene overlater hun til legendariske Dan Penn å formulere: «Between love and hate, there´s a little thin line/ I´m trying to hate you right out of my mind» (fra albumets eneste cover, «I hate you»).
Doug Paisley- Starter Home (No Quarter)
Om en skulle tvinges til å generalisere kanadiske sangere/ låtskrivere/musikeres bidrag til populærmusikken de siste fem tiårene, så er det vanskelig å unngå å trekke frem at en viss melankoli har vært en mørkerød tråd, ; Neil Young, Joni Mitchell, Leonard Cohen, The Band, Cowboy Junkies.
Under disse verdensnavnene er det selvfølgelig mange som også også utvider uttrykks-spekteret, men nyere artister som Feist og Deep Dark Woods har holdt den spesielle kanadiske prærie-bluesen ved like.
Toronto sanger/ låtskriver Doug Paisley er ytterligere en stemme som i et tiår har bidratt til musikalsk nedstemthet.
Jeg oppdaget Paisley med hans andre album, «Constant Companion», i 2010. Der var Paisley avbildet ved kjøkkenbordet, sittende ved siden av en dobbelt-gjenger-dukke (!) i full størrelse. Har aldri klart å bestemme meg for om bildet er morsomt eller creepy, men siden plata heter «Constant Companion» heller jeg vel til det siste.
Etter den har Paisley gitt ut et par EPer og 2014-albumet «Strong Feelings», hvor han fikk hjelp av kult-sangerinnen Mary Margaret Ohara og The Bands Garth Hudson.
I følge tekster knyttet til denne nye, fjerde, plata, har Paisley stiftet familie siden sist, og har derfor holdt seg ved teltene. Han skal etter sigende ha gjort tre tidligere forsøk på å spille inn denne musikken.
Uansett er de ni sangene som utgjør «Starter Home» ikke noe forsøk fra Paisleys side på å muntre opp lytteren, således er det musikk som passer perfekt til novembers stadig gråere og mørkere dager. Altså om du foretrekker et reelt soundtrack, fremfor å overlate det til en tiltagende hærskare nisser og engler.
Det er grunn til tenke at det er kort avstand mellom skjebnene til karakterene i Paisleys sanger og livet som låtskriveren selv lever.
I sangen «Drinking with a friend» synger han “Nothing to show for nothing I’ve done/Someday I’ll be a skeleton/Put me in the ground, let me reach for the sun/Drinking with a friend» og videre «Some things that I wanted to say/ I always found that words got in the way».
Tittelkuttet handler om utfordringene som rammer folk som sliter med å få endene til å møtes i et hus som familien har vokst ut av, men som de kanskje aldri lykkes med å få råd til å legge det bak seg.
Akkompagnementet er tilbakeholdent; kassegitarer, litt steelgitar, litt keyboards og enkelt bass/ trommer-komp. Fin harmonivokal på noen sanger av Jennifer Castle.
Det er noe med Paisleys stemme og melodiske teft som smyger seg innpå deg, som gjør at hans alt annet enn spektakulære metode oppnår akkurat det den har kommet for. At du spiller sangene om og om igjen.
Bluesens konge-rekkefølge er sikret
The Marcus King Band - Carolina Confessions
(Fantasy Records)
Han er fortsatt bare 22 år gammel, men sangeren/ gitaristen/ låtskriveren Marcus King fra Greenville, South Carolina, har lagt bak seg 750 konserter de siste tre åra.
Den endeløse turnéen startet etter at gitaristen Warren Haynes, tidligere blant andre Allman Brothers band, nå Gov´t Mule, «oppdaget» King som nittenåring.
Han gjenutga den lokalt utgitte debutplata på sin egen label og produserte oppfølgeren for legendariske Fantasy Records i 2016.
Alle disse konsertene er å høre i det samtidig tette og svært dynamiske lydbildet på The Marcus King Bands nye, tredje album, «Carolina Confessions». Innspilt i Nashvilles RCA Studio A under produsent-oppsyn av den stadig mer allestedsnærværende Dave Cobb (Jason Isabell, Chris Stapleton etc.).
The Marcus King Band og Cobb fremstår som den perfekte kombinasjonen; bandet spiller slik bare amerikanske road-band får til, Marcus King har en soulstemme som skjærer gjennom som varm kniv i smør. Cobb kan bare skru opp mikrofonene, la musikken flyte og drysse sin magiske klang-ambiens over sluttresultatet.
Akkurat slik han forklarte at han likte at det skulle være da jeg intervjuet Cobb i det da nyrenoverte RCA studioet i 2016.
-Det er sangeren som er det avgjørende elementet for meg, ut over det handler det om å jobbe rakst og effektivt i studioet, sa Cobb.
Hayes og Cobb er ikke alene om å ha oppdaget Marcus Kings´ talent. I våres spilte King lead-gitar i bandet As The Crow Flies, et ensemble satt sammen av Chris Robinson for å forvalte musikken etter hans The Black Crowes.
Marcus King var allerede en oppsiktsvekkende gitarist før han nådde tenårene, han var stadig på scenen sammen med faren sin, bluesartisten Marvin King. Bestefaren hans skal ha spilt gitar og fele med Johnny Cash bak in the day.
I dag er The Marcus King Band, i likhet med sine åndelige forbilder i The Allman Brothers Band, et integrert band med to afrikansk-amerikanske musikere. I stedet for to trommeslagere, stiller de med to blåsere.
Dermed er dette southern soul-rock av det slaget som har gjort Muscle Shoals-begrepet til en evig størrelse i internasjonal musikk.
King lader sanger som den tunge blues-åpneren «Confessions», ultrafunky «Homesick», countryrocker à la Dickey Betts, «Autumn rains» og den hammond-orgel-gurglende og horn-støtende soul-røkeren «How long», coskrevet sammen med Dan Auerbach og Pat McLaughlin, med sang-innsatser som om det står om livet.
I sørstatsrockens dramatiske historie vet vi at det kan gjøre nettopp det.
På toppen av denne oppsiktvekkende vokalen, et delikat gitarspill som er stint av finesser og signaturer som understreker at gitaristen King for lengst har passert det flashy kopist-nivået .
Marcus King og bandet hans kan være med å redde Notodden Bluesfestival.
Send umiddelbart ut røyksignaler til Greenville.
Det slutter aldri å
swinge i det vilde vesten
Da jeg i sommer befant meg i New Yorks Central Park og fikk med meg en dobbel-konsert med Nashvilles Old Crow Medicine Show og Austins Asleep at the Wheel, var det mange essensielle brikker i den amerikanske folkemusikken som fant hverandre.
Ikke minst da Old Crow og The Wheel kom ut på scena for å gjøre noen tungt fele-drevne sanger sammen. En jublende feiring av noe av det beste i countryhistorien, der fortid, nåtid og fremtid suste forbi hverandre mens støvskyen stod, nedover en imaginær country road. Ikke engang Manhattans vel-opplyste skyline kunne rokke ved denne svingende transporten til Texas.
Jeg tenkte på at jeg opplevde Asleep at the Wheel for første gang i Oslo i 1977, som gjesteartist for Emmylou Harris & The Hot Band, under deres felles første konsert i Norge, foran et fullsatt Chateu Neuf. Og at jeg så Old Crow Medicine Show for første gang på Asleep at the Wheels hjemmebane i Austin for seksten-sytten år siden.
I disse dager er Asleep at The Wheel ute med et nytt album, «New Routes», det første med et vesentlig innslag av
nye, egne låter på ti år. Og omtrentlig den trettiende utgivelsen i bandets katalog.
Selv om Asleep at the Wheel for evig forbindes med «The Live Music Capital of the World», så kommer bandet opprinnelig fra mindre kjente musikkmarker, i Paw Paw (!), Virginia. Hvor grunnlegger, og «Man still standing (tall)», Ray Benson, i felleskap med steelgitarist Lucky Ocean i en alder av 18 hadde oppdaget musikken til «The King of Western Swing», Bob Wills.
Det sier noe om markedet for ny western swing i Virginia i 1970 at bandet først varmet opp for Alice Cooper og Hot Tuna.
Ikke lenge etterpå befant de seg i Oakland, California etter invitasjon fra et annet ungt band som også fusket en smule i western swing-faget, Commander Cody and His Lost Planet Airmen.
I 1972 kom bandets debut album, «Comin´right at ya», der sekstetten åpnet med Bob Wills-originalen «Take me back to Tulsa». Jeg har ikke oversikt over mange Wills-låter, originaler og sanger han gjorde store, som Asleep at the Wheel har spilt i de nesten femti årene som har gått, men kan dokumentere at de i hvert fall har sluppet tre separate hyllestplater til Wills; i 1993,1999 og i 2015. «A Ride with Bob» har også blitt en teateroppsetning som fortsatt spilles på amerikanske teaterscener.
Den siste, «Still the King: Celebrating the Music of Bob Wills and his Texas Playboys», inneholder hele 22 sanger og kommer i en CD-versjon designet som en av Wills legendariske sigar-esker. Bob spilte fele og røyket store sigarer samtidig.
Her stiller Benson sammen med nye og gamle Wills-afficandos; bl.a. Merle Haggard, Brad Paisley, Jamey Johnson, George Strait, Old Crow, Willie Nelson og The Avett Brothers.
I 1974 ble Asleep at the Wheel invitert til flytte til Austin, Texas av nettopp Willie.
Det er derfor dobbelt passende at den avsluttende sangen på nye «New Routes» er, «Willie got here first», en sang som er skrevet av Seth Avett, som fremføres av Ray Benson og The Avett Brothers sammen. Sangteksten handler om at Willie alltid, uansett, har sunget om et tema før noen andre når frem, og refererer store Willie-sanger som «Angel flying to close to the ground», «Crazy» og «Yesterday´s Wine».
Allerede fra starten opererte Asleep at the Wheel med en kvinnelig sanger/ frontfigur, ved siden av Ray Benson, først Chris O`Conell.
Nå fyller felespiller Katie Shore den plassen, og er en like overbevisende sanger som instrumentalist. Sjekk hennes kule tolkning av Johnny Cash´ «Big river» og den perfekte timing på den gamle hyllesten til å bli «høy», «Jack I´m mellow».
Sannelig, western swing er ikke død, den er fortsatt bare «Asleep at the Wheel».
Mighty Magnolias - Unknown Skyline
(Snaxville Recordings)
For 25 år siden siden stilte Gitarkamerat Lillebjørn Nilsen spørsmålet; «Hvor kommer alle cowboyene fra?». Nidvisa var Lillebjørns reaksjon på suksessen til Hellbillies, Steinar Albrigtsen og Somebody´s Darling, den såkalte norske rootsbølga. At det ikke hadde slått ham å lure på hvor alle jazz-kisene eller gitarbluesheltene hadde sin legitimitet fra, får føres opp på Lillebjørns egen nylon-streng-konto.
Et kvart århundre senere har cowgirl & cowboy-strømmen i norsk musikkliv vokst til en Glomma. Det går knapt en uke uten at norske sangere/ låtskrivere, musikere og produsenter sender fra seg glimrende norsk americana. Bare de siste månedene; Darling West, Silver Lining, Big Ole P & Lil´ Missy, Onkel Tuka, Geir Sundstøl, The Last Hurrah!!, Amund Maarud & Lucky Lipps og Northern Belle.
For to år siden dukket Mighty Magnolias opp fra Os, et fertilt område der det også blant annet gror ville Auroraer. I likhet med mange av sine artist/ band-kolleger gjør MM nå et stort sprang fremover fra den også fine debutplata, «Somewhere north of here».
Da jeg satt og lyttet på denne plata, lurte en amerikansk husgjest på om «Unknown Skyline» var noe nytt fra Sam Outlaw.
Emil Nordengen er MMs hovedsanger, og låtskriver sammen med harmonisanger Ine Tumyr. Også denne gangen har vestlendingene reist til Skogbygda og brødrene Maaruds Snaxville studio, der broder Henrik demonstrer hvilket håndlag han har med denne typen lydbilder. Organisk spilt av musikanter som tross relativt unge år bare har det som skal til.
Ved siden av førstedivisjons musisering har MM det som alltid er avgjørende i denne verdenen; unike, effektive og troverdige stemmer og et knippe orntlie sanger. Du kan egentlig la stiften falle hvor du vil blant disse elleve; akkurat nå er jeg hekta på dvelende «Still love in the vault», den tungt gyngende og intense åpningslåten «Ain´t on the run no more» og «Someone else», som Don Henley hadde lånt ut romnøkkelen til Hotel California for å ha navnet sitt på.
Dawn Landes - Meet me at the River (Yep Roc records)
Mens vi tikker mot slutten av 2018 kan man starte tørrtreningen for den årlige øvelsen, årets beste utgivelser. Der er jeg helt sikker på at 37 år gamle Dawn Landes vil gjøre seg sterkt gjeldende, kanskje synge seg helt til topps med sitt femte album, «Meet me at the River», produsert av musikkgiganten Fred Foster (87!).
Jeg har holdt et lite øye på utgivelsene til Landes fra starten med «Dawn´s Music» i 2005. Det har alltid vært noe der, men jeg har ikke helt lykkes med å ta det helt inn, en interessant miks av folk, indie og en touch country. Landes forrige album, «Bluebird», fikk «Folk/ singer songwriter album of the year 2015»-prisen av Independent Music Awards.
Landes er opprinnelig fra Louisville, Kentucky men har hatt Brooklyn, New York som base i mange år. Der har hun, ved siden av en svært variert musiker-karriere, også vært med å grunnlegge et studio hvor hun er både produsent og lydingeniør.
En liten oppramsing av hennes samarbeidspartnere er talende for hva hun har stått for; som musiker har hun spilt i Hem og Sufjan Stevens band, hun har laget musikk sammen med folk fra TV on the Radio og Nada Surf og turnert med Ray La Montagne, Feist, Andrew Bird og Midlake. For tre år siden var hun gjest med Bryan Ferry på en USA-turné.
Men «Meet me at the River» er noe annet, et stramt gjennomført country-album, både moderne og tidløst i sin gjennomføring. Laget sammen med noen av Nashvilles absolutte studio-ringrever; trommeslager Eddie Bayers, gitarist Steve Gibson, pianist Bobby Woods, fiolinist Larry Franklin, munnspiller Charlie McCoy og pedal steel-gitarist Russ Pahl.
At det låter akkurat som det gjør skyldes definitivt produsent Fred Foster, en av Nashvilles sertifiserte legender, som egentlig pensjonerte seg for ti år siden etter å ha produsert «Last of the Breed» for Willie Nelson, Merle Haggard & Ray Price.
Foster er innvalgt i Country Music Hall of Fame, prøvde å signere Elvis som A&R-mann for Mercury i 1955, startet Monument Records i 1958, produserte og ga ut platene under Roy Orbisons gullalder på tidlig 60-tall og Dolly Partons første og jobbet med en rekke låtskrivere på sitt forlag Combine Music, deriblant Kris Kristofferson og Tony Joe White. Foster skrev «Me & Bobby McGee» sammen med Kristofferson. Det alene nok.
Han hørte Dawn Landes spesielle talent, både som formidabel sanger og glimrende låtskriver, og gikk med på å parkere pensjonstilværelsen.
Landes har navnet sitt på ti av sangene her, to er skrevet av Jimmie Driftwood, mest kjent for «The battle of New Orleans» og «Tennessee stud» (gjort av Johnny Cash).
Landes gjør storverk av hans stadig betimelige «What is the color of the soul of a man».
Landes forstår det unike i country-låtskriver-faget, blant annet tvetydighet pakket inn i humor, overlegent demonstrert med «Why they name whiskey after men», med refrenget «I bet that´s why they name whiskey after men/ It comes on strong and keeps you warm before it starts to do you in/ And in spite of the pain you go back again».
Men før vi kommer til den, tittelkuttet som jeg hører som en av årets flotteste sanger/ melodier med et uimotståelig gyng «»..I saw California sink a thousand silver moons, what´d you see? ..» og like sterke, litt tøffere «Traveling», «..When I left New York this morning/ I didn´t really have a plan/ Loretta on the radio, no real place to go/ Just a suitcase in my hand..».
Avslutningsvis en dans med en av Fosters gamle kamerater, Bobby Bare (bare 83),
«I don´t dance» er skrevet av Landes og Foster sammen.
The Northern Belle - Blinding Blue Neon (Vestkyst Records)
Det er mulig at det unge americana/ country-miljøet i Oslo drømmer om å dø med støvlene på, slik de proklamerer i navnet på sin koalisjon, «Die With your Boots on», men før de kommer dit kanaliseres talent, energi og entusiasme inn i et knippe band som lager musikk som i liten grad sikter seg inn på en nært forestående jordpåkastelse.
The Northern Belle, frontet av sanger/ låtskriver Stine Andreassen, kan sies å ha etablert seg som toneangivende i denne musikkvirkeligheten.
Bandet dukket opp for fem år siden og platedebuterte i 2015 med et fin-fint selvtitulert album og fulgte i 2017 opp med «Live at Konserthuset» som muligens kunne forlede noen til å tro at The Northern Belle allerede hadde trekkraften til å selge ut våre største og mest prestisjefylte scener? Nå forholder det seg slik at Oslo Konserthus også har en «Lillesal», som har ypperlig tilrettelegging for flerspors konsertopptak.
Men med nye «Blinding Blue Neon» er Stine og hennes seks medmusikanter, inkludert den svært smakfulle gitaristen Bjørnar Ekse Brandseth, godt på vei til å få innvilget søknaden om flyttes opp en klasse eller to. Platas ti sanger vitner om et band som har spilt på seg en kledelig autoritet og en tydeligere musikalsk profil. Watch out Darling West!
I presseskrivet sitt sier The Northern Belle at de har satt seg i bilen og kjørt fra Nashville til San Francisco. Det er mulig å tenke seg at de har svingt innom Los Angeles, kanskje også gjennom tidstunnelen tilbake til midten av 70-tallet da Linda Ronstadt, Eagles og Fleetwood Mac bodde på hotellet du kunne sjekke ut fra, men aldri forlate.
Slepp stiften ned på sanger som «You´re gonna Leave» med sin insisterende groove og sitt catchy refreng, på den opptempo feledrevne countryrockeren «What I´I’ve heard» og på «Never seen you so clear», der stemmen til Stine Andreassen og fela til Johanne Flottorp finner hverandre i det som meget vel kan være denne platehøstens vakreste, vemodige sang.
Colter Wall - Songs of the Plains (Thirty Tigers)
Når man hører stemmen til kanadieren Colter Wall (bare navnet krever at du har bæretillatelse) tar man seg i tenke at den umulig kan tilhøre en 23-åring som lever her og nå. I smarttelefonens og selfienes tidsalder, mens vi skrur opp termostaten på klodekokeren og venter på at Kristelig Folkeparti skal bestemme seg for om Jesus var mest for å hjelpe folk i nærområdene, der de er, eller bare hjelpe folk sånn rent generelt.
At Colter helt tilfeldigvis hadde blitt ristet ut av et gammelt støvete vinylplatecover som noen hadde løftet opp på et loppemarked og hadde begynt å spille gitar og synge som om de siste femti-seksti årene rett og slett ikke hadde funnet sted.
Colter Wall dukket opp i vårt hjemlige musikk-univers fordi iTromsøs musikkjournalist etc. Egon Holstad hadde hørt hans debut minialbum, «Imaginary Appalachia» og hadde startet en kampanje for, at gun-point, å skaffe den unge mannen et ekstra hjemland.
Som vi vet, det er vanskelig å si nei når Egon (an)befaler.
Men det skal sies, Egon var ikke alene om å synge Colters hyllest, i rask rekkefølge meldte Steve Earle, Rick Rubin og Dave Cobb seg inn i fanklubben.
Det førte til at produsent Cobb inviterte Wall til sitt nyrenoverte og stadig mere historiske RCA studio A i Nashville for å spille inn det selvtitulerte debutalbumet som kom våren 2017.
Siden da har Colter Wall antakelig vært like ofte her i Furet Værbitt som han har vært hjemme i Saskatchewan, et navn det bare er dødskult å si, i Kanada.
På sitt oppfølgeralbum velger den godeste Colter Wall å ta ytterligere steg inn i fortiden, rett og slett hoppe over hele det tvilsomme nittenhundretallet.
Tydeliggjort i sangen «Saskatchewan in 1881» og i tematikken i mange av de andre sangene på et album der stemmen og historiene står så sentralt at den akkompagnerende musikken uvilkårlig kommer ganske langt nede på rulleteksten.
I første runde var det sangere som Johnny Cash, Ramblin´ Jack Elliott og Townes van Zandt som ble brukt til å krysspeile Walls musikk.
Denne gangen er det helt umulig å komme utenom albumet som country & western-sanger og racerbilsjåfør Marty Robbins spilte inn helt på tampen av 1950-tallet, «Gunfighter Ballads and Trail Songs», det med det røde coveret og bilde av Robbins i svart akkurat i det han spinner rundt og trekker, med episke sanger som «Big iron», «Cool water» og «El Paso».
Mesteparten av sangene på «Songs of the Plains» er skrevet av Wall og maler opp den kanadiske prærien da den var befolket av ensomme cowboyer & hestene deres, bikjer (dogies) og kvinner bare fantes i fantasien («Thinkin´ on a woman», riktignok litt mer moderne, en trucker-sang).
I åpningssangen, «Plain to see Plainsman» synger Wall «My heart it lies far from the east or west coast» og slår fast at han kan ri langt og fortsatt vite hvor han kommer fra.
Sammen med det virkelig ensomme munnspillet til Mickey Raphael (Wille Nelson-veteran) serverer han originaler og tradsanger som «Tying knott in the devil´s tail» og «Night herding song» (samlet av Folkways-legenden John Lomax på 1940-tallet) og romantiserer Wild Bill Hickok som ble skutt i ryggen i Deadwood, South Daktoa i 1876, 39 år gammel. En gammel mann sammenlignet med Colter Wall.
Colter Walls volumiøse bariton er udiskutabelt slående, men det er laget slike plater som dette som antakelig er hakket vassere rent låtmesig; Michael Martin Murphys «Cowboy songs» (1990) og Tom Russells «Cowboy real» (1991).
Matthew Houck/Phosphorescent
Vi lever i en tid da rockmusikkens relevans utfordres fra mange hold, det går an å slå fast at det ikke er rockmusikerne som setter populærmusikkens dagsorden. Men det betyr på ingen måte at det ikke lages interessant, spennende, nyskapende musikk innenfor det som kan sies å være rockemusikkens rammer.
En av de som har lykkes mest med å utvide og utfordre er amerikanske Matthew Houck, under artistnavnet Phosphorescent, nå ute med sitt syvende album, «C´est la Vie». Klassekampen nådde Houck akkurat da han gikk i gang med å begynne øvelsene med sitt band for omfattende turnering.
Det Store Norsk Leksikon definerer «Fosforescens» på følgende måte; «Utsendelse av lys fra kalde, ikke glødende stoffer, hvor lysemisjonen fortsetter etter at tilførselen av den energi som omsettes til lys, er stanset».
Jeg hører fortsatt på Phosphorescents plater, fem, ti, femten år etter at de ble utgitt.
Videre er det verdt å merke seg at studiene av fosforiserende materialer førte til oppdagelsen av radioaktivitet i 1896.
Nå forholder det seg neppe slik at bandet Phosporescent, som strengt tatt bare er sangeren/ låtskriveren/ musikerene Matthew Houck, kan oppdages via spesielt mye aktivitet på norsk radio. Til det betraktes nok Phosporescents musikk som for spesiell, for sær, eller la oss si det som det er, for bra, til at radiolytterne kan plages med det i tide og utide.
Det er ikke dermed sagt at Phosporescents musikk ikke har nådd ut og frem. «Song for Zula», å finne på «bandets» siste studioplate, «Muchaco», utgitt så langt tilbake som i 2013, var med å løfte opplevelsen av storfilmen «The Amazing Spider Man», og visstnok også en rekke andre filmsoundtrack.
Det siste vi hørte fra Matthew Houck & co var med utgivelsen av konsertplata, «Live at the Music Hall», spilt inn i Music Hall of Williamsburg i Brooklyn, New York på tampen av 2013 og utgitt i 2015.
Når dette leses er det bare timer til Phosphorescent står på scena på Rockefeller i Oslo for å feire utgivelsen av sitt nye album.
I de fem årene som har gått siden «Muchaco» var fersk, har mye hendt i Matthew Houcks liv.
- Jeg har blitt far og jeg har flyttet fra New York til Nashville, forteller Houck på telefon fra sitt nye hjemsted, der han også selv har bygget seg studioet som har fostret «C´est la Vie», kalt «Spirit Sounds».
Med det har artisten kommet hjem til sørstatene der han opprinnelig kommer fra, han ble født i Huntsville, Alabama og han har også bodd i Athens, Georgia. Sistnevnte er som kjent arnested for flere generasjoner progressiv amerikansk rock, B-52s og R.E.M. de mest prominente. Phosphorescent kan definitivt sies å være videreførere av denne stolte rocktradisjonen, uten på noen måte å kunne beskyldes for å være etterligning av noe som helst.
For å hjelpe den uinnvidde leser på vei, her er et knippe av artistene som Matthew Holck har tolket disse femten årene; Pink Floyd («One of my turns») og Stephen Foster (USAs første store sanger/ låtskriver på midten av av 1800-tallet), Beatles («Across the Univers») og Neil Young («Are you ready for the country?»), tradlåten «Home on the range» og, selvfølgelig, Townes van Zandt («Why she´s acting this way»).
Men selv om familielykken har smilt til Houck disse årene, har det også holdt på å gå galt. For to år siden fikk han hjernehinnebetennelse.
- Det var veldig alvorlig ja. Jeg var nær ved å dø. Men jeg var ute av sykehuset etter et par uker, og har ikke noen mén av det, så vidt jeg vet.
En opplevelse som kanskje kan sies å gi ekstra betydning til tittelen på albumet, altså «Slik er livet».
Phosphorescent slapp sitt første album, «A Hundred Times or More» i 2003, men det var først da Houck startet samarbeidet med det udiskutabelt hippe plateselskapet Dead Oceans med utgivelsen av albumet «Pride» at Phosphorescent dukket ordentlig opp på radaren for artister det virkelig er verdt å følge med på.
Et par år senere kom plata «To Willie», ja den Willie, som ytterligere tydeliggjorde at Matthew satte pris på countrymusikken sin.
- Der jeg vokste opp, på 1990-tallet, var countrymusikken allestedsnærværende, du kunne ikke unngå den.
«To Willie» er elleve velvalgte sanger som enten er skrevet av Den Rødhårede Fremmede selv, eller som er sterkt forbundet med ham. Coverdesignet er i seg en hommage til hyllestplata Willie selv laget til countrylegenden Lefty Frizell, «To Lefty».
«To Willie» står fortsatt som en påle, en av de fineste platene fra det forrige tiåret.
- Rett etter at jeg ga det ut, lå det plutselig en melding fra Willie på svareren min, der han ga uttrykk for at han satte stor pris på det jeg hadde gjort. Til å begynne med trodde jeg at det var noen som køddet med meg, men jeg fant etter hvert ut at det faktisk var Willie himself og jeg ringte ham opp og vi hadde en nice samtale. Jeg har senere truffet ham.
Selvfølgelig inneholder «To Willie» solide doser av det magiske instrumentet pedal steel gitar. Den slags er fortsatt en vesentlig del av Phosphorescents dype og tidvis ornamenterte lydbilde.
- Pedal steel er essensielt, slår Houck fast og drar undertegnede med på en frydefull ping-pong-samtale om instrumentet som de siste ti årene endelig har kommet til sin rett i populærmusikken, også utenfor sitt tradisjonelle country-revir.
Det er ikke feil å si at mye av nøkkelen til Phosporescents egenart ligger i bandets distinkte miks av synther og keyboards og pedal-steel-gitar, spilt av Ricky Ray Jackson.
Men Phosporescents lydunivers er i sannhet mangefasettert. Houck er kreditert med gitar, bass, synthesiser, trommer, piano, melodica, wurlitser, perkusjon og mbira.
- Mbira?
- Det er er et lite afrikansk instrument bestående av metalfliser festet til en trekloss, det kalles også tommepiano.
Tidligere plater av Phosporescent kan sies å være gjennomgående melankolske sanger, der Houcks likvide tenor sterkt bidrar til å forsterke den triste stemningen. Kjærligheten har ofte dreiet seg om å velge hvilken måte man skal tape på.
En av sangene på den nye plata, «New Birth in New England», som svever avgårde med en slags Paul Simon-vibe, kan oppfattes dit hen at den bryter med denne gjennomgangstonen, en optimistisk kjærlighetssang, kanskje?
- Å nei, det har gått opp for meg at plateselskapet «selger»denne plata med budskapet om at jeg nå er så lykkelig, i motsetning til tidligere altså. Det vi jeg ta avstand fra! Hahaha!
En sang har tittelen «My beautiful boy», og handler selvsagt om Matthew & Son.
- Min egen nær-døden opplevelse fikk meg til å tenke på hvor galt det kan gå for mine nærmeste. Jeg er ikke en person som klarer å la være å tenke på slike ting, uansett. Livet er jo grunnleggende..trist.
«C´est la Vie» synes å spenne opp et større musikalsk lerret enn sine forgjengere, tempoer og tone skifter oftere, den åtte minutter lange «»Around the horn» ruller avgårde på en måte som vi ikke har hørt tidligere, det er nye groover. Noen har sammenlignet «Christmas down under» med Talking Heads «Once in a lifetime».
Uansett referansene, Matthew Houcks vokale bumerke er så distinkt, så kraftig, at ingen vil være i tvil om hvor denne gløden stammer fra.
Up with People
Da vi ankom den tredje dagen under årets Newport Folk Festival på Fort Adams på Rhode Island, stod det ikke til å nekte at de to foregående dagenes maraton-løp mellom fire scener satt i.
Siden jeg ikke har for vane å få med meg søndagsgudstjenester, tilhører det sjeldenhetene å oppsøke live-musikk klokka elleve på søndag formiddag.
Men der befant vi oss, i utkanten av et stappfullt stort, hvit telt midt i kirketida. Sola dundret i bakken, svetten rant av publikum allerede mens de satt stille.
Men gudene skal vite at vi hadde kommet til det rette stedet! Klokka ellevehundre sharp valset ekteparet Michael jr og Tanya Trotter, The War and Treaty, ut på den lave scena, og sammen med sitt svært så kapable band dro de i gang en seanse som bare kan betegnes som en musikalsk ekvivalent til en hjerte-starter.
Faktum er at et par tusen tilhørere spratt ut av setene sine som om de skulle ha satt seg på brennende tornebusker. Dette måtte ha vært avtalt spill?
Eller kanskje ikke. The War and Treaty er et forholdvis ubeskrevet blad i americana-musikken, i slutten av juli var debutalbumet deres, «Healing Tide», fortsatt et par uker unna sin utgivelsesdato, den eneste tilgjengelige musikken var en selvutgitt EP.
Michael jr. og Tanya Trotter er fra Washington DC-området og under fjorårets Americana Music Association-festival i Nashville fikk de sin ild-dåp da de på kort varsel ble bedt om å steppe inn for denne musikkens mest respekterte; gitarist, sanger og produsent Buddy Miller. Tilstede på det tidspunktet var også Millers gode venn, Emmylou Harris, som ikke overraskende dukker opp med harmonier på sangen «Here is where the soving is at» på The War and Treatys album.
Buddy Miller har gjengjeldt tjenesten fra i fjor med å produsere «Healing Tide» i sitt hjemmestudio i Nashville.
Der har han blant andre trukket veksler på den overlegne trommeslageren Brady Blade, kjent fra mange andre Miller-sammenhenger, en musiker som har vokst opp med en pastor-far i en kirke i Louisianna. Blades feeling for denne musikken er vesentlig for det utsøkte resultatet, dyp country-soul og southern-fried gospel i rett nedstigende ledd fra Ike & Tina Turner og Delaney & Bonnie. Med et gyng som snart må kjennes også på våre rytmisk utfordrede breddegrader.
Michael og Tanya Trotter har selvfølgelig den avgjørende bakgrunnen for denne musikken, men Michaels historie er likevel så spesiell at den er verdt å fortelle.
Han vokste opp fattig i sosiale boligprosjekter og vervet seg til militærtjeneste i et naivt forsøk på å komme seg ut av sin vanskelige situasjon. Dermed befant han seg i skuddlinja under Irak-krigen i 2003. Dette resulterte i at han en dag oppholdt seg i en av Sadam Husseins forlatte palass og snublet over et intakt piano i kaoset. Da en kaptein hørte ham synge og spille, ble han beordret ut av krigs-sonen og fikk som oppdrag å skrive sanger om falne kamerater! I følge historien, også om kapteinen som ga ham oppdraget.
Som hjemkommet veteran traff han Tanya på en konsert, søt og kraftig sjelfylt musikk oppstod. Nå har paret en sønn og en stadig ekspanderende karriere sammen.
Det er Michael som har skrevet de elleve sangene på «Healing Tide» og selv om tempo og anslag varierer handler dette gjennomgående om tro på kraften i kjærligheten, om en «helende tidevannsbølge» i en æra der positive budskap ikke kommer rekende på fjøler i det amerikanske samfunnet.
I en kort tekst i coveret skriver paret; «As you listen to this outpouring of our hearts, we can only hope that you feel comforted, hopeful, and compelled to love like there is no tomorrow.»
Amen til det.
Robbie Fulks + Linda Gail Lewis- Wild! Wild! Wild! (Bloodshot Records)
Rockens veier er uransakelige. Det er all grunn til å utbryte» Wild! Wild! Wild!» når man får
høre at sønnen til en skolelærer fra York, Pennsylvania og datteren til en hjemmebrent-selger
fra Ferryday, Louisiana møtte hverandre for første gang på et lite tettsted i Sverige og noen
år senere har begått en av sesongens mest underholdende og livsbejaende americana-plater.
Bildet klarner en smule når vi oppfatter at det handler om Linda Gail Lewis (71), søstera til
rockens gærneste, Jerry Lee Lewis (Satte han virkelig fyr på pianoet for å vippe
Chuck Berry av pinnen den gangen på 50-tallet?) og americana-musikkens smarteste og
mest uforutsigelige, Robbie Fulks (55).
Linda Gail albumdebuterte i 1969 med plata «The two sides of Linda Gail Lewis», som
heldigvis ikke handlet om en personlighetsforstyrrelse, og Robbie debuterte i 1996 med
en perfekt fusjon av hardcore country og punk spirit, «Country Love Songs».
I årene som har gått siden sekstitallet har Linda Gails platekarriere, i tråd med familie-
tradisjonen, vært svært ustadig, men har blant annet inneholdt topper som samarbeid
med Van Morrison («You win again»/ 2000) og vår egen Jerry Lee, Stephen Ackles.
Robbie Fulks ble sendt til Nashville rett etter gjennombruddet med «Country Love Songs» for å tappe musikkbyens kommersielle kraner, men kvitterte raskt med sangen «Fuck this town», ingen favoritt hos Nashvilles turistbyrå.
I de to tiårene deretter har Fulks vekslet mellom flotte, oppsiktsvekkende tekst-spisse sang-samlinger, produsentjobb for en tribute-plate til countryens gærneste, Johnny Paycheck og en country-hyllest til musikken til Michael Jackson (joda!).
Hans siste egne plate, «Upland Stories», ble Grammy-nominert.
Fulks har skrevet åtte av platas tretten sanger og duoen har bl.a. spilt inn i Austin, Texas med Telecaster-tryllekunstneren Red Volkaert og pedal steel-ess Tommy Detamore.
Musikken er skreddersøm-perfekt tidløs americana; mellom country, soul, boogie-woogie og ballader. Der begge får vist frem sine beste sider; unike stemmer, medfødt musikalitet plugget rett i jordsmonnet og avvæpnende humor.
Fulks tekster er ofte hentet rett ut av begges biografier;»Round too long» inneholder setningen «I´m the sister of a hell raiser, daughter of an old tom cat..», i «I just lived a country song» serverer Fulks selvinnsikten «..there were mornings where I wonder what I can show for all my time, but I sure can sing with feeling; Whiskey river take my mind..»
Essensen her; «It didn’t come from outer space, it came from the south».
Og traff oss rett i planeten.
Maarud så må-ru spille gitar
Det er folk med velfylte bokhyller som benker seg på Skarmyra Allaktivitetssenter (All?) i Moss denne stormblåste høstkvelden i september for å få med seg forestillingen som går under det bulkete navnet «Buicken». En uhøytidelig blanding av diktopplesning og musikk som nå har trålet landet i snart et tiår; alltid med forfatter/ poet Lars Saabye Christensen og journalist/ poet Tom Stalsberg ruggende på stoler i midten, med vekslende musikalsk følge på høyre og venstre ving.
For denne første «Buicken»-parkeringen i Moss noensinne, stiller trompeter/ pianist Mathias Eick (Jaga Jazzist) og gitarist/ sanger Amund Maarud (37). Maarud er sharply dressed for anledningen, med renner i buksene, cowboystøvler og en sveis som best kan beskrives som et frisørfaglig C-moment, en miks av en lynavleder og hårprakten til Hakke Hakkespett.
Men de tilstedeværende rekker ikke å ta faresignalene før Maarud slipper gitaren løs på publikum som om han skulle holde en Doberman i stram lenke.
Herfra kan det bare gå fremad i alle retninger.
Halvannen time senere er publikum så gølvet av poetenes ord-saltomortaler og Eicks og Maaruds world-class musisering at de ikke husker å klappe for ekstranummer før en derværende journalist minner dem på at det er det man gjør i dannet selskap, selv i Moss.
Noen timer før denne tildragelsen har Amund Maarud og journalisten delt noen kopper kaffe (og en cuban sandwich) på episenteret for urban hovedstads-cool, Grünerløkkas Bar Boca. Haldendialekt og romeriking truer temporært statusen.
Den direkte foranledningen til samtalen er at det har gått gjetord om Amund Maaruds konsert på årets Notodden Blues, sammen med countryrock-bandet Lucky Lipps. «Dyp blues»- ekspert Øyvind Pharo hevdet at Maarud & co sin konsert på Bok & Blueshuset foran et fullpakket lokale var dette årets festival-beste, og da skal vi huske at Ry Cooder etter undertegnedes oppfatning serverte en seks-stjerners chicken-skin-opptreden der.
Denne helga forelå plata som dokumenterer musikken som Maarud ristet Notodden med i begynnelsen av august, «Perfect Stranger», kreditert Amund Maarud & Lucky Lipps.
Når foto-session er vel overstått på Bar Boca kommer det frem at Amund Maarud denne høsten har navnet sitt på, ikke en, men fem nye plater.
Ved siden av «Perfect Stranger», også album med impro-trioen Amgala Temple (sammen med Gard Nilsen og Lars Horntvedt), et nytt album med «Buicken», et med musikk fra teateroppsetningen «Lady from the Sea» sammen Kim E. Bergseth (Ibsens «Fruen fra Havet, nylig spilt på Nasjonalteatert under Ibsen-festivalen) og et livealbum fra fjorårets Maarud-konsert på Notodden Blues.
Puh! For ikke å si dobbelt-puh!
Ingen må forledes til å tro at all denne plate-maker-virksomheten, og gudene må vite hvor mange små og store konserter han spiller, har tappet småbarnsfaren fra Skogbygda for energi. Han er krystallklar, velreflektert og velformulert om sin egen rolle og sitt livsoppdrag i musikkens tjeneste.
— Jeg er stolt av blues-bakgrunnen min. Men det er helt avgjørende at jeg kan kødde med regla, slår Amund fast på solid dialekt og utdyper, — jeg og bluesmiljøet har blitt enige om at jeg kan gjøre hva jeg vil, bare jeg oppfører meg ordentlig. Noen har reagert strengt og blitt sinte, de har ment at jeg svikter bluesen. Men om salen tar over konserten fra de som er på scena, er det dødt. Da blir det som om man synger salmer til menigheten, alle har hørt det før.
Det er i år tjue år siden Amund Maarud dukket opp på den norske blues-scena, sammen med tromme-slående lillebror Henrik i bandet som kalte seg MaarudKara. Debutplata til tenåringene het, helt riktig, «First blues». Amund Maarud ble utropt til den norske bluesens arveprins, etter kong Knut (Reiersrud) og kong Vidar (Busk).
Brødrene samarbeider fortsatt, Henrik er mannen som holder studioet Snaxville Recordings på foreldregården gående, og tar seg av dag til dag-virksomheten på plateselskapet som bærer samme navn, Snaxville Recordings.
— Henrik er fyren med loddebolten som muliggjør at jeg kan holde på med kreative ting. Snaxville Recordings har vel gitt ut en 10-15 plater gjennom åra, vi flyttet studioet fra Bryn i Oslo tilbake til Skogbygda i 2010.
I katalogen til Snaxville-selskapet finner vi applauderte utgivelser med bl.a Bendik Brænne, Levi Henriksen & Badlands, Los Plantronics, Billy T Band og Mighty Magnolias, sistnevnte fra Bergen, snart klare med nytt album.
Alt dette ved siden av Amund Maaruds egne plater; Spellemannpris-vinneren «Electric» fra 2011, de to Spellemann-nominerte «Dirt» (2012) og «Volt» (2015), samt plata til duoen The Morudes («Sinister Beat, 2016), der han dæljer til kun sammen med broder Henrik.
— Men dette prosjektet, samarbeidet med Lucky Lipps og veien frem til sangene på denne plata har vært lang. Jeg har vært skap-country-fan i mange år, etter bluesen så har country-interessen vært en «hobby», he,he,he, helt fra jeg og Henrik satt og nilytta på Hellbililes og Lars Håvard. Det gikk på Dwight Yoakam, Buck Owens og..John Lee Hooker..Men «Perfect Stranger» har ikke blitt noen trad Telecaster-plate, det er mer flytende materie, det er slik jeg er og spiller. Jeg ville lage et univers med muligheter for syrejammer.
— Det er mange gode tradisjonsbærere, men det er viktig at noen bringer inn noen rosa elefanter. Reiersrud har vært viktig inspirator.
Amund forteller om da Reiersud dukket opp i en Marius-mønster strikket one-piece og sandaler en gang «Buicken» hadde spillejobb på ferja mellom Strømstad og Sandefjord.
— Det er bare Knut som kan gjøre noe slikt, og ikke la seg affisere av at det ser helt vilt ut, ha,ha,ha!
Amund har heller ingen problemer med å bevege seg utenfor allfarveien. For tre-fire år siden fant han veien til Kambodsja.
— Jeg har vært i Kambodsja på to turer og har spilt sammen med Kong Nai, som er en lokal legendarisk musiker som spiller to-strengs instrumentet chapei. Han overlevde mirakuløst Røde Kmer-regimet, og er blind. Han vet ikke hvor gammel han er, jeg var rimelig nervøs da vi begynte å spille sammen, turte ikke se på ham en gang. Men etter hvert begynte han å smile, og jeg forstod at det er noen elementer i bluesen som finnes over alt. Han er en slags Kambodsjas Lightnin´ Hopkins.
En annen de-tour, til Svalbard, har skaffet ham en nær, amerikansk venn. Texaneren Jack Everett, som ble noe av en norgesvenn da temasangen hans fra HBO-serien «True blood», superfengende «Bad things», ble en stor lokal hit.
— Det var noen på Svalbard som mente at vi så helt like ut ? Han dukket senere opp på releasekonserten for «Dirt» på Parkteateret. Vi fant tonen, har gjort en duoturné sammen og har vært på felles familieferie i Spania.
Jack og jeg har co-skrevet tre av sangene på «Perfect Stranger», inkludert «My guitar», og vi er i gang med et felles album.
Amund har mange tanker om hvordan han skal løse oppdraget som musiker, som han definitivt ser for seg som et livslangt valg.
— Det handler om hvor langt man tør å gå, i impro-prosjektet Amgala Temple gjorde vi vår første konsert helt uten å ha øvd, foran mange av Oslos beste musikere. Vi spilte helt improvisert i to timer..Men vi kommer aldri i mål..
— Men det har også vært skummelt å skru seg ned, jeg har jo spilt veldig høyt i mange år, så solokonsertene jeg har gjort de siste åra har vært en vekker. Det å fortsatt ha noe å si når du ikke kan dekke over med volum..
Ryktene har villet ha det til at du ikke har kunnet kjøpe brukte forsterkere av Amund, de har uansett vært sprengt..type denne forsterkeren starter på 11..
— Men innimellom er det drithøyt som må til. Da vi sist helg gjorde «Lady from the Sea» på Nasjonalteateret var det full rockekonsert, slampoesi og Ibsen og fuzzgitar som smalt i vegga. Ellen Horn kom bort etterpå og var helt over seg. Du kan si at jeg får spilt for folk med veldig forskjellige bakgrunner..Ibsen hjalp meg å treffe en ny gjeng..
Etter hvert dreier samtalen seg inn på «Tingenes Tilstand». Hvordan det oppleves å være profesjonell musiker i en verden av reality-show, talent-konkuranser og «here-today, gone later-today»-popstjerner.
— Avstanden mellom popbransjen og det jeg kaller «Bringer egen back-line»-bransjen er stor. La meg si det slik; Du vil aldri se meg på «Beat for Beat», «Allsang på Grensen» eller som deltaker på «Trestjernersmiddag» med kjendiser på TV. Jeg klarer ikke å forholde meg til om noen vet hvem jeg er, om jeg er «kjendis». Forleden var jeg og dama på IKEA, og i følge henne var det ei som gikk på ei lampe da hun kjente meg igjen. Jeg fikk ikke noe av det med meg, ha, ha, ha..
At the end of the day er Amund av den oppfatningen at det eneste han egentlig kan gjøre, er å please seg selv.
— Jeg må innrømme at folk som Dan Auerbach og Jack White er sånne som jeg ser opp til. De prøver seg på massevis av forskjellige saker og engasjerer seg som produsenter og musikere i andres musikk også.
Det står ikke til å nekte at det finnes visse likheter mellom det som foregår i Skogsbygda og i Nashville, som Maarud har både Auerbach og White har etablert egne studioer der kan gjøre som de selv vil og de har egne plateselskap som sørger for alle små og store påfunn når ut til lytterne uten noen mellomledd som gjør det vanskelig.
— Men utgivelsen av «Perfect Stranger» er spesielt viktig for meg, det føles som å komme heimat på nytt!
BENDIK BRÆNNE
- Benedictionary
Bendik Brænne har de siste fem årene blåst seg opp og fram som en svært interessant
artist i den stadig ekspanderende norske americana-floraen.
Han har gitt ut tre soloalbum, alle med titler som understreker at saksofonisten (!)/
sangeren/ låtskriveren er en mann som liker å leke med ord; «How to fake it in America»
(2013), «Do you know who I think I am?» (-14) og sist, også Country-Spellemannpris-
vinnende «The Last great Country Swindle» (-17).
Der svindelen i tittelen må skyldes at plata i liten grad er et countryalbum. Men et flott
rock/ americana-album.
Ordtriksingen fortsetter med nye «Benedictionary», formodentlig en sammensmeltning av de engelske
ordene «benediction» og «dictionary», med et løft på hatten til Brænnes fornavn.
Selve ordet «benediction» har latinsk opphav og består av «bene» og «dicere», å snakke vel om noen. Ofte brukt i katolske religiøse sammenhenger.
I presseskrivet hevdes at «Benedictionary» er Brænnes «tristeste» album til nå. I den anledning har sangeren/ låtskriveren bestemt seg for å holde tristessen for seg selv, ikke involvere noen andre musikere i miseren. Således spiller og synger han alle de tretten sangene mutters alene.
Foranledningen for tristheten er at han på kort tid har opplevd at begge foreldrene hans har gått bort og at dama har sagt takk for seg.
Fortsatt i følge presseskrivet, har Brænne isolert seg i en leilighet i den svært lite country-kulturelle byen Berlin, der han har bygget Lego og malt hester!
Hestemaleriene, nøyaktig femti i tallet, har funnet veien til kunstkjøpere og kan således oppfattes som et vrinsk for mulighetene som finnes for kunstnere med allsidige talenter.
Vi utelukker ikke at Brænne har arvet noe av dette fra sin far, Trond Brænne, som var både skuespiller og forfatter.
Musikalsk er dette også gjennomgående lavmælt, forsiktig kassegitar, litt elgitar, sparebluss-komp og tilbakeholdent blås.
Det hevdes at artister som Mickey Newbury, Dennis Wilson og Burt Bacharach suser i bakgrunnen. Sistnevnte kan det absolutt høres ekko av på slentrende «The most beautiful tune», en av platas mest orkestrerte spor.
«Almost mine» er kanske Beach Boy-Dennis Wilson på det mest minimalistiske.
Lydbildet er åpent og gir godt rom for alt alle musikant-Brænnene finner på.
I mine ører synger han aller finest på «You can´t change me», der han korer seg selv til stor effekt.
Det er også plass til litt humor, sangen « Motivated dude» handler om en filminteressert fyr som jobbet i videosjappa (husker dem?) og treffer dama si over nerding i filmreolene.
Ekstrapoeng til Bendik Brænne for ikke å lage den samme plata om igjen, selv om han må vite at dette selvfølgelig også forvirrer lytterne. Spesielt etter fjorårets storslagne samarbeid med den talentfulle luringen Daniel Romano.
Mer rock, mindre golf
Amanda Shires -To the Sunset
Sangeren/ låtskriveren og felespilleren Amanda Shires (36) kommer fra den andre mytiske musikkbyen i Texas, Lubbock.
Lubbock har bare en fjerdedel av innbyggertallet til Austin, men har blant andre fostret Buddy Holly, Delbert McClinton, The Flatlanders (Ely, Gilmore & Hancock) og Dixie Chicks´ Natalie Maines.
Det er lett å tenke seg at Amanda Shires har latt seg inspirere av fremgangene til den syv år eldre Maines, og det er definitivt noen likheter mellom musikken til Dixie Chicks og Shires.
Shires mottok «Emerging Artist of the Year»-prisen fra Americana Music Association i 2017 i kjølvannet av sitt forrige album, My Piece of Land (2016).
Men hun var bare ti år gammel da hun plukket opp fela og hun har gått læretida med Texas-legender som The Texas Playboys (Western-swing giganten Bob Wills band, der feler er nøkkel-instrumentet) og Billy Joe Shaver, ved siden av å bidra til plater med blant andre Chris Isaak, Todd Snider og Justin Townes Earle.
Det nye albumet, hennes sjette soloalbum siden debuten med Being Brave i 2005, innebærer en musikalsk og produksjonsmessig dreining.
Shires har nok en gang jobbet med den i sannhet allestedsnærværende produsenten Dave Cobb og har sammen med ham sørget for at To the Sunset tar noen tydelige steg i retning av det som kan beskrives som et kontemporært rocklydbilde. Enkelt beskrevet med at det er de elektriske instrumentene som gir plata klarest karakter.
Selv om det er fela som er Shires instrument, så er det fint lite å høre av konvensjonelle country eller bluegrass-toner på platas ti sanger.
Amanda skal ha instruert Cobb om at fela hennes skulle lyde som om den befant seg i et akvarium (!), bare klarere (!!).
Men for å få fullt grep om Amanda Shires musikk må man også lytte til hva hun har å si tekstmessig, ikke bare som undervanns-musiker. Shires har faktisk poesi-utdannelse på universitetsnivå og har fått tommelen opp av americana-musikkens poet laureate, John Prine, for sine tekster.
Åpningssangen på To the Sunset, «Parking lot pirouette», handler om en dame som ombestemmer seg, på parkeringsplassen, for å fortsette et potensielt amorøst forhold, etter først å ha sagt godnatt; «I did a parking lot pirouette/ I said; You´re right, I´m not done with you yet».
Flere av sangene på plata beskriver damer som gjør som de vil med mennene sine, i «Break out the Champagne», som i utgangspunktet handler om en skremmende flyopplevelse fra Shires eget liv, hører vi om dama som trøkker til en eks med følgende melding «..I´m rock and roll and you´re golf».
Shires er definitivt rock´n´roll på sangen «Eve´s daughter», der fuzzgitarene når høyder som ikke har vært å høre på noen av hennes plater tidligere, vi snakker vi mer Hüsker Dü enn Dolly Parton. Sistnevntes stemme kan innimellom minne om Shires´.
Hun har åpenbart evnen til å iscenesette sine karakterer med en regissørs blikk og det overrasker da heller ikke at hun allerede har fusket en smule i filmfaget med en birolle i Gwyneth Paltrow-filmen «Country Strong» (2011).
Avslutningssangen, «Wasn´t I paying attention», beskriver skjebnen til en misbruker som når veis ende, som tar livet av seg. Fortalt fra perspektivet til han som låner ut bilen der selvmordet finner sted. Heavy shit.
Å, jeg holdt på å glemme dette. Amandas ektemann, Jason, far til hennes datter, en musiker som nylig har blitt sertifisert «Ekte norgesvenn», spiller den avgjørende elektriske gitaren tvers igjennom To the Sunset.
Gospel according to Ry
Ry Cooder
Hovigs Hangar
Notodden Bluesfestivalen
Det er rundt tretti år siden Ry (Ryland, 71) Cooder sist besøkte Norge for konsert og det må noteres som et bevis for Notodden Bluesfestivals internasjonale status at den svært innflytelsesrike gitaristen, låtskriveren, musikk-arkeologen og forfatteren (novellesamlingen «Los Angeles Stories, 2011) torsdag la sin eneste europakonsert denne sommeren nettopp dit.
Cooder har vært en vesentlig inspirator også for norske musikere, Geir Sundstøl og Knut Reiersrud ville neppe nekte å la seg avbilde sammen med mesteren. Reiersrud fikk sjansen, da han gikk på scenen etter Cooder på Notodden. Wirkola-bakken må ha synes usedvanlig bratt etter at Cooder hadde gjennomført en time og tre kvarter med det som bare kan betegnes som en utsøkt «masterclass» i losangelinerens kjerne-oeuvre, gospel-marinert, groovy folk-blues.
Cooder på Notodden var rett og slett drømmekonserten for alle oss som «oppdaget» ham på syttitallet, og som plukket opp hvert nye album som en bulletin fra en hemmelig verden av knitrete 78-plater, støvet av av en gitar-virtuos med knusktørr lakonisk stemme.
Torsdag dukket Cooder opp på scena iført en lue som mer så ut som noe hadde landet på hodet hans enn et hodeplagg, over langt, grått hår i hestehale, ikledd vid kjortel og lese-briller som hele tiden truet med å falle av.
På innledende «Nobody´s fault but mine», fra årets bejublede albumutgivelse, «The Prodigal Son», sparret han med saksofonisten Sam Gendel. Han lar slidegitar-tonene svirre gjennom en forsterker som ser ut som en tilfeldig samling antikke knotter før de svever ut i en tettpakket hangar, som dessverre tidvis ikke klarte å holde kjeft.
På «Everybody ought to treat a stranger right», som åpneren, skrevet av Blind Willie Johnson, bringer han ut resten av ensemblet; sønn og medprodusent Joachim Cooder på trommer, nevø Robert Francis på bass og trioen The Hamiltons på vokal.
I løpet av konserten får vi skreddersydd løs jakke-versjoner av fem sanger fra den nye plata, mikset med klassikere fra syttitallsplatene som passet inn i gospel-moduset; «Alimony» (fra debuten, 1970), «The very thing that makes you rich (makes me poor)», «Vigilante Man» (Woody Guthrie), med oppdatert tekst om 17-åringen Trayvon Martin som ble skutt av nabolags-vakt i Florida i 2012 (—He might have grown up to be president, we will never know because he ran into a vigilante man).
Klare høydepunkter; «You must unload» og «How can a poor man stand such times and live», sylskarp dagsaktuell religions/ klasse-kritikk skrevet av (Blind) Alfred Reed, som ble oppdaget av Ralph Peer under de mytiske Bristol-sessions som tryllet frem både The Carter Family og Jimmie Rodgers i 1927.
På samme skyhøye nivå; en blytung «Jesus on the mainline», vaggende «Little Sister» og en nydelig versjon av Arthur Alexanders soul-gull «Go home girl» som ekstranummer.
Intet annet å trekke enn at 105 minutter ble for snaut.
Tom Skjeklesæther
John Prine
Oslo Konserthus
onsdag 8. august 2018
Det er ikke ofte at artister blir møtt med slik påtakelig varme fra publikum som ble amerikanske John Prine (71) til del i Oslo Konserthus onsdag kveld.
Sangeren/ låtskriveren gjengjeldte følelsene med å servere et raust utvalg sanger som telte hele 25 godbiter fra en karriere som strekker seg tilbake til det tidligste 1970-tallet og frem til utgivelse av årets album, «The Tree of Forgiveness». Det første med nye Prine-sanger siden Grammy-vinnnede «Fair & Square» fra 2005.
Prine stilte med et premium fire manns dresskledd band, trommeslager Bryan Owings, gitarist Jason Wilbur, bassist Dave Jaques og multiinstrumentalist Fast Kaplin. Sistnevnte fikk ekstra applaus for sin tilknytning til norske artister som Somebody´s Darling og Hege Brynildsen og sine år med Tom Russell Band på Gamla i Oslo. Kaplin kommer rett fra et langt samarbeid med Jack White.
Onsdag bidrog han bl.a. med nydelige, flytende-sølv, pedal steel-toner og ditto fiolin og mandolin som kontrast til Prines ofte detaljrike poesi.
Det oppsiktsvekkende med Prines sang, forandret i senere år av kreft-kirurgi, er at den funker på to plan, som vessel for svært original sanglyrikk og som noe dypt gjenkjennelig og musikalsk empatisk. Det svekket ikke helhetsinntrykket at lyden var perfekt, dynamisk og krystallklar, i hvert fall fra mitt sete på fjerde rad.
Det hele startet med «Six o`clock news» fra Prines usannsynlig godlåt-stinne selvtitulerte debutalbum fra 1971. Vi fikk ytterligere seks sanger fra denne plata, inkludert folk-klassikere som «Hello in there» (en tidlig tekst om aldrisme»), «Sam Stone» (..»there´s a hole in daddy´s arm where all the money goes»..), «You´re flag decal won’t get you into Heaven anymore» (skrevet til en jerk president i 69, aktuell på nytt nesten femti år senere) og «Angel from Montgomery».
Prine var akkurat i et slikt jovialt humør som vi hadde håpet på, han serverte skrå observasjoner og fortalte anekdoter som den om sine halvårige fisketurer med venner, dårlig skalkeskjul for skrøne-fortelling-sessions. Hans tredje, nåværende kone, irske Fiona Prine (Whelan), må hver gang minne ham på å huske fiskestanga.
— Fiona saw that I needed fixin´, sa Prine, og understreket det gode forholdet med nye «Boundless love». Fiona dukket da også opp på scena for å kore på ekstranummeret «Paradise».
I konserthuset avsluttet Prine selve konserten med å danse en se-det-for-å-tro det, rituell (?), dans rundt sin akustiske gitar som lå flat på scena, for deretter å skanke seg ut i kulissene.
Da hadde vi også fått høre hele ni av ti sanger fra nye «The Tree of Forgiveness», og Mark Twain-nivå sanger som «Grandpa was a carpenter», «Please dont bury me», «In spite of ourselves» og selvfølgelig «Speed of the sound of loneliness».
Cooder og Prine, to perfekte veteran-konserter på seks dager.
Tom Skjeklesæther
Folk On (SE bilder under artikkelen)
La oss få det ut av verden med en gang. Så vidt undertegnede var i stand til å registrere; Det var ikke noe buing under Newport Folk Festival på Rhode Island, USA i 2018. Det til tross for at mange av de mer enn førti artistene som opptrådte på den nå 59 år gamle festivalen tok seg store friheter i forhold til folk-musikkbegrepet.
Men alle som flokker til Newport Folk, artister såvel som publikum, har legenden om Bob Dylans opptreden der i 1965 i bakhodet. Da «Dylan gikk elektrisk», sammen med musikere fra Paul Butterfield Blues Band, og terget på seg folkpuristene på en slik måte at «Judas»-tilrop forfulgte ham helt fram til han ga opp turnering i 1966.
Den tre sanger lange elektriske konserten, som inkluderte den første live-fremføringen av «Like a Rolling Stone», ble altså etter sigende møtt av buing fra publikum, som gjorde at Dylan og hans fem medmusikanter raskt forlot scena.
Han kom riktignok tilbake alene for et par akustiske sanger, den siste «It´ s all over now, baby blue», kan sies å ha vært profetisk siden det tok ham 37 år å finne veien tilbake til Newport. Da han dukket opp igjen i 2002, var han «maskert» med parykk og løsskjegg. Joda!
Men «traumet» fra hans 65-konsert har vært en vesentlig del av rockens forlengede skapelsesberetning, i 2015 la datoen 25.juli 1965 grunnlaget for Elijah Walds bok «Dylan goes Electric: Newport, Seeger, Dylan and the Night that split the sixties».
Der går Wald grundig til verks og bringer bevis for at om det ble buet på Newport det året, så var det av et mindretall av publikum. Det kan til og med tenkes at noen av de som buet rett og slett gjorde det fordi de var missfornøyde med selve lydkvaliteten.
En av de som helt sikkert var sterkt opprørt over Dylans «forræderi» var folkmusikklegenden Pete Seeger. Han hadde vært med å starte Newport Folk i 1959, festivalen var initiert av jazz-promotoren George Wein, som hadde oppdaget at markedet for folk var for stort til bare å inkluderes i hans Newport Jazz, grunnlagt i 1954.
Wein kontaktet Albert Grossman, da manager for folk-sangerinnen Odetta, senere Dylan, og fikk hans hjelp til å sette opp et eget program som blant annet telte Seeger, Odetta, The Kingston Trio, Earl Scruggs, Bo Diddley og Bob Gibson. Sistnevte inviterte med seg den ukjente, atten år gamle sangerinnen Joan Baez.
Newport gjorde Baez til stjerne og fire år senere inviterte hun med seg Dylan til festivalen, som faktisk da hadde hatt en pause både i 1961 og 62.
Alle de andre grunnleggerne av Newport Folk er borte nå, men George Wein, 92, holder koken. Ved inngangen til backstageområdet i år stod det det et skilt med påskriften «Absolutt ingen kjøretøyer, om du ikke tilfeldigvis er George Wein».
Men den kontemporære utgaven av Newport Folk husker også Pete Seeger, på tross av hans folk-katolske oppførsel, myten vil ha det til at han han prøvde å kutte strømmen med øks da Dylan skrudde opp gitarforsterkeren. I et lite museum på området ble det gjennom de tre festivaldagene arrangert en egen, nesten-unplugged, konsertserie, «For Pete´s Sake», kuratert av blant andre Wilcos bassist John Stirrat.
Her kunne to hundre publikummere av gangen få med seg intime sett av blant andre Courtney Marie Andrews, Johnny Irion (mannen til Sarah Lee Guthrie), Nicole Atkins, Laura Weirs, de stadige norgesvennene Cordovas, texas-countrysangeren med operastemme, Paul Cauthen, og alt-country-sangeren J.P. Harris.
Sistnevnte hadde invitert med seg sangeren Patrick Haggerty, frontmann i det første åpent homofile countrybandet, Lavender Country, fra tidlig 1970-tall. En spesiell opplevelse å se den skjeggete og udiskutabelt maskuline Harris i duetter med Haggerty, iført lavendel-farget westernskjorte og cowboyhatt, syngende tekster som ville ha vært suicidale i en sørstats-honky-tonk på 1970-tallet.
Forbrødringen (no pun intended) mellom J.P. Harris og Patrick Haggerty representerer også et vesentlig aspekt ved Newport Folk, der artistiske samarbeid på kryss og tvers oppmuntres av ledelsen, og er en vesentlig del av attraksjonen.
Newport Folk Festival eies og drives av Newport Festivals Foundation, i likhet med Newport Jazz, som finner sted på samme sted påfølgende weekend, og er nå et non-profitt foretak.
Festivalen har vært gjennom tre epoker. Den første varte i årene 1959 til 1969, og nådde altså veis ende det samme året som Woodstock-festivalen sementerte formatet for populærmusikk-festivaler slik vi fortsatt kjenner dem, artister på rekke og rad foran varianter av masse-publikum.
Newport Folk var borte fra det stadig mer overveldende amerikanske festivalkartet frem til 1985, da den gjorde comeback som kommersiell festival, fortsatt med veteraner fra folk-historien på plakaten, deriblant Joan Baez, Arlo Guthrie, Bonnie Raitt og Judy Collins.
I 2008 hyret George Wein (da altså 82!) inn ny hjelp på bookingsida, og Jay Sweet har siden bidratt til at Newport Folks renommé som overlegent booket festival har satt seg. De siste årene har billettene til de tre dagene blitt utsolgt lenge før programmet har blitt offentliggjort, og sørget for at de rundt ti tusen publikummerne sitter på «billett-verdipairer».
Fra og med 2011 var det også slutt på perioden som kommersiell festival, nå drives den med mere ideelle målsettinger.
En spesiell «feature» ved Newport Folk er at det også opereres med hemmelige artister, små og store navn som enten innfinner seg som gjester med andre artister eller som i noen tilfeller serverer hele konserter, sogar med egne gjester.
Lista over overraskelses-artister ligger høyt. My Morning Jacket dukket uannonsert opp i 2015, samme året som James Taylor.
Året etter var Kris Kristofferson tilbake, han var der først som helt ukjent gjest med Johnny Cash i 1969. Legenden går ut på at han måtte haike dit, siden Cash glemte å ta ham med på bussen sin fra Nashville.
Pink Floyds Roger Waters fant veien til hovedscenen fjor, en «The Wall» under festningsmurene på Fort Adams.
Den siste lørdagen juli i år rundet engelske Mumford & Sone, helt uannonsert, av festivalens andre dag med hjelp av blant andre Mavis Staples.
De første årene festivalen ble arrangert fant den sted inne i småbyen Newport (ca. 25 tusen), da den gjorde comeback i 1985 hadde den flyttet ut på den andre siden av Newport havn, til borgerkrig-minnesmerket Fort Adams.
Dit kan du enten kjøre bil i kø, sykle (med egen sykkel-vallet-parking!) eller ankomme via vannveien med taxi-båt fra havna.
En kvarters båttur bringer deg ut forbi et stort antall gigantiske yachter, og rett inn ved portene til festivalen. Du blir minnet på at du befinner deg i en del av av USA der amerikanske XL-formuer har fått boltre seg helt siden slutten av attenhundre-tallet.
Taxi-sjåføren som kjørte oss fra motellet tok oss på en guidet tur forbi sommer-residensene til historiske pengefamilier som Vanderbilt og Rockefeller, enorme slottseiendommer som opprinnelig bare ble benyttet av rikingene to måneder hver sommer.
Republikken la det engelske kongedømmet bak seg for 350 år siden, men det har på ingen måte hindret at det amerikanske kapital-aristokratiet har levd opp til forventningene om kopiøs rikdom på flagrant utstilling.
— Dette er kirken som John F. Kennedy og Jaqueline Lee Bouvier giftet seg i 1953. Ved siden av festivalene, er svindyre brylluper en av Newports viktigste inntektskilder, vi vanlige folk er helt avhengige av disse inntektene om sommeren. Store deler av året er det stille her, men alt er uansett veldig dyrt i dette området, forteller sjåføren, — videre herfra kan du blant annet reise til Martha´s Vineyard.
Vel inne på festivalområdet viser det seg at konsertene foregår, slag i slag, fra fire scener. Ved siden av den lille museums-scenen og hovedscenen, Fort, med spektakulær utsikt mot Newport Bridge og øst-passasjen av Narragansett Bay, finner vi Quad-scenen med kapasitet på et par tusen personer under telttak inne i Fort Adams, Harbour-scenen med kapasitet rundt tusen, også under telt-tak, rett utenfor porten til det innerste fortet.
Det er ikke fritt for at en viss festival-fatigue etter hvert slår inn når vi halser fra scene til scene for å få med oss artistene vi har krysset av på «må-se-lista».
Været i Rhode Island var ikke ulikt Norge på tampen av juli, rundt tretti i skyggen og på vei mot steking om du var direkte ute i sola. Konsertene startet elleve på formiddagen og ga sola fritt spillerom om du ikke klarte å manøvre deg til en av sitteplassene under tak. Gjennomgående en lost cause i borgerkrigs-fortet.
Men Newport Folk skal ha for å supplere gratis sol-krem og vannposter. En fellow festivalgjenger vi gikk bak, hadde rett og slett plassert en stor ispose på hodet mens han beveget seg fra scene til scene!
Puh! Stor takk til vennlige frivillige som sørget for skygge, stoler, øl med blåbærsmak & kaldt vann, samt ost, selleri og det som måtte være Rhode Island-dressing i presseteltet.
Den første musikken vi hørte var med countryfolk-artisten Tyler Childers (besøkte Norge for første gang tidligere i år), backet av et helt perfekt laidback band med fele og pedal steel-gitar prominent i lydbildet. Steel-gitaristen kanaliserte den grensesprengende steel-gitaristen Sneaky Pete Kleinow (Flying Burrito Brothers), med psykedelia-boksen på full vreng. Childers er klokkerent en mann for fremtiden, noe en annen størrelse i americana-musikken, Sturgill Simpson, forstod da han produserte Childers glimrende andrealbum, fjorårets «Purgatory».
Sturgill selv holdt fredag hoff på hovedscena, der han ofte lot sin formidable countrysoulstemmme hvile for lange innslag av syra 70-tallsrock. Han har selv tatt jobben som bandets sologitarist, og koste seg i rollen som gitarhelt. For den som ikke skulle ha oppfattet det, Sturgill Simpson er den aller beste av den nye generasjonen countryrockerne.
På Quad-scenen bød duoen Ben Harper & Charlie Musselwhite på spenstig blues som ivaretok Newport Folks historiske forhold til denne afrikansk-amerikanske folkemusikken. I det første tiåret av Newport Folk var festivalen en amerikansk hoved-oase for bluesgiganter som Muddy Waters, John Lee Hooker, Willie Dixon, BB King, Son House, Lightnin´ Hopkins og Buddy Guy. Da de nesten ble ignorert ellers på hjemmebane og fremst ble verdsatt i Europa.
— This one goes out to our soon to be ex-president. «I don´t believe a word you say», smalt det fra Ben Harper, lent over lap-steelgitaren.
Selv om ikke alle artistene vi hørte valgte å kommentere den politiske unntakstilstanden som USA befinner seg i under Trump, var det også mange som hadde skarpe meldinger å komme med fra scenene.
Sertifisert Norges-venn Jason Isbell, en av festivalens hovednavn, sa det slik:
— Det er en renessanse for folk-festivaler om dagen. Dere vet hvorfor? Dere vet hva jeg snakker om, jeg kjenner dere «skunky people». Deretter inviterte han David Crosby opp på scenen for dundrende versjoner av C,S & Ns «Wooden Ships», med adskillige seilskuter i horisonten, og en uhyggelig, tung versjon av C,S,N & Ys «Ohio», der samtlige sang teksten «Tin soldiers and Nixon´s coming/ We´ re finally on our own/ This summer I hear the drumming..» og mentalt byttet ut Nixon med Trump.
I likhet med Sturgill Simpson og Jason Isbell lener Margo Price seg vesentlig mer mot rock enn pop i sin stadig mer fremgangsrike variant av country. På Newport forlot Margo mikrofonstativet til fordel for en rocka tur bak et ekstra trommesett, før hun vendte tilbake til duett med uannonserte John Prine på hans «In spite of ourselves».
Tubaist og leder av legendariske Preservation Hall Jazz Band, Ben Jaffe, løftet publikums spirit med meldingen «We have so much to be grateful for. Let’s forget what’s happening outside, across the water, for a while.. En av sakene vi er takknemlige for, er at vi har (saksofonist) Charlie Gabriell med oss, i hans 86. år!!»
Hvordan norske jazzfestivaler har unngått å booke Preservation Hall Jazz Band, som bl.a har samarbeidet med nettopp Jason Isbell, Tom Waits og Dr. John i senere tid, er utenfor min fatteevne. Et gnistrende sett medrivende bon temps roulez klokka elleve på en søndag formiddag, midt i kjerketida. En opplevelse for livet.
Gospel-duoen War And Treaty røsket søndag morra alle opp av setene sine for et himmelstormende sett som umiddelbart må ha ført til nedleggelse av Oslo Gospel Choir. Sjekk ut debutalbumet deres, «Healing Tide», produsert av Buddy Miller, ute nå på fredag.
I høydepunkt-kategorien kvalifiserer også Hiss Golden Messenger; MC Taylor & co må snarest bæres på gullstol tilbake til Norge for store doser av sin patentert gyngende southern folksoul. Alene verdt solstek og verkende bein.
Stort utbytte også av konserter med afrikansk-amerikanske Curtis Harding (neo- Curtis Mayfield-soul), Tank and the Bangas (ellevill funk & soul), Gary Clark jr. (blues/ rock) og Valerie June (organic moonshine roots music!), samt jamaicanske reggae-originalene Toots And the Maytals. Folk-musikken er mao. hundre prosent integrert.
Vi så også Norges-aktuelle Khruangbin (inngående omtalt her i Musikkmagasinet sist mandag), Nicole Atkins (nå soul) og Courtney Barnett (Er hun den nye Patti Smith?). Et par sanger med St. Vincent kun med pianist var også sterkt.
På avstand tilfløt det oss magisk musikk med The Weather Station og Twain, begge må utforskes inngående.
Når Newport Folk neste år kan feire sekstiårs-jubileum,vil George Wein & co gjøre det i forvissning om at folk-musikken nå har ristet av seg alle selvpålagte og unødvenige begrensninger. Selv om Dylan gikk seirende ut av kampen med Seeger om strømmen, så har påskriften på Seegers banjo fortsatt det eneste budskapet som kan redde oss; «This machine surrounds hate and forces it to surrender».
Tom Skjeklesæther
Roger Græsberg & Foreningen
TRØST
(Safe & Sound)
Det er ikke mer enn et drøyt år siden Finnskogen/ Kongsvinger-bandet Roger Græsberg & Foreningen slapp sitt oppsiktsvekkende og musikalsk og tekstmessig velformulerte debutalbum, Triste sanger og vals, der tittelsangen var en direkte oversettelse av Willie Nelsons «Sad songs and waltzes».
Av uransakelige årsaker ble albumet forbigått av årets utgave av Spellemannprisen, i likhet med det glimrende debutalbumet til Foreningen-medlem, sanger Unnveig Aas, Old Soul.
Men Græsberg har åpenbart ikke latt seg vippe av pinnen som låtskriver, jeg ser det som et godt tegn at han raskt har mer på hjertet.
Allerede i åpningssangen, «Å leve en drøm», kobler tekstforfatter Græsberg seg til poesien til tømmerhoggeren og Hedmarks-dikteren Hans Børli (som ble født på Eidskog for hundre år siden i år), med noe som kan oppfattes som en programerklæring;
«Jeg vil skrive slik som Børli/ skrive meg fra enkle kår/ skrive litt om livet/ og om døden og store tanker som skoging aldri får..»
Skoging? Var ikke klar over at det var et verb, hvilket antakelig må settes på kontoen for «Å ikke se skogen for bare trær».
Uansett, Roger Græsberg er visstnok utdannet bibliotekar og har således skjellig grunn til å ha et ord med i laget når det kommer til avvirkning.
Det spørs om han ikke bør satse enda hardere på å kunne leve av sang & musikk når hans kolleger får nyss om sangen «Boksang», der Græsberg stiller følgende diagnose; «Man kan bli syk av for mange bøker/ For mange giftige ord/ Så du kan tro at det spøker/ og hører stemmer fra et ukjent kor.»
Græsberg skriver gjennomgående tekster i jeg-form, innimellom minner han meg om en mindre urban Lars Lillo-Stenberg. Han berører en serie svært menneskelige temaer i et knippe sanger med fine titler som «Ensomme gutter», «For god for alt», «Mer enn du tror», «Sangen om mitt liv» og, nettopp, «Skogsang».
Ny medprodusent, Kenneth Ishak, har muligens bidratt til å slipe bort et lite lag av country-smak sammenlignet med debuten, men det betyr ikke at ikke Krister Skadsdammens pedal steel gitar ikke også denne gangen har en prominent rolle.
Roger Græsberg & Foreningen er i ferd med på stillferdig vis, slik Børli ville ha satt pris på, å skaffe seg en fin posisjon i ny norsk selv-spilt musikkvirkelighet, det som kalles «norsk americana».
Foreningen, ved siden av Skadsdammen og Aas, også pianist Kenneth Bjørndal, bassist Morten Andreassen og omnipresent trommis Alexander Lindbäck, har utviklet seg til et slikt ensemble som spiller tekstene til Græsberg skogsduggfriskt tydeligere.
Tom Skjeklesæther
RY COODER
PRODIGAL SON
(Fantasy Records/ Universal)
Mange av oss hadde gitt opp håpet om å få oppleve Ryland Peter Cooder, Ry Cooder, på en norsk scene igjen. Men takket være Notodden Bluesfestival er gitar-maestroen fra Los Angeles tilbake etter 25 år, tidlig i august. Til alt overmål har han med seg et helt nytt album i gitarkofferten, det første på fem år.
Sist vi hørte fra Cooder under eget navn, var da han var bekymret for at republikaneren Mitt Romney
skulle albue Barak Obama ut av Det Hvite Hus i 2012, og delte ut musikalske løpesedler med albumet
Election Special.
Det finnes neppe gitareffekt-pedaler som kunne hjulpet Cooder til å spille hva han mener om
Donald Trump.
Selv om Ry Cooder helt siden den selvtitulerte debuten i 1970 har vært «gitaristenes gitarist», har
hans navn de siste tjue årene vært sterkest knyttet til den verdensomspennende renessansen til
kubansk folkemusikk, besørget av det gigantselgende albumet Buena Vista Social Club og det
forbløffende gjennomslaget til dokumentaren som fortalte historien om Cooders forbrødring med
aldrende kubanske musikere.
Med start i 2005 har Cooder fokusert på temaplater som har fortalt detaljerte historier om Cooders egen oppvekst i Los Angeles og den mangefasetterte kulturelle påvirkningen han ble gjenstand for, Chavez Ravine pløyet dypt i skjebnen til den vesentlig meksikanskættedede bydelen som ga navn til plata.
Cooder har alltid brukt historisk musikk som palett for sine sangsamlinger, allerede på Ry Cooder lar han oss få stifte bekjentskap med skygger fra den amerikanske musikkarven fra begynnelsen av det tjuende århundret; spesifikt Blind Willie Johnson og Blind Alfred Reed. Sistnevnte ble «oppdaget» av talentspeideren Ralph Peer i Bristol i 1927, samtidig med Jimmie Rodgers og The Carter Family. I 1970 tolket Cooder Reeds «How can a poor man stand such times and live», her løfter han frem hans «You must unload». Johnson er kreditert med to sanger; «Everybody ought to treat a stranger right» og «Nobody´s falt but mine».
Sanger som sitter perfekt i Prodigal Son´s gjennomgående nedstrippede gospel-lydbilde, der grooven til Cooders trommespillende sønn, Joachim, og vokalharmoniene til trioen Bobby King, Arnold McCulen og Terry Evans er kontrastene som så effektiv tydeliggjør Cooders perfekte strengeløp og dønn troverdige stemme. (Evans, som hadde jobbet med Cooder i mange tiår, gikk bort i januar).
Tre av sangene, tittelkuttet, «Gentrification» og «Jesus And Woody», er skrevet av Cooder. Cooder vet at det bare personer av Jesus´ og Woodys format som kan redde landet hans fra undergangen nå.
Tom Skjeklesæther
MALIN PETTERSEN
References Pt.1
Det er fullt mulig å se dressen som Malin Pettersen bærer på coveret til sitt debutalbum, References Pt. 1, som symbolsk for hele Malins prosjekt. Selve dressen er en autentisk, vintage, H Bar C-dress, som har blitt brodert og individualisert av en Nashville-basert, dansk skredder, Maria Bangsgaard Køster, som opererer under navnet North Country Maiden. Køster, som har lært av mesteren i faget, Manuel (Gram Parsons, Dwight Yokakam), har dandert den lyserosa dressen med blå blomster, en gitar og tittelen på en av sangene på den nye plata, «Sad Songs & Waltzes», fanget av en lasso.
— Jeg trodde at jeg skulle lage en countryplate, men det vokste til noe annet og mer, slår Malin fast da vi møter henne til en kopp kaffe på Grünerløkka i Oslo.
I det vi gir oss i kast med praten, dukker en representant for Malins plateselskap opp med fysiske eksemplarer av plata, på både vinyl og CD. Det er ingen tvil om at Malin synes det er stas å endelig kunne holde i utgivelsen, som har vært lenge in-the-making.
— Jeg har blitt rådet til å «gjøre en ting», være tydelig i det jeg driver med, avslører Malin, — men jeg har funnet ut at jeg må gjøre det som gir meg et sug i magen, jeg ville stå i studioet og føle at «nå stemmer det».
Det er på ingen måte slik at Malin har kastet countrymusikken under bussen med den første plata som hun lanserer under eget navn, etter å frontet alt-country-bandet Lucky Lips gjennom elleve år, og i tillegg de siste årene også å ha fylt rollen som sanger i hardcore countrybandet A-11. Der hun tok over etter at den opprinnelige sangeren, Tore Andersen, døde i 2015.
References Pt.1 har prominente innslag av pedal steel, lap steel og banjo, men når el-gitarene slipper løs, er de definitivt mere vilde hester enn hva som passerer som ortodoks country, grooven og gitarsoloen på åpneren, singelen «Tag team» ville neppe ha passert kontrollen i Nashville. Sangen med den lett mystiske tittelen «GTMANFYS», kort for «got to make a name for yourself», er pur new wave pop musikk som The Go-Go´s med stolthet hadde hevdet var deres egen. Om noe, er dette countrymusikk for en ny æra, mesterlig utført av artist og musikere som instinktivt vet hva som skal til.
Men Malins musikalske referanser har personlige røtter tilbake til årtusenskiftet og derfra til bakenforliggende herligheter.
— Jeg vokste opp med foreldre som var over gjennomsnittet interessert i musikk, da jeg var fjorten fikk jeg en bunke CDer av faren min, blant annet Alison Krauss, Lucinda Williams og Emmylou Harris. Jeg var vel «megaskadet» fra jeg var ung. Jeg kunne jo ikke snakke med de andre vennene mine om den musikken, om country.
Det hører med til denne historien at Malins far er en sentral musiker i det norske countrymiljøet, Ivar Brynildsen spiller bass både i A-11 og i plateaktuelle Country Heroes. Dette er også et musikermijø som backer amerikanske musikere som kommer til Norge for å spille countryfestivaler og klubbjobber hver sommer.
— Jeg har vært ute og spilt med pappa fra jeg var sytten, forteller Malin, — det var gjennom ham jeg traff Brennen Leigh første gang, på countryfestivalen på Seljord. Vi satt på hotellet etter konserten og jammet, og Brennen kunne utrolig mange sanger! Det året jeg fylte 22 reiste jeg til Austin, Texas for første gang, og jeg bodde hjemme hos Brennen under South by South West. Traff hele norskegjengen på Continental Club, (en av USAs mest navngjetne klubbscener, døpt av norske musikkfans til «Kantina»), og ble tatt med rundt på alle de andre beste musikkstedene av Brennen. Jeg lærte veldig mye av henne, å ta meg selv på alvor som musiker, jeg kom hjem derfra med en helt ny motivasjon.
— Jeg ser nå at jeg har blitt musiker på grunn av alle de små og litt større valgene jeg har tatt. Summen av dem..
Malin har rukket å bli mor til to barn, og hun understreker at samboeren skal ha mye skryt for at at hun har fått tida og mulighetene til å forfølge drømmen som utgivelsen av References Pt 1 er en kulminasjon av. Ved siden av musikken livnærer Malin seg av å dubbe og voice tegnefilmer og reklamer.
— Dette måtte skje nå, denne plata. Jeg har hatt den i hodet så lenge, selv om det ferdige resultatet definitivt har vokst og utviklet seg i prosessen.. Det skyldes alle som har bidratt. Jeg har samarbeidet tett med Stian Jørgen Sveen, som også er med i Lucky Lipps. Jeg opplever at vi i stor grad avslutter hverandres setninger når vi snakker musikk og referanser. Men han drar titt og ofte frem en eller annen låt jeg aldri har hørt før som forandrer hele mitt syn på hva jeg trodde jeg ville med min egen låt.
Ved siden av Sveens bidrag på allehånde gitarer og co-produksjon teller References Pt 1 vesentlige innsatser fra trommeslager Olaf Olsen, bassist Tor Egil Kreken og gitarist Nikolai Grasaasen. Dessuten innhopp fra pedal steel-gitarist Tore Blesterud, sang og munnspill fra Mari Kreken, sang og ragini fra Marcus Forsgren, sang og trekkspill fra Anne Marit Bergheim og saksofon fra Bendik Brænne.
Det faktum at Malin tar seg store friheter med countrymusikken sin på References Pt 1 er på ingen måte ute av synk med det som mange av Malins jevngamle amerikanske kolleger gjør. Kacey Musgraves, Sam Outlaw, Nikki Lane, Margo Price og Courtney Marie Andrews har de siste par-tre årene sparket inn saloon-dørene i countryverdenen og med det engasjert en helt ny generasjon til en musikk som av og til alders-stemples.
— Men jeg synes det er bra å bli eldre, avslutter Malin, og ser fram til storstilt feiring av 30-årsdagen 1.juni med utgivelseskonsert på Parkteateret i Oslo.
Tom Skjeklesæther
ASHLEY MCBRYDE
GIRL GOING NOWHERE (Atlantic/ Warner)
— Det er en dum idé. Det kommer ikke til å skje, du bør sørge for å ha en back-up-plan!
Uttalelsen falt for mange år siden, da mattelæreren til country sanger/ låtskriver Ashley McBryde, spurte klassen sin hva de skulle gjøre da de ble voksne og Ashley fortalte at hun ville dra til Nashville for å bli låtskriver.
Mange år senere er denne historien fundamentet for tittelkuttet, «Girl going nowhere», på den nye plata til McBryde, egentlig hennes tredje, men den første på stort selskap, Warners Atlantic-label.
Mattelærerern ligger an til å måtte leve med skamrødmen, as we speak er Ashley McBryde er virkelig i ferd med å lykkes med sin plan A.
Etter å ha fanget mange radiolyttere, TV-tittere og konsertgjengerne med sangen «A little dive bar in Dahlonega», er McBryde godt i gang med å få en oppmerksomhet som de fleste mattelærere ikke en gang tør drømme om. For to uker siden siden ble albumet Girl Going Nowhere anmeldt sammen med Kacey Musgraves nye Golden Hour som hoved-anmeldelse i Rolling Stone, begge platene ble premiert med fire av fem stjerner.
Rolling Stones Will Hermes er på ingen måte alene om å mene at Kacey og Ashley er countrymusikkens fremtid, selv om de to artistene velger forskjellige kjøreruter mot målet. Der Musgraves tar skrittet over i det pure poplandskapet med sin nye, stiller McBryde med en countryfied heartlandrock som for eksempel har tjent den nye country- superstjernen Chris Stapleton vel på tre album de siste tre årene. Der tradisjonell country møter sørstatsrock møter soul & blues.
La det ikke være noen tvil, Ashley McBryde har nettopp den stemmen, den fleksible som funker like bra dempet og avmålt, som som megafon over støyen i en svett bar.
McBryde vokste opp i en Arkansas-familie med fem barn og en far som preket troen sin på fritida, med familiemedlemmer som gjorde at hun fanget opp alle hovedstrømningene i amerikansk populærmusikk de siste tiårene. Men i sangen Radioland» sier hun at den viktigste kulturpåvirkningen kom fra FM-radioen på dashbordet i bilen. I samme sangen synger hun også om at faren hørte på Townes van Zandt mens han kjørte traktor på jordet på familiegården. Selve sangen er en øsende countryrocker som helt sikkert vil finne veien til stasjonene som nå er travle med «A little dive bar» og oppfølgeren «American Scandal».
Ashley McBride kom ikke til Nashville for ti år siden med bare mattelærerens knuste kuleramme i kofferten, på vei dit hadde hun vært innom et universitet og studert valthorn (!), ledet skolens korps og sunget i jazzband.
Men det var ti år tilbragt i honkytonkene i Tennessee og Arkansas som la det musikalske fundamentet for det usnobbete lydbildet som preger Girl Going Nowhere, der Ashley backes av sitt eget liveband, Deadhorse. Bandnavnet skal være en hyllest til alle coversangene Ashley & bandet har spilt til døde på sine endeløse klubbjobber.
Nå viser det seg at Ashley McBryde er en låtskriver som selv vil bli leverandør av nettopp slike sanger som andre band/ artister vil bli tvunget til å ha på repertoaret.
Jeg kan knapt huske en countryplate så stinn av minneverdige sanger, både når det gjelder melodier og tekster. I tillegg til de fire vi har nevnt, er det spesiell grunn til å trekke frem «Livin´ next to Leroy», som med mucho empati beveger seg inn i en tematikk som ikke akkurat har preget mainstream country; meth-amfetamin-epidemien som i deler av USA truer selve samfunnsstrukturen.
Rett inn på min country-spilleliste feier også «The Jacket», om en sliten jeansjakke med stor affeksjonsverdi, et arvestykke fra faren og rørende «Andy (I can´t live without you)», om et forhold som strekker Ashleys tålmodighet til grensen.
Plata er produsert av Jay Joyce, i likhet fremgangsrike Dave Cobb, en lydmann med rockbakgrunn fra plater med The Wallflowers og Tim Finn. Men også fra samarbeid med Emmylou Harris (Hard Bargain) og senest Brandy Clarkes utmerkede Big Day in a small Town.
Ashley McBryde fremstår som hundre prosent troverdig, ikledd t-shirt og tatoveringer, beskrevet av førstefan, countrystjerne Eric Church, som «a whiskey-drinkin´ badass».
Tom Skjeklesæther
Sarah Shook & the Disarmers
YEARS
(Safe & Sound)
Countrymusikkens opprinnelige oppdrag ivaretas i dag oftest av artister med alternativ rock-bakgrunn, usminkede Sarah Shook og hennes compadres er et prima bevis.
En gang, for lenge, lenge siden, var countrymusikken i vesentlig grad lydsporet til amerikansk arbeiderklasses liv. Spent opp mellom arbeidsplassen, et hardt ervervet hus & hjem og en lokal bar.
De beste countrysangene var små tekstmessige mesterverk som lyktes med både å fremstille denne virkeligheten med en reporters presisjon og å formulere en original konklusjon som satte seg fast i lytternes bevissthet. Gjerne med en snedig kombinasjon av brutal humor og velformulert poesi.
Loretta Lynn var en overlegen utøver i denne æraens gullalder på 1960-70-tallet. En sanger/ låtskriver som hadde hits med sanger som «Don´t come home a-drinkin´ (with loving on your mind)» og «You ain´t woman enough (to take my man)», i en periode som var dominert både av mannlige låtskrivere og artister.
Sarah Shook var ikke engang født da Loretta Lynn sang seg fra kullgruvene i Kentucky til neonlysene i Nashville, men den erklært biseksuelle ateisten, veganeren og borgerrettsaktivisten med base i Chapel Hill, North Carolina plukker opp tråden der Lynn og hennes mannlige kolleger forlot den. Med sanger fulle av attityde og galgenhumor, servert med mer drikke enn hva som antakelig er helsemessig lurt.
Dagens popcountry er altså i mindre grad formidlere av arbeiderklasseperspektiv. Mainstream country handler oftere om utfordringene og gledene ved å være del av det moderne forbrukersamfunnets karusell, svarene ligger snarere i smaken på de første slurkene med kaldt øl, enn i bluesen bunnen av et tømt whiskey-glass.
Det er midt inn i denne situasjonen at Sarah Shook og hennes band, The Disarmers, kommer trampende. Med beinhard countrypunk som aldri ber om unnskyld for at countrymusikken faktisk er lokomotivet. Det innebærer at driven i de ti sangene som utgjør Sarah Shook & the Disarmers andre album, oppfølger til Sidelong, besørges av Telecaster-gitarist Eric Peterson og pedal steel-gitarist Phil Sullivan, som begge kan sin hardcore honky-tonk-ortodoksi.
Du merker godt at The Disarmers har utviklet seg til å bli en tight musikalsk enhet siden debuten ble spilt inn for tre år siden. Hundrevis av konserter har gitt bandet en slik pondus som nesten bare amerikanske band har anledning til å opparbeide seg.
Sidelong ble først utgitt lokalt i 2015, i fjor plukket det alternative country-selskapet Bloodshot Records (Waco Brothers, Robbie Fulks, Ryan Adams) fra Chicago opp plata, og sørget for at ryktet om Shook & co spredde seg . Et grep som sammen med nye Years bidrar til at Sarah Shook & the Disarmers dukker opp for en ukes norgesturné i overgangen mai/ juni.
Da kommer sanger som «Good as gold», «New ways to fail», «The Bottle never let me down», «Heartaches in hell» og «Damned if I do, damned if I don´t» til å smelle som skarpe skudd mellom klubbveggene og banke fast at Sarah er i ferd med å «slå» seg fram i bresjen av den nye honky-tonk-musikken.
«Good as gold» legger lista her, med et uimotståelig gyng, tar Sarah for seg et forhold som åpenbart vakler på kanten av stupet; «It won´t be long before the wrong song comes on at the right time/ Your´re as good as gold and I am as good as gone».
I det hele tatt er Sarah, tekstforfatteren, en person med mye å stri med i kjærlighetslivet, og er vel bevandret uti selvmedisineringen.
«The Bottle never let me down» henspiller selvfølgelig på Merle Haggards klassiker «The bottle let me down», og trikser både med kjønnsroller og vennskapet en flaske kan by på. ; «.. the bottle is the only thing that makes feel like the man I used to be..the bottle never lets med down the way you do..»
Utstyrt med ei flaske i den ene hånda og en brutalt åpen mikrofon i den andre kommer det ikke til å være noe papp i mellom. Slik hun synger i «New ways to fail»; «I need this shit, like I need another hole in my head».
4 1/2 stjerne.