Joachim Cooder - Over that Road I’m bound to go/ the Songs of Uncle Dave Macon (Nonesuch)
Det er grunn til å tenke at Joachim Herbert Cooder (42) falt i gryta som barn. Den store musikalske betasuppe-gryta.
Som sønn av musical maestro Ry (Ryland Peter) Cooder ble Joachim eksponert for eksepsjonell musikk og eksepsjonelle musikere fra han var bitte liten. Han var bare fem år gammel da farens gode venn og kollega, den enorme trommeslageren Jim Keltner, inspirerte ham til å bli nettopp trommeslager.
Verdt å stoppe opp ved, «Onkel Jim lærte meg dette yrket!»
Da han var 19 bidro Joachim på mangemillionselgeren Buena Vista Social Club, en milepæl i det som altså kalles world music og et kulturelt fenomen som fikk tusenvis av folk til å flokkes til Gimle Kino i Oslo for å se dokumentarfilm om.
I 25 år har Joachim vært farens nærmeste musikalske medarbeider, han spiller således på Ry Cooders siste album, The Prodigal Son, og var med til Notodden Blues i 2018.
Da faren begynte å markere seg med plater under eget navn fra 1970, var han både en slidegitarist med mytisk status (Stones connection) og en kurator av et bredt spekter av amerikansk folkemusikk. Takket være Ry visste jeg som tenåring hvem Blind Alfred Reed var.
I 2020 kan det tenkes at kunnskap om både Blind Alfred og Uncle Dave Mason er noe mer utbredt, takket være Ken Burns essensielle TV-serie Country Music (Sørg for å se hele den 16 timers serien, ikke bare NRKs 8 timers versjon!)
Uncle Dave Macon (1870-1952) var Grand Ole Oprys første stjerne, en banjospiller, låtskriver/ låtsamler og komiker. Valgt inn i Country Music Hall of Fame i 1966.
I følge Joachim liker Ry å spille banjo til husbruk og under oppveksten hans var Uncle Dave-sanger en del av hverdagsrepertoiret i Cooder-hjemmet.
Da Joachim selv ble far, han er gift med sangerinnen Juliette Commagere, gjentok historien seg, dattera elsket å høre de samme Uncle Dave-sangene som unge Joachim hørte.
-
Det er hun som er denne platas dirigent, forteller Joachim i en EPK, - og vi utviklet og diktet på tekstene. Dette er først og fremst et familieprosjekt.
Men The Cooders er selvfølgelig ikke The Cooders om denne musikken ikke kommer med en vri. Derfor spiller ikke Joachim konvensjonelle trommer på disse tolv sangene, i stedet henger han over den elektriske mbiraen, et afrikansk-ættet tommelfinger-piano.
Og ja, det gir sanger som «Over that road I´m bound to go», «Come along buddy», «When Ruben comes to town», «Rabbit in a pea patch» og «When the train comes along» en annen og mystisk dimensjon, «otherworldy» som Joachim beskriver det. Noen vil kanskje høre ekko av det vi oppfatter som kinesisk folkemusikk?
Stemmemessig er det lett å slå fast at Joachim høres ut som faren gjorde da han var ung, dypt inne i sangene og musikken, men samtidig nedpå og upretensiøs.
Med på å gjøre Over that road I´m bound til verdifull konsentrert lytting er bidrag fra Ry Cooder på banjo, gitar og bass, Rayna Gellert på fele, Glenn Patscha på keyboards og Juliette Commagere på bakgrunnsvokal.
Et ekstra pluss til plateselskapet Nonesuch som prioriterer slike plater som dette, musikk for interesserte, utenfor strømme-dragsuget.
Malin Pettersen - Wildhorse (Die With Your Boots On)
Det er unngåelige forventninger til Malin Pettersens andre fulle soloalbum. Etter å ha mottatt Spellemannprisen for debuten, References Pt. 1, i 2018 og fått masse god oppmerksomhet, også fra amerikansk musikkpresse som Rolling Stone Country, Paste og Billboard, for oppfølgeren, det nedstrippede minialbumet Alonesome, er Wildhorse plata som potensielt kan ta den norske sangeren/ låtskriveren ut og opp.
Malin Pettersen har reist mye til amerikanske musikkbyer som Austin, Texas og Nashville, Tennessee og har lykkes med å knytte gode kontakter og å bygge nettverk.
Hun sier at tekstene på den nye plata i vesentlig grad handler om, og er refleksjoner rundt, reising. Om nyanserikdommen som siger inn når man tar inn over seg det enorme i Amerika, to av sangene har da rett og slett titler etter navn på statene «California» og «Arkansas».
Hun kunne ikke vite at transkontinental reising plutselig skulle bli noe som i overskuelig fremtid kan være et svært begrenset gode, noe vi kanskje bare kan foreta oss i fiksjonen.
I Austin har hun helt sikkert lært mye av country-tradisjonalisten og bluegrassmusikeren Brennen Leigh, i Nashville har hun vært en perfect fit for Music Citys nye musikergenerasjon, den nye bourbonen om du vil, som gjør seg stadig mer gjeldende med karriere-gjennombrudd for bl.a Kacey Musgraves, Chris Stapleton og Sturgill Simpson.
Malin Pettersen har rett og slett hoppet ut i det og laget Wildhorse sammen med folk som har nettopp Kacey Musgraves, Colter Wall, Rayland Baxter og Lillie Mae (Jack White-protege) på session-CVen.
Men likevel en helt annerledes og mer ambisiøs plate enn de «country-pakke»-platene som norske countrysangere i mange år valfartet til Nashville for å lage. Der produsenten gjerne kjente en som hadde spilt med Waylon Jennings for mange år siden og som dermed garanterte for innspillingens validitet. Et produksjons-samlebånd som ofte hadde mer enn et snev av bondefangeri hengende over seg.
Her handler det om musikere som vet hvordan moderne countrymusikk skal skapes; Aaron Goodrich (trommer), Misa Arriaga (bass, gitar) og Ryan A. Keith (keyboards, gitar) har også produsert og har hentet hjelp fra bl.a. super-session bassist Dennis Crouch (T-Bone Burnetts go to bassist) og gitarist/ stor-sanger Logan Ledger. (Sjekk sistnevntes T-Bone-produserte solodebut). Og vesentlig, pedal steel-gitaristen Eddy Dunlap, som også jobber for country-stjerna Luke Bryan.
Det åpner storslått, sangen «California» er drevet fram av en insisterende groove og en ultra-fengende melodi som bades i pedal steel-gitar-toner som skimrer som sol-stråle-refleksjoner på klisjeen av statens evige strender. Lydbildet er krydret med perfekte perkusjons-detaljer.
I det hele tatt er det grunn til å tro at produserende trommeslager Goodrich har hatt vesentlig innflytelse i forhold til at plata tvers igjen er et oppkomme av perkusive lekkerheter. Faktisk et så distinkt trekk at det kan sies å være vesentlig for den nye, freshe Nashville-countryen. Store lydbilder, men likevel med god plass, der stemmer og instrumenter løftes av overlegen bruk av klanger.
Det låter påkostet, slik som Fleetwood Mac på midten av 1970-tallet brukte månedsvis i studio for å få til. I dag er dette digitalisert og perfeksjonert slik at en dreven produsent kan ha alt og litt til tilgjengelig med noen kjappe tastetrykk.
«Hometown» senker tempoet fra åpneren og legger lista for variasjonen som preger helheten, mellom midtempo og det rolige. Det handler om å legge hjembyen bak seg for å jakte på noe annet, noe større. En norsk erke-trekk? Hva sier Ibsen?
«Particles» vugger avgårde, steel-gitaren svirrer i bakgrunnen sammen med lounge-piano og Malin får brukt stemmen sin for alt den er verdt.
«Holding lonely» er skrevet av bassist/ produsent Missa Arriaga, en av to sanger her som ikke er kreditert Malin Pettersen alene. Den andre, «Mr. Memory», er av pianist Ryan A. Keith og Logan Ledger. Country co-writing etter retro-boka, slik den ble lest på 60-tallet.
«Let´s go out» er enda et høydepunkt, lett galopperende, originalt arrangert og og uimotståelig fengende. Popmusikk som samtidig identifiserer seg som country.
Nydelige «I don´t care», der Malin bare får hjelp av felespilleren Ben Sanders, kunne vært å høre på Alonesome. Avsluttende «Queen of the meadow» er også sterk, de gode låtene holder hele veien.
Wildhorse er definitivt ytterligere et bevis på at norsk americana har tatt sjumilssteg de siste årene. Malin Pettersen kan meget gjerne kan bli den første norske artisten som virkelig sparker inn døra til Nashville-saloonen.
En all-amerikans countrysanger
Nettopp! Zephaniah låter ikke akkurat som Merle, Buck, Gram eller Waylon. Navnet altså. En annen type twæng kan man si.
Egentlig har Zephaniah gammeltestamentlige røtter og ble ganske sikkert tildelt countrysangeren fra Williamsburg, New York fordi han vokste opp i en dypt religiøs familie, i New Hampshire. Selvfølgelig sang han i kirken som ung, forutsetning #1 huket av.
Men Zephaniah Ohora låter likevel som Merle, Buck, Gram og Waylon.
Da jeg første gang hørte på debutplata til Ohora, This Highway, sommeren for tre år siden, var det en opplevelse parallell til da jeg hørte den første EPen til Dwight Yoakam i 1985. En stemme som kom ut av countryhistorien, men som likevel åpenbart tilhørte en som red inn fra en soloppgang.
Jeg har spilt hull i This Highway og året etter utgivelsen stod han på scenen i Halden med den fantastiske pedal steel-gitaristen Jon Graboff (Ryan Adams, Norah Jones) ved sin side. Det var drømmekonserten, Zephaniah og band serverte klassikere fra countrymusikkens mest skimrende gullalder vekslet med knall-låtene fra debuten; «Way down in my soul», «Take your love out of town», «High class city girl from the country», «She´s leaving in the morning» og «This highway». Jeg har filmet et par av sangene fra Bryggerhuset i Halden, og jeg kan lynraskt trekke dem om noen skulle spørre meg om hva som er ordentlig country-musikk.
Da Ohora flyttet fra New Hampshire til New York for noen år siden, var musiker-rollen underordnet platesamler-interessen. Han raidet bruktsjapper for klassisk country og var i posisjon til å gjøre jobben som DJ på Brooklyn-klubber som plukket opp slakken da Manhattans kjente «Rodeo Bar» sa takk for seg for seks år siden.
Først og fremst «Skinny Dennis», honky-tonken i Williamsburg. Stedet henter sitt navn fra Skinny Dennis Sanchez. Bassisten i Guy Clarks L.A.-band som døde på scenen i 1975, bare 28 år gammel og som lever videre i Clarks klassiker «L.A. Freeway».
Ohora har vært og er «Skinny Dennis» booker, DJ, master of ceremonies og sanger i en rekke tribute-band, ved siden av å skjøtte sin egen solokarriere derfra.
Oppfølgeren til This Highway ble påbegynt da Ohora og co kom hjem etter Europa-turnéen i 2018. Med på laget som produsent og gitarist var da Neal Casal, som visstnok traff Ohora på slippfesten til This Highway.
Neal Casals distinkte gitarløp er da også nennsomt dandert utover nye Listening to the Music, som ble ferdigstilt bare noen få måneder før Casal tok livet av seg i august i fjor. For oss som hørte på Casal i band som Chris Robinsons Brotherhood, Circles Around The Sun og Gospel Beach, er det vemodig å kjenne igjen hans idiosynkratiske gitarspilling.
Nøkkelsangen på den nye plata er «All American Singer», en homage til Merle Haggards mest patriotiske sanger, men likevel med en tekst som maner til det diametrale av konfronterende nasjonalisme.
Åpningsverset har fått forsterket aktualitet i månedene som har gått siden innspillingen. «They´re rolling out big plans today/ Passing laws that change what you can say/ And at home we´ re fighting in the streets over politics and the way things used to be/ It’s not about who’s right or wrong cause they’ll defend their right to being free/
I don´t build walls by singing songs, so I’m proud to be an all American singer.»
Med på plata er musikere fra både Ohoras og Casals nærmeste kretser, inkludert Graboff som gjør storverk på steelgitaren, men også to musikere som knytter denne nye countrymusikken til historien, Merle Haggards steelgitarist, Norm Hamlet, på dobro og Willie Nelsons evige munnspiller, Mickey Raphael.
Rose City Band - Summerlong (Thrill Jockey)
Selvfølgelig har USA sitt eget Molde, sin egen «rosenes by». Portland, Oregon, som nå dessverre er åsted for USAs politiske kollaps, er kjent som en progressiv kulturby og altså tilnavnet «Rose City».
Gitaristen Ripley Johnson er opprinnelig fra østkysten, men har funnet seg godt til rette på vestkysten med sine to band;, tungt psykedeliske Wooden Shjips, j´n en påstått svensk vri på Crosby, Stills & Nash-sangen «Wooden Ships», og synth-bandet han har med kona Sana Yamada, Moon Duo.
Men Ripley er, viser det seg, ikke bare en fuzz-psykedelisk gitarist, han er også en viderefører av en flott musikalsk tradisjon som strekker seg tilbake til San Franciscos tidlige 70-tall, da Grateful Dead ble et slags countryrockband og Creedence Clearwater Revival hyllet Buck Owens. Musikk som forbilledlig upresist ble kalt «cosmic american music» av Gram Parsons.
Ripley Johnson dukket først opp med Rose City Bands selvtitulerte debut i fjor sommer, bandet består bare av ham og Moon Duo-trommis John Jeffrey.
Men det er med oppfølgeren, «Summerlong», prydet av et innbydende og mytologiserende maleri av Jaime Zuvera, at Rose City Bands idéer og utrykk faller helt på plass.
Åpneren «Only Lonely» er så perfekt sommersang som denne uperfekte sommeren har kunnet by på. Ripleys vokal er alt annet enn spektakulær, men passer perfekt inn i den kuskende grooven og highlighter hans hypnotiserende gitarløp. Så glassklare at de vil bringe en tåre til øyekroken til Mark Knopfler.
«Summerlong» inneholder åtte sanger, alle distinkte melodier, som lar Ripleys gitartoner flomme over musikken som ringer (ripples!) i vannet.
De to siste sangene, «Wee hours» og «Wildflowers» er koblet sømløst sammen, segued som det heter, til en over elleve minutter lang trip.
Et «triks» som Rose City Band henter fra Grateful Dead, som hadde denne metoden som kjennetegn på sine konserter.
Men før vi når dit har vi også blitt servert lang smak-godbiter som «Real Long Gone» og «Reno Shuffle».
Rose City Band plukker opp tråden fra parkerte Chris Robinson Brotherhood og ærer med det avdøde Neal Casal.
Angel Headed Hipster: The Songs of Marc Bolan & T.Rex - A Hal Willner Production (BMG)
Først et par deklarasjoner; i 1971 var T.Rex andre album (egentlig Tyrannosaurus Rex sjette) album, Electric Warrior den mest overlegne festplata i tenåringsmiljøet i Halden.
I dag setter jeg stor pris på min gull-vinyl utgave med utskåret cover fra Record Store Day i 2017. Vi snakker ræv-ristere som «Mambo sun», «Cosmic Dancer», «Jeepster», «Get in on» og «Life´s a gas».
Hei, livet er her & nå en rullebane rett opp i de lette skyene!
Marc Bolan var glam-rockens første prins, han ble til overmål produsert av Bowie-lydmann Tony Visconti.
Dessverre hører Bolan med i den tragiske klubben av rock-artister som ikke rakk å bli tretti, han døde 29 i en bilulykke i London i 1977. Dernest: Jeg er sucker for tribute-plater, har mellom fire og fem hundre av dem i samlingen, blant de mest verdsatte er et utvalg kuraterte av den amerikanske produsenten og musikk-visjonæren Hal Willner.
Lost in the Stars: The Music of Kurt Weil (1985), Stay Awake: Various Interpretations of Music from Vintage Disney Films (1988), The Harry Smith Project (2006), Leonard Cohen: I’m your man (2006) og de to volumene med piratsanger: Rogues Gallery (2006) og Son of Rogues Gallery (2013).
Ikke å forglemme, Willners kuratering av Warner Brothers tegnefilmmusikk fra 1936 til 1958, The Carl Stalling Project. «Ping, going, swupp, crash osv».
Willner har også laget tributeplater til blant andre Nino Rota, Thelonious Monk og Charles Mingus og produsert album med Lou Reed og Marianne Faithfull. Dessuten haugevis av tema og tribute live konserter, ved siden av å være musikk-konsulent på filmer
så forskjellige som Gangs of New York og Talladega Nights.
Men i våres var det over, Hal Willner døde av korona i april, 64 år gammel.
Tom Waits kalte ham en «crafty treasure seeker and archaelogist of forgotten islands in popular culture».
Noen av gjengangerne på Willners plater og konserter var artister som ikke nødvendigvis var lette å overtale; Faithfull, Reed og Waits, Michael Stipe, Shane McGowan, Iggy Pop, Beck og Dr. John. Men også en bande med mindre kjente, men originale og talentfulle artister. Alle elsket Hal og Hal så og hørte dem for alt de både var og kunne være.
Mange som har fulgt med Willners prosjekter er kanskje overrasket over at han kastet seg over musikken til glam-hippien som ofte var utstyrt med flosshatt og fargerike og blafrende gevanter. Men produsentens misjon har vært å tydeliggjøre Bolans evner
som komponist, det kom kanskje i skyggen av hans outrerte flamboyance. (Som vi som kids elsket!).
Nick Cave har vært blant Willners trofaste våpendragere, på Angelheaded Hipster gjør han storverk av «Cosmic Dancer» ved å snu den på hodet til en dramatisk ballade slik bare han kan. Høsten flotteste, vakreste, rett inn på en essensiell Cave.
Da har Kesha startet ballet med en blåsertung «Children of the revolution». U2 med Elton John på piano gjør en straight up versjon av «Get it on», «Bang a gong (get it on)» som den het i USA. For å balansere dette slipper Willner til veteran-bidragsyter
David Johansen i en forrykende storbandsversjon dårlig forkledd som sitt alterego Buster Poindexter.
Bolan glam-kollega Joan Jett treffer rågummi-spretten på «Jeepster», Lucinda Williams blåser downer-svai inn i «Life´s a gas». Brødrene Lennon; Sean og Julian gjør henholdvis «Mambo sun» og «Pilgrim´s tale» med kvinnelige medsangere; Charlotte
Kemp Muhl og Victoria Williams (der var hun).
Plassen her begrenser beskrivelser, men et vilt eklektisk artistspekter, bl.a Peaches som moderniserer «Solid Gold, Easy Action», Father John Misty,Todd Rundgren, Devendra Banhart, Gavin Friday som gjør en kobling av «She was born to be my unicorn» og T.Rex første hit, «Ride a White Swan», sammen med Maria McKee, Nena («99 luftballons») som gjør «Metal guru» og Børns (Garret Clark Burns) som løfter «Dawn storm» til en svulmende ballroom-trøkker.
Willner og Bolan er borte, dette storslagne super-electriske overflødighetshornet er måten å huske dem begge på.
Arlo McKinley - Die Midwestern (Oh Boy Records)
«Old people just grow lonesome, waiting for someone to say «Hello, in there, hello»!
Sangen «Hello in there» demonstrerte John Prines velformulerte empatiske evner allerede på debutalbumet hans i 1971.
Prine døde av korona i april, 73 år gammel. Da hadde han eid sitt eget plateselskap, Oh Boy Records, i nesten tretti år og fra tid til annen også gitt ut plater med andre talentfulle sangere/ låtskrivere.
Den siste han rakk å knytte til selskapet sitt var førti år gamle Arlo McKinley, fra Cincinatti, Ohio.
McKinley var i ferd med å gi opp musikkkarrieren sin, da Prine stakk hodet inn og lurte på hvordan det stod til. Sangen som utløste Prines interesse, «Bag of Pills», er selvfølgelig med her, og er sentral for tematikken som McKinley er opptatt av.
Den handler om en kar som har solgt en pose med piller for å få råd til å ta med dama på byen. Men den tipper raskt over i noe enda mørkere, McKinley synger «Life, I don´t want it if it´s so easy to die». Han har hatt opioid-epedemien katastrofale følger nært innpå seg.
Albumtittelen «Die Midwestern» er å oppfatte som en vri på den geografiske forankringen som McKinleys oppvekst har gitt ham. I det som nedsettende blir kalt «flyover country» av folk på den amerikanske øst og vest-kysten.
Der Arlo har hatt en utvikling som nesten er å betrakte som obligatorisk for amerikanske sangere/ låtskrivere. Han sang i kor i baptist-kirken som åtteåring og som den yngste av tre brødre vokste han opp med brødrenes punk og metall-plater. Vekslet med farens Hank Williams og Bob Dylan.
Arlo McKinley hadde gitt ut et lokalt album (2014) men karrieren hadde begrenset seg til hjembyen, i følge historien her gikk han nesten glipp av telefonen fra roadmanageren til Tyler Childers som ville ha ham som oppvarmer. Fordi han ikke gadd å svare på et ukjent anrop. En buddy som fulgte med på sosiale medier fanget opp forespørselen og dermed begynte hjulene å rulle.
For alle som har hatt glede av å følge med nettopp Tyler Childers de siste tre årene, er det lett å forstå at McKinley appellerer til den samme interessen. Legg til musikalsk ekko av Jason Isbell, John Moreland og Ian Noe. Innimellom toucher han fraseringen til fellow Ohioan Dwight Yoakam. Premium americana.
Men selv om sangene til McKinley var det som fikk den langt fra sangmessig lettimponerte Prine til å følge med, er det klangen i stemmen som aller først griper tak i deg, den der spesielle blandingen av sårhet og ukuelig oppdrift. Gospel uten det religiøse budskapet. Virkelig soul-sang.
Selvfølgelig er det plass for det mer personlige, det evige «should I stay, or should I go», både når det gjelder forhold og når det gjelder boplass. Amerikanere er både ekstreme lokalpatrioter og samtidig nomader som aldri slår seg til ro. Og hever ikke øyenbrynene når noen snakker om sin femte ektemann eller kone.
Det første verset i åpningskuttet, «We were alright», legger lista; «We hit the road/ I said tell me where you’re wanting to be/ And that’s where we’re gonna go/.
Videre; «Turned the radio on/ And heard «Luckenbach, Texas»/ And you said it was your favorite song/ Girl you started singing along/ Crossed state lines.».
«Die Midwestern» er spilt inn i Sam Phillips Recording Service i Memphis, Tennessee av den unge produsenten/ teknikeren Matt Ross-Spang som også har navnet sitt på plater med Margo Price, Jason Isbell, Calexico og John Prine himself.
Med på musikerlaget er ringrever som trommeslager Ken Coomer (Uncle Tupelo, Wilco) og Will Sexton, Charlies lillebror. All good.
The Northern Belle - We Wither, We Bloom (Die With Your Boots On)
Momentumet til den nye generasjonen av norske americana-artister øker. Flere av artistene får regelmessig oppmerksomhet i internasjonal musikkpresse, spillejobbene spredte seg pre-corona som ringer i vannet og i løpet av ikke alt for lang tid skal det foreligge en amerikansk dokumentarfilm om dette vitale miljøet.
Således omtales det nye, tredje studioalbumet til septetten The Northern Belle allerede denne uka i positive ordelag i velrennomerte «American Songwriter».
Med sitt forrige album, «Blinding Blue Neon» (2018), ble The Northern Belle Spellemannpris-nominert. Samlingen avfødte flere radiosingler og fikk strålende anmeldelser, et resultat av et stort sprang fremover fra den selvtitulerte debuten fra 2015.
Stine Andreassen er The Northern Belles hovedsanger og låtskriver, det er hennes talent på begge områder som er energi-kjernen i bandets musikk, en spirit som er avgjørende for at det er lett å bli grepet av dette. I forkant av innspillingen av denne plata har Stine bodd en periode på østkanten av Music City, USA, Nashville, der sangene har funnet sin form, tre av dem i samarbeid med amerikanske låtskrivere.
Undertegnede har fulgt musikken som The Northern Belle er videreførere av i mange tiår nå og tumler mye med hva det handler om. Hvorfor er det slik at akkurat denne musikken, stinn av spilte instrumenter, om og om igjen, kan løfte meg ut av det meste av mismot og meningsløshet?
Det krever mere spalteplass enn dette tillater å si noe inngående om noe så grunnleggende, så her nøyer jeg med å slå fast at The Northern Belles musikk er akkurat slikt som gir meg trua i tider som stadig serverer kjipe nyheter og utviklinger.
«We wither, we bloom», en tittel som strengt tatt snur naturens gang på hodet, er som forgjengeren en veloverveid blanding av dempede og vakre ballader, «How deep» og «Born to be a Mother» (med flott strykerarrangement) og musikk straight out av vår forestilling om solfylt California power pop-rock.
Det er nærliggende å bruke Fleetwood Mac som den definitive referansen, men The Northern Belle lykkes med å etablere sin egen identitet i kraft av originale sanger og massevis av nyere innflytelser.
Jaga Jazzist-gitarist Marcus Forsgren har denne gangen eneansvaret for produksjonen, han slår fast at han virkelig kan faget og sørger for at alle de små, men essensielle, detaljene skinner når de skal skinne. Det låter storslagent uten å bli pompøst, det låter polert uten å bli glatt, det låter friskt og nå der det kunne ha tippet bakover i retrofella.
Nydelige «Lonely» er kanskje platas aller flotteste minutter, Stine Andreassen stemme kommer maksimalt til sin rett og spikrer en gang for alle at hun hører hjemme i nordicanaens (det uunngåelige navnet på hjemmeavla americana) vokale førstedivisjon.
Men The Northern Belle er absolutt ikke bare Stines backingband, kompet til bassist Yngve Jordalen og trommeslager Svein Inge Bjørkedal er akkurat der det skal være, i den riktige groove-lomma, gitarist Bjørnar Ekse Brandseth er denne generasjonens Geir Sundstøl og Lars Håvard Haugen rolled-into-one, hans gitarmakker Ole-André Sjøgren er en utmerket allround-gitarist.
Dessuten har The Northern Belle offisielt med seg harmoni-sangerne som vanligvis er innleide i sammenhenger som dette, Marie Tveiten og Johanne Flottorp. I tillegg spiller de henholdvis vibrafon og feler. Flottorps harding-fele er touchen som innimellom forteller internasjonale lyttere at dette er Made in Norway.
De to åpningssangene på plata, «Gemini» og «Remember it», den siste kanskje ikke favoritten til en eller annen eks?, har allerede vært å høre på radio en stund.
Siden vi nå går inn i høst som kan bli mørk på flere måter enn normalt, hva med å plassere «Late bloomer» på alle tilgjengelige tung-rotasjon-lister, for en fengende dose «girl power» og samtidig musikalsk immun-styrking?
«Late bloomer» promoteres av en morsom og velregissert video filmet inne på det nå avstengte Deichmanske biblioteket, der Andreassen, Flottorp og Brandseth danser line-dance ikledd aerobics-tøy med vedvarende glimt i øyet. En video med potensiale til å ta ultrafengende «Late bloomer» til høyder ala old-school MTV videoer.
«We Wither, We Bloom» er et nytt overbevisende kapittel i nordicanaens etablering som en distinkt uttrykksform som kan rivalisere norsk jazz og metall som internasjonale fremganger.
Det er svært god grunn til å reflektere over at all denne norske musikken har det til felles at den skapes av svært gode musikere. Ikke er avhengig av dustete pop markedsføringsstrategier.
Bendik Brænne - Personal Best?
I en pressetekst som følger med utgivelsen av Bendik Brænnes femte soloalbum, med den noe konklusjons-ledende tittelen «Personal best?», tar Brænne et halvhjertet oppgjør med at han har kronet seg selv til «Norges countryprins». Han har jo ikke beskjeftiget seg med denslags på halvt tiår, påstår han.
Vel. «Engang countrysanger, alltid countrysanger.» -Gammelt prærieordtak.
Den svært aktive session-musikeren solodebuterte i 2013 med den selvinkriminerende «How to fake it in America», og foregikk med det muligens fake news-fenomenet med tre-fire år. Brænne ble premiert med Spellemannprisen i countryklassen, og kontret med «Do you know who I am» året etter, som for å understreke at han muligens ikke var helt til å stole på.
Tre år senere la han kortene på bordet med «The Last Great Country Swindle», som heller ikke var klar nok tale i forhold til å vri seg unna countrystempelet, enda en gang ble han tildelt Spellemannprisen i countryklassen!
Det var på dette albumet at Brænne samarbeidet med kanadieren Daniel Romano, en artist viss karriere-utvikling kan sies å være en model for nordmannen.
Riktignok holder Romano et utgivelsesmessig ekspresstempo, han er vel allerede oppe i ni album i inneværende år?, men de to jevngamle sangerne (Brænne fyller 33 i dag, på utgivelsesdagen av denne plata) deler det som kan oppfattes som en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og en who-cares holdning til sjangerne og musikalske konvensjoner.
For to år siden slapp Brænne albumet «Benedictationary», der han spilte alt selv i et sangsett som fokuserte på noen tunge personlige erfaringer.
Brænne må ha savnet selskap, denne gangen har han med seg hele åtte musikere i studioet, uten at han har lagt noen demper på sin egen innsats. Han spiller bass, bassmunnspill, piano, akustiske og elektriske gitarer, Fender Rhodes, Fender 6, Farfisa, mellotron og Hammond B3. Ved siden av å produsere og synge.
Det er vel ikke feil å si at Bendik Brænne denne gangen iscenesetter seg selv i et musikalsk landskap som hadde sin storhetstid på 1960-tallet, altså femogtjue år før Bendik ble født inn i en kunstnerfamilie, faren var den avdøde skuespilleren og tekstforfatteren Trond Brænne.
Beach Boys-harmonier nevnes i presseskrivet, men sanger som «Cruisin´ for bruisin´», «I give you» og «Just a gloomy dream» henter mye fra et større popbilde som for eksempel også inkluderer Bobby Darin, Harry Nilsson og Burt Bacharach. Sanger som på overflaten kan oppfattes som naivt popradio-vennlige, men som ved gjentatte lyttinger viser seg å inneholde flere lag.
En av platas personlig beste, lett shuflende «Gone», preges av nydelig munnspill av Richard Gjems og flotte strykere servert av Mari Person.
Det avsluttende tittelkuttet er en instrumental som kunne vært temamusikk til en film om en sliten omstreifer som rir inn i en westernby i det sola står opp.
Bendik Brænne er åpenbart en svært talentfull musiker og låtskriver som allerede er godt i gang med å sette preg på sin samtid. Spørsmålet er om vi skal ta han på ordet når han sier at dette skal være hans siste soloplate?
Neil Young: Homegrown (Reprise/ Warner)
Det er vanskelig forklare med ord, den følelsen som treffer meg i mai hvert år. Har gjort helt siden 1972. En helt spesiell mental film utløst av lys, temperatur, natur, en yin-yang kombinasjon av optimisme & depresjon, satt til soundtracket av Neil Youngs Harvest.
Jeg var en ung mann som i 72 fomlet i gang med noe som liknet på voksenlivet og sangene til Neil Young traff som emosjonelle piler.
Harvest ble utgitt 1. februar og tok helt sikkert noen uker på å trickle down til Halden, coveret brant seg inn i bevisstheten som en solstekt tatovering, bildet av bandet på låven på Neils Broken Arrow-ranch med pedal steel-gitaristen Ben Keith midt i, med blikket vendt mot en flannelskjorte-kledd Neil, som vanlig i dekning bak sitt lange hår.
Bandet var Nashville-studio-musikere som var samlet av produsenten Elliot Mazer etter at Young hadde vært gjest på TV-sendte The Johnny Cash Show.
Mazer forklarer at de mer eller mindre snublet over et sound som var verdt gull, helt presist «Heart of Gold».
Sjefene på Warner spratt ut av stolene sine da de hørte det spesielle som hadde blitt festet til tapene, endelig hadde Young potensialet til å nå ut bredt, veldig bredt.
«Heart of Gold» og Harvest gjorde Neil Young til superstjerne og Elliot Mazor til producer du jour.
En kilde på Warner fortalte meg en gang at Platekompaniet hvert nye år bestilte inn mange tusen Harvest- CDer for en ny sesong. At plata hørte med til «starter-kit´et» når unge folk flyttet hjemmefra, flere tiår etter at den ble utgitt.
Det hører med til den sentrale 70-talls-rockmytologien at Neil Young raskt fant ut at popstjernetilværelsen var noe som strøk ham mothårs og som han sier det selv; Jeg vrei på rattet, ut av mainstreamen og rett i grøfta. Der laget han plater som gjorde at Warner sjefene ble sittende; Time Fades away (73), On the Beach (74) og Tonight´s the Night (75). Omtalt som «Ditch-trilogien».
Men Neil Young var en mann med mange planer og en utømmelig strøm av nye sanger. Egentlig skulle han ha gitt ut albumet som nå foreligger, Homegrown, i 1975, i stedet for Tonight´s the Night.
Det var visstnok hans gode venner og landsmenn i The Band som overtalte ham til å parkere Homegrown og gå for Tonight´s the Night. Hverken Rick Danko, Richard Manuel eller Levon Helm kan avklare hva som skjedde.
Men Levon Helm spiller trommer på to av sangene, åpneren «Separate Ways» og påfølgende «Try». Robbie Robertson spiller gitar på «White Line», som er tatt opp i London i september 74, rett før C,S, N & Y spilte på Wembley stadion.
Ellers deler opptakene seg mellom Mazers Quadrophonic (?) Studio i Nashville, Village Recorders i Los Angeles og hjemmestudioet på Broken Arrow-ranchen.
I boka mi er det den helt spesielle kombinasjonen av bandets groove (bassist Tim Drummond og trommeslager Kenny Buttrey) og Ben Keith´ pedal steel gitar balansert opp mot pianoet, for det meste spilt av Jack Nitzche, som gjør at at magien flommer fra sangene på Harvest.
Jeg vedder en kasse kaniner på at det er Harvest som har vært «gateway drug» for mange generasjoner rockere i forhold til å oppdage countrymusikkens kvaliteter.
Men, Neil har aldri lykkes med å gjenskape det som skjedde på Harvest. Nei, Harvest Moon er ikke i nærheten.
Selv om opptakene til Homegrown fant sted to-tre år etter Harvest, er det klart at Neil fortsatt hadde kontakt med magi-kilden.
Ben Keith er fortsatt med, både som musiker og som co-produsent på seks av sangene, Tim Drummonds distinkte bass er å høre på syv. Trommestolen fylles av Levon Helm og Karl T Himmel. The Band- assosiert pianist Stan Szelest spiller på to sanger og Emmylou Harris synger på «Try» og «Star of Bethlehem». Den siste dukket først opp på American Stars n´ Bars i 1977.
Ytterligere fire av sangene på Homegrown fant veien til senere utgivelser; «Love is a Rose» (Decade), «Homegrown» (American Stars n´Bars), «White Line» (Ragged Glory) og «Little Wing» (Hawks and Dowes).
«Separate Ways» har blitt spilt av Young live over førti ganger mellom 1993 og 2014, her er den såre teksten, som omhandler bruddet med skuespillerinnen Carrie Snodgress, moren til hans første barn, Zeke. En av sangene der innholdet ble for personlig, for tungt til at Neil orket å gi ut plata i 1975.
Men også en en sang der Young, Mazor og bandet faktisk nærmer seg Harvest- vibben.
Det samme kan sies om kuskende «Try», Neil-alene ved pianoet på «Mexico» og selvfølgelig «Love is a Rose». (St. Thomas gjorde en nydelig versjon av «Love is A Rose» på CDen fra mitt radioprogram «Cowboy & Indianer»). «Love is a rose, but you better not pick it..»
«Florida» er en snakke-låt der Neil forteller et grotesk eventyr, til det som høres ut som om noen gnikker på vått glass. Et tidlig eksempel på Neils senere hemningsløse eksperimentvilje.
«We don´t smoke it no more» er Neil & co som jammer på låven, åpenbart i diametral motsetning til påstanden i tittelen, «Vacancy» er nyktrere, med grooven som mer tilhører Crazy Horse enn Stray Gator (Nashville-bandet).
Homegrown kan ikke måle seg med Harvest, hva kan det? Til gjengjeld er denne plata prime-time æra Young som er et åpenbart must for alle som aldres med Young.
Jess Williamson, en trollbinder-inne.
Jess Williamson vokste opp i en forstad til Dallas, Texas. Men er, som mange av sine fellow amerikanere, rastløs, og har rukket å flytte flere ganger. Først til Austin, Texas, dernest til New York, så tilbake til Austin, nå er hun bosatt i Los Angeles.
Der har sangene som er å høre på Sorceress, Williamsons fjerde album, blitt til. Innspillingene har skjedd i Brooklyn, New York, mens ferdigstillingen av plata har funnet sted i studioet Dandysounds i Dripping Springs, en drøy halvtimes kjøring vest fra Austin.
Williamson flyttet opprinnelig til Austin for å studere fotojournalistikk ved University of Texas. Ikke overraskende ble hun dratt inn i Austins sydende musikkmiljø, først som musikkjournalist for universitets-avisa, og etter hvert med eget musikk-radioprogram på studentradioen.
Hun hadde vokst opp i en familie med stor musikkinteresse; Van Morrison, Bonnie Raitt, Jimmy Buffett og 1990-tallets countrymusikk som The Judds og KT Oslin fylte hjemmet. Jess sier at hun har sunget og opptrådt selv helt siden barnehagen.
En konsertopplevelse med Austin-legenden Ralph White III, fele og banjospiller i den innflytelsesrike 90-talls-trioen Bad Livers, gjorde at hun meldte seg på et banjo-kurs i en musikkbutikk og begynte å skrive egne sanger.
I et intervju med Mojo sier følgende om opplevelsen med White III:
- Jeg så ham spille banjo, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Jeg hadde tenkt at banjo var et slags moro-instrument, men han gjorde den hypnotisk og skremmende, uhyggelig og dyp. Eldgammel og resonnerende på samme tid. Jeg ble helt oppslukt, som om jeg skulle ha blitt forelsket.
Etter endt utdannelse i Austin flyttet hun i 2010 til New York for videre foto-utdannelse, men droppet ut etter et par semestre. Musikken hun spilte i bandet Rattlesnake, sammen med andre texanere, tok all tid. Da var det like godt å finne veien tilbake til Austin, til satsing som gjør-det-selv artist med egne plateutgivelser fra en debut-EP i 2011.
Fra og med utgivelsen av albumet Cosmic Wink (2018) har hun vært knyttet til det hippe LA-selskapet Mexican Summer som også gir ut platene til Allah-Las, Ariel Pink, Jessica Pratt og svenske Dungen.
Hun samarbeider med kjæresten, Shane Renfro (kjent fra bandet RF Shannon) og sammen med tre-fire andre musikere lager de musikk som kombinerer trommemaskiner og pedal steel gitar, akustiske og elektriske instrumenter som klarer å skape både storslåtte pop-lydbilder og rolige country-folk strekk. Som sanger blir hun sammenlignet både med Kacey Musgraves og Cat Power. Noen hører countrysoul-linja som strekker seg fra Bobbie Gentry til Frazey Ford. I de roligere arrangementene er det ekko av Hope Sandoval og David Robacks drømmepop i Mazzy Star.
Uansett er Jess Williamsons stemme et storslått instrument, som benyttes med velbalansert tilbakeholdenhet.
Tittelkuttet, «Sorceress», oversatt til trollkvinne, inneholder kontradiksjonen «Yes, there is a little magic in my hat, but I am no sorceress». Williamson sier at det handler om forventningene som stilles til kvinner om å bære andres sorg og samtidig smile.
Mange av tekstene på plata kan sies å handle om åndelighet, «Wind on tin» inneholder følgende: «Heard a sound so heavenly / were the angels singing just for us / or is that what the wind / out here does on tin», oppfattet i en begravelse.
Høydepunktet er sangen «How ya Lonesome» som svever av gårde på en sakte groove og der pedal steel og keyboards slår inn som rullende bølger på en strand.
Jaime Wyatt: Neon Cross (New West)
Amerikanske Jaime Wyatt dukket opp på americana/ alt-country-radaren i 2017 med EPen «Felony Blues».
En tittel som selvfølgelig lett kunne ha vært ren fiksjon, jeg mener Johnny Cash hadde definitivt ikke skutt en mann i Reno bare å se ham dø, Cash hadde til slutt bare sittet inne et døgn av sitt liv, for å bli tatt for å urinere på offentlig sted. Men «Folsom prison Blues»-teksten sikret Mannen-i- Svart et evig image av svart fare som gjorde ham til en svært markedsførbar artist mot et publikum oppdratt på «tøff & farlig» rock.
Men så viser det seg at Jaime Wyatt er the real deal. Hun har sittet et år i LA County Jail, dømt for å ranet heroin-langeren sin. Absolutt «Alvorlig forbrytelse blues».
Da Jaime Wyatt slapp ut av fengsel, valgte hun også å komme ut i en mer overført betydning, som lesbisk.
Det er denne dramatiske og annerledes bakgrunnen som er fundamentet for flere av sangene på hennes fulle debutalbum, Neon Cross, produsert av en kar med klar outlaw country-stamtavle, Shooter Jennings. Sønn av avdøde Waylon Jennings og hans kone, Jessi Colter, også hun en del av de originale outlaw-rytterne på midten av 1970-tallet.
Shooter har de siste årene bygget seg opp en solid karriere som produsent, med Grammy-priser for sin innsats for Brandy Carlile og Tanya Tuckers siste. Sist vi hørte fra Shooter var som produsent for American Aquariums siste, sterke Lamentations.
Shooter holder tunga rett i munnen, han får klientene sine til å skinne, gjør dem rett og slett mere tilgjengelige, distinkte, det vi enkelt kan betegne som velproduserte.
Neon Cross nyter definitivt godt av Shooters metode, det låter fyldig, luftig og krystallklart. Nok til at de lekre paneringsdetaljene i stereolydbildet gjør lyttingen til en sann fryd. Samtidig er det vemodig å tenke på at mye av det flotte gitararbeidet vi hører her, var noe av det siste Neal Casal rakk å være med på før han valgte å ta livet av seg, femti år gammel, i august i fjor.
Et par av sangene lener seg på den lett identifiserbare, fremoverlente grooven som var Waylon Jennings kjennemerke; «LIVIN» og «Hurt so bad», den siste med vokalhjelp fra Shooter.
«Just a woman», en solid klassisk country weeper, inneholder vokal fra Jessi Colter.
«I am just a woman, nothing more, nothing less..»
Jamie Wyatt føyser seg inn i rekka av countrysangere som starter med Loretta Lynn og teller Emmylou Harris, Carlene Carter og Maria McKee, hele veien fram til unge kvinner som Niki Lane og Margo Price.
Sånne som ikke finner seg i bullshit, i «Livin» synger Jamie «People say I´m crazy, and they are god damn right».
Selvinnsikten kommer også til uttrykk i avsluttende, sakte feledrevne «Demon tied to a chair in my brain».
Ivar Orvedal: Postreptilia (Orb Compendium)
Sveve over byen og deler av Vestlandet.
..Og så over til noe helt annet.
Vestlands-poet, forfatter, musikkskribent og åpenbar multitasker Ivar Orvedal (også sauebonde, hesteoppdretter, lærer, kulturgründer..) har fått med seg to markante musikere i norsk musikkvirkelighet, klokkenist i Oslo kommune, Laura Marie Rueslåtten og gitarist ekstra-large, Geir Sundstøl, på innspillinger som det føles trygt å påstå at det ikke finnes
maken til.
På en fundament av massive kirkeklokker (tatt opp i Uranienborg kirke av Audun Strype) og pedal steel gitar og et instrument-utvalg til venstre for Tom Waits (tatt opp i Sundstøls Studio Intim) leser Ivar Orvedal dikt og tekster som også befinner seg trykket i et medfølgende kunstnerisk designet hefte.
Det kortfattede budskapet fra denne anmeldelse er at verdenen som Orvedal, Rueslåtten og Sundstøl skaper er en opplevelse som lander et sted mellom meditasjon, high-end audio hypnose og syrefast syretripp.
Rueslåtten har syv års utdannelse fra klokkenistskole i Danmark, (verdens tyngste instrument kalles carillon), og har siden 2014 sørget for at osloborgere hver morgen klokka 07.00 hører Griegs «Morgenstemning» og 12.00 «Vektersang» fra Rådhuset. Dessuten et bredt utvalg tilpasset klokkespill-musikk for alle typer anledninger inkludert «Purple rain» og «Changes» da Prince og Bowie gikk bort.
Sundstøl er både kjent som en høyt verdsatt sparringpartner for noen av våre største folkelige artister, nå senest på Stein Torleif Bjellas «Øvre-Ål Toneakademi» og sin egen Spellemannpris-vinnende (Brødløs) trilogi med pedal steel-drevet
instrumentalmusikk.
Det første vi hører på komposisjonen «This is wondering», alle har engelske titler, er Orvedals knusktørre stemme som melder «Dette er undring. Mi undring tøyer seg for å nå fram til di undring». En programerklæring god som noen for denne plata, en audio-versjon av sakte-TV, som maner lytteren til å «pay full attention» for å parafrasere poetens språklige dualisme.
I heftet er alle dikta trykket med sin engelske gjendiktning vis a vis, hvilket skulle gjøre det mulig for internasjonale lyttere å få med seg Orvedals kortfattede, innimellom hviskede, tekstfremføringer.
Rueslåttens klokkespill bidrar kraftig til å forsterke alvoret i helheten, Sundstøl mangefasetterte bølger av lyd understøtter dette, sammen åpner de opp dørene til musikalske katedraler der Orvedals stemme økonomisk og tålmodig lar ordene veie sin
maksimale egenvekt.
Postreptilia følges tett av plata Per Smelmanns comeback, der uttrykket er mer jazza og klokkespillet er erstattet av Jacob Eri Myhres trompet. Tekstene her er også å finne i Postreptilias hefte.
American Aquarium: Lamentations (New West)
Er det plass til enda en arbeiderklasse-helt?
I en stakket stund tror du at det er selveste Bruce Springsteen som har sneket seg inn i stua og tatt plassen til BJ Barham fra Raleigh, North Carolina-bandet American Aquarium på platespilleren.
Så like er stemmene til BJ og Bruce, så nærme mid-period Springsteen er anslaget på det som er tittelkuttet på denne niende plata fra sørstats/ americana kultbandet, sterkt følelsesladde «Me+ Mine (Lamentations)».
«Lamentations» kan oversettes med sørgesang eller jammer, og BJ Barham tegner opp et bilde av et land der «Neither the left or the right are gonna fight for the folks stuck in between».
Han har da allerede meldt «When the God you’re praying to up and goes missing/ And leaves a trail of unpaid bills, broken homes and opioid addiction/ Then a politician shows up promising that He’ll return the jobs that God himself could not bring back.»
Barheim er pissed off og skuffet og konkluderer slik: «Fool me once shame on you, fool me twice shame on me. That’s the day I gave up on the American Dream.»
Men som den gode amerikaneren han likevel er, har han ikke tenkt til å gi seg uten en fight: «These lamentatitons are gonna be the death of me/ Me and mine, we ain’t the kind to sit around idle and complain/ We´re tough as nail mean as hell, without an ounce quit in our veins.»
Sangen varer i over sju minutter og de siste to-tre minuttene fyrer bandet opp i et øs der keyboards, gitarer og steelgitarer kjemper om plassen. Videoen pøser på med dramatiske bilde-kollasjer av død industri, stressa bier, snerrende ulver, hus som raser, rustne søppelhauger, urbant og ruralt forfall, Cesar som blir myrdet og til slutt «Goodbye. Punktum».
BJ Barham skal være en vanskelig fyr, American Aquarium har hatt 26 medlemmer fra starten i 2005 og dagens besetning kom om bord i fjor, akkurat i tide til å være med på denne Shooter Jennings-produserte plata.
Navnet American Aquarium er selvfølgelig løftet fra åpningssetningen, «I am an American Aquarium drinker» på førstesporet på Wilcos 2001-album, Yankee Hotel Foxtrot, sangen med tittel «Iam trying to break your heart».
BJ Barham kjemper for at bandet hans skal finne seg en posisjon i den store amerikanske rocktradisjonen som jo teller både Springsteen og Jeff Tweedy nå.
Under veis har Barham også samarbeidet med Jason Isbell, en annen markant rocker som i disse dager søker om opptak i lauget til Bruce og Jeff. Isbell produserte det som ble American Aquarium sitt foreløpige karriere-album, egentlig ment som et farvel!, Burn. Flicker. Die (2012).
I steden ble bandet en av bransjens hardest turnerende, med gjennomsnittlig 250 spillinger i året.
Shooter Jennings har ryddet opp i American Aquariums lydbilde, beholdt countryelementene, sjekk spretne «Barley+ Burley» der pedal steel-gitaren sprudler, og plassert Barhams lettoppfattelige tekster enda mer midt i sentrum.
American Aquarium gjør ingenting nyskapende, til gjengjeld heller de bensin på bålet for en stolt og effektiv amerikansk arbeiderklasse-kunstform, der Barham kanaliserer Hank Williams, Woody Guthrie og Springsteen uten å be om unnskyldning.
Steve Earle & The Dukes:
Ghosts of West Virginia (New West)
Alle som har truffet Steve Earle (65) vet at texaneren er usedvanlig stor i kjeften og har sterke meninger om det meste. Hans politiske ståsted ville antakelig ha skaffet ham en spillejobb på Rødts landsmøte.
For Earle må det være forbundet med vedvarende tortur å leve i USA med Trump som president. Det er mulig å tenke seg at en politisk bevisst sanger/ låtskriver som Earle rett og slett har innsett at Trump er for gæren, for jævlig, til å skrive noe meningsfylt om?
Hva kan man gjøre? Kan noe kontrært være mer virkningsfullt?
På Ghosts of West Virginia strekker Steve Earle ut en hånd til folka som sørget for at Donald Trump havnet i Det Hvite Hus. I Vest Virginia stemte nesten 70% på den elendige golfspilleren fra New York. (I boka, Steve Earle in quotes (Joanna Serraris, 1997) er han sitert på følgende; «Jeg er moralsk i opposisjon til golf. Det er så en republikansk sport».)
De stemte på Trump mest fordi han lovet å gjøre kullgruve-virksomhet stort igjen.
Tittelen på Steve Earles attende album handler ikke om overtro-spøkelser, men om alle sjelene etter forulykkede gruvearbeidere som befolker Appalachie-fjellene.
Helt direkte de 29 som navngis i sangen «It´s about blood», de som omkom i gruva i Montcoal så sent som i 2010, ofret i profittens evigbrennende masovn. «Deplorables» i ordets mest tragiske forstand.
Plata inneholder ti sanger og klokker inn på under tretti minutter, musikalsk gjør bandet The Dukes den miksen av country, rock, folk og bluegrass som har tjent dem godt det siste tiåret på plater som tematisk har tatt for seg Townes van Zandt, Hank Williams, outlaw-country og Guy Clark, altså inspirasjonen for at Earle faktisk er musiker og ikke politiker.
Paradokset som gjør at Earle innser at han må snakke med folka i Virginia kommer overlegent til uttrykk i platas beste sang «Devil put the coal in the ground».
På god andreplass, den nydelige «If I could see your face again», fremført av felespiller Eleanor Whitmore.
Country til beinet
These days er antakelig countrysanger & låtskriver Harald Thune mest kjent for sin rolle som programleder på kanalen P10 Country.
Men som radioprater føyer han seg inn i en lang tradisjon i countrymusikken, både Willie Nelson og Waylon Jennings ble tidlig engasjert som radio-DJs da de startet på 1950-tallet.
Countryradio er fortsatt et av USAs største kommersielle formater, som både skaper og parkerer karrierer.
Thune (55) er godt inne i sitt tredje tiår i countrymusikkens tjeneste, han kom over med ferga fra Nesodden på 1980-tallet og beskjeftiget seg innledningsvis med diverse rockband. Han var på rett sted da den såkalte norske roots-bølga gjorde seg markant gjeldende på første halvdel av 1990-tallet. Da var episenteret brune salonger som Gamla og Skillingsborgen i sentrum av Oslo, spesielt Skillingsborgen var Thunes sted.
Han hadde, og har beviselig fortsatt, den store stemmen og definitivt personligheten som matchet.
Legendene og historiene om Harald Thunes påfunn og gjerninger er antakelig svært godt filmmanus-materiale. Hva skjedde egentlig den gangen på Gamla, da bartender Thune plutselig befant seg på feil side av baren?
Det gir antakelig en pekepinn om Thunes udresserte personlighet at hans første skritt inn countrymusikken utgivelsesverden bar tittelen Freestyle Americana (1994).
Bandet het, happy-go-lucky, Campfire Combo.
I løpet av det neste tiåret ga Thune ut ytterligere to plater, en med norske tekster og en hyllest til sitt store forbilde, Johnny Cash. Johnny Cash Special kom året etter at Cash gikk bort, i 2004. Fire år senere fulgte han opp med Love, Heartbreak & Drinkin´ der han bramfritt titulerte seg «The Viking Johnny Cash»!
Men for alle som var villige til å lytte bak fasaden, skrev Thune gode tekster, ganske sikkert fundert på egne, delvis dyrkjøpte, erfaringer og en bunnsolid teft for countrymusikkens referanser og verdier.
Hvilket leder frem til Harald Thunes nye plate, med den potensielt tunge-snurpende tittelen The Backbounceability of Humans.
Thune forteller at han kom på albumtittelen etter å ha hørt treneren til favoritt-fotball-laget sitt hevde at «it´s all about bouncing back». Altså en noe spenstigere versjon av å stable seg på beina igjen. Den menneskelige evnen til å få livet på rett kjøl etter en
smell.
Mistenker vi at Harald Thune kunne ha forelest i temaet? You guess!
I 2017 laget han den første plata si på ni år, titulert Blå vinyl. I følge Thune selv sank den som stein.
For å rette opp planla han å sette sammen en samling av sine beste innspillinger.
I stedet kom han på idéen om å samle noen av sine gode musikervenner, samtlige førstedivisjonsspillere i norsk americanamusikk, for å gjøre freshe versjoner av disse sangene i Athletic Sound studio i Halden i samarbeid med studioets veteran-produsent Kai Andersen og Raga Rockers-gitarist Eivind Staxrud.
Med på laget er trommis Trond Augland, bassist Atle Rakvåg, gitarist Daniel Gullien, pedal steel-gitarist Tore Blesterud, pianist Arne Martinussen og munnspiller Richard Gjems. Spellemanns-nominerte Jørund Vålandsmyr synger backup.
Det låter så tidløst organisk at det hadde passert kvalitetskontrollen i Nashville både på 1960 og 70-tallet. Thunes bariton flyter autoritært på toppen av premium spilling.
Rita Eriksen, Norges udiskutable Emmylou, synger duett med Harald på «Mr. and Mrs.», der han leverer følgende uten å snuble; «I think you think that I think that you think that I drink».
Det kan godt tenkes at Kris Kristofferson hadde rett da han sa følgende om Harald Thune;
«This guy is good, this guy is really damn good».
Lucinda Williams:
Good Souls Better AngelS (Highway 20/ Thirty Tigers/ Border)
Det kommer med stor historisk tyngde at Lucinda Williams refererer til president Abraham Lincolns første innsettelsestale 4. mars 1861 i tittelen på sitt nye, fjortende album, Good Souls Better Angels.
Den gang strakk Lincoln ut en hånd til sørstatene med de bevingede ordene «The mystic chords of memory will swell again when touched, as surely they will be, by the better angels of our nature».
Dessverre falt Lincolns ord på steingrunn, en drøy måned senere var borgerkrigen i gang.
I det vrengebilde vi nå lever av hva Abraham Lincoln representerte i sin samtid, og i evigheten som han tilhører, kommer nøkkelsangen på Williams album.
Tittelen «Man without a soul» er intents uhyggelig, om du makter å løfte den ut av sjablongenes verden. I et intervju med Uncut sier Williams at hun lenge slet med idéen om en mann uten sjel, hun refererer Neil Young-sangen «Campaigner» der Young synger at selv (president) Nixon har en sjel.
Donald Trump nevnes ikke ved navn, men alle oppegående mennesker som hører Lucinda Williams stemme fråde over en en sakte militær marsjtakt, akkompagnert av gitarer som som høres ut som elektriske sekkepiper, forstår at hun serverer dommen over den 45. presidenten:
«You´re a man without truth/ A man of greed, a man of hate/ A man of envy and doubt/ You´re a man without a soul.»
Hun fortsetter, uten å backe, «You´re a man without shame/without dignity and grace/ No way to save face/ You’re a man without soul».
Mot slutten messer hun om de uunngåelige konsekvensene, som Leonard Cohen ville ha sagt det, «There´s a mighty judgement comin´», «It´s a matter of when, yeah, cause it’s coming down..»
Og da har hun allerede varmet opp med «Bad news blues», hvor hun går etter «..fools and thieves and clowns and hypocrites..»
Det er fire år siden hun slapp sitt siste album med nye sanger, The Ghosts of Highway 20, der hun mellom fjorten egne også fikk plass til en skranglete versjon av Bruce Springsteens «Factory». Kanskje er frampek mot det faktum at Trump lyktes med å lure
store deler av arbeiderklassen til å tro at han var deres redningsmann?
Året etter spilte hun inn en ny versjon av sitt fjerde album, Sweet old World (1992), produsert sammen med ektemann, manager, og nå co-låtskriver Tom Overby.
I en alder av 67 beveger Lucinda Williams seg i motsatt retning av de fleste av sine kolleger, hun og bandet, Buck 6; bestående av gitarist Stuart Mathis, bassist David Sutton og trommis Butch Norton, spiller råere og mer lurvete enn noen sinne.
Her svirrer og feeder garasjerock ala The Sonics, via Rolling Stones til urpønken til The Stooges gjennom rommet. Åpneren «You can’t rule me» setter stemningen, både i lydbilde og i budskap.
Med Good Souls Better Angels understreker Lucinda Williams at en rusten stemme aldri sover, nå nærmer den seg en vokal skjærebrenner.
Lucinda Williams fortsetter med gå foran for å utvide americana-sjangeren, hennes autoritet er nå udiskutabel.
Ashley McBryde- Never Will (Warner Brothers)
Ashley McBrydes (36) nye album, Never will, hennes fjerde fra starten og oppfølgeren til gjennombruddet med Girl going nowhere fra 2018, avsluttes med sangen «Styrofoam». Altså «Isopor».
Sangen er skrevet av låtskriveren Randall Clay, som co-skrev tre av sangene på Girl going nowhere sammen med McBryde og som døde da den plata kom ut.
«Styrofoam» åpner med en wikipedia-opplesing av isoporens historie, fra det ble oppfunnet av svensken Carl Georg Munters og senere «gjenskapt» av gigantfirmaet Dow Chemicals på slutten av 1940-tallet.
Isoporen brukes som kjent mest til isolasjon, men i sangen til Clay handler det vesentlig om de billige «fryseboksene» som man får kjøpt på alle amerikanske supermarked, og som du kan fylle med isbiter og raskt kjøle ølet dit med.
På overflaten høres «Styrofoam» ut som en novelty/ humorsang. Men egentlig handler det om den arbeiderklassen som Ashley McBryde identifiserer seg med og henvender seg til.
Ashley kommer fra den lille byen Waldron (innbyggertall 3500) i Arkansas og hun har forfulgt drømmen sin om å kunne leve av å spille musikk, countrymusikk, lenge. Det tok ti år fra hun ankom Nashville og til superstjerna Eric Church inviterte henne opp på
de store scenene for å synge gjennombrudds-sangen «A little dive bar in Dahlonega».
Ashley har tatoveringene og attityden som slår fast at country-sanger-karrieren ikke er en flørt, som hun selv sier det; - Med den første plata (Girl going nowhere) ville jeg forsikre meg om at folk forstod at country musikk ikke er et kostyme for meg.
«Girl going nowhere», sangen, var Ashley som ironisk viste fingeren til alle som hadde tutet ørene fulle på henne om at hun aldri ville lykkes.
Allerede fra åpningssangen «Hang in there girl» er det klart at at Ashleys nyfunne berømmelse, hun ble valgt til «New Artist of the year» av Country Music Association i 2019 og Grammy-nominert i countryklassen, ikke har forandret nevneverdig på perspektivet. Det handler om å bokse fra en underlegen posisjon, men å slå fra seg med humor og tæl.
«One night standards» er akkurat en slik vri på ord og uttrykk som er brød & smør for country-låtskrivere, altså en tekst med utgangspunkt i promiskuitet, «one night stands».
På «Shut up Sheila», der en rolig ballade kontrasteres av et voldsomt, heavyrock anslag i refrenget, handler det om en person som foreslår helt feil ting rundt sykesenga til en bestemor som er i ferd med å dø. Å synge «Amazing grace».
Sheila får passet sitt påskrevet, «Shut up Sheila, can’t you see we´ re all talking, why don’t you and Jesus take a walk down the hallway..Shut up Sheila. We don´t sing Amazing grace, we don’t read from the bible, we just go about letting go in our own way.
We drink and we get high..we don´t cry and we don´t pray..»
Uhuu! Når Sheila treffes av de tunge fuzzgitarene som McBryde og produsent Jay Joyce (Brandy Clark, Eric Church, Miranda Lambert) slipper løs er det game over for stakkars Sheila.
På uforskammet catchy «First thing I reach for» er mer country visdom montert på en shuffle som antakelig får Merle Haggard til å glise fra honky-tonken i himmelen, det tøffer av gårde og lar den lakoniske konklusjonen, «The first thing I reach for..is the last
thing I need» treffe som et tomt whiskeyglass på disken.
«Stone» er platas alvorligste og tristeste. En tekst som handler om nære familiemedlemmer som har gått bort, i Ashleys tilfelle hennes eldre bror, en veteran, som tok livet av seg i 2018.
Til kompet av en marsjtromme og vakre gitarer går det opp for Ashley at hun og broren har mer til felles enn hun har trodd, at de er skåret ut fra samme sten. Et personlig portrett og samtidig et presist bilde fra den virkeligheten som amerikansk arbeiderklasse handler om. Og om å hanskes med det sinnet og den sorgen som etterlates når noen tar livet av seg. Det motsatte av tralle-vennlig popmusikk, countrymusikk når den er som tyngst og dypest.
Tittelkuttet, mer rock-country enn country-rock, omtrent som Jason and The Scorchers da de fyrte av på alle pluggene på slutten av 1980-tallet, er Ashleys statusrapport fra kampen om karrieren, om naysay´erne og hva som betyr noe.
Udiskutabelt; Musikken.
«I would have been gone long ago if I had listened to what they say, but I didn’t, I don´t and I never will.»
Never Will utvider spekteret med country-powerballaden «Sparrow», den country-obligatoriske morder-balladen, forkledd som road-house hardrocker med «Martha Divine» og en tur til Appalachiene med bluegrass-sangen «Velvet red», der mandolin, fele og steel-gitar finner en slik slitesterk og cool groove som vi som liker denne musikken aldri går lei av. Vokalharmoniene er nok til å gjøre oss til true believers, selv om teksten om forbudt kjærlighet skal være inspirert av en flaske usedvanlig dårlig vin med navn, nettopp, «Velvet red».
Alt dette bæres med autoritet av Ashleys kraftige og erke-country stemme, en slik som har utviklet seg twang-darwinstisk for å skjære gjennom støyen fra sosiale rom der livet i middel-Amerika utspiller seg.
Middags-sangeren
Early James - Singing for my supper
(Easy Eye Sound / Nonesuch / Warner)
Da jeg besøkte The Black Keys sanger/ gitarist Dan Auerbach i hans studio, Easy Eye Sound i Nashville, i mai i fjor, fortalte han meg at han hadde fem nye plater mer eller mindre ferdig innspilt for det kommende året.
Med fasit i hånd, ute allerede; bluessangeren Jimmy «Duck» Holmes Cypress Groove, countrysangeren Kendell Marvels Solid gold Sounds, solodebuten til soul/ blues-gitaristen Marcus King, El Dorado og nå akkurat ute, den 26 år gamle folk-blues-sangeren Early James fra Birmingham, Alabama sitt debutalbum, Singing for my Supper.
Den 10. april kommer det 23. albumet fra countrysangeren John Anderson, titulert Years.
Early James er artistnavnet til Frederic James Mullins jr., en sanger med en slik bemerkelsesverdig stemme som nå har blitt litt av kjennetegn for Auerbachs talent-teft. Jamfør Shannon Shaw, Robert Finley, Yola, Dee White og King.
Auerbach forteller at han ikke trengte å høre mer enn et par sekunder av en video med Early James før han bestemte seg for å invitere til et samarbeid.
«Noen folk er gode sangere, noen folk er bedre enn gode sangere, de bare har denne store evnen til å uttrykke seg».
Auerbach har fulgt sin oppskrift på Singing for my Supper, han har nok en gang samlet et knippe veteranmusikere i studioet sitt, bl.a bassisten Dave Roe, keyboardistene Mike Rojas og Bobby Wood, pedal steel-magikeren Paul Franklin, trommeslagerne Gene Chrisman og Sam Bacco, gitaristene Russ Pahl og Billy Sanford, og latt dem skinne slik de har gjort gjennom tiårene da de gjorde seg fortjent til betegnelsen «Nashville cats».
Musikere som vi kanskje først i bakspeilet helt har forstått storheten til.
Auberbach har produsert sammen med David «Fergie» Ferguson (tekniker på Rick Rubins Johnny Cash-plater, nøkkelmann for John Prine) og det låter både fremoverlent fresht og samtidig som om det skulle ha blitt kanalisert fra Nashvilles og Muscle Shoals´ storhetstid på 60-70-tall.
Retro? Jeg vil heller si det med slagordet til Easy Eye Sound; «Good sound comes back around!».
For Auerbach legger altså ikke skjul på at han elsker historien, social club-rommet i Easy Eye Sound er stint av alfabet-ordnet vintage vinyl, samlet med kjennerhånd.
Men min påstand er at han bruker historien til å skape noe nytt, noe dynamisk, organisk, et lett gjenkjennelig sound som først fant sin fulle form på Auerbach´ pop-mesterverk, Waiting on a song, i 2017.
Early James har altså dette ekstra, stemmen som får deg til å spisse øra.
Han lar åpningssangen, «Blue Pill Blues», en kort tekst om da han gikk «cold turkey» fra bruk av anti-depresjons-piller, rulle i et minutt før han begynner å synge.
Men gudene skal vite at stemmen hans høres da han kommer i gang. En usedvanlig kombinasjon av gruff og klang, en soulsanger av format.
«What´s roiling and churning in my poor mind/ Supposed to hold fast, supposed to make me feelin´ fine/ But it’s cookin´ my goose with a cast-iron noose/ Can’t walk a straight line, I’m runnin´ on Strycknine/«.
Viss bedre tider skulle finne det for godt å innfinne seg, er ønsket en Rolling Thunder Revue-style-turné med Dan Auerbach og hans artister.
Maria McKee - La Vita Nuova (Fire Records)
Det har alltid vært noe spesielt med Maria McKee (nå 55). Helt fra da det var et misforhold mellom den store stemmen hennes og den vevre fremtoningen da bandet Lone Justice dukket opp på den fertile Los Angeles-musikkscenen i 1983-84, i kjølvannet av The Blasters, Los Lobos og Dream Syndicate. Lone Justice mikset rockabilly med country og la
til LA-punk-energi.
Tenåringen ble lynraskt alles darling, før bandet hadde rukket å gi ut sitt selvtitulerte debutalbum for Geffen i 1985, knakket Bob Dylan, Linda Ronstadt, Tom Petty og Stevie Nicks på garderobe-dørene til småklubbene de spilte med både låter og gode råd. Nicks skal ha vært spesielt pågående og krevd at Maria skulle føre fakkelen hennes videre! Med andre ord, litt av et press rett ut av startblokkene.
Men Maria McKee var ikke helt uforberedt. Halvbroren hennes, Bryan McLean, var medlem av 60-tallsbandet Love, som låtskriver stod han bak en av bandets største låter, «Alone again or». Maria hadde selv studert improteater i klasse med Nicolas Cage.
Men Lone Justice lyktes aldri med å leve opp til de enorme kommersielle forventningene, da de fant veien til Norge og Sardine´s i 1986, bestod bandet i vesentlig grad av andre musikere enn ved starten. Året etter var det game over, og Maria McKee startet på en solokarriere som best kan beskrives som ustabil.
Men til å begynne med gikk det rimelig på skinner, den selvtitulerte solodebuten kom i 1989, You gotta sin to get saved (93) nådde 11. plass på VG-lista, Life is sweet (96) solgte seg 22. plass. Allerede på midten av 80-tallet var hun en slags «ny» Emmylou Harris, som gjorde distinkte vokal-innsatser på nøkkelplater for bl.a. Dwight Yoakam og Robbie Robertson. Anerkjennelsen som låtskriver kom i form av tolkninger fra bl.a. Bette Midler og Dixie Chicks og bidrag til det bejublede soundtracket til Tarantinos Pulp Fiction.
Det siste albumet, Late December, kom for hele tretten år siden. Hennes sporadiske musikalske fremstøt har kommet som bidrag til Erik Hillestad-produserte Songs from a stolen Spring (2014), der hun gjorde Tony Joe Whites «Ol´ mother Earth» i en medley med egyptiske bandet Massar Egbari og et bidrag til en Blind Willie Johnsen-hyllest i 2016.
Det nye albumet har vært i produksjon i minst tre år, der McKee har flyttet mellom Irland, Los Angeles og London. I denne perioden har hun stått frem som «panseksuel».
At det handler om et nytt liv, kan forstås.
Nye La Vita Nuova, som har hentet tittel fra et diktverk skrevet av Dante Alighieri i det muligens rocka året 1294, er et stort anlagt verk, influert av «gamle» engelske og irske poeter som Yeats, Blake og Keats, ved siden av David Bowie.
Her flommer ordrik poesi i store arrangementer med strykere og blåsere, midt i malstrømmen, Maria ved flygelet, med en stemme som får denne ambisiøse musikken til å sveve.
Dette er musikk som har vesentlig til felles med noen av de senere platene til Rufus Wainwright; teatermusikk og klassisk musikk som søker å berøre de store følelsene i livet. Slik de formidles fra de skrå scenene der operakunsten formidles.
Ord som «himmelstormende» og «romantisk», «svermerisk» kommer susende gjennom rommet når Maria modulerer som om hun skulle ha vokst opp på Broadway og ikke på rockabilly-treff i Anaheim i Los Angeles.
Maria McKees «nye liv» er overraskende og mangefasettert på alle vis, åpenbart for henne selv, og på kjøpet, også for oss lyttere.
Rebekka Lundstrøm - Carousel (Egen utgivelse)
Et betimelig spørsmål. Hvor god plass er det i Det Blå? Rett og slett fordi det nå til stadighet dukker opp nye norske sangere og musikere ut av, nettopp, det blå.
Talenter som man ikke har rukket å høre et pip om, og så serverer de opp plater, innspillinger på forbløffende høyt nivå.
Rebekka Lundstrøm er fra Arendal og skal etter sigende ha begynt å skrive sanger bare for tre år siden, etter et lengre utenlandsopphold i Spania og England. Hun har vært en del av Arendal Låtskrivernettverk, som takkes på coveret, og hun har fått hjelp av Jim Stärk-sanger/ låtskriver Einar Fadnes (snart på gang med soloplate) som har produsert et lekkert lydbilde som benytter akustiske instrumenter; gitar, banjo, mandolin, fiolin, bass og steel tongue-tromme. Det siste et metal-perkusjonsinstrument.
En av de gjennomgående svært velkomponerte sangene på Carousel, «Talk with you», er en duett med Fadnes, en påminnelse om at han har en av landets fineste folk- rock-stemmer, i terrenget av en norsk Jim Croce.
Men før vi har kommet dit, har Rebekka Lundstrøm og stemmen hennes grepet oppmerksomheten med den nydelige åpningssangen «This wind», der plukkende banjo og en sår fiolin danderer en finfin groove, frem mot et refreng med utsøkte harmonier. En sann sang vi trenger å høre på radio i tider som disse, en myk musikalsk omfavnelse.
«Blow up» skrur opp intensiteten med et opprop om å bryte ut av konformiteten, finne og skape seg sjæl, «I´m gonna blow up, blow up, blow up this box they put me in/ Get out, get out, get out of this shape they try to bend me inn».
På tekstmelding forteller Rebekka at hun har mange forbilder i musikken; Cohen, Dylan, Van Zandt, Emmylou Harris, Gillian Welch, Blaze Foley, gamle countrylåter.
Uansett har hun klart å suge inspirasjon fra dem uten å bli blendet, den egne stemmen skinner klart og tydelig tvers igjennom et debutalbum som inneholder ni sanger som alle har god grunn til å være med på begivenheten.
Brandy Clark er mester i Nashville låtskriving
Brandy Clark ansees som en av Nashvilles beste og morsomste låtskrivere. Men i motsetning til de fleste av sine låtskriverkolleger, har Clark også en ganske fremgangsrik karriere som artist.
Denne helga slapp hun sitt tredje soloalbum, Your Life is a Record, der hun synger duett med han som oppfattes som sin generasjons skarpeste og mest egenartede låtskriver, Randy Newman.
«Bigger boat» er skrevet av Brandy og Adam Wright, og det er lett å forstå at Newman kom ombord. «Bigger boat» er en overlegen kommentar til det hyperpolaristerte amerikanske samfunnet, en sang som Newman kunne ha skrevet selv, med hans
patenterte kombinasjon av misantropi og beksvart humor. Den slutter slik; «We´re springin´ a leak/ we´re comin´ apart/ We´re on the Titanic/ but we think it’s an ark».
Newmans southern stemme bromler som en Moses i rollen som stand-up-komiker.
- Det var noen folk i plateselskapet som kjente Newman, han sa ja med en gang han hørte sangen og kom inn på selveste «Memorial day» for å gjøre sangpålegget, det var en fornøyelse å jobbe med ham, forteller Clark en ettermiddag i januar på kontorene til Warner Norge. Vel vitende om duetten med Newman er noe som kommer til å legges merke til. Hun er genuint og overbevisende glad for å være tilbake i Norge tre år etter førstebesøket. Hun ser det ikke på noen måte som en selvfølgelighet at folk her har oppfattet hva hun holder på med.
Senere samme ettermiddag skulle Clark til Øvingshotellet på Schous Plass for å trimme sin kvartett foran en Europa-turné.
Den startet med en overlegen opptreden på «Interstate 20», der publikum fikk smaksprøver på kremutvalget av sanger fra 12 Stories (2013), Big Day in a Small Town (2016) og nye Your Life is a Record. Clarks så langt tre studioalbum.
Kvartetten hennes var noe uvanlig sett fra Nashville-standard. I stedet for den obligatoriske pedal steel-gitaristen, hadde Clark med seg en cellist på scena. Om noen skulle leve i villfarelsen at Nashville, Musikkbransjen med stor m , ikke vet hva
den holder på med, så var Brandy Clarks konsert på Vulkan et krystallklart bevis for at musiker-kattene i Nashville fortsatt mjauer i amerikansk og internasjonal førstedivisjon. (Full transparens; Norsk Americana Forum, der undertegnede er med, er medarrangør av Interstate). At Brandy også er en forbilledlig tydelig sanger, er med på å gjøre at humoren og menneskeligheten i sanger som «Stripes», «Girl next door», «Pray to Jesus» og «Love can go to hell» oppfattes tydelig av fans som vil noe mer enn å hoie med på en lørdag kveld.
- Vi jobber med å gjenskape soundet som preger Your Life is a Record med bare fem musikere på scenen, forklarer Clark,- jeg tror vi får det til.
Det forholder seg nemlig slik at Clark og produsent Jay Joyce (har produsert for noen av Nashvilles største, inkludert Eric Church) denne gangen har gått for en en annen arrangementsmessig løsning, et overraskende lydbilde fundamentert på bidraget til et klassisk ensemble fra Memphis, elleve strykere og blåsere. Med det blå-hvite navnet Memphis Strings & Horns.
Det startet med at Brandy ville lage en plate som var mer akustisk basert enn forgjengeren. Hun ble overtalt av Joyce til, igjen, å lytte til plater som Dusty Springfields Dusty in Memphis og Bobbie Gentrys Ode to Billie Joe og Delta Sweetie.
- Jeg må innrømme at den kommersielle mottakelsen av Big Day in a small Town ikke ble det jeg håpet på. Det var en skuffelse. Men jeg har kommet over det, og nå er jeg mer enn fornøyd med at plateselskapet lar meg få ha denne kreative friheten. Muligheten til å prøve noe annet. Jay overtalte meg til å tenke annerledes på hvordan jeg synger, hvordan
stemmen min oppfattes.
Resultatet har blitt en slags kammer-folk-musikk som løfter Clarks musikk ut av Nashvilles gjengse country-pop sound. Dog uten å viske ut hvor Clark nå har bodd temmelig nøyaktig halve sitt liv, hun flyttet til Nashville i 1998 for å studere på det musikk-
bransje-innrettede Belmont University.
Clark og hennes medlåtskrivere fortsetter å file på formuleringene, underholde hverandre og oss med språklige blinkskudd som for eksempel denne fra sangen «Long walk»; «So take a long walk off a real short pier/ Take a cinder block with you as a
souvenir..» En mildt sagt oppfinnsom måte å ønske noen dit peppern gror på. Legger man til at arrangementet på «Long Walk», kraftig aksentuert av Memphis Strings & Horns, gjør den til det mest fengende du kan regne med å høre i 2020, så vet vi at Brandy Clark fortsatt har teften.
Your Life is a Record er pepret med slike super catchy sanger, «Who you thought I was», «Bad car» og «Pawn shop» er ytterligere tre blinkskudd.
- Den første av disse er direkte inspirert av noe jeg hørte John Prine si på scena på Ryman for et par år siden. Det første han sa da han dukket opp var, «Jeg er ikke den dere trodde at jeg var». Det var både så morsomt, mystisk og til ettertanke. Jeg er så glad for at Prine endelig blir satt ordentlig pris på igjen, at unge folk oppdager hvilken fantastisk låtskriver han er (ps: skrevet før John Prine så tragisk døde av corona).
For Brandy Clark er det åpenbart at det er selve grunn-prosessen, låtskrivinga som gjør at hun verdsetter det å bo i Nashville så høyt.
-Jeg elsker å være en del av Nashvilles kreative samfunn, det å kunne møtes hver dag hjemme hos noen, i deres eller mitt eget hverdagsrom, for å sette i gang med låtskriving. Noen av disse folka jeg skriver sanger sammen med er også mine beste venner, de er der både på gode og dårlige dager.
- Det er nesten som «blind-dating» ler Clark, - jeg har tendens til å bli «naken» ganske fort.
Jeg har lett for å ta frem mine innerste følelser, overbevisninger, om jeg er sammen med folk jeg stoler på. Visse dager funker det, visse dager ikke. Om vi treffer tonen, stemningen, formuleringene, er det magisk. Da er det ingen som husker hvem som kom opp med hva når vi er ferdige. Det er virkelig et ordentlig kreativt samarbeide.
Nashvilles låtskriverbransje er unik, det er en slags videreføring av låtskriverfabrikken Brill Building i New York. Der låtskrivere fra før den andre verdenskrigen, og i de påfølgende tiårene, hadde sine små kontorer og gikk på arbeid hver dag for å skrive sanger til artistene som fremførte dem. Norgesvennen Chip Taylor («Wild thing», Angel of the Morning») var en av dem.
I Nashville er bare kontorbygningen byttet ut med private våningshus. Målet er det samme, lage overlegne poplåter som artistene kjemper om å få spille inn først.
Brandy Clark var med og traff blink for første gang i 2011, med sangen «Mama´s broken heart», skrevet sammen med Shane McAnally og Kacey Musgraves. Tidlig i 2013 gikk sangen til andre plass på countrylistene med countrystjerna Miranda Lambert.
Omtrent samtidig tok The Band Perry sangen «Better dig two», skrevet sammen med McAnally og Trevor Rosen, helt til førsteplassen. Brandy Clark har navnet sitt på flere titalls sanger spilt inn av andre countrystjerner.
- Jeg antar at det er et hundretall profesjonelle låtskrivere i Nashville nå. Altså folk som har publishing-avtaler og som mer eller mindre lever av bare låtskriving. Det tok meg ganske mange år å komme dit at jeg fikk en fast publishing-avtale, seks-sju år etter at jeg flyttet til Nashville. Til å begynne med ga det heller ikke det nok inntekter til å leve av, men jeg husker at jeg tenkte på det som at jeg rundet et viktig hjørne, a major turning point.
Det nye albumet har altså fått tittelen Your Life is a Record, som er den først setningen i åpningssangen «I´ll be the sad song», der Clark og co-låtskriverne, Jessie Jo Dillon og Chase McGill, sammenligner livet og stedene livet utspiller seg, med en plate.
- Det var Jessie Jo som foreslo at jeg skulle kalle plata det, Your Life is a Record, og jeg ble veldig overrasket over at ingen hadde funnet på akkurat det tidligere. Det er visse plater som betyr bestemte ting i livet mitt, markerer viktige hendelser. Jeg elsker plater, CDer og vinyler. Manageren min opplevde en brann og det var det faktum at hun mistet fem tusen vinylplater som var den store sorgen.
På coveret til Your Life is a Record poserer Brandy foran en jukebox som har dumpet ned midt ute i et landskap som kan minne om mytiske Joshua Tree, der legenden om Gram Parsons oppstod og der U2 et drøyt tiår senere ble fotografert for albumet the
Joshua Tree. Sola går ned over Brandy og jukeboxen. Alt hun trenger å gjøre er å snu seg og trykke på knappene til sangene som utgjør et liv.
FRAZEY FORD : En Ford du kan stole på
Kanadiske Frazey Ford er en artist som har noe på hjertet, og som formidler budskapene sine med et uttrykk som griper tak i deg med en inntrengende soulstemme som vi i 2020 kan velge å oppfatte som autentisk 60-70-talls southern soul eller som neo-soul, ala Amy Winehouse.
Ford dukket først opp som en del av trioen The Be Good Tanyas på begynnelsen av 2000-tallet og laget med dem tre svært godt mottatte album.
Musikken var ofte en gotisk form for bluegrass, en særpreget mørk americana. De gjorde for eksempel en versjon av Townes van Zandts «Waitin´ around to die» til soundtracket til TV-serien Breaking Bad. Ikke en sang som av åpenbare grunner kan tas lett på.
The Be Good Tanyas er så vidt jeg vet ikke oppløst, de har spilt også i det siste tiåret, men medlemmene har gjort en rekke solo og duo-plater.
Frazey Ford solodebuterte med albumet Obadiah i 2010.
I 2014 kom oppfølgeren, Indian Ocean, der Ford noe overraskende spilte sammen med musikere som hadde vært sentrale på soul-labelen Hi Records (Al Green, Ann Peebles) i Memphis på 1970-tallet, The Hi Rhythm Section.
Innspillingene ble gjort i Hi sitt studio. Gjennomgående musikere som var veldig mye eldre enn Ford selv.
Et album som etablerte Ford som noe helt annet enn tidligere utgivelser, en vokal-stylist som rett og slett vakte oppmerksomhet i et, etter hvert, tett sanger-felt.
Seks år senere holder hun fast ved sitt soul-lydbilde, enda mere nedstrippet, denne gangen spilt inn sammen med sine egne turné-musikere, der rytmeseksjonen og Fords stemme er de bærende elementene.
U kin B the sun har vært forhåndsvarslet av singelen «The kids are having none of it», inspirert av overleverne fra Parkland-skytingen i 2018.
Ungdommer som på imponerende, på kanten til uforståelig vis, var i stand til å analysere det forferdelige de hadde vært utsatt for, og trekke noen helt essensielle og modige konklusjoner. En stakket stund kunne det se ut som de nådde frem i det forgiftede amerikanske nyhetsbildet.
Unge mennesker som forsto sammenhenger i forhold til hvordan og hvorfor det amerikanske samfunnet kontinuerlig er rammet av volds-katastrofer. At det i realiteten foregår en sakte borgerkrig i et land som har vært et stolt demokrati og nå vakler i sitt fundament.
I «The Kids are having none of it» synger Ford følgende i refrenget; « They can’t be bought, They can’t be taught, your hate».
Du skal være usedvanlig tykkhudet om du ikke blir rørt av videoen til sangen, der unge mennesker tar i bruk Bob Dylans gamle grep fra filmen til sangen «Subterranean Homesick Blues» (Bringing it all back Home, 1965), med nøkkel-setninger fra teksten skrevet på ark.
I alle sangene til Frazey Ford er like lette å dechiffrere uten et tekstark som «The Kids are having none of it» er, men det er likevel mulig å sense hva det handler om selv om fraseringen bidrar til å tåkelegge.
«Motherfucker» er plantet på en kuskende groove, der piano og trommer finner hverandre i en svært sterk melodi.
«Golden» trekker inn nydelige gospelharmonier og fossende orgel, som effektivt bidrar til å løfte Fords elastiske stemme.
Tittelkuttet, egentlig «You can be the sun», setter et majestetisk punktum for en bemerkelsesverdig samling sanger. Over en hypnotisk groove bygges et stadig større og mer vidtfavnende harmonisk sang-flettverk.
Det er muligens en forslitt klisje i en tid der alle ting foregår parallellt, og til gjensidig utligning av hverandre, men U kin B the Sun høres, føles, tidløs. «Out of time», som REMs Michael Stipe ville ha sagt det.
Hvilken del av ordet «dugnad» er det NRK ikke forstår?
Regjeringen og det politiske Norge har oppfordret det norske folk til å gå sammen i en dugnad for å bekjempe spredningen av korona-viruset.
En dugnad det virker som om det er stor oppslutning om, folk flest forstår at det handler om å utvise solidaritet først og fremst med alle grupper av befolkningen som viruset kan være potensielt livsfarlig for
Denne dugnaden får umiddelbart store konsekvenser for norsk næringsliv, og med det norsk musikkliv, som Norsk Americana Forum er en del av.
Freelancere, både musikere og hele støtteapparatet som medvirker til at musikken når ut til små og store scener, har over natta fått livsgrunnlaget sitt radert ut.
Freelancere som i svært mange tilfeller arbeider uten noen form for økonomisk sikkerhetsnett.
Hvilke konsekvenser dette vil få på lang sikt er det helt umulig å si noe om nå i midten av mars. Men vi vet at den viktigste sesongen for norske musikere og norsk musikk bare er noen få uker unna.
I denne situasjonen ber norsk musikk NRK, mediebedriften vi alle er med og eier, om å gjøre sitt for denne dugnaden ved, for en periode, å gå over til å spille bare norsk musikk.
Så langt har NRK avvist at det er et aktuelt grep for riks-kringkasteren.
Det er god grunn til å huske at selve ordet «dugnad» i 2004 ble valgt til vårt «Nasjonal-ord», i et TV-program sendt på NRK.
«Dugnad» er til og med et norsk ord, et norsk begrep, som har entret det internasjonale ordforrådet, som et positivt bidrag.
Tom Skjeklesæther
Styremedlem Norsk Americana Forum
Terry Allen and The Panhandle Mystery Band: Just like Moby Dick
En markløper av en plate.
Multikunstneren Terry Allen ble født i Wichita, Kansas, men forbindes for alltid med de forblåste slettene som utgjør håndtaket på den stekepanna som er Texas-kartet, «The Panhandle» og byen Lubbock (rett sør for «The Panhandle»). Derav The Panhandle Mystery Band.
Mysteriene, og historiene, er mange og fortsetter å rulle som markløpere, på amerikansk, tumbleweeds, over landskapet og gjennom sangene til Terry Allen.
Allen er nå 76 år gammel og åpenbart fortsatt vital som låtskriver og kreatør. Han ga ut sitt første album, Juarez, i 1975 og fulgte opp med Lubbock (on everything) i 1979, begge kultalbum i det som nå kalles americana-verdenen og relativt nylig reutgitt og kuratert av nerde-selskapet Paradise of Bachelors. Som også bidrar til at vi nå får nytt stoff fra Allen.
Terry Allen er virkelig en renessanse-kunstner, som operer, og lykkes, i mange uttrykksformer. Maleriene, tegningene og skulpturene hans befinner seg i flere av verdens mest prestisjefylte samlinger, inkludert New Yorks MoMA. En av de mer kuriøse kan skues i Wittcliff Collection ved Texas State University i San Marcos, Texas.
Det er en bronsjestaue av ei kråke, som inneholder innkapslet asken etter Allens gode venn, Guy Clark. Allen forteller at Guy de siste årene av sitt liv var svært opptatt av et annet av hans kunstverk, et kråkereir laget av piggtråd.
Da Guy Clark døde samlet Texas-vennene hans seg i Allen-familiens hjem i New Mexico og fortalte historier om Guy og spiste, drakk og sang i noen dager.
Med der var bl.a. Flatlanders-trioen Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore og Butch Hancock («The Dylan of Texas»), som startet i musikkbransjen samtidig med Allen, alle med bakgrunn fra Lubbock.
Da jeg bodde i Austin, Texas på midten av 1990-tallet tilbrakte jeg en hel dag i Butch Hancocks kombinerte atelier, scene og kassettbutikk (!) kalt «Lubbock or leave it» sør for 6th street, sammen med Terry Allen og kona Jo Harvey Allen. Anledningen var en stor Lubbock-forestilling på Paramount Theater med tittel «Amarillo Highway», etter åpningskuttet på Lubbock (on everything).
Heldigvis har jeg fotografier av Terry og Jo Harvey utenfor «Lubbock or leave it». Eller så ville jeg nå ha tenkt at jeg hadde drømt hele greia. Muligens at det var et avsnitt som var klippet vekk fra Talking Head David Byrnes Texas-surrealistiske spillefilm True Stories. Jo Harvey Allen har en rolle i True Stories og Terry Allen bidrar på musikk og idé-siden.
David Byrne er på ingen måte alene om ha benyttet seg av Terry Allens poesi & musikk (han er pianist også). Med i fanklubben er og var også Sturgill Simpson, Lucinda Williams og Ricky Nelson, Doug Sahm og Little Feat. Sistnevnte spilte inn Allens «New Dehli Freight Train» allerede på albumet Time loves a Hero i 1977, to år før Allen selv ga den ut.
I 1994 laget Terry og Jo Harvey teaterforestillingen Chippy sammen med Ely og Hancock, med undertittelen «Diaries of a West Texas Hooker».
Det er mulig å se denne som en slektning av sangen «Death of the Last Stripper» på den nye plata. En av et vidt spekter temaer på Just Like Moby Dick. Her er også historien om utbryterkongen Houdinis kamp mot spirituelle medium (sant), triptykken «American Childhood» som inneholder linjene «it´s just the war/ same fucking war/ it’s always been/ never ends» om USAs vedvarende krig-ing.
Noen sanger er skrevet med Ely og Dave Alvin, plata er produsert av Dylan-gitarist, texaner Charlie Sexton, som nå er er en del av av det utvidete Panhandle Mystery band, sammen med bl.a. slide/ dobroist Lloyd Maines, sønnene Bukka og Kru Allen og sangerinnen Shannon McNally.
Som med alle Terry Allen-plater, dette påkaller dyp lytting.
Ken Burns plasserer countryskapet
Det henger en replika av maleren Thomas Hart Bentons (1889-1975) storslåtte maleri, «The Sources of Country Music», i stua mi. Originalen befinner seg prominent plassert i «Country Hall of Fame» i Nashville og måler i underkant av tre ganger to meter.
Bestillingsverket var det siste fra Bentons pensel, dramatisk rakk han ikke å signere, men døde av et hjerteinfarkt akkurat da han skulle sette sitt navn på bildet, 85 år gammel.
Benton tilhørte «regionalistene» i det forrige århundrets amerikanske kunsthistorie, de som var i opposisjon til kunstner-etablissementene på kystene, og han var nærmest en billedkunstens Woody Guthrie med sine særpregede og poetiske fremstillinger av amerikansk arbeiderklasse.
Dokumentarfilmskaperen Ken Burns inkluderer Bentons maleri i begynnelsen av sin nye episke dokumentarserie «Country Music», tilgjengelig for strømming på NRK. Ikke overraskende, Ken Burns laget en egen dokumentar om Thomas Hart Benton allerede i 1988. «Country Music» er definitivt den dokumentarfilmatiske versjonen av Bentons maleri, der countrymusikkens mangfoldige kilder trekkes sammen til et en stor mosaikk.
«Country Music» er et slik dypdykk i folkemusikken som fikk sin spede start for rundt hundre år siden i USA, på begynnelsen av 1920-tallet, som Ken Burns er kjent for. For bare et par år siden sendte NRK Burns forrige storserie, «The Vietman War», i 2001 laget han en tilsvarende serie om et annet originalt amerikansk musikkuttrykk, «Jazz».
Burns bruker seksten timer på sin country-fortelling, i utgangspunktet delt på åtte totimers programmer. (Det kan virke som NRK har en annen versjon, med ni programmer).
Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på hvorvidt NRK ville sende serien eller ikke. I likhet med hva jeg har gjort med mange av Ken Burns tidligere filmer og serier, så ble den kjøpt inn på DVD fra USA.
Informasjonsmengden og detaljnivået er av et slikt kaliber at serien med hell kan sees mer enn en gang for den som virkelig er interessert.
«Country Music» har gjennomgående fått god mottakelse, at det også dukker opp innsigelser er standard for Burns serier og filmer. Gjennomslaget hans er så stort at det rett og slett er uungåelig, flere titalls millioner ser filmene når de er nye og de lever lenge på non-profitt-kanalen PBS (Public Broadcast Service) og på fysiske formater.
Ken Burns ble født i Brooklyn, New York i 1953. Han fikk sitt første 8 mm kamera da han var 17 og gikk straks i gang med å lage en dokumentar om en fabrikk i det som da var hjembyen, Ann Arbour, Michigan.
I 1975 fikk han en «Bachelor of Arts» innen filmstudier. Året etter dannet han «Florentine Films» sammen med noen medstudenter, godt over førti år senere er det fortsatt «Florentine Films» som er Burns produksjonsselskap.
Ken Burns laget sin første større dokumentarfilm, «Brooklyn Bridge», i 1981, bygget på en bok av en av USAs fremste historikere, David McCulloghs «The Great Bridge». Deretter har det fulgt over tretti filmer o storserier.
Burns kaller den første episoden av «Country Music» for «The Rub», som rett og slett er en beskrivelse av friksjonen mellom hvit og svart folkemusikk på begynnelsen av 1900-tallet, tydeliggjort med den europeiske fela, den afrikanske banjoen.
Burns bruker tid på å understreke hvor viktig den svarte innflytelsen var på den tidlige countrymusikken, da kalt «hillbilly music». Han benytter seg blant annet av Rhiannon Giddens og jazzmusikeren Wynton Marsalis for å målbære dette.
Episoden har stort fokus på det som skjedde i Bristol, Tennessee i august 1927, da talentspeideren Ralph Peer oppdaget både The Carter Family og «The Blue Yodeler»/ «The Singing Brakeman», Jimmie Rodgers, med bare noen dagers mellomrom. Kjent som «The Bristol Sessions», senere som «The Big Bang of Country Music».
Historiene om både The Carter Family og Jimmie Rodgers er så stinne av både musikalsk egenart og personlig drama at det legger lista for gigantene som skal komme, for Hank Williams, Johnny Cash, Bob Wills, Bill Monroe, Patsy Cline, Charlie Pride, Merle Haggard, Loretta Lynn, Dolly Parton, Wille Nelson og Waylon Jennings.
Selvfølgelig har Burns tilgang på det som finnes av levende bilder fra de tidlige tiårene, inkludert Hank Williams-film jeg ikke har sett før. Men han benytter seg også nok en gang i stort monn av det som kalles «The Ken Burns effect», ved å zoome inn på og ut av gamle fotografier. Sammen med velvalgt musikk og innsiktsfulle historiske kommentarer og slående og morsomme anekdoter og spissformuleringer fra bl.a Marty Stuart, Dolly Parton, Merle Haggard, Rodney Crowell, Rosanne Cash, Charlie Daniels, Charlie Pride og Hank Williams sønn, Hank jr., og barnebarn, Holly Williams.
Ken Burns gir prominent plass til de to yngste artistene som bidrar, Rhiannon Giddens og Old Crow Medicine Shows Ketch Secor. Begge formidler dyp innsikt og legger heller ikke noe i mellom når det gjelder denne musikkutviklingens tvilsomme sider. Ofte knyttet opp til rasisme, som bruken av såkalt «blackface», der hvite artister smørte seg inn med skokrem for å harselere med det som ble oppfattet som typisk svart kultur.
Historien om behandlingen av den afrikansk-amerikanske munnspilleren DeFord Bailey, sønnesønn av en slave, er spesielt trist. Bailey var en vesentlig artist under oppstarten av radioprogrammet «Grand Ole Opry» på WSM («We shield millions», eid og drevet av et forsikringsselskap i Nashville) og endte som skopusser.
Nå i romjula har jeg også storkost meg med den to timer lange konsertfilmen «Country Music Live at the Ryman/ A Concert celebrating the film by Ken Burns».
Konserten fant sted allerede i mars 2019 i Nashville, Burns selv er vertskap på en av USAs mest historiske scener. «The Ryman» er også kjent som det egentlige «Grand Ole Opry».
På scenen med country-historisk materiale; bl.a. Dwight Yoakam, Rosanne Cash, Ketch Secor, Rhiannon Giddens, Vince Gill, Asleep at the Wheel og Holly Williams. I konsertfilmen fra «The Ryman» forteller Rosanne Cash, Johnnys eldste datter, at hun hadde grått seg gjennom serien da hun så den.
Det er bare å innrømme at det titt og ofte ble fuktig i øyekroken her også.
John Moreland: LP5
(Old Omens/Thirty Tigers)
Hm... John Moreland er både åpenbart, og mer subtilt, The Big Deal.
Et sedvanlig over-utsolgt Sentrum Scene var på ingen måte forberedt på det som ventet dem en kald januardag i 2016, da John Moreland gjorde sin første Norges-konsert som oppvarmer for Jason Isbell og hans band, The 400 Unit.
Men det tok ikke mange sekundene inn i den første sangen før publikums summing stilnet og de fleste forstod at den store mannen som satt på en stol på scena sang usedvanlige sanger med en lavmælt intensitet som traff hjertene våre som emosjonelle piler.
Han hadde med seg tre album i bagasjen, jeg kjøpte 2013-albumet In the Throes direkte av Moreland selv, som la ved en lapp som beklaget at jeg måtte vente noen uker på den fordi han selv ventet på et nytt opplag. Sommeren 2013 tenkte jeg at In the Throes var det beste Bruce Springsteen-albumet jeg hadde hørt på mange år.
I årene som har gått siden Sentrum Scene har John Moreland sluppet ytterligere et album, Big Bad Luv (2017), tittelen en vri på Big Bad Love,1990-novellesamlingen til forfatteren Larry Brown.
I likhet med Brown, som døde i 2004, bare 53 år gammel, har Moreland et godt håndlag med ord, a way with words, som de ville si det i hans hjemby, Tulsa, Oklahoma. Hør bare her hvordan den første sangen, «Harder dreams», på dette nye albumet starter; «All the gods are watching wars on television, placing their bets and telling jokes about religion..» Senere i samme sang stiller Moreland spørsmålet «Is the truth a work of fiction?»
Så, når det kommer til John Moreland, er det bare å følge John Coltranes gamle råd til sine medmusikanter når de surmulet om at han lyttet til country, «Listen to words, man!»
Det er ekstra avgjørende denne gangen, for LP5, er laget med andre virkemidler enn tidligere Moreland-plater. Sammen med produsenten Matt Pence (Nikki Lane, Paul Cauthen) har han latt loops og trommemaskiner være fundamentet, uten at han har pakket vekk sin trofaste kassegitar.
Moreland har forklart den noe overraskende produksjons-retningen med at han var lei måten han hadde laget de foregående platene på, og trengte å gjøre en vri for å få spiriten opp til å lage en ny plate. Dessuten understreker han at han har bakgrunn i hip-hop. Legg til at han, som mange av sin generasjon, startet i punk og hardcoreband.
Moreland, som ble født i Texas, så folk-lyset da han hørte texaner Steve Earles «Rich man´s war» fra 2004-albumet The Revolution starts now. Derfra ble han selvfølgelig smittet av texanerne Townes van Zandt og Guy Clark.
Med sanger som «A thought is just a passing train», «I´m learning how to tell myself the truth» og «I always let you burn me to the ground», stinne av kloke erkjennelser og poetiske formuleringer, fremført med karakteristisk lett sår stemme, kommer LP5 til å finne veien til hjertene som åpnet seg i 2016.