Valg i frihetens ødemark
 
Iris_Dement_-_Ron_Baker_-_2007.jpg

Da jeg i 1994 bodde i USA, som OL-flyktning, hadde jeg et par skjellsettende opplevelser som jeg vil bære med meg for alltid.

Begge peker fram mot situasjonen som amerikanere, og implisitt alle vi andre, befinner seg i nå da det bare er timer igjen til det udiskutabelt viktigste amerikanske presidentvalget siden det som fant sted tirsdag 8. november 1864, da Abraham Lincoln ble gjenvalgt.

            Bare noen få uker etter at vi hadde ankommet Austin, Texas i januar det året, fanget jeg opp nyheten om at det skulle være en demonstrasjon utenfor Texas State Capitol, i motsatt ende av Congress-avenyen der de hippeste musikk-klubbene i Texas-hovedstaden i dag befinner seg.

            Texas-chapteret av Ku Klux Klan skulle ha et såkalt rally på trappene til den ruvende Capitol-bygningen, selvfølgelig er den større enn den originale i Washington, alt er større i Texas, også det fremste symbolet på USAs beste idé, demokratiet.

            Denne lørdag ettermiddagen befant det seg femten-tjue kappekledde Ku Klux Klan-medlemmer, noen med hette over hodet, noen uten, på den ene siden av solide sperringer, på den andre siden et par tusen motdemonstranter.

            Motdemonstrantene holdt et vedvarende helvetes leven med allehånde medbrakte redskaper som trommer og horn, mens Ku Klux Klan-folka prøvde å ta til motmæle med å spille «Sweet Home Alabama» fra en overstyrt høyttaler på en pick-up truck, og å holde sine appeller via et sørgelig inadekvat PA-anlegg.

Jeg kom meg nærme nok til å bare stå noen skarve meter fra de hvitkledde figurene som under andre, mørkere omstendigheter ville ha skremt livet av meg. Her var de bare triste, like deprimerende som mange av Trump-tilhengerne som befolker Thomas Seltzers «UXA»-serie.

            Noen måneder senere i 94 befant jeg meg på en road-trip sammen med min nye gode venn, den sveitsiske musikkjournalisten Michael Uhlman, som også hadde bosatt seg i Austin.

Målet vårt var å besøke gravstedene til country musikk-fedrene Jimmie Rodgers i Meridian, Mississippi og Hank Williams i Montgomery, Alabama.

            Vi kjørte inn til Montgomery via US Route 80 fra Selma, den samme veien som civil rights-marsjen gikk i 1965. Over «Edmund Pettus Bridge» (fortsatt, i 2020, oppkalt etter en senator og leder av Alabama Ku Klux Klan) og 80-90 kilometer østover.

            I Montgomery kjøpte vi t-skjorter med motiv av Hank hvor han svever opp fra graven, til salgs på kirkegården!, etter å ha sett de identiske, gigantiske, side om side gravstøttene til Hank og hans eks-kone, Audrey!!

            Men det som har brent seg fast fra oppholdet i Montgomery, er besøket på «Civil Rights Memorial», der Martin Luther King-sitatet «Until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream» kan leses på den vertikale svarte granitten under et tynt lag av rennende vann.

            Det Maya Linn-skapte monumentet inneholder også et horisontalt hjul der navnene på 41 civil rights-martyrer er listet, med vann flommende fra et hull i midten.

Det gjorde stort inntrykk at «Civil Right Memorial» i 1994 fortsatt var avhengig av væpnet vakt døgnet rundt for ikke å bli utsatt for sabotasje.

            Tidligere i høst slapp Arkansas sanger/ låtskriver Iris Dement to sanger som er sterke og følelsesladde aktivist/ protestsanger knyttet til de dramatiske tidene vi befinner oss i, «How long» og «Going down to Texas to sing». Det finnes knapt bedre ting å gjøre denne mandagen enn å komme seg på nettet og høre Iris synge.

            Iris DeMent albumdebuterte i 1992 med Infamous Angel og på coveret stod det å lese følgende i et kort, typisk humoristisk statement fra John Prine; «So listen to this music, this Iris DeMent. It´s good for you».

Fire år senere, er jeg stolt over å kunne slå fast, spilte både John Prine og Iris DeMent på Down on the Farm på Gribsrød gård i Halden.

            I teksten til «How long» synger Iris følgende; «Someone asked a question once of Martin Luther King/ How long do you stay the course and dream the dream?/ But it seems evil´s won And greed is on the throne/ And you feel like the silenced voice In A wilderness all alone/ How long? How long?

Refrenget går: «He said, till justice rolls down like water..»

            «Going down to sing in Texas» åpner på denne måten; «I´m going down to sing in Texas/ Where anybody can carry a gun/ But we will all be so much safer there/ The biggest lie under the sun».

            Min gode venn, gitarist og musikkprodusent Andrew Hardin (Tom Russell Band), er bosatt i kunstnerbyen Wimberley, sør for Austin, TX. Han forteller at halve byen, selv en uvanlig liberal en, er trumpister som kjører rundt i pick-up trucks med Trump-flagg og påstår at påbudt maske-bruk er venstresiden som tar fra dem den grunnlovs-beskyttede friheten.

            Andy minner meg på at Iris DeMent allerede i 1996 tok tøft stilling til den triste utviklingen med sangen «Wasteland of the Free» på det Grammy-nominerte albumet The way I should og betalte en høy personlig pris for den kompromissløse teksten.

Sangen er en absolutt forløper til «Going down to sing in Texas», legg den til på dagens spilleliste.

            Andy ser helsvart på morgendagens valg; «Viss Trump vinner, eller på en annen måte beholder makta, er vi fucked».

            Fra Nashville sender norskættede Ed Pettersen, frontmann i Mad King Edmund, følgende mailbudskap; «Jeg håper slutten på vårt nasjonale mareritt er nær. Amerika pleide å bli sett på som et slags utopia, landet for gjenoppfinning og drømmer, men vi har blitt den siviliserte verdens stående vits. Det vil det ta mye lengre enn fire år å reparere.»

            Fra Chicago kommer låtskriver og maler Jon Langford med følgende melding; « I et hvilket som helst tilregnelig land som måtte dele noen verdier med den politikken jeg vokste opp med ville Trump vært sjanseløs, men dette er ikke lenger et tilregnelig land. Den reine vekta av ignoranse og bullshit jeg må vade gjennom hver dag gjør dette til et veldig viktig valg for meg personlig.»

Jørund Vålandsmyr & Menigheten:
Hvite dager, mørke netter (Apollon Records)
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 13.52.46.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 13.51.57.png

Jørund Vålandsmyr & Menigheten var virkelig fjorårets dark horse innen det stadig ekspanderende norske americana-feltet.

Debutalbumet, med den noe defensive tittelen Til dere som er lykkelige, var egenartet og gjennomført nok til at det bar hele veien til Spellemannpris i countrykategorien.

            Vålandsmyr er åpenbart en kar som har mer på hjertet, og ikke ser noen grunn til å somle bort momentet, oppfølgeralbumet er her temmelig nøyaktig ett år senere.

            Hvite dager, mørke netter er laget med en utvidet versjon av bandet Menigheten, som fortsatt teller gitarist Jørn Raknes, bassist Hans Wagner og trommeslager Finn Håkon Werner Borgi, men nå også inkluderer duoen Ole & Silje Huleboer; Ole Øvstedal på tangenter og Silje Høgevold på koringer.

            Ikke slik at debuten på noen måte føltes musikalsk snever, den brettet ut sangene i flere retninger, men hadde en tekstmessig svart tråd, som fikk meg til å betegne albumet som «Black Americana», en sjanger som jo måtte oppstå i svartmusikkens hjemland.

            Men Hvite dager, mørke netter er definitivt noe annet, de ti sangene utgjør rett og slett et voldsomt musikalsk spekter, country bare en liten del. Slik man laget plater på 1970-tallet før markedstilpasning og strenge musikalske kategorier ble alfa og omega.

            Dette er rett og slett et veldig ambisiøst rockalbum, et Physical Graffiti møter Sandinista på et Sørland(et) der protagonisten baler med helt andre utfordringer enn latterlig høye hotellpriser og sviktende badetemperaturer.

            Strømmer man Hvite netter og mørke dager, og er klar for litt egen rekkefølge-redigering, foreslår jeg at man starter med «Stengt opp i et hjørne», en nesten seks minutters proggrock-utblåsning der Raknes hylende gitarer går i clinch med kaskader av keyboard fra Øvstedal. En østlig vibb gjennomsyrer det dramatiske anslaget, Vålandsmyr svaier på toppen som en svovelpredikant med med fyr i prestekjolen.

            Men til kjøreplanen, åpningskuttet «# utbyttbar», kaster oss rett inn i det som er hovedtemaet her, den vanskelige, for ikke å si umulige kjærlighetens irrganger.

Et prosjekt som i Vålandsmyrs (og med-tekstforfatter Bernhard Vigens) penn snarere og oftere fremstår som kjærlighetens umulige labyrint.

En kjapp trommegroove pisker fram en klagesang «  «Det gjør så vondt å være mann og kvinne…» Det handler om helt forskjellige, ikke kompatible forventninger til et forhold, barn eller ikke barn. Temmelig vesentlig stuff. «Var det egentlig helt utbyttbar jeg var» er ikke refrenget for de glade lag.

            «Du vet» er antakelig det nærmeste denne nye plata kommer feelingen fra debuten.   Til en oppstemt og fengende melodi får vi en bekmørk tekst («Du svelger noen piller og drømmer om englevinger..») som effektivt sparker beina under seg selv når det kommer til muligheten for radiospilling.

            Vålandsmyr har en klar forkjærlighet for å lage nyord, «Selvmedlidenintensivering» er en munnfull, men er likevel en pekepinn om hvor dette bærer. Ikke til noe godt.

Trommis Borgi gasser tempoet fram og Raknes flekker av en superb lap-steel solo. «Selv om man får skreve det ned, så går det egentlig ingen sted. Hvem bryr seg om du har forstått, de er slett ikke mine stier du har gått, slett ikke mine tårer du har grått..»

            «Takk for at du gav meg rusen» en småfunky rytme drives av et tilnærmet trylleorgel fra Øvstedal, og er enda et ubehagelig blikk inn bak fasaden i folkehjemmet, «..Når tørsten er alt man har, og innser at man skal bli far..» «..fra barskapet til farskapet..»                    «Man gir jo bort sin halve bakgrunn, selv om den ligger i en avgrunn..», «Takk for at du gav meg rusen, sorgen at jeg ble meg selv..» «Jo lenger ned en nedgang kommer, jo dypere stikker en fyllepenn..»

Lystig er det definitivt ikke, selv om musikerne prøver å holde stemningen oppe med allehånde påfunn.

            «Rekvedstund» er nok et slik ord som du må ha hatt opphold i Vålandsmyrs hode    en stund for å ta inn. «Bluesomsorg» likeså. Men de bidrar til at det danner seg et mønster, et eget uttrykk, et eksperimenterende og hemningsløst rock-poesi-språk.

            «Verkesteder» er powerpop, på kanten til punk, med illsinte vepsegitarer. Enda et bidrag til platas store spekter.

            Avslutningen, «Å redigere bort et liv», en slags popsang om abort høres det ut som, (!) skvulper av gårde med skimrende steelgitarer og blippende keyboardsdetaljer og vender tilbake til albumets «raison d´etre»,  det som skjer i den potensielle dødsonen der mann og kvinne møter sannhetens øyeblikk.

«Skal klore meg gjennom dette livet, det aller siste noen sinne, du ville så gjerne ha meg med, men du vet vi hadde styrt hverandre ned.»

            Det er selvfølgelig sangeren Jørund Vålandsmyr som effektiv binder dette sammen. Han har stemmen som med autoritet balanserer mellom predikant og svulmende smertesanger, mellom delaktig reporter fra den mellommenneskelige eksistensens tussmørke, der den egentlige kjønnskampen utspiller seg, og det stadig mer futile oppdraget, å være en enkel mann i en ubegripelig verden.

Shaye Zadravec, den nye, store kanadiske stemmen
Now and Then.jpeg

 - Det var gitaristen min, Tim Leacock, som foreslo at vi skulle kalle den første EPen min for Norway, som en hyllest til Gøran, forteller den kanadiske sangerinnen Shaye Zadravec (25) på skype fra managerens sitt kontor i Calgary, Alberta,- han har vært helt avgjørende for at innspillingene våre har blitt det de har blitt. Vi rakk akkurat å treffe hverandre i januar i år, rett før pandemien. EPen spilte vi inn via nettet i 2018, det nye albumet, Now and Then, gjorde vi i studio i Calgary med noen av Canadas beste americana-musikere under ledelse av Gøran.

 

Gøran er altså Gøran Grini, kjent her i Norge som pianist for Paal Flaata og Midnight Choir og produsent for blant andre Tommy Tokyo, Hege Brynildsen og Chip Taylor.

            Det er Taylor som er forbindelsesleddet til Shaye Zadravec og hennes manager.

På Norway gjør Shaye en fantastisk tolkning av sangen «Lilac Wine», skrevet av James Shelton helt tilbake i 1950 og senere gjort i svært minneverdige versjoner av Nina Simone, Elkie Brooks og Jeff Buckley.  Selv i dette overlegne selskapet setter jeg mine dukater på Shaye Zadravecs utsøkte, kontrollerte foredrag. Vi snakker et helt oppsiktsvekkende sang-talent. Verden og vi kommer til å høre mer, mye mer til Shaye Zadravec.

            - Jeg er først og fremst en tolker av sanger, forteller Shaye,- her i Calgary er nok det litt uvanlig, langt de fleste sangerne skriver også sitt eget materiale. Det er et visst press for at jeg også skal gjøre det, men så langt har jeg mye større utbytte av å lete opp sanger jeg forstår passer for min stemme, min måte å synge på.

            Den arbeidsteorien utløser jack-pot også på debutalbumet, som åpner med to av undertegnedes all-time favoritt-sanger, Jay Farrars (Son Volt) «Windfall» og Jesse Winchesters «Biloxi».

 

- Det var Gøran som foreslo «Windfall», avslører Shaye. Det kan ha sammenheng med at Gøran Grini faktisk har spilt sammen med Farrar for noen år siden, sangen åpnet Son Volts debutalbum, Trace, sluppet samme år som Shaye ble født.

- «Biloxi» kom fra faren min, som er en stor musikkfan, Jesse Winchester var jo en amerikansk «draft-dodger» fra Vietnam-krigen som rømte til Canada og laget debutalbumet sitt i 1970 sammen med Robbie Robertson fra The Band. Han lengtet til Sørstatene da han skrev «Biloxi».

Shaye forteller at bestefaren hennes var profesjonell pedal steel-gitarist (!), men at det først var da hun var atten at hun forstod at det å synge kunne innebære en karriere. Uansett skulle hun drive med noe kreativt, til å begynne med var det dans og drama.

Nå trekker hun fram Patsy Cline og Harry Nilsson som favorittsangerne, farens utgave av Nilssons american standard-album, A little touch of Schmilsson in the Night (1973) som essensiell.

            To av sangene på albumet er skrevet av Ian Tyson (87), den kanadiske legenden som i 1988 sang sin evergreen «Four Strong Winds» under åpningen av OL i Calgary.

- Vi spilte inn hans «Summer´s gone» og «Silver Bell» på ranchen hans ved Longview utenfor Calgary, han var veldig involvert og insisterte på at det måtte være two-step, at man skulle kunne danse til det. Det var med nød og neppe vi klarte å overtale ham til å synge duetten på «Silver Bell». Det var en stor opplevelse, noe jeg alltid vil huske.

Albumet har en coda, instrumentalen «East Longwiew Serenade», komponert av Grini, inneholdende opptak av vind og coyoter fra Tysons ranch.

            På hjemmebane er Shaye i ferd med å synge seg opp og frem, hun har vært gjest på turnéer med så forskjellige artister som first nation-sanger William Prince og de europeiske opera/ pop sangerne Il Divo.

 
 
Året det virkelig var så bratt

I den uka i mars da pandemien traff Norge, var jeg opptatt med å hjelpe min gode venn, den amerikanske sangeren/ låtskriveren/ maleren/ forfatteren Tom Russell med en Norges-turné. Tom rakk å spille i Halden, enda en fantastisk wild ride av en fortellerkveld.  Russell er en av verdens beste og mest nådeløse historiefortellere, at han skriver sanger og spiller gitar er bare et formidlingsmessig kort-triks.    

 

            Dagen etter hadde han en samtale med bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo, foran et lydhørt publikum. Thorsen oversatte i sin tid Russells roman «Blodsport» til norsk.

            Mens vi var på Tronsmo kom meldinga om at konserten i Oslo dagen etter, 12. mars, var avlyst. Stemningen snudde brått.

Tom og kona, Nadine, lyktes med å booke om flighter og kom seg så vidt ut av Norge før nedstengningen.

            I likhet med mange av sine kolleger har Russell holdt seg aktiv hjemme, med gitar, pen og pensel. Han har også fått god tid til å arrangere flere nett-sendte festivaler sammen med et knippe av sine venner og kolleger, som Emmylou Harris, Bernie Taupin, Colter Wall, Ramblin´ Jack Elliot, Ian Tyson, Jon Langford,  Ralph McTell, Joe Ely og Fats Kaplin. Sjekk dem ut, de ligger der ute på den store digitale prærien et sted!

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.31.32.png

En virkelig outlaw country-sanger som kunne ha vært med på Toms festivaler er Sturgill Simpson. Tom og Sturgill har definitivt samme antagonistiske forhold til country-etablissementet i Nashville.

            Etter et par album på stort plateselskap, de vidt forskjellige A Sailor´s Guide to Earth (2016) og fjorårets hardrockende Sound & Fury, runder Sturgill Simpson av året med to diametralt lydende plater, til sammen over tretti bluegrass-sanger; Cuttin´ Grass, Vol. 1: The Butcher Shoppe Sessions og Cuttin´ Grass Vol. 2: The Cowboy Arms Sessions.

            Simpson er fra Jackson, Kentucky, bluegrassstaten. I våres skulle han på stor turné  sammen med Tyler Childers, som skulle komme rett fra sin bejublede spilling på Interstate 20 i Oslo.

            Turnéen gikk selvfølgelig i vasken, i tillegg ble Simpson smittet av korona. Visstnok en tøff runde. Da han kom seg på beina, fant han ut at han skulle benytte ledigheten til å spille inn sanger på nytt fra sine utgivelser, inkludert noen fra det tidlige bandet Sunday Valley. Prosjektet ble realisert sammen med et knippe bluegrassmusikere i nabolaget, blant annet eminente Tim O´Brien og Stuart Duncan.

            Simpson utfordret fansen på at om de donerte penger over et visst nivå til noen av hans utvalgte gode formål, så skulle det bli plater. Ikke overraskende skjedde det, og resultatet kan meget vel sammenlignes med bluegrass-plata Steve Earle laget sammen med Del McCoury band i 1999, The Mountain.

Låtorienterte samlinger som vektlegger samspill foran den typen flashy spilling som dominerer alt for mange kontemporære bluegrassplater. Med Simpsons sonore stemme som superbonus for alle oss som fryktet at countrysangeren Sturgill Simpson skulle være tapt til rocken for godt.

Norsk americana-musikk er i ferd med å spille seg opp i den absolutte elite-divisjonen. Jeg gjentar; Norsk americana står ikke tilbake for norsk black metal eller norsk jazz når det kommer til å servere overlegne plateutgivelser som i akselererende grad får internasjonal oppmerksomhet.

            Her er et bevis for det høye nivået på norsk americana. Worry Chord (Grappa), plata til sanger/ låtskriver Einar Flaa passerte under radaren min, og etter alt å dømme de fleste andre musikkjournalisters radar, da den kom ut på forsommeren.

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.35.02.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.47.03.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.37.58.png

Åpningssangen «Your Father´ Car» får deg til febrilsk å bla i den mentale Neil Young- platekassa. Har den godeste Young klart å lure ut den mest overlegne 70-talls-plata si uten å fortelle noen?

            Unge (formoder jeg) Flaa har fått hjelp av produsent/ musiker Geir Sundstøl som heller magisk pedal steel over mesteparten av de ti glimrende sangene og drysser noen knivsodder med marxophone, optigan, drone box og diverse Resonator gitarer her og der for godt mål. Trommis ekstraordinær Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre sørger for at grooven er i lomma, som det heter.

            Så, om du skulle bekymre deg, worry, for noe i musikkåret som gikk, så er det at du går glipp av Worry Chord.

            Men det stopper ikke med Einar Flaa og hans nye plate når det kommer til norske americana artister og plater som fortjener mye mer og bedre oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet.

            Trioen Sweetheart består av gitarist/ sanger John-Arne Ø. Gundersen, pianist/ sanger Anne Mette Hårdnes og pedal steel-gitarist Frode Bjørnstad.

            På sitt selvtitulerte album har de fått hjelp av produsent Kenneth Ishak og Tor Egil Kreken på banjo og Christer Engen på perkusjon for å lage et lavmælt og melodisk lydbilde som elegant plasserer seg i noir-americanaen, som en norsk ekvivalent til det kanadiske Kacy & Clayton driver med. Start gjerne med sangen «Leaving now for Stockholm» og la deg bli dratt inn i et melankolsk og særs vakkert musikalsk landskap.

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.39.29.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.40.28.png

Hva med Vild Vest-landet? Joda, Bergen & co kan også skilte med plater som ikke kan la døra til 2020 lukkes bak seg uten å bli gjenstand for høylytte utrop.

            Mighty Magnolias frontes av sangerne Emil Nordtveit og Ine Tumyr og teller den oppsiktvekkende gode gitaristen Erik Rolland.

Kvartetten, som muligens er en septett, viderefører og oppdaterer den stolte countryrocktradisjonen som Flying Norwegians & Rune Walle (der fikk jeg trukket frem Walle, norsk rocks ufortjent glemte foregangsmann) skapte på midten av 1970-tallet. Mighty Magnolias er her & nå med plata Magnolianesque (EAN music). Energisk og dynamisk og stint av lekre detaljer.

            Selvfølgelig kan ikke en tur til Bergen utelukke HP Gundersen, som har samlet et lag på The Bread Factory for å spille inn plata Hanna White and The Nordic Connections, der Hanna White er en fin-fin engelsk sanger/ låtskriver. Med HP i bildet vet vi at dette er for real og at han spiller overlegen pedal steel.

 
Kacy & Clayton and Marlo Williams:
Plastic Bouquet (New West)
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.11.02.png

Duoen Kacy & Clayton har base i Saskatoon, Saskatchewan i Kanada, Marlon Williams holder til i Australia, men er av Maori-avstamning og er født i Christchurch (!), New Zealand.

            På slutten av 2018 førte gjensidig beundring mellom de tre artistene til felles plateinnspilling i Kacy & Claytons hjemtrakter.

En drøyt år senere spilte Kacy & Clayton, som heter Kacy Lee Anderson og Clayton Linthicum og er søskenbarn, på Interstate 20 på Vulkan  i Oslo. I mine ører en magisk konsert, som også krevde at du hørte godt etter for å ta inn de lavmælte nyansene. 

            Et viktig, og etter mitt syn underkommunisert, aspekt ved den nye situasjonen som innspilt musikk er underlagt, er at den nedjusterte økonomien kan være artistisk frigjørende.

            Mens det i den gamle «plateøkonomien» gjennomgående ble vurdert hvilke potensielt store eller større inntekter som fysisk salg kunne bringe, så er man nå tvunget til å finne innspillings-løsninger som er bærekraftige på et vesentlig lavere nivå. Dette fører til at man kan ta større musikalske/ kunstneriske risikoer. Samarbeid mellom artister er ikke lenger på samme måte underlagt hensynet til salgspotensial.

Kort og godt; Musikken har en nyvunnet frihet.

            Det er fullt mulig å se samarbeidet mellom Kacy & Clayton og Marlon Williams i et slikt lys. For ti år siden hadde antakelig både plateselskap og management vært på pletten med sine forbehold.

            Marlon Williams er en «rising star», både som sanger/ låtskriver og som skuespiller.

For tre år siden ble han «oppdaget « på en klubb av regissøren/ skuespilleren Bradley Cooper og havnet i storfilmen A Star is born (2018). I disse dager er han aktuell i True History of the Kelly Gang med blant andre Russell Crowe. Han har også en rolle i den kommende filmen Lone Wolf.

            Marlon Williams har sluppet to soloplater, i 2015 og 2018 som har vekket fortjent oppsikt. Stemmen hans, som noen sammenligner med Roy Orbison og Chris Isaak, bidrar selvfølgelig til at folk spisser ører.

            Men det var Marlons egne ører som pekte oppover da han på turné i Europa hørte sangen «Springtime of the year» fra Kacy & Claytons andre album, Strange Country (2015), og trodde at det var en glemt «klassiker» fra 1970-tallet.

Når han fant ut at Kacy & Clayton var kanadiere på hans egen alder, da i midten av 20-åra, tok han kontakt.

            Siden har Kacy & Clayton laget to plater med «automatisk kred-givende» Jeff Tweedy, og utgjør nå sammen med Colter Wall og Deep Dark Woods en fin Saskatoon-scene.

            Så viser det seg at Kacys og Marlons stemmer passer perfekt sammen, de blir umiddelbart et neo-countryrock par ala Gram & Emmylou, med Claytons sprakende, kombinert delikate og halsbrekkende Telecaster-løp, krysset med sublime steel-gitar-kor, som suverent krydder.

            Her er kremlåter i fleng; tittelkuttet handler om slike hjemmelagde minnesteder langs veien som vi også ser i Norge, her med plastikkblomster, og en grusom historie om en bil som blir delt i to.

            «Light of Love» har til og med popradio-potensiale, «Arahura», der Williams store og spesielle stemme stadfestes, er om en hellig i elv i kulturen som han har vokst opp i, «Old fashioned man» er en klassisk country-duett, i trav gjennom tiårene.

            Et album som på tampen av året med letthet spiller seg inn høyt på lista over årets americana-plater.

The Earles of song
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.52.19.png

«Dette er den eneste måten jeg vet om som jeg kan få sagt farvel på», har Steve Earle (65) uttalt i forbindelse med at han allerede tidlig i 2021 slipper et album bestående av sanger skrevet av sønnen, Justin Townes Earle.

            Justin Townes, JT, døde av det som har blitt beskrevet som  en «fentanylblandet kokain-overdose», et uhell, 20. august i fjor. Han ble 38 år gammel og etterlater seg datteren Etta St. James Earle, 3. Alle inntekter fra salget av albumet JT går til et fond for Etta.

            Justin Townes var den eldste av Steve Earles tre sønner, moren hans var Carol Ann Hunter, som var den tredje av Steves så langt syv koner.

Han ble født mens Steve Earle var alt annet en modell-pappa og allerede fra da han var to år gammel var det moren som tok seg av ham, alene.

Ti år senere, da Earle hadde fått orden på sitt liv som rusavhengig, flyttet Justin Townes til faren. Men hadde allerede rukket å skaffe seg de samme problemene som faren hadde slitt med. Justin Townes var ut og inn av avhengighet og avvenningsklinikker i mesteparten av sine neste 25 år.

            Noen vil si at han ble belastet med en tveegget forbannelse da faren oppkalte ham etter vennen og forbildet Townes van Zandt, som døde bare 52 år gammel i 1997, etter et liv med tilsvarende rusproblemer som far og sønn Earle hadde.

            I 1996 sa Steve Earle følgende til Bill Maher ( «Real time with») på hans daværende TV-show, «Politically Incorrect»; «Jeg hadde muligens vært et bedre eksempel for min sønn om jeg hadde vært død, hvilket er temmelig skremmende. Det bekymrer meg at han legger sammen to og to og tror at jeg kom unna med det (dopbruken).»

Sitatet er hentet fra boka Steve Earle in Quotes, samlet og redigert av den nederlandske journalisten Joanna Serraris, utgitt i 1997. En bok som tilkom som en konsekvens av at Steve Earle er godt over snittet morsom og en ener når det kommer til sitatvennlige meldinger.

            Ti år etter at Serraris ga ut Steve Earle in Quotes var jeg tilstede på «Awards-showet» til Americana Music Association på Ryman Auditorium i Nashville. Earle var en artistene som opptrådte. Da hadde han vært borte fra rampelyset en stund og hadde gått betydelig ned i vekt. Det første han sa på scenen, etter at applausen hadde lagt seg, var følgende: «Ja, jeg vet at dere tror at jeg har slanket meg. Men jeg har bare blitt høyere, just grown taller!»

            Det siste avsnittet i Steve Earle in Quotes er Earles minneord til Townes van Zandt, som da altså hadde gått bort bare noen måneder i forveien.

            «Townes van Zandt døde 1. januar. Jeg mener at han var den beste låtskriveren i verden. Han døde den samme dagen som Hank Williams, jeg mistenker at det var en slags konspirasjon der. I det minste tror jeg at han digget om så var tilfelle. Det var slik han var.

Det er veldig, veldig vanskelig å se for meg resten av livet mitt uten Townes, for han har vært der siden jeg var seksten år gammel. Jeg pleide å følge etter Townes rundt, det er i virkeligheten slik jeg startet.»

            Earle fortsetter med å fortelle at Townes i realiteten var hjemløs da de traff hverandre, at han var uten adresse i åtte-ni av de første årene de kjente hverandre. Men at han på midten av 80-tallet fant ut at han trengte et sted å bo.

Steve foreslo at Townes kunne få leie hytta han hadde i Tennessee, siden han selv hadde planer om å flytte til Mexico. Dealen var at Steve skulle kunne parkere bilen sin i oppkjørselen til hytta når han hadde ærend i Nashville. Under et av disse besøkene fra Mexico, en ganske lang pendlervei som Earle sier det, hadde Townes fått for seg at Earle manglet litt utdannelse.

            «Han spurte meg om jeg hadde lest en bok som hadde tittelen «Bury my heart at Wounded Knee», skrevet av Dee Browne. Det var den første ærlige boka om hva som skjedde med The native Americans under føderalmaktens overgrep. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest den. Townes ble borte en stund og rotet rundt, til han fant sin utgave. Han rakte meg den, sammen med en kopi av Tolstojs «Krig og Fred», med beskjed om å lese dem. Så gjemte han nøklene til trucken min.

Så jeg foretok litt lesing..»

            «Etter en stund klarte jeg å bli ferdig, men husk at jeg bodde i en faens bil mens jeg gjorde det. Townes spurte meg hva jeg syntes om «Bury my Heart at Wounded Knee» og jeg fortalte ham at jeg mente den var stor og takket ham for at han hadde fått meg til å lese den. Så sa han; Hva med «Krig og Fred»?, og jeg svarte at jeg synes at den var lang, men ganske cool.

Han fortsatte å stille meg spørsmål om «Krig og Fred», aldri om «Bury my Heart».

Etter en stund gikk det opp for meg at Townes aldri hadde lest den faens «Krig og Fred» og at hans plan var at jeg skulle gjøre det for ham og fortelle om innholdet».

            «Han var min lærer, han var min venn, og jeg oppkalte min eldste sønn etter ham og han var den beste jeg noensinne så», avslutter Earle.

            Jeg traff Justin Townes Earle første gang på Gribsrød, under festivalen Down on the Farm i 2008. Da hadde han bare noen uker tidligere sluppet sitt første album, The Good Life, på alternativ country-selskapet Bloodshot Records i Chicago. Han ga ut ytterligere tre album på selskapet frem til 2012, inkludert Harlem River Blues i 2010.

            Justin Townes dukket opp i Halden sammen med en felespiller og var med på alt som skjedde den helga, inkludert en konsert dedikert til Ed Pettersons femti sanger store historiske samling Song of America. Han var på scenen sammen med bl.a. Henning Kvitnes, Jon Langford og Long Ryders´  Sid Griffin. Det var umiddelbart klart at han hadde arvet mange av farens gode evner, også.

            Da jeg traff ham igjen syv år senere, backstage på Vulkan Arena i Oslo under den omreisende festivalen Rolling Rootsy Revue, var han den samme vennlige og laidbacke personen jeg møtte første gangen. Annerledes enn farens utålmodige og høyrøstede vesen.

I mellomtiden hadde han blitt valgt til «Best emerging Act» under Americana Awards i 2009 og mottatt prisen for «Song of the Year» for tittelkuttet på Harlem River Blues i 2011. I 2009 hadde han turnert som en av fire headlinere på «The Big Suprise Tour» sammen med Gillian Welch & Dave Rawlings, Old Crow Medicine Show og Felice Brothers.

            Fra 2014 til 2017 ga han ut album-trilogien Single Mothers, Absent Fathers og Kids in the Street.

Med det som skulle bli hans siste album, med den i bakspeilet ubehagelig forutanende tittelen The Saint of Lost Causes (2019) hadde han fått platekontrakt med samme selskap som faren sin, New West Records, og det sto klart at han var fullt kapabel til å videreføre familietradisjonen som låtskriver.

            Steve Earle & The Dukes avslutter de ti Justin Townes-sangene på JT med nettopp «The Saint of Lost Causes» og «Harlem River Blues», i henholdvis lavt skåret klagende bluesutgave og som lurvete, feledrevet gospel countryrock.

Før Steve Earle setter punktum med sin egenskrevne «Last Words», rettet til Justin Townes.  Det kan knapt bli tristere.  

            «..I don´t know what I do, Until the day I will follow you, through the darkness to the light.. Last time we spoke was on the phone, we hang up and now you’re gone. Last thing I said Was I love you, your last words to me were I love you too.»

Aaron Frazer - Introducing…  (Dead Oceans)
Skjermbilde 2021-02-16 kl. 12.01.05.png

Da gikk du glipp av 2018´s kuleste neo-soulplate, American Love Call, servert oss av Durand Jones & The Indications, et band sprunget ut av et musikkstudium på Indiana universitet.

Albumet som åpner med den formidable sangen «Morning in America» (`"t´s morning in America, but I can´t see the dawn..»), som definitivt ikke var co-skrevet av Ronald Reagan.

Men av Aaron Frazer, altså sunget av Durand Jones!

Forvirring som bare overlegen soul-musikk kan rydde opp i, noe jeg går ut fra alle vet.  

            Frazer har co-skrevet alle de tolv sangene på American Love Call og han synger lead vocals på halvparten av dem.

            Selvfølgelig hørte talent-snushanen Dan Auerbach Aaron synge, ble umiddelbart gølva,og drøyde ikke med å ta kontakt med den allsidige trommeslageren.

            Dermed varte det ikke lenge før Aaron var på plass i Auerbach´ Nashville Easy Eye Sound studio, sammen med et omfattende crew av co-låtskrivere og musikere, håndplukket etter Black Keys stjernas metode, der alder er uvesentlig. (Memo til alle aldrisme-opphengte musikkbransje-skrotinger).

            En av de tilstedeværende var den over 80 år gamle låtskriveren L. Russell Brown. Poplåt-smed best kjent for Tony Orlando & Dawns «Tie a yellow ribbon round the ole oak Tree», og en haug sanger for Frank Sinatra, Bing Crosby, men her spesielt interessant for å ha skrevet for falsett-sanger Frankie Valli (& The Four Seasons). 

Brown og Frazer co-skrev dette albumets overlegne åpningskutt, midtempo soulen «You don´t wanna be my baby», der Frazer umiddelbart får vist hvilken formidabel falsett-sanger han er.

            Aaron Frazer legger ikke skjul på at han har gigant-forbilder fra soul-historien, mest åpenbart Curtis Mayfield. Men de kikker alle sammen ned på ham fra Apollo in The Sky, også Marvin Gaye, James Brown og Otis Redding. 

På sangen «Bad News» beveger Frazer, Auerbach & co seg inn i terrenget til Gil Scott-Heron, det handler om klima-utfordringer til en jazza bris med prominent fløyte. Noe av den samme tematikken på lavtfunkende «Ride with me». Det er tydelig at låtskriveren bak «Morning in America» ikke har mistet engasjementet.

            Huk også av for klebrig fengende «Have mercy», en nydelig latin groove.

            Musikere som Billy Sanford, Bobby Wood, Sam Bacco, Nick Movshon (bass, Amy Winehouse), Ray Jacildo (piano, Yola, Marcus King) og Auerbach krispe lydvalg bidrar til at dette effektivt sidestepper retrostempelet.

I sannhet et varmt lys i det kalde 2021-mørket.

Det hender. At trommeslageren reiser seg fra sin tilbaketrukne posisjon, beveger seg til midten av scenen og frem til mikrofonen for å snu opp ned på hele spillet.

            I rockhistorien kan vi nevne Phil Collins som «tok over» Genesis etter at Peter Gabriel sa takk for seg og da Levon Helm forlot trommene og bragte med seg mandolinen inn i den sentrale spotlighten. (Selv om Levon også var en like overlegen sanger bak trommene!)

            Nå skjer det igjen! La oss introdusere Aaron Frazer og hans debut soloalbum som altså rett og slett heter Introducing… Aaron Frazer. Slik det heter på filmplakater der et nytt skuespillernavn får spesielt fokus.

            Første gangen jeg hørte Aaron Frazer forvekslet jeg ham med Durand Jones.

What? Ikke hørt om Durand Jones heller?

The Weather Station - Ignorance (Fat Possum)
Skjermbilde 2021-02-16 kl. 11.51.56.png

Da jeg besøkte Newport Folk Festival i 2018, og «sprintet» mellom de fire scenene i solsteken, ville antakelig mitt behov for å lytte til The Weather Station vært av det mer prosaiske slaget. Folk bøtet på temperaturer oppimot førti grader med å gå med isposer på hodet og å hekke rundt de mange vannpostene for væskepåfyll.

            Men på vei mot noe annet, det kan ha vært Jason Isbell med David Crosby som gjest, eller Margo Price med John Prine?, ble ørene mine fanget av det som bare kan bskrives som en besnærende stemme.

            Den viste seg å tilhøre kanadiske Tamara Lindeman, frontfigur og låtskriver i bandet som altså kaller seg The Weather Station. 

Neste gang jeg stoppet ved merch-bordet sørget jeg for å slå kloa i The Weather Stations aktuelle, selvtittulerte album, utgitt på det hippe selskapet Paradise of Bachelors i 2017.

            The Weather Station har i disse to-tre årene vært go-to plate når lyttevalgmulighetene har blitt så store at akutt beslutningsvergring har inntruffet.

Det er noe med den plata, en usedvanlig kombinasjon av imøtekommenhet og uavklarthet. Stadig noe nytt å hente, uten å være vanskelig.

På tross av den lange smaken har jeg ventet på en oppfølger.

            Jeg har funnet ut at Tamara Lindeman er bedre kjent som skuespiller i sitt hjemland, og utenfor, enn som musiker. I mange roller krediteres hun som Tamara Hope.

            La det være slått fast, Tamara Lindeman har ikke brukt årene fra 2017 til å trykke på knappen på den musikalske kopimaskinen.

            Åpningskuttet, «Robber», seiler inn på en insisterende funky groove, som om den skulle vært soundtracket til en 1970-talls storby action film. Trommeslager Kieran Adams henger over high-hat´n som en klegg, mens et stadig større ensemble bretter ut både strykkerarrangementer og jazza partier med saksofonist Brodie West i tet.

«Atlantic» holder tempo og detaljrikdommen oppe i enda mere funk-driv med perleras av krystallklart piano spilt av Lindeman selv eller ensemblets andre pianist, Johnny Spence.

            Det forsetter med «Tried to tell you» som kunne ha vært en hit på 1980-tallet, eller nå i det så langt ustø 2021? Tenk amerikanske The Cars, engelske Robert Palmer på det mest MTV-avstemte.

            Tamara Lindeman kommer ut av det store åpne nord på det amerikanske kontinentet, men hun kommer ikke ut av ingensteds. Hun griper her & nå takket være kraften som kommer fra et antall formidable kvinnelige, kanadiske artister, alle på et eller annet vis døtre av Joni Mitchell. Spesifikt Jane Siberry (sjekk hennes samarbeid med Brian Eno), Mary Margareth O´Hara og Cowboy Junkies Margo Timmins.

            I de mindre groove-drevne sangene, der piano og keyboardsdetaljer får større spillerom, minner Lindeman ganske mye om Timmins, med vokalen så nær mikrofonen at du griper deg i å tro at hun befinner seg i rommet. Sjekk «Wear» og spesielt «Trust», som innimellom får Lindeman til å høres ut som det helt usannsynlige, en kvinnelig Leonard Cohen.

            Til sammen huker Ignorance av på det mest jeg kunne ønske meg fra The Weather Station akkurat nå. Egenartet, innimellom majestetisk musikk, som bærer poesi som skjuler seg bak et-ordstitler; «Robber», «Atlantic», «Loss», «Separated», «Heart» og Subdivisions». Ja, «Underavdelinger». Plenty av dem. 

 
 
 
 
Aaron Lee Tasjan - Tasjan! Tasjan! Tasjan! (New West records)

Aaron Lee Tasjan (34) er i ferd med å markere seg som en leading man i det stadig ekspanderende kreative musikkmiljøet på den, i musikalsk forstand, østre sida av musikkbyen Nashville. Der Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach boltrer seg.

            Da han fikk sitt relative gjennombrudd med den ofte morsomme og velproduserte americana-plata Silver Tears i 2016, var det ikke så kjent at han allerede var en rutinert musiker med en periode som gitarist i New York Dolls og samarbeid med blant andre Sean Lennon.

            Tasjan ble født i Joe Bidens hjemby, Wilmington, Delaware, men har som mange amerikanere flyttet mye på seg, til California, Ohio, New York og i 2013 til Nashville.

Skjermbilde 2021-02-16 kl. 12.06.41.png

            At han var en oppsiktsvekkende musiker ble slått fast tidlig, som sekstenåring vant han en pris som «Outstanding guitarist» i en konkurranse organisert av «Jazz at Lincoln Center». Tasjan takket deretter nei til et stipend til musikk-colleget Berklee og satset på å klare seg seg som rocker i Brooklyn i stedet.

            Det første bandet, Semi Precious Weapons, lyktes med å få Bowie/ Bolan-produsent Tony Visconti til hjelpe seg. Det kan være et frempek mot noe av det han nå gjør på sitt fjerde album der. En touch av Space Oddity, et snev av Electric Warrior.

            Men Tasjan er likevel ikke gått helt anglofil. For er det noen klare referanser i sangene og produksjonen på Tasjan! Tasjan! Tasjan!, så er det Tom Petty i perioden da han samarbeidet med Jeff Lynne, inkludert platene han gjorde i den ultimate supergruppa Traveling Wilburys. Viss første album kom da Aaron Lee var to år gammel, i 1988.

            «Up all night», med sine store trommer, sugende keyboards og lag av gitarer, høres ut som en Jeff Lynne masterclass.

Teksten handler om en person som bekymrer seg for livsstilen sin, pengebruken sin og som hiver inn en melding om det som vel kalles «fluid seksualitet; «..broke up with my boyfriend to go out with my girlfriend..».

«Up all night» kommer som nummer tre av en åpningstrilogi som teller tilsvarende catchy «Sunday Women» og «Computer of love». Sanger som flyter av gårde på psykedeliske skyer som balanserer allehånde keyboards og sterkt manipulerte gitarlyder.

            «Computer of love» går som følger; «Some advanced technology is eating through my brain/ Got wires crossed, it bothers me to feel this artificial pain». Etterfulgt av et oppgjør med Aarons eget hovedinstrument; «May the guitar rest in peace for it’s dead once more/ What old white men must police when they get bored.».

            For alle som fikk med seg oppfølgeren til Silver Tears, 2018-utgivelsen Karma for Cheap, er ikke det nye albumet en komplett overraskelse. Slik flere av hans fremgangsrike samtidige, aller mest Kacey Musgraves, så er Tasjan åpenbart ute etter å utvide sin musikalske konvolutt.

            De av oss som så Aaron Lees trio blåse ørevoksen ut av publikum på Interstate 20 på Vulkan i Oslo for et drøyt år siden, visste at han ikke var noen ortodoks cowboy.

            Hører du deg gjennom platas elleve sanger skal det godt gjøres å ikke også pådra seg sangene «Cartoon Music» og «Feminine walk». Den siste namedropper Bowie, Bolan and Jagger too. 

 
Xixa - Genesis (Jullian/ The Orchard)
Skjermbilde 2021-03-22 kl. 15.13.20.png

Om du skulle befinne deg ute i ørkenen utenfor Tucson Arizona i det mørket faller på, og plutselig skulle stå overfor de seks karene som utgjør bandet Xixa, er det mulig at du ønsket at du var et helt annet sted.

            Da snakker vi altså om Xixas utseende, slik de fremstår på videoer og fotografier, alle svartkledde med mørke ringer rundt øynene. Et halvt snes Zorroer som rett og slett krever, og viser det seg, fortjener oppmerksomhet.

De kan fremstå som en sørvest USA versjon av Norges-vennene fra Los Angeles som gjorde seg skarpt gjeldende på 1980-tallet, Wall of Voodoo.

            Xixa frontes av gitaristene/ sangerne Gabriel Sullivan og Brian López, som begge har vært assosiert med Tucsons mest kjente rock-eksporter, Howe Gelbs Giant Sand (yup; ørken) og Calexico.

            Bandet slapp sitt første album, Bloodline, for fem år siden, men kaller likevel sitt nye verk for Genesis, hvilket skulle peke i retning av at en viss nytenning har funnet sted.

            Xixa bygger musikken sin på latinske groover, høstet i nærområdet, men også med lengre avstikkere til peruvianske chicas og nord-arikansk tuareg-musikk.

            Trommeslager Winston Watson (som har spilt med både Bob Dylan og Alice Cooper) og timbales-spiller/ perkusjonist Efrén Cruz Chávez er elegant og energisk til stede hele tiden i lydbilder som ofte bygger storslagne musikalske rom.

            Musikken gjennomsyres av katolsk mystisisme og referanser til den dramatiske kulturen som har blåst på kryss og tvers av dette i utgangspunktet ugjestmilde landskapet helt siden europeerne ankom med tvilsomme hensikter for fem hundre år siden.

            Der meksikansk og amerikansk virkelighet og tradisjon nå både sammenfiltres og av og til krasjer med svært voldelige resultater.

            Reiser du langs grensen, fra Texas, gjennom New Mexico og Arizona, kan du ikke unngå å bli sugd inn i et vedvarende, ulmende drama. Det er sand, gigantiske kaktuser og sparsommelig befolkede landskap der alle varianter av illegal virksomhet utspiller seg. Den lokale musikkulturen som beveger seg fram og tilbake over grensen teller blant annet såkalte narco corridos, ballader som forherliger den farlige smuglervirksomheten her.

            Xixa, som jeg tror uttales «chica», er også navnet på et peruviansk korn-brennevin, men det er ingenting som tilsier at ikke mescal og tequila også passer godt til Xixas ofte cinematiske rock.

            Brian Lopéz og Gabriel Sullivan utfyller hverandre som sangere, førstnevnte med en tung bariton, Sullivan med en mildere soulstemme.

«Eclipse» kan høres som en sang som Los Lobos lett kunne ha håndtert, her forsterkes merkverdig nok vokalen av et barnekor fra et barnehjem på Grønland, Uummamannaq Children´s Choir!

            På sangen «Eve of Agnes» spiller Xixa sammen med Tuareg kvintetten Imarhan, som også bidro på debutalbumet.

            «Soma» strekker seg over seks minutter og viser bandet på sitt mest psykedeliske, det absolutte mørket senker seg over «Nights plutonium Shore», inspirert av Edgar Allan Poes dikt «The Raven», mens avsluttende «Feast of Ascension» er en flott rulletekst med dirrende barriton-gitarer i kamp med hylende fuzzgitarer.

            Bruk også ekstra tid på coverkunsten, signert Daniel Martin Diaz, stint av symbolikk, som Xixas episke latin-rock er det.          

 
En ny norsk Ole via Amerika
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 14.30.20.png

Ole Kirkeng er åpenbart en målrettet og ambisiøs ung mann. Etter å ha gått på musikklinja på Rud videregående skole i Bærum lyktes han med å spille seg inn på det som oppfattes som verdens mest kjente musikk-college, Berklee, i Boston, Massachusetts. Der han, poetisk, tilbragte fire år med å perfeksjonere sine evner på bassgitarens fire strenger.

            - Men underveis begynte jeg å spille gitar også, forteller Kirkeng, - og det var kurs i låtskriving.

            I fjor begynte ryktet å gå i det vitale norske americana-miljøet om en talentfull ny sanger/ låtskriver, som tilsynelatende hadde dukket opp ut av det store intet.

Troverdige referenter kunne fortelle at Ole Kirkeng hadde vært jokeren under KRS americana-festivalen i Kristiansand i oktober  og ikke lenge etter kom nyheten om at Kirkeng hadde startet et samarbeid med Oslo-plateselskapet Die With Your Boots On, som allerede er godt i gang med utgivelsene til den unge norske americana scenens mest omtalte artister; Malin Pettersen, The Northern Belle og Signe Marie Rustad.

            Denne helga kom Ole Kirkengs første utgivelse på Die With Your Boots On, en fire spors EP med tittel Rocking Chair, også tilgjengelig på det nå eksistensielle vinylformatet.

            - Jeg bestemte meg for å komme tilbake til Norge for et års tid siden, da korona-pandemien startet. Det var veldig fint å oppdage dette nye musikkmiljøet i Oslo, melder Kirkeng entusiastisk, - jeg har jobbet i Brageveien studio sammen med tekniker Øyivind Røsrud Gundersen (Siri Nilsen, Hanne Kolstø) og har fått hjelp av Tor Egil Kreken og Thomas Gallatin fra Darling West, Live Miranda Solberg (Louien) på vokalharmonier og Geir Sundstøl på pedal steel gitar. Det har vært en veldig fin kreativ prosess med bra input   fra alle involverte.

            Den senere tiden har Kirkeng også vært musiker på de begrensede liveopptredenene som har vært mulig sammen med Louien.

            Han har god erfaring fra å være ensemblemusiker etter å ha spilt bass i bandet til den svært applauderte amerikanske sangeren/ låtskriveren Courtney Marie Andrews.

  • Jeg fikk anledning til å prøvespille for Courtney via en bekjent og fikk jobben. Det innebar omfattende turnering, blant annet at vi spilte på Øya-festivalen i 2018.

            Etter årene på Berklee, der han hadde tidligere Prince-teknikker Susan Rogers som mentor, fant Kirkeng veien til Brooklyn, New York.

  • Jeg hadde et såkalt internship i et studio i halvannet til to år og brukte tida til å tråle New Yorks klubber med gitaren på ryggen. New York er et veldig bra sted å være når man utvikles som låtskriver.

 

Han trekker frem omnipresentable Bob Dylan og hans Blonde on Blonde og prime time John Cale med sangen «Andalucia» fra hans orkestrerte 1973-album Paris 1919 som viktige inspirasjonskilder. 

            Med de fire sangere som utgjør Rocking Chair spenner Kirkeng opp det som fremstår som et utmerket musikalsk lerret. Fra den catchy pop-åpneren «Double shift», som gir varig ekko av Jeff Lynnes arbeid med Tom Petty og Traveling Wilburys, til lavmælte «Phantom Tears» og «Rocking Chair» der munnspill, banjo og pedal steel åpner opp musikalske landskap som det er lett å se for seg å ligge under widescreen filmbilder.

Nydelige «Rocking Chair» kunne ha vært å høre på en plate med Sam Outlaw.

            Avsluttende «Alone with my phone» runder av ved pianoet, et strykerarrangement løfter tildragelsen sammen med steel-gitaren; Ole Kirkeng har ankommet.

  • Jeg jobber nå med sangene til det som skal bli mitt fulle debutalbum. 

 
Med initialene L-P har du karrieren staket ut
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 14.50.00.png

Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.

Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.

            Tidligere i vinter ble det kjent at L-P, som er kort for Lars-Peter og nærmest må være en stillingsbeskrivelse overlevert ved dåpen, har startet en ny re-release-label, «Sweet Mental Revenge Records».

Det første albumet fra labelen er, som det beskrives på stickeren på plata, et «ultra-rare 1974 hardcore honky-tonk album», med Rodger Wilhoit.

            — Jeg ble tipset om Wilhoit av den svenske countrysamleren Kent Heineman, som bor i en fem-roms på Söder, helt fylt opp av countryplater, forteller L-P Anderson fra sitt tilhold utenfor Gøteborg, - vi har jobbet med utgivelsen av The «Social World» of Rodger Wilhoit lenge, jeg vil at platene skal være overlegne på alle vis, fra remastrering til cover til liner notes til mulige ekstraspor. Jeg vet at det lønner seg i det lange løp å gjøre ting ordentlig.

            L-P har sine ord i behold, Wilhoit-vinylen har utbrett-cover med omfattende liner notes av den Grammy-vinnende engelsk-kanadiske musikkhistorikeren Colin Escott, tre bonuskutt og innercover med faksimiler av platecover, pressebilder, labels og originale tekstark. Det låter som en bortglemt Johnny Paycheck eller George Jones.

            — Jeg regnet med at Wilhoit-utgivelsen kom til å bli et minus-foretak, avslører L-P,- men mine andre virksomheter, med Stora Svivmässan og On the Dole Records, ville bære underskuddet. Etter å ha presset fem hundre som førsteopplag, måtte jeg umiddelbart presse tusen til. Nå er ytterligere en ordre, denne gangen på grønn vinyl, i bestilling.

            Det er ikke første gangen L-P og hans samarbeidspartnere har fått seg en overraskelse knyttet til uventet interesse.

            Det er mulig å hevde at L-P var musikkelskeren som utløste den vedvarende strømmen av nitidig kuraterte utgivelser av sjeldenheter fra musikkhistorien som bl.a. tyske Bear Family Records og amerikanske Light in the Attic Records står bak.

            — Jeg hadde jobbet for Bear Family en stund med research og rettighetsklarering da jeg fant Jim Ford i California i 2006. Jeg skrev om re-releaser for det svenske musikkmagasinet Sonic og fikk en forespørsel om hva jeg hadde mest lyst til å skrive om.

Jim Ford hadde bare gitt ut et album, Harlan County, i 1969 og var favoritten til Nick Lowe. Aretha Franklin, Bobby Womack og The Temptations hadde spilt inn sangene hans, men Ford var søkk vekk. Jeg brukte to år på detektivarbeid før jeg befant meg i Fords trailer utenfor San Francisco. Etter en del innledende skepsis ble han mer medgjørlig og fortalte sin historie. Det visste seg også at han hadde masse uutgitt materiale i sin besittelse. Vel hjemme i Sverige kom artikkelen på trykk i Sonic, og jeg besluttet meg for å kjøpe masterne til Harlan County og alt det andre han satt på. Jeg tok en stor sjans med mine egne sparepenger, uten å fortelle kona om det.

            L-P forteller at han har lært det meste han kan om re-utgivelses-faget av Richard Weise, grunnleggeren av Bear Family Records.

— Men Richard hadde ikke noen tro på Jim Ford, han sa faktisk nei til meg hele fire ganger. Men til slutt fikk jeg lov, som en premie for alt det andre arbeidet jeg gjorde for Bear Family.

            Jim Fords The Sounds of our Time kom ut i 2007 og inneholdt hele Harlan County pluss ytterligere 15 spor. Albumet ble den mestselgende noen sinne i Bear Familys gigantiske katalog!

Den ble fulgt opp av ytterligere fem Jim Ford utgivelser spredt ut over de neste ni årene.

            Men Ford fikk kort tid til å nyte sin nye status, han ble funnet død i sin trailer i november 2007. På det tidspunktet var det snakk om både en ny plate produsert av Jim Dickinson, med James Burton på gitar, og en hyllest-konsert i London i 2008 med Nick Lowe på plakaten.

— Jeg eier rettighetene til Ford-innspillingene og de brukes blant annet på soundtrack til TV-serier og filmer, forteller L-P.

            L-P Anderson ble født i 1968 og kommer opprinnelig fra knutepunktet Halsberg utenfor Ørebro, men flyttet til Gøteborg på slutten av 1980-tallet. Allerede som tolvåring spilte han rockabilly og var samler av alle slags plater, inkludert Bear Family bokser. Han har spilt i band som Voodoo Doll, Cry og Royal Beat Conspiracy. Cry var samtidige av Turboneger.

            - Jeg har jobbet på mye rart for Bear Family, blant annet en boks med soundtrackene til John Wayne-filmer. Da fikk jeg en uke på meg til å skaffe frem plakater til Wayne-filmene. Boksen, som de færreste trodde på, ble hyllet som årets gjenutgivelse av New York Times og selger fortsatt.

            I dag er L-P eier av Stora Skivmässan, som under normale forhold arrangeres to ganger respektive i Solnahallan i Stockholm og Husqvarna hvert år, og Nostalgifestivalen i Vårgårda. Platemessene i Solnahallen er Europas nest største.

I tillegg står han bak labelen On the Dole Records som gir ut antologier med oversett metal-rock fra 1980-tall, plater som presses i vinylopplag på fem tusen under tittelen Job Center Rejects.  

            L-P blir hemmelighetsfull når det kommer til den neste utgivelsen på Sweet Mental Revenge Records.

— Den er i en følsom fase nå, men jeg kan si så mye som om at det dreier seg om en utrolig sjelden Louisiana-plate!

Jeg kan også tenke meg å gjøre en antologi over nyere country, ala samleplatene A Town South of Bakersfield fra 1980-tallet. Med bra ny country som Zephaniah Ohora.

 
Valerie June: The Moon and the Stars: Prescriptions For Dreamers (Fantasy)
Israel Nash: Topaz (Loose)

Valerie June (39) og Israel Nash (40) tilhører den samme generasjonen americana-artister og er begge fra de amerikanske sørstatene, June fra Tennessee og Nash fra Missouri.

De nye albumene de nå slipper er deres femte og sjette utgivelse respektive.

            Det går også å anføre at de har hatt parallelle utviklingsbaner rent musikalsk, de startet som mere konvensjonelle americana-artister, der sporene av musikalske forbilder var tydeligere og har utviklet seg til å skape mer ekspansive lydbilder, til mere eksperimentering, til mer egenart.

Begge er i ferd med å etablere sine egne soniske univers, til å bli referanser for andre artister som kommer i deres kjølvann.

            I 2021 er det helt på sin plass å slå fast at Valerie June og Israel Nash er sentrale artister i americana-musikken etter årtusenskiftet, stayere som kommer til å ha prominente plasseringer