Valg i frihetens ødemark
Da jeg i 1994 bodde i USA, som OL-flyktning, hadde jeg et par skjellsettende opplevelser som jeg vil bære med meg for alltid.
Begge peker fram mot situasjonen som amerikanere, og implisitt alle vi andre, befinner seg i nå da det bare er timer igjen til det udiskutabelt viktigste amerikanske presidentvalget siden det som fant sted tirsdag 8. november 1864, da Abraham Lincoln ble gjenvalgt.
Bare noen få uker etter at vi hadde ankommet Austin, Texas i januar det året, fanget jeg opp nyheten om at det skulle være en demonstrasjon utenfor Texas State Capitol, i motsatt ende av Congress-avenyen der de hippeste musikk-klubbene i Texas-hovedstaden i dag befinner seg.
Texas-chapteret av Ku Klux Klan skulle ha et såkalt rally på trappene til den ruvende Capitol-bygningen, selvfølgelig er den større enn den originale i Washington, alt er større i Texas, også det fremste symbolet på USAs beste idé, demokratiet.
Denne lørdag ettermiddagen befant det seg femten-tjue kappekledde Ku Klux Klan-medlemmer, noen med hette over hodet, noen uten, på den ene siden av solide sperringer, på den andre siden et par tusen motdemonstranter.
Motdemonstrantene holdt et vedvarende helvetes leven med allehånde medbrakte redskaper som trommer og horn, mens Ku Klux Klan-folka prøvde å ta til motmæle med å spille «Sweet Home Alabama» fra en overstyrt høyttaler på en pick-up truck, og å holde sine appeller via et sørgelig inadekvat PA-anlegg.
Jeg kom meg nærme nok til å bare stå noen skarve meter fra de hvitkledde figurene som under andre, mørkere omstendigheter ville ha skremt livet av meg. Her var de bare triste, like deprimerende som mange av Trump-tilhengerne som befolker Thomas Seltzers «UXA»-serie.
Noen måneder senere i 94 befant jeg meg på en road-trip sammen med min nye gode venn, den sveitsiske musikkjournalisten Michael Uhlman, som også hadde bosatt seg i Austin.
Målet vårt var å besøke gravstedene til country musikk-fedrene Jimmie Rodgers i Meridian, Mississippi og Hank Williams i Montgomery, Alabama.
Vi kjørte inn til Montgomery via US Route 80 fra Selma, den samme veien som civil rights-marsjen gikk i 1965. Over «Edmund Pettus Bridge» (fortsatt, i 2020, oppkalt etter en senator og leder av Alabama Ku Klux Klan) og 80-90 kilometer østover.
I Montgomery kjøpte vi t-skjorter med motiv av Hank hvor han svever opp fra graven, til salgs på kirkegården!, etter å ha sett de identiske, gigantiske, side om side gravstøttene til Hank og hans eks-kone, Audrey!!
Men det som har brent seg fast fra oppholdet i Montgomery, er besøket på «Civil Rights Memorial», der Martin Luther King-sitatet «Until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream» kan leses på den vertikale svarte granitten under et tynt lag av rennende vann.
Det Maya Linn-skapte monumentet inneholder også et horisontalt hjul der navnene på 41 civil rights-martyrer er listet, med vann flommende fra et hull i midten.
Det gjorde stort inntrykk at «Civil Right Memorial» i 1994 fortsatt var avhengig av væpnet vakt døgnet rundt for ikke å bli utsatt for sabotasje.
Tidligere i høst slapp Arkansas sanger/ låtskriver Iris Dement to sanger som er sterke og følelsesladde aktivist/ protestsanger knyttet til de dramatiske tidene vi befinner oss i, «How long» og «Going down to Texas to sing». Det finnes knapt bedre ting å gjøre denne mandagen enn å komme seg på nettet og høre Iris synge.
Iris DeMent albumdebuterte i 1992 med Infamous Angel og på coveret stod det å lese følgende i et kort, typisk humoristisk statement fra John Prine; «So listen to this music, this Iris DeMent. It´s good for you».
Fire år senere, er jeg stolt over å kunne slå fast, spilte både John Prine og Iris DeMent på Down on the Farm på Gribsrød gård i Halden.
I teksten til «How long» synger Iris følgende; «Someone asked a question once of Martin Luther King/ How long do you stay the course and dream the dream?/ But it seems evil´s won And greed is on the throne/ And you feel like the silenced voice In A wilderness all alone/ How long? How long?
Refrenget går: «He said, till justice rolls down like water..»
«Going down to sing in Texas» åpner på denne måten; «I´m going down to sing in Texas/ Where anybody can carry a gun/ But we will all be so much safer there/ The biggest lie under the sun».
Min gode venn, gitarist og musikkprodusent Andrew Hardin (Tom Russell Band), er bosatt i kunstnerbyen Wimberley, sør for Austin, TX. Han forteller at halve byen, selv en uvanlig liberal en, er trumpister som kjører rundt i pick-up trucks med Trump-flagg og påstår at påbudt maske-bruk er venstresiden som tar fra dem den grunnlovs-beskyttede friheten.
Andy minner meg på at Iris DeMent allerede i 1996 tok tøft stilling til den triste utviklingen med sangen «Wasteland of the Free» på det Grammy-nominerte albumet The way I should og betalte en høy personlig pris for den kompromissløse teksten.
Sangen er en absolutt forløper til «Going down to sing in Texas», legg den til på dagens spilleliste.
Andy ser helsvart på morgendagens valg; «Viss Trump vinner, eller på en annen måte beholder makta, er vi fucked».
Fra Nashville sender norskættede Ed Pettersen, frontmann i Mad King Edmund, følgende mailbudskap; «Jeg håper slutten på vårt nasjonale mareritt er nær. Amerika pleide å bli sett på som et slags utopia, landet for gjenoppfinning og drømmer, men vi har blitt den siviliserte verdens stående vits. Det vil det ta mye lengre enn fire år å reparere.»
Fra Chicago kommer låtskriver og maler Jon Langford med følgende melding; « I et hvilket som helst tilregnelig land som måtte dele noen verdier med den politikken jeg vokste opp med ville Trump vært sjanseløs, men dette er ikke lenger et tilregnelig land. Den reine vekta av ignoranse og bullshit jeg må vade gjennom hver dag gjør dette til et veldig viktig valg for meg personlig.»
Jørund Vålandsmyr & Menigheten:
Hvite dager, mørke netter (Apollon Records)
Jørund Vålandsmyr & Menigheten var virkelig fjorårets dark horse innen det stadig ekspanderende norske americana-feltet.
Debutalbumet, med den noe defensive tittelen Til dere som er lykkelige, var egenartet og gjennomført nok til at det bar hele veien til Spellemannpris i countrykategorien.
Vålandsmyr er åpenbart en kar som har mer på hjertet, og ikke ser noen grunn til å somle bort momentet, oppfølgeralbumet er her temmelig nøyaktig ett år senere.
Hvite dager, mørke netter er laget med en utvidet versjon av bandet Menigheten, som fortsatt teller gitarist Jørn Raknes, bassist Hans Wagner og trommeslager Finn Håkon Werner Borgi, men nå også inkluderer duoen Ole & Silje Huleboer; Ole Øvstedal på tangenter og Silje Høgevold på koringer.
Ikke slik at debuten på noen måte føltes musikalsk snever, den brettet ut sangene i flere retninger, men hadde en tekstmessig svart tråd, som fikk meg til å betegne albumet som «Black Americana», en sjanger som jo måtte oppstå i svartmusikkens hjemland.
Men Hvite dager, mørke netter er definitivt noe annet, de ti sangene utgjør rett og slett et voldsomt musikalsk spekter, country bare en liten del. Slik man laget plater på 1970-tallet før markedstilpasning og strenge musikalske kategorier ble alfa og omega.
Dette er rett og slett et veldig ambisiøst rockalbum, et Physical Graffiti møter Sandinista på et Sørland(et) der protagonisten baler med helt andre utfordringer enn latterlig høye hotellpriser og sviktende badetemperaturer.
Strømmer man Hvite netter og mørke dager, og er klar for litt egen rekkefølge-redigering, foreslår jeg at man starter med «Stengt opp i et hjørne», en nesten seks minutters proggrock-utblåsning der Raknes hylende gitarer går i clinch med kaskader av keyboard fra Øvstedal. En østlig vibb gjennomsyrer det dramatiske anslaget, Vålandsmyr svaier på toppen som en svovelpredikant med med fyr i prestekjolen.
Men til kjøreplanen, åpningskuttet «# utbyttbar», kaster oss rett inn i det som er hovedtemaet her, den vanskelige, for ikke å si umulige kjærlighetens irrganger.
Et prosjekt som i Vålandsmyrs (og med-tekstforfatter Bernhard Vigens) penn snarere og oftere fremstår som kjærlighetens umulige labyrint.
En kjapp trommegroove pisker fram en klagesang « «Det gjør så vondt å være mann og kvinne…» Det handler om helt forskjellige, ikke kompatible forventninger til et forhold, barn eller ikke barn. Temmelig vesentlig stuff. «Var det egentlig helt utbyttbar jeg var» er ikke refrenget for de glade lag.
«Du vet» er antakelig det nærmeste denne nye plata kommer feelingen fra debuten. Til en oppstemt og fengende melodi får vi en bekmørk tekst («Du svelger noen piller og drømmer om englevinger..») som effektivt sparker beina under seg selv når det kommer til muligheten for radiospilling.
Vålandsmyr har en klar forkjærlighet for å lage nyord, «Selvmedlidenintensivering» er en munnfull, men er likevel en pekepinn om hvor dette bærer. Ikke til noe godt.
Trommis Borgi gasser tempoet fram og Raknes flekker av en superb lap-steel solo. «Selv om man får skreve det ned, så går det egentlig ingen sted. Hvem bryr seg om du har forstått, de er slett ikke mine stier du har gått, slett ikke mine tårer du har grått..»
«Takk for at du gav meg rusen» en småfunky rytme drives av et tilnærmet trylleorgel fra Øvstedal, og er enda et ubehagelig blikk inn bak fasaden i folkehjemmet, «..Når tørsten er alt man har, og innser at man skal bli far..» «..fra barskapet til farskapet..» «Man gir jo bort sin halve bakgrunn, selv om den ligger i en avgrunn..», «Takk for at du gav meg rusen, sorgen at jeg ble meg selv..» «Jo lenger ned en nedgang kommer, jo dypere stikker en fyllepenn..»
Lystig er det definitivt ikke, selv om musikerne prøver å holde stemningen oppe med allehånde påfunn.
«Rekvedstund» er nok et slik ord som du må ha hatt opphold i Vålandsmyrs hode en stund for å ta inn. «Bluesomsorg» likeså. Men de bidrar til at det danner seg et mønster, et eget uttrykk, et eksperimenterende og hemningsløst rock-poesi-språk.
«Verkesteder» er powerpop, på kanten til punk, med illsinte vepsegitarer. Enda et bidrag til platas store spekter.
Avslutningen, «Å redigere bort et liv», en slags popsang om abort høres det ut som, (!) skvulper av gårde med skimrende steelgitarer og blippende keyboardsdetaljer og vender tilbake til albumets «raison d´etre», det som skjer i den potensielle dødsonen der mann og kvinne møter sannhetens øyeblikk.
«Skal klore meg gjennom dette livet, det aller siste noen sinne, du ville så gjerne ha meg med, men du vet vi hadde styrt hverandre ned.»
Det er selvfølgelig sangeren Jørund Vålandsmyr som effektiv binder dette sammen. Han har stemmen som med autoritet balanserer mellom predikant og svulmende smertesanger, mellom delaktig reporter fra den mellommenneskelige eksistensens tussmørke, der den egentlige kjønnskampen utspiller seg, og det stadig mer futile oppdraget, å være en enkel mann i en ubegripelig verden.
Shaye Zadravec, den nye, store kanadiske stemmen
- Det var gitaristen min, Tim Leacock, som foreslo at vi skulle kalle den første EPen min for Norway, som en hyllest til Gøran, forteller den kanadiske sangerinnen Shaye Zadravec (25) på skype fra managerens sitt kontor i Calgary, Alberta,- han har vært helt avgjørende for at innspillingene våre har blitt det de har blitt. Vi rakk akkurat å treffe hverandre i januar i år, rett før pandemien. EPen spilte vi inn via nettet i 2018, det nye albumet, Now and Then, gjorde vi i studio i Calgary med noen av Canadas beste americana-musikere under ledelse av Gøran.
Gøran er altså Gøran Grini, kjent her i Norge som pianist for Paal Flaata og Midnight Choir og produsent for blant andre Tommy Tokyo, Hege Brynildsen og Chip Taylor.
​
Det er Taylor som er forbindelsesleddet til Shaye Zadravec og hennes manager.
​
På Norway gjør Shaye en fantastisk tolkning av sangen «Lilac Wine», skrevet av James Shelton helt tilbake i 1950 og senere gjort i svært minneverdige versjoner av Nina Simone, Elkie Brooks og Jeff Buckley. Selv i dette overlegne selskapet setter jeg mine dukater på Shaye Zadravecs utsøkte, kontrollerte foredrag. Vi snakker et helt oppsiktsvekkende sang-talent. Verden og vi kommer til å høre mer, mye mer til Shaye Zadravec.
​
- Jeg er først og fremst en tolker av sanger, forteller Shaye,- her i Calgary er nok det litt uvanlig, langt de fleste sangerne skriver også sitt eget materiale. Det er et visst press for at jeg også skal gjøre det, men så langt har jeg mye større utbytte av å lete opp sanger jeg forstår passer for min stemme, min måte å synge på.
​
Den arbeidsteorien utløser jack-pot også på debutalbumet, som åpner med to av undertegnedes all-time favoritt-sanger, Jay Farrars (Son Volt) «Windfall» og Jesse Winchesters «Biloxi».
- Det var Gøran som foreslo «Windfall», avslører Shaye. Det kan ha sammenheng med at Gøran Grini faktisk har spilt sammen med Farrar for noen år siden, sangen åpnet Son Volts debutalbum, Trace, sluppet samme år som Shaye ble født.
- «Biloxi» kom fra faren min, som er en stor musikkfan, Jesse Winchester var jo en amerikansk «draft-dodger» fra Vietnam-krigen som rømte til Canada og laget debutalbumet sitt i 1970 sammen med Robbie Robertson fra The Band. Han lengtet til Sørstatene da han skrev «Biloxi».
​
Shaye forteller at bestefaren hennes var profesjonell pedal steel-gitarist (!), men at det først var da hun var atten at hun forstod at det å synge kunne innebære en karriere. Uansett skulle hun drive med noe kreativt, til å begynne med var det dans og drama.
Nå trekker hun fram Patsy Cline og Harry Nilsson som favorittsangerne, farens utgave av Nilssons american standard-album, A little touch of Schmilsson in the Night (1973) som essensiell.
​
To av sangene på albumet er skrevet av Ian Tyson (87), den kanadiske legenden som i 1988 sang sin evergreen «Four Strong Winds» under åpningen av OL i Calgary.
​
- Vi spilte inn hans «Summer´s gone» og «Silver Bell» på ranchen hans ved Longview utenfor Calgary, han var veldig involvert og insisterte på at det måtte være two-step, at man skulle kunne danse til det. Det var med nød og neppe vi klarte å overtale ham til å synge duetten på «Silver Bell». Det var en stor opplevelse, noe jeg alltid vil huske.
Albumet har en coda, instrumentalen «East Longwiew Serenade», komponert av Grini, inneholdende opptak av vind og coyoter fra Tysons ranch.
​
På hjemmebane er Shaye i ferd med å synge seg opp og frem, hun har vært gjest på turnéer med så forskjellige artister som first nation-sanger William Prince og de europeiske opera/ pop sangerne Il Divo.
Året det virkelig var så bratt
I den uka i mars da pandemien traff Norge, var jeg opptatt med å hjelpe min gode venn, den amerikanske sangeren/ låtskriveren/ maleren/ forfatteren Tom Russell med en Norges-turné. Tom rakk å spille i Halden, enda en fantastisk wild ride av en fortellerkveld. Russell er en av verdens beste og mest nådeløse historiefortellere, at han skriver sanger og spiller gitar er bare et formidlingsmessig kort-triks.
Dagen etter hadde han en samtale med bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo, foran et lydhørt publikum. Thorsen oversatte i sin tid Russells roman «Blodsport» til norsk.
​
Mens vi var på Tronsmo kom meldinga om at konserten i Oslo dagen etter, 12. mars, var avlyst. Stemningen snudde brått.
Tom og kona, Nadine, lyktes med å booke om flighter og kom seg så vidt ut av Norge før nedstengningen.
​
I likhet med mange av sine kolleger har Russell holdt seg aktiv hjemme, med gitar, pen og pensel. Han har også fått god tid til å arrangere flere nett-sendte festivaler sammen med et knippe av sine venner og kolleger, som Emmylou Harris, Bernie Taupin, Colter Wall, Ramblin´ Jack Elliot, Ian Tyson, Jon Langford, Ralph McTell, Joe Ely og Fats Kaplin. Sjekk dem ut, de ligger der ute på den store digitale prærien et sted!
En virkelig outlaw country-sanger som kunne ha vært med på Toms festivaler er Sturgill Simpson. Tom og Sturgill har definitivt samme antagonistiske forhold til country-etablissementet i Nashville.
​
Etter et par album på stort plateselskap, de vidt forskjellige A Sailor´s Guide to Earth (2016) og fjorårets hardrockende Sound & Fury, runder Sturgill Simpson av året med to diametralt lydende plater, til sammen over tretti bluegrass-sanger; Cuttin´ Grass, Vol. 1: The Butcher Shoppe Sessions og Cuttin´ Grass Vol. 2: The Cowboy Arms Sessions.
​
Simpson er fra Jackson, Kentucky, bluegrassstaten. I våres skulle han på stor turné sammen med Tyler Childers, som skulle komme rett fra sin bejublede spilling på Interstate 20 i Oslo.
​
Turnéen gikk selvfølgelig i vasken, i tillegg ble Simpson smittet av korona. Visstnok en tøff runde. Da han kom seg på beina, fant han ut at han skulle benytte ledigheten til å spille inn sanger på nytt fra sine utgivelser, inkludert noen fra det tidlige bandet Sunday Valley. Prosjektet ble realisert sammen med et knippe bluegrassmusikere i nabolaget, blant annet eminente Tim O´Brien og Stuart Duncan.
​
Simpson utfordret fansen på at om de donerte penger over et visst nivå til noen av hans utvalgte gode formål, så skulle det bli plater. Ikke overraskende skjedde det, og resultatet kan meget vel sammenlignes med bluegrass-plata Steve Earle laget sammen med Del McCoury band i 1999, The Mountain.
​
Låtorienterte samlinger som vektlegger samspill foran den typen flashy spilling som dominerer alt for mange kontemporære bluegrassplater. Med Simpsons sonore stemme som superbonus for alle oss som fryktet at countrysangeren Sturgill Simpson skulle være tapt til rocken for godt.
​
Norsk americana-musikk er i ferd med å spille seg opp i den absolutte elite-divisjonen. Jeg gjentar; Norsk americana står ikke tilbake for norsk black metal eller norsk jazz når det kommer til å servere overlegne plateutgivelser som i akselererende grad får internasjonal oppmerksomhet.
Her er et bevis for det høye nivået på norsk americana. Worry Chord (Grappa), plata til sanger/ låtskriver Einar Flaa passerte under radaren min, og etter alt å dømme de fleste andre musikkjournalisters radar, da den kom ut på forsommeren.
Åpningssangen «Your Father´ Car» får deg til febrilsk å bla i den mentale Neil Young- platekassa. Har den godeste Young klart å lure ut den mest overlegne 70-talls-plata si uten å fortelle noen?
Unge (formoder jeg) Flaa har fått hjelp av produsent/ musiker Geir Sundstøl som heller magisk pedal steel over mesteparten av de ti glimrende sangene og drysser noen knivsodder med marxophone, optigan, drone box og diverse Resonator gitarer her og der for godt mål. Trommis ekstraordinær Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre sørger for at grooven er i lomma, som det heter.
Så, om du skulle bekymre deg, worry, for noe i musikkåret som gikk, så er det at du går glipp av Worry Chord.
Men det stopper ikke med Einar Flaa og hans nye plate når det kommer til norske americana artister og plater som fortjener mye mer og bedre oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet.
Trioen Sweetheart består av gitarist/ sanger John-Arne Ø. Gundersen, pianist/ sanger Anne Mette Hårdnes og pedal steel-gitarist Frode Bjørnstad.
På sitt selvtitulerte album har de fått hjelp av produsent Kenneth Ishak og Tor Egil Kreken på banjo og Christer Engen på perkusjon for å lage et lavmælt og melodisk lydbilde som elegant plasserer seg i noir-americanaen, som en norsk ekvivalent til det kanadiske Kacy & Clayton driver med. Start gjerne med sangen «Leaving now for Stockholm» og la deg bli dratt inn i et melankolsk og særs vakkert musikalsk landskap.
Hva med Vild Vest-landet? Joda, Bergen & co kan også skilte med plater som ikke kan la døra til 2020 lukkes bak seg uten å bli gjenstand for høylytte utrop.
Mighty Magnolias frontes av sangerne Emil Nordtveit og Ine Tumyr og teller den oppsiktvekkende gode gitaristen Erik Rolland.
Kvartetten, som muligens er en septett, viderefører og oppdaterer den stolte countryrocktradisjonen som Flying Norwegians & Rune Walle (der fikk jeg trukket frem Walle, norsk rocks ufortjent glemte foregangsmann) skapte på midten av 1970-tallet. Mighty Magnolias er her & nå med plata Magnolianesque (EAN music). Energisk og dynamisk og stint av lekre detaljer.
Selvfølgelig kan ikke en tur til Bergen utelukke HP Gundersen, som har samlet et lag på The Bread Factory for å spille inn plata Hanna White and The Nordic Connections, der Hanna White er en fin-fin engelsk sanger/ låtskriver. Med HP i bildet vet vi at dette er for real og at han spiller overlegen pedal steel.
Kacy & Clayton and Marlo Williams:
Plastic Bouquet (New West)
Duoen Kacy & Clayton har base i Saskatoon, Saskatchewan i Kanada, Marlon Williams holder til i Australia, men er av Maori-avstamning og er født i Christchurch (!), New Zealand.
​
På slutten av 2018 førte gjensidig beundring mellom de tre artistene til felles plateinnspilling i Kacy & Claytons hjemtrakter.
En drøyt år senere spilte Kacy & Clayton, som heter Kacy Lee Anderson og Clayton Linthicum og er søskenbarn, på Interstate 20 på Vulkan i Oslo. I mine ører en magisk konsert, som også krevde at du hørte godt etter for å ta inn de lavmælte nyansene.
Et viktig, og etter mitt syn underkommunisert, aspekt ved den nye situasjonen som innspilt musikk er underlagt, er at den nedjusterte økonomien kan være artistisk frigjørende.
​
Mens det i den gamle «plateøkonomien» gjennomgående ble vurdert hvilke potensielt store eller større inntekter som fysisk salg kunne bringe, så er man nå tvunget til å finne innspillings-løsninger som er bærekraftige på et vesentlig lavere nivå. Dette fører til at man kan ta større musikalske/ kunstneriske risikoer. Samarbeid mellom artister er ikke lenger på samme måte underlagt hensynet til salgspotensial.
Kort og godt; Musikken har en nyvunnet frihet.
​
Det er fullt mulig å se samarbeidet mellom Kacy & Clayton og Marlon Williams i et slikt lys. For ti år siden hadde antakelig både plateselskap og management vært på pletten med sine forbehold.
​
Marlon Williams er en «rising star», både som sanger/ låtskriver og som skuespiller.
For tre år siden ble han «oppdaget « på en klubb av regissøren/ skuespilleren Bradley Cooper og havnet i storfilmen A Star is born (2018). I disse dager er han aktuell i True History of the Kelly Gang med blant andre Russell Crowe. Han har også en rolle i den kommende filmen Lone Wolf.
​
Marlon Williams har sluppet to soloplater, i 2015 og 2018 som har vekket fortjent oppsikt. Stemmen hans, som noen sammenligner med Roy Orbison og Chris Isaak, bidrar selvfølgelig til at folk spisser ører.
​
Men det var Marlons egne ører som pekte oppover da han på turné i Europa hørte sangen «Springtime of the year» fra Kacy & Claytons andre album, Strange Country (2015), og trodde at det var en glemt «klassiker» fra 1970-tallet.
Når han fant ut at Kacy & Clayton var kanadiere på hans egen alder, da i midten av 20-åra, tok han kontakt.
​
Siden har Kacy & Clayton laget to plater med «automatisk kred-givende» Jeff Tweedy, og utgjør nå sammen med Colter Wall og Deep Dark Woods en fin Saskatoon-scene.
​
Så viser det seg at Kacys og Marlons stemmer passer perfekt sammen, de blir umiddelbart et neo-countryrock par ala Gram & Emmylou, med Claytons sprakende, kombinert delikate og halsbrekkende Telecaster-løp, krysset med sublime steel-gitar-kor, som suverent krydder.
​
Her er kremlåter i fleng; tittelkuttet handler om slike hjemmelagde minnesteder langs veien som vi også ser i Norge, her med plastikkblomster, og en grusom historie om en bil som blir delt i to.
​
«Light of Love» har til og med popradio-potensiale, «Arahura», der Williams store og spesielle stemme stadfestes, er om en hellig i elv i kulturen som han har vokst opp i, «Old fashioned man» er en klassisk country-duett, i trav gjennom tiårene.
​
Et album som på tampen av året med letthet spiller seg inn høyt på lista over årets americana-plater.
The Earles of song
«Dette er den eneste måten jeg vet om som jeg kan få sagt farvel på», har Steve Earle (65) uttalt i forbindelse med at han allerede tidlig i 2021 slipper et album bestående av sanger skrevet av sønnen, Justin Townes Earle.
Justin Townes, JT, døde av det som har blitt beskrevet som en «fentanylblandet kokain-overdose», et uhell, 20. august i fjor. Han ble 38 år gammel og etterlater seg datteren Etta St. James Earle, 3. Alle inntekter fra salget av albumet JT går til et fond for Etta.
Justin Townes var den eldste av Steve Earles tre sønner, moren hans var Carol Ann Hunter, som var den tredje av Steves så langt syv koner.
Han ble født mens Steve Earle var alt annet en modell-pappa og allerede fra da han var to år gammel var det moren som tok seg av ham, alene.
Ti år senere, da Earle hadde fått orden på sitt liv som rusavhengig, flyttet Justin Townes til faren. Men hadde allerede rukket å skaffe seg de samme problemene som faren hadde slitt med. Justin Townes var ut og inn av avhengighet og avvenningsklinikker i mesteparten av sine neste 25 år.
Noen vil si at han ble belastet med en tveegget forbannelse da faren oppkalte ham etter vennen og forbildet Townes van Zandt, som døde bare 52 år gammel i 1997, etter et liv med tilsvarende rusproblemer som far og sønn Earle hadde.
I 1996 sa Steve Earle følgende til Bill Maher ( «Real time with») på hans daværende TV-show, «Politically Incorrect»; «Jeg hadde muligens vært et bedre eksempel for min sønn om jeg hadde vært død, hvilket er temmelig skremmende. Det bekymrer meg at han legger sammen to og to og tror at jeg kom unna med det (dopbruken).»
Sitatet er hentet fra boka Steve Earle in Quotes, samlet og redigert av den nederlandske journalisten Joanna Serraris, utgitt i 1997. En bok som tilkom som en konsekvens av at Steve Earle er godt over snittet morsom og en ener når det kommer til sitatvennlige meldinger.
Ti år etter at Serraris ga ut Steve Earle in Quotes var jeg tilstede på «Awards-showet» til Americana Music Association på Ryman Auditorium i Nashville. Earle var en artistene som opptrådte. Da hadde han vært borte fra rampelyset en stund og hadde gått betydelig ned i vekt. Det første han sa på scenen, etter at applausen hadde lagt seg, var følgende: «Ja, jeg vet at dere tror at jeg har slanket meg. Men jeg har bare blitt høyere, just grown taller!»
Det siste avsnittet i Steve Earle in Quotes er Earles minneord til Townes van Zandt, som da altså hadde gått bort bare noen måneder i forveien.
«Townes van Zandt døde 1. januar. Jeg mener at han var den beste låtskriveren i verden. Han døde den samme dagen som Hank Williams, jeg mistenker at det var en slags konspirasjon der. I det minste tror jeg at han digget om så var tilfelle. Det var slik han var.
Det er veldig, veldig vanskelig å se for meg resten av livet mitt uten Townes, for han har vært der siden jeg var seksten år gammel. Jeg pleide å følge etter Townes rundt, det er i virkeligheten slik jeg startet.»
Earle fortsetter med å fortelle at Townes i realiteten var hjemløs da de traff hverandre, at han var uten adresse i åtte-ni av de første årene de kjente hverandre. Men at han på midten av 80-tallet fant ut at han trengte et sted å bo.
Steve foreslo at Townes kunne få leie hytta han hadde i Tennessee, siden han selv hadde planer om å flytte til Mexico. Dealen var at Steve skulle kunne parkere bilen sin i oppkjørselen til hytta når han hadde ærend i Nashville. Under et av disse besøkene fra Mexico, en ganske lang pendlervei som Earle sier det, hadde Townes fått for seg at Earle manglet litt utdannelse.
«Han spurte meg om jeg hadde lest en bok som hadde tittelen «Bury my heart at Wounded Knee», skrevet av Dee Browne. Det var den første ærlige boka om hva som skjedde med The native Americans under føderalmaktens overgrep. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest den. Townes ble borte en stund og rotet rundt, til han fant sin utgave. Han rakte meg den, sammen med en kopi av Tolstojs «Krig og Fred», med beskjed om å lese dem. Så gjemte han nøklene til trucken min.
Så jeg foretok litt lesing..»
«Etter en stund klarte jeg å bli ferdig, men husk at jeg bodde i en faens bil mens jeg gjorde det. Townes spurte meg hva jeg syntes om «Bury my Heart at Wounded Knee» og jeg fortalte ham at jeg mente den var stor og takket ham for at han hadde fått meg til å lese den. Så sa han; Hva med «Krig og Fred»?, og jeg svarte at jeg synes at den var lang, men ganske cool.
Han fortsatte å stille meg spørsmål om «Krig og Fred», aldri om «Bury my Heart».
Etter en stund gikk det opp for meg at Townes aldri hadde lest den faens «Krig og Fred» og at hans plan var at jeg skulle gjøre det for ham og fortelle om innholdet».
«Han var min lærer, han var min venn, og jeg oppkalte min eldste sønn etter ham og han var den beste jeg noensinne så», avslutter Earle.
Jeg traff Justin Townes Earle første gang på Gribsrød, under festivalen Down on the Farm i 2008. Da hadde han bare noen uker tidligere sluppet sitt første album, The Good Life, på alternativ country-selskapet Bloodshot Records i Chicago. Han ga ut ytterligere tre album på selskapet frem til 2012, inkludert Harlem River Blues i 2010.
Justin Townes dukket opp i Halden sammen med en felespiller og var med på alt som skjedde den helga, inkludert en konsert dedikert til Ed Pettersons femti sanger store historiske samling Song of America. Han var på scenen sammen med bl.a. Henning Kvitnes, Jon Langford og Long Ryders´ Sid Griffin. Det var umiddelbart klart at han hadde arvet mange av farens gode evner, også.
Da jeg traff ham igjen syv år senere, backstage på Vulkan Arena i Oslo under den omreisende festivalen Rolling Rootsy Revue, var han den samme vennlige og laidbacke personen jeg møtte første gangen. Annerledes enn farens utålmodige og høyrøstede vesen.
I mellomtiden hadde han blitt valgt til «Best emerging Act» under Americana Awards i 2009 og mottatt prisen for «Song of the Year» for tittelkuttet på Harlem River Blues i 2011. I 2009 hadde han turnert som en av fire headlinere på «The Big Suprise Tour» sammen med Gillian Welch & Dave Rawlings, Old Crow Medicine Show og Felice Brothers.
Fra 2014 til 2017 ga han ut album-trilogien Single Mothers, Absent Fathers og Kids in the Street.
Med det som skulle bli hans siste album, med den i bakspeilet ubehagelig forutanende tittelen The Saint of Lost Causes (2019) hadde han fått platekontrakt med samme selskap som faren sin, New West Records, og det sto klart at han var fullt kapabel til å videreføre familietradisjonen som låtskriver.
Steve Earle & The Dukes avslutter de ti Justin Townes-sangene på JT med nettopp «The Saint of Lost Causes» og «Harlem River Blues», i henholdvis lavt skåret klagende bluesutgave og som lurvete, feledrevet gospel countryrock.
Før Steve Earle setter punktum med sin egenskrevne «Last Words», rettet til Justin Townes. Det kan knapt bli tristere.
«..I don´t know what I do, Until the day I will follow you, through the darkness to the light.. Last time we spoke was on the phone, we hang up and now you’re gone. Last thing I said Was I love you, your last words to me were I love you too.»
Aaron Frazer - Introducing… (Dead Oceans)
​
Da gikk du glipp av 2018´s kuleste neo-soulplate, American Love Call, servert oss av Durand Jones & The Indications, et band sprunget ut av et musikkstudium på Indiana universitet.
Albumet som åpner med den formidable sangen «Morning in America» (`"t´s morning in America, but I can´t see the dawn..»), som definitivt ikke var co-skrevet av Ronald Reagan.
Men av Aaron Frazer, altså sunget av Durand Jones!
Forvirring som bare overlegen soul-musikk kan rydde opp i, noe jeg går ut fra alle vet.
​
Frazer har co-skrevet alle de tolv sangene på American Love Call og han synger lead vocals på halvparten av dem.
Selvfølgelig hørte talent-snushanen Dan Auerbach Aaron synge, ble umiddelbart gølva,og drøyde ikke med å ta kontakt med den allsidige trommeslageren.
​
Dermed varte det ikke lenge før Aaron var på plass i Auerbach´ Nashville Easy Eye Sound studio, sammen med et omfattende crew av co-låtskrivere og musikere, håndplukket etter Black Keys stjernas metode, der alder er uvesentlig. (Memo til alle aldrisme-opphengte musikkbransje-skrotinger).
​
En av de tilstedeværende var den over 80 år gamle låtskriveren L. Russell Brown. Poplåt-smed best kjent for Tony Orlando & Dawns «Tie a yellow ribbon round the ole oak Tree», og en haug sanger for Frank Sinatra, Bing Crosby, men her spesielt interessant for å ha skrevet for falsett-sanger Frankie Valli (& The Four Seasons).
Brown og Frazer co-skrev dette albumets overlegne åpningskutt, midtempo soulen «You don´t wanna be my baby», der Frazer umiddelbart får vist hvilken formidabel falsett-sanger han er.
​
Aaron Frazer legger ikke skjul på at han har gigant-forbilder fra soul-historien, mest åpenbart Curtis Mayfield. Men de kikker alle sammen ned på ham fra Apollo in The Sky, også Marvin Gaye, James Brown og Otis Redding.
På sangen «Bad News» beveger Frazer, Auerbach & co seg inn i terrenget til Gil Scott-Heron, det handler om klima-utfordringer til en jazza bris med prominent fløyte. Noe av den samme tematikken på lavtfunkende «Ride with me». Det er tydelig at låtskriveren bak «Morning in America» ikke har mistet engasjementet.
​
Huk også av for klebrig fengende «Have mercy», en nydelig latin groove.
​
Musikere som Billy Sanford, Bobby Wood, Sam Bacco, Nick Movshon (bass, Amy Winehouse), Ray Jacildo (piano, Yola, Marcus King) og Auerbach krispe lydvalg bidrar til at dette effektivt sidestepper retrostempelet.
I sannhet et varmt lys i det kalde 2021-mørket.
Det hender. At trommeslageren reiser seg fra sin tilbaketrukne posisjon, beveger seg til midten av scenen og frem til mikrofonen for å snu opp ned på hele spillet.
​
I rockhistorien kan vi nevne Phil Collins som «tok over» Genesis etter at Peter Gabriel sa takk for seg og da Levon Helm forlot trommene og bragte med seg mandolinen inn i den sentrale spotlighten. (Selv om Levon også var en like overlegen sanger bak trommene!)
​
Nå skjer det igjen! La oss introdusere Aaron Frazer og hans debut soloalbum som altså rett og slett heter Introducing… Aaron Frazer. Slik det heter på filmplakater der et nytt skuespillernavn får spesielt fokus.
​
Første gangen jeg hørte Aaron Frazer forvekslet jeg ham med Durand Jones.
What? Ikke hørt om Durand Jones heller?
The Weather Station - Ignorance (Fat Possum)
Da jeg besøkte Newport Folk Festival i 2018, og «sprintet» mellom de fire scenene i solsteken, ville antakelig mitt behov for å lytte til The Weather Station vært av det mer prosaiske slaget. Folk bøtet på temperaturer oppimot førti grader med å gå med isposer på hodet og å hekke rundt de mange vannpostene for væskepåfyll.
​
Men på vei mot noe annet, det kan ha vært Jason Isbell med David Crosby som gjest, eller Margo Price med John Prine?, ble ørene mine fanget av det som bare kan bskrives som en besnærende stemme.
Den viste seg å tilhøre kanadiske Tamara Lindeman, frontfigur og låtskriver i bandet som altså kaller seg The Weather Station.
​
Neste gang jeg stoppet ved merch-bordet sørget jeg for å slå kloa i The Weather Stations aktuelle, selvtittulerte album, utgitt på det hippe selskapet Paradise of Bachelors i 2017.
​
The Weather Station har i disse to-tre årene vært go-to plate når lyttevalgmulighetene har blitt så store at akutt beslutningsvergring har inntruffet.
Det er noe med den plata, en usedvanlig kombinasjon av imøtekommenhet og uavklarthet. Stadig noe nytt å hente, uten å være vanskelig.
På tross av den lange smaken har jeg ventet på en oppfølger.
​
Jeg har funnet ut at Tamara Lindeman er bedre kjent som skuespiller i sitt hjemland, og utenfor, enn som musiker. I mange roller krediteres hun som Tamara Hope.
​
La det være slått fast, Tamara Lindeman har ikke brukt årene fra 2017 til å trykke på knappen på den musikalske kopimaskinen.
​
Åpningskuttet, «Robber», seiler inn på en insisterende funky groove, som om den skulle vært soundtracket til en 1970-talls storby action film. Trommeslager Kieran Adams henger over high-hat´n som en klegg, mens et stadig større ensemble bretter ut både strykkerarrangementer og jazza partier med saksofonist Brodie West i tet.
«Atlantic» holder tempo og detaljrikdommen oppe i enda mere funk-driv med perleras av krystallklart piano spilt av Lindeman selv eller ensemblets andre pianist, Johnny Spence.
​
Det forsetter med «Tried to tell you» som kunne ha vært en hit på 1980-tallet, eller nå i det så langt ustø 2021? Tenk amerikanske The Cars, engelske Robert Palmer på det mest MTV-avstemte.
​
Tamara Lindeman kommer ut av det store åpne nord på det amerikanske kontinentet, men hun kommer ikke ut av ingensteds. Hun griper her & nå takket være kraften som kommer fra et antall formidable kvinnelige, kanadiske artister, alle på et eller annet vis døtre av Joni Mitchell. Spesifikt Jane Siberry (sjekk hennes samarbeid med Brian Eno), Mary Margareth O´Hara og Cowboy Junkies Margo Timmins.
​
I de mindre groove-drevne sangene, der piano og keyboardsdetaljer får større spillerom, minner Lindeman ganske mye om Timmins, med vokalen så nær mikrofonen at du griper deg i å tro at hun befinner seg i rommet. Sjekk «Wear» og spesielt «Trust», som innimellom får Lindeman til å høres ut som det helt usannsynlige, en kvinnelig Leonard Cohen.
​
Til sammen huker Ignorance av på det mest jeg kunne ønske meg fra The Weather Station akkurat nå. Egenartet, innimellom majestetisk musikk, som bærer poesi som skjuler seg bak et-ordstitler; «Robber», «Atlantic», «Loss», «Separated», «Heart» og Subdivisions». Ja, «Underavdelinger». Plenty av dem.
Aaron Lee Tasjan - Tasjan! Tasjan! Tasjan! (New West records)
Aaron Lee Tasjan (34) er i ferd med å markere seg som en leading man i det stadig ekspanderende kreative musikkmiljøet på den, i musikalsk forstand, østre sida av musikkbyen Nashville. Der Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach boltrer seg.
​
Da han fikk sitt relative gjennombrudd med den ofte morsomme og velproduserte americana-plata Silver Tears i 2016, var det ikke så kjent at han allerede var en rutinert musiker med en periode som gitarist i New York Dolls og samarbeid med blant andre Sean Lennon.
​
Tasjan ble født i Joe Bidens hjemby, Wilmington, Delaware, men har som mange amerikanere flyttet mye på seg, til California, Ohio, New York og i 2013 til Nashville.
At han var en oppsiktsvekkende musiker ble slått fast tidlig, som sekstenåring vant han en pris som «Outstanding guitarist» i en konkurranse organisert av «Jazz at Lincoln Center». Tasjan takket deretter nei til et stipend til musikk-colleget Berklee og satset på å klare seg seg som rocker i Brooklyn i stedet.
​
Det første bandet, Semi Precious Weapons, lyktes med å få Bowie/ Bolan-produsent Tony Visconti til hjelpe seg. Det kan være et frempek mot noe av det han nå gjør på sitt fjerde album der. En touch av Space Oddity, et snev av Electric Warrior.
​
Men Tasjan er likevel ikke gått helt anglofil. For er det noen klare referanser i sangene og produksjonen på Tasjan! Tasjan! Tasjan!, så er det Tom Petty i perioden da han samarbeidet med Jeff Lynne, inkludert platene han gjorde i den ultimate supergruppa Traveling Wilburys. Viss første album kom da Aaron Lee var to år gammel, i 1988.
​
«Up all night», med sine store trommer, sugende keyboards og lag av gitarer, høres ut som en Jeff Lynne masterclass.
Teksten handler om en person som bekymrer seg for livsstilen sin, pengebruken sin og som hiver inn en melding om det som vel kalles «fluid seksualitet; «..broke up with my boyfriend to go out with my girlfriend..».
​
«Up all night» kommer som nummer tre av en åpningstrilogi som teller tilsvarende catchy «Sunday Women» og «Computer of love». Sanger som flyter av gårde på psykedeliske skyer som balanserer allehånde keyboards og sterkt manipulerte gitarlyder.
​
«Computer of love» går som følger; «Some advanced technology is eating through my brain/ Got wires crossed, it bothers me to feel this artificial pain». Etterfulgt av et oppgjør med Aarons eget hovedinstrument; «May the guitar rest in peace for it’s dead once more/ What old white men must police when they get bored.».
​
For alle som fikk med seg oppfølgeren til Silver Tears, 2018-utgivelsen Karma for Cheap, er ikke det nye albumet en komplett overraskelse. Slik flere av hans fremgangsrike samtidige, aller mest Kacey Musgraves, så er Tasjan åpenbart ute etter å utvide sin musikalske konvolutt.
​
De av oss som så Aaron Lees trio blåse ørevoksen ut av publikum på Interstate 20 på Vulkan i Oslo for et drøyt år siden, visste at han ikke var noen ortodoks cowboy.
​
Hører du deg gjennom platas elleve sanger skal det godt gjøres å ikke også pådra seg sangene «Cartoon Music» og «Feminine walk». Den siste namedropper Bowie, Bolan and Jagger too.
​
Xixa - Genesis (Jullian/ The Orchard)
Om du skulle befinne deg ute i ørkenen utenfor Tucson Arizona i det mørket faller på, og plutselig skulle stå overfor de seks karene som utgjør bandet Xixa, er det mulig at du ønsket at du var et helt annet sted.
​
Da snakker vi altså om Xixas utseende, slik de fremstår på videoer og fotografier, alle svartkledde med mørke ringer rundt øynene. Et halvt snes Zorroer som rett og slett krever, og viser det seg, fortjener oppmerksomhet.
De kan fremstå som en sørvest USA versjon av Norges-vennene fra Los Angeles som gjorde seg skarpt gjeldende på 1980-tallet, Wall of Voodoo.
​
Xixa frontes av gitaristene/ sangerne Gabriel Sullivan og Brian López, som begge har vært assosiert med Tucsons mest kjente rock-eksporter, Howe Gelbs Giant Sand (yup; ørken) og Calexico.
​
Bandet slapp sitt første album, Bloodline, for fem år siden, men kaller likevel sitt nye verk for Genesis, hvilket skulle peke i retning av at en viss nytenning har funnet sted.
​
Xixa bygger musikken sin på latinske groover, høstet i nærområdet, men også med lengre avstikkere til peruvianske chicas og nord-arikansk tuareg-musikk.
​
Trommeslager Winston Watson (som har spilt med både Bob Dylan og Alice Cooper) og timbales-spiller/ perkusjonist Efrén Cruz Chávez er elegant og energisk til stede hele tiden i lydbilder som ofte bygger storslagne musikalske rom.
​
Musikken gjennomsyres av katolsk mystisisme og referanser til den dramatiske kulturen som har blåst på kryss og tvers av dette i utgangspunktet ugjestmilde landskapet helt siden europeerne ankom med tvilsomme hensikter for fem hundre år siden.
​
Der meksikansk og amerikansk virkelighet og tradisjon nå både sammenfiltres og av og til krasjer med svært voldelige resultater.
​
Reiser du langs grensen, fra Texas, gjennom New Mexico og Arizona, kan du ikke unngå å bli sugd inn i et vedvarende, ulmende drama. Det er sand, gigantiske kaktuser og sparsommelig befolkede landskap der alle varianter av illegal virksomhet utspiller seg. Den lokale musikkulturen som beveger seg fram og tilbake over grensen teller blant annet såkalte narco corridos, ballader som forherliger den farlige smuglervirksomheten her.
​
Xixa, som jeg tror uttales «chica», er også navnet på et peruviansk korn-brennevin, men det er ingenting som tilsier at ikke mescal og tequila også passer godt til Xixas ofte cinematiske rock.
​
Brian Lopéz og Gabriel Sullivan utfyller hverandre som sangere, førstnevnte med en tung bariton, Sullivan med en mildere soulstemme.
«Eclipse» kan høres som en sang som Los Lobos lett kunne ha håndtert, her forsterkes merkverdig nok vokalen av et barnekor fra et barnehjem på Grønland, Uummamannaq Children´s Choir!
​
På sangen «Eve of Agnes» spiller Xixa sammen med Tuareg kvintetten Imarhan, som også bidro på debutalbumet.
«Soma» strekker seg over seks minutter og viser bandet på sitt mest psykedeliske, det absolutte mørket senker seg over «Nights plutonium Shore», inspirert av Edgar Allan Poes dikt «The Raven», mens avsluttende «Feast of Ascension» er en flott rulletekst med dirrende barriton-gitarer i kamp med hylende fuzzgitarer.
​
Bruk også ekstra tid på coverkunsten, signert Daniel Martin Diaz, stint av symbolikk, som Xixas episke latin-rock er det.
En ny norsk Ole via Amerika
Ole Kirkeng er åpenbart en målrettet og ambisiøs ung mann. Etter å ha gått på musikklinja på Rud videregående skole i Bærum lyktes han med å spille seg inn på det som oppfattes som verdens mest kjente musikk-college, Berklee, i Boston, Massachusetts. Der han, poetisk, tilbragte fire år med å perfeksjonere sine evner på bassgitarens fire strenger.
​
- Men underveis begynte jeg å spille gitar også, forteller Kirkeng, - og det var kurs i låtskriving.
I fjor begynte ryktet å gå i det vitale norske americana-miljøet om en talentfull ny sanger/ låtskriver, som tilsynelatende hadde dukket opp ut av det store intet.
Troverdige referenter kunne fortelle at Ole Kirkeng hadde vært jokeren under KRS americana-festivalen i Kristiansand i oktober og ikke lenge etter kom nyheten om at Kirkeng hadde startet et samarbeid med Oslo-plateselskapet Die With Your Boots On, som allerede er godt i gang med utgivelsene til den unge norske americana scenens mest omtalte artister; Malin Pettersen, The Northern Belle og Signe Marie Rustad.
​
Denne helga kom Ole Kirkengs første utgivelse på Die With Your Boots On, en fire spors EP med tittel Rocking Chair, også tilgjengelig på det nå eksistensielle vinylformatet.
​
- Jeg bestemte meg for å komme tilbake til Norge for et års tid siden, da korona-pandemien startet. Det var veldig fint å oppdage dette nye musikkmiljøet i Oslo, melder Kirkeng entusiastisk, - jeg har jobbet i Brageveien studio sammen med tekniker Øyivind Røsrud Gundersen (Siri Nilsen, Hanne Kolstø) og har fått hjelp av Tor Egil Kreken og Thomas Gallatin fra Darling West, Live Miranda Solberg (Louien) på vokalharmonier og Geir Sundstøl på pedal steel gitar. Det har vært en veldig fin kreativ prosess med bra input fra alle involverte.
​
Den senere tiden har Kirkeng også vært musiker på de begrensede liveopptredenene som har vært mulig sammen med Louien.
​
Han har god erfaring fra å være ensemblemusiker etter å ha spilt bass i bandet til den svært applauderte amerikanske sangeren/ låtskriveren Courtney Marie Andrews.
-
Jeg fikk anledning til å prøvespille for Courtney via en bekjent og fikk jobben. Det innebar omfattende turnering, blant annet at vi spilte på Øya-festivalen i 2018.
Etter årene på Berklee, der han hadde tidligere Prince-teknikker Susan Rogers som mentor, fant Kirkeng veien til Brooklyn, New York.
-
Jeg hadde et såkalt internship i et studio i halvannet til to år og brukte tida til å tråle New Yorks klubber med gitaren på ryggen. New York er et veldig bra sted å være når man utvikles som låtskriver.
Han trekker frem omnipresentable Bob Dylan og hans Blonde on Blonde og prime time John Cale med sangen «Andalucia» fra hans orkestrerte 1973-album Paris 1919 som viktige inspirasjonskilder.
​
Med de fire sangere som utgjør Rocking Chair spenner Kirkeng opp det som fremstår som et utmerket musikalsk lerret. Fra den catchy pop-åpneren «Double shift», som gir varig ekko av Jeff Lynnes arbeid med Tom Petty og Traveling Wilburys, til lavmælte «Phantom Tears» og «Rocking Chair» der munnspill, banjo og pedal steel åpner opp musikalske landskap som det er lett å se for seg å ligge under widescreen filmbilder.
​
Nydelige «Rocking Chair» kunne ha vært å høre på en plate med Sam Outlaw.
​
Avsluttende «Alone with my phone» runder av ved pianoet, et strykerarrangement løfter tildragelsen sammen med steel-gitaren; Ole Kirkeng har ankommet.
​
-
Jeg jobber nå med sangene til det som skal bli mitt fulle debutalbum.
Med initialene L-P har du karrieren staket ut
Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.
Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.
​
Tidligere i vinter ble det kjent at L-P, som er kort for Lars-Peter og nærmest må være en stillingsbeskrivelse overlevert ved dåpen, har startet en ny re-release-label, «Sweet Mental Revenge Records».
Det første albumet fra labelen er, som det beskrives på stickeren på plata, et «ultra-rare 1974 hardcore honky-tonk album», med Rodger Wilhoit.
​
— Jeg ble tipset om Wilhoit av den svenske countrysamleren Kent Heineman, som bor i en fem-roms på Söder, helt fylt opp av countryplater, forteller L-P Anderson fra sitt tilhold utenfor Gøteborg, - vi har jobbet med utgivelsen av The «Social World» of Rodger Wilhoit lenge, jeg vil at platene skal være overlegne på alle vis, fra remastrering til cover til liner notes til mulige ekstraspor. Jeg vet at det lønner seg i det lange løp å gjøre ting ordentlig.
​
L-P har sine ord i behold, Wilhoit-vinylen har utbrett-cover med omfattende liner notes av den Grammy-vinnende engelsk-kanadiske musikkhistorikeren Colin Escott, tre bonuskutt og innercover med faksimiler av platecover, pressebilder, labels og originale tekstark. Det låter som en bortglemt Johnny Paycheck eller George Jones.
​
— Jeg regnet med at Wilhoit-utgivelsen kom til å bli et minus-foretak, avslører L-P,- men mine andre virksomheter, med Stora Svivmässan og On the Dole Records, ville bære underskuddet. Etter å ha presset fem hundre som førsteopplag, måtte jeg umiddelbart presse tusen til. Nå er ytterligere en ordre, denne gangen på grønn vinyl, i bestilling.
​
Det er ikke første gangen L-P og hans samarbeidspartnere har fått seg en overraskelse knyttet til uventet interesse.
​
Det er mulig å hevde at L-P var musikkelskeren som utløste den vedvarende strømmen av nitidig kuraterte utgivelser av sjeldenheter fra musikkhistorien som bl.a. tyske Bear Family Records og amerikanske Light in the Attic Records står bak.
​
— Jeg hadde jobbet for Bear Family en stund med research og rettighetsklarering da jeg fant Jim Ford i California i 2006. Jeg skrev om re-releaser for det svenske musikkmagasinet Sonic og fikk en forespørsel om hva jeg hadde mest lyst til å skrive om.
Jim Ford hadde bare gitt ut et album, Harlan County, i 1969 og var favoritten til Nick Lowe. Aretha Franklin, Bobby Womack og The Temptations hadde spilt inn sangene hans, men Ford var søkk vekk. Jeg brukte to år på detektivarbeid før jeg befant meg i Fords trailer utenfor San Francisco. Etter en del innledende skepsis ble han mer medgjørlig og fortalte sin historie. Det visste seg også at han hadde masse uutgitt materiale i sin besittelse. Vel hjemme i Sverige kom artikkelen på trykk i Sonic, og jeg besluttet meg for å kjøpe masterne til Harlan County og alt det andre han satt på. Jeg tok en stor sjans med mine egne sparepenger, uten å fortelle kona om det.
​
L-P forteller at han har lært det meste han kan om re-utgivelses-faget av Richard Weise, grunnleggeren av Bear Family Records.
​
— Men Richard hadde ikke noen tro på Jim Ford, han sa faktisk nei til meg hele fire ganger. Men til slutt fikk jeg lov, som en premie for alt det andre arbeidet jeg gjorde for Bear Family.
​
Jim Fords The Sounds of our Time kom ut i 2007 og inneholdt hele Harlan County pluss ytterligere 15 spor. Albumet ble den mestselgende noen sinne i Bear Familys gigantiske katalog!
Den ble fulgt opp av ytterligere fem Jim Ford utgivelser spredt ut over de neste ni årene.
​
Men Ford fikk kort tid til å nyte sin nye status, han ble funnet død i sin trailer i november 2007. På det tidspunktet var det snakk om både en ny plate produsert av Jim Dickinson, med James Burton på gitar, og en hyllest-konsert i London i 2008 med Nick Lowe på plakaten.
​
— Jeg eier rettighetene til Ford-innspillingene og de brukes blant annet på soundtrack til TV-serier og filmer, forteller L-P.
​
L-P Anderson ble født i 1968 og kommer opprinnelig fra knutepunktet Halsberg utenfor Ørebro, men flyttet til Gøteborg på slutten av 1980-tallet. Allerede som tolvåring spilte han rockabilly og var samler av alle slags plater, inkludert Bear Family bokser. Han har spilt i band som Voodoo Doll, Cry og Royal Beat Conspiracy. Cry var samtidige av Turboneger.
​
- Jeg har jobbet på mye rart for Bear Family, blant annet en boks med soundtrackene til John Wayne-filmer. Da fikk jeg en uke på meg til å skaffe frem plakater til Wayne-filmene. Boksen, som de færreste trodde på, ble hyllet som årets gjenutgivelse av New York Times og selger fortsatt.
​
I dag er L-P eier av Stora Skivmässan, som under normale forhold arrangeres to ganger respektive i Solnahallan i Stockholm og Husqvarna hvert år, og Nostalgifestivalen i Vårgårda. Platemessene i Solnahallen er Europas nest største.
I tillegg står han bak labelen On the Dole Records som gir ut antologier med oversett metal-rock fra 1980-tall, plater som presses i vinylopplag på fem tusen under tittelen Job Center Rejects.
​
L-P blir hemmelighetsfull når det kommer til den neste utgivelsen på Sweet Mental Revenge Records.
​
— Den er i en følsom fase nå, men jeg kan si så mye som om at det dreier seg om en utrolig sjelden Louisiana-plate!
Jeg kan også tenke meg å gjøre en antologi over nyere country, ala samleplatene A Town South of Bakersfield fra 1980-tallet. Med bra ny country som Zephaniah Ohora.
Valerie June: The Moon and the Stars: Prescriptions For Dreamers (Fantasy)
Israel Nash: Topaz (Loose)
Valerie June (39) og Israel Nash (40) tilhører den samme generasjonen americana-artister og er begge fra de amerikanske sørstatene, June fra Tennessee og Nash fra Missouri.
De nye albumene de nå slipper er deres femte og sjette utgivelse respektive.
​
Det går også å anføre at de har hatt parallelle utviklingsbaner rent musikalsk, de startet som mere konvensjonelle americana-artister, der sporene av musikalske forbilder var tydeligere og har utviklet seg til å skape mer ekspansive lydbilder, til mere eksperimentering, til mer egenart.
Begge er i ferd med å etablere sine egne soniske univers, til å bli referanser for andre artister som kommer i deres kjølvann.
​
I 2021 er det helt på sin plass å slå fast at Valerie June og Israel Nash er sentrale artister i americana-musikken etter årtusenskiftet, stayere som kommer til å ha prominente plasseringer på festivalplakater også i årene som kommer.
​
Valerie June har sine røtter i den livsbejaende sørstats-gumboen av musikk som inneholder r&b, gospel, folk og rock. Hun forankrer sin posisjon i denne historien med å synge sammen med Stax soullegenden Carla Thomas (78) på sangen «Call me a fool».
​
Men The Moon and the Stars er på ingen måte noen parkert retro-tripp. Medprodusent Jack Splash (Kendrick Lamar, Solange) tar i bruk alle moderne triks i boka og anmelderen i engelske Mojo hevder at partier her høres ut som husbandet på Stax fanget i det de flyter gjennom rommet, space.
​
Yep, månen og stjernene altså, men tittelen lover mer, også resepter for drømmere! Det skal litt til å holde fast ved drømmene, spesifikt Den Amerikanske Drømmen, om man som Valerie June er afro-amerikansk kvinne.
​
Via de fjorten sangene som utgjør plata, inkludert noen kortere instrumentale og poesilesende sekvenser, nekter June å slippe taket i drømmen om at det kan bli bedre. Fra buss-setet til Rosa Parks til «A change is gonna come» til «I have a dream».
Valerie June ville ha gjort både Parks, Sam Cooke og Martin Luther King stolte, de må være fornøyde med at en budbringer av Bob Dylans kaliber ga tommelen opp for hennes forrige, The Order of Time, i 2017.
​
Men det er helt på sin plass å slå fast at Valerie June med The Moon and the Stars slår ut i full blomst.
Det sier ikke så lite. Da jeg så henne live på Newport Folk i 2018, var hun utstyrt med gjennomsiktig skimrende vinger som burde ha fått Tix på bedre tanker. Hun var åpenbart allerede da på vei opp i de høyere luftlagene som denne plata gjennomgående frekventerer.
​
Israel Nash` Topaz er spilt inn i hjemmestudioet som sangeren/ låtskriveren har bygget på sin ranch i lille Dripping Springs, en times kjøring vestover i det som kalles Hill Country utenfor Austin, Texas.
​
Det er et landskap som innbyr til nettopp den type sveipende, steel-gitar marinerte sanger som har blitt Israel Nash sin signatur. Musikalske soloppganger og solnedganger som aldri har det travelt.
​
Åpneren, «Dividing lines», øser på med storslagen koring, godt oppover stairwayen til en himmel som denne frafalne sønnen av en predikant likevel avviser.
En av sangene, «Sutherland Springs», handler om massakren som fant sted i en baptistkirke i Sør-Texas i 2017. En slags «Southern Man» og «Ohio» rullet inn i en, så nærme Nash kommer sitt forbilde Neil Young på denne plata.
​
Ellers ekspanderes Israel Nash patenterte frihetsrock av store doser blåserarrrangementer som skyver musikken over i en innbydende soulverden. Jammen er ikke Nash også en utmerket soul-sanger. Aller flottest på duvende «Down in the country».
En kirke uten vegger
Gospel i følge Daniel Lanois
Det var en tid i rockverdenen da det ble brukt mye tid på å spekulere på hvem verdenstjerne den kanadiske produsenten/ musikeren/ låtskriveren Daniel Lanois skulle stille sine åpenbart gullforgylte ører til rådighet for.
​
Det går an å mene at Lanois´ posisjon som produsent for gigantene startet med U2s Unforgettable Fire (sammen med Brian Eno) i 1984 og strakk seg fram til samme bands All that you can leave behind i 2000. Mellom det, salgsmessige blockbustere som The Joshua Tree (87) og Achtung Baby (91). I samme periode; Peter Gabriels So (86), Us (92) og Bob Dylans Oh Mercy (89) og det som ansees som et av Dylans to-tre karrierealbum, Time out of Mind (97).
​
Spredd ut i samme 15-års strekk, oppsiktsvekkende album med Robbie Robertson, The Neville Brothers, Emmylou Harris og Willie Nelson.
​
Men da jeg når Daniel Lanois på telefon hjemme i Toronto, Kanada, i midten av mars, er det ikke for å uteske ham på om han har planer om å sette seg bak miksepulten igjen for å pusse på sangene til noen som verden likevel lytter mye til.
Denne gangen handler det om det faktum at Lanois alltid har vært en skapende musiker som både har hatt egne ting på hjertet og jevnt og trutt har laget plater som neppe kan beskyldes for å ha hatt stadion-territoriale ambisjoner.
​
— Jeg har alltid likt å spille i band, og Daniel Lanois & Heavy Sun teller også gitarist/ vokalist Rocco DeLuca, organist/ vokalist Johnny Shepherd og bassist/ vokalist Jim Wilson. Med denne plata, Heavy Sun, føler jeg at jeg strekker meg helt tilbake til musikken jeg startet med på 1970-tallet, samtidig som den inneholder elementer som klart peker fremover. Heavy Sun er den første plata i en ny serie, «Maker Series», som vil strekke seg fire år fremover. Jeg jobber blant annet med en piano-basert plate.
Alle med en smule kjennskap til Daniel Lanois virksomhet forstår at multiinstrumentalisten ikke slår seg til ro med bare å lage trygg nostalgi. At det er noe i musikken som avslører at dette ikke egentlig er funnet i en bruktvinylbutikk med slitt cover.
— Men det er et faktum at jeg vokste opp med gospelmusikk, virkelig tett innpå meg. Studioet som broren min (Bob Lanois) og jeg hadde i kjelleren i huset til mora mi, hadde en avtale med en kristen organisasjon som drev med å lage turnéer for gospel-grupper fra hele verden, i Kanada. En del av pakka deres innebar to dager i studioet vårt for å spille inn et album. På denne måten lærte jeg meg mye om harmonisang, og hvilket fantastisk instrument et ordentlig Hammond-orgel er.
​
Heavy Sun er badet i det som enkelt kan kalles en flom, en foss, malstrømmer av orgel.
​
— Det er Johnny Shepherd som er orgelmaestroen, han spiller orgel til daglig i Zion Baptist-kirken i Shreveport, Louisiana. Da vi spilte inn mesteparten av albumet i mitt studio i Los Angeles, lyktes jeg med å overtale Johnny til å forlate kirken for en stund.
— Jeg lokket med hele tre Hammond-orgel, to av dem i selve studioet og ett i en nærliggende klubb der vi spilte en gang i uka mens vi holdt på med innspillingene. På den måten fikk vi testet materialet fortløpende.
— Jeg er i utgangspunktet ikke en religiøs person i kristen forstand, avklarer Lanois, men det er noe ved denne musikken, a ta noen til kirken, take someone to church, som appellerer så sterkt til meg. Jeg måtte overtale Johnny til at man kan ha «kirke» uten at det er noen kirkevegger rundt deg også. I mange tilfeller her startet disse sangene bare med Johnny ved orgelet, så en enkel gammaldags rytmeboks og så kommer sangerne inn. Alle fire av oss.
​
Det er bare å sjekke ut åpningskuttet på albumet, «Please, don´t try», der Johnny Shepherd ikke bare lar tangentene få åpne seg mot himmelen, men også synger gospel førstestemme med en innlevelse som burde gi mange ten-sing kor eksistensielle utfordringer. Wow!
​
Zion-kirken der Shehard er å høre til daglig er også sentral i dokumentarfilmen Here is what is, som kom i 2007 i tilknytning til Lanois femte soloalbum med samme navn.
Kirken har faren til de to trommeslagende brødrene Brian og Brady Blade som prest.
— Som franskkanadier, fra Quebeck, har jeg en spesial tilknytning til Louisiana, forteller Lanois,— det er bakgrunnen for at det første albumet mitt heter Acadie.
​
Acadie var plata som gjorde at ikke minst nordmenn fikk forståelsen for at Lanois ikke bare var en fyr som holdt seg i kontrollrommet. Acadie ble en kulthit i Norge og undertegnede må konstantere at fascinasjonen for plata ikke har avtatt.
Den inneholder et knippe eviggrønne sanger som «Still water», nettopp «The Maker», «O Marie», «Fisherman´s Daughter» og «Under a storm sky» og har aldri har vært ute av spillebunken min på disse drøye tretti årene.
​
Jeg spør Lanois om han husker første gangen han kom til Norge?
Jeg intervjuet ham for BEAT og på hotellrommet der intervjuet fant sted, dro han frem gitaren og spilte en sang som ikke var å høre på den første plata, den gang kalte han den «Blackhawk and a white wing dove».
Jeg hadde opptaket av sangen i sin helhet på den lille intervju-opptakeren min, og vurderte en stund å sjekke om tillatelse til å spille den inn da jeg var involvert i innspillingen av Somebody´s Darlings debutalbum i 1992.
​
Det ble det ikke noe av, tre år senere dukket sangen endelig opp som et stand-out kutt på Emmylou Harris Lanois-produserte karriere-album Wrecking Ball. Da under den forkortede tittelen «Blackhawk».
​
— Oh, vi har kjent hverandre så lenge, svarer Lanois, da jeg minner ham på at den eksklusive fremføring i Oslo. Med det begynner han å spille den uimotståelige melodien til «Blackhawk» på det som høres ut som et lite elektronisk piano han må ha hatt en håndstrekning unna. Han spiller hele melodien som gjennom den transatlantiske telefonforbindelsen pådrar seg et helt utenomjordisk sus av statiske overtoner og som treffer meg som en følelsesmessig torpedo der jeg sitter underernært på levende musikkopplevelser. Denne gangen blir jeg så overrasket at jeg selvfølgelig ikke rekker å gjøre noe opptak.
— Der ga du meg noe å tenke på, melder Lanois når fremføringen fader inn i telefonselskapets mørkeste avkroker, — kanskje jeg skal gjøre den på pianoplata mi. Jeg liker arbeiderklasseaspektet ved teksten, spesielt setningen «Raisin´ kids from raisin´ hell.» Hehehe!!
​
Heavy Suns elleve sanger faller på forskjellig vis inn i kategorien «oppløftende». De kan ha akkurat den kraften som mange av oss leter etter, trenger mens pandemiens kjipe utslag vedvarer.
— Målet er å være en positiv kraft med disse sangene, at det kan finnes glede, kanskje lykke også og at vi må fortsette å danse, å synge og tro at det finnes kjærlighet, prediker Lanois.
​
En av sangene på plata har tittelen «Tree of Tule», levert med en touch av reggae.
— Jeg snublet over dette treet, som er over tusen år, på en kjøretur. Et slikt tre som gjenføder seg selv ved at grenene vokser ned i jorda. Det befinner seg i en liten landsby utenfor Oaxaca i Mexico, som heter Tule. Folka i området mediterer eller ber under treet. Det bekreftet for meg at du ikke trenger en storslagen katedral med høyt tak for å nå fram til Gud, en gud.
Kompliserte saker med Guy, Susanna og Townes
Without Getting Killed or Caught (The life and music of Guy Clark)
Regi: Tamaro Saviano, dokumentarfilm
Må sees!
Tittelen på den nye dokumentarfilmen om Texas country poet laureate, Guy Clark, er hentet fra en av Clarks mest sentrale sanger, «L.A.Freeway». Den poetiske og humoristiske flukten fra Los Angeles som Guy foretar sammen med kona, Susanne, på tidlig1970-tall.
​
«Pack up all your dishes/ Make a note of all good wishes/ And say goodbye to the landlord for me/ That son of a bitch have always bored me/ If I can just get off of this L.A. freeway/ Without gettin' killed or caught».
​
Saviano brukte samme tittel på sin Clark-biografi i 2016, og har lyktes med å gi prosaen fra den gangen visuelle vinger med noen utmerkede regimessige grep.
​
Først og fremst at historien i vesentlig grad fortelles fra Susannas perspektiv. I filmen er det skuespilleren Sissy Spacek som er Susannes stemme, og det verbale er hentet fra Susannas dagbøker og «hemmelige» lydopptak.
​
Filmen forteller om det svært spesielle forholdet mellom Guy & Susanna og deres beste venn, Townes van Zandt.
​
Susanna & Guys hjem var på 1970-tallet salong for noen av Nashvilles mest talentfulle og progressive sangere/ låtskrivere, mange av dem texanere (bl.a. Steve Earle og Rodney Crowell), også dokumentert i filmen Heartworn Highways.
Der har Susanna en mindre rolle, men i Without Getting Killed or Caught kommer det klart frem at hun var dreiepunktet som disse mennene flokket seg rundt. Hun var både en utmerket låtskriver selv («I´ll be your San Antone Rose», «Easy from now on») og en svært god maler, med covermalerier for Guy (denimskjorta på debutalbumet Old #1), Emmylou Harris Quarter Moon in a ten cent town og Willie Nelsons gigantselger Stardust.
​
Guy og Susannas historie er også spesiell. De ble kjærester etter at Susannes søster, Bunny, da Guys kjæreste, tok livet av seg i 1970. Yep, komplisert.
Det blir ikke mindre komplisert av at Townes, Guys forlover i bryllupet med Susanna, er Susannas sjelevenn, som ringer henne hver dag!
​
Da Townes dør 1. nyttårsdag 1997, går Susanna til sengs og blir i realiteten liggende frem til hun går bort i 2012.
Fire år senere, i 2016, dør også Guy. Han etterlater seg en sangkatalog som er for evigheten, bl.a. «She ain´t going nowhere», «Desperados waiting for a train», «New cut road», «The Randall knife», «I don´t love you much do I» og «Stuff that works».
​
Og selvfølgelig tittelkuttet på hans siste album, «My favourite picture of you», fra 2013. Et snappshot av Susanna, der hun raser mot Guy og Townes, som er fulle på blanke formiddagen.
​
Da Guy døde reiste hans nærmeste venner, ved siden av Earle og Crowell, også Emmylou Harris, Lyle Lovett og Joe Ely, til huset til billedkunstner/ sanger/ låtskriver Terry Allen i Santa Fe med urna hans og sang Clark-sanger rundt et leirbål.
I dag er Guy Clarks aske støpt inn i ei stor bronse-kråke utformet av Allen, utstilt ved The Wittliff Collections ved University of Texas i San Marcos.
​
Filmen treffer meg med en ambolts tyngde, av svært personlige grunner.
Old #1 var soundtracket til da jeg ble gammel nok til å drikke øl (lovlig) sommeren1975, i 1996 gjorde moren til mine sønner, Tine Valand, en duett med Guy Clark på sitt soloalbum, She´s just leavin´.
Videre, da Guy Clark spilte på Down on the Farm i 1998 ga han meg tusen dollar i cash fra honoraret sitt for å bøte på underskuddet og jeg gjorde min eneste sanginnsats noensinne da jeg sang en Clark-sang i bryllupet mitt i 2002. Ikke «Stuff that works», to år senere var jeg skilt.
Fotnote: Filmen kan sees via nettstedet withoutgettingkilledorcaught.com på annonserte klokkeslett 22. & 25. april.
Steve Almaas looks to Norge
​
Klar for litt rock´n´roll nytt? Antakelig ikke nytt på nytt?
Amerikanske Steve Almaas kan meget vel være en slektning av den tidligere lederen av NRKS «Nytt på nytt», Jon Almaas.
​
— Faren min utvandret fra Trondheim til Minneapolis da han var 23 år gammel, jeg har vært i Norge fire ganger for å besøke besteforeldrene mine, men jeg har aldri spilt der. Det er litt rart, siden jeg flere ganger har spilt både i Sverige og Danmark, forteller Almaas på telefon fra West Saugerties i New York State, ikke langt fra Woodstock. Der har veteranrockeren dagjobb som barneskolelærer!
— Jeg har en leilighet i byen, New York, men bor her oppe mens jeg er lærer. Jeg flyttet permanent til New York fra Minneapolis i 1979.
​
Årsaken til at vi har driblet til oss Steve Almaas sitt telefonnummer, er at han nylig har sluppet sitt åttende album under eget navn, en eklektisk og svært sjarmerende samling originalsanger under tittelen Everywhere you´ve been.
​
Plata fusjonerer flere amerikanske uttrykk som folk, rock og country, og låter innimellom som en enmannsutgave av Everly Brothers. Kaster man et blikk på lista over musikere og sangere som har hjulpet Almaas med innspillingene, forstår man at det dreier seg om en artist med historie og et godt kontaktnett.
​
— Jeg er av den generasjonen som ble veldig påvirket da The Beatles dukket opp på amerikansk TV.
​
Men da Almaas selv dannet band, i 1974, med ham selv som bassist, het bandet Suicide Commandos, og var et amerikansk protopunkband. Forbildet til Minneapolis-band som Hüsker Dü, Soul Asylum og The Replacements. På 70-tallet spilte de ofte på CBGBs i New York, sammen med rockhistorie som Ramones, Patti Smith, Iggy Pop og The Dictators.
— For noen få år siden turnerte jeg i Europa som bassist for The Dictators, forteller Almaas.
​
Suicide Commandos rakk i første omgang å lage ett studioalbum, Make a Record, i 1978. Det sier sitt om posisjonen bandet har i den amerikanske midtvestens rockverden at de kunne gi ut oppfølgeren nesten førti år senere, i 2017, og trekker publikum i tusentalls når de spiller live på hjemmebane.
​
Men Everywhere You’ve Been er altså ikke punkrock, den er en videreføring av Almaas andre vesentlige bandprosjekt, Beat Rodeo. Et band som tilhørte New Yorks hippe rock-undergrunn på 1980-tallet og som drysset countryelementer over snerten powerpop. Bandet samarbeidet med REM-produsentene Don Dixon og Mitch Easter.
​
— Mitch er et musikalsk geni, både som musiker og som produsent, hevder Almaas, — vi har beholdt vennskapet og jeg er glad for at han også bidrar på den nye plata.
​
Easter er i godt selskap. The Jayhawks Gary Louris synger, Nashville gitarmaestroen Kenny Vaughan (Marty Stuart´s Superlatives) og Jon Graboff (Ryan Adams, Zephania Ohora) spiller twang og steel og Bob Dylans mest trofaste musiker, Tony Garnier, trakterer bass.
— Tony spiller faktisk også i en jazztrio med min svigersønn,T.J. Maiani, som er trommeslager på denne plata.
​
Men for oss nordmenn er det likevel Vibeke Saugestads navn som stikker seg ut. Sangerinnen fra Moss som markerte seg som tenåring med Mosse-bandet Weld. I dag er Saugestad bosatt i New York State og jobber som oversetter av amerikansk litteratur. Blant annet Robert Hilburns store Johnny Cash-biografi fra 2013.
— Vibeke synger sammen med Daria Grace i Wynotte Sisters, jeg har blitt kjent med Vibeke gjennom Daria. Jeg har hørt noe av musikken hun har laget i Norge og liker Thinkerbell svært godt! (Thinkerbell var Saugestad og gitarist/ produsent Jørn Christensen og har to album fra 1999 og 2011).
​
— Jeg tar gjerne turen til Norge for å spille når pandemien er over, runder Steve Almaas av.
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream of Consciousness
Back in the day, før 22.juli, Trump, Brexit og pandemien, mens det nye årtusenet fortsatt var et tilnærmet optimistisk prosjekt, dukket norsk-nigerianske Olav Larsen opp fra Rogaland med country/ rock/ soul som tilførte den norske americana-scenen en positiv annerledeshet.
​
Jeg hørte mye på de to rootsy-utgivelsene Love´s come to town (2006) og Sad & Happy Sing-a-longs (2008).
​
Så forsvant Olav Larsen og bandet hans under radaren for meg, hvilket må settes på min taps-konto, Larsen & co har fortsatt å gi ut plater i forskjellige samarbeidskonfigurasjoner. Samtidig som at han har i varetatt en karriere i oljebransjen og relativt nylig begitt seg inn i restaurantbransjen også.
​
Forrige uke gjorde Olav Larsen seg bemerket her i musikkmagasinet med en velformulert og betimelig artikkel om afroamerikaneres betydning for den tradisjonelt oppfattet hvite countrymusikkens utvikling, skrevet sammen med artist/ låtskriver Malin Pettersen.
​
Om timing hadde vært en komponent i musikkfremføring, eh.. å jo det er det ja.. så passer det perfekt at Olav Larsen nå er klar med sin sjuende albumutgivelse, denne gangen ni duetter med følgende kvinnelige sangere; Emilie Eie, Benedicte Brænden, Ingrid Straumstøyl, Mona Krogh, Camilla Rosenlund, Stina Kjelstad, Marte Aarseth og Tina Steen.
​
For meg er bare Benedicte Brænden et kjent navn fra før av, men det ville ikke overraske meg stort om flere av damene herfra kommer til å gjøre seg bemerket på den vilt blomstrende norske americana-scenen fremover.
​
Det handler gjennomgående om ballader der sangerne følger hverandre som tett omslyngede dansere, mens det musikalske uttrykket generelt er lavmælt og akustisk, med gitar, orgel og fele som det mest prominente.
Olav Larsen har en flott countrysoul-stemme som innimellom kan minne om Tom Waits når Waits holder rusten i sjakk.
​
Hva som skjer en bit ute i «Give up on me», duetten med Brænden, er ikke godt å si, et innbrudd i perkusjonsavdelingen på nattestid?
​
Aller best; «Misdefined» med Marte Aarseth.
Ingvild Flottorp: It All Seems So Clear (Vestkyst Records)
Den norske countryinteressen oppstod, røffly, på 1950 og 1960-tallet da sjømennene som «seilte på Junaiten» tok med seg platene til Johnny Cash, Buck Owens, Kitty Wells, Patsy Cline og Bobby Bare hjem langs kysten.
Det er fullt mulig å se for seg at den delen av disse platene som havnet i Tvedestrand også fant veien litt lenger inn i landet, for eksempel til bygda Åmli, fire-fem mil fra havet.
​
Noen tiår senere er det visse kulturytringer fra Åmli som kan tyde på at Bobby Bare sang «Green green grass of home» og fikk det til å høres ut som om han sang om en fengselsfugl som drømte seg hjem til sommeren på Åmli.
​
Ingvild Flottorp, fra Åmli, er yngre søster i flokken som også teller Johanne og Tobias Flottorp, begge musikere i det som omtales som «Americana Noir», den nye norske country/ americana-bølga.
​
Johanne spiller fele og synger harmonier i The Northern Belle, ved siden av, sammen med Tobias, å være en del av bandet Ruby Red & The Moonshine Brothers.
​
Jonas Alaska, dylanesk sanger/ låtskriver, egentlig Aslaksen, kommer også fra Åmli.
Med utgivelsen av debutplata til Ingvild Flottorp kan man slå fast at Åmli med sine under to tusen innbyggere har drevet yrkesstatistikken i Agder-bygda godt ut i uvanligheten. (På den andre siden, i det forrige århundret var den mest kjente Åmli-bygdingen bjørnejeger, Olav Tverstøyl!)
​
Det er ikke noe krav til Ingvild eller Johanne Flottorp at de skal ha noen spesiell kjennskap til Kitty Wells og Patsy Cline, men Ingvild legger ikke skjul på at hun har latt seg inspirere av Alison Krauss og Emmylou Harris (og obligatoriske Joni Mitchell). Dermed er kontaktene til den store countryhistorien der.
​
Country og americana-musikken er både tradisjonsmusikk, nyskapende og sjangerutvidende. Den som fulgte Ken Burns Country Music på tv i fjor lærte akkurat det.
​
Ingvild Flottorp plasserer seg direkte inn i sjangeren/ uttrykket som nå utvikler seg eksponentielt her til lands. Kjennetegnet av tradisjonell låtskriving og historiefortelling og overveiende bruk av akustiske og elektriske strengeinstrumenter.
​
I tittelkuttet på plata, «It all seems so clear», kan det synes som om Ingvild allerede stiller eksistensielle spørsmål om det å lykkes, om det å være stjerne på en stjernehimmel der alle allerede skinner, «Everybodys´s telling me/ How to become a star/ Like they all are/ Will the blue sky ever come through if we all were shining stars.»
​
Hun fremfører tekstene sine med en ungpikestemme som tar inn over seg verden i all sin forunderlighet. Selvfølgelig gjør hun det, Ingvild er bare 22.
​
Aller mest hoedown country er sangen «A part of me», der Ingvild får vokalhjelp av residerende førstekvinne i neo-countryen, Malin Pettersen.
​
Broder Tobias har produsert og miksa It all seems so clear ved siden av å spille bass og gitar og å kore. Søster Johanne spiller fele på fem av sangene. Dette er med andre ord også et familieprosjekt.
​
Men også med den utvidede musikalske familien, som ved siden av Malin Pettersen også teller Darling Wests Mari Sandvær Kreken, Live Miranda Solberg (Louien) og The Northern Belles Stine Andreassen.
Veteran, i hvert fall i denne sammenhengen, Øyvind Blomstrøm sørger for at det, som seg hør og bør, er pedal steel gitar på halvparten av sangene.
​
Og ja #1, Ingvild kan trøkke til også, sjekk ut et av platas høydepunkter, «In a race», catchy og tøff. Og ja #2, vi får en fin countryduett, med The Lionheads´ Nicolai Herwell.
Rhiannon Giddens with Francesco Turrisi: They’re calling me Home (Nonesuch)
For halvannet år siden hørte jeg Rhiannon Giddens (44) foredra om fenomenet «blackface» under et musikkseminar i London.
Det var på alle måter skjellsettende, selvfølgelig fordi Giddens som afrikansk-amerikaner bærer med seg avsky for denne nedverdigende musikk-kulturtradisjonen i genene sine, dernest fordi Giddens er en taler av sjeldent elokvent format og fordi Giddens kunne avsløre at BBC hadde vist «blackface»-innslag inn i relativt moderne tid.
I en viss forstand føltes seansen med Giddens som om jeg skulle ha overvært en kvinnelig Martin Luther King midt i Borgerrettskampen.
​
Jeg snublet over Giddens navn da jeg plukket opp den første plata til trioen Carolina Chocolate Drops i 2006 og ble overrasket over at tre unge afrikansk-amerikanere var så dypt inni old-timey string-band musikk. Fire år senere fikk C.C.D. en Grammy for albumet Genuine Negro Jig.
Da var allerede det Warner-eide kunst-rock-selskapet Nonesuch på laget, og siden solodebuten, Tomorrow is my Turn i 2015, har de stått for fire av Giddens plater. Inkludert denne, den andre hun har gjort sammen med kjæresten, den italienske musikeren Francesco Turrisi.
​
Hun er udannet som operasanger ved det velrenommerte Oberlin-konservatoriet i Ohio og spiller både fiolin, banjo og viola.
​
I 2014 var hun en av fem markante stemmer (også Elvis Costello, Marcus Mumford, Jim James og Taylor Goldsmith) som fikk i oppdrag å lage musikk til Bob Dylan-tekster fra 1960-tallet, under fellesnavnet The New Basement Tapes.
Lost on the River, produsert av T-Bone Burnett, er verdt å høre på nytt i dette Dylan-jubileumsåret.
​
Ved siden av dette har Giddens initiert den afrikansk-amerikanske kvartetten Our Native Daughters, som laget et knallsterkt album i 2019.
Hun har også samarbeidet med Kronos Quartet, Yo-yo Ma og countrystjerna Eric Church. I 2013 var hun oppsiktvekkende under konserten (film/ plate) som feiret musikken til Cohen-brødrenes Inside Llewyn Davis, sammen med bl.a. Gillian Welch, Joan Baez, Jack White og Costello.
​
Musikken som er å høre på They´re calling me Home er bl.a. dirrende versjoner av «I shall not be moved», «Oh Death», «Amazing Grace» og «When I was in my prime» (bl.a. gjort av Nina Simone).
Spilt inn i Giddens adopterte hjemby, Dublin, under pandemiens lokk.
Giddens stemme flytter her fjell i sparsommelige stryker, banjo og perkusjons-arrangement. I sannhet Ingenslik. Nonesuch.
Amy Speace: There Used to be Horses here (Proper records)
Amy Speace har gitt ut plater i nesten tjue år, debutalbumet, Fable, kom i 2002 og nye There Used to be Horses here er det niende i rekka.
Vi snakker altså en karriere, en som er inn it for life. Hun er født i Baltimore, Maryland, men som så mange av sine låtskrivende kolleger har hun flyttet til byen med grønnere gress for den slags, Nashville.
​
Og det nye albumet dveler definitivt ved selve livet, livets sirkel som en løvekonge ville formulert det, med utgangspunkt i at Amy Speace ble mor for første gang i en alder av 50, og et drøyt år senere mistet sin egen far.
Faren, som ble 81, rakk å holde sitt barnebarn, som er døpt Huckleberry!
​
Amy Speace har gitt uttrykk for at hun var redd for at omveltningene det medfører å bli mor skulle ha negativ innflytelse på kreativiteten, på driven som låtskriver.
I stedet opplevde hun at det motsatte skjedde, det nye albumet kommer relativt tett på 2019-utgivelsen Me and the Ghost of Charlemagne.
​
Hun har fått med seg folk-bandet The Orphan Brigade (teller blant annet sanger/ låtskriver Ben Glover), som sørger for at de elleve sangene på plata svever av gårde på et velklingende fundament av hovedsaklig akustiske instrumenter. Innimellom sveller akustikken til større strykerarrangementer som legger gravitas til Speace´s eksistensielle temaer.
Om oppvekstsminner, både sine egne og farens. Utgangspunktet er at Amy lyktes med å komme nærmere faren på slutten av hans liv, etter mange år med avstand.
​
Amy Speace har innimellom blitt sammenlignet med Lucinda Williams som vokalist, men i mine ører er det ganske misvisende. Hun fremstår som en mer skolert sanger, som både har stort register og en annen type kontroll. Det er mulig å høre Amy Speace fremføre Den Store Amerikanske Sangboka. Hun har bakgrunn som skuespiller med klassisk repertoar, Shakespeare.
​
Plata avsluttes av en versjon av Warren Zevons «Don´t let us get sick», som dessverre har hatt en alt for stor relevans det siste året.
De svarte tangentene, igjen.
Det har aldri vært tvil om hvor det amerikansk rockbandet The Black Keys´ lojalitet ligger.
Da duoen fra Akron, Ohio først dukket opp med sitt debutalbum, The Big Come Up, i 2002, åpnet de med to sanger av North Mississippi blues artistene R. L. Burnside og Junior Kimbrough.
​
Nå i midten av mai feirer The Black Keys sitt tjue års jubileum som band med å gå tilbake til sine egne musikalske røtter og serverer albumet Delta Kream inneholdende elleve sanger, hvorav syv er kreditert Burnside og Kimbrough. Ikke nok med det, plata er laget sammen med de to Mississippi-musikerne Eric Deaton (bass) og Kenny Brown, (gitar) som begge spilte i banda til Kimbrough og Burnside.
​
— Vi hadde ikke noen stor plan for å lage denne plata, forteller Patrick Carney, den nerde-bebrillede trommeslageren som utgjør et av USAs største rockband sammen med gitaristen og produsenten Dan Auerbach, — etter at vi hadde gjort oss ferdig med den første delen av turneringen i kjølvannet av utgivelsen av Let´s Rock, var vi begge hjemme i vår adopterte hjemby, Nashville. Dan var raskt i gang med å produsere plater i sitt Easy Eye Sound studio. Han hadde gjort innspillinger til et nytt album med Robert Finley, der Eric og Kenny er med.
​
— Dan ba meg komme ned for å jamme litt med Eric og Kenny, som hadde et par dager ekstra i Nashville etter Finley-innspillingene. Vi satt i en sirkel, med meg i midten, og begynte med å spille Kimbroughs «Sad days, lonely night». Soundet til Kimbrough falt på plass med en gang. Det ble tatt opp, men det var aldri meningen at det skulle bli en plate, vi hadde bare gleden av å jamme med to musikere som hadde spilt med heltene våre.
​
Ikke bare covret The Black Keys Burnside og Kimbrough på sine første album, i 2006 ga de ut minialbumet Chulahoma: The Songs of Junior Kimbrough, som ble rundet av av tretti sekunder der Kimbroughs enke forteller at hun synes at The Black Keys er verdige videreførere av ektemannens musikk.
​
Kimbrough og Burnside var de mest prominente utøverne av det som vekselvis kalles «hill country blues» og «juke joint blues» og som kjennetegnes av et stramt fokus på groove, ofte fremført med bare trommer og gitarer.
David «Junior» Kimbrough døde i 1998, 67 år gammel, R.L. (muligens Robert Lee!) gikk bort i 2005, 78 år gammel. Nå betaler The Black Keys for at det settes opp minnesmerker over dem på det som kalles «The Mississippi Blues Trail».
​
I 1996 laget Burnside albumet A Asspocket of Whiskey sammen med punkbluesbandet Jon Spencer Blues Explosion, der Kenny Brown også spilte.
— Jon Spencer Blues Explosion var en viktig innflytelse på meg da jeg var ung, A Asspocket of Whiskey var en viktig årsak til at jeg og Dan begynte å spille sammen, forteller Carney, som legger til at han selv «hadde bluesen» på begynnelsen av 2000-tallet.
— Dan og jeg hadde kjent hverandre som guttunger, men det var brødrene våre som var venner. I 2000 hadde jeg mistet jobben, bilen min var i ferd med å bryte sammen og jeg var så blakk at jeg ikke hadde råd til nye batterier i gettoblasteren min.
— I tillegg likte jeg musikk som mange av mine jevnaldrende synes var uhip; Led Zeppelin, Creedence og weird shit som Captain Beefheart. Dan hadde dyp interesse for deltablues og hadde til og med dratt på pilgrimsferd ned til Mississippi og truffet noen av originalene.
​
For den som ønsker å sette seg mer inn i hva hillcountry-bluesen dreier seg om finnes en utmerket kilde i dokumentarfilmen «R.L. Burnside. Et portrett av en bluesmann», laget av musikkjournalist Øyvind Pharo og videokunstner Kjell Bjørgeengen på slutten av 1990-tallet. Den halvtimes filmen ligger tilgjengelig på Vimeo og inneholder opptak av Burnside på Kimbroughs Juke Joint i Chulahoma, Mississippi og intervjuer med Burnside, Jon Spencer, blueshistoriker Robert Gordon og sjef for plateselskapet Fat Possum, Matthew Johnson, som var sentral for renessansen som hillcountry-bluesen ble gjenstand for.
​
— Vi spilte inn musikken som er å høre på Delta Kream der og da, i to 4-5 timers sessions. Vi sendte det til Tchad Blake for at han skulle mikse det, og da det kom tilbake fra ham innså vi at dette måtte utgis.
​
Tchad Blake mikset også The Black Keys gjennombruddsalbum, Brothers, fra 2010.
​
Tittelen på The Black Keys nye, hardcore delta blues album er altså Delta Kream, hentet rett fra fotografiet som pryder omslaget. Tatt av den banebrytende fotografen William Eggleston (81), som vokste opp i Mississippi.
— Dan og jeg var på jakt etter et foto som vi kunne bruke på coveret og bladde i den samme boka med Eggleston-fotografier, hver for oss. Tro meg, dette er helt sant. Akkurat da jeg fant «delta kream»-bildet, mailet Dan meg det samme bildet. Vi trodde ikke vi hadde råd til å bruke det, men Eggleston lot oss få bruke det gratis!
​
I det samtalen vår når veis ende må jeg spørre hva han har brukt tida på det siste året?
​
— Jeg har produsert et nytt album med kona (Grammy-vinner, Michelle Branch) og jeg har blitt helt hekta på å spille golf.
Faktum er at jeg må bli ferdig med dette intervjuet fordi jeg skal på golfbanen sammen med Alice Cooper!
Tore Elgarøy: Jeg rir alene - historien om gitaristen som forsvant
På begynnelsen av det nye årtusenet forsvant Tore Elgarøy ut av norsk rock, nærmest som et fantom. Nå er han tilbake.
— Jeg gikk rett og slett i kjeller´n. Jeg var blitt sjuk av musikken, forteller gitaristen på sin solrike veranda på Jeløy ved Moss. Det er våren 2021 og nøyaktig tjue år siden Elgarøy møtte veggen.
​
Midt i koronaens andre sesong dukket gitaristen og låtskriveren opp fra det største intet, som to tiår definitivt kvalifiserer som i musikken, med nytt album, kalt Netter på Jeløy.
​
Strengt tatt er det tolv år siden sist man hørte ny musikk fra gitaristen som i sin storhetstid bar med seg en helt egen tone i gitarkofferten sin. Men den gang, 2009, handlet det om musikk som var spilt inn før 2001.
​
— Våren 2001 røk jeg uklar med Rune Kristoffersen, som var utgiver av musikken min på da relativt nystartede Rune Grammofon og som jeg hadde spilt for i bandet Fra Lippo Lippi. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, Moss. På et tidspunkt kastet jeg faktisk all musikken min på fyllinga! Det angra jeg riktignok på etter ganske kort tid, men da var det for sent å finne den, ler Tore.
Han understreker at han har skværet opp med Kristoffersen for lenge siden.
​
Men på begynnelsen av årtusenet begynte det altså å tære på. Da hadde Tore vært musiker siden han var 14 år og livnært seg av musikken i nesten tjue.
​
Den parallelle Innspillingen av de to instrumental-albumene, Sound of the Sun og Sound of the Sky, hadde vært svært krevende, med datidas vesentlig mer begrensa teknologi. Siden Tore spiller all musikken selv på platene, var det et gigantisk prosjekt å holde styr på. Med moderne digitalteknologi ville dette ha fortonet seg helt annerledes og vesentlig lettere.
— Det var Jan Olsen Skaare som dyttet meg i gang igjen. Jan var lydtekniker for Henning Kvitnes og Can Can og er i dag ansatt i Oslo Konserthus. Han tilbød meg tid i studioet i Konserthuset, men jeg landet på å skaffe meg min egen 24 spors digital-opptaker og har lært å bruke den fra filmer på youtube. Jan kommer hjem til meg når det er noe nytt å mikse.
​
Tore betegner seg som en nattperson, derav Netter på Jeløy.
​
— Da jeg begynte å skrive nye sanger måtte det bli på norsk. Jeg synes ikke jeg behersker engelsk godt nok. Jeg er en særing, jobber best mellom et og fem på natta, melder Tore.
«It’s another night in Oslo, Norway, my passport is restless in my boot, and my thoughts take wings to wonder»
- Fra sangen «I Ride alone», Lee Clayton, 9. september 1988, fremført og innspilt på Cruise Café i Oslo.
​
Beviset for at denne kvelden på Aker Brygges legendariske, kombinerte burger-restaurant og Texasmusikk-ambassade var akkurat så høyspent og magisk som vi som var til stede husker den som, er å høre på liveplata Another Night.
​
Det som virkelig er med å løfte Lee Claytons Another Night til historiske høyder, til en av rockens beste liveplater, er gitarspillingen til Tore Elgarøy.
​
På 1980-tallet var mossingen Elgarøy allestedsnærværende i norsk rock. I løpet av et knapt tiår spilte han med Henning Kvitnes’ Next Step, Jan Dahlens Shotgun Riders, Anne Grete Preus´ Can Can, Åge Aleksandersen & Sambandet, Casino Steel & Claudia Scott og Fra Lippo Lippi.
Etter hvert ga han også ut egenkomponert musikk, både under eget navn og med enmanns-bandet Scarecrow.
​
Lee Clayton (egentlig Billy Schatz, nå 78) var en sertifisert kultfigur i Norge, først og fremst på grunn av albumet Naked Child fra 1979. Innsidere visste også at han hadde skrevet store sanger for Waylon Jennings og Willie Nelson, henholdvis outlaw-hymnen «Ladies love outlaws» og nydelige «If you can touch her at all». Legg til «Silver Stalion», åpningskuttet på Highwaymens andre album.
​
Lee Clayton kom til Norge i 1987 for å spille på en minnekonsert for rockavis-gründer og redaktør Tore Olsen. Han hooket raskt opp med et norsk backingband, der Tore Elgarøy var dynamoen.
​
Lee Clayton hadde besøkt Norge første gang i 1980, som gjesteartist med The Byrds Roger McGuinn og Chris Hillman. Men kort tid etterpå forsvant han under radaren, det var ikke noe internett som kunne hjelpe til å spore ham opp.
​
Kanskje hadde han funnet veien tilbake til hjembyen, Oak Ridge i Tennessee? Eller holdt han hus i en av Nashvilles bakgater sammen med andre låtskrivere som Music City hadde ristet sangene ut av, og så dumpa?
​
Da han endelig ble å høre sammen med Elgarøy, Arne Sæther (The Young Lords, Raga Rockers), Jørgen Lie (The Tunicates) og Bjørn Juliusson (The Young Lords), var countrymusikken skrudd opp til elleve.
Clayton fremstod i 1987-88 som en sørstats-Bob Dylan backet av honky-tonk-utgaven av Pink Floyd.
​
Du skal bare 45 sekunder inn i «I ride alone» på Another Night for å forstå at det er noe ekstraordinært på gang. Elgarøys gitartoner er rett og slett episke, rett ut av startblokkene.
​
Selv sto jeg i baren sammen med mannen som var oppvarmingsartist på denne svette høstkvelden på Cruise, texaneren Lyle Lovett (hans eneste Norges-konsert). Han forstod som oss alle at dette var spesielt. En for evigheten. På de åtte sangene som er å høre på Another Night slipper Elgarøy raust til som solist. Det nærmest eksploderer i intensitet innimellom, soloer som tar av for outer space.
— Tore is the only guitar genius I ever worked with, fortalte Clayton meg under et av intervjuene jeg gjorde med ham på denne tiden.
​
Da skal vi ha i bakhodet at Clayton hadde laget plater og spilt konserter med iren Philip Donelly, som i perioder var go-to-gitarist for bl.a. Everly Brothers, Nanci Griffith, Johnny Cash, John Prine, Townes van Zandt og Donovan.
På tidlig 1990-tall planla Lee Clayton en studioplate med både Donelly og Elgarøy. Et prosjekt som strandet av slike årsaker som lett torpederer de mest visjonære idéene i musikkbransjen. Når regnskapskontoret blander seg inn.
​
Her hjemme hadde forfatter og pianist Ketil Bjørnstad fått med seg kombinasjonen Clayton/Elgarøy. I boka Verden som var min/ 80-tallet forteller Bjørnstad om et møte med Elgarøy, der han legger frem planene om et plateprosjekt med Clayton og Leonard Cohens korsanger, Julie Christensen, som vokalister.
​
— Det ble turnering med Clayton i flere år, over hele Europa. Paradiso, Amsterdam, London Town and Country Club. På Berlin Independent Festival i 1989 spilte vi samtidig med Townes van Zandt. Townes kom backstage og meldte følgende til Lee; —You still look as ugly as you used to.
Townes og Lee var gamle venner.
På begynnelsen av det nye årtusenet var Tore Elgarøys rockkarriere over. Hjemme i Moss begynte han i stedet å male akvareller.
​
Det er altså ingen overdrivelse å si at at historien til Tore Elgarøy i 2021 fremstår som litt av et mysterium.
​
At han ble musiker kan forklares med at han var sønn av to musikere.
​
Jan og Ingrid Elgarøy møttes da de gikk på Musikkonservatoriet i Oslo på 1950-tallet. Begge studerte orgel og orgelmusikk.
Jan Elgarøy (1930-2018) var både mangeårig organist i Lambertseter kirke og komponist av et betydelig antall egne verk, opp mot 150, primært for orgel og kor. Han studerte samtidig med Arne Nordheim. Ingrid Kværner Elgarøy var organist i Jeløy kirke og hadde pianoelever i familiehjemmet i Moss.
​
Ved et tilfeldig møte på Kunstnernes Hus, rett etter årtusenskiftet, mellom Nordheim og Tores bror, Sigmund, ba Nordheim Sigmund hilse til faren og si at han uten tvil var Norges beste organist.
​
— Faren min og Nordheim møttes en gang på Karl Johans gate i Oslo. Da ble det klart at de ikke nødvendigvis var gjensidige beundrere av hverandres musikk. Nordheim synes faren min var alt for forankret i tradisjonalismen, faren min mente at Nordheims komposisjoner var noe vage og kanskje noe tilgjort. Det morer meg å tenke på at de står der på Karl Johan og bryter meninger, forteller Tore på terrassen sin.
​
Leiligheten inneholder et studiohjørne der den nye plata har blitt til. Gitarene, inkludert den gule og grønne Stratocasteren som var hans mest brukte, havnet åpenbart ikke på søpla. På veggene henger det et beskjedent utvalg av minner fra musikerårene. Tore er ikke en som mimrer påfallende om gamle dager og har skrå kommentarer til mye av det han opplevde.
— Jeg fikk pianotimer og hadde notelære hos faren min da jeg var liten, men jeg nådde ikke lenger enn til «Menuett» av Bach. Jeg satt i sofaen hjemme og hørte på faren min som var oppslukt av å komponere, jeg oppfattet det nesten som trolleri. I noen år mot slutten av livet hans plukket vi opp igjen notelære. Jeg tror det gledet ham.
— Det ble ikke klart for meg før jeg var i midten av av trettiåra at jeg hadde hatt en uvanlig oppvekst rent musikalsk, mellom innflytelsen fra foreldrene mine og, like viktig, platesamlingen til storebroren min. Den inneholdt all den beste rockmusikken på 70-tallet: Zappa, Stephen Stills, Genesis…
​
I 1978-79 var Tore gitarist i synth-poprockbandet Storm, som etter en seks låters demo var på nippet til å få kontrakt med Ole Sørlis plateselskap Notabene.
​
Tore beveget seg videre til bandet Small Talk, som bestod av musikere som var eldre enn ham og som stort sett beskjeftiget seg med coverlåter.
— Det var mer øving enn livespilling.
På dette tidspunktet hadde et nytt rockmiljø oppstått i Halden.
— Jeg fikk nesten sjokk av hvor annerledes det var i Halden. For meg var det lettere å identifisere meg med det som foregikk der, med Young Lords/ Saturday Cowboys og Front Page, forteller Tore.
— Jeg hadde faktisk en drøm om at Henning (Kvitnes) skulle ringe! Jeg hørte Henning og bandet hans, Next Step, gjøre sangene fra albumet The Tunnel på Kråkereiret i Moss. Det trigget konkurranseinstinkt mitt. Da trommeslageren Per Svendsen fra Moss ble med i bandet, fikset han at jeg fikk prøvespille for Henning.
​
Tore var veldig på hugget, øvet døgnet rundt og fikk jobben.
— Jeg spilte vel med Henning i to år, til 1984. Da bandet ble oppløst, ble jeg rett og slett arbeidsledig en periode. Jeg flytta til Oslo det året og begynte å spille med Jan Dahlen. Steppa inn på en Club 7-spilling med amerikanske Greg Trooper Band, på bass. Der spilte jo Larry Campbell, som senere ble gitarist for Bob Dylan og Levon Helm.
På dette tidspunktet hadde Tores egenskaper som gitarist extraordinaire fått fullt gjennomslag i den norske rock-virkeligheten. Han ble hentet inn av Per Vestaby som erstatter for Jørn Christensen i Anne Grete Preus´ Can Can.
— Det var et band som opererte på et vesentlig høyere nivå enn hva jeg var vant til. Det var mye øving og proft opplegg over hele linja. Vi turnerte også mye, blant annet sammen med Py Bäckman i Sverige, som på den tida telte mange av musikerne som skulle havne i Roxette. Vi gjorde en stor konsert på Moderna Museet i Stockholm der Imperiet var headlinere, minnes Tore.
Da Can Can slapp sitt andre album i 1986, European Rainbow, var Tore både medlåtskriver og co-produsent.
Anne Grete Preus var nå på ingen måte alene om å høre Tores eksepsjonelle evner. Sommeren 1985 gjorde han førti konserter som gitarist i Åge Aleksandersens Sambandet.
​
European Rainbow ble nominert til Spellemannpris i rockklassen i 1986.
​
På dette tidspunktet var Tore også fanget opp av det ambisiøse bandet til Rune Kristoffersen, Fra Lippo Lippi, og turnerte mye i Asia som såkalt innleid musiker.
Det var opprinnelig meningen at han skulle være med på USA-innspillingen av Fra Lippo Lippos mye omtalte album Light and Shade, hvor Steely Dans Walter Becker var produsent. Men økonomiske begrensninger i produksjonen satte en stopper for det.
Tore spiller på Fra Lippo Lippis livealbum, Crash of Light, opprinnelig utgitt i 1990 på Filippinene, der bandet var gigantiske.
Vennskapet og samarbeidet med Rune Kristoffersen fortsatte også etter Fra Lippo Lippi. I 1994 kom Tores første soloalbum ut under artistnavnet Scarecrow, på Kristoffersens selskap Easter Productions. Tore hadde malt CD-coveret, mens den markante Scarecrow-logoen var laget av BEAT-tegneren Øystein Sjølie. Fugleskremsel-logoen har levd sitt eget liv på t-skjorter til denne dag.
​
Scarecrow var på nippet til å skrive platekontrakt med to norske major labels, Warner og EMI. Intern politikk sparket beina under begge kontraktene, og bidro nok også til at Tore sluttet med musikken seks-sju år senere.
​
Platekontrakt eller ikke: Tore hadde plenty av musikk innabords, som ble gitt ut på de to instrumentalbumene The Sound of the Sun og The Sound of the Sky.
— Jeg så for meg en trilogi, den tredje plata ville antakelig blitt kalt The Sound of the Stars, sierTore.
​
På dette tidspunktet, i 2001, hadde Rune Kristoffersen startet Rune Grammofon, og samarbeidet med ECM og Manfred Eicher.
​
Eicher oppfattet musikken Tore laget som både innovativ og original. Det er lett å tenke seg at han hørte en ny generasjons Terje Rypdal i det Tore gjorde på The Sound of the Sun. De femten komposisjonene kan gi assosiasjoner til energieksplosjonene som finner sted på sola. Det er brutalt, dramatisk og vakkert.
Rune Grammofon og ECM planla at Tore skulle fremføre musikken fra albumene på et utvalg museer i Europas storbyer, i Roma, i Paris, i Berlin. En turné som også gikk fløyten.
​
Albumet havnet på Topp 10-lista for Improv-musikk i magasinet Wire. Nisje-radiostasjoner over hele verden spilte musikken.
I anmeldelser ble han sammenlignet med King Crimsons Robert Fripp, Fred Frith, Jimmy Hendrix og, uunngåelig, Terje Rypdal.
​
— Jeg får fortsatt tilbakemeldinger fra folk i mange land på The Sound of the Sun.
​
— Jeg holder jeg fortsatt på med å male akvareller, og har stor glede av det.
Tore tror han har malt rundt fem hundre så langt.
— Jeg betegner meg selv som «shot-kunstner»: jeg bruker tretti minutter på en akvarell og fire timer på en låt. Har til og med fått solgt noen bilder til et galleri i Amsterdam, og er invitert til en workshop hos en gallerist i Toscana.
​
Men i det siste har Tore Elgarøy funnet tilbake til musikken. Og, som han sier, funnet en hardt ervervet indre ro.
​
I samarbeid med Jan Olsen Skare, lydtekniker i Oslo Konserthus, har han spilt inn 27 sanger, hvorav 18 er sluppet som singler for strømming. De siste ni av disse har tittelen Netter på Jeløy. Her synger Tore på norsk, med en vokal som lander trygt mellom store norske som Prepple, Lars Lillo og Magnus Grønneberg.
​
Sanger plantet på en elektrisk gitar som fortsatt blender. Som om den skulle vært plugga rett inn i sola.
Stemmer fra rockhistorien
John Hiatt: Leftover feelings (New West)
Tony Joe White: Smoke from the Chimney (Easy Eye Sound)
De amerikanske sangerne/ låtskriverne John Hiatt og Tony Joe White har gjennom flere tiår hatt svært trofaste norske fans. Begge har besøkt festivaler, konserthaller og klubber.
Tony Joe White døde i 2018, 75 år gammel, John Hiatt er etter alt dømme ved god helse og er med sine 68 år en rockgenerasjon etter White.
​
Hiatt og White nyter status som mester låtskrivere, og stemmene deres gjør dem umiddelbart gjenkjennelige.
​
Sommeren 2021 er de ute med plater som innebærer helt nye samarbeidspartnere, utgivelser som på ingen måte gjør skam på albumkataloger som teller over 25 utgivelser i Hiatts tilfelle, kanskje 35 i Whites.
​
Jeg fikk et forhold til Tony Joe Whites musikk etter å ha hørt Elvis Presleys versjon av hans «Polk Salad Annie», en av Elvis´ beste utgivelser. Jeg oppdaget raskt «Rainy Nights in Georgia», fortsatt inne på min «All time Top 10». Spilt av med andakt, i regnet, utenfor et motel i Georgia og på terrassen der jeg bodde i Austin, Texas.
​
Tony Joe har også supplert bl.a. Brooke Benton,Tom Jones, Tina Turner («Steamy windows», «Undercover agent for the blues») og Paal Flaata med utsøkt materiale. Med andre ord, en favoritt blant de største stemmene.
​
John Hiatt har opplevd at enda flere andre artister har tolket materialet sitt enn White. Lista er latterlig lang og teller Joe Cocker, Wille Nelson, Johnny Cash, Eric Clapton & BB King, Bob Dylan og Gregg Allman.
«Across the borderline», som Hiatt skrev med Ry Cooder og Jim Dickinson for filmen The Border (der gjort av Freddy Fender), er tolket av skuespilleren Harry Dean Stanton.
En æresbevisning i seg selv.
​
Hiatts karriere-album, Bring the Family (1987), med Cooder, Nick Lowe og Jim Keltner, utløste den kortlivede supergruppa Little Village.
Plata inneholder tre av mine favoritt Hiatt-sanger; «Memphis in the meantime», «Lipstick Sunset» og «Have a little faith in me».
​
Hiatts nye Left over feeling er utgitt sammen med The Jerry Douglas Band, gruppa til dobro-virtuosen som spiller i Alison Krauss´ Union Station. Det innebærer et mer akustisk lydbilde enn Hiatts regulære elgitar-utrykk.
Men Hiatts country-soulstemme er overlegent inntakt og låstkrivernivået er sedvanlig høyt.
Med det tematiske strekket han behersker så godt, fra humoren i «Long Black Electric Cadillac», til hommagen til hans inspiratorer i «Music is hot» og det dype alvoret som utspiller seg i «Mississippi Phone Booth» og «Light of the burning Sun». Den siste handler om Johns storebror som tok livet av seg som 21-åring.
​
Hiatt, Douglass & Co har spilt inn i historiske RCA studio B. Med mikrofoner som fanger de organiske lydene fra de fremragende musikerne Daniel Kimbro (bass), Mike Seal (gitarer) og Chistian Sedelmeyer (fiolin). Sistnevte stråler på styrke med sjef Douglass, dobro og fele-partiene her er master-klasser.
​
Sangene på Tony Joe Whites Smoke from the Chimney er solo-innspillinger som produsent Dan Auerbach (The Black Keys) har fått av Whites sønn, Jody, og har bearbeidet i sitt Easy Eye studio med sitt overlegne musikerlaug som bl.a. teller Paul Franklin (pedal steel), Bobby Wood (piano), Marcus King (gitar) og vokalduoen Flor de Toloache.
​
«Boot Money», «Scary Stories» og «Bubba Jones» vagger rett inn på en moderne TJW-best of, Auerbach lykkes med å ivareta den essensielle integriteten til en positivt macho stemme som også etter Whites bortgang altså fortsetter å flyte opp og ut av swamp´n.
Historier og stemninger som egner seg for alle solnedgangene vi fortjener i ukene som kommer, med eller uten leppestift.
Ol´Shannon
Det er snart tjue år siden Waylon Jennings gikk bort, men det er gode grunner til å huske musikken han etterlot seg. Nå er det ei dame som forstår hva det handlet om. Resultatet heter «The Waylon Sessions».
​
Shannon McNally har gitt ut plater i americana-musikk verdenen i to tiår. Det var store forventninger til hennes debutalbum, «Jukebox Sparrow», i 2002.
Plata ble produsert av Ron Aniello (Bruce Springsteen) og telte en hær av LAs beste musikere. Men levde ikke opp til forventningene og ble McNallys eneste utgivelse for et stort selskap.
​
Men Shannon McNally lot seg ikke vippe av pinnen, samme år gjorde hun raskt en EP med Neal Casal, «Ran on pure Lightning» og har siden etablert seg som en samarbeidsvillig artist i et bredt miljø, på tvers av alder og uttrykk.
​
For tida spiller hun i bandet til den mytiske Texas-kunstneren Terry Allen, The Panhandle Mystery Band.
​
Tidligere har hun vært både i studio og på veien med blant andre Dave Alvin & the Guilty Women, Rodney Crowell, Charlie Sexton, Dr. John, Son Volt, Amy LaVere og Mike Farris.
​
I 2013 gjorde hun hyllestplate til Louisianna sanger/ låtskriveren Bobby Charles, titulert «Small Town Talk». Charles er mest kjent for sin evergreen «See you later, Alligator» og swamprock kultalbumet «Bobby Charles» (72).
​
Nå har hun altså kastet sitt blikk på musikken til outlaw country-giganten Waylon Jennings (1937-2002).
Det kan synes som et pussig valg. Waylon Jennings, personen og hans musikalske uttrykk, er kanskje ikke det som umiddelbart slår en som noe som kan oversettes til et feminint perspektiv?
​
Outlaw-countryen var likevel både mer filosofisk og selvironisk anlagt en det som var gangbar mynt i Nashville da Waylon Jennings og Willie Nelson lot hår og skjegg gro og viste fingeren til Music Row og country-etablissemenet.
​
I 1976 kom albumet som slo fast at Jennings og Nelsons gambling hadde lyktes, «Wanted: the Outlaws», som også inneholdt sanger av kona til Waylon, Jessi Colter, og Tompall Glaser. Det ble den første countryplata som solgte over en million.
​
Det er signifikant for Shannon McNally og «Waylon Sessions» at nettopp Jessi Colter er med på utgivelsen. Colter synger på «Out among the stars» (Adam Mitchell), som opprinnelig var å høre på Waylons 1979-album, «What goes around, comes around». Samme plate inneholder også Rodney Crowell-klassikeren «Ain´t living long like this». Og ja, Crowell er med når Shannon tolker den her.
​
Dette er med andre ord ikke en hyllestplate til låtskriveren Waylon Jennings, det er faktisk bare tre Jennings original-sanger på «The Waylon Sessions»; «You asked me to», «This time» og åpningssangen, «I always been crazy».
Dens siste inneholder til gjengjeld den kule linja, «I´ve always been crazy, but it has kept me from going insane». Muligens Waylons Jennings livsmotto.
​
Albumet er produsert av McNally selv, med Nashville gitar-esset (virkelig!) Kenny Vaughan som bandleder. Vaughan spiller ellers i Marty Stuart´s Superlatives. Han har satt sammen det som låter som det perfekte bandet for anledningen, med blant andre mangeårig Jennings-musiker Fred Newell på steel gitar og Derek Mixon på trommer. Sistnevnte fra bandet til country superstjerna Chris Stapleton.
​
Det handler om å naile den unike grooven som ga Waylon hans absolutte særpreg, der trommene spilte helt egne figurer. Jessi Colter sier at det var nettopp dette, den patenterte grooven, som overbeviste henne om at McNally var på sporet av noe som kunne yte Waylons musikk rettferdighet.
​
Ved siden av Colter og Crowell får Shannon McNally også vokal support av Buddy Miller på «You asked me to» og «Black Rose» (Billy Joe Shaver) og Lukas Nelson på «You shove me yours and I´ll show you mine».
Jackson Browne, venn av Norge
Jackson Browne er kjent som en artist som gjerne hjelper andre. Både kolleger og en rekke gode formål har nytt godt av hans raushet. Innimellom får han tid til å fokusere på egen musikk også.
--Jeg har overlevd korona også, ler Jackson Browne på telefon fra Los Angeles.
— Jeg merket det knapt. Min gode venn, David Lindley, var ikke fullt så heldig. Han sliter fortsatt med senvirkninger.
I slutten av juli slipper Jackson sitt femtende studioalbum, «Downhill from Everywhere».
​
72-åringen er midt i sitt sjette tiår i musikkbransjen. Det er oppsiktsvekkende på flere vis: Mange av hans nærmeste venner og kolleger fra storhetstida på 1970-tallet er borte, blant andre Warren Zevon, Gregg Allman og Eagles’ Glen Frey. Allerede i 1993 kunne det se ut som om Jackson var overrasket over at han fortsatt var til stede, med sitt tiende album kalt I´m alive.
Men til stede har han vært, i høyeste grad. Platekatalogen har til nå klokket opp totalsalg på 18 millioner album, bare i USA. Browne er valgt inn i både «Rock´n´roll Hall of Fame» og «Songwriters Hall of Fame». Han er kjent som en artist med stor integritet.
En som alltid har engasjert seg i miljøspørsmål, sosiale og politiske saker.
Nå er det altså nærmere femti år siden det selvtitulerte debutalbumet kom. Det var i 1972, og allerede da var Jackson en rutinert låtskriver. Han skrev en av sine største sanger, «These days», allerede som 16-åring. Covret av det som muligens var kjæresten hans, Velvet Undergrounds Nico, i 1967.
​
Teksten er uforklarlig moden for å være forfattet av en tenåring. Det kan også hevdes at «These days» satte malen for det som skulle bli Brownes artistiske særmerke: melankolien, sorgen, angeren. En kontrast til vårt kollektive bilde av Brownes hjemtrakter, solfylte California, med bilruter rullet permanent ned.
Men når man snakker med Jackson Browne i 2021 fremstår han ikke som en melankoliker. Han gleder seg derimot til å få ut sitt første album på sju år.
​
— På den ytre sida handler «Downhill from Everywhere» om å leve og bo i Los Angeles. Men det dreier seg om noe større, om livet selv. Jeg elsker denne byen, men jeg har prøvd å komme meg vekk helt siden jeg ga ut den første plata, ler Browne.
Han snakker mer enn gjerne om alle andre enn seg selv. For eksempel sine medmusikere, som nevnte Lindley. Eller mannen som fyller Lindleys plass på den nye plata, Greg Leisz: av mange ansett som den beste steelgitaristen i hele musikkbransjen.
​
I den påkostede videoen til førstesingelen fra den nye plata, «Cleveland Heart», blir en gitarspillende Browne trillet inn i operasjonssalen for å få transplantert et nytt, mekanisk hjerte. Kirurgene er Brownes band i doktor-forkledning, og Greg Leisz setter hele operasjonen i gang med en lapsteel-solo fremført på Brownes mage (!).
— Vi hadde det jævlig morsomt når vi laget den videoen. Det var litt uvante omstendigheter for oss alle.
Akkurat da Browne er i gang med å legge ut om Leisz’ overlegenhet som musiker, ringer telefonen. Han unnskylder seg for å høre hvem som er på den andre linja, og sekunder senere er han tilbake:
--Det var Greg! Litt av et sammentreff.
«Cleveland Heart» er oppsparket til et album som mange vil si låter som en modernisert versjon av platene som gjorde Browne til stor stjerne. Den gang det meste av musikken som Asylum Records-«mafiaen» tok i ble til til rent radiogull.
​
Dette var plater og sanger som entret en kollektiv bevissthet for oss som var unge da slengbuksene var obligatoriske. Eagles, Linda Ronstadt, JD Souther og Browne, alt som fikk oss til synge med på alle varianter av Eagles’ «Take it easy». I dag er låta, skrevet av Browne og Glen Frey, grunnlag for en egen turistindustri i Winslow, Arizona. På gatehjørnet som det synges om («..standin’ on a corner in Winslow, Arizona..») er det en statue av Glen Frey. Området kalles enkelt og greit «Standin’ on a corner Park». (Og ja, jeg er selv fotografert stående på gatehjørnet der, som en «happy idiot», for å sitere en annen stor Jackson Browne-låt, «The Pretender».)
Browne har også tatt seg tid til å oppsøke røttene sine. På morssida er de norske – vestlandske, for å være mer nøyaktig. Og, ikke minst, er han veldig glad i et norsk band:
— Jeg er stor fan av Hellbillies!
—??
— På en av mine turer på Vestlandet var det en av slektningene mine som fortalte meg om Hellbillies. Jeg hørte på platene deres og likte det veldig godt. Ved en senere anledning var jeg på en stor familiemiddag i Gaupne (det tar litt dechiffrering å forstå at han snakker om Gaupne i Luster, journ.anm), og oppdaget at Hellbillies spilte der samme kvelden. Jeg tok en tur på konserten, og hilste på gutta etterpå.
​
Aslag Haugen husker definitivt kvelden da Jackson Browne dukka opp.
— Jeg trodde et øyeblikk at det hadde klikka for meg da han stod i døra til backstage’n vår etter konserten. En av vaktene kom og sa at det var «ein amerikanar som ville snakka med oss utafor?» Hahaha!
Jeg husker at jeg spurte ham om han fikk gå i fred ute i Gaupne-parken, men han mente at ingen hadde kjent ham igjen.
— Jeg er stor fan, han har betydd mye for min egen låtskriving. Snakka med ham noen år senere også, etter en konsert på Sentrum scene i Oslo, en hyggelig fyr! Jeg hørte ham så sent sent som i 2018, på Beacon Theatre i New York.
Brownes musikk har truffet også den nye generasjonen av norske americana-artister.
For bare noen uker siden gjorde Darling West en versjon av «Late for the sky» sammen med Sivert Høyem. I 2020 tolket de «Fountain of Sorrow» sammen med den engelske duoen O&O. Tilgjengelig på YouTube.
Tilbake på 70-tallet produserte Browne gjennombruddsalbumet til Warren Zevon og David Lindleys solodebut, «El Rayo-X».
- Du nevnte David Lindley. Det er lenge siden vi har hørt noe fra ham?
— Da pandemien traff i fjor var jeg faktisk godt i gang med å lage en dokumentar om David. Jeg mener han er latterlig underkjent som musiker, han blir alltid glemt i slike avstemninger over tidenes beste gitarister. Det er absolutt en av ambisjonene mine: så fort arbeidet med utgivelsen av den nye plata er gjennomført, vil jeg ta opp jobbinga med Lindley-dokumentaren.
— Han har hatt gjennomslag på de merkeligste steder. Her, i hjembyen min, Halden, var det en ung gitarist som på åtti-nittitallet som lærte mye fra Lindley. I dag er Geir Sundstøl ansett som en av Norges ledende gitarister.
— Veldig interessant! Jeg tar gjerne turen til Oslo for å filme et intervju med ham. Kan du sette oss i kontakt?
Den nye Master of Space and Time
Lukas Nelson & The Promise of the Real : A few Stars apart (Fantasy)
Lukas Nelson er nest yngst av verdens mest kjente og elskede texaners syv barn.
32-åringen er den som nå åpenbart er den musikalske arvingen til Willie Hugh (hvorfor ikke like godt Huge?) Nelson.
Lukas og lillebroren Micah er sønnene til Willies fjerde kone, Anne D´Angelo, som han giftet seg med i 1991.
​
Willie er nå inne i sitt åttiåttende år, han er fortsatt aktiv med hyppige plateinnspillinger, et skrått blikk på sitt eget marihuana-merke, «Willie´s Stash», og med den zenbudhistiske øvelsen det er å bare være Willie.
​
I løpet av det siste tiåret har Lukas altså vokst fram som en talentfull musiker og artist. En som i likhet med faren nyter bred respekt på tvers av store deler av den amerikanske musikkverdenen.
​
Han har vokst opp i Willies hjem på Hawaii og i Texas. Willie har sin egen cowboy-by, kalt Luck, beliggende en knapp times kjøring nordøst for Austin, i Spicewood. Der Nelson-familie og venner samlet seg da pandemien satte en stopper for deres on the road again livsstil.
​
Lukas har skrevet sangene til dette nye albumet i løpet av det siste året i Luck, og spilt dem inn med sitt band, Promise of the Real.
​
Det kan synes som han nå har oppfattet hvorfor faren ga ham mellomnavnet Autry, etter Willies helt, den syngende cowboyen Gene Autry.
A few Stars apart er klart Lukas Nelson & The Promise of the Reals mest countryfargede plate.
​
Men veien til dyp country-erkjennelse har vært omfattende og interessant.
Promise of the Real, ofte referert til som POTR, slapp sitt første album i 2010 og har nådd anseelige seks studioalbum, syv om man regner med ned den nedstrippede versjonen av det forrige albumet, Turn off the News (Build a Garden) (2019), kalt Naked Garden (2020).
​
Samtidig har de vært backingband for BB King, John Fogerty og, i omfattende grad fra 2015, Neil Young. De har spilt med Young på to studioalbum, et filmsoundtrack og et livealbum, ved siden av bejublede turnéer.
​
Legg til at Lukas Nelson var musikk-konsulent, produsent og komponist på soundtracket til Bradley Cooper og Lady Gagas suksessfulle remake av A Star is born i 2018.
​
Åpningssangen her, «We´ll be alright», har det meste som trengs for å kvalifisere som en «Full Nelson», en sterk melodi, godt porsjonert visdom og noen trøstende ord. Fremført av en stemme som makter å understreke det faderlige opphavet, samtidig som den har egenart nok til å ikke bare være Willie jr.
​
«Perennial Bloom (Back to you)» og «Wildest Dream» slår også fast at POTR kan være et Tom Petty & The Heartbreakers om det behovet skulle melde seg. Hvilket det gjør!
​
«Throwin´ away your love» er platas vokale svennestykke, her står Lukas til laud som soulsanger. Melodien er akkurat så catchy, så gjennomsyret av multiinstrumentalist Logan Metz syrna orgeltoner som som dette påkaller.
​
Tittelkuttet, «A few Stars Apart» er en pianoballade som gjør at Lukas også kan iføre seg flosshatten til farens gode venn, Leon Russell.
​
Russell var for femti år siden på toppen av sin karriere som artist, låtskriver, produsent og bandleder for Joe Cocker, Bob Dylan og George Harrison. Kjent i rockverdenen som «Master of space and time», for sin allsidighet. Akkurat som Lukas fremstår i dag.
Sjekk umiddelbart også ut «Leave´em behind», «Hand me a light» og den nydelige avslutningen «Smile». Sanger som understreker at Lukas har farens teft for sterke melodier. Noe for Willie å tolke?
​
A Few Stars Apart er ganske enkelt Lukas beste, et karrierealbum.
Crosby, S, N &Y
Førstkommende lørdag (14. august) fyller den amerikanske rockartisten David Crosby 80 år.
Etter en mangslungen karriere, et liv fullt av drama og en lang periode med tunge narkotikaproblemer, nok til at han kalte solo debutalbumet sitt «If I could only remember my name» (71), har han truffet en overbevisende, ny kreativ åre.
​
Etter et opphold på utgivelsesfronten for soloplater på over tjue år mellom 1993 og 2014, har han doblet katalogen med fem album siden «Croz» det året.
Helt nye «For Free» kan meget vel være et karrierebeste, et album som er pregnant med de solsvidde sensommerstemningene som David Crosby har vært synonym med.
​
— Musikk har alltid vært livredderen min! Det er den rene og kraftfulle alkymien i poesien i sangene og musikken som er avgjørende, melder stemmen til David Van Cortland Crosby på telefon fra hjemmet sitt i California, — og det er en velsignelse at jeg kan jobbe med min egen sønn, James Raymond, for å få til disse platene. James er både en utmerket musiker og en vesentlig bedre låtskriver enn det jeg er. Det er så jeg knapt kan forstå at han er min sønn, ler Crosby hest, — Det er han alene som har skrevet favorittsangen min på denne nye plata, den avsluttende «I won´t stay for long».
​
Der går det første verset; «I´m standing on the porch like it’s the edge of a cliff/ Beyond the grass and the gravel Lies a certain abyss/ Don’t think I will try it today.»
​
David Crosby har alltid vært en frittalende mann, han har fra tid til annen forfektet synspunkter som har vært på kollisjonskurs med sine fellow amerikanere, og i senere år har han også sagt ting om sine kolleger siden 60-tallet, spesifikt Neil Young og Graham Nash, som har falt i svært dårlig jord.
​
— Nash og jeg liker hverandre ikke lenger. Slik er det, og det er greit. Når det gjelder Crosby, Stills Nash & Young, så er det en avgjørende faktor som jeg ikke kan si noe om, som gjør at vi aldri kommer til å spille sammen igjen.
​
Jeg spisser ører når Crosby kommer med dette, for mange, triste statementet. For å høre om han avslører noen følelser i sammenhengen. Det virker mer som om han er lettet.
— Jeg er veldig fornøyd med de folka jeg spiller med nå. De passer meg faktisk helt perfekt.
Det er god grunn til å tro på Crosby, konserten han holdt i Oslo Konserthus i 2018 var rett og slett ypperlig, ikke bare var rockens mest kjente vallrossbart ved god stemme, han var også i god form i mellomsnakket og raus med anerkjennelsen av sine medmusikere.
​
Men som alle vet, som har fått med seg den svært severdige dokumentaren om Crosby fra 2019, «Remember my name», så har ikke Crosby blitt noen mer tilbakeholden meningsytrer på sine eldre dager.
— De er tyver og kjeltringer, smeller det fra Crosby når jeg påpeker at tittelen på den nye plata «for Free» uungåelig kobler opp til situasjonen i den strømme-baserte musikkøkonomien, — strømmeselskapene, Spotify og dess like, har frastjålet oss musikere inntektsgrunnlaget vårt. Med pandemien på toppen har det blitt helt katastrofalt ille. For min egen del var det faktisk så dårlig at jeg sto i fare for å miste hjemmet mitt.
​
David Crosby har likevel reddet seg inn på tørt land, ved å gjøre et grep han ikke hadde sett for seg. Å selge sangene sine til et kapitalstint forlag. «Guinnevere», «Almost cut my hair», «Wooden ships», «Long time gone», «Déjà vu» og enorme «Cowboy movie» tilhører nå et forlag, Iconic Artists Group, kontrollert av musikk-mogulen Irving Azoff.
— Og til de som hevder at jeg bare skrev en setning av «Eight Miles high»; bullshit!
Faktum er at det er jeg som ivaretar rettighetene til The Byrds også. Og jeg hadde ikke trengt å involvere de andre i det, men jeg gjør det!
​
— Det ble nok penger av rettighets-salget til at jeg kan puste lettet ut, avslører Crosby, — nå vet jeg ikke om det blir noe mer turnering i det hele tatt. Jeg ser for meg muligheten for å gjøre noen konserter i New York og Los Angeles om pandemien slipper taket.
​
Ikke overraskende er Crosby særs lite fornøyd med den politiske situasjonen USA befinner seg i.
— Jeg tror USA er ferdig! Det har gått for langt. Motsetningene er for store… Biden er i hvert fall et menneske, det er noe.., Crosby føler en trang til å balansere pessimismen sin.
​
David Crosby er valgt inn i Rock´n´ Roll Hall of Fame to ganger, med The Byrds og Crosby, Stills, Nash & Young. Han har spilt med store deler av rockhistorien, musikere fra Jefferson Airplane, Grateful Dead, Santana, han var brått med i Buffalo Springfield på Monterey Pop. Han har samarbeidet med Joni Mitchell, Jackson Browne, James Taylor, Carol King, Elton John, Indigo Girls, Lucinda Williams, David Gilmour, Jonathan Wilson og Jason Isbell.
Det gikk et sus over sletta da undertegnede hørte Crosby gjøre «Ohio» sammen med Isbell på Newport Folk festivalen i 2018 og alle byttet ut Nixon med Trump i teksten, «Tin soldiers and Trump are comin´..»
​
Han kan ikke huske noen som har sagt nei til å synge med ham, bortsett fra den nye situasjonen i forhold til bokstavene S, N &Y.
Selv om han er kontroversiell, har mange brydd seg mye om Crosby. Da han trengte levertransplantasjon i 1994, var det Phil Collins som tok regninga.
​
— Jeg er stor fan av Sarah Jarosz, derfor inviterte jeg henne til å synge på denne nye versjonen av Joni´s «For Free», en av mine all time favorittlåter, som jeg alltid har spilt siden første gang jeg hørte den. (Sangen finnes opprinnelig på Joni Mitchells album «Ladies of the canyon», 1970).
— Joni er rett og slett den beste låtskriveren noen sinne!
Crosby fremmer den siste påstanden med en slik resolutthet at han vet at det rokerer på den vedtatte oppfatningen om låtskriver-hierarkiet.
​
Sangen som åpner «For Free», «River rise» er en co-write mellom Crosby, James Raymond og sangeren som sørger for solide Crosby-Nash harmonier, Michael McDonald. Føler du deg ikke transportert til da det begav seg Laurel Canyon her, så er den døra permanent stengt for deg.
​
— En av de andre sangene på plata understreker at Steely Dan er en av mine favorittband, forteller Crosby, — Donal Fagen og jeg har gjestet på hverandres konserter. «Rodriguez for a Night» er et resultat av et gjensidig beundringsforhold oss i mellom, skrevet av Donald, James og meg.
I denne skribentens ører hadde «Rodriguez for a night» kunnet lukeparkere hvor som helst på Steely Dans «The Royal Scam» eller«Aja».
​
«I confess he had some qualities/ that might attract a foolish girl/An effortless charisma/ And a clever way with the world/ Well, I’m just a drugstore cowboy/ I´ll never be Mr. Right/ Still I’d sell my soul if i could only be/ Rodriguez for a night».
Mon tro om Crosby synger om seg selv?
Los Lobos para siempre
Los Lobos - Native Sons (New West)
Los Lobos; David Hidalgo, Louie Pérez jr., Cesar Rosas og Conrad Lozano, slapp sitt første album i 1978. Den fulle tittelen er «Los Lobos del Este de Los Angeles (Just another Band from East L.A.)».
​
Da hadde Los Lobos allerede eksistert som et lokalsamfunns-band siden 1973, med bryllup og andre feiringer på oppdragslista.
​
43 år etter debutalbumet er det ugjenkallelig slått fast at Los Lobos absolutt ikke bare var nok et band fra østsida av Los Angeles.
​
Snarere er Los Lobos både det meksikansk-amerikanske USAs store musikalske stolthet og et band i konstant kreativ utvikling.
​
Akkurat i tide til sitt første Norges-besøk i 1984 ble bandet utvidet med produsenten og saksofonisten Steve Berlin, som tidligere hadde spilt i The Blasters.
Siden den gang har Los Lobos tilhørt kategorien «Gode norgesvenner», med jevnlige konsertbesøk og tilhørende sit-downs med gamle compadres på mexe-restauranten Mucho Mas på Grünerløkka.
​
Sist vi hørte fra dem var høsten 2019, da de slapp den utsøkte juleplata «Llego Navidad».
​
Med dette nye albumet ønsker Los Lobos å tydeliggjøre hva som påvirket dem i bandets formative år, før «How will the wolf survive?» og millionsalg av deres versjon av Ritchie Valens «La Bamba» fra soundtracket til bio-filmen om Valens i 1987.
​
Det innebærer sanger over et bredt spekter, fra 50-tallets L.A. r´n´b (Percy Mayfield) til 60-tallets chicano-rock (The Midniters, The Premiers) og ur-L.A. rocken til Buffalo Springfield opp til 70-tallsutgaven av The Beach Boys og Jackson Browne.
​
Los Lobos tar også tidsmaskinen tilbake til før de ble født, til 1949 og Lalo Guerreros hit «Los Chuaves Suaves» («The Smooth boys»).
Guerrerero kalles «The Father of Chicano Music» og rakk akkurat å synge nettopp «Los Chuaves Suaves» på Ry Cooders temaalbum, «Chavez ravine» i 2005 før han gikk bort.
​
Et høydepunkt er en åtte og halvt minutts Santana-groovende versjon av Wars «The World is a Ghetto» med The Midniters Little Willie G på vokal. G sang også på Wars original i 72.
​
Her fusjonerer de også Stephen Stills to Springfield-klassikere «Bluebird» og «For What It´s Worth» med klasse, gjør latin-soul av Jackson Brownes «Jamaica Say you will», tolker The Premiers 64 garasje-hit «Farmer John» (kjent på våre breddegrader som en kjempehit i 65 med svenske Hep Stars) og anerkjenner hjelpen de fikk fra The Blasters ved å gjøre Dave Alvins «Flat Top Joint».
​
Tittelkuttet, «Native Sons» er platas eneste original, skrevet av Pérez og Hidalgo, som minner oss på at de ikke sliter med egen låtproduksjon heller.
Karin Wrights GODE SELSKAP
— Dette er ikke en tribute-plate til Karin Wright i vanlig forstand, understreker Jørun Bøgeberg, bassist og produsent.
Han har benket seg på Røverstaden i Oslo sammen med musiker-kollegene Bitten Forsudd (Einmal kommt die Liebe) og Jan Dahlen for å snakke om den oppsiktvekkende utgivelsen «Lyse for oss» med ensemblet Karin Wrights Gode Selskap.
Senere på kvelden skal hele Det Gode Selskapet fremføre sangene fra «Lyse for oss» på scena i Røverstaden.
​
— Disse tolv sangene skulle egentlig vært sunget av Karin selv, slik gikk det jo ikke da Karin døde av kreft i 2019. Det vi gjør her er å fullføre Karins prosjekt.
​
Vi hører Karin Wright selv i introduksjonen til åpningssangen «Dauingvise», fanget i et enkelt telefonopptak, før sangen tas over av Tove Bøygard.
Karin synger»; «Hør på sangen i fra skogen/ en dauingblues med sag/ Vær forsiktig med å ønske/ det kan bli sant en vakker dag..Hør en sang fra dødens dal/ Nådeløs og blå/ Vær en venn med de fleste/ og en fiende med få.»
​
Teksten er skrevet av Arne Moslåtten, kjent for folk flest som tekstforfatteren bak mesteparten av Hellbillies omfattende sangkatalog.
Moslåtten fikk oppdraget av Karin Wright med å oversette hennes engelske tekster til godt norsk i 2016. Således er Moslåtten kreditert som co-låtskriver sammen med Wright og sanger/ låtskriverne som hver for seg har bidratt til de tolv sangene på plata.
— Jeg la meg så tett opptil Karins tekster som mulig, med noen små endringer her og der. Derfor er dette vesentlig annerledes enn når jeg gjendiktet amerikanske coverlåter for Hellbillies, der jeg ofte overførte beskrivelsene fra amerikanske til norske forhold, forteller Arne Mosletten på telefon fra Ål i Hallingdal, — dette er jo gjennomgående ganske mørke tekster.
​
Karin Wright valgte ut låtskriverne hun ville skulle hjelpe henne med å lage melodier til disse sangene.
Ved siden av Dahlen, Forsudd, Bøygard og Bøgeberg, er det bidrag fra Martin Caspersen, Joanna Demker, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad, Espen Jørgensen og Dagfin Hjorth Hovind.
​
— Karin ba meg hjelpe henne med å lage en demo allerede på slutten av 80-tallet, Jørun var en av musikerne som stilte opp, sammen med folk som jobbet på Chateau Neuf, der innspillingene fant sted. Da var Karins sanger mer rock´n´roll enn hva tilfellet var da hun endelig begynte å gi ut egne plater mange år senere, forteller Jan Dahlen.
— Da Karin bestemte seg for å spille inn en countryplate, etter årtusenskiftet, var det på en måte provosert fram av de norske countrydamene som gjorde seg gjeldende på den tida. Sangerinner som Karin synes var mer danseband enn country. Karin mente at hun kunne gjøre country bedre enn dem, ler Bitten Forsudd.
— Jeg foreslo for Karin at hun skulle kontakte Geir Sundstøl for å få hjelp til å produsere plata, og det resulterte i debutalbumet «Full House» som kom ut i 2004, forteller Dahlen.
​
Etter utgivelsen av «Full House» kom Karin Wright og Bitten Forsudd til Fredrikstad for å spille live på mitt NRK radioprogram «Cowboy & Indianer». Tittelkuttet er med på CDen «Cowboy & Indianer Sessions vol. 1» fra 2007.
​
Karin Wright ga ut ytterligere tre album; «Hunting a Dream» (2009),
«Too Rock´n´roll for Country» (2011) og «You got the Silver» (2014).
​
Den siste plata ble spilt inn i Roanoke, Virginia sammen med brødrene Don Wayne og Dale Reno fra bluegrassbandet Hayseed Dixie. Gærningene som spesialiserte seg på å gjøre bluegrass-tolkninger av rocklåter. (Hayseed Dixie gikk i 2011 også løs på norske rocklåter, inkludert Jokkes «To fulle menn»).
Etter utgivelsen av bluegrass-plata «You got the Silver», spilte Karin sammen med de fremste norske bluegrass-musikerne Knut Hem og Terje Kinn (Øystein Sundes Meget i Sløyd) under navnet The Wrong Boys.
​
Men om Karin Wright var grepet av musikken, så var det ikke den eneste lidenskapen i hennes liv.
​
— Karin og jeg kjøpte Karins første hest for 1 krone, den ble døpt til «Indian Song». Vi reddet den fra å bli slaktet, og trente den opp i Sørkedalen. Karin hadde den i atten år og den overlevde henne. Den var med henne til Danmark da hun jobbet på et stutteri der rett før hun ble syk, forteller Forsudd, — Karin hadde tre hester og i perioder brukte hun alle pengene sine på stall og for til hestene. Hun var den eneste voksne jeg har kjent som hadde hestebilder på veggen, hahaha! Karin hadde rett og slett et spesielt godt lag med hester, hun var vel noe i nærheten av det som kalles «hestehvisker». Hun solgte til og med leiligheten sin for å kunne finansiere hestene og musikken sin.
​
Karin Wright var fra Porsgrunn/ Skien-distriktet men hadde flyttet mye rundt med sin legefar. Hun tok etternavnet Wright senere i livet, en refleksjon av irske røtter.
​
— Hesteinteressen hennes førte henne blant annet til Australia et år, Karin kunne bare forsvinne, avslører Forskudd, — selv om hun var en utadvendt person som alltid var i godt humør, var det ikke slik at hun ikke hadde sitt å slite med i livet sitt. Da hun mistet en av brødrene sine i en bilulykke, var hun lenge langt nede.
​
Bitten Forsudd traff Karin på første halvdel av 1980-tallet da de bodde sammen i kollektiv i Munkedamsveien i Oslo.
For alle som befant seg i rockmiljøet i Oslo på 80-tallet var Karin Wright en fargerik og outspocken person. En alle visste hvem var. Karin jobbet også selv med kreative mennesker som teaterteknikker på Chateu Neuf og Det Norske Teateret.
​
— Det var alltid klart at Karin ikke skulle jobbe på kontor, hun likte seg vel aller best i stallen, melder Forsudd, — hun hadde en enorm gjennomføringskraft når det var noe hun ville.
​
Da Karin Wright gikk bort i 2019 skrev undertegnede et minneord om henne for Norsk Americana Forum. Der fortalte Tove Bøygard at hun traff Karin i Blitz-miljøet på slutten av 80-tallet, og at de ble gode venner da de begge begynte å gi ut plater på 2000-tallet.
​
I 2011 dannet Karin Wright, Johanna Demker og Tove Bøygard jentebandet Honky Tonk Angels til et 8.mars-arrangement. Honky Tonk Angels fortsatte å spille i de påfølgende årene.
​
En av sangene på plata er skrevet av Signe Marie Rustad alene, oversatt av Moslåtten. Men «Patti (Håpet i ei låt») gir likevel stemme til Karin, på svært poetisk og følsomt vis.
—I 2016 leste jeg et intervjue med Karin i det amerikanske musikkmagasinet No Depression og der fortalte hun om sitt sterke forhold til Patti Smith, og hvordan Patti på en konsert hadde snakket direkte til henne i en sang om selvmord, «Redondo Beach». At dette var en enestående opplevelse i Karins liv og at hun hadde grått seg gjennom sangen, forteller Signe Marie Rustad, — Patti hadde rett og slett vært Karins livbøye. Pattis evne til ikke å gi seg var rollemodellen for Karin, som ofte møtte motstand og som aldri helt følte seg som en del av Det Gode Selskapet. Jeg skrev denne sangen om og for Karin, for at hun skulle synge den. Da jeg fremførte den på Røverstaden onsdag gråt jeg også, for første gang, på scena. Det gikk opp for oss alle at Karin ville ha elsket å ha vært med på dette, følt at alle var på hennes side, slik hun alltid støttet alle andre.
Den Forvitnelege Countryfestivalen
Voss, 27.29. august
De siste to årene har vært spesielle i det etter hvert omfangsrike Festival-Norge, med avlysninger eller nedskaleringer på rekke og rad.
​
Men mens mange, både festivalpublikummere og arrangører, drømmer om en retur til normale tider med så mange som mulig mennesker samlet på minst mulig plass på kortest mulig tid, er det noen som tenker motsatt.
​
På Voss gikk den siste helga i august den tredje utgaven av «Den Forvitnelege Countryfestivalen» av stabelen. Med en gang, «forvitnelege» betyr «interessant, spennende eller fengslende».
​
Da festivalen ble startet i 2019, av Vossajazz-gründer, lærer og jazz-journalist Lars Mossefinn, var attityden enda mere skarpstilt. Da het den «Den intellektuelle Countryfestivalen». Nay-sayere vil si at det er et oksymoron, andre vil si «hurra!», at countrymusikken virkelig er et sted for dype tanker og historiefortelling på ypperste nivå.
​
Uansett er «Den Forvitnelege Countryfestivalen» en småskala kulturtildragelse som er slående passe på alle områder. Den foregår på to-tre arenaer, i et bedagelig tempo og med artister som både leverer og ikke har kommet til Voss for å kreve «Voss»-vann servert på gullkarafler.
​
Forfatter og medarrangør, Dag Helleve, forteller at «Den Forvitnelege Countryfestivalen» i en viss grad ble trigget av behandlingen en stor countrystjerne fikk på en av de etablerte countryfestivalene for noen år siden. Vedkommende ga opp å kommunisere med publikum, som var så marinert i alkohol at de ikke enset hvem som faktisk sto på scena.
​
Videre at festivalen søker å finne en god balanse mellom unge og eldre artister, mellom begge kjønn og gjerne i kombinasjoner som folk ikke har hørt tidligere.
​
Festivalen har vært oppsiktvekkende flinke til å booke den nye generasjonen norske americana-artister; i 2019 stod Louien, Malin Pettersen og Ida Jenshus på scenene på Gamlekinoen og Park Hotel Vossevangen, i fjor dukket The Northern Belle, Lucky Lipps & Amund Maarud og Darling West opp. Sammen med veteraner som Claudia Scott, Roy Lønhøiden og Arve Haalands Cajun Combo.
​
Med gjennom alle tre årene har radio-profil og forfatter Finn Tokvam vært. I fjor og i år stilte Tokvam sammen med rockabilly-country trioen Twang Gang, med et program under banneret «Hest og fest for folk flest».
Tokvam kombinerte miniforedrag, slam-poesi, ubeskrivelige danse-moves og spilling på det ikke spesielt country-rotfestede instrumentet «Theremin» til halvannen time med underholdende forsvar for countrymusikkens overlegenhet.
​
På åpningsdagen var det en hyllest-konsert til musikken til bergensbandet Flying Norwegians med bandet «Wounded Birds». Oppkalt etter Flying Norwegians-albumet som tidligere i år ble valgt inn i «Den norske Americana Kanon», «Wounded Bird» (1976).
En overlegent gjennomført konsert som tydeliggjorde hvilke knakende gode sanger gitarist-ekstraordinær Rune Walle & co laget på 1970-tallet.
​
Ut over festivalens tre dager fikk vi også høre amerikanske Jeff Wasserman sammen med blant andre Katzenjammers Anne Marit Bergheim vise americanaens akustiske strenge-røtter, Ida Jenshus og band strekke americanaen hele veien til A-has teknologiske storslåtthet, Bendik Brænne band flørte med new wave, Ila Auto slå fast hvorfor de er vedvarende stor konsert-attraksjon med sin spesielle miks av lakonisk humor ( «Istedenfor blomster til begravelsen, ønskes frukt») og instrumentelle master-klasser.
​
Avslutningsdagen serverte dobbelkonsert med sanger/ låtskriver-veteranene Claudia Scott og Olav Stedje (En helnorsk James Taylor), nok en understreking av at Signe Marie Rustad er blant våre beste kontemporære americana sanger/ låtskrivere og en last shoot-out med Embla & The Karidotters. Der Razikas trommeslager Embla Karidotter kommer ut av countryskapet mens de verbale kruttlappene smeller.
Anderson East forsetter med fremtids-soul
— Jeg husker absolutt konserten vi hadde i Norge, sammen med Cordovas, som også holder til i Nashville, bekrefter Anderson East (33), soulsanger ekstraordinær, på telefon fra hjembyen, — forhåpentligvis forandrer situasjonen seg snart igjen, slik at vi endelig kan komme tilbake. Planen er at vi skal turnere heftig her i USA i høst og vinter etter at den nye plata er ute. Forhåpentligvis sees vi i Norge neste vår eller sommer.
​
Konserten vi snakker om, en smellvarm sommerkveld helt tilbake i 2018, var en slik forestilling som vi nå, tre år og en pågående pandemi senere, bare kan drømme om. Der svetten sprutet fra musikerne på scena og publikum stod sild i tønne eller danset som om
meter´n! skulle være en uhøflighet.
​
Plata Anderson er på tråden for å promotere, er den nye «Maybe we never die» og kom ut på fredag. Det er den fjerde studioutgivelsen til sangeren og låtskriveren som egentlig heter Mike Anderson og som har vokst opp i Aten. Athens, Alabama that is.
​
Athens er en amerikansk småby med rundt fem og tjue tusen innbyggere, der Andersons bestefar, nær sagt selvfølgelig, var baptist-prest.
Men det signifikante med Athens, Alabama i denne sammenhengen er at byen ligger en knapp times kjøring fra en annen liten by, Muscle Shoals.
​
Der det som kjent har funnet sted musikalske undere fra temmelig nøyaktig seksti år siden og fremover, fra da soulsangeren Arthur Alexander i 1961 fikk en kjempehit med sangen «You better move on». Innspilt i Muscle Shoals legendariske «Fame Studio».
​
— Ja, det har vært av vesentlig betydning for meg å vokse opp med slik nærhet til Muscle Shoals, slår Anderson fast, — jeg har spilt inn musikk i Fame studioet.
​
Han takker og bukker når den norske musikkjournalisten mener at musikken han driver med er en modernisering av musikken som strømmet ut av Muscle Shoals i storhetstida på 1960-tallet.
​
Men dette til tross, Anderson Easts karriere er likevel tett linket til en et annet studio, RCA studio A i Nashville. Stedet der produsenten/ musikeren/ låtskriveren Dave Cobb regjerer og produserer oppsiktsvekkende plater på løpende bånd.
​
— Jeg ble kjent med Dave en god stund før han ble Grammy-vinnende superprodusent, forteller Anderson, — jeg jobbet faktisk sammen med ham som studiotekniker, som jeg er utdannet som, før han ble produsenten min.
​
Anderson East slapp sitt andre album i 2015, han insisterer på at det er den egentlige debuten. Albumet «Delilah» var en av undertegnedes favorittplater fra det året, og East var da den første artisten som ble kontraktert til selskapet Low Country Sound, eiet av Cobb og Warner-selskapet Elektra Records.
​
I 2018, noen måneder før han kom til Norge for første gang, slapp Anderson East oppfølgeren, «Encore». Mindre retro, mer moderne i lydbildet enn «Delilah».
​
Plata utmerket seg spesielt med at den inneholdt materiale som både var co-skrevet med USAs pt største countrystjerne, Chris Stapleton, og svenske Tim Berling. DJen som var uendelig mer kjent under artistnavnet Avicii.
Sangen «Girlfriend» er co-skrevet av Bergling, East, Cobb og Aaron Raitiere.
— Avicii befant seg i Nashville da vi spilte inn «Encore» høsten 2017. Han og keyboardisten i bandet mitt, Philip Towns, fant definitivt tonen. De var/ er begge svært gode keyboardister. Det var helt forferdelig at han var død bare et halvår senere.
​
— Tittelkuttet på den nye plata, «Maybe we never die», handler om tanker jeg har gjort meg, om livet og kjærligheten, mens vi har vært underlagt pandemien, avslutter Anderson,- Jeg har kommet til et punkt i livet der behovet for refleksjon melder seg.
Oppunder taket med Plant og Krauss
Det er en stor begivenhet når sangerne Robert Plant og Alison Krauss utgir ny plate.
«Raise the Roof» kommer med nytrimmede groover og spektakulære vokalinnsatser foredlet av den idiosynkratiske lydmannen T-Bone Burnett.
Sist det oppsiktsvekkende duettparet Robert Plant & Alison Krauss ga ut plate var det fortsatt mulig å selge masse fysiske plater. «Raising sand» noterte seg i 2007 og 2008 for godt over to millioner eksemplarer, der norske musikkelskere bidro med en uproporsjonal stor andel. Plata gikk til topps på VG-lista, faktisk den eneste listetoppen som plata oppnådde.
​
— Jeg vet at vi gjorde det veldig bra i Norge, bekrefter Robert Plant på en konferanse-linje fra Nashville, - jeg har et svært godt forhold til Norge. Ikke minst takket være Frank Nes fra Bergen, han er som en bror for meg. Sist jeg besøkte Norge fikset han at vi fikk spille på Svalbard, vi var der i fire-fem dager. Frank var faktisk over og besøkte meg tidligere i år. Da fikk han høre på den nye plata.
Frank Nes er sjef for Bergen Live.
​
— Jeg håper at vi kan komme tilbake til Norge til sommeren.
​
Med på linja er også Alison Krauss.
Da jeg forteller dem at jeg ringer fra Halden, der Plant spilte konsert for et par år siden, griper Plant ivrig ordet og henvender seg til Krauss.
​
— Vi spilte inne i denne ruvende festningen. Det var der vi hadde Iain Matthews som oppvarmer. Iain var en av de to originale sangerne i Fairport Convention, som jeg har snakket mye om, og han synger fortsatt som en engel.
(Full transparens; Undertegnede jobber med Iain Matthews & The Salmon Smokers).
​
«Raise the Roof» er bygget på den samme vinnerformelen som «Raising Sand», det vil si et utvalg mer eller mindre obskure sanger, såkalte «deep cuts,» fra et stort spekter av låtskrivere. Alle i det som kan kalles rootsmusikk; country, blues og folk, modernisert av produsenten T-Bone Burnett og spilt av noen av de beste musikerne i populærmusikken.
​
— T-Bone er en produsent med en mesterlig historikk, han er en platejunkie som har utrolig peiling. Jeg anslår at vi bringer en tredjedel av sangene hver oss, Alison, T-Bone og jeg, til disse innspillingene, forklarer Plant, — noen av sangene jeg kom med er å finne på jukeboxen min.
​
Robert Plant er kjent som en usedvanlig interessert musikkstudent. Da han i 2005 holdt såkalt key note-tale på South by South West i Austin, Texas fortalte han følgende historie:
​
— Jeg var på en av mine mange kjøreturer utenfor allfarvei i Sørstatene. Jeg hørte på en AM radiostasjon, uten reklame, som spilte veldig gode låter, back to back. Etter en times tid kom det en annonsør på lufta og fortalte hva vi hadde hørt. Han sa også at om lytterne fortsatte å sende penger, ville de fortsette å spille cool musikk og kunne garantere at lytterne ville slippe å få høre «Stairway to heaven»!
Jeg kjørte inn til sida av veien, ringte opp stasjonen og fortalte dem at om de kunne love å ikke spille «Stairway to heaven», så skulle jeg og Ahmet Ertegun støtte dem økonomisk.
​
Ahmet Ertegun var den legendariske sjefen for Atlantic records. Da han døde i 2006, viste Led Zeppelin sin respekt med å gjøre sin eneste fulle gjenforeningskonsert noensinne, i Londons O2-arena i 2007.
​
Nye «Raise the Roof» bringer definitivt mer av den harmoniske magien som gjorde at sanger som «Killing the blues», «Fortune teller», «Trampled rose» og Gene Clarks «Through the morning, through the night» ble tilnærmet folkeeie for 13-14 år siden.
Måten paret synger på, i enda større grad på den nye plata, er som å være vitne til en intim ballettdans. To sangere som følger hverandre som skygger, det resulterer ofte i et helt unikt uttrykk.
​
— Det er Everly Brothers som er det viktigste forbildet for hvordan vi synger, det store med dem var at de kunne bytte plass som sangere uten at du la merke til det, forteller Alison, — de hadde en intuitiv følelse for hvor vokalen beveget seg.
​
De gjorde Phil og Don Everlys «Gone Gone Gone (Done moved on)» på den forrige plata, denne gangen har de valgt «The Price of Love», skrevet av brødrene i 1965.
​
Resultatet er majestetisk, Krauss stemme har antakelig ikke blitt fanget med slik kraft og skjønnhet tidligere. Den tunge, dvelende grooven som besørges av den overlegne rytmeseksjonen bestående av trommeslager Jay Bellerose, bassist Dennis Crouch og Tom Waits-gitaristen Marc Ribot, er som et opphøyet musikalsk podium der sangerne fremfører et masterclass i harmonier. Klokkerent et av høydepunktene på «Raising the Roof».
— Alison har bidratt til at jeg har fått en mye dypere innsikt i hvor stor mye country duett harmonisang er, George Jones & Tammy Wynette, The Louvin Brothers. Dette er musikk som stort sett hadde gått under radaren for meg helt til jeg traff Alison, innrømmer Plant.
​
Så hvordan oppstod dette samarbeidet?
​
— Jeg var jo lenge opptatt av å inkorporere visse aspekter ved arabisk musikk i det jeg gjorde, en eller annen gang på tidlig 2000-tall hørte jeg på min gode venn Bob Harris spille musikk på radioen, på BBC. Der hørte jeg denne unike stemmen, det var med en gang klart at dette var noe helt annet. Hvem var denne fantastiske kvinnen? Jeg måtte finne ut mer av dette.
​
Plant skryter hemningsløst av Krauss, at hun sitter ved siden av ham er ingen hindring.
​
Det var ikke gitt at stemmene deres skulle passe så godt til hverandre som de har vist seg å gjøre.
​
— Jeg kommer jo fra en helt annen sangtradisjon, der det å ta i veldig hardt er en vesentlig del av det hele. Da vi gjorde de første forsøkene var vi innstilt på å bare la det ligge om det ikke funka, slår Plant fast.
— Men det er jo et slikt mysterium som kan oppstå i musikken, det kan være vanskelig å forklare, hvorfor virka dette?
​
«Raising sand», tittelen på den første plata, betyr å vekke oppsikt, pådra seg oppmerksomheten på en utagerende måte.
— «Raise the Roof» handler ikke om å fly rundt og slå på en tromme, eller å gå løs med hammeren, være snekker, ler Plant.
— I Appalachene handler det om at stemningen stiger i et lokale, forklarer Krauss, — det kan skje i mange sammenhenger.
​
Utrykket har vel rett og slett en folkelig norsk variant i «Så taket løfter seg».
​
Det har vært mange spekulasjoner om «Raising Sand» i det hele tatt skulle få en oppfølger, og om når.
​
Både Plant (73) og Krauss (50) slapp sine siste soloalbum i 2017. «Carry Fire» var Plants ellevte album, «Windy City» var Krauss fjerde.
— Da jeg hørte sangen « Quatro (World drifts in)» forstod jeg at vi måtte lage et nytt album, forteller Krauss, uten å utdype akkurat hvorfor Calexico-sangen fra 2003 («Feast of Wire») var den utløsende faktoren. Vi spilte inn rett før pandemien slo til.
​
Lucinda Williams er annen kontemporær artist som dukker opp i flere sammenhenger på plata.
​
— Vi hørte sangen «Can´t let go» på Lucindas Grammy-vinnende album fra 1998, «Car wheels on a gravel Road» Den er skrevet av Randy Weeks, forteller Krauss.
​
Lucinda selv dukker opp og synger bakgrunnsvokal på «Somebody was watching over me» (Brenda Burns) og på deluxe-utgaven av «Raise the Roof» har de lagt til hennes «You can´t rule me». Først å finne på fjorårets Williams-album «Good Souls Better Angels».
Ytterlige bonuskutt verdt å få med seg er en tolkning av Hank Williams «My heart would know», opprinnelig B-siden til hit´n «Hey Good Lookin`» fra 1951.
— For min egen del er nok Merle Haggards «Going where the lonely go» favoritten på den nye plata, sier Krauss, —sangen var tittelkuttet på en Merle-plate i 1982.
​
Vemodet som Alison maner frem fra Merles tekst kan knapt beskrives uten at det drypper på manuset her. Den perfekte pedal steel-gitaren spilles av Russell Pahl, en av de mest benyttede steel-gitaristene om dagen. Go-to for bl.a. Dan Auerbach.
​
To av sangene på den nye plata er skrevet av engelske folksangere. «Go your way» av Anne Briggs (nå 77) og utgitt i 1971, «It don´t bother me» av den enestående gitaristen Bert Jansch i 1965. Jansch gikk bort i 2011.
​
— Dette er sanger og artister som betydde mye for meg da jeg var ung, forteller Plant.
​
Musikerne som spiller på «Raise the Roof» teller altså noen som var med forrige gang og noen helt nye; Nevnte Russel Pahl, gitaristene Bill Frisell, Colin Linden, Buddy Miller og Stuart Duncan på banjo, fele, mandolin og cello. Bassisten Victor Krauss er Alisons bror.
​
Jeff Taylor spiller dolceola og marxophone. Dolceola er en siter spilt med tangenter og bare laget mellom 1903 og 1907. Her er del av T-Bone Burnetts mystiske arsenal av obskure instrumenter og dertil tilhørende klanger.
​
Los Lobos David Hidalgo er også en nykommer. Han er kreditert med jarana, en mexikansk gitar-variant. Dessuten akustisk, elektrisk og «electro-acoustic guitar».
— Jeg er stor fan av Los Lobos, slår Plant fast, — derfor åpnet jeg 2010-albumet mitt, «Band of Joy», med David Hidalgo og Louie Perez «Angel dance».
— Vi er svært heldige som kan lene oss på en slik «posse» av musikere. Noen av dem kommer til å være med oss når vi drar ut på turné neste år. Hvem er ikke helt avklart ennå.
Sturgill Simpson - The Ballad of Dood and Juanita (High Top Mountain Records)
Det har fortsatt ikke gått ti år siden Sturgill Simpson dukket opp med et smell på country/ americana-scenen hjemme i USA med debutalbumet, «High Top Mountain». Et hardcore countryalbum, inspirert av Sturgills farfar.
​
I årene som har gått, har Kentucky-sangeren laget syv plater som stadig har sendt fans ut i loop; psykedelia, countrysoul, metal-rock ,og det siste året, to album med bluegrassversjoner av sanger fra de tidligere albumene under tittelen «Cuttin´ Grass».
​
Simpson, som ofte har inntatt en svært antagonistisk holdning til den mainstreame countrybransjen, har likevel fått supportere in high places; Merle Haggard var på hans side, Willie Nelson er det fortsatt.
​
Willie synger på denne plata, et konseptalbum om et par som opplever stor dramatikk under og etter den amerikanske borgerkrigen.
​
Musikken er laget med samme lag som spiller på «Cuttin´ Grass», bl.a. mestere som felespilleren Stuart Duncan og gitaristen Tim O´Brien.
​
Nok en gang er det farfaren som som har vært en slags rollemodell. Her som mal for historiens ene hovedperson, Dood, en borgerkrigsveteran som akkurat da han setter fra seg børsa, blir skutt av en som også bortfører hans kone, Juanita. Dood overlever, etter å ha blitt etterlatt som død, og drar ut for å finne tilbake kona og for å hevne seg. En historie like gammel som slitte pocket-bok western-noveller og støvete cowboyfilmer.
​
Willie ikke bare synger smektende på balladen «Juanita», han er også overordnet inspirasjon via sitt gjennombruddsalbum « Red Headed Stranger» (1975).
​
«Red Headed Stranger» er et konseptalbum, om en rømling som har drept kona si og hennes elsker. Et album som etablerte Nelson som en artist som fulgte sitt eget kunstneriske kompass og lyktes med å få et gigantpublikum med seg på ferden. En åpenbar rollemodell for en viljesterk original som Sturgill Simpson.
​
Storyen som går her er at Sturgill satt i bilen sin på vei fra en filminnspilling, han har faktisk en hovedrolle i en kommende Martin Scorsese-film, «Killers of the Flower Moon», sammen med Leonardo DiCaprio og Robert De Niro, da han hørte på «Red Headed Stranger» 8-9 ganger på rad.
​
«Introduction» kaster oss rett inn i plottet med skuddveksling og marsjerende soldater. Hoved-karakterene får sine egne sanger, inkludert Doods hund «Sam» og hest «Shamrock».
​
Musikken kan beskrives som en utvidelse av bluegrassmusikken på de to foregående platene, her høres blant annet western musikk ala det Marty Robbins gjorde på sitt klassiske album «Gunfighter Ballads and trail Songs» («Cool water», «Big iron») fra 1959.
Sturgills stemme har blitt dypere og kraftigere, i en alder av 43 har han mer og mer til felles med en prime-time Johnny Cash.
​
Det er definitivt Simpsons ønske om å fortelle en sammenhengende historie som er denne korte plata, i overkant av 27 minutter, sitt objektiv. Mer enn frittstående komposisjoner.
På vei ned fremtidige turnéer tipper jeg at Sturgill Simpson oftest kommer til å føle «behovet» for å spille «Juanita». En potensiell klassisk ballade-klassiker.
The Northern Belle - The Women in me (Die With Your Boots On Records)
Neste år har americana-septetten The Northern Belle holdt det gående i ti år. Etter den selvtitulerte albumdebuten i 2015, har bandet laget to studioalbum og et livealbum.
«Blinding blue Neon» ble Spellemann-nominert i countryklassen for 2018 og «We Wither, We Bloom» fra i fjor understreket enda kraftigere at bandet som frontes av sanger/ låtskriver Stine Andreassen tilhører den nukleære kjernen av neo-americanaen i Norge. Et stadig ekspanderende musikkfelt som tidligere i år, oppsiktsvekkende, ble viet en tosifret sider lang artikkel i det svenske musikkmagasinet Lira.
​
Pandemien satte en effektiv stopper for at The Northern Belle kunne bringe med seg california-rock-lydbildet de så overbevisende tok i bruk på «We wither, we bloom» i noe omfang til scenen.
​
Året har i stedet blitt brukt i studio på egen hånd og sammen med venner & kolleger fra miljøet i Oslo Honky Tonk City. Det samlede resultatet har nå blitt det syv-spors minialbumet «The Women in me». Et feministisk tilsvar til Dylans «I contain multitudes»?
​
Året har brakt tre singelutgivelser, fra februar til september, alle inkludert her.
​
I mai kom en tolkning av John Prines «Summer´s End», løftet fra det som ble den universalt elskede låtskriverens siste album, «The Tree of Forgiveness» (2018).
Da Prine gikk bort i fjor våres, i en alder av 73, hadde han opplevd en renessanse for musikken sin som ble båret frem av artister som alle kunne ha vært hans barnebarn. Stine Andreassen ikke bare løfter på americanahatten til Prine med en vakker tolkning av «Summer´s End», hun synger om Prine sammen med bestefaren sin i «Two rhythms».
​
Forsøstringen i miljøet kommer til uttrykk i en versjon av sangen «Chicago» fra Sufjan Stevens ambisiøse 2005-album «Illinois» der Stine samler Ida Jenshus, Louien, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad og Darling West (Mari Kreken).
​
«Only stupid Kids get bored» inkluderer bidrag fra rock-trioen Orions Belte og spacer ut The Northern Belle betraktelig med dirrende komp. Et vellykket og spennende eksperiment.
Like vellykket er «No Rush» gjort sammen Louien og Nordic Mellow-sangerinnen Siv Jakobsen. Det er stadig lettere å forstå at dette norske melankolske vokale/ melodiøse uttrykket når frem internasjonalt.
​
Albumets åpner, «Kaleidoscope Dream», er powerpop av ypperste merke, helt på høyde med toppene på det siste albumet.
«The Women in Me», tittelkuttet, er muligens et frempek mot det vi kan vente oss av The No Northern Belle i jubileumsåret. Tungt og florlett i perfekt samklang.
Riddy Arman (La Honda records)
Riddy Arman kan meget vel være det kvinnelige motstykket til kanadiske Colter Wall, en artist som faktisk er nært knyttet til, har levd det livet som ligger til grunn for temaene i sangene sine.
Norgesvennen Wall har som kjent vokst opp som cowboy på den kanadiske prærien, Riddy Arman er opprinnelig fra Ohio, men har reist på kryss og tvers av det nordamerikanske kontinentet, og har jobbet med hester, som såkalt «ranch-hand». Arman skal for tida være bosatt i Montana, en av USAs minst befolkede stater.
​
Rett ut av salen står det klart at vi har å gjøre med en oppsiktsvekkende stemme, og en unik innfallsvinkel til låtskriving.
​
«Spirits, Angels or Lies» handler om en natt i september 2003, en måned før faren til Riddy døde. Denne natta drømte faren at Johnny Cash kom til sykeleiet hans, reisende på et tog og spurte ham om han ville være med videre. Men faren hadde avslått av hensyn til barna og kona.
​
Da mora til Riddy slo på TV-en dagen etter, kom nyheten om Cash hadde gått bort i løpet av natta (12. september 2003). Riddy vet ikke helt hva hun skal tro, «Spirits, angels or lies».
​
«Half a heart keychain» handler om hvordan sangeren oppdager en utro elsker, en slik kjærlighets-nøkkelring der man deler et hjerte mellom seg, liggende på dashbordet i bilen. Vel. «She can have you, good riddance goodbye».
​
Produsent Bronson Tew har spilt inn Riddy Armans debutalbum i urbant hippe Portland, Oregon, men lykkes likevel med å fange åpenheten i sangenes landskap med nennsom bruk av pedal steel og tilbakeholdent komp.
​
Åtte av platas sanger er skrevet av Arman, alle distinkte melodier og tekster, lytt til ensomheten som males opp i»Both of my hands», der det å bytte flaska fra den hånda til andre er det som utgjør forskjellen.
​
Riddy Arman gjør også en rett fram, ujålete tolkning av Kris Kristoffersons «Help me make it through the night», en overlegent sangvalg.
I den autorative boka «Heartaches by the numbers- Country Music´s 500 greatest Singles» av David Cantwell og Bill Friskicks-Warren troner Samme Smiths versjon av nettopp den sangen helt på toppen.
En ny bayou-dronning
Fotografiet på coveret til debut soloalbumet til Louisianna-sangerinnen Tiffany Pollack har blitt beskrevet som en swamp-versjon av Botticellis «Venus fødsel».
Pollacks speilbilde i det grå swampvannet gir også en slående spillkort-kort effekt. En ny dronning i New Orleans fargerike musikalske kortstokk?
Uansett må det et visst mot til for å posere på denne måten i swampen. Hva med alligatorer og slanger?
Men det tar bare noen sekunder ut i «Bayou Liberty» før man forstår at man har med ei tøff dame å gjøre. Åpningssangen «Spit on your grave» er rå munnspilldrevet swampblues.
En av sangene på plate heter «Sassy bitch», som muligens kan oversettes med «frekk tispe».
Som det heter på cajunfransk; «Laissez les bons temps rouler».
De tolv sangene på «Bayou Liberty» utgjør virkelig uttrykksmessig frihet, her er blues, r´n´b, jazz, soul og country og de er alle skrevet av Tiffany Pollack. Like viktig, Tiffany har stemmen som takler alle stilartene med overlegenhet. De to country/ americana-sangene, «Mountain» og «Baby Boys», bærer bud om at Tiffany lett kan gjøre en mer enn solid countryplate om hun skulle ønske det.
Men veien fram til denne plata har likevel ikke vært så selvfølgelig.
Tiffany ble adoptert bort som barn. Hennes trang til å spille og å synge var bare noe av det som fikk henne til å tenke at det var noe som ikke stemte i oppveksten. Hun var rett og slett annerledes. Hun ble mor allerede som tenåring. Det var først da hun ble 25 år gammel at hun ble «funnet» av sin onkel og igjen fikk kontakt med sin biologiske familie.
Hun oppdaget at mora hennes var jazzsangerinnen, Margaret Ward. Onkel Charles var en virtuos musiker, som døde 70 år gammel på begynnelsen av dette året. Denne plata er er dedikert til ham «..who, when I was very lost, found me and showed me the way home».
Litt lenger ut i historien leide Tiffany ut en leilighet i New Orleans til trommeslageren Russell Batiste og hans kone, Rita. Batiste er en størrelse i Big Easys musikkmiljø som har spilt med en senere utgave av funk-professorene The Meters og med Robbie Robertson.
Da Tiffany først beveget seg ut i det myldrende New Orleans underholdnings-nattelivet var det med gruppa Beacoup Crasseux, sammen med Rita Batiste.
Raskt jammet hun med band og artister i alle retninger. Men hun beholdt fortsatt jobben som begravelsesagent.
For noen få år siden fant hun ut at hun måtte velge mellom day-job´n og en musikkarriere. I 2019 platedebuterte hun sammen med fetteren, gitaristen Eric Johnson, på albumet «Blues in my blood».
«Bayou Liberty» er spilt inn i Memphis-studioet Electraphonic der den Emmy-vinnende musikeren og produsenten Scott Bomar holder til og leder bandet Bo-Keys, bestående av veteran session musikere fra Stax og Hi-studioene. Bomar og produsent John Németh sørger for at musikken på «Bayou Liberty» låter så organisk som denne typen musikken krever.
Men det er likevel Tiffany Pollacks åpenbare evner som låtskriver som er det som gjør at «Bayou Liberty» skiller seg kraftig ut fra slike «souvenir»-CDer du kan våkne opp med dagen etter. Da du har hørt et overbevisende barband på en honky tonk eller bluesklubb i Sørstatene. Plata du kjøpte i stedet for å putte en ti-dollar i tipsbøtta.
Sanger som handler om Tiffanys opprør mot egen oppdragelse og oppvekst, beskjeden om å være søt og imøtekommende. Om det evige og eksistensielle, å finne sin egne stemme. På sangen «Livin´ for me» synger hun «I´m not living for you/ I´m not living for them/ I’m just living for me.»
Sweetheart - I remember us, my dear (Mother Likes It Records)
Blue Ribbon - Reminders (Clawhammer music)
Toini & Rio Bravo (4 sangers EP) (Musikkpartner)
Norsk americana-musikk er definitivt herre i eget hus. I liket med norsk metall-rock og jazz, nyter sjangeren stadig oftere internasjonal oppmerksomhet og teller hele tiden nye navn. Americana og country er regelmessig et alternativt musikalsk landskap for rockere som har kommet under fund med sin indre cowboy eller cowgirl. For eksempel Black Debbath-etc. trommeslager Ole Petter Andreassen med duoen Big Ole P & Lil´ Missy (album i 2018) eller mangeårige Razika-trommeslager Embla Karidotter, som bringer oppsiktsvekkende linedance til scener landet rundt og tidligere i år slapp sin vinylsingel på den aktive Oslo-labelen Die With Your Boots On under bandnavnet Embla and The Karidotters.
Her er tre nye utgivelser, soundtrack til våre gjenvunne fulle rettigheter som musikkelskere.
​
Duoen Sweetheart lyktes tidligere i år med det som må være en usannsynlig drøm og ambisjon for et debutalbum, å vinne Spellemannprisen i countryklassen blant svært gode nominerte som også telte Darling West, Johan Berggren og Malin Pettersen. Alle artister som hadde fått vesentlig mer oppmerksomhet enn Sweetheart fram til 2020.
​
Kanskje nøkkelen til at Sweetheart stakk av med hjertene til Spellemann-juryen ligger i stemmekombinasjonen til gitarist/ låtskriver John-Arne Ø. Gundersen og pianist Anne Mette Hårdnes. Gundersens lavmælte vokal maner frem landskap og mellommenneskelige forhold som neppe skaffer dem oppdrag som party-ansvarlige.
​
I presseskrivet til denne fire-sangers EPen (med to versjoner av tittelsangen) hevder duoen at de denne gangen serverer «et anstrøk av optimisme».
OK, bass og trommer hår fått litt mere plass, men sterke sanger som «I remember Us, My Dear», «Silver & Gold» og «Running out of light» er ikke å oppfatte som noen lykkepiller. Snarere snakker vi melodier og fremføringer som vil gi fans av Neil Youngs mest nedstemte 70-tallsmusikk godt lytte-utbytte. Stian Jørgen Sveens fine pedal steel gitar svever gjennom sangene uten å bidra til det påståtte optimistiske anstrøket.
​
Blue Ribbon er et nytt bekjentskap, med base i Grenlands-området, utvidet til Appalachia-fjellene i USA. Blue Ribbon er en duo bestående av sanger/ gitarist/ låtskriver Signe Salvesen og gitarist/ banjospiller/ sanger Hans Marius Graasvold.
​
Salvesen, som av og til har en stemme som minner om Maria Muldaur («Midnight at the Oasis»), av og til Gillian Welch, har gått til kilden og har til og med spilt på The Carter Fold i Virginia, countrymusikkens arnested. Herfra har hun plukket med seg noen av trad-sangene som er å høre på Blue Ribbons svært autentisk lydende 9-sangers plate. Fire av sangene er kreditert Salvesen selv.
​
Hans Marius Graasvold er sønn av Hans Graasvold, en veteran fra tidlig norsk americana musikk som gikk bort i 2012, bare 61 år gammel. Hans Marius, som er mer kjent i offentligheten som advokat for en rekke nordmenn som har havnet i hardt vær, har åpenbart arvet farens håndlag med strengene. Heller ikke Blue Ribbons «Reminders» er noen festplate, her er det ofte skjebner som en advokat neppe kunne ha hjulpet.
​
Toini Knutsen er en veteran i norsk americana med tretti år bak seg med rockabillybandet Toini & The Tomcats.
Nå har The Tomcats utviklet seg til Rio Bravo og et mer country & western uttrykk.
Toini, som også lager musikk radioprogram, har full oversikt over countrymusikkens retro-historie og turnerer sanger av Mel Tillis og Marvin Rainwater, samt to like gode originaler, med avslappet selvfølgelighet. High Chapparel, eventuelt High Engelsviken!
​
​
​
Pokey LaFarge - In the Blossom of their Shade (New West)
For noen år siden snublet jeg over Pokey LaFarge i en klesbutikk i Austin, Texas. Plutselig stod han der, i pop-up platebutikken til Jack Whites Third Man records.
Hadde det ikke vært for at han raskt stilte seg opp foran en mikrofon og begynte synge, akkompagnert av seg selv på gitar, kunne jeg lett ha trodd at han var en av ekspeditørene, med sitt vannkjemmede hår og sin lille sløyfe i halsen.
I det hele tatt er det ikke godt å vite med Pokey, som egentlig heter Andrew Heissler og som helt siden debutplata «Marmelade» i 2006 har fremstått som en fyr som med overlegg har gått inn i feil århundre.
Han har rukket å nå hele ni album med nye «In the Blossom of their Shade», der han på coveret fremstår som en yngre utgave av danseren/ skuespilleren Gene Kelly («Singing in the Rain») i en av filmene Kelly gjorde som sjømann i Sydhavet. Komplett med malt backdrop med papegøyer og andre eksotiske fugler. Sola som synker i havet setter palmene i relieff.
LaFarge slapp sitt forrige album i fjor, og «Rock Bottom Rhapsody» hadde sanger som skrev seg fra en tung tid i låtskriverens liv. En av sangere het til og med «Fuck me up».
Akkurat da LaFarge skulle legge ut på veien for å promotere den plata, kullkastet pandemien alle planer. LaFarge var rett og slett stuck i Austin, Texas der han skulle startet turnéen under SXSW.
Her skrev han og spilte inn de ti sangene som utgjør den nye plata. Musikk som er så up-beat at LaFarge kan mistenkes for å ha
kommet over et parti billige lykkepiller.
«Get it before it’s gone», «Fine to me», «Drink of you» og «Yo-yo» putrer av gårde, med svaiende steelgitarer, kastanjetter og boogie-woogie piano plantet på et tight komp som på uforklarlig vis låter friskt og moderne. Enten det er 1921 eller 2021.
LaFarge smører sammen jazz, soul, countryblues og pop med en naivitet som går Jonathan Richman i næringa, og er samtidig er mer influert av den mystiske sangeren/låtskriveren Leon Redbone (1949-2019) enn LaFarge antakelig er villig til å innrømme.
Hayes Carll - You get it all (Dualtone)
Det har vært et par forferdelige år for oss som bryr oss om amerikansk sanger/ låtskriver-tradisjon og originale poeter i cowboystøvler. Vi har mistet giganter som John Prine, Billy Joe Shaver og Jerry Jeff Walker.
​
I det perspektivet er det godt at vi har Hayes Carll. Houston, Texas- sanger/ låtskriveren med snuble-tråd navnet. Hayes er bare 45, så han burde ha mange sanger og mange konserter til i seg.
​
I 2008 slapp Carll sangen som fortsatt topper lista over de «De morsomste sangene etter 2000»; «She left me for Jesus».
Så jævlig morsom at den ble oversatt til norsk (og norske forhold) av min gode venn Geir «Obal» Johansen (1955-2018) og utgitt posthumt på det lille vinyl-plateselskapet vi holder liv i i Halden, New Noise.
​
Humoren i «She left me for Jesus» gikk ikke upåaktet hen i USA heller, sangen ble valgt til «Americana Music Association Song of the Year» for 2008. Den er å finne på Hayes Carlls tredje album, «Trouble in mind».
​
Nå har Carll nådd sitt sjette album, «You get it all», fem år etter «Lovers and leavers».
​
Denne gangen har han fått hjelp av kona til å produsere. Allison Moorer er en anerkjent sanger/ låtskriver, søster av Shelby Lynne.
Moorer var også den sjette (!) kona til Steve Earle, og siden Hayes Carll er en fyr som trafikkerer i humor, koster vi på oss å fortelle om Earles reaksjon på å «miste» kona til Hayes; «..she traded me for a younger, skinnier, less talented singer-songwriter».
​
Hayes Carll synes å tatt upper-cut´ n fra rappkjefta Earle som en mann.
Han er i hvert fall på banen for å bevise at Earle bare hadde delvis rett.
​
Åpningskuttet på den nye plata, «Nice things», starter slik; «God came down to Earth/ to enjoy what She’d created/ took a fishing trip Georgia/ To see what She could see/ cast out a holy line/ thought She´d hooked a big one/ Reeled in a oil barrel/ And said»Oh my me!»
​
Tittelkuttet, «You get it all» er enda mere lun humor, her handler det om en omfattende «selvangivelse» fra sangerens side overfor en mulig kjæreste.
​
«Help me remember» er en nydelig ballade, en seriøst flott melodi, fremført med en stemme som får meg til å tenke på en ung Joe Ely.
​
Det sier antakelig også sitt om Hayes Carlls standing som låtskriver og artist at han synger duett med en av, om ikke den beste, fra Nashville. Jevngamle, Brandy Clark.
«In the meantime» er slik tidløsthet som du hører på ordentlige Texas dancehall, en ordentlig vals.
Carll toucher blues og rock, men den nye plata er først og fremst hardcore roadhouse Texas country, med pedal steel gitar på alle de riktige stedene.
Earle, se deg over skuldra!
Margo Cilker - Pohorylle (Loose records)
Enda en svært god Margo.
Dette er kryptisk. Tittelen på denne debutplata til amerikanske Margo Cilker, «Pohorylle», viser seg å stamme fra fødenavnet til den tysk-jødiske krigsfotografen Gerda Taro.
Gerda Taro var partner av den aller mest kjente krigsfotografen noen sinne, Robert Capa (egentlig Endre Friedman) og hun ble drept i den spanske borgerkrigen i 1937, bare 26 år gammel. I ettertid har det vist seg at mange av Capas tidlige bilder egentlig var tatt av Taro.
Navnet Robert Capa var opprinnelig et felles alias som Taro og ungarsk-amerikanske Friedman benyttet seg av.
​
Margo Cilker har oppdaget Gerda Taro/ Pohorylle under reiser i Baskerland.
Der hun blant annet har jaktet på baskisk vin.
​
I sangen «Wine of the world», der Cilker synger; «I wish I had all the time in the world» og «I wish I had all the wine in the world», ber hun servitøren på spansk, camarero, om å sørge for at vinen hun deler med sin elsker er en god en.
Men da har Cilker innledet med «I´m putting my dreams out to pasture/ I’m sending some dreams up the hill/ Some dreams I’m gonna soak down in water/ So they’ll be easy come the Spring».
​
Hun runder av sangen med dette verset; «I´m a woman split between places/ I’m gonna loose loved ones on both side/ it’s my life- I can relate create participate/ I just wish I had more time.»
​
Margo Cilker er opprinnelig fra California, men har som mange av sine amerikanske medmusikanter vært en rastløs sjel. South Carolina, Montana, altså Baskerland og og nå den lille byen Enterprise (pop. 2000) i Oregon.
​
Cilkers navn har spredd seg i americana-verdenen takket være tre EPer utgitt fra 2015 og fremover. Den første av dem, med den pussige tittelen «Boots and Spain and Boots again» inneholder en gåsehudfremkallende versjon av Dylans «Boots of spanish leather». En sang som antakelig lett melder seg om du er amerikansk trubadur i Spania.
​
Men nå er altså «Pohorylle» her og det ville ikke overraske meg om Margo Cilker raskt vil bli et navn å regne med også blant norske americana aficionados.
​
Det er uungåelig å ikke tenke på Gillian Welch når man hører Margo Cilkers stemme, men likevel absolutt ikke slik at det på noen måte står i veien for å forstå at Cilker har sin frasering, sitt sound, sin egenart.
​
Hun har fått hjelp av den noe mer erfarne sangeren/ låtskriver Sera Cahoone til produksjonen. Cahoone har trukket inn pianisten Jenny Conlee-Drizos fra det ledende Portland, Oregon-bandet The Decemberists og Jason Kardong (!), som har spilt pedal steel med Sont Volt.
Det er rundt piano, steel, kassegitarer og enkelt komp at sangene til Cilker former seg til melodiske blinkskudd. Countrymusikk slik The Band spilte det, musikk som aldri blir å høre på amerikanske countryradiostasjoner.
​
En av platas aller beste er sangen «Tehachapi», en feiende flott tur ned en passe støvete country road, til og med dandert med New Orleans style blåsere. Den ordentlig årvåkne lytter får med seg at Tehachapi er en av de fire byene som Lowell George har vært innom i Little Feats evige «Willin´»; «I´ve been from Tucson to Tucumcari, from Tehachapi to Tonopah.»
I det hele tatt er «Willin´» en sang som omfavner noe av den samme hvileløsheten som preger flere av sangene her; «That River», «Broken arm in Oregon», «Chester´s», «Brother, Taxman, Preacher».
​
Hva det er med «Kevin Johnson» er ikke helt lett å si, men det er noe illevarslende i det konsise bildet som Cilker tegner av en gudfryktig sørstatsmann med «En bony wife with a rattle in her head».
Sangen «Kevin Johnson» setter seg umiddelbart fast på hjernen. Du er advart.
Asleep at the Wheel : Half A Hundred Years (Bismeaux)
The Willie Nelson Family (Legacy/ Sony)
Kjente menn som har besøkt Halden; Willie Nelson og Asleep at the Wheel, anført av sin utrettelige leder, Ray Benson. Begge konsertene fant sted på tidlig 2000-tall. Så vidt jeg vet var både Willie og Ray fornøyd med at Halden har en bra golfbane.
Nå er både Willie og Asleep at the Wheel ute med album som feirer deres tette tilknytning til familie og venner.
​
Legg til at Willie Nelson laget plata «Willie and the Wheel» sammen med Asleep at the Wheel i 2009, deltok på deres «Still the King: «Celebraiting the Music of Bob Wills and The Texas Playboys» i 2015 og faktisk dukker opp på tre sanger på denne nye jubileumsplata til Asleep at The Wheel.
​
Willie har med seg søstera, Bobbie, og fire barn; Amy, Lukas, Micah og Paula, på sin familie-tilstelning.
​
Asleep at The Wheel ble dannet i Paw West (!), West Virginia i 1969, men flyttet til Austin, Texas i 1974 på anbefaling av, nettopp, Willie Nelson.
(Får meg til å tenke på en bumper-sticker jeg ser med jevne mellomrom når jeg besøker Austin: «I wasn´t born in Texas, bit I got here as fast as I could»)
​
Willie forstod selvfølgelig at The Wheel måtte komme seg til kilden, til der western swing har sine røtter. For Asleep at the Wheel er først og fremst videreførere av arven etter Bob Wills. Som de selv sier; «Western swing is not dead, it´s Asleep at the Wheel!».
​
Denne plata, som altså markerer bandets første femti, kom ut av synk, som det meste annet, pga av pandemien.
​
Men Ray Benson løfter her på sin store cowboyhatt til over hundre musikere som har vært innom bandet i disse årene. Noen av dem har gått videre til egne gode karrierer, som bassist Tony Garnier (Dylans lengstspillende musiker), pianist Floyd Domino (Willie, Waylon & Merle) og bandets første kvinnelige vokalist, Chris O´Connel.
​
Bandet leker seg gjennom hele 19 sanger, alt sammen egnet til å sette en hver med puls i svært godt humør.
For min del ønsker jeg at jeg var på honky-tonken Broken Spoke på South Lamar i Austin med en Shiner Bock i den ene hånda og en Jack i den andre.
​
Selvfølgelig er det noen eksterne venner som har dukket opp til The Wheels feiring. Eminente Lyle Lovett bidrar på «There you go again», gitartrollmannen Bill Kirchen er med på sin egen «Words to the Wise», både country-superstjerna George Strait og Willie kaster seg med på en rykende versjon av Wills «Take me back to Tulsa», verdens beste countrysangerinne, Lee Ann Womack, skinner på «The letter that Johnny Walker read». Den siste er The Wheels største hit (#10 i 1975).
​
Willie gjør Irving Berlins «Marie», før han avslutter hele ballet med Bensons «The Road will hold me tonight» sammen med Emmylou Harris.
For alle tre; Ray, Willie & Emmylou fortsetter veien inn i det uendelige.
​
Når Willie samler den nærmeste familien rundt seg, som må inkludere munnspilleren Mickey Raphael, så handler det om gospel-klassikere og sanger som betyr det ekstra spesielle for The Redheaded Stranger´s kohort.
​
Det er rett og slett forbløffende at Willie synger med en stemme som ikke later til å ha tatt skade av noen ting den har vært utsatt for. For eksempel marihuanaen som nå går under merkevaren «Willie´s stash».
Han fraserer i sitt ni-og-åttiende år med en sånn kontroll og vokal elastisitet at det ikke lenger lar seg forklare. Det må bare settes på kontoen for Verdens Undere.
​
Willie selv har navnet sitt på halvparten av sangene, en av de andre, «Family Bible», er skrevet av Willie, men bærer komponistnavnet til dem han solgte den til da han var blakk på slutten av 1950-tallet.
​
«Heaven and hell», «Kneel at the feet of Jesus», «In God´s eyes», «I thought about you, Lord» og «Too sick to pray» er som man leser, Willie i samtale med sin gud. Vi får gå ut fra at gud setter pris på en ekstraordinær sanger?
​
Barna slipper til i ledelsen på Kris Kristoffersens «Why me Lord» og George Harrisons «All things must pass». Lukas er overlegen på den første, Micha ikke like bra på den andre.
Div. Artists - Broken Hearts & Dirty Windows vol. 2 (Oh Boy records)
Jeg er godt fornøyd med at John Prine og jeg hadde samme yrkeserfaring.
Nei, jeg har bare vært med å co-skrive en sang i hele mitt liv.
Men vi har begge jobbet på posten.
​
Da John Prine døde av corona 7. april i fjor, knappe to måneder etter at han nok en gang hadde sjarmert/ rørt i senk et fullsatt Oslo Konserthus, gikk det en bølge av genuin sorg gjennom den utvidete americana-verdenen.
Prine var både forbilde for alle låtskrivere verdt sitt salt og en overlegen vismann som snakket til svært mange av oss andre med sine tekster og fremføringer, ofte i det veikrysset der underfundig humor og velformulert empati møtes.
​
Det gir en god følelse å vite at postmannen fra Chicago opplevde at helt nye generasjoner av sangere/ låtskrivere og artister om og om igjen forelsket seg i sangene hans.
​
Således er vi nå fremme ved det andre volumet av hyllest-platen som henter tittel fra sangen «Souvenirs», «Broken Hearts & Dirty Windows».
​
«Souvenirs», som opprinnelig er å høre på Prines andre album, «Diamonds in the Rough»/ 72), fremføres med akkurat den rette miksen av autoritet og aktelse av han som kanskje er Prines mest suksessfulle disippel nå, Jason Isbell.
​
Det første volumet av «Broken Hearts & Dirty Windows» kom i 2010 og inneholdt bidrag fra bl.a. Justin Vernon (Bon Iver), Justin Townes Earle, Old Crow Medicine Show og Drive-By Truckers.
​
Denne gangen stiller artister fra flere generasjoner, også samtidige av Prine; Bonnie Raitt og Emmylou Harris, ved siden eliten av her & nå americana artister.
​
Etter Isbell er det på plass å først trekke fram Iris Dement og hennes versjon av «One red Rose» (fra «Storm Windows»/ 80).
I 1992 skrev John Prine ut en blå resept på Iris da han forfattet liner-notes til hennes glimrende debutalbum, «Infamous Angel». Ingen tvil om at Prine så en verdig musikalsk arving i Iris.
​
DeMents stemme dirrer av innlevelse, et klart høydepunkt på plata. «..The kitchen light fell asleep on the bedroom floor /Me and her were talking softer /Than all the time before I lost her / Picture sat on top of the chest of drawers..»
​
Rett fram, jeg er stolt av at vi booket både DeMent og Prine til Down on the Farm i 1996.
​
Svært vellykket er også John Paul Whites fremføring av en av Prines blåeste, «Sam Stone», om Vietnam-veteranen som ender som junkie. White har rett og slett en nydelig countrystemme og det blir ikke mer nådeløst trist enn «There's a hole in daddy's arm where all the money goes/ Jesus Christ died for nothin' I suppose».
​
Emmylou Harris, nå 74, synger «Hello in there» med klar identifikasjon, nesten som et rop. Vel vitende om at hun nå selv kunne ha vært sangens Loretta som venter på at noen skal ta kontakt, bry seg.
​
«Sam Stone» og «Hello in there» er hentet fra John Prines selvtittulerte debutplate, et av americana-musikkens mesterverk (spør Bob Dylan). Ytterligere tre sanger her er hentet fra denne plata; Nathaniel Rateliffs «Pretty good», Bonnie Raitts «Angel from Montgomery» og Sturgill Simpsons «Paradise».
Simpson, selv fra Kentucky, er født til å synge Prines sang om å bli tatt med tilbake til røttene i Kentucky, «And daddy won't you take me back to Muhlenberg County».
​
Amanda Shires gjøre en skarpt funky «Saddle in the Rain» («Common Sense»/ 75), Tyler Childers, også fra Kentucky, kan åpenbart identifisere seg med «Yes, i guess they oughta name a drink after you» («Diamonds in the Rough») i country valsetakt.
​
Brandi Carlile åpner med «I remember everything», den siste sangen Prine spilte inn. Og nei, jeg glemmer ikke Margo Price eller Valerie June. Begge blant de beste nye stemmene.
​
Tenk på dette, ingen av disse to platene inneholder versjoner av «Please don´t bury me» eller «Speed of the sound of loneliness». Volum 3? Volum 4?