Joachim Cooder - Over that Road I’m bound to go/ the Songs of Uncle Dave Macon (Nonesuch)

Det er grunn til å tenke at Joachim Herbert Cooder (42) falt i gryta som barn. Den store musikalske betasuppe-gryta.

Som sønn av musical maestro Ry (Ryland Peter) Cooder ble Joachim eksponert for eksepsjonell musikk og eksepsjonelle musikere fra han var bitte liten. Han var bare fem år gammel da farens gode venn og kollega, den enorme trommeslageren Jim Keltner, inspirerte ham til å bli nettopp trommeslager.

Verdt å stoppe opp ved, «Onkel Jim lærte meg dette yrket!»

            Da han var 19 bidro Joachim på mangemillionselgeren Buena Vista Social Club, en milepæl i det som altså kalles world music og et kulturelt fenomen som fikk tusenvis av folk til å flokkes til Gimle Kino i Oslo for å se dokumentarfilm om.

            I 25 år har Joachim vært farens nærmeste musikalske medarbeider, han spiller således på Ry Cooders siste album, The Prodigal Son, og var med til Notodden Blues i 2018.

            Da faren begynte å markere seg med plater under eget navn fra 1970, var han både en slidegitarist med mytisk status (Stones connection) og en kurator av et bredt spekter av amerikansk folkemusikk. Takket være Ry visste jeg som tenåring hvem Blind Alfred Reed var.

            I 2020 kan det tenkes at kunnskap om både Blind Alfred og Uncle Dave Mason er noe mer utbredt, takket være Ken Burns essensielle TV-serie Country Music (Sørg for å se hele den 16 timers serien, ikke bare NRKs 8 timers versjon!)

                        Uncle Dave Macon (1870-1952) var Grand Ole Oprys første stjerne, en banjospiller, låtskriver/ låtsamler og komiker. Valgt inn i Country Music Hall of Fame i 1966.

            I følge Joachim liker Ry å spille banjo til husbruk og under oppveksten hans var Uncle Dave-sanger en del av hverdagsrepertoiret i Cooder-hjemmet.

Da Joachim selv ble far, han er gift med sangerinnen Juliette Commagere, gjentok historien seg, dattera elsket å høre de samme Uncle Dave-sangene som unge Joachim hørte.

  • Det er hun som er denne platas dirigent, forteller Joachim i en EPK, - og vi utviklet og diktet på tekstene. Dette er først og fremst et familieprosjekt.

Men The Cooders er selvfølgelig ikke The Cooders om denne musikken ikke kommer med en vri. Derfor spiller ikke Joachim konvensjonelle trommer på disse tolv sangene, i stedet henger han over den elektriske mbiraen, et afrikansk-ættet tommelfinger-piano.

            Og ja, det gir sanger som «Over that road I´m bound to go», «Come along buddy», «When Ruben comes to town», «Rabbit in a pea patch» og «When the train comes along» en annen og mystisk dimensjon, «otherworldy» som Joachim beskriver det. Noen vil kanskje høre ekko av det vi oppfatter som kinesisk folkemusikk?

Stemmemessig er det lett å slå fast at Joachim høres ut som faren gjorde da han var ung, dypt inne i sangene og musikken, men samtidig nedpå og upretensiøs.

            Med på å gjøre Over that road I´m bound til verdifull konsentrert lytting er bidrag fra Ry Cooder på banjo, gitar og bass, Rayna Gellert på fele, Glenn Patscha på keyboards og Juliette Commagere på bakgrunnsvokal.

            Et ekstra pluss til plateselskapet Nonesuch som prioriterer slike plater som dette, musikk for interesserte, utenfor strømme-dragsuget.

 

Malin Pettersen - Wildhorse (Die With Your Boots On)

Det er unngåelige forventninger til Malin Pettersens andre fulle soloalbum. Etter å ha mottatt Spellemannprisen for debuten, References Pt. 1, i 2018 og fått masse god oppmerksomhet, også fra amerikansk musikkpresse som Rolling Stone Country, Paste og Billboard, for oppfølgeren, det nedstrippede minialbumet Alonesome, er Wildhorse plata som potensielt kan ta den norske sangeren/ låtskriveren ut og opp.

            Malin Pettersen har reist mye til amerikanske musikkbyer som Austin, Texas og Nashville, Tennessee og har lykkes med å knytte gode kontakter og å bygge nettverk.

            Hun sier at tekstene på den nye plata i vesentlig grad handler om, og er refleksjoner rundt, reising. Om nyanserikdommen som siger inn når man tar inn over seg det enorme i Amerika, to av sangene har da rett og slett titler etter navn på statene «California» og «Arkansas». 

Hun kunne ikke vite at transkontinental reising plutselig skulle bli noe som i overskuelig fremtid kan være et svært begrenset gode, noe vi kanskje bare kan foreta oss i fiksjonen.

            I Austin har hun helt sikkert lært mye av country-tradisjonalisten og bluegrassmusikeren Brennen Leigh, i Nashville har hun vært en perfect fit for Music Citys nye musikergenerasjon, den nye bourbonen om du vil, som gjør seg stadig mer gjeldende med karriere-gjennombrudd for bl.a Kacey Musgraves, Chris Stapleton og Sturgill Simpson.

            Malin Pettersen har rett og slett hoppet ut i det og laget Wildhorse sammen med folk som har nettopp Kacey Musgraves, Colter Wall, Rayland Baxter og Lillie Mae (Jack White-protege) på session-CVen.

            Men likevel en helt annerledes og mer ambisiøs plate enn de «country-pakke»-platene som norske countrysangere i mange år valfartet til Nashville for å lage. Der produsenten gjerne kjente en som hadde spilt med Waylon Jennings for mange år siden og som dermed garanterte for innspillingens validitet. Et produksjons-samlebånd som ofte hadde mer enn et snev av bondefangeri hengende over seg.

            Her handler det om musikere som vet hvordan moderne countrymusikk skal skapes; Aaron Goodrich (trommer), Misa Arriaga (bass, gitar) og Ryan A. Keith (keyboards, gitar) har også produsert og har hentet hjelp fra bl.a. super-session bassist Dennis Crouch (T-Bone Burnetts go to bassist) og gitarist/ stor-sanger Logan Ledger. (Sjekk sistnevntes T-Bone-produserte solodebut). Og vesentlig, pedal steel-gitaristen Eddy Dunlap, som også jobber for country-stjerna Luke Bryan.

            Det åpner storslått, sangen «California» er drevet fram av en insisterende groove og en ultra-fengende melodi som bades i pedal steel-gitar-toner som skimrer som sol-stråle-refleksjoner på klisjeen av statens evige strender. Lydbildet er krydret med perfekte perkusjons-detaljer.

            I det hele tatt er det grunn til å tro at produserende trommeslager Goodrich har hatt vesentlig innflytelse i forhold til at plata tvers igjen er et oppkomme av perkusive lekkerheter. Faktisk et så distinkt trekk at det kan sies å være vesentlig for den nye, freshe Nashville-countryen. Store lydbilder, men likevel med god plass, der stemmer og instrumenter løftes av overlegen bruk av klanger.

            Det låter påkostet, slik som Fleetwood Mac på midten av 1970-tallet brukte månedsvis i studio for å få til. I dag er dette digitalisert og perfeksjonert slik at en dreven produsent kan ha alt og litt til tilgjengelig med noen kjappe tastetrykk.

            «Hometown» senker tempoet fra åpneren og legger lista for variasjonen som preger helheten, mellom midtempo og det rolige. Det handler om å legge hjembyen bak seg for å jakte på noe annet, noe større. En norsk erke-trekk? Hva sier Ibsen?

            «Particles» vugger avgårde, steel-gitaren svirrer i bakgrunnen sammen med lounge-piano og Malin får brukt stemmen sin for alt den er verdt.

            «Holding lonely» er skrevet av bassist/ produsent Missa Arriaga, en av to sanger her som ikke er kreditert Malin Pettersen alene. Den andre, «Mr. Memory», er av pianist Ryan A. Keith og Logan Ledger. Country co-writing etter retro-boka, slik den ble lest på 60-tallet.

            «Let´s go out» er enda et høydepunkt, lett galopperende, originalt arrangert og og uimotståelig fengende. Popmusikk som samtidig identifiserer seg som country.

            Nydelige «I don´t care», der Malin bare får hjelp av felespilleren Ben Sanders, kunne vært å høre på Alonesome. Avsluttende «Queen of the meadow» er også sterk, de gode låtene holder hele veien. 

            Wildhorse er definitivt ytterligere et bevis på at norsk americana har tatt sjumilssteg de siste årene. Malin Pettersen kan meget gjerne kan bli den første norske artisten som virkelig sparker inn døra til Nashville-saloonen. 

 

En all-amerikans countrysanger

Nettopp! Zephaniah låter ikke akkurat som Merle, Buck, Gram eller Waylon. Navnet altså. En annen type twæng kan man si.

            Egentlig har Zephaniah gammeltestamentlige røtter og ble ganske sikkert tildelt countrysangeren fra Williamsburg, New York fordi han vokste opp i en dypt religiøs familie, i New Hampshire. Selvfølgelig sang han i kirken som ung, forutsetning #1 huket av. 

            Men Zephaniah Ohora låter likevel som Merle, Buck, Gram og Waylon.

Da jeg første gang hørte på debutplata til Ohora, This Highway,  sommeren for tre år siden, var det en opplevelse parallell til da jeg hørte den første EPen til Dwight Yoakam i 1985. En stemme som kom ut av countryhistorien, men som likevel åpenbart tilhørte en som red inn fra en soloppgang.

            Jeg har spilt hull i This Highway og året etter utgivelsen stod han på scenen i Halden med den fantastiske pedal steel-gitaristen Jon Graboff (Ryan Adams, Norah Jones) ved sin side. Det var drømmekonserten, Zephaniah og band serverte klassikere fra countrymusikkens mest skimrende gullalder vekslet med knall-låtene fra debuten; «Way down in my soul», «Take your love out of town», «High class city girl from the country», «She´s leaving in the morning» og «This highway». Jeg har filmet et par av sangene fra Bryggerhuset i Halden, og jeg kan lynraskt trekke dem om noen skulle spørre meg om hva som er ordentlig country-musikk.

            Da Ohora flyttet fra New Hampshire til New York for noen år siden, var musiker-rollen underordnet platesamler-interessen. Han raidet bruktsjapper for klassisk country og var i posisjon til å gjøre jobben som DJ på Brooklyn-klubber som plukket opp slakken da Manhattans kjente «Rodeo Bar» sa takk for seg for seks år siden.

            Først og fremst «Skinny Dennis», honky-tonken i Williamsburg. Stedet henter sitt navn fra Skinny Dennis Sanchez. Bassisten i Guy Clarks L.A.-band som døde på scenen i 1975, bare 28 år gammel og som lever videre i Clarks klassiker «L.A. Freeway».

            Ohora har vært og er «Skinny Dennis» booker, DJ, master of ceremonies og sanger i en rekke tribute-band, ved siden av å skjøtte sin egen solokarriere derfra.

            Oppfølgeren til This Highway ble påbegynt da Ohora og co kom hjem etter Europa-turnéen i 2018. Med på laget som produsent og gitarist var da Neal Casal, som visstnok traff Ohora på slippfesten til This Highway.

            Neal Casals distinkte gitarløp er da også nennsomt dandert utover nye Listening to the Music, som ble ferdigstilt bare noen få måneder før Casal tok livet av seg i august i fjor. For oss som hørte på Casal i band som Chris Robinsons Brotherhood, Circles Around The Sun og Gospel Beach, er det vemodig å kjenne igjen hans idiosynkratiske gitarspilling.

            Nøkkelsangen på den nye plata er «All American Singer», en homage til Merle Haggards mest patriotiske sanger, men likevel med en tekst som maner til det diametrale av konfronterende nasjonalisme.

            Åpningsverset har fått forsterket aktualitet i månedene som har gått siden innspillingen. «They´re rolling out big plans today/ Passing laws that change what you can say/ And at home we´ re fighting in the streets over politics and the way things used to be/ It’s not about who’s right or wrong cause they’ll defend their right to being free/

I don´t build walls by singing songs, so I’m proud to be an all American singer.»

            Med på plata er musikere fra både Ohoras og Casals nærmeste kretser, inkludert Graboff som gjør storverk på steelgitaren, men også to musikere som knytter denne nye countrymusikken til historien, Merle Haggards steelgitarist, Norm Hamlet, på dobro og Willie Nelsons evige munnspiller, Mickey Raphael.

 

Rose City Band - Summerlong (Thrill Jockey)

Selvfølgelig har USA sitt eget Molde, sin egen «rosenes by». Portland, Oregon, som nå dessverre er åsted for USAs politiske kollaps, er kjent som en progressiv kulturby og altså tilnavnet «Rose City».

            Gitaristen Ripley Johnson er opprinnelig fra østkysten, men har funnet seg godt til rette på vestkysten med sine to band;, tungt psykedeliske Wooden Shjips, j´n en påstått svensk vri på Crosby, Stills & Nash-sangen «Wooden Ships», og synth-bandet han har med kona Sana Yamada, Moon Duo.

            Men Ripley er, viser det seg, ikke bare en fuzz-psykedelisk gitarist, han er også en viderefører av en flott musikalsk tradisjon som strekker seg tilbake til San Franciscos tidlige 70-tall, da Grateful Dead ble et slags countryrockband og Creedence Clearwater Revival hyllet Buck Owens. Musikk som forbilledlig upresist ble kalt «cosmic american music» av Gram Parsons.

            Ripley Johnson dukket først opp med Rose City Bands selvtitulerte debut i fjor sommer, bandet består bare av ham og Moon Duo-trommis John Jeffrey.

            Men det er med oppfølgeren, «Summerlong», prydet av et innbydende og mytologiserende maleri av Jaime Zuvera, at Rose City Bands idéer og utrykk faller helt på plass.

            Åpneren «Only Lonely» er så perfekt sommersang som denne uperfekte sommeren har kunnet by på. Ripleys vokal er alt annet enn spektakulær, men passer perfekt inn i den kuskende grooven og highlighter hans hypnotiserende gitarløp. Så glassklare at de vil bringe en tåre til øyekroken til Mark Knopfler.

            «Summerlong» inneholder åtte sanger, alle distinkte melodier, som lar Ripleys gitartoner flomme over musikken som ringer (ripples!) i vannet.

            De to siste sangene, «Wee hours» og «Wildflowers» er koblet sømløst sammen, segued som det heter, til en over elleve minutter lang trip.

Et «triks» som Rose City Band henter fra Grateful Dead, som hadde denne metoden som kjennetegn på sine konserter.

            Men før vi når dit har vi også blitt servert lang smak-godbiter som «Real Long Gone» og «Reno Shuffle».

Rose City Band plukker opp tråden fra parkerte Chris Robinson Brotherhood og ærer med det avdøde Neal Casal.

 

Angel Headed Hipster: The Songs of Marc Bolan & T.Rex - A Hal Willner Production (BMG)

Først et par deklarasjoner; i 1971 var T.Rex andre album (egentlig Tyrannosaurus Rex sjette) album, Electric Warrior den mest overlegne festplata i tenåringsmiljøet i Halden.

 

I dag setter jeg stor pris på min gull-vinyl utgave med utskåret cover fra Record Store Day i 2017. Vi snakker ræv-ristere som «Mambo sun», «Cosmic Dancer», «Jeepster», «Get in on» og «Life´s a gas».

 

Hei, livet er her & nå en rullebane rett opp i de lette skyene!

 

Marc Bolan var glam-rockens første prins, han ble til overmål produsert av Bowie-lydmann Tony Visconti.
Dessverre hører Bolan med i den tragiske klubben av rock-artister som ikke rakk å bli tretti, han døde 29 i en bilulykke i London i 1977. Dernest: Jeg er sucker for tribute-plater, har mellom fire og fem hundre av dem i samlingen, blant de mest verdsatte er et utvalg kuraterte av den amerikanske produsenten og musikk-visjonæren Hal Willner.

 

Lost in the Stars: The Music of Kurt Weil (1985), Stay Awake: Various Interpretations of Music from Vintage Disney Films (1988), The Harry Smith Project (2006), Leonard Cohen: I’m your man (2006) og de to volumene med piratsanger: Rogues Gallery (2006) og Son of Rogues Gallery (2013).


Ikke å forglemme, Willners kuratering av Warner Brothers tegnefilmmusikk fra 1936 til 1958, The Carl Stalling Project. «Ping, going, swupp, crash osv».

 

Willner har også laget tributeplater til blant andre Nino Rota, Thelonious Monk og Charles Mingus og produsert album med Lou Reed og Marianne Faithfull. Dessuten haugevis av tema og tribute live konserter, ved siden av å være musikk-konsulent på filmer
så forskjellige som Gangs of New York og Talladega Nights.

 

Men i våres var det over, Hal Willner døde av korona i april, 64 år gammel.

 

Tom Waits kalte ham en «crafty treasure seeker and archaelogist of forgotten islands in popular culture».

 

Noen av gjengangerne på Willners plater og konserter var artister som ikke nødvendigvis var lette å overtale; Faithfull, Reed og Waits, Michael Stipe, Shane McGowan, Iggy Pop, Beck og Dr. John. Men også en bande med mindre kjente, men originale og talentfulle artister. Alle elsket Hal og Hal så og hørte dem for alt de både var og kunne være.

 

Mange som har fulgt med Willners prosjekter er kanskje overrasket over at han kastet seg over musikken til glam-hippien som ofte var utstyrt med flosshatt og fargerike og blafrende gevanter. Men produsentens misjon har vært å tydeliggjøre Bolans evner
som komponist, det kom kanskje i skyggen av hans outrerte flamboyance. (Som vi som kids elsket!).

 

Nick Cave har vært blant Willners trofaste våpendragere, på Angelheaded Hipster gjør han storverk av «Cosmic Dancer» ved å snu den på hodet til en dramatisk ballade slik bare han kan. Høsten flotteste, vakreste, rett inn på en essensiell Cave.

 

Da har Kesha startet ballet med en blåsertung «Children of the revolution». U2 med Elton John på piano gjør en straight up versjon av «Get it on», «Bang a gong (get it on)» som den het i USA. For å balansere dette slipper Willner til veteran-bidragsyter
David Johansen i en forrykende storbandsversjon dårlig forkledd som sitt alterego Buster Poindexter.

 

Bolan glam-kollega Joan Jett treffer rågummi-spretten på «Jeepster», Lucinda Williams blåser downer-svai inn i «Life´s a gas». Brødrene Lennon; Sean og Julian gjør henholdvis «Mambo sun» og «Pilgrim´s tale» med kvinnelige medsangere; Charlotte
Kemp Muhl og Victoria Williams (der var hun).

 

Plassen her begrenser beskrivelser, men et vilt eklektisk artistspekter, bl.a Peaches som moderniserer «Solid Gold, Easy Action», Father John Misty,Todd Rundgren, Devendra Banhart, Gavin Friday som gjør en kobling av «She was born to be my unicorn» og T.Rex første hit, «Ride a White Swan», sammen med Maria McKee, Nena («99 luftballons») som gjør «Metal guru» og Børns (Garret Clark Burns) som løfter «Dawn storm» til en svulmende ballroom-trøkker.

 

Willner og Bolan er borte, dette storslagne super-electriske overflødighetshornet er måten å huske dem begge på.

 

Arlo McKinley - Die Midwestern (Oh Boy Records)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.47.19.png

«Old people just grow lonesome, waiting for someone to say «Hello, in there, hello»!

            Sangen «Hello in there» demonstrerte John Prines velformulerte empatiske evner allerede på debutalbumet hans i 1971.

             Prine døde av korona i april, 73 år gammel. Da hadde han eid sitt eget plateselskap, Oh Boy Records, i nesten tretti år og fra tid til annen også gitt ut plater med andre talentfulle sangere/ låtskrivere.

            Den siste han rakk å knytte til selskapet sitt var førti år gamle Arlo McKinley, fra Cincinatti, Ohio.

            McKinley var i ferd med å gi opp musikkkarrieren sin, da Prine stakk hodet inn og lurte på hvordan det stod til. Sangen som utløste Prines interesse, «Bag of Pills», er selvfølgelig med her, og er sentral for tematikken som McKinley er opptatt av.

            Den handler om en kar som har solgt en pose med piller for å få råd til å ta med dama på byen. Men den tipper raskt over i noe enda mørkere, McKinley synger «Life, I don´t want it if it´s so easy to die». Han har hatt opioid-epedemien katastrofale følger nært innpå seg.

            Albumtittelen «Die Midwestern» er å oppfatte som en vri på den geografiske forankringen som McKinleys oppvekst har gitt ham. I det som nedsettende blir kalt «flyover country» av folk på den amerikanske øst og vest-kysten.

            Der Arlo har hatt en utvikling som nesten er å betrakte som obligatorisk for amerikanske sangere/ låtskrivere. Han sang i kor i baptist-kirken som åtteåring og som  den yngste av tre brødre vokste han opp med brødrenes punk og metall-plater. Vekslet med farens Hank Williams og Bob Dylan.

            Arlo McKinley hadde gitt ut et lokalt album (2014) men karrieren hadde begrenset seg til hjembyen, i følge historien her gikk han nesten glipp av telefonen fra roadmanageren til Tyler Childers som ville ha ham som oppvarmer. Fordi han ikke gadd å svare på et ukjent anrop. En buddy som fulgte med på sosiale medier fanget opp forespørselen og dermed begynte hjulene å rulle.

            For alle som har hatt glede av å følge med nettopp Tyler Childers de siste tre årene, er det lett å forstå at McKinley appellerer til den samme interessen. Legg til musikalsk ekko av Jason Isbell, John Moreland og Ian Noe. Innimellom toucher han fraseringen til fellow Ohioan Dwight Yoakam. Premium americana.

            Men selv om sangene til McKinley var det som fikk den langt fra sangmessig  lettimponerte Prine til å følge med, er det klangen i stemmen som aller først griper tak i deg, den der spesielle blandingen av sårhet og ukuelig oppdrift. Gospel uten det religiøse budskapet. Virkelig soul-sang.

            Selvfølgelig er det plass for det mer personlige, det evige «should I stay, or should I go», både når det gjelder forhold og når det gjelder boplass. Amerikanere er både ekstreme lokalpatrioter og samtidig nomader som aldri slår seg til ro. Og hever ikke øyenbrynene når noen snakker om sin femte ektemann eller kone.

            Det første verset i åpningskuttet, «We were alright», legger lista; «We hit the road/ I said tell me where you’re wanting to be/ And that’s where we’re gonna go/.

Videre; «Turned the radio on/ And heard «Luckenbach, Texas»/ And you said it was your favorite song/ Girl you started singing along/ Crossed state lines.».

            «Die Midwestern» er spilt inn i Sam Phillips Recording Service i Memphis, Tennessee av den unge produsenten/ teknikeren Matt Ross-Spang som også har navnet sitt på plater med Margo Price, Jason Isbell, Calexico og John Prine himself.

Med på musikerlaget er ringrever som trommeslager Ken Coomer (Uncle Tupelo, Wilco) og Will Sexton, Charlies lillebror. All good.

 

The Northern Belle - We Wither, We Bloom (Die With Your Boots On)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.42.38.png
Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.41.56.png

 

Momentumet til den nye generasjonen av norske americana-artister øker. Flere av artistene får regelmessig oppmerksomhet i internasjonal musikkpresse, spillejobbene spredte seg pre-corona som ringer i vannet og i løpet av ikke alt for lang tid skal det foreligge en amerikansk dokumentarfilm om dette vitale miljøet.

            Således omtales det nye, tredje studioalbumet til septetten The Northern Belle allerede denne uka i positive ordelag i velrennomerte «American Songwriter».

            Med sitt forrige album, «Blinding Blue Neon» (2018), ble The Northern Belle Spellemannpris-nominert. Samlingen avfødte flere radiosingler og fikk strålende anmeldelser, et resultat av et stort sprang fremover fra den selvtitulerte debuten fra 2015.

            Stine Andreassen er The Northern Belles hovedsanger og låtskriver, det er hennes talent på begge områder som er energi-kjernen i bandets musikk, en spirit som er avgjørende for at det er lett å bli grepet av dette. I forkant av innspillingen av denne plata har Stine bodd en periode på østkanten av Music City, USA, Nashville, der sangene har funnet sin form, tre av dem i samarbeid med amerikanske låtskrivere.

            Undertegnede har fulgt musikken som The Northern Belle er videreførere av i mange tiår nå og tumler mye med hva det handler om. Hvorfor er det slik at akkurat denne musikken, stinn av spilte instrumenter, om og om igjen, kan løfte meg ut av det meste av mismot og meningsløshet?

            Det krever mere spalteplass enn dette tillater å si noe inngående om noe så grunnleggende, så her nøyer jeg med å slå fast at The Northern Belles musikk er akkurat slikt som gir meg trua i tider som stadig serverer kjipe nyheter og utviklinger.

            «We wither, we bloom», en tittel som strengt tatt snur naturens gang på hodet, er som forgjengeren en veloverveid blanding av dempede og vakre ballader, «How deep» og «Born to be a Mother» (med flott strykerarrangement) og  musikk straight out av vår forestilling om solfylt California power pop-rock.

Det er nærliggende å bruke Fleetwood Mac som den definitive referansen, men The Northern Belle lykkes med å etablere sin egen identitet i kraft av originale sanger og massevis av nyere innflytelser.

            Jaga Jazzist-gitarist Marcus Forsgren har denne gangen eneansvaret for produksjonen, han slår fast at han virkelig kan faget og sørger for at alle de små, men essensielle, detaljene skinner når de skal skinne. Det låter storslagent uten å bli pompøst, det låter polert uten å bli glatt, det låter friskt og nå der det kunne ha tippet bakover i retrofella.

            Nydelige «Lonely» er kanskje platas aller flotteste minutter, Stine Andreassen stemme kommer maksimalt til sin rett og spikrer en gang for alle at hun hører hjemme i nordicanaens (det uunngåelige navnet på hjemmeavla americana) vokale førstedivisjon.

            Men The Northern Belle er absolutt ikke bare Stines backingband, kompet til bassist Yngve Jordalen og trommeslager Svein Inge Bjørkedal er akkurat der det skal være, i den riktige groove-lomma, gitarist Bjørnar Ekse Brandseth er denne generasjonens Geir Sundstøl og Lars Håvard Haugen rolled-into-one, hans gitarmakker Ole-André Sjøgren er en utmerket allround-gitarist.

            Dessuten har The Northern Belle offisielt med seg harmoni-sangerne som vanligvis er innleide i sammenhenger som dette, Marie Tveiten og Johanne Flottorp. I tillegg spiller de henholdvis vibrafon og feler. Flottorps harding-fele er touchen som innimellom forteller internasjonale lyttere at dette er Made in Norway.

            De to åpningssangene på plata, «Gemini» og «Remember it», den siste kanskje ikke favoritten til en eller annen eks?, har allerede vært å høre på radio en stund.

            Siden vi nå går inn i høst som kan bli mørk på flere måter enn normalt, hva med å plassere «Late bloomer» på alle tilgjengelige tung-rotasjon-lister, for en fengende dose «girl power» og samtidig musikalsk immun-styrking?

            «Late bloomer» promoteres av en morsom og velregissert video filmet inne på det nå avstengte Deichmanske biblioteket, der Andreassen, Flottorp og Brandseth danser line-dance ikledd aerobics-tøy med vedvarende glimt i øyet. En video med potensiale til å ta ultrafengende «Late bloomer» til høyder ala old-school MTV videoer.

            «We Wither, We Bloom» er et nytt overbevisende kapittel i nordicanaens etablering som en distinkt uttrykksform som kan rivalisere norsk jazz og metall som internasjonale fremganger.

            Det er svært god grunn til å reflektere over at all denne norske musikken har det til felles at den skapes av svært gode musikere. Ikke er avhengig av dustete pop markedsføringsstrategier.

 

Bendik Brænne - Personal Best?

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.37.56.png
Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.39.23.png

I en pressetekst som følger med utgivelsen av Bendik Brænnes femte soloalbum, med den noe konklusjons-ledende tittelen «Personal best?», tar Brænne et halvhjertet oppgjør med at han har kronet seg selv til «Norges countryprins». Han har jo ikke beskjeftiget seg med denslags på halvt tiår, påstår han.

Vel. «Engang countrysanger, alltid countrysanger.» -Gammelt prærieordtak.

            Den svært aktive session-musikeren solodebuterte i 2013 med den selvinkriminerende «How to fake it in America», og foregikk med det muligens fake news-fenomenet med tre-fire år. Brænne ble premiert med Spellemannprisen i countryklassen, og kontret med «Do you know who I am» året etter, som for å understreke at han muligens ikke var helt til å stole på.

            Tre år senere la han kortene på bordet med «The  Last Great Country Swindle», som heller ikke var klar nok tale i forhold til å vri seg unna countrystempelet, enda en gang ble han tildelt Spellemannprisen i countryklassen!

            Det var på dette albumet at Brænne samarbeidet med kanadieren Daniel Romano, en artist viss karriere-utvikling kan sies å være en model for nordmannen.

Riktignok holder Romano et utgivelsesmessig ekspresstempo, han er vel allerede oppe i ni album i inneværende år?, men de to jevngamle sangerne (Brænne fyller 33 i dag, på utgivelsesdagen av denne plata) deler det som kan oppfattes som en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og en who-cares holdning til sjangerne og musikalske konvensjoner.

            For to år siden slapp Brænne albumet «Benedictationary», der han spilte alt selv i et sangsett som fokuserte på noen tunge personlige erfaringer.

            Brænne må ha savnet selskap, denne gangen har han med seg hele åtte musikere i studioet, uten at han har lagt noen demper på sin egen innsats. Han spiller bass, bassmunnspill, piano, akustiske og elektriske gitarer, Fender Rhodes, Fender 6, Farfisa, mellotron og Hammond B3. Ved siden av å produsere og synge.

            Det er vel ikke feil å si at Bendik Brænne denne gangen iscenesetter seg selv i et musikalsk landskap som hadde sin storhetstid på 1960-tallet, altså femogtjue år før Bendik ble født inn i en kunstnerfamilie, faren var den avdøde skuespilleren og tekstforfatteren Trond Brænne.

            Beach Boys-harmonier nevnes i presseskrivet, men sanger som «Cruisin´ for bruisin´», «I give you» og «Just a gloomy dream» henter mye fra et større popbilde som for eksempel også inkluderer Bobby Darin, Harry Nilsson og Burt Bacharach. Sanger som på overflaten kan oppfattes som naivt popradio-vennlige, men som ved gjentatte lyttinger viser seg å inneholde flere lag.

En av platas personlig beste, lett shuflende «Gone», preges av nydelig munnspill av Richard Gjems og flotte strykere servert av Mari Person.

            Det avsluttende tittelkuttet er en instrumental som kunne vært temamusikk til en film om en sliten omstreifer som rir inn i en westernby i det sola står opp.

            Bendik Brænne er åpenbart en svært talentfull musiker og låtskriver som allerede er godt i gang med å sette preg på sin samtid. Spørsmålet er om vi skal ta han på ordet når han sier at dette skal være hans siste soloplate?

 

Neil Young: Homegrown (Reprise/ Warner)

NEIL-YOUNG-HOMEGROWN.jpg

Det er vanskelig forklare med ord, den følelsen som treffer meg i mai hvert år. Har gjort helt siden 1972. En helt spesiell mental film utløst av lys, temperatur, natur, en yin-yang kombinasjon av optimisme & depresjon, satt til soundtracket av Neil Youngs Harvest.

            Jeg var en ung mann som i 72 fomlet i gang med noe som liknet på voksenlivet og sangene til Neil Young traff som emosjonelle piler.

            Harvest ble utgitt 1. februar og tok helt sikkert noen uker på å trickle down til Halden, coveret brant seg inn i bevisstheten som en solstekt tatovering, bildet av bandet på låven på Neils Broken Arrow-ranch med pedal steel-gitaristen Ben Keith midt i, med blikket vendt mot en flannelskjorte-kledd Neil, som vanlig i dekning bak sitt lange hår.

            Bandet var Nashville-studio-musikere som var samlet av produsenten Elliot Mazer etter at Young hadde vært gjest på TV-sendte The Johnny Cash Show.

Mazer forklarer at de mer eller mindre snublet over et sound som var verdt gull, helt presist «Heart of Gold».

            Sjefene på Warner spratt ut av stolene sine da de hørte det spesielle som hadde blitt festet til tapene, endelig hadde Young potensialet til å nå ut bredt, veldig bredt.

«Heart of Gold» og Harvest gjorde Neil Young til superstjerne og Elliot Mazor til producer du jour.

            En kilde på Warner fortalte meg en gang at Platekompaniet hvert nye år bestilte inn mange tusen Harvest- CDer for en ny sesong. At plata hørte med til «starter-kit´et» når unge folk flyttet hjemmefra, flere tiår etter at den ble utgitt.

            Det hører med til den sentrale 70-talls-rockmytologien at Neil Young raskt fant ut at popstjernetilværelsen var noe som strøk ham mothårs og som han sier det selv; Jeg vrei på rattet, ut av mainstreamen og rett i grøfta. Der laget han plater som gjorde at Warner sjefene ble sittende; Time Fades away (73), On the Beach (74) og Tonight´s the Night (75). Omtalt som «Ditch-trilogien».

            Men Neil Young var en mann med mange planer og en utømmelig strøm av nye sanger. Egentlig skulle han ha gitt ut albumet som nå foreligger, Homegrown, i 1975, i stedet for Tonight´s the Night.

Det var visstnok hans gode venner og landsmenn i The Band som overtalte ham til å parkere Homegrown og gå for Tonight´s the Night. Hverken Rick Danko, Richard Manuel eller Levon Helm kan avklare hva som skjedde.

Men Levon Helm spiller trommer på to av sangene, åpneren «Separate Ways» og påfølgende «Try». Robbie Robertson spiller gitar på «White Line», som er tatt opp i London i september 74, rett før C,S, N & Y spilte på Wembley stadion.

Ellers deler opptakene seg mellom Mazers Quadrophonic (?) Studio i Nashville, Village Recorders i Los Angeles og hjemmestudioet på Broken Arrow-ranchen.

            I boka mi er det den helt spesielle kombinasjonen av bandets groove (bassist Tim Drummond og trommeslager Kenny Buttrey) og Ben Keith´ pedal steel gitar balansert opp mot pianoet, for det meste spilt av Jack Nitzche, som gjør at at magien flommer fra sangene på Harvest.

            Jeg vedder en kasse kaniner på at det er Harvest som har vært «gateway drug» for mange generasjoner rockere i forhold til å oppdage countrymusikkens kvaliteter.

            Men, Neil har aldri lykkes med å gjenskape det som skjedde på Harvest. Nei, Harvest Moon er ikke i nærheten.

            Selv om opptakene til Homegrown fant sted to-tre år etter Harvest, er det klart at Neil fortsatt hadde kontakt med magi-kilden.

            Ben Keith er fortsatt med, både som musiker og som co-produsent på seks av sangene, Tim Drummonds distinkte bass er å høre på syv. Trommestolen fylles av Levon Helm og Karl T Himmel. The Band- assosiert pianist Stan Szelest spiller på to sanger og Emmylou Harris synger på «Try» og «Star of Bethlehem». Den siste dukket først opp på American Stars n´ Bars i 1977. 

Ytterligere fire av sangene på Homegrown fant veien til senere utgivelser; «Love is a Rose» (Decade), «Homegrown» (American Stars n´Bars), «White Line» (Ragged Glory) og «Little Wing» (Hawks and Dowes).

            «Separate Ways» har blitt spilt av Young live over førti ganger mellom 1993 og 2014, her er den såre teksten, som omhandler bruddet med skuespillerinnen Carrie Snodgress, moren til hans første barn, Zeke. En av sangene der innholdet ble for personlig, for tungt til at Neil orket å gi ut plata i 1975.

Men også en en sang der Young, Mazor og bandet faktisk nærmer seg Harvest- vibben.

            Det samme kan sies om kuskende «Try», Neil-alene ved pianoet på «Mexico» og selvfølgelig «Love is a Rose». (St. Thomas gjorde en nydelig versjon av «Love is A Rose» på CDen fra mitt radioprogram «Cowboy & Indianer»). «Love is a rose, but you better not pick it..»

            «Florida» er en snakke-låt der Neil forteller et grotesk eventyr, til det som høres ut som om noen gnikker på vått glass. Et tidlig eksempel på Neils senere hemningsløse eksperimentvilje.

            «We don´t smoke it no more» er Neil & co som jammer på låven, åpenbart i diametral motsetning til påstanden i tittelen, «Vacancy» er nyktrere, med grooven som mer tilhører Crazy Horse enn Stray Gator (Nashville-bandet).

            Homegrown kan ikke måle seg med Harvest, hva kan det? Til gjengjeld er denne plata prime-time æra Young som er et åpenbart must for alle som aldres med Young.

 

Jess Williamson, en trollbinder-inne. 

Jess Williamson vokste opp i en forstad til Dallas, Texas. Men er, som mange av sine fellow amerikanere, rastløs, og har rukket å flytte flere ganger. Først til Austin, Texas, dernest til New York, så tilbake til Austin, nå er hun bosatt i Los Angeles.

            Der har sangene som er å høre på Sorceress, Williamsons fjerde album, blitt til. Innspillingene har skjedd i Brooklyn, New York, mens ferdigstillingen av plata har funnet sted i studioet Dandysounds i Dripping Springs, en drøy halvtimes kjøring vest fra Austin.

             Williamson flyttet opprinnelig til Austin for å studere fotojournalistikk ved University of Texas. Ikke overraskende ble hun dratt inn i Austins sydende musikkmiljø, først som musikkjournalist for universitets-avisa, og etter hvert med eget musikk-radioprogram på studentradioen.

            Hun hadde vokst opp i en familie med stor musikkinteresse; Van Morrison, Bonnie Raitt, Jimmy Buffett og 1990-tallets countrymusikk som The Judds og KT Oslin fylte hjemmet. Jess sier at hun har sunget og opptrådt selv helt siden barnehagen.

            En konsertopplevelse med Austin-legenden Ralph White III, fele og banjospiller i den innflytelsesrike 90-talls-trioen Bad Livers, gjorde at hun meldte seg på et banjo-kurs i en musikkbutikk og begynte å skrive egne sanger.

I et intervju med Mojo sier følgende om opplevelsen med White III:

- Jeg så ham spille banjo, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Jeg hadde tenkt at banjo var et slags moro-instrument, men han gjorde den hypnotisk og skremmende, uhyggelig og dyp. Eldgammel og resonnerende på samme tid. Jeg ble helt oppslukt, som om jeg skulle ha blitt forelsket.

            Etter endt utdannelse i Austin flyttet hun i 2010 til New York for videre foto-utdannelse, men droppet ut etter et par semestre. Musikken hun spilte i bandet Rattlesnake, sammen med andre texanere, tok all tid. Da var det like godt å finne veien tilbake til Austin, til satsing som gjør-det-selv artist med egne plateutgivelser fra en debut-EP i 2011.

            Fra og med utgivelsen av albumet Cosmic Wink (2018) har hun vært knyttet til det hippe LA-selskapet Mexican Summer som også gir ut platene til Allah-Las, Ariel Pink, Jessica Pratt og svenske Dungen.

            Hun samarbeider med kjæresten, Shane Renfro (kjent fra bandet RF Shannon) og sammen med tre-fire andre musikere lager de musikk som kombinerer trommemaskiner og pedal steel gitar, akustiske og elektriske instrumenter som klarer å skape både storslåtte pop-lydbilder og rolige country-folk strekk. Som sanger blir hun sammenlignet både med Kacey Musgraves og Cat Power. Noen hører countrysoul-linja som strekker seg fra Bobbie Gentry til Frazey Ford. I de roligere arrangementene er det ekko av Hope Sandoval og David Robacks drømmepop i Mazzy Star.

Uansett er Jess Williamsons stemme et storslått instrument, som benyttes med velbalansert tilbakeholdenhet.

            Tittelkuttet, «Sorceress», oversatt til trollkvinne, inneholder kontradiksjonen «Yes, there is a little magic in my hat, but I am no sorceress». Williamson sier at det handler om forventningene som stilles til kvinner om å bære andres sorg og samtidig smile.

            Mange av tekstene på plata kan sies å handle om åndelighet, «Wind on tin» inneholder følgende: «Heard a sound so heavenly / were the angels singing just for us / or is that what the wind / out here does on tin», oppfattet i en begravelse.

            Høydepunktet er sangen «How ya Lonesome» som svever av gårde på en sakte groove og der pedal steel og keyboards slår inn som rullende bølger på en strand.

 

Jaime Wyatt: Neon Cross (New West)

Amerikanske Jaime Wyatt dukket opp på americana/ alt-country-radaren i 2017 med EPen «Felony Blues».

En tittel som selvfølgelig lett kunne ha vært ren fiksjon, jeg mener Johnny Cash hadde definitivt ikke skutt en mann i Reno bare å se ham dø, Cash hadde til slutt bare sittet inne et døgn av sitt liv, for å bli tatt for å urinere på offentlig sted. Men «Folsom prison Blues»-teksten sikret Mannen-i- Svart et evig image av svart fare som gjorde ham til en svært markedsførbar artist mot et publikum oppdratt på «tøff & farlig» rock.

            Men så viser det seg at Jaime Wyatt er the real deal. Hun har sittet et år i LA County Jail, dømt for å ranet heroin-langeren sin. Absolutt «Alvorlig forbrytelse blues».

            Da Jaime Wyatt slapp ut av fengsel, valgte hun også å komme ut i en mer overført betydning, som lesbisk.

            Det er denne dramatiske og annerledes bakgrunnen som er fundamentet for flere av sangene på hennes fulle debutalbum, Neon Cross, produsert av en kar med klar outlaw country-stamtavle, Shooter Jennings. Sønn av avdøde Waylon Jennings og hans kone, Jessi Colter, også hun en del av de originale outlaw-rytterne på midten av 1970-tallet.

            Shooter har de siste årene bygget seg opp en solid karriere som produsent, med Grammy-priser for sin innsats for Brandy Carlile og Tanya Tuckers siste. Sist vi hørte fra Shooter var som produsent for American Aquariums siste, sterke Lamentations.

            Shooter holder tunga rett i munnen, han får klientene sine til å skinne, gjør dem rett og slett mere tilgjengelige, distinkte, det vi enkelt kan betegne som velproduserte.

            Neon Cross nyter definitivt godt av Shooters metode, det låter fyldig, luftig og krystallklart. Nok til at de lekre paneringsdetaljene i stereolydbildet gjør lyttingen til en sann fryd. Samtidig er det vemodig å tenke på at mye av det flotte gitararbeidet vi hører her, var noe av det siste Neal Casal rakk å være med på før han valgte å ta livet av seg, femti år gammel, i august i fjor.

            Et par av sangene lener seg på den lett identifiserbare, fremoverlente grooven som var Waylon Jennings kjennemerke; «LIVIN» og «Hurt so bad», den siste med vokalhjelp fra Shooter.

«Just a woman», en solid klassisk country weeper, inneholder vokal fra Jessi Colter.

«I am just a woman, nothing more, nothing less..»

            Jamie Wyatt føyser seg inn i rekka av countrysangere som starter med  Loretta Lynn og teller Emmylou Harris, Carlene Carter og Maria McKee, hele veien fram til unge kvinner som Niki Lane og Margo Price.

Sånne som ikke finner seg i bullshit, i «Livin» synger Jamie «People say I´m crazy, and they are god damn right».

Selvinnsikten kommer også til uttrykk i avsluttende, sakte feledrevne «Demon tied to a chair in my brain».

 

Ivar Orvedal: Postreptilia (Orb Compendium)

Sveve over byen og deler av Vestlandet.

 

 

..Og så over til noe helt annet.

 

Vestlands-poet, forfatter, musikkskribent og åpenbar multitasker Ivar Orvedal (også sauebonde, hesteoppdretter, lærer, kulturgründer..) har fått med seg to markante musikere i norsk musikkvirkelighet, klokkenist i Oslo kommune, Laura Marie Rueslåtten og gitarist ekstra-large, Geir Sundstøl, på innspillinger som det føles trygt å påstå at det ikke finnes
maken til.


På en fundament av massive kirkeklokker (tatt opp i Uranienborg kirke av Audun Strype) og pedal steel gitar og et instrument-utvalg til venstre for Tom Waits (tatt opp i Sundstøls Studio Intim) leser Ivar Orvedal dikt og tekster som også befinner seg trykket i et medfølgende kunstnerisk designet hefte.

 

Det kortfattede budskapet fra denne anmeldelse er at verdenen som Orvedal, Rueslåtten og Sundstøl skaper er en opplevelse som lander et sted mellom meditasjon, high-end audio hypnose og syrefast syretripp.

 

Rueslåtten har syv års utdannelse fra klokkenistskole i Danmark, (verdens tyngste instrument kalles carillon), og har siden 2014 sørget for at osloborgere hver morgen klokka 07.00 hører Griegs «Morgenstemning» og 12.00 «Vektersang» fra Rådhuset. Dessuten et bredt utvalg tilpasset klokkespill-musikk for alle typer anledninger inkludert «Purple rain» og «Changes» da Prince og Bowie gikk bort.


Sundstøl er både kjent som en høyt verdsatt sparringpartner for noen av våre største folkelige artister, nå senest på Stein Torleif Bjellas «Øvre-Ål Toneakademi» og sin egen Spellemannpris-vinnende (Brødløs) trilogi med pedal steel-drevet
instrumentalmusikk.


Det første vi hører på komposisjonen «This is wondering», alle har engelske titler, er Orvedals knusktørre stemme som melder «Dette er undring. Mi undring tøyer seg for å nå fram til di undring». En programerklæring god som noen for denne plata, en audio-versjon av sakte-TV, som maner lytteren til å «pay full attention» for å parafrasere poetens språklige dualisme.

 

I heftet er alle dikta trykket med sin engelske gjendiktning vis a vis, hvilket skulle gjøre det mulig for internasjonale lyttere å få med seg Orvedals kortfattede, innimellom hviskede, tekstfremføringer.

 

Rueslåttens klokkespill bidrar kraftig til å forsterke alvoret i helheten, Sundstøl mangefasetterte bølger av lyd understøtter dette, sammen åpner de opp dørene til musikalske katedraler der Orvedals stemme økonomisk og tålmodig lar ordene veie sin
maksimale egenvekt.


Postreptilia følges tett av plata Per Smelmanns comeback, der uttrykket er mer jazza og klokkespillet er erstattet av Jacob Eri Myhres trompet. Tekstene her er også å finne i Postreptilias hefte.

 

American Aquarium: Lamentations (New West)

Er det plass til enda en arbeiderklasse-helt?

 

I en stakket stund tror du at det er selveste Bruce Springsteen som har sneket seg inn i stua og tatt plassen til BJ Barham fra Raleigh, North Carolina-bandet American Aquarium på platespilleren.

Så like er stemmene til BJ og Bruce, så nærme mid-period Springsteen er anslaget på det som er tittelkuttet på denne niende plata fra sørstats/ americana kultbandet, sterkt følelsesladde «Me+ Mine (Lamentations)».

            «Lamentations» kan oversettes med sørgesang eller jammer, og BJ Barham tegner opp et bilde av et land der «Neither the left or the right are gonna fight for the folks stuck in between».

            Han har da allerede meldt «When the God you’re praying to up and goes missing/  And leaves a trail of unpaid bills, broken homes and opioid addiction/ Then a politician shows up promising that He’ll return the jobs that God himself could not bring back.»

            Barheim er pissed off og skuffet og konkluderer slik: «Fool me once shame on you, fool me twice shame on me. That’s the day I gave up on the American Dream.»

            Men som den gode amerikaneren han likevel er, har han ikke tenkt til å gi seg uten en fight: «These lamentatitons are gonna be the death of me/ Me and mine, we ain’t the kind to sit around idle and complain/ We´re tough as nail mean as hell, without an ounce quit in our veins.»

            Sangen varer i over sju minutter og de siste to-tre minuttene fyrer bandet opp i et øs der keyboards, gitarer og steelgitarer kjemper om plassen. Videoen pøser på med dramatiske bilde-kollasjer av død industri, stressa bier, snerrende ulver, hus som raser, rustne søppelhauger, urbant og ruralt forfall, Cesar som blir myrdet og til slutt «Goodbye. Punktum».

            BJ Barham skal være en vanskelig fyr, American Aquarium har hatt 26 medlemmer fra starten i 2005 og dagens besetning kom om bord i fjor, akkurat i tide til å være med på denne Shooter Jennings-produserte plata.

            Navnet American Aquarium er selvfølgelig løftet fra åpningssetningen, «I am an American Aquarium drinker» på førstesporet på Wilcos 2001-album, Yankee Hotel Foxtrot, sangen med tittel «Iam trying to break your heart».

            BJ Barham kjemper for at bandet hans skal finne seg en posisjon i den store amerikanske rocktradisjonen som jo teller både Springsteen og Jeff Tweedy nå.

            Under veis har Barham også samarbeidet med Jason Isbell, en annen markant rocker som i disse dager søker om opptak i lauget til Bruce og Jeff. Isbell produserte det som ble American Aquarium sitt foreløpige karriere-album, egentlig ment som et farvel!, Burn. Flicker. Die (2012).

            I steden ble bandet en av bransjens hardest turnerende, med gjennomsnittlig 250 spillinger i året.

            Shooter Jennings har ryddet opp i American Aquariums lydbilde, beholdt countryelementene, sjekk spretne «Barley+ Burley» der pedal steel-gitaren sprudler, og plassert Barhams lettoppfattelige tekster enda mer midt i sentrum.

            American Aquarium gjør ingenting nyskapende, til gjengjeld heller de bensin på bålet for en stolt og effektiv amerikansk arbeiderklasse-kunstform, der Barham kanaliserer Hank Williams, Woody Guthrie og Springsteen uten å be om unnskyldning.

 

Steve Earle & The Dukes:

Ghosts of West Virginia (New West)

Alle som har truffet Steve Earle (65) vet at texaneren er usedvanlig stor i kjeften og har sterke meninger om det meste. Hans politiske ståsted ville antakelig ha skaffet ham en spillejobb på Rødts landsmøte.

 

For Earle må det være forbundet med vedvarende tortur å leve i USA med Trump som president. Det er mulig å tenke seg at en politisk bevisst sanger/ låtskriver som Earle rett og slett har innsett at Trump er for gæren, for jævlig, til å skrive noe meningsfylt om?


Hva kan man gjøre? Kan noe kontrært være mer virkningsfullt?

 

På Ghosts of West Virginia strekker Steve Earle ut en hånd til folka som sørget for at Donald Trump havnet i Det Hvite Hus. I Vest Virginia stemte nesten 70% på den elendige golfspilleren fra New York. (I boka, Steve Earle in quotes (Joanna Serraris, 1997) er han sitert på følgende; «Jeg er moralsk i opposisjon til golf. Det er så en republikansk sport».)

De stemte på Trump mest fordi han lovet å gjøre kullgruve-virksomhet stort igjen.

 

Tittelen på Steve Earles attende album handler ikke om overtro-spøkelser, men om alle sjelene etter forulykkede gruvearbeidere som befolker Appalachie-fjellene.

 

Helt direkte de 29 som navngis i sangen «It´s about blood», de som omkom i gruva i Montcoal så sent som i 2010, ofret i profittens evigbrennende masovn. «Deplorables» i ordets mest tragiske forstand.

 

Plata inneholder ti sanger og klokker inn på under tretti minutter, musikalsk gjør bandet The Dukes den miksen av country, rock, folk og bluegrass som har tjent dem godt det siste tiåret på plater som tematisk har tatt for seg Townes van Zandt, Hank Williams, outlaw-country og Guy Clark, altså inspirasjonen for at Earle faktisk er musiker og ikke politiker.

 

Paradokset som gjør at Earle innser at han må snakke med folka i Virginia kommer overlegent til uttrykk i platas beste sang «Devil put the coal in the ground».

 

På god andreplass, den nydelige «If I could see your face again», fremført av felespiller Eleanor Whitmore.

 

Country til beinet

These days er antakelig countrysanger & låtskriver Harald Thune mest kjent for sin rolle som programleder på kanalen P10 Country.
Men som radioprater føyer han seg inn i en lang tradisjon i countrymusikken, både Willie Nelson og Waylon Jennings ble tidlig engasjert som radio-DJs da de startet på 1950-tallet.

 

Countryradio er fortsatt et av USAs største kommersielle formater, som både skaper og parkerer karrierer.

 

Thune (55) er godt inne i sitt tredje tiår i countrymusikkens tjeneste, han kom over med ferga fra Nesodden på 1980-tallet og beskjeftiget seg innledningsvis med diverse rockband. Han var på rett sted da den såkalte norske roots-bølga gjorde seg markant gjeldende på første halvdel av 1990-tallet. Da var episenteret brune salonger som Gamla og Skillingsborgen i sentrum av Oslo, spesielt Skillingsborgen var Thunes sted.

 

Han hadde, og har beviselig fortsatt, den store stemmen og definitivt personligheten som matchet.

 

Legendene og historiene om Harald Thunes påfunn og gjerninger er antakelig svært godt filmmanus-materiale. Hva skjedde egentlig den gangen på Gamla, da bartender Thune plutselig befant seg på feil side av baren?

 

Det gir antakelig en pekepinn om Thunes udresserte personlighet at hans første skritt inn countrymusikken utgivelsesverden bar tittelen Freestyle Americana (1994).

 

Bandet het, happy-go-lucky, Campfire Combo.

 

I løpet av det neste tiåret ga Thune ut ytterligere to plater, en med norske tekster og en hyllest til sitt store forbilde, Johnny Cash. Johnny Cash Special kom året etter at Cash gikk bort, i 2004. Fire år senere fulgte han opp med Love, Heartbreak & Drinkin´ der han bramfritt titulerte seg «The Viking Johnny Cash»!

 

Men for alle som var villige til å lytte bak fasaden, skrev Thune gode tekster, ganske sikkert fundert på egne, delvis dyrkjøpte, erfaringer og en bunnsolid teft for countrymusikkens referanser og verdier.

 

Hvilket leder frem til Harald Thunes nye plate, med den potensielt tunge-snurpende tittelen The Backbounceability of Humans.
Thune forteller at han kom på albumtittelen etter å ha hørt treneren til favoritt-fotball-laget sitt hevde at «it´s all about bouncing back». Altså en noe spenstigere versjon av å stable seg på beina igjen. Den menneskelige evnen til å få livet på rett kjøl etter en
smell.

 

Mistenker vi at Harald Thune kunne ha forelest i temaet? You guess!

 

I 2017 laget han den første plata si på ni år, titulert Blå vinyl. I følge Thune selv sank den som stein.

 

For å rette opp planla han å sette sammen en samling av sine beste innspillinger.
I stedet kom han på idéen om å samle noen av sine gode musikervenner, samtlige førstedivisjonsspillere i norsk americanamusikk, for å gjøre freshe versjoner av disse sangene i Athletic Sound studio i Halden i samarbeid med studioets veteran-produsent Kai Andersen og Raga Rockers-gitarist Eivind Staxrud.

 

Med på laget er trommis Trond Augland, bassist Atle Rakvåg, gitarist Daniel Gullien, pedal steel-gitarist Tore Blesterud, pianist Arne Martinussen og munnspiller Richard Gjems. Spellemanns-nominerte Jørund Vålandsmyr synger backup.

 

Det låter så tidløst organisk at det hadde passert kvalitetskontrollen i Nashville både på 1960 og 70-tallet. Thunes bariton flyter autoritært på toppen av premium spilling.

 

Rita Eriksen, Norges udiskutable Emmylou, synger duett med Harald på «Mr. and Mrs.», der han leverer følgende uten å snuble; «I think you think that I think that you think that I drink».

 

Det kan godt tenkes at Kris Kristofferson hadde rett da han sa følgende om Harald Thune;

 

«This guy is good, this guy is really damn good».

 

Lucinda Williams:

Good Souls Better AngelS (Highway 20/ Thirty Tigers/ Border)

Det kommer med stor historisk tyngde at Lucinda Williams refererer til president Abraham Lincolns første innsettelsestale 4. mars 1861 i tittelen på sitt nye, fjortende album, Good Souls Better Angels.

Den gang strakk Lincoln ut en hånd til sørstatene med de bevingede ordene «The mystic chords of memory will swell again when touched, as surely they will be, by the better angels of our nature».

 

Dessverre falt Lincolns ord på steingrunn, en drøy måned senere var borgerkrigen i gang.

 

I det vrengebilde vi nå lever av hva Abraham Lincoln representerte i sin samtid, og i evigheten som han tilhører, kommer nøkkelsangen på Williams album.

 

Tittelen «Man without a soul» er intents uhyggelig, om du makter å løfte den ut av sjablongenes verden. I et intervju med Uncut sier Williams at hun lenge slet med idéen om en mann uten sjel, hun refererer Neil Young-sangen «Campaigner» der Young synger at selv (president) Nixon har en sjel.

 

Donald Trump nevnes ikke ved navn, men alle oppegående mennesker som hører Lucinda Williams stemme fråde over en en sakte militær marsjtakt, akkompagnert av gitarer som som høres ut som elektriske sekkepiper, forstår at hun serverer dommen over den 45. presidenten:

 

«You´re a man without truth/ A man of greed, a man of hate/ A man of envy and doubt/ You´re a man without a soul.»

 

Hun fortsetter, uten å backe, «You´re a man without shame/without dignity and grace/ No way to save face/ You’re a man without soul».

 

Mot slutten messer hun om de uunngåelige konsekvensene, som Leonard Cohen ville ha sagt det, «There´s a mighty judgement comin´», «It´s a matter of when, yeah, cause it’s coming down..»

 

Og da har hun allerede varmet opp med «Bad news blues», hvor hun går etter «..fools and thieves and clowns and hypocrites..»

 

Det er fire år siden hun slapp sitt siste album med nye sanger, The Ghosts of Highway 20, der hun mellom fjorten egne også fikk plass til en skranglete versjon av Bruce Springsteens «Factory». Kanskje er frampek mot det faktum at Trump lyktes med å lure
store deler av arbeiderklassen til å tro at han var deres redningsmann?

 

Året etter spilte hun inn en ny versjon av sitt fjerde album, Sweet old World (1992), produsert sammen med ektemann, manager, og nå co-låtskriver Tom Overby.

 

I en alder av 67 beveger Lucinda Williams seg i motsatt retning av de fleste av sine kolleger, hun og bandet, Buck 6; bestående av gitarist Stuart Mathis, bassist David Sutton og trommis Butch Norton, spiller råere og mer lurvete enn noen sinne.

 

Her svirrer og feeder garasjerock ala The Sonics, via Rolling Stones til urpønken til The Stooges gjennom rommet. Åpneren «You can’t rule me» setter stemningen, både i lydbilde og i budskap.

 

Med Good Souls Better Angels understreker Lucinda Williams at en rusten stemme aldri sover, nå nærmer den seg en vokal skjærebrenner.

 

Lucinda Williams fortsetter med gå foran for å utvide americana-sjangeren, hennes autoritet er nå udiskutabel.

 

Ashley McBryde- Never Will (Warner Brothers)

Ashley McBrydes (36) nye album, Never will, hennes fjerde fra starten og oppfølgeren til gjennombruddet med Girl going nowhere fra 2018, avsluttes med sangen «Styrofoam». Altså «Isopor».

 

Sangen er skrevet av låtskriveren Randall Clay, som co-skrev tre av sangene på Girl going nowhere sammen med McBryde og som døde da den plata kom ut.


«Styrofoam» åpner med en wikipedia-opplesing av isoporens historie, fra det ble oppfunnet av svensken Carl Georg Munters og senere «gjenskapt» av gigantfirmaet Dow Chemicals på slutten av 1940-tallet.

 

Isoporen brukes som kjent mest til isolasjon, men i sangen til Clay handler det vesentlig om de billige «fryseboksene» som man får kjøpt på alle amerikanske supermarked, og som du kan fylle med isbiter og raskt kjøle ølet dit med.

 

På overflaten høres «Styrofoam» ut som en novelty/ humorsang. Men egentlig handler det om den arbeiderklassen som Ashley McBryde identifiserer seg med og henvender seg til.

 

Ashley kommer fra den lille byen Waldron (innbyggertall 3500) i Arkansas og hun har forfulgt drømmen sin om å kunne leve av å spille musikk, countrymusikk, lenge. Det tok ti år fra hun ankom Nashville og til superstjerna Eric Church inviterte henne opp på
de store scenene for å synge gjennombrudds-sangen «A little dive bar in Dahlonega».

 

Ashley har tatoveringene og attityden som slår fast at country-sanger-karrieren ikke er en flørt, som hun selv sier det; - Med den første plata (Girl going nowhere) ville jeg forsikre meg om at folk forstod at country musikk ikke er et kostyme for meg.

 

«Girl going nowhere», sangen, var Ashley som ironisk viste fingeren til alle som hadde tutet ørene fulle på henne om at hun aldri ville lykkes.

 

Allerede fra åpningssangen «Hang in there girl» er det klart at at Ashleys nyfunne berømmelse, hun ble valgt til «New Artist of the year» av Country Music Association i 2019 og Grammy-nominert i countryklassen, ikke har forandret nevneverdig på perspektivet. Det handler om å bokse fra en underlegen posisjon, men å slå fra seg med humor og tæl.

 

«One night standards» er akkurat en slik vri på ord og uttrykk som er brød & smør for country-låtskrivere, altså en tekst med utgangspunkt i promiskuitet, «one night stands».

 

På «Shut up Sheila», der en rolig ballade kontrasteres av et voldsomt, heavyrock anslag i refrenget, handler det om en person som foreslår helt feil ting rundt sykesenga til en bestemor som er i ferd med å dø. Å synge «Amazing grace».

Sheila får passet sitt påskrevet, «Shut up Sheila, can’t you see we´ re all talking, why don’t you and Jesus take a walk down the hallway..Shut up Sheila. We don´t sing Amazing grace, we don’t read from the bible, we just go about letting go in our own way.
We drink and we get high..we don´t cry and we don´t pray..»

 

Uhuu! Når Sheila treffes av de tunge fuzzgitarene som McBryde og produsent Jay Joyce (Brandy Clark, Eric Church, Miranda Lambert) slipper løs er det game over for stakkars Sheila.

 

På uforskammet catchy «First thing I reach for» er mer country visdom montert på en shuffle som antakelig får Merle Haggard til å glise fra honky-tonken i himmelen, det tøffer av gårde og lar den lakoniske konklusjonen, «The first thing I reach for..is the last
thing I need» treffe som et tomt whiskeyglass på disken.

 

«Stone» er platas alvorligste og tristeste. En tekst som handler om nære familiemedlemmer som har gått bort, i Ashleys tilfelle hennes eldre bror, en veteran, som tok livet av seg i 2018.

 

Til kompet av en marsjtromme og vakre gitarer går det opp for Ashley at hun og broren har mer til felles enn hun har trodd, at de er skåret ut fra samme sten. Et personlig portrett og samtidig et presist bilde fra den virkeligheten som amerikansk arbeiderklasse handler om. Og om å hanskes med det sinnet og den sorgen som etterlates når noen tar livet av seg. Det motsatte av tralle-vennlig popmusikk, countrymusikk når den er som tyngst og dypest.

 

Tittelkuttet, mer rock-country enn country-rock, omtrent som Jason and The Scorchers da de fyrte av på alle pluggene på slutten av 1980-tallet, er Ashleys statusrapport fra kampen om karrieren, om naysay´erne og hva som betyr noe.

 

Udiskutabelt; Musikken.

«I would have been gone long ago if I had listened to what they say, but I didn’t, I don´t and I never will.»

 

Never Will utvider spekteret med country-powerballaden «Sparrow», den country-obligatoriske morder-balladen, forkledd som road-house hardrocker med «Martha Divine» og en tur til Appalachiene med bluegrass-sangen «Velvet red», der mandolin, fele og steel-gitar finner en slik slitesterk og cool groove som vi som liker denne musikken aldri går lei av. Vokalharmoniene er nok til å gjøre oss til true believers, selv om teksten om forbudt kjærlighet skal være inspirert av en flaske usedvanlig dårlig vin med navn, nettopp, «Velvet red».


Alt dette bæres med autoritet av Ashleys kraftige og erke-country stemme, en slik som har utviklet seg twang-darwinstisk for å skjære gjennom støyen fra sosiale rom der livet i middel-Amerika utspiller seg.

 

Middags-sangeren

Early James - Singing for my supper

(Easy Eye Sound / Nonesuch / Warner)

Da jeg besøkte The Black Keys sanger/ gitarist Dan Auerbach i hans studio, Easy Eye Sound i Nashville, i mai i fjor, fortalte han meg at han hadde fem nye plater mer eller mindre ferdig innspilt for det kommende året.

            Med fasit i hånd, ute allerede; bluessangeren Jimmy «Duck» Holmes Cypress Groove, countrysangeren  Kendell Marvels Solid gold Sounds, solodebuten til soul/ blues-gitaristen Marcus King, El Dorado og nå akkurat ute, den 26 år gamle folk-blues-sangeren Early James fra Birmingham, Alabama sitt debutalbum, Singing for my Supper.

            Den 10. april kommer det 23. albumet fra countrysangeren John Anderson, titulert Years.

            Early James er artistnavnet til Frederic James Mullins jr., en sanger med en slik bemerkelsesverdig stemme som nå har blitt litt av kjennetegn for Auerbachs talent-teft. Jamfør Shannon Shaw, Robert Finley, Yola, Dee White og King.

            Auerbach forteller at han ikke trengte å høre mer enn et par sekunder av en video med Early James før han bestemte seg for å invitere til et samarbeid.

«Noen folk er gode sangere, noen folk er bedre enn gode sangere, de bare har denne store evnen til å uttrykke seg».

            Auerbach har fulgt sin oppskrift på Singing for my Supper, han har nok en gang samlet et knippe veteranmusikere i studioet sitt, bl.a bassisten Dave Roe, keyboardistene Mike Rojas og Bobby Wood, pedal steel-magikeren Paul Franklin, trommeslagerne Gene Chrisman og Sam Bacco, gitaristene Russ Pahl og Billy Sanford, og latt dem skinne slik de har gjort gjennom tiårene da de gjorde seg fortjent til betegnelsen «Nashville cats».

Musikere som vi kanskje først i bakspeilet helt har forstått storheten til.

            Auberbach har produsert sammen med David «Fergie» Ferguson (tekniker på Rick Rubins Johnny Cash-plater, nøkkelmann for John Prine) og det låter både fremoverlent fresht og samtidig som om det skulle ha blitt kanalisert fra Nashvilles og Muscle Shoals´ storhetstid på 60-70-tall.

Retro? Jeg vil heller si det med slagordet til Easy Eye Sound; «Good sound comes back around!».  

            For Auerbach legger altså ikke skjul på at han elsker historien, social club-rommet i Easy Eye Sound er stint av alfabet-ordnet vintage vinyl, samlet med kjennerhånd.

            Men min påstand er at han bruker historien til å skape noe nytt, noe dynamisk, organisk, et lett gjenkjennelig sound som først fant sin fulle form på Auerbach´ pop-mesterverk, Waiting on a song, i 2017.

            Early James har altså dette ekstra, stemmen som får deg til å spisse øra.

Han lar åpningssangen, «Blue Pill Blues», en kort tekst om da han gikk «cold turkey» fra bruk av anti-depresjons-piller, rulle i et minutt før han begynner å synge.

Men gudene skal vite at stemmen hans høres da han kommer i gang. En usedvanlig kombinasjon av gruff og klang, en soulsanger av format.

            «What´s roiling and churning in my poor mind/ Supposed to hold fast, supposed to make me feelin´ fine/ But it’s cookin´ my goose with a cast-iron noose/ Can’t walk a straight line, I’m runnin´ on Strycknine/«.

            Viss bedre tider skulle finne det for godt å innfinne seg, er ønsket en Rolling Thunder Revue-style-turné med Dan Auerbach og hans artister.

 

Maria McKee - La Vita Nuova (Fire Records)

Det har alltid vært noe spesielt med Maria McKee (nå 55). Helt fra da det var et misforhold mellom den store stemmen hennes og den vevre fremtoningen da bandet Lone Justice dukket opp på den fertile Los Angeles-musikkscenen i 1983-84, i kjølvannet av The Blasters, Los Lobos og Dream Syndicate. Lone Justice mikset rockabilly med country og la
til LA-punk-energi.


Tenåringen ble lynraskt alles darling, før bandet hadde rukket å gi ut sitt selvtitulerte debutalbum for Geffen i 1985, knakket Bob Dylan, Linda Ronstadt, Tom Petty og Stevie Nicks på garderobe-dørene til småklubbene de spilte med både låter og gode råd. Nicks skal ha vært spesielt pågående og krevd at Maria skulle føre fakkelen hennes videre! Med andre ord, litt av et press rett ut av startblokkene.

 

Men Maria McKee var ikke helt uforberedt. Halvbroren hennes, Bryan McLean, var medlem av 60-tallsbandet Love, som låtskriver stod han bak en av bandets største låter, «Alone again or». Maria hadde selv studert improteater i klasse med Nicolas Cage.
Men Lone Justice lyktes aldri med å leve opp til de enorme kommersielle forventningene, da de fant veien til Norge og Sardine´s i 1986, bestod bandet i vesentlig grad av andre musikere enn ved starten. Året etter var det game over, og Maria McKee startet på en solokarriere som best kan beskrives som ustabil.

 

Men til å begynne med gikk det rimelig på skinner, den selvtitulerte solodebuten kom i 1989, You gotta sin to get saved (93) nådde 11. plass på VG-lista, Life is sweet (96) solgte seg 22. plass. Allerede på midten av 80-tallet var hun en slags «ny» Emmylou Harris, som gjorde distinkte vokal-innsatser på nøkkelplater for bl.a. Dwight Yoakam og Robbie Robertson. Anerkjennelsen som låtskriver kom i form av tolkninger fra bl.a. Bette Midler og Dixie Chicks og bidrag til det bejublede soundtracket til Tarantinos Pulp Fiction.

 

Det siste albumet, Late December, kom for hele tretten år siden. Hennes sporadiske musikalske fremstøt har kommet som bidrag til Erik Hillestad-produserte Songs from a stolen Spring (2014), der hun gjorde Tony Joe Whites «Ol´ mother Earth» i en medley med egyptiske bandet Massar Egbari og et bidrag til en Blind Willie Johnsen-hyllest i 2016.

 

Det nye albumet har vært i produksjon i minst tre år, der McKee har flyttet mellom Irland, Los Angeles og London. I denne perioden har hun stått frem som «panseksuel».

 

At det handler om et nytt liv, kan forstås.
Nye La Vita Nuova, som har hentet tittel fra et diktverk skrevet av Dante Alighieri i det muligens rocka året 1294, er et stort anlagt verk, influert av «gamle» engelske og irske poeter som Yeats, Blake og Keats, ved siden av David Bowie.
Her flommer ordrik poesi i store arrangementer med strykere og blåsere, midt i malstrømmen, Maria ved flygelet, med en stemme som får denne ambisiøse musikken til å sveve.

 

Dette er musikk som har vesentlig til felles med noen av de senere platene til Rufus Wainwright; teatermusikk og klassisk musikk som søker å berøre de store følelsene i livet. Slik de formidles fra de skrå scenene der operakunsten formidles.
Ord som «himmelstormende» og «romantisk», «svermerisk» kommer susende gjennom rommet når Maria modulerer som om hun skulle ha vokst opp på Broadway og ikke på rockabilly-treff i Anaheim i Los Angeles.

 

Maria McKees «nye liv» er overraskende og mangefasettert på alle vis, åpenbart for henne selv, og på kjøpet, også for oss lyttere.

 

Rebekka Lundstrøm - Carousel (Egen utgivelse)

Et betimelig spørsmål. Hvor god plass er det i Det Blå? Rett og slett fordi det nå til stadighet dukker opp nye norske sangere og musikere ut av, nettopp, det blå.
Talenter som man ikke har rukket å høre et pip om, og så serverer de opp plater, innspillinger på forbløffende høyt nivå.

 

Rebekka Lundstrøm er fra Arendal og skal etter sigende ha begynt å skrive sanger bare for tre år siden, etter et lengre utenlandsopphold i Spania og England. Hun har vært en del av Arendal Låtskrivernettverk, som takkes på coveret, og hun har fått hjelp av Jim Stärk-sanger/ låtskriver Einar Fadnes (snart på gang med soloplate) som har produsert et lekkert lydbilde som benytter akustiske instrumenter; gitar, banjo, mandolin, fiolin, bass og steel tongue-tromme. Det siste et metal-perkusjonsinstrument.


En av de gjennomgående svært velkomponerte sangene på Carousel, «Talk with you», er en duett med Fadnes, en påminnelse om at han har en av landets fineste folk- rock-stemmer, i terrenget av en norsk Jim Croce.

 

Men før vi har kommet dit, har Rebekka Lundstrøm og stemmen hennes grepet oppmerksomheten med den nydelige åpningssangen «This wind», der plukkende banjo og en sår fiolin danderer en finfin groove, frem mot et refreng med utsøkte harmonier. En sann sang vi trenger å høre på radio i tider som disse, en myk musikalsk omfavnelse.

 

«Blow up» skrur opp intensiteten med et opprop om å bryte ut av konformiteten, finne og skape seg sjæl, «I´m gonna blow up, blow up, blow up this box they put me in/ Get out, get out, get out of this shape they try to bend me inn».

 

På tekstmelding forteller Rebekka at hun har mange forbilder i musikken; Cohen, Dylan, Van Zandt, Emmylou Harris, Gillian Welch, Blaze Foley, gamle countrylåter.
Uansett har hun klart å suge inspirasjon fra dem uten å bli blendet, den egne stemmen skinner klart og tydelig tvers igjennom et debutalbum som inneholder ni sanger som alle har god grunn til å være med på begivenheten.

 

Brandy Clark er mester i Nashville låtskriving

Brandy Clark ansees som en av Nashvilles beste og morsomste låtskrivere. Men i motsetning til de fleste av sine låtskriverkolleger, har Clark også en ganske fremgangsrik karriere som artist.


Denne helga slapp hun sitt tredje soloalbum, Your Life is a Record, der hun synger duett med han som oppfattes som sin generasjons skarpeste og mest egenartede låtskriver, Randy Newman.
«Bigger boat» er skrevet av Brandy og Adam Wright, og det er lett å forstå at Newman kom ombord. «Bigger boat» er en overlegen kommentar til det hyperpolaristerte amerikanske samfunnet, en sang som Newman kunne ha skrevet selv, med hans
patenterte kombinasjon av misantropi og beksvart humor. Den slutter slik; «We´re springin´ a leak/ we´re comin´ apart/ We´re on the Titanic/ but we think it’s an ark».

Newmans southern stemme bromler som en Moses i rollen som stand-up-komiker.

- Det var noen folk i plateselskapet som kjente Newman, han sa ja med en gang han hørte sangen og kom inn på selveste «Memorial day» for å gjøre sangpålegget, det var en fornøyelse å jobbe med ham, forteller Clark en ettermiddag i januar på kontorene til Warner Norge. Vel vitende om duetten med Newman er noe som kommer til å legges merke til. Hun er genuint og overbevisende glad for å være tilbake i Norge tre år etter førstebesøket. Hun ser det ikke på noen måte som en selvfølgelighet at folk her har oppfattet hva hun holder på med.


Senere samme ettermiddag skulle Clark til Øvingshotellet på Schous Plass for å trimme sin kvartett foran en Europa-turné.

Den startet med en overlegen opptreden på «Interstate 20», der publikum fikk smaksprøver på kremutvalget av sanger fra 12 Stories (2013), Big Day in a Small Town (2016) og nye Your Life is a Record. Clarks så langt tre studioalbum.

 

Kvartetten hennes var noe uvanlig sett fra Nashville-standard. I stedet for den obligatoriske pedal steel-gitaristen, hadde Clark med seg en cellist på scena. Om noen skulle leve i villfarelsen at Nashville, Musikkbransjen med stor m , ikke vet hva
den holder på med, så var Brandy Clarks konsert på Vulkan et krystallklart bevis for at musiker-kattene i Nashville fortsatt mjauer i amerikansk og internasjonal førstedivisjon. (Full transparens; Norsk Americana Forum, der undertegnede er med, er medarrangør av Interstate). At Brandy også er en forbilledlig tydelig sanger, er med på å gjøre at humoren og menneskeligheten i sanger som «Stripes», «Girl next door», «Pray to Jesus» og «Love can go to hell» oppfattes tydelig av fans som vil noe mer enn å hoie med på en lørdag kveld.


- Vi jobber med å gjenskape soundet som preger Your Life is a Record med bare fem musikere på scenen, forklarer Clark,- jeg tror vi får det til.

Det forholder seg nemlig slik at Clark og produsent Jay Joyce (har produsert for noen av Nashvilles største, inkludert Eric Church) denne gangen har gått for en en annen arrangementsmessig løsning, et overraskende lydbilde fundamentert på bidraget til et klassisk ensemble fra Memphis, elleve strykere og blåsere. Med det blå-hvite navnet Memphis Strings & Horns.


Det startet med at Brandy ville lage en plate som var mer akustisk basert enn forgjengeren. Hun ble overtalt av Joyce til, igjen, å lytte til plater som Dusty Springfields Dusty in Memphis og Bobbie Gentrys Ode to Billie Joe og Delta Sweetie.

 

- Jeg må innrømme at den kommersielle mottakelsen av Big Day in a small Town ikke ble det jeg håpet på. Det var en skuffelse. Men jeg har kommet over det, og nå er jeg mer enn fornøyd med at plateselskapet lar meg få ha denne kreative friheten. Muligheten til å prøve noe annet. Jay overtalte meg til å tenke annerledes på hvordan jeg synger, hvordan
stemmen min oppfattes.

Resultatet har blitt en slags kammer-folk-musikk som løfter Clarks musikk ut av Nashvilles gjengse country-pop sound. Dog uten å viske ut hvor Clark nå har bodd temmelig nøyaktig halve sitt liv, hun flyttet til Nashville i 1998 for å studere på det musikk-
bransje-innrettede Belmont University.

 

Clark og hennes medlåtskrivere fortsetter å file på formuleringene, underholde hverandre og oss med språklige blinkskudd som for eksempel denne fra sangen «Long walk»; «So take a long walk off a real short pier/ Take a cinder block with you as a
souvenir..» En mildt sagt oppfinnsom måte å ønske noen dit peppern gror på. Legger man til at arrangementet på «Long Walk», kraftig aksentuert av Memphis Strings & Horns, gjør den til det mest fengende du kan regne med å høre i 2020, så vet vi at Brandy Clark fortsatt har teften.


Your Life is a Record er pepret med slike super catchy sanger, «Who you thought I was», «Bad car» og «Pawn shop» er ytterligere tre blinkskudd.
- Den første av disse er direkte inspirert av noe jeg hørte John Prine si på scena på Ryman for et par år siden. Det første han sa da han dukket opp var, «Jeg er ikke den dere trodde at jeg var». Det var både så morsomt, mystisk og til ettertanke. Jeg er så glad for at Prine endelig blir satt ordentlig pris på igjen, at unge folk oppdager hvilken fantastisk låtskriver han er (ps: skrevet før John Prine så tragisk døde av corona).

 

For Brandy Clark er det åpenbart at det er selve grunn-prosessen, låtskrivinga som gjør at hun verdsetter det å bo i Nashville så høyt.

-Jeg elsker å være en del av Nashvilles kreative samfunn, det å kunne møtes hver dag hjemme hos noen, i deres eller mitt eget hverdagsrom, for å sette i gang med låtskriving. Noen av disse folka jeg skriver sanger sammen med er også mine beste venner, de er der både på gode og dårlige dager.
- Det er nesten som «blind-dating» ler Clark, - jeg har tendens til å bli «naken» ganske fort.
Jeg har lett for å ta frem mine innerste følelser, overbevisninger, om jeg er sammen med folk jeg stoler på. Visse dager funker det, visse dager ikke. Om vi treffer tonen, stemningen, formuleringene, er det magisk. Da er det ingen som husker hvem som kom opp med hva når vi er ferdige. Det er virkelig et ordentlig kreativt samarbeide.

 

Nashvilles låtskriverbransje er unik, det er en slags videreføring av låtskriverfabrikken Brill Building i New York. Der låtskrivere fra før den andre verdenskrigen, og i de påfølgende tiårene, hadde sine små kontorer og gikk på arbeid hver dag for å skrive sanger til artistene som fremførte dem. Norgesvennen Chip Taylor («Wild thing», Angel of the Morning») var en av dem.

 

I Nashville er bare kontorbygningen byttet ut med private våningshus. Målet er det samme, lage overlegne poplåter som artistene kjemper om å få spille inn først.

 

Brandy Clark var med og traff blink for første gang i 2011, med sangen «Mama´s broken heart», skrevet sammen med Shane McAnally og Kacey Musgraves. Tidlig i 2013 gikk sangen til andre plass på countrylistene med countrystjerna Miranda Lambert.
Omtrent samtidig tok The Band Perry sangen «Better dig two», skrevet sammen med McAnally og Trevor Rosen, helt til førsteplassen. Brandy Clark har navnet sitt på flere titalls sanger spilt inn av andre countrystjerner.

 

- Jeg antar at det er et hundretall profesjonelle låtskrivere i Nashville nå. Altså folk som har publishing-avtaler og som mer eller mindre lever av bare låtskriving. Det tok meg ganske mange år å komme dit at jeg fikk en fast publishing-avtale, seks-sju år etter at jeg flyttet til Nashville. Til å begynne med ga det heller ikke det nok inntekter til å leve av, men jeg husker at jeg tenkte på det som at jeg rundet et viktig hjørne, a major turning point.

 

Det nye albumet har altså fått tittelen Your Life is a Record, som er den først setningen i åpningssangen «I´ll be the sad song», der Clark og co-låtskriverne, Jessie Jo Dillon og Chase McGill, sammenligner livet og stedene livet utspiller seg, med en plate.

 

- Det var Jessie Jo som foreslo at jeg skulle kalle plata det, Your Life is a Record, og jeg ble veldig overrasket over at ingen hadde funnet på akkurat det tidligere. Det er visse plater som betyr bestemte ting i livet mitt, markerer viktige hendelser. Jeg elsker plater, CDer og vinyler. Manageren min opplevde en brann og det var det faktum at hun mistet fem tusen vinylplater som var den store sorgen.


På coveret til Your Life is a Record poserer Brandy foran en jukebox som har dumpet ned midt ute i et landskap som kan minne om mytiske Joshua Tree, der legenden om Gram Parsons oppstod og der U2 et drøyt tiår senere ble fotografert for albumet the
Joshua Tree. Sola går ned over Brandy og jukeboxen. Alt hun trenger å gjøre er å snu seg og trykke på knappene til sangene som utgjør et liv.

 

FRAZEY FORD : En Ford du kan stole på

Kanadiske Frazey Ford er en artist som har noe på hjertet, og som formidler budskapene sine med et uttrykk som griper tak i deg med en inntrengende soulstemme som vi i 2020 kan velge å oppfatte som autentisk 60-70-talls southern soul eller som neo-soul, ala Amy Winehouse.

Ford dukket først opp som en del av trioen The Be Good Tanyas på begynnelsen av 2000-tallet og laget med dem tre svært godt mottatte album.

Musikken var ofte en gotisk form for bluegrass, en særpreget mørk americana. De gjorde for eksempel en versjon av Townes van Zandts «Waitin´ around to die» til soundtracket til TV-serien Breaking Bad. Ikke en sang som av åpenbare grunner kan tas lett på.       

The Be Good Tanyas er så vidt jeg vet ikke oppløst, de har spilt også i det siste tiåret, men medlemmene har gjort en rekke solo og duo-plater.

Frazey Ford solodebuterte med albumet Obadiah i 2010.

I 2014 kom oppfølgeren, Indian Ocean, der Ford noe overraskende spilte sammen med musikere som hadde vært sentrale på soul-labelen Hi Records (Al Green, Ann Peebles) i Memphis på 1970-tallet, The Hi Rhythm Section.

Innspillingene ble gjort i Hi sitt studio. Gjennomgående musikere som var veldig mye eldre enn Ford selv.

Et album som etablerte Ford som noe helt annet enn tidligere utgivelser, en vokal-stylist som rett og slett vakte oppmerksomhet i et, etter hvert, tett sanger-felt.

Seks år senere holder hun fast ved sitt soul-lydbilde, enda mere nedstrippet, denne gangen spilt inn sammen med sine egne turné-musikere, der rytmeseksjonen og Fords stemme er de bærende elementene.

           

U kin B the sun har vært forhåndsvarslet av singelen «The kids are having none of it», inspirert av overleverne fra Parkland-skytingen i 2018.

Ungdommer som på imponerende, på kanten til uforståelig vis, var i stand til å analysere det forferdelige de hadde vært utsatt for, og trekke noen helt essensielle og modige konklusjoner. En stakket stund kunne det se ut som de nådde frem i det forgiftede amerikanske nyhetsbildet.

Unge mennesker som forsto sammenhenger i forhold til hvordan og hvorfor det amerikanske samfunnet kontinuerlig er rammet av volds-katastrofer. At det i realiteten foregår en sakte borgerkrig i et land som har vært et stolt demokrati og nå vakler i sitt fundament.

           

I «The Kids are having none of it» synger Ford følgende i refrenget; « They can’t be bought, They can’t be taught, your hate».

Du skal være usedvanlig tykkhudet om du ikke blir rørt av videoen til sangen, der unge mennesker tar i bruk Bob Dylans gamle grep fra filmen til sangen «Subterranean Homesick Blues» (Bringing it all back Home, 1965), med nøkkel-setninger fra teksten skrevet på ark.

           

I alle sangene til Frazey Ford er like lette å dechiffrere uten et tekstark som «The Kids are having none of it» er, men det er likevel mulig å sense hva det handler om selv om fraseringen bidrar til å tåkelegge.

           

«Motherfucker» er plantet på en kuskende groove, der piano og trommer finner hverandre i en svært sterk melodi.

           

«Golden» trekker inn nydelige gospelharmonier og fossende orgel, som effektivt bidrar til å løfte Fords elastiske stemme.

           

Tittelkuttet, egentlig «You can be the sun», setter et majestetisk punktum for en bemerkelsesverdig samling sanger. Over en hypnotisk groove bygges et stadig større og mer vidtfavnende harmonisk sang-flettverk.

           

Det er muligens en forslitt klisje i en tid der alle ting foregår parallellt, og til gjensidig utligning av hverandre, men U kin B the Sun høres, føles, tidløs. «Out of time», som REMs Michael Stipe ville ha sagt det.

 

Hvilken del av ordet «dugnad» er det NRK ikke forstår?

Regjeringen og det politiske Norge har oppfordret det norske folk til å gå sammen i en dugnad for å bekjempe spredningen av korona-viruset.

En dugnad det virker som om det er stor oppslutning om, folk flest forstår at det handler om å utvise solidaritet først og fremst med alle grupper av befolkningen som viruset kan være potensielt livsfarlig for

 

Denne dugnaden får umiddelbart store konsekvenser for norsk næringsliv, og med det norsk musikkliv, som Norsk Americana Forum er en del av.

 

Freelancere, både musikere og hele støtteapparatet som medvirker til at musikken når ut til små og store scener, har over natta fått livsgrunnlaget sitt radert ut.

Freelancere som i svært mange tilfeller arbeider uten noen form for økonomisk sikkerhetsnett.

 

Hvilke konsekvenser dette vil få på lang sikt er det helt umulig å si noe om nå i midten av mars. Men vi vet at den viktigste sesongen for norske musikere og norsk musikk bare er noen få uker unna.

I denne situasjonen ber norsk musikk NRK, mediebedriften vi alle er med og eier, om å gjøre sitt for denne dugnaden ved, for en periode, å gå over til å spille bare norsk musikk.

Så langt har NRK avvist at det er et aktuelt grep for riks-kringkasteren.

Det er god grunn til å huske at selve ordet «dugnad» i 2004 ble valgt til vårt «Nasjonal-ord», i et TV-program sendt på NRK.

 

«Dugnad» er til og med et norsk ord, et norsk begrep, som har entret det internasjonale ordforrådet, som et positivt bidrag.

 

 

Tom Skjeklesæther

Styremedlem Norsk Americana Forum

 

Terry Allen and The Panhandle Mystery Band: Just like Moby Dick

En markløper av en plate.

 

Multikunstneren Terry Allen ble født i Wichita, Kansas, men forbindes for alltid med de forblåste slettene som utgjør håndtaket på den stekepanna som er Texas-kartet, «The Panhandle» og byen Lubbock (rett sør for «The Panhandle»). Derav The Panhandle Mystery Band. 

    Mysteriene, og historiene, er mange og fortsetter å rulle som markløpere, på amerikansk, tumbleweeds, over landskapet og gjennom sangene til Terry Allen. 

     Allen er nå 76 år gammel og åpenbart fortsatt vital som låtskriver og kreatør. Han ga ut sitt første album, Juarez, i 1975 og fulgte opp med Lubbock (on everything) i 1979, begge kultalbum i det som nå kalles americana-verdenen og relativt nylig reutgitt og kuratert av nerde-selskapet Paradise of Bachelors. Som også bidrar til at vi nå får nytt stoff fra Allen.

    Terry Allen er virkelig en renessanse-kunstner, som operer, og lykkes, i mange uttrykksformer. Maleriene, tegningene og skulpturene hans befinner seg i flere av verdens mest prestisjefylte samlinger, inkludert New Yorks MoMA. En av de mer kuriøse kan skues i Wittcliff Collection ved Texas State University i San Marcos, Texas. 

Det er en bronsjestaue av ei kråke, som inneholder innkapslet asken etter Allens gode venn, Guy Clark. Allen forteller at Guy de siste årene av sitt liv var svært opptatt av et annet av hans kunstverk, et kråkereir laget av piggtråd. 

    Da Guy Clark døde samlet Texas-vennene hans seg i Allen-familiens hjem i New Mexico og fortalte historier om Guy og spiste, drakk og sang i noen dager. 

Med der var bl.a. Flatlanders-trioen Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore og Butch Hancock («The Dylan of Texas»), som startet i musikkbransjen samtidig med Allen, alle med bakgrunn fra Lubbock. 

    Da jeg bodde i Austin, Texas på midten av 1990-tallet tilbrakte jeg en hel dag i Butch Hancocks kombinerte atelier, scene og kassettbutikk (!) kalt «Lubbock or leave it» sør for 6th street, sammen med Terry Allen og kona Jo Harvey Allen. Anledningen var en stor Lubbock-forestilling på Paramount Theater med tittel «Amarillo Highway», etter åpningskuttet på Lubbock (on everything).  

    Heldigvis har jeg fotografier av Terry og Jo Harvey utenfor «Lubbock or leave it». Eller så ville jeg nå ha tenkt at jeg hadde drømt hele greia. Muligens at det var et avsnitt som var klippet vekk fra Talking Head David Byrnes Texas-surrealistiske spillefilm True Stories. Jo Harvey Allen har en rolle i True Stories og Terry Allen bidrar på musikk og idé-siden. 

    David Byrne er på ingen måte alene om ha benyttet seg av Terry Allens poesi & musikk (han er pianist også). Med i fanklubben er og var også Sturgill Simpson, Lucinda Williams og Ricky Nelson, Doug Sahm og Little Feat. Sistnevnte spilte inn Allens «New Dehli Freight Train» allerede på albumet Time loves a Hero i 1977, to år før Allen selv ga den ut. 

    I 1994 laget Terry og Jo Harvey teaterforestillingen Chippy sammen med Ely og Hancock, med undertittelen «Diaries of a West Texas Hooker». 

    Det er mulig å se denne som en slektning av sangen «Death of the Last Stripper» på den nye plata. En av et vidt spekter temaer på Just Like Moby Dick. Her er også historien om utbryterkongen Houdinis kamp mot spirituelle medium (sant), triptykken «American Childhood» som inneholder linjene «it´s just the war/ same fucking war/ it’s always been/ never ends» om USAs vedvarende krig-ing. 

    Noen sanger er skrevet med Ely og Dave Alvin, plata er produsert av Dylan-gitarist, texaner Charlie Sexton, som nå er er en del av av det utvidete Panhandle Mystery band, sammen med bl.a. slide/ dobroist Lloyd Maines, sønnene Bukka og Kru Allen og sangerinnen Shannon McNally.

    Som med alle Terry Allen-plater, dette påkaller dyp lytting.

 

Ken Burns plasserer countryskapet

Det henger en replika av maleren Thomas Hart Bentons (1889-1975) storslåtte maleri, «The Sources of Country Music», i stua mi. Originalen befinner seg prominent plassert i «Country Hall of Fame» i Nashville og måler i underkant av tre ganger to meter.

Bestillingsverket var det siste fra Bentons pensel, dramatisk rakk han ikke å signere, men døde av et hjerteinfarkt akkurat da han skulle sette sitt navn på bildet, 85 år gammel. 

            Benton tilhørte «regionalistene» i det forrige århundrets amerikanske kunsthistorie, de som var i opposisjon til kunstner-etablissementene på kystene, og han var nærmest en billedkunstens Woody Guthrie med sine særpregede og poetiske fremstillinger av amerikansk arbeiderklasse. 

            Dokumentarfilmskaperen Ken Burns inkluderer Bentons maleri i begynnelsen av sin nye episke dokumentarserie «Country Music», tilgjengelig for strømming på NRK. Ikke overraskende, Ken Burns laget en egen dokumentar om Thomas Hart Benton allerede i 1988. «Country Music» er definitivt den dokumentarfilmatiske versjonen av Bentons maleri, der countrymusikkens mangfoldige kilder trekkes sammen til et en stor mosaikk. 

            «Country Music» er et slik dypdykk i folkemusikken som fikk sin spede start for rundt hundre år siden i USA, på begynnelsen av 1920-tallet, som Ken Burns er kjent for. For bare et par år siden sendte NRK Burns forrige storserie, «The Vietman War», i 2001 laget han en tilsvarende serie om et annet originalt amerikansk musikkuttrykk, «Jazz». 

Burns bruker seksten timer på sin country-fortelling, i utgangspunktet delt på åtte totimers programmer. (Det kan virke som NRK har en annen versjon, med ni programmer).

            Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på hvorvidt NRK ville sende serien eller ikke. I likhet med hva jeg har gjort med mange av Ken Burns tidligere filmer og serier, så ble den kjøpt inn på DVD fra USA. 

Informasjonsmengden og detaljnivået er av et slikt kaliber at serien med hell kan sees mer enn en gang for den som virkelig er interessert. 

            «Country Music» har gjennomgående fått god mottakelse, at det også dukker opp innsigelser er standard for Burns serier og filmer. Gjennomslaget hans er så stort at det rett og slett er uungåelig, flere titalls millioner ser filmene når de er nye og de lever lenge på non-profitt-kanalen PBS (Public Broadcast Service) og på fysiske formater.  

            Ken Burns ble født i Brooklyn, New York i 1953. Han fikk sitt første 8 mm kamera da han var 17 og gikk straks i gang med å lage en dokumentar om en fabrikk i det som da var hjembyen, Ann Arbour, Michigan.

            I 1975 fikk han en «Bachelor of Arts» innen filmstudier. Året etter dannet han «Florentine Films» sammen med noen medstudenter, godt over førti år senere er det fortsatt «Florentine Films» som er Burns produksjonsselskap. 

            Ken Burns laget sin første større dokumentarfilm, «Brooklyn Bridge», i 1981, bygget på en bok av en av USAs fremste historikere, David McCulloghs «The Great Bridge». Deretter har det fulgt over tretti filmer o storserier.

            Burns kaller den første episoden av «Country Music» for «The Rub», som rett og slett er en beskrivelse av friksjonen mellom hvit og svart folkemusikk på begynnelsen av 1900-tallet, tydeliggjort med den europeiske fela, den afrikanske banjoen. 

Burns bruker tid på å understreke hvor viktig den svarte innflytelsen var på den tidlige countrymusikken, da kalt «hillbilly music». Han benytter seg blant annet av Rhiannon Giddens og jazzmusikeren Wynton Marsalis for å målbære dette. 

            Episoden har stort fokus på det som skjedde i Bristol, Tennessee i august 1927, da talentspeideren Ralph Peer oppdaget både The Carter Family og «The Blue Yodeler»/ «The Singing Brakeman», Jimmie Rodgers, med bare noen dagers mellomrom. Kjent som «The Bristol Sessions», senere som «The Big Bang of Country Music».

            Historiene om både The Carter Family og Jimmie Rodgers er så stinne av både musikalsk egenart og personlig drama at det legger lista for gigantene som skal komme, for Hank Williams, Johnny Cash, Bob Wills, Bill Monroe, Patsy Cline, Charlie Pride, Merle Haggard, Loretta Lynn, Dolly Parton, Wille Nelson og Waylon Jennings. 

            Selvfølgelig har Burns tilgang på det som finnes av levende bilder fra de tidlige tiårene, inkludert Hank Williams-film jeg ikke har sett før. Men han benytter seg også nok en gang i stort monn av det som kalles «The Ken Burns effect», ved å zoome inn på og ut av gamle fotografier. Sammen med velvalgt musikk og innsiktsfulle historiske kommentarer og slående og morsomme anekdoter og spissformuleringer fra bl.a Marty Stuart, Dolly Parton, Merle Haggard, Rodney Crowell, Rosanne Cash, Charlie Daniels, Charlie Pride og Hank Williams sønn, Hank jr., og barnebarn, Holly Williams.

            Ken Burns gir prominent plass til de to yngste artistene som bidrar, Rhiannon Giddens og Old Crow Medicine Shows Ketch Secor. Begge formidler dyp innsikt og legger heller ikke noe i mellom når det gjelder denne musikkutviklingens tvilsomme sider. Ofte knyttet opp til rasisme, som bruken av såkalt «blackface», der hvite artister smørte seg inn med skokrem for å harselere med det som ble oppfattet som typisk svart kultur. 

            Historien om behandlingen av den afrikansk-amerikanske munnspilleren DeFord Bailey, sønnesønn av en slave, er spesielt trist. Bailey var en vesentlig artist under oppstarten av radioprogrammet «Grand Ole Opry» på WSM («We shield millions», eid og drevet av et forsikringsselskap i Nashville) og endte som skopusser.  

            Nå i romjula har jeg også storkost meg med den to timer lange konsertfilmen «Country Music Live at the Ryman/ A Concert celebrating the film by Ken Burns».

            Konserten fant sted allerede i mars 2019 i Nashville, Burns selv er vertskap på en av USAs mest historiske scener. «The Ryman» er også kjent som det egentlige «Grand Ole Opry». 

På scenen med country-historisk materiale;  bl.a. Dwight Yoakam, Rosanne Cash, Ketch Secor, Rhiannon Giddens, Vince Gill, Asleep at the Wheel  og Holly Williams. I konsertfilmen fra «The Ryman» forteller Rosanne Cash, Johnnys eldste datter, at hun hadde grått seg gjennom serien da hun så den. 

Det er bare å innrømme at det titt og ofte ble fuktig i øyekroken her også.

 

John Moreland: LP5 

(Old Omens/Thirty Tigers)

Hm... John Moreland er både åpenbart, og mer subtilt, The Big Deal. 

Et sedvanlig over-utsolgt Sentrum Scene var på ingen måte forberedt på det som ventet dem en kald januardag i 2016, da John Moreland gjorde sin første Norges-konsert som oppvarmer for Jason Isbell og hans band, The 400 Unit. 

            Men det tok ikke mange sekundene inn i den første sangen før publikums summing stilnet og de fleste forstod at den store mannen som satt på en stol på scena sang usedvanlige sanger med en lavmælt intensitet som traff hjertene våre som emosjonelle piler. 

Han hadde med seg tre album i bagasjen, jeg kjøpte 2013-albumet In the Throes direkte av Moreland selv, som la ved en lapp som beklaget at jeg måtte vente noen uker på den fordi han selv ventet på et nytt opplag. Sommeren 2013 tenkte jeg at In the Throes var det beste Bruce Springsteen-albumet jeg hadde hørt på mange år. 

            I årene som har gått siden Sentrum Scene har John Moreland sluppet ytterligere et album, Big Bad Luv (2017), tittelen en vri på Big Bad Love,1990-novellesamlingen til forfatteren Larry Brown. 

            I likhet med Brown, som døde i 2004, bare 53 år gammel, har Moreland et godt håndlag med ord, a way with words, som de ville si det i hans hjemby, Tulsa, Oklahoma. Hør bare her hvordan den første sangen, «Harder dreams»,  på dette nye albumet starter; «All the gods are watching wars on television, placing their bets and telling jokes about religion..» Senere i samme sang stiller Moreland spørsmålet «Is the truth a work of fiction?»

            Så, når det kommer til John Moreland, er det bare å følge John Coltranes gamle råd til sine medmusikanter når de surmulet om at han lyttet til country, «Listen to words, man!»

            Det er ekstra avgjørende denne gangen, for LP5, er laget med andre virkemidler enn tidligere Moreland-plater. Sammen med produsenten Matt Pence (Nikki Lane, Paul Cauthen) har han latt loops og trommemaskiner være fundamentet, uten at han har pakket vekk sin trofaste kassegitar. 

            Moreland har forklart den noe overraskende produksjons-retningen med at han var lei måten han hadde laget de foregående platene på, og trengte å gjøre en vri for å få spiriten opp til å lage en ny plate. Dessuten understreker han at han har bakgrunn i hip-hop. Legg til at han, som mange av sin generasjon, startet i punk og hardcoreband. 

            Moreland, som ble født i Texas, så folk-lyset da han hørte texaner Steve Earles «Rich man´s war» fra 2004-albumet The Revolution starts now. Derfra ble han selvfølgelig smittet av texanerne Townes van Zandt og Guy Clark. 

            Med sanger som «A thought is just a passing train», «I´m learning how to tell myself the truth» og «I always let you burn me to the ground», stinne av kloke erkjennelser og poetiske formuleringer, fremført med karakteristisk lett sår stemme, kommer LP5 til å finne veien til hjertene som åpnet seg i 2016. 

 

Darling West:

We’ll never know unless we try 

Frem til 1970-tallet var «Easy listening» et eget format, både på plater og radio, som hadde som ambisjon å gi deg godfølelsen, få deg til å slappe av, kanskje se på verden med litt rosenrødere briller en hva den strengt tatt påkrevde. Strykerarrangementer ingen hindring. 

            Når jeg hører på musikken til norske Darling West, nå redusert til en duo bestående av ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, slås jeg av hvor lett, easy, det er å lytte til deres stadig mer velklingende og ekspansive variant av det evig utvidende musikalske teltet, americana. 

Ikke dermed sagt at Darling Wests musikk blir å høre i en heis eller i en parfymebutikk i nærheten av deg med det første. 

            Darling West fikk Spellemannprisen i countryklassen allerede i 2016, for sitt andre album, Vinyl and a Heartache,en tittel som kanskje kunne sies å sette opp parametrene for tilværelsen for en hip ung voksen i det andre årtiendet i det nye tusenåret i velbergede Norge. Musikken deres var da fortsatt forankret i en form for bluegrass. 

            Oppfølgeren, While I was asleep (2018) utvidet paletten i betydelig grad, en foredlet variant av california-rock med ekko av Asylum records-artistene som dominerte 1970-tallet, Jackson Browne etc.  En av den nye norske americana-bølgas fineste plater så langt. 

            While I was asleep var produsert av The Krekens themselves, denne gangen har Kåre Chr. Westrheim, som også bidro som musiker på den forrige plata, tatt steget frem som produsent. Hvilket er det vi først og fremst kjenner ham som, med arbeid for bl.a. Marit Larsen og Highasakite. 

            Westrheim har definitivt ikke helt noe grus i maskineriet, lydbildet her er finpolert som en Tesla i butikken. Musikk du kan speile deg i. 

            Mari Kreken har det jeg ikke nøler med å karakterisere som er perfekt stemme for denne musikken, at amerikanere og engelskmenn (Darling West spilte på Americana UK for halvannen uke siden) omfavner musikken er lett å forstå.

            We´ll never know unless we try inneholder da også et knippe sanger som høres ut som om de uten videre kunne komme flytende ut fra en bilradio mellom moderne videreførere av arven fra Fleetwood Mac, Linda Ronstadt og Boz Scaggs, som Lana del Ray og Haim. 

            «Make it last», «Can´t help it», «River», «True Friends» og «Hold on» blander sammen Darling Wests akustiske fundament med allehånde strengeinstrumenter og produsent Westrheims keyboards til et sound som lander dem veldig her og nå. 

            Med den riktige plasseringen på et film eller TV-serie-soundtrack kan Darling West plutselig flyttes opp flere klasser i den festivalstinne amerikanske musikkvirkeligheten. 

             Jeg liker aller best platas to ytterligheter, den funky groovende og storslåtte «River» og nydelige, lavmælte «Home». 

På sistnevte hører vi også pedal steel gitaren til avtroppende bandmedlem Kjetil Stensnæs, et av hans to bidrag til plata. Den passer perfekt til den melankolske teksten; «The way I skiped town well, it suits me/ You loved too little, I guess I loved too much/ Quite unfortunate for the both of us». 

 

Los Lobos redder jula

Forrige søndag satt jeg sammen med gode venner og spiste frokost på den meksikanske restauranten Cisco´s på East 6th street i Austin, Texas. På menyen, som alltid, stedets legendariske «migas», en rett som i følge myten kan kurere fyllesjuke.

            Cisco´s ble startet av Rudy Cisneros i 1950, og da jeg bodde i Austin på midten av 1990-tallet, satt Rudy alltid ved det runde bordet på et av de to bakrommene på den funky restauranten og hilste folk velkommen. Ved siden av en jamn strøm av «regulares», gjester som president Lyndon Johnson, erkebiskop Desmond Tutu, CBS-ankeret Walter Cronkite og ofte, Willie Nelson. Ciscos er Willies favoritt frokost-sted i Austin.

            I februar fikk det over hundre år gamle lyseblå bygget til Cisco´s status som verneverdig av Austin by. Et nytt eierselskap har kjøpt restauranten av Cisneros-familien og garanterer «migas» og «huevos rancheros» inn i fremtiden.

            Det var Steve Berlin, saksofonist og pianist i Los Lobos, som i 1986 tok meg med til Cisco´s for første gang, etter en lang kveld lenger vest på 6th street, der han hadde jammet seg fra klubb til klubb.

            Denne november-søndagen, fortsatt varm som en god norsk sommer, er det vanskelig å se om Cisco´s er spesielt pyntet til jul, kaoset av mementos på veggene undrar seg den slags observasjoner, julepynt fra 1960-tallet kan meget vel «gjemme» seg mellom en mengde bilder av Rudy & Willie.

            Men jeg hører en ny versjon av en av tidenes mest spilte julesanger, José Felicianos «Feliz Navidad», over anlegget. Den vugger av gårde, fremført med originale meksikanske folkemusikkinstrumenter som güiro, requinto jarocho, jarana og guitarrón og et kor som høres ut som om de har smakt godt på både Dos Xs øl og Patrón tequila.

            Jeg kjenner igjen musikken, uten å ha hørt akkurat denne versjonen av «Feliz Navidad» før. Uttrykket er så distinkt, det kan bare dreie seg om Los Lobos del este de Los Angeles. Los Lobos, som på sitt debutalbum fra 1978 kalte seg «Just another band from East LA».

            Nå, over førti år senere, er det ugjenkallelig bevist, Los Lobos er på ingen måte bare nok et band fra østsida av Los Angeles, fra barrioen. De er derimot en veritabel meksikansk-amerikansk musikkinstitusjon som gjennom en mengde egne plateutgivelser, tusenvis av konserter over hele verden og bidrag på Paul Simons Graceland, soundtracket til filmen La Bamba og tributeplater til Richard Thompson, Grateful Dead, Johnny Thunders, Buddy Holly, Fats Domino og Doug Sahm, har sementert sin plass i rockhistorien med skuddsikker integritet.

            Selvfølgelig kommer Los Lobos rullende ned East LA-avenyen med en fantastisk juleplate, Llego Navidad (Jula er ankommet), akkurat i tide til å redde oss fra å knekke sammen under enda en av avspilling av norske-julas eneste sang, Chris Reas nå fullstendig nedkjørte «Driving home for Christmas».

            Los Lobos David Hidalgo har vært med å redde julemusikken en gang tidligere. Da han spilte trekkspill, gitar, mandolin og fele på Bob Dylans juleplate, Chrismas in the Heart (2009). Sjekk ut videoen til «Must be Santa» herfra.

            Sammen med sin låtskriverpartner, Louie Pérez, har Hidalgo skrevet en ny julesang til Llego Navidad. En nydelig ballade, «Christmas and you», som nok en gang viser hvilken formidabel soulsanger Hidalgo er.

            Mesteparten av musikken på Llego Navidad er hentet fra den store latinske musikkhistorien som Los Lobos er stolte videreførere av, med unntak av «Feliz Navidad» har du neppe hørt dette før. Det handler om juleversjonen av bandets utrolige folk-plate La Pistola y Corazón fra 1988.

            Og, ringen sluttes tilbake til Cisco´s med en sprakende trekkspillende versjon av Freddy Fenders «It´s Christmas time in Texas».

 

Med Sahm-org til Austin, Tx

I midten av november byttet femten nordmenn ut det trøstesløse norske høstværet med et ni-dagers opphold i felles favorittby, Austin,Texas.

For å gni det inn, mens Furet Værbitt gjorde alt for å leve opp til betegnelsen, var det mellom 20 og 28 grader celcius på dagtid i Texas-hovedstaden, det var rett og slett vedvarende «Beautiful Texas sunshine».

            Unnskyldningen for å dra til Austin denne gangen, var for å markere at det 18. november var tjue år siden den legendariske texanske sangeren/ låtskriveren, musikeren og grooveren Doug Sahm gikk bort, bare 58 år gammel.

Øyvind Pharo, president i Sahm-Org ved Doug Sahm minnesmerket i Austin, Texas

Brorparten av reiseselskapet er medlemmer av «Sahm-org», som ser det som sin oppgave å holde musikken til, og minnet av, Doug Sahm i live.

            «Sahm-org» ble dannet for rundt femten år siden og teller som medlemmer noen av Norges aktive musikkjournalister, på denne turen Morten Ståle Nilsen, Øyvind Pharo, Eirik Mosveen og undertegnede. 

Øyvind Pharo er president i «Sahm-org Music Association», som foreningen er kjent som i Texas. Det er Pharo som er eksaminator når potensielt nye medlemmer søker opptak til «Sahm-org», noe som bare kan skje etter avlagt «Texamen Philosoficum». Der dyp innsikt om texas-musikken generelt, og Doug Sahm veldig spesielt, er helt avgjørende.

            Samtlige var selvfølgelig denne mandagen til stede på «Doug Sahm Hill», en godt synlig høyde som er det offisielle minnesmerket over Doug Sahm, noen steinkast fra elvebredden på sørsida i Austin. Tre hundre meter østover står statuen av bluesgitaristen Stevie Ray Vaughan (1954-1990), over elva på West 2nd Street står bronsje-statuen av Willie Nelson.

            På «Doug Sahm Hill» fikk vi et halvannen times foredrag av president Pharo om Doug Sahms forunderlige liv & virke, om den banebrytende og sjanger-overskridende musikk-elskeren som allerede i 1969 myntet påstanden «You just can´t live in Texas, if you don´t have a lot of soul» (sangen «At the crossroads»).

            Doug Sahm ble født litt lenger sydover, i San Antonio, i 1941. Musikken grep fatt i ham oppsiktvekkende tidlig, som elleve-åring var han å høre på lokalradioene i Texas med sangen «A real American Joe».

Little Doug spilte steel-gitar sammen med Hank Williams på «Skyline Club» 19. desember 1952! Det ble countrygigantens siste konsert, tolv dager senere døde han i baksetet på Cadillacen sin, bare 29 år gammel.

            I 1965 dannet Doug Sahm The Sir Douglas Quintet, bandnavnet var et halvhjertet forsøk på å høres ut som et engelsk band, i kjølvannet til The Beatles. Den bløffen varte bare til SDQ fikk sin første hit, «She´s about a mover», på første TV-opptreden kom det fram at Quintet´en telte tre meksikanere.

            Uansett forble innslaget av meksikansk musikk en viktig del av mye av det Doug Sahm gav ut av plater, hans største fremganger kom på 1990-tallet med tex-mex supergruppa Texas Tornados, som han delte med meksikansk-amerikanerne Freddy Fender (eg. Baldemar Huerta) og Flaco Jiménez, samt organisten/ sangeren Augie Meyers.

            Etter et lengre opphold sammen med bland andre Janis Joplin (fra Port Arthur, Texas) i San Francisco på 60-tallet, kom Doug Sahm tilbake til Texas som cowboy-hippie- rocker og ble en av sjefs-arkitektene bak musikkbyen Austin.

Bak ham kom Willie Nelson også hjem til Texas, etter et langvarig mislykket forsøk på å bli countrystjerne i Nashville.

I 1975 fikk Willie sitt store gjennombrudd med albumet Red headed Stranger, sammen med texaner Waylon Jennings var han den nye outlaw-country-musikkens vismann.

            Da hadde Doug Sahm allerede gitt ut plata Doug Sahm and Band. Doug Sahm-fan Bob Dylan troppet opp i studioet og insisterte på å få være med i bandet under innspillingen. Med i And Band var også Dr. John, David Bromberg, Ray Charles-saksofonisten David «Fathead» Newman og Jiménez og Meyers. Plata ble produsert Atlantic Records-legendene Jerry Wexler og Arif Martin (Norah Jones) sammen med Doug.

            Alt dette er inngående behandlet i den utmerkede dokumentarfilmen Sir Doug and the genuine Texas cosmic groove, regissert av Texas kulturjournalisten Joe Nick Patoski.

            Vi møtte Patoski på en bar-b-q-restaurant i Wimberley, en kunstner/ musiker-by beliggende mellom Austin og San Antonio.

Patoski slapp tidligere i år boka med tittel-munnfullen Austin to ATX - The hippies, pickers, slackers & geeks who transformed the capital of Texas (Texas A&M University Press). Rett og slett en Austin kulturhistorie som søker å forklare hvorfor texashovedstaden i løpet av de siste tiårene, en gang en ganske søvnig «småby» utenfor de fleste musikk-kulturkart, ble penset inn på et spor som gjør at Austin i dag er i svært manges bevissthet.

            - Det skyldes selvfølgelig South by South West (start 1987), som nå er nøkkel-festival for en rekke temaer; film, teknologi og stadige knoppskytinger i kjølvannet av musikken.

  • Dougs rolle som pådriver, entusiast og fordomsløs musikkelsker er udiskutabel. Da han kom tilbake fra California, «landet» han på den mytiske musikk-klubben Soap Creek Saloon. Soap Creek var stedet der alt kunne skje, musikken, ølet (og jazz-tobakken) flommet til alle døgnets tider. Soap Creek var definitivt «Groover´s Paradise», inspirasjon for tittelen på Dougs 1974-album. Kreditert til Doug Sahm Tex-Mex Trip, med Creedence Doug Clifford og Stu Cook i bandet.

            Dagen etter markeringen på Doug Sahm Hill var det hyllestkonsert til Doug på mexe-restauranten Mercado på South 1st street, initiert av Dougs barndomsvenn og medmusiker, trommeslageren Ernie Durawa (Texas Tornados).

            Klubben med egen stor scene var dønn utsolgt da Ernies trio ønsket velkommen gjestesangere som Mike Barfield (fra utrolige Tyrants of Texas Funk!), Joe King Carrasco og Billy Broom fra bandet Silo Road. Broom var skummelt lik 70-talls-Doug, en «gjenganger» fra Austins hippie cowboy-dager. Til sammen fikk vi et utmerket utvalg av Dougs største sanger, mens margueritas og guacamolen smurte «iArriba, Arriba»-hylene og King Carrasco var løs mellom bordene i ustoppelig tex-mest-fest-stemning.

           

            Da jeg i 1994 bodde i Austin ringte telefonen min og i den andre enden befant seg en karakteristisk oppglødd Doug Sahm. Han ville invitere meg til lunch på restauranten «La Zona Rosa».

Vel der, dukket Doug opp med det norske flagget sydd bakpå jeans-jakka og et innstendig ønske om å spille på «Down on the Farm» utenfor Halden.

            Noen måneder senere var Sir Douglas Quintet så glade for å være tilbake i Norge at de simpelthen nektet å gå av scenen på Gribsrød gård.

            Dagen etter ble Doug Sahm og Doug Clifford med Øyvind Pharo ut til hytta i Sponvika og spilte badminton i hagen, på en søndag badet i «Beautiful Texas sunshine». Fem år senere var Doug Sahm borte. Røyken etter ham merkes fortsatt i Austin & Oslo og beyond. 

 

Hacienda-brødrene rir igjen

Hasienda Brothers.jpg

En musikkfans mareritt, å stå fast i trafikken mens du vet at at et av dine absolutte favorittband har gått på scenen.

Det skjedde meg en søndag formiddag i midten av november. Målet var legendariske Gruene Hall i Texas, ti minutters kjøring av Interstate 35 mellom Austin og San Antonio.

På scenen, Hacienda Brothers, bandet som la opp da sangeren/ låtskriveren/ trekkspilleren Chris Gaffney døde av kreft i 2008. Men som svært overraskende har gjenoppstått med fire av de fem originale medlemmene intakt, inkludert den overlegne gitaristen/ sangeren Dave Gonzales og den fenomenale (ja, fenomenale!) pedal steel-gitaristen David Berzansky.

            Da vi endelig nådde frem til den lille byen Gruene, kjent for å ha Texas eldste operative «dance hall», «Gruene Hall» (uttales «grin»), var Hacienda Brothers godt i gang, de hadde startet å spille klokka tolv på søndag formiddag.

Men de hadde ikke planer om å la oss forsinkede fans i stikken, de spilte flere sett.

            Ikke minst da de fikk høre at den store hallen telte et antall norske fans.

            Her må historien rulles fjorten år tilbake i tid. Til da undertegnede ledet et eget ukentlig «americana/ country»-program på NRK P1, kalt «Cowboy & Indianer».

            Midtveis ute i «Cowboy & Indianers» seks år lange eksistens fikk daværende musikksjef i P1, Per Ole Hagen, og jeg idéen om å lage en festival på klubbene i Oslo som  skulle presentere utvalgte artister; norske, svenske og amerikanske, fra det repertoaret som radioprogrammet spilte.

            Konsertene fant sted en høst-helg på «Parkteateret» på Grünerløkka og på sentrum-scenene «Muddy Waters» og «Rock Bottom» i Grensen.

            Rosinen i pølsa var to kvelder med Hacienda Brothers på Rock Bottom. Begge ble spilt inn av NRK sitt mobile studio, av Marienlysts aller beste lydteknikere.

Det innebærer at det finnes et faktisk bevis for at konsertene var så fantastiske som vi publikummere husker dem som.

Et super veloljet honky tonk band med country-soul som spesialitet, repertoiret var en miks av egne sanger, noen av dem co-skrevet med Muscle Shoals-låtskriveren Dan Penn, og velvalgte covers som Mel Tillis´  «Mental revenge», Johnny Cash´ «Home of the blues» og Philly-soul hit´n «Cowboys to girls» (The Intruders).

            Dan Penn, som også er co-produsent av Hacienda Brothers tre studioplater, har sanger som «Dark end of the street», «Do right woman, do right man» (for Aretha Franklin) og «Cry like a baby» på låtlista si. For Penn var Hacienda Brothers legemliggjøringen av musikken han har viet livet sitt, den der sørstatenes to hovedretninger, country og soul, fusjonerte. Hacienda Brothers la til et ekstra element, twanget i Dave Gonzales bariton-gitar, resultatet ble det de kalte «western soul».

            Opptakene som NRK gjorde disse to kveldene i 2006 ble så bra at bandet ønsket å gi det ut på plate.

I dag er CDen «Music for Ranch & Town/ Live» et svært ettertraktet samlerobjekt. Kjennere hevder at det er en av de beste country konsertplatene fra dette nye årtusenet.

            På scenen i «Gruene Hall» denne varme søndagen i november sier Dave Gonzales følgende: «Liveplata «Music for Ranch & Town» er vårt favorittalbum fra årene med Chris Gaffney. Klarer du å slå kloa i et eksemplar, så hold fast på det!»

            Året etter at Gaffney gikk bort kom plata «A man of Somebody´s Dreams: A tribute to the songs of Chris Gaffney», med bidrag fra blant andre Joe Ely, Boz Scaggs, Los Lobos, Tom Russell, Dave Alvin, Calexico og selvfølgelig Dan Penn.

            I boka mi er det årets beste musikk-nyhet at Hacienda Brothers er tilbake på banen og forhåpentligvis snart er på vei til en norsk honky-tonk igjen.

 

Jørund Vålandsmyr & Menigheten- Til dere som er lykkelige (Rootsy Music)

Til dere som er lykkelige.jpg

Sørlendingen (Eydehavn) Jørund Vålandsmyr besitter en av landets mest bemerkelsesverdige stemmer. I samme divisjon som Paal Flaata, Sivert Høyem og Morten Harket! 

Sist jeg hørte ham synge live, gjorde han og noen av hans musikalske compadres et sett med Roy Orbison-covers på en privat fest på Gamla i Oslo, han kunne gått rett inn i en ny utgave av Traveling Wilburys. Om det hadde vært mulig å finne noen som kunne synge som George Harrison og Tom Petty. 

Vålandsmyr har så langt gjort seg mest bemerket som vokalist i det retro-orienterte, polyester-dresskledde countryensemblet med det blåhvite navnet Country Heroes. Spellemann-nominerte for sitt andrealbum, Honky Tonk Tears, i 2018, til Ameripolitan Music Awards i Memphis i år. 

Men Vålandsmyr er også å høre som sanger i Oslo kult-bandet Frank Znort Quartet og som en av tre sangere på Arendals-pianisten Lawrence Scott Weibys to album med tonsettinger av den amerikanske poeten Emily Dickinsons dikt. (Er du i markedet for sjangerbendende musikk som lydspor til bleke vinterdager, har Scott Weiby, Vålandsmyr & co presist det du leter etter). 

Men som albumtittelen tyder på, beveger Jørund Vålandsmyr seg fra bleke dager til noe vesentlig mørkere på sitt norskspråklige solo debutalbum. 

Til dere som er lykkelige nærmer seg Hank Williams´ «I am so lonesome I could cry» i rendyrket tristesse. Det skal en rutinert bøyd nakke til for å formidle dette uten å tippe over i parodien. 

Til dere som er lykkelige foreligger i en svært gjennomført vinyl-versjon, der coveret er designet som en skinnkledd bibel, vinylen er flekkete marmor-hvit og tekstene satt opp som bibel eller salmevers. Uten at Jørund Vålandsmyr & Menigheten av den grunn kommer til å ligge under treet til spesielt mange troende denne jula. 

En første potensiell snublestein er sangen «Hvis Gud ikke tror», som begynner slik;»Når man tar seg selv i å be/ Om at det ikke finnes en gud/ Hva blir så da igjen av en selv, foruten vår sjel/ I en tilstand vi ikke kan se/». 

Holy shit! 

Vålandsmyr, og co-tekstforfatter Bernard Vigen på halvparten av tekstene, har mangt å gruble på. 

Er det ikke eksistensielle spørsmål, så er det problemer av det mer personlig følelsesmessige slaget. Slikt som kan vederfare en som kommer flyttende fra provinsen til Tigerstaden. 

Tittelkuttet synger; « Kom til storbyen for lenge siden/ Skulle gjerne gjort noe med stilen/ Forlot alt fra hjemstedet/ Folka der hadde trøkt ham ned/ 

Hadde tenkt å starte en ny/ Mangelfull fantasi/ Ville bare passe inn/ Helst med litt hjelp av no´ altervin». Servert i et fullstendig villedende oppstemt tempo. 

Vålandsmyr seiler tight musikalsk ship på de elleve sangene som utgjør dette rock-orkestrerte svartsynet (bunnen nås på «Mutt alene»; «Jeg som var tegna med feighetens trekk»), bandet Menigheten består av Jørn Raknes (gitarer), Hans Wagner (bass) og Finn Håkon Werner Borgi (trommer). Tre velkvalifiserte musikere fra hovedstadens americana-scene. 

Black Americana, selvfølgelig skulle det nordmenn til for å skape den sjangeren. 

 

Judy Collins - Jonas Fjeld with Special Guests Chatham County Line - Winter Stories (Vox Records/ Wildflower)

Winter Stories.jpg

I en alder av 80 er den amerikanske sangerinnen/ låtskriveren Judy Collins inne i en svært god periode, for to år siden lyktes hun med å få med Stephen Stills på ny kreativitet med duo-albumet Everybody knows. 

I februar i år reiste hun til studioet Echo Mountain, en konvertert kirke, i Asheville, North Carolina sammen med norsk americana grand not so old man Jonas Fjeld og hans foretrukne bluesgrass-medmusikanter i Chatham County Line. Målet var å hygge seg rundt mikrofoner og peis med et knippe historier, noen nye og noen velkjente. 

Da Judy Collins debuterte i 1961 med albumet Maid of constant Sorrow, var det midt i den store folkæraen; «traditionals», gamle sanger, var det store. 

Men det tok ikke langt tid før Collins ble kjent som en artist med utsøkt nese for kontemporære låtskrivere; Dylan, Guthrie, Tom Paxton, Fred Neil og etter hvert både Joni Mitchell og Leonard Cohen.  

Collins gjorde Cohens «Dress rehearsel rag» i 1966, og skal ha vært den som overbeviste poeten/ forfatteren om å stole på sin egen «golden voice». På et av sine beste album, Wildflowers (67), gjorde Collins tre Cohen-sanger og Mitchells «Both sides now». Albumet nådde femteplass på Billboard, «Both sides now» var en Top 10 hit og skaffet Collins en Grammy for «Best Folk Performer». 

Jonas Fjeld har samarbeidet med Chatham County Line, fra Raleigh, North Carolina, siden konsertplata Amerikabesøk i 2007 og de har deretter sammen laget Spellemannpris-nominerte Brother of Song (2009) og Western Harmonies (2013).

Winter Stories inneholder elleve sanger, løst sammenbundet av tida vi er på vei inn i. Et tema der man kanskje kan si at Jonas Fjeld bringer en naturlig autoritet til «forhandlingene», sangen han og Ole Paus skrev i 1989, «Engler i sneen» (senere med engelsk tekst av Eric Andersen) later ikke til å smelte bort med det første. Her er den nok en gang en flott sentral sang, der Fjeld og Collins veksler på å synge norsk og engelsk, til et tilbakelent komp med nydelig lap-steel. 

Collins har med seg egne «The Blizzard», «Fallow way» og «Mountain Girl», alle showcases for hennes fortsatt imponerende klare og velklingende stemme. 

Platas høydepunkt kan være ensemblets tolkning av Jimmy Webbs evige «Higwayman», der Chathams veltempererte akustikk, forsterket av Collins faste pianist, Russell Walden, legger fundamentet for en stor vokalinssats fra Collins. 

Winter Stories er lett den beste musikalske nøringsveden et voksent publikum kan ønske seg denne sesongen. 


Fotnote: Judy Collins, Jonas Fjeld & Chatham County Line er midt i en USA-turné, i går spilte de på Wilbur Theatre i Boston, 5. februar starter de en Norges-turné i Ibsenhuset i Skien og runder av med to kvelder i Drammen teater. 

 

Malin Pettersen- Alonesome (Die with your boots on)

Alonesome.jpg

De siste par-tre årene har Malin Pettersen seilt opp som troppsfører for den nye generasjonen norske americana-artister. 

Ikke bare har Malin eget americana-radioprogram, «Kåbbai», på NRKs kanal P13, hun har sitt eget band, Lucky Lips, som i fjor samarbeidet på den meget vellykkede sjanger-utvidende plata Perfect Stranger med blues-rock-gitaristen Amund Maarud, hun har også kickstartet sin solokarriere med å hente hjem en Spellemannpris i countryklassen for sitt debutalbum, References pt. 1. 

 

References pt. 1 er også en plate som effektivt søker å utvide hva Americana kan være. Denne trangen til å ikke la seg begrense av forventninger og konvensjoner har også bidratt til at Malin har fått oppmerksomhet der det vesentligste laboratoriet for nettopp den slags befinner seg, på den østre sida av elva i Nashville, Tennessee.

 

Malin farter stadig vekk til Music City, nå USAs mest kreative musikksenter, hvor hun opptrer på klubbscenene og visstnok har spilt inn plata som tar mål av seg til å følge opp References pt. 1. 

I mellomtida tar hun en råsjans, ja faktisk, fallhøyden er stor for denne typen plater, helt nedstrippede, bare med stemme og kassegitar. Gudene skal vite at jeg har slitt med å holde oppmerksomheten oppe gjennom plater og konserter der artister har fått for seg at ti-femten akustiske, likelydende sanger på stripe er akkurat det publikum trenger. 

Det finnes dem som også tror at det å spille akustisk, «unplugged» som det het i svunne MTV-tider, er ensbetydende med at musikken som blir fremført er «ærlig». 

La oss en gang for alle pensjonere betegnelsen «ærlig» i musikksammenheng, den hører hjemme på floskeldynga. 

Men, Malin Pettersen kommer ned på beina med sitt talende «Alonesome»-prosjekt, et minialbum med seks sanger der faktisk melodiøsitet og fin vokalvariasjon bærer. 

Malin har vokst opp med en countryspillende far, og har virkelig countryfrasering under huden. På den avsluttende valsen (?), «Get you back again»  synger hun som en KD Lang, en av den moderne countrymusikkens største vokal-stilister. 

Det er også snedig at hun har skapt et engelsk ny-ord med «Alonesome», en fusjon av «Alone» og «Lonesome» som kanskje finner veien til en Merriam-Webster-ordbok en dag? 

Uansett, jeg hører gjerne disse tekstene og melodiene arrangert for et band på et senere tidspunkt, de fortjener gjennomgående å bli kalt «sanger», gode sanger.  Slike som Malin Pettersen stolt kan ha navnet sitt i klamme under.

 

JANNE HEA - LOST IN TIME (Vestkyst Records)

Lost in Time.png

Fotografiet på coveret til Janne Heas andre album, oppfølger til den Spellemannpris-nominerte debuten Wishing Well fra 2014, viser et småbruk vinterstid. Fargetonene i bildet bidrar til at det er vanskelig å si når bildet er tatt, et klart retropreg. Definitivt «Lost in Time». 

Janne Hea er bosatt i skogen i Östervallskog i Värmland i Sverige, kanskje i huset på bildet, men hun er opprinnelig fra Hadeland. 

Innspillingene til Lost in Time har dog funnet sted i Oslo, i Prøvesal 4 i Det Norske Teateret og er produsert av gitaristen Øyvind Blomstrøm, kjent fra sin tid i rockbandet El Cuero og samarbeid med Monica Heldal.

Janne Heas stemme skinner klart og tydelig tvers igjennom de åtte sangene, alle skrevet av Hea selv, flere av dem refleksjoner rundt ungt voksenliv, «Too late» handler om at erkjennelsen av at kjærlighetsforhold var bra, verdt å ta vare på, kommer for sent. 

Tittelkuttet og «Too late» er strippet ned til stemme og forsiktig gitarkomp. Først på «The Horizon» melder hele ensemblet seg på, fortsatt begrenset til felespiller Mari Skeie Ljones, gitarist Mats Raknerud og Blomstrøm, som bidrar med gitarer, bass, minimale trommer, mandolin og pedal steel. 

Janne Heas melankolske uttrykk sier mye om hvilken innflytelse Gillian Welch har hatt på den generasjonen norske country/ folk/ americana-sangerinner som Hea tilhører. «Truth be told» bygger seg sakte og dramatisk opp, Ljones Hardanger-fele tydeliggjør hvor kort avstand det kan være fra norske daler og norsk tradisjonsmusikk til de amerikanske Appalachene. 

«Carpenter´s Wife» løfter tempoet en touch, vokalharmonier, fele og pedal steel bidrar til det nærmeste denne plata beveger seg mot en popsang. 

Nydelige «Seven Minutes» runder av med en historie om ei jente som stikker seg ut, er tøffere, og penere, en alle andre, «..she acted twenty two when we were in our teens..» En historie som ikke ender godt, «It´s the opposite of glory, some people should never be friends». En lang gitarcoda lar mysteriet bli liggende. Hea og venner lukker døra til det snødekte huset. 

 

Stefan ser det hele fra mikrobenes perspektiv

- Livet är en jävla soppa..

Dette lett misantropiske budskapet er noe av det første den svenske kulturelle multitaskeren Stefan Sundström har å melde til sitt trofaste publikum på en hustrig torsdagskveld på stedet som kaller seg Kongens Brygge i Halden.

            Der og da handler «soppan» egentlig om litt teknisk strul når Stefan skal få både gitar og sangmikrofon til å virke samtidig. Ikke nødvendigvis en analyse av livet slik det arter seg generelt for 59-åringen som nylig slapp albumet med den illevarslende tittelen «Domedagspredikan». Inneholdende åtte sanger med titler som «Havets kvarnar», «Gud skriver brev», «Bakvänd kikare» og mystiske «Mikrobernas skepp».

            Et album som er pakket inn i et cover som i tidligere tider ville ha sørget for at utgiveren hadde blitt begravet utenfor kirkegårds-muren. Det viser en Jesus som forfrisker seg med en øl på korset.

- Bildet er faktisk fra en filminnspilling for en «reklamefilm» for Den Svenske Kyrkan, avslører Sundström, - det er tatt en gang på 70-tallet. Han som er Jesus på bildet heter Ragge (selvfølgelig heter han det) og er mikrobiolog i dag. Han bare jobbet på settet, og det var det noen som syntes han så litt Jesus-aktig ut. Opp på korset med deg. Så var det pause, en kort sådan, så han fikk ikke lov å komme ned…Men så send opp en øl da! Det var broren hans som tok bildet. Jeg syntes det passet tematisk bra, siden jeg har denne sangen på plata, «Gud skriver brev».

Der har Gud fått nok; »Gud skriver brev där han säjer såhär/ Nu har jag gjort alt så gott som jag kan/ Ni som gnäller och klagar på skapelsen/ Gör den bättre om ni kan».

- Det er vel et slags budskap på denne plata, «gjør noe selv». Ja, jeg har fått noen reaksjoner på coveret, fra sånne raringer, ikke fra vanlige kristne. Det finnes mange bra kristne, om man ser på Den Svenska Kyrkan, så gjør de faktisk mye godt, for blant annet flyktninger..Med årene har jeg kommet fram til at jeg skiter i hva folk tenker, det viktige er hva de gjør.

            Muligens for å understreke det gammeltestamentlige i albumtittelen, er coveret til «Domedagspredikan» prydet av portretter av Stefan og musikerne, der de fremstilles som utgamle. Figurer som lett kunne ha hatt statist-roller da Moses eller Aron gjorde sine hovedrolleinnsatser.

            Stefan Sundström er ikke minst kjent for Klassekampens lesere for hans faste spalter i avisa. I svensk kulturliv er han det som kalles en « mångsyslare», han er sanger/ låtskriver, forfatter/ skribent, grønnsaksdyrker og av og til skuespiller.

            Noen vil også si at han er en banebrytende musiker som var tidlig ute med å lage en bro mellom svensk punk/ rock-verden og den betydelige svenske visetradisjonen.

Et musikalsk sprang som i forkant kan ha synes som dumdristig, men som nå, tretti år senere, fremstår som den største selvfølgelighet i verden.

For ni år siden ble Stefan Sundström hyllet av sine kolleger for denne innsatsen, med plateutgivelsen «Andra spelar Sundström», der bl.a. Miss Li, Lars Winnerbäck og Ola Magnell bidro.

            Når man hører Stefan Sundström opptre, slås man av hvor overlegent det svenske språket er for å skape god musikk. Det er noe i selve språkmelodien, i dagligtalen, i uhøytideligeten som gjør at det svinger og gynger.

Jeg tror at det nettopp er der nøkkelen til vår norske fascinasjon med Ulf Lundell, med Vreeswijk, med Wiehe og med Sundström ligger.

            Ved siden av å gi ut plater, han har pluss/ minus tjue av dem på CVen siden solodebuten med «Renjägarens Visor» i 1989 og det er fem år siden den siste, «Nu var det 2014», har Sundström skrevet en rekke bøker.

            Det handler om titler som spenner opp et vidt tematisk felt; «Om mjölkens symbolvärde och andre betraktelser» (2004), «Om kärlekens uniformer och andra betraktelser» (2007), «Stefans lilla gröna (En handbok i utanförskap)» (2010), «Stefans Stora Blå: Recept for godare fisk, blåare hav och en friskare värld» (2014), «Stefans stora feta röda»: Tomatens herravälde» (2017) og «Stefans lilla svarta: Bokashia, biokol & bakterier» (2019).

            Mer enn nok til å gjøre en leser svimmel. Den siste satt det langt inne for undertegnede å forstå hva handler om.

- De siste årene har jeg holdt mye på med avling og den slags. Jeg sitter og ser på vitenskapsprogram fra USA, som handler om bakterier, hahaha. Det finnes et nytt forskningsområde, mikrobiologi..Dette er veldig viktig for jordas evne til å binde kulldioksid.

 

- Det dreier seg mye om din nysgjerrighet på kunnskap?

- Det hender veldig mye interessante greier med naturvitenskapen for tida som taler litt for sosialisme, der man ser forbindelser i naturen som handler mye om samarbeide. Opp mot den gamle darwinistiske greien om «survival of the fittest». Det er jo sant selvfølgelig. Men om alt skulle bygge på konkurranse, så skulle vi jo ikke finnes. Menneskenes store fremganger som art, handler om at vi kan samarbeide. At vi tar vare på de svake i gruppa. Om at vi tar vare på våre barn, at de har en lang barndom der de kan utvikle fantasier og kunst, empati. Det samme finnes i naturen, at vi kan se symbioser. Det interesserer meg ut fra et slags politisk filosofisk perspektiv.

            Stefans interesse for mikrobiologi har altså forplantet seg til musikk, til sangen «Mikrobernas skepp», der han synger «Och på min kropp/ Den jag trodde var jag/ Har miljarder små kryp party var dag/ Jag är faktisk farkost at folk jag inte vet nåt om/ O jag har ingen koll/ Men kanske är det min roll/ At va mikrobernas skepp o ta dom åt rätt håll.»

            Stefan Sundstrøm er på ingen måte den eneste svensken som er opptatt av vår tilværelses kobling til naturen. Rett før samtalen jeg hadde med Sundtröm i Halden, hadde Greta Thunberg vært på talerstolen i FN og fått store deler av verden til å gå av skaftet.

- Alle spør meg om Greta Thunberg. Hahaha. Jeg synes hun er «jättebra» på alle vis. Jeg har truffet henne flere ganger. Jeg har gjort greier sammen med hennes mamma, operasangerinnen Malena Ernman.

- Men jeg synes at det er feil at hun skal dra dette lasset ensom. Det blir litt typisk, her kommer en frelser. Vi må jo frelse oss selv..Man kan være bekymret for hvordan hun har det, men hun har bestemt seg for å gjøre dette.

Det er en jævla løgn at hun er en marionett for sine foreldre. Det er Greta som har drevet denne saken i den her familien med sin merkelige kraft.. Det var Greta som fikk Malena til å slutte å fly..

            En av sangene på «Domedagspredikan» heter «Til Alan» (Edwall). Teksten er skrevet av den svenske poeten Kristina Lugn og musikken er komponert av Stefans kone, musikkpedagogen Karin Renberg.

Lugn sitter i Den Svenska Akademin, en institusjon som har fått mye ufordelaktig oppmerksomhet de siste årene, og som fortsetter å få det.

- Jeg mistet kontakten med Kristina etter at hun ble med Akademin (2006). I den siste samtalen jeg hadde med henne, før hun ble med, så sa hun; «Fy faen hvilket skitjobb jeg har takket ja til. Hvordan jeg hater å måtte gå dit hver torsdag for å spise ertesuppe sammen med de ekle…Kristina er en jævlig begavet poet.

- Jeg hadde litt kontakt med henne nå igjen i forbindelse med bruken av hennes tekst. Da fortalte hun at hun hadde truffet Bob Dylan. Det var visstnok  bare, «hej, hej» og så forsvant han.

            I Halden er konserten med Stefan mer som et møte med gamle venner, det finnes folk i publikum som har hyra Stafan og kameraten, Lars Demian, til å spille i femti-års-laget sitt. Latteren sitter løst både på og foran scena, Stefans selvironi er fullstendig avvæpnende, ikke minst når han forteller om «oppdraget» som bestefar.  Dermed går de bitre dråpene også ned på høykant; «För alla jordens fördömda/ Har varje dag vart en domedag/ Så länge nån kan bli rik på at framställa lik/ Och bli stärkt av at nogen är svag». 

 

Trigger Warning

Navnet Trigger Hippy er et tilnærmet oksymoron, et ordspill på utrykket «trigger happy», betegnelsen på en vel skyteglad person. I skarp kontrast til vår oppfatning av hva en fredselskende hippie må være.

            Det er ikke vanskelig å se at et band som kaller seg Trigger Hippy utløser både forvirring, latter og aggresjon i et land som USA. Der store deler av befolkningen er mer opptatt av å ha sitt eget våpenarsenal enn av å ha gjengs tilgang til helsehjelp.

            Uansett er det i hvert fall ti år siden navnet kom til en av de to grunnleggerne av bandet, den originale The Black Crowes-trommeslageren Steve Gorman og bassist, sanger/ låtskriver og restauratør Nick Govrik. Begge bosatt i Nashville.

            Til å begynne med var Trigger Hippy bare et coverband som møttes i sin felles kjærlighet til sørstatsrock og musikken til nå avdøde rockgiganter som Leon Russell,  Levon Helm og Lowell George. Bandet hadde sin livedebut på Capitol Theatre i Macon Georgia til inntekt for å bevare Allman Brothers mytiske «Big House» der som et museum.

            «Big House» er etablert for besøkende Allman-pilegrimer og med utgivelsen av det nye albumet «Full Circle & Then Some» kan Gorman & Govriks dedikasjon til musikken som inspirerte dem som unge forsette å gjøre ringer i vannet.

            De tolv sangene som utgjør plata er en sømløs fusjon av r´n´b, gospel, sørstatsrock, country, blues og funk. Sunget av tre sangere som tryller frem trestemte harmonier og call and response-vokal på løpende bånd.

            Trigger Hippy har siden sist undertegnede hørte fra dem byttet ut halve besetningen. Nye er den afrikansk-amerikanske sangerinnen Amber Woodhouse og sanger/ gitarist Ed Jurdi. Sistnevnte er også å høre i det utmerkede countryrock-ensemblet Band of Heathens fra Austin, Texas.

            Da Trigger Hippy platedebuterte for fem år siden med et selvtitulert album, fylte Joan Osborne Amber Woodhouse sin plass. Osborne er selvfølgelig mest kjent for sin internasjonale hit, «One of us», fra 1995, skrevet av The Hooters Eric Bazilien, senere som sanger i kretsen rundt Grateful Dead-bassist Phil Lesh.

            Trigger Hippy har vært en løs formasjon som fra tid til annen også har telt Black Crowes-gitarist Audley Freed, Widespread Panic-gitarist Jimmy Herring og sanger/ låtskriver Jackie Greene. Nøkkelmusikere i den store såkalte jamband-scenen i USA.

            Jam-band-musikk er et stort musikalsk «telt», håndspilt musikk som stadig bringer opp og frem nye band og artister som plugger inn i USAs overlegent største festival-nettverk. En «scene» som knytter sin opprinnelses-fortelling til Grateful Dead og som til og med har sitt eget fysiske musikkmagasin, Relix, som kommer ut med åtte nummere i året. Bladet har et opplag på over hundre tusen og er USAs nest lengstlevende musikkmagasin, etter Rolling Stone.

            Trigger Hippy er nærmest svaret på en bestilling fra dette gigantiske publikumet, som pakker tie-dye skjortene og røykesakene sine og drar på festivaler som finner sted fra tidlig vår til langt på høst over hele Nord-Amerika, langt ned i Mexico.

            Er Trigger Hippy på plakaten kan man høre sangen «Goddamn Hurricane», der bandet kanaliserer The Band til en tekst om ekstrem-været som nå pusher store deler av befolkningen vekk fra den østlige Mexico Gulf-kysten, etterfulgt av «Long Lost Friend» og «One of them» der undertegnede sverger på at nettopp Little Feats Lowell George går igjen.

            Ringen er absolutt sluttet, med noe i tillegg. Rock & soul av et vitamin-kaliber som vi skandinaver er så underernært på at det burde være en sak for helseminister Bengt Høie. Ikke minst om ministeren hadde vært opptatt av betydningen av sitt eget etternavn.

 

ANGELINA - Last Cigarette (Wonderful Sound)

En siste sigarett? Vanligvis et utrykk vi forbinder med at noen er i ferd med å bli henrettet.

Fullt så ille er det ikke det som foregår på den andre plata til Isle of Wight-sanger Angelina Grimshaw. Men lystelig er det definitivt heller ikke.

            Teksten til sangen «See through dress» går som følger; «I just lit up your last cigarette/ I’m gonna stub it out on your favourite see through dress».

Ævv.. som det heter. En kjærlighetshistorie som ikke blir bedre av følgende melding «My red lipstick smile/ Is like a black hole abyss..». Dobbel-ævv.

            Det er ikke så ofte vi hører fra noen som er hjemmehørende på den lille engelske øya Isle of Weight, i dag bor det 140 tusen der. Øyas mest kjente historiske person er fortsatt Frelsesarmé-grunnlegger William Booth.

På sekstitallet var Isle of Wight et yndet hippie-reisemål, Beatles-sangen «Ticket to Ride» skal være en vri på navnet på hjembyen til Angelina, Ryde.

            Fra 1968 til 1970 ble Englands første store rockfestivaler arrangert på Isle of Weight, med opptredener fra blant andre Bob Dylan, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Jimi Hendrix, som døde bare et par uker etter sin spilling der i 70.

            Angelina debuterte i 2016 med «Vagabond Heart». Her og nå spiller hun voodoo-blues av et kaliber som ganske sikkert hadde høstet anerkjennende nikk fra både Hendrix og Janis Joplin.

            De elleve egenkomponerte sangene på «Last cigarette» pisker opp et lydbilde som gjør at Angelina har mye å hente hos fans av Nick Cave og tidlig PJ Harvey.

            Åpneren «Throw petrol at the sun» ender opp i en apokalyptisk galopp som med perfekt hipster-timing slipper til en fløytesolo mens Angelina messer «Life´s an overflowing ashtray..»

            Angelina er åpenbart plugget inn i helt andre innflytelser enn dine gjennomsnittlige here today, gone later today pop/ elektronika/ r´n´b-sangerinner. Platesamlingen hennes består sikkert av flere knitrende Ma Rainey, Bessie Smith og Billie Holiday-plater.

            Hun har sugd til seg den tidlige bluesens misantropiske livsanskuelser i sanger med titler som «Devil´s wishing well», «Killing me», «Fire broke out» og «Train coming through».

            Ved første ørekast kan dette høres arkaisk ut.

Men stop en halv. Kanskje livene vi lever er like triste, like elendige, like mye på vei til et varmt sted på syv bokstaver som det var på tidlig nittenhundretall. Bak våre stadig mere desperate digitale fasader.

Ved nærmere ettertanke, kanskje det er verre.

Hei, slipp Angelina frem til mikrofonen!

 

Kacy & Clayton holder det gående

De kanadiske tremenningene Kacy Anderson og Clayton Linthicum har laget plater sammen siden 2011. Skal vi dømme ut fra de tidligste bildene, må de ha vært veldig unge da de debuterte, de er fortsatt bare i midten av 20-åra.

            Carrying on er deres femte album, det andre produsert av det vandrende kvalitetsstempelet Jeff Tweedy, spilt inn på Wilcos stadig mere mytiske øvingslokale og studio, The Loft, i Chicago.

            Jeg hørte Clayton Linthicum da han hadde en kort periode i det svært undervurderte kanadiske bandet The Deep Dark Woods for fem-seks år siden. Det var allerede da åpenbart at han var en gitarist med en sjelden teft, en ung versjon av Fairport Conventions Richard Thompson eller The Byrds Clarence White. Altså en gitaristenes gitarist.

            Platene til Kacy & Clayton er i vesentlig grad fundert på Linthicums smakfulle gitarspill og Andersons tilbakeholdne, vemodige stemme. Linthicum lener seg frem til mikrofonen på et par av sangene, «High Holiday» og «The South Saskatchewan River». Tweedy har selvfølgelig forstått at hans jobb er å holde seg unna mest mulig, de ti sangene på Carrying on (denne gangen samtlige skrevet av duoen) er definitivt «less is much more».

            Kacy & Clayton er artister som plasserer seg i en distinkt kanadisk tradisjon, der melankoli og tristesse går som en svart tråd gjennom musikken. Når du lytter til Kacy & Clayton er det lett å høre ekko av Cowboy Junkies, ikke ensemblet du booker til fest på lokalet. The Deep Dark Woods er videreførere som heller ikke trafikkerer i det påtrengende muntre.

Bak i der, The Bands nære kontakt med folkemusikken i dette vidstrakte landskapet, Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohens evner til å poetisere de menneskelige erfaringene.

            Det står tydelig allerede i det første verset på den første sangen på Carrying on, «The Forty-Ninth Parallel»: «Should have married for money/ Like any woman in her right mind would do/ Instead I settled for love/ And don’t you know that’s the worst thing you could do».

Det blir ikke bedre i andre vers; «We fell short on rent/ We fell short on good time/ Now I got nothing to my name/ His name that I took for mine.»

            «The 49th parallel» definerer store deler av grensen mellom Kanada og USA, for å tydeliggjøre hvor de kommer fra, hvor de hører hjemme, har Kacy & Clayton trykket et kart over Nord-Amerika i tekstvedlegget til plata.

            Der får vi noen utvalgte markeringer; «South Saskatchewan River», «Providence Place» (også sang på plata), «Hudson Bay» oppe til høyre, og «Big Horn Mountains» og «Buffalo, Wyoming» sør for grensen. Lengst sør er Galveston, Texas markert. Øverst; bare «Up North».

            Anderson og Linthicum har vokst opp i Wood Mountain, Saskatchewan. Navnet, Saskatchewan, har Cree-indianer-opprinnelse og tilhører den lille knippet stedsnavn som det er kult bare å uttale!

            Wood Mountain er solid på landet, det skal ha vært fem mil til nærmeste platebutikk, musikken blir formidlet på familiesammenkomster der tradisjonene og historiene blir holdt godt ved like.

            I denne øde virkeligheten skal Kacy & Clayton ha brukt tida på å pløye dypt i gammel engelsk folkrock (Fairport Convention finnes i skyggene her ja), men i pressematerialet til den nye plata trekker de frem amerikanske innflytelser. Plater fra Bobbie Gentry (Delta Sweetie, nylig rekonstruert av  Mercury Rev og sangere som Susanne Sundfør og Norah Jones), Hoyt Axton (My Griffin is gone, 1969) og Bakersfield Sound- steelgitaristen Ralp Mooney.

I våres og sommer har Kacy & Clayton turnert sammen med høyt verdsatt landsmann Colter Wall, om ei uke bærer det ut på veien med Ray Lamontagne. Demp lysene.

 

The Secret Sound of Dreamwalkers - Whirlwind (Rural Rebel Rock)

Like lite som at man vet at en går i søvne, så tror jeg at man i sanntid kan slå fast at en befinner seg i en musikalsk gullalder.

Men, likevel, jeg har en følelse av at høsten 2019 kommer til å skinne i bakspeilet om vi begrenser utvalget til americana-musikk utgitt av norske kvinnelige artister/ sangere.

Det er en grunn til at et amerikansk dokumentar-film-team på sensommeren føk rundt i Norge og intervjuet folk om det de beskrev som den oppsiktvekkende nye, norske americana-musikken.

Vi har allerede fått sterke plater fra Randi Tytingvåg, Louien og Claudia Scott, i oktober og november kommer det nye plater med Malin Pettersen, Tone Bringsdal, Signe Marie Rustad og Unnveig Aas.

Så er det Kristine Marie Aasvang og hennes kompakte ensemble, The Secret Sound of Dreamwalkers.

Trioen, som også teller gitarist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander «Everywhere» Lindbäck, vakte svært berettiget oppsikt med sitt selvtitulerte debutalbum for to år siden. Ekspansiv, melodisk, mørk, eksperimentell musikk som svevet rundt Aasvangs formidable stemme.

For den som eventuelt ikke trodde sine egne ører i første runde, om mulig synger Aasvang med enda større autoritet og intens tilstedeværelse på nye Whirlwind.

Faen, Kristine Marie Aasvang bør trekkes frem i samme åndedrag som Morten Harket, Paal Flaata og Sivert Høyem. Vi snakker Stradivarius-stemmer.

Whirlwind er spilt inn i Athletic Sound i Halden og låter utsøkt, det vil si krystallklart og ultradynamisk. De ti sangene spenner opp et gigantisk musikalsk lerret, fra det tungt gyngende psykedeliske («Can´t carry your shit around»), til det vare («Aching street»), fra det folksy («Whirlwind») til det funky («Maybe I ment nothing to you»).

Inne i denne musikken, som gjennomgående tar seg god tid, flyter fløyte (Aasvang selv), lap steel, sitar, bariton gitar og flygel (Bergsten) dandert med en nennsomhet som vitner om en klar visjon om hva den hemmelige lyden av søvngjengere faktisk er.

 

Randi Tytingvåg Trio

- The Light you need exists (Kirkelig Kulturverksted)

Det første du hører når du setter på det nye albumet til Randi Tytingvåg Trio, hennes sjuende siden debuten med Heavenly Attack i 2004, er verset «Dance with your heart/ And your body will follow/ Everything else is useless and hollow».

Sangen heter «Dance» og er skrevet av Tytingsvåg i samarbeid med den prisbelønte lyrikeren Helge Torvund, som også har en spalte her i Klassekampen. (Torvund skrev teksten til Bjørn Eidsvågs hit «Nede for telling» i 2010).

Tytingvåg har altså lykkes med å dra Torvund over på den engelskspråkelige banehalvdelen!

Undertegnede får umiddelbart en følelse av Leonard Cohen av nettopp «The Dance», det melodiske, det lavmælte uttrykket drevet av akustiske instrumenter, først og fremst de to andre i Trioen, Dag Vagle og Erlend E. Aasland, er noe Leonard kunne ha etterlatt seg på en demo.

Tittelen på albumet, The Light you need exists, kan kanskje sies å være beslektet med det velkjente Cohen-sitatet fra sangen «Anthem»; «There´s a crack in everything, that´s how the light gets in».

Men der Cohen ofte var sterkt tvilende til vår evne til anstendighet og mellommenneskelig forståelse, har Tytingvåg og Torvund en annen målsetting med sangene på The Light you need exists.

Den røde tråden her er å fremme en lysere livsanskuelse, aller tydeligst i sangen «Heliotropic» som er en betegnelse fra planteverdenen, blomster som vender seg mot sola for å suge opp mest mulig energi, «I am heliotropic, I am leaning towards the sun».

Tytingvågs stemme er skreddersydd for soundet de kaller «norwegicana», en svært veklingende fusjon av folk, stringbandmusikk og en touch jazz. Det er gitarer, mandoliner og banjoer i rikt utvalg, hjulpet av gjestene Knut Reiersrud på resonator og steel-gitar, Nils Økland på fele og Hardingfele og Sigbjørn Apeland på pumpeorgel. Selvfølgelig hører vi når Randi slipper Rita Eriksen til ved mikrofonen.

Produsent Erik Hillestad har spilt inn i Kulturkirken Jakob, lydbildet er så organisk og friskt at du aldri gjetter at bilene står i kø i Hausmannsgata utenfor.

 

LOUIEN - Drømmen er i Live

 - Jeg liker depressiv musikk, ler Live Miranda Solberg, som så langt først og fremst har vært kjent for norske musikkfans for sin deltakelse i bandet Silver Lining.

Silver Lining er ensemblet som Live deler med de to andre sangerne/ låtskriverne Stine Andreassen  (The Northern Belle) og Halvor Falck Johansen. De albumdebuterte i 2018 og dukker opp på norske klubber som en neo-versjon av Crosby, Stills & Nash med tre veldig distinkte stemmer og evnen til å synge vakkert sammen. Og ja, Silver Lining fortsetter selv om alle medlemmene er aktive også hver på sin kant.

Det har likevel lenge gått rykter om musikken som Live lager på egenhånd, under artistsnavnet Louien og på fredag kom endelig plata. Ni gjennomarbeidede sanger skrevet av Live, musikk som befinner seg på distinkt avstand fra musikken til Silver Lining.

- Det er viktig å understreke at None of My Words ikke er en countryplate, slår Live fast, - jeg elsker country, men får utløp for den interessen med Silver Lining.

Louien-navnet har Live lånt av mora si, som heter Louise, men alltid har hatt klengenavnet Louien. 

 

- Jeg så aldri for meg at jeg at jeg skulle skrive en hel plate om sorg, forteller Live, - men faren min ble syk og døde etter tre år. Det var veldig sjokkerende for oss i familien, han ble bare 53 år gammel og hadde så mye ugjort. Han var utøvende kunstner, skuespiller hele livet. Han var svært skeptisk til at jeg skulle følge etter ham rent yrkesmessig, med musikken. Han visste hvor tøft det er å livnære seg som kunstner, men jeg tror at han likevel ville blitt veldig fornøyd for at jeg fikk til å gi ut plate. Faren min hadde en fantastisk fin stemme, han sang hovedroller i mange musicals.

 

- Foreldrene mine var skilt, så da vi var hos pappa, tilbrakte vi helgene på teateret. Vi kunne forestillingene utenat. Jeg har fire søsken, men det er bare en av dem som jeg deler både mor og far med.. er eldst. Jeg får bare støtte fra alle kanter, det er veldig åpenhet for å drive med kunst i familien. Som fortalt her i Klassekampen i forrige uke, er det søstera mi, Aurora, som har malt bildet som pryder coveret på plata . Jeg synes at jeg har hatt en kul og annerledes oppvekst. Sitter i garderoben og plutselig kommer det inn en fyr i ulvekostyme og lurer på hva klokka er.

 

- Mot slutten av livet til pappa hadde vi mange fine samtaler, nesten intellektuelle om teaterkunst og formidling. Han hadde jo gått på skole og lært det. Han hadde masse notatbøker med tanker om det å formidle, nå ut til andre mennesker. 

 

Mora og faren til Live møttes i Stavanger da faren kom dit for å jobbe på Rogaland teater.

 

- Mora mi, som lever i beste velgående, er skredder. Til å begynne med sydde hun privat for folk og i en systue, men har lenge jobbet med å sy kostymer på Operaen i Oslo. Hun har faktisk begynt å sy ting for meg også, som jeg kan bruke på scena..

         

  Live har tatt med seg Silver Lining-kollega Halvor Falck Johansen på et par av sangene på plata, på fem av sangene får hun vokalharmoni-hjelp at Signe Marie Rustad og Kristine Marie Aasvang, sistnevnte fra Secret Sound of Dreamwalkers. Med på vokallaget er også Einar Kaupang fra «Frihets-rockbandet» Dig Deeper. 

 

- Koringer er veldig viktig for meg, understreker Live.

           

Veldig distinkt tilstede på store deler av plata er en trio av cellister; Kaja Fjellberg Pettersen, Gregor Riddell og Ingeborg Torvanger.

 

- De var produsent Øyvind Røsrud som foreslo at vi skulle prøve å arrangere for bare celloer, så vi fikk Kaja Fjellberg til å gjøre det. Cello har alltid betydd mye for meg, og jeg synes det kler denne plata veldig godt.

           

Live har spilt musikk siden hun var 7-8 år. Fiolin og piano til å begynne med, men hun plukket opp gitaren da hun var seksten.

 

- Det var kjæresten til mamma som tok med seg en gitar inn i huset, men jeg har lært meg alt selv. Siden pianoet stod i stua, så var gitaren en mulighet til å holde på helt for seg selv. På den tida hadde jeg begynt å oppdage folk og country, Neil Young..Joni Mitchell hadde jeg fått inn fra mamma, hørte ekstremt mye på Blue..Etter hvert Led Zeppelin, begynte på videregående og prøvde å være kul. Hadde egentlig bare hørt på pop og r´n´b. Tvang meg til å høre på Zeppelin og Jimi Hendrix, og etter hvert fant jeg ut av det. På samme tida fant jeg fram til Madrugada, Sivert Høyem, Tom Petty..I 2012 så jeg Robert Plant spille på Telluride Bluegrass festival i USA, og ble veldig imponert av hvor raus han var mot musikerne sine, han sto i bakgrunnen og lot musikerne få vise seg frem. Selv om det er han som er den store rockestjerna..

Live er nøye med å gi produsent Øyvind Røsrud kreditt for at None of my words har blitt akkurat slik hun ønsket at den skulle bli. Røsrud har sitt eget studio i Oslo, Brageveien studio, og har jobbet med blant andre Siri Nilsen, Hanne Kolstø på alle hennes plater og Atlanter.

Louien skal ha slippkonsert for albumet på Krøsset i Oslo 9.oktober.

- Da blir vi alt for mange på scena, ler Live, - men utover det kommer jeg til å turnere både alene, i duo sammen med Halvor Falck Johansen og innimellom i et trioformat med bass og trommer. Musikken på plata er jo litt produsert, jeg liker at det er forskjell på det og liveuttrykket. 

 

- Halvor er  nok min soul-mate musikalsk, jeg fant nettopp ut at vi har samarbeidet i ti år.

         

Tidligere i september ble Louiens musikk trukket frem av Americana Music Association i deres ukentlige nyhets-skriv, en refleksjon av at den unge norske americana-musikken omfattes med stadig større oppmerksomhet i Music City USA.

 

- Jeg fikk helt bakoversveis, de delte sangen min på Instagram også, på Insta-stories. Det var dødskult.

 

Leslie Stevens på vei fra LA, via Tønder

Come to think of it: Hele vitsen med musikkfestivaler er at du oppdager noe nytt, noe du ikke kom for å høre.

Da vi besøkte den danske Tønder-festivalen i slutten av august, hang denne raison dêtre i en tynn tråd. Helt på tampen av en lang lørdag ga jeg opp å høre texaneren Charlie Crockett i et telt som hadde et håpløst misforhold mellom størrelse på scene & lyd og publikum. Den utmerkede Crockett (joda, ætling av Arne Bendiksens «Davy Crockett») får ha det til gode til neste korsvei.

 

Mellom selve festivalen og parkeringsplassen lå scena «Visemøllen», der California-baserte Leslie Stevens holdt hoff med en trio som telte pedal steel-gitaristen Jon Graboff.

Graboff har spilt med en mengde artister; Norah Jones, Willie Nelson, Ryan Adams, Neal Casal og Zephaniah Ohora er et representativt utvalg. Hans pedal steel-spilling alene kunne være den perfekte night-cap´n.

Men allerede mens vi hørte på konserten fra utsiden av det fullsatte lokalet og ventet på at et par plasser skulle bli ledige, grep stemmen til Leslie Stevens fatt i oss.

Hvem var det egentlig som sang der inne? Dolly Parton? Nanci Griffith? En ung Emmylou Harris? Hadde Victoria Williams (hun fra The Jayhawks «Miss Williams guitar») blitt frisk av sin multiple sklerose?

På dette tidspunktet hadde vi ikke rukket å høre på Leslie Stevens nye album, «Sinner», produsert av stadig interessante Jonathan Wilson, sluppet worldwide dagen før.

I den kortfattede biografien i Tønders old style program-bok stod det å lese at Leslie Stevens var blitt valgt til «Best country singer» av L.A. Weekly under deres avstemning i fjor.

Det burde borge for ganske mye, Los Angeles har alltid hatt mange gode countryartister, de siste åra har vi satt ekstra stor pris på, nå, Norges-venn Sam Outlaw.

Det stod også at Leslie Stevens hadde frontet countryrockbandet The Badgers som hadde gitt ut et album i 2010 og at hun hadde solodebutert i 2017 med plata «The Donkey and the Rose», produsert av The Milk Carton Kids´  Kenneth Pattengale.

 

Ved siden av å ha blitt mor mellom de to plateutgivelsene hadde Stevens også rukket å turnere med såpass store artister som Father John Misty, Jackson Browne, Lucinda Williams og nettopp Milk Carton Kids.

Det var tydelig at Leslie Stevens flytting fra Missouri til Los Angeles var godt motivert av både ambisjoner og talent.

Da vi kom oss innenfor ble det raskt klart at «Visemøllen» var stedet å være sent lørdag 24. august.

Leslie Stevens viste seg nettopp som den storveise sangeren vi mente å høre fra parkeringsplassen utenfor og samtidig en sammenhengende sjarmetappe.

Som en svært underholdende fusjon av rare Victoria Williams og skuespillerinnen Goldie Hawn.

Det var tydelig at Leslie også var ganske opprømt av å spille på Tønder (-This is my first festival outside of the US, hi, hi, hii) og at bandet hennes muligens lærte sangene i sanntid. Uten at det rokket ved effekten av det de gjorde. Så gode var de, Graboff skapte gull av steel-strengene og var intenst lydhør til Stevens lett forvirrede instruksjoner.

Sangen «Everybody drinks and drives in heaven» (fra den første soloplata) sørget for at den danske latteren satt løst.

Men hovedfokuset var selvfølgelig på sanger fra «Sinner», hvor Stevens viser at hun er like god låtskriver som sanger. Ikke minst som storyteller, «The Tillman song» handler om FNL-fotballstjerna som meldte seg som soldat i Afghanistan-krigen og ble drept av såkalt «friendly fire», sine egne.

Et av høydepunktene her er «Depression, descent», om et forhold på vei utfor, en duett med Jonathan Wilson. Den deilige grooven skyldes ikke minst trommeslager-legenden James Gadson, en av de beste soul-trommisene noensinne, også han fra Missouri.

 

Har vi plass til å nevne en sang til her? «Sylvie» kan være en av høstens fineste. 

 

Terje Tysland spenner buen igjen

En lørdag i begynnelsen av september spilte Terje Tysland med band, inkludert blåserrekke og gjester, en sjelden konsert i Oslo, på Rockefeller. Mange vil si at det det da lå an til «mytji arti» på lokkalet midt i urbaniteten denne kvelden.

 

I sakens anledning tok Tysland tatt turen frå gården sin på Oppdal for å prate om ståa og det uunngåelige, trekkspillet.

Men det står ikke til å nekte at denne ringe rockskribent ble noe overrasket av at en blid Tysland sitter med en seriøst farlig utseende pil og bue ved siden av seg på uteserveringen til Egon ved Sentralstasjonen i Oslo. Av det slaget som den gærne amerikanske gitarrockeren og Trump-supporteren Ted Nugent går på jakt på liberale og vegetarianere med.

 

- ??

- Den er nyinnkjøpt, ja. Jeg hadde en veldig fin bue som ble frastjælt. Så jeg satt igjen med piler og hanske. Det er jo ikke lov til å jakte med bue i Norge, så jeg skyter bare på blink. Da jeg så denne, ble jeg guttunge igjen.

- Du har jo vært litt Robin Hood i karrieren din, i hvert fall har du lagt deg ut med sheriffen en gang i blant?

- Jeg har vel vært det ja, føler slektskapet, hahaha! 

 

Tysland er svært opplagt, han har nettopp lagt bak seg det han sier blir den siste av minifestivalene han i femten år har arrangert hjemme på gården og han har brukt en stor del av sensommeren til å være sjørøver ombord på seilskuta til en kamerat. På et tokt som har gått fra Langesund til Henning Kvitnes hus i Iddefjorden ved Halden, ned til Fjellbakka i Bohuslän, til Skagen i Danmark, tilbake til Risør og langs hele kysten opp til Trøndelag.

 

- Henning og jeg spilte to intimkonserter inne på låven min forrige helg, bare oss to med gitarer, sangene våre og historier foran et lyttende publikum. Det gikk veldig bra. Dagen etter hadde vi en større konsert på tunet, stor mobilscene og tolv-tretten hundre publikummere. Jeg har bare kalt det «Hjemme te´n Terje-konsert». Det har vokst oss litt over huet, det var ikke meninga at det skulle bli så stort. Det går litt ut over hus og heim. Til å begynne med var gården bare et feriested, mens jeg bodde i Trondheim, men rundt 1990 flyttet vi dit permanent. Det er der jeg har hovedstudioet mitt, men jeg har også et i huset på Grand Canaria, i Arguineguin. Det er norsk vinterklima som i 25 år har gjort at vi tilbringer den årstiden der med en gjennomsnittstemperatur på 21 grader. 

Gården og studioet på Oppdal brakte Tysland en smule ubehagelig oppmerksomhet utpå nittitallet, da han gikk konkurs.

 

- Det at jeg gikk konkurs var egentlig ei Guds løkke, jeg fikk veldig god hjelp av økonomer og en advokat til å rette opp i økonomien min. Jeg tjente store kroner på plater og konserter, men mistet oversikten. Siden jeg hadde vokst opp i en arbeiderfamilie, var det å gjøre opp for seg veldig viktig. Men jeg lærte at uføret ikke bare var min skyld, det var i en tid da bankrentene femdoblet seg, så jeg innså at i den kapitalistiske verden vi lever i, så var det uansett nådeløst. Jeg fikk senka skuldrene mine etter det og tåler mere. Det kom ei jævla fin plate ut av det, hahaha.  

 

- Det er bare omtrent tjue av sangene mine som handler om fest og drikking, slår Terje Tysland fast over en øl da vi spør ham alkoholgehalten i sangkatalogen, - siden jeg nå har skrevet rundt regnet 260 sanger, så er det klart at mesteparten av tekstene mine handler om helt andre ting. 

Rett skal være rett, men vi holder likevel Terje Ronald Tysland (68) sterkt mistenkt for at ryktet hans som «festrocker» ikke har voldet ham spesielt mye bekymring i de fem tiårene som han har livnært seg som musiker.

Vi snakker tross alt om mannen som introduserte seg til musikk-Norge som låtskriver med sangen «Drunk and Happy», tittelkuttet på Prudence´  andre album fra 1973.

Det som er prydet av et nærbilde av en solid blåveis, collateral damage om du vil, viss du skal delta på fest på lokalet i Trøndelag på lokalkulturelle premisser.

-  Det er øyet til sjåføren til Prudence, Jens Bulling, avslører Tysland og snakker seg selv ut av det inntrufne.

Men rettferdig eller urettferdig stemplingen som en som sørger for komp til hjemmebrenten er i det herrens år 2019 ikke det mest presserende i forhold til å å vurdere  Tyslands standing i musikk-Norge.

 

Da jeg googlet for å finne ut når Terje Tysland var blitt valgt inn Rockheim Hall of Fame, gikk det opp for meg at Tysland ikke er beæret med innvalg.

Major blemme. Enten så har ikke juryen lest sine egne premisser, ellers så har de en svært mangelfull forståelse av Rock. Eller Hall. Eller Fame.

Inntil denne pinligheten er rettet opp, foreslår jeg at Rockheim Hall of Fame henger ut skiltet «Stengt for oppussing».

Jeg var bare 16 år gammel da jeg sammen med et par kamerater gikk til det vågale skrittet å arrangere min første rock-konsert, i Arbeidersamfunnet i Halden. Det var de to første platene til Prudence som gjorde at vi begav oss inn på noe vi hadde særs liten bakgrunn for å gjøre. Vi tok ti kroner i inngangspenger, solgte ut de fire hundre billettene og gikk underskudd likevel!?

Men jeg kommer heller aldri til å glemme det rock´ n´ roll-opptoget som ramlet ut av en skranglete gammel buss, og resolutt sjauet PA og backline opp trappene til storsalen i Samfunnet.

De så rett og slett livsfarlige ut, helt åpenbart en bande som levde på sida av datidas lover og konvensjoner. Av dem igjen stakk Terje Tysland seg ut som en uekte sønn av djevelen selv.

Et inntrykk som bare ble forsterket da han hang på seg gitaren sin, en burgunder-rød Gibson SG med to spisse horn.

Jeg mener også at Tysland flekket trekkspillet sitt i to under en av soloene sine, nærmest som en trekkspillets Hendrix.

 

Men på Egon femogførti år senere hevder Tysland at det bare skjedde ved en anledning, på Roskildefestivalen.

Uansett, i boka mi var Terje Tysland definisjonen av rock´n´roll i Norge på 1970-tallet.

 

Da Prudence hadde sagt «Takk te dokk» med sitt fjerde studioalbum og avskjedskonserten i Studentersamfunnet i Trondheim i desember 1975, var det solo debutalbumet til Tysland vi venta på i Halden.

«Stakkars Klovn» (1977) innfridde med en rølpete blanding av Tyslands musikalske innflytelser, funky rock´n´roll, cajun og boogie og tekster om dørvakter, homofile klokkere, tilgjengelighet av vin, uteliggere & fintfolk og det betimelige spørsmålet

«Ka e du så gla´ fer». Det meste godt marinert i trønderske banneord.

Tekstene var på coveret markert i de fire kategoriene; «Sann historie», «Nesten sann historie», «Refleksjoner» og «Oppspinn basert på kjensgjerninger».

Kan gjerne sees som premissene for en låtskriver som uten spesielt taktiske hensyn har lagt seg ut med «øvrigheta». Spesifikt kjerka, avholdsfolk og andre prokuratorer.

Coveret viste en Tysland som med innbitt blikk trakterer trekkspellet under en spotlight som han siden har beveget seg ut og inn av med en oppsiktsvekkende omfattende album-produksjon og konserter som ganske sikkert har nådd et firesifret antall. 

I fjor kom boksen «Terje Tysland 1977-1992», inneholdende hans elleve første studioalbum.

Og da snakker vi ikke engang halvparten, i dag står taksameteret på 26 album, inkludert konsertplater og samlinger.

I tekstheftet som medfølger boksen beskriver essay-forfatter, og tidligere Prudence-kollega, Kaare Skjevik jr. Tysland som «rabulist, konservativ sosialist, tenker og livsnyter». En, i Prudence-målestokk, skolert musiker som ikke nektet seg å lytte til jazz ved siden av den mer selvfølgelige Jimi Hendrix.

En mann som allerede som seksten år gammel sjømann både hadde mistet og funnet noe viktig på sin første tur til Junaiten.

I følge trommeslager Skjevik jr. er Tyslands noe tilbaketrukne hårvekst et resultat av at han ble nektet å vaske ut oljesøl av håret under en strabasiøs innsats i maskinrommet!

På denne samme turen snublet den unge Tysland innom ground zero for cajun-musikk i Baton Rouge og skjønte at dette var det samme som festmusikken han kjente så godt fra lokalene rundt fødebyen Namsos, bare tilsatt store doser Tabasco-saus.

 

- Men der og da ble det faktisk for mye trekkspell, avslører Tysland, - jeg begav meg ut på leting etter noe mer rocka i Louisiana-natta.

Terje spilte trekkspill fra han var ti år gammel, han øvet døgnet rundt og var en fullbefaren trekkspiller før han dro på sjøen. Alt fra valser til gammaldans til klassisk. Men da han var atten var det gitaren som hadde tatt over.

- «14 pages» var den første Prudence-låta vi brukte trekkspill på. Vi har aldri lagt skjul på at The Band var en viktig innflytelse på oss.                                             

                                                                                                  

På liveplata til Prudence gjør de «The shape I´m in», en sang Tysland også serverte da Namsos med gjester feiret 40-årsdagen til «The Last Waltz» i 2016.

 

- Noen år senere spilte musikkprofessor Bragevold i Trondheim en trekkspill-låt for meg og jeg hørte umiddelbart at det var cajun. Til min store overraskelse kunne han avsløre at det vi hørte var en 84 år gammel trekkspiller fra Orkdal. Det går en tonetråd gjennom mye av folkemusikken, til irsk musikk og til samisk joik som jeg hørte hos bestemora mi på Namskogen da jeg var liten gutt.

Selv om Tysland har skrudd ned albumutgivelsesfrekvensen de siste åra, utelukker han ikke helt en ny plate. Han har tjue ferdige låter, tretti nesten ferdige. Men han mener at en plate lett bare kan bli et litt kostbart visittkort.

- Det blir mye for folk å gi ut post mortem, ler Tysland, - men en av de nyeste handler om Trump. En mann som sår en splid vi ikke har sett maken til siden Borgerkrigen i USA.

Det er klart at den amerikanske presidenten er på samme tommelen ned liste som Tysland fortsatt har religion prominent plassert på.

Religiøse sekter og religiøs ekstremisme har vært en konsistent blink for de skarpeste ordpilene til bueskytteren fra Trøndelag.

På tross av at han nå av og til spiller i kirker.

 

DAVID RITCHARD - En rød svensk cowboy