Valg i frihetens ødemark
Da jeg i 1994 bodde i USA, som OL-flyktning, hadde jeg et par skjellsettende opplevelser som jeg vil bære med meg for alltid.
Begge peker fram mot situasjonen som amerikanere, og implisitt alle vi andre, befinner seg i nå da det bare er timer igjen til det udiskutabelt viktigste amerikanske presidentvalget siden det som fant sted tirsdag 8. november 1864, da Abraham Lincoln ble gjenvalgt.
Bare noen få uker etter at vi hadde ankommet Austin, Texas i januar det året, fanget jeg opp nyheten om at det skulle være en demonstrasjon utenfor Texas State Capitol, i motsatt ende av Congress-avenyen der de hippeste musikk-klubbene i Texas-hovedstaden i dag befinner seg.
Texas-chapteret av Ku Klux Klan skulle ha et såkalt rally på trappene til den ruvende Capitol-bygningen, selvfølgelig er den større enn den originale i Washington, alt er større i Texas, også det fremste symbolet på USAs beste idé, demokratiet.
Denne lørdag ettermiddagen befant det seg femten-tjue kappekledde Ku Klux Klan-medlemmer, noen med hette over hodet, noen uten, på den ene siden av solide sperringer, på den andre siden et par tusen motdemonstranter.
Motdemonstrantene holdt et vedvarende helvetes leven med allehånde medbrakte redskaper som trommer og horn, mens Ku Klux Klan-folka prøvde å ta til motmæle med å spille «Sweet Home Alabama» fra en overstyrt høyttaler på en pick-up truck, og å holde sine appeller via et sørgelig inadekvat PA-anlegg.
Jeg kom meg nærme nok til å bare stå noen skarve meter fra de hvitkledde figurene som under andre, mørkere omstendigheter ville ha skremt livet av meg. Her var de bare triste, like deprimerende som mange av Trump-tilhengerne som befolker Thomas Seltzers «UXA»-serie.
Noen måneder senere i 94 befant jeg meg på en road-trip sammen med min nye gode venn, den sveitsiske musikkjournalisten Michael Uhlman, som også hadde bosatt seg i Austin.
Målet vårt var å besøke gravstedene til country musikk-fedrene Jimmie Rodgers i Meridian, Mississippi og Hank Williams i Montgomery, Alabama.
Vi kjørte inn til Montgomery via US Route 80 fra Selma, den samme veien som civil rights-marsjen gikk i 1965. Over «Edmund Pettus Bridge» (fortsatt, i 2020, oppkalt etter en senator og leder av Alabama Ku Klux Klan) og 80-90 kilometer østover.
I Montgomery kjøpte vi t-skjorter med motiv av Hank hvor han svever opp fra graven, til salgs på kirkegården!, etter å ha sett de identiske, gigantiske, side om side gravstøttene til Hank og hans eks-kone, Audrey!!
Men det som har brent seg fast fra oppholdet i Montgomery, er besøket på «Civil Rights Memorial», der Martin Luther King-sitatet «Until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream» kan leses på den vertikale svarte granitten under et tynt lag av rennende vann.
Det Maya Linn-skapte monumentet inneholder også et horisontalt hjul der navnene på 41 civil rights-martyrer er listet, med vann flommende fra et hull i midten.
Det gjorde stort inntrykk at «Civil Right Memorial» i 1994 fortsatt var avhengig av væpnet vakt døgnet rundt for ikke å bli utsatt for sabotasje.
Tidligere i høst slapp Arkansas sanger/ låtskriver Iris Dement to sanger som er sterke og følelsesladde aktivist/ protestsanger knyttet til de dramatiske tidene vi befinner oss i, «How long» og «Going down to Texas to sing». Det finnes knapt bedre ting å gjøre denne mandagen enn å komme seg på nettet og høre Iris synge.
Iris DeMent albumdebuterte i 1992 med Infamous Angel og på coveret stod det å lese følgende i et kort, typisk humoristisk statement fra John Prine; «So listen to this music, this Iris DeMent. It´s good for you».
Fire år senere, er jeg stolt over å kunne slå fast, spilte både John Prine og Iris DeMent på Down on the Farm på Gribsrød gård i Halden.
I teksten til «How long» synger Iris følgende; «Someone asked a question once of Martin Luther King/ How long do you stay the course and dream the dream?/ But it seems evil´s won And greed is on the throne/ And you feel like the silenced voice In A wilderness all alone/ How long? How long?
Refrenget går: «He said, till justice rolls down like water..»
«Going down to sing in Texas» åpner på denne måten; «I´m going down to sing in Texas/ Where anybody can carry a gun/ But we will all be so much safer there/ The biggest lie under the sun».
Min gode venn, gitarist og musikkprodusent Andrew Hardin (Tom Russell Band), er bosatt i kunstnerbyen Wimberley, sør for Austin, TX. Han forteller at halve byen, selv en uvanlig liberal en, er trumpister som kjører rundt i pick-up trucks med Trump-flagg og påstår at påbudt maske-bruk er venstresiden som tar fra dem den grunnlovs-beskyttede friheten.
Andy minner meg på at Iris DeMent allerede i 1996 tok tøft stilling til den triste utviklingen med sangen «Wasteland of the Free» på det Grammy-nominerte albumet The way I should og betalte en høy personlig pris for den kompromissløse teksten.
Sangen er en absolutt forløper til «Going down to sing in Texas», legg den til på dagens spilleliste.
Andy ser helsvart på morgendagens valg; «Viss Trump vinner, eller på en annen måte beholder makta, er vi fucked».
Fra Nashville sender norskættede Ed Pettersen, frontmann i Mad King Edmund, følgende mailbudskap; «Jeg håper slutten på vårt nasjonale mareritt er nær. Amerika pleide å bli sett på som et slags utopia, landet for gjenoppfinning og drømmer, men vi har blitt den siviliserte verdens stående vits. Det vil det ta mye lengre enn fire år å reparere.»
Fra Chicago kommer låtskriver og maler Jon Langford med følgende melding; « I et hvilket som helst tilregnelig land som måtte dele noen verdier med den politikken jeg vokste opp med ville Trump vært sjanseløs, men dette er ikke lenger et tilregnelig land. Den reine vekta av ignoranse og bullshit jeg må vade gjennom hver dag gjør dette til et veldig viktig valg for meg personlig.»
Jørund Vålandsmyr & Menigheten:
Hvite dager, mørke netter (Apollon Records)
Jørund Vålandsmyr & Menigheten var virkelig fjorårets dark horse innen det stadig ekspanderende norske americana-feltet.
Debutalbumet, med den noe defensive tittelen Til dere som er lykkelige, var egenartet og gjennomført nok til at det bar hele veien til Spellemannpris i countrykategorien.
Vålandsmyr er åpenbart en kar som har mer på hjertet, og ikke ser noen grunn til å somle bort momentet, oppfølgeralbumet er her temmelig nøyaktig ett år senere.
Hvite dager, mørke netter er laget med en utvidet versjon av bandet Menigheten, som fortsatt teller gitarist Jørn Raknes, bassist Hans Wagner og trommeslager Finn Håkon Werner Borgi, men nå også inkluderer duoen Ole & Silje Huleboer; Ole Øvstedal på tangenter og Silje Høgevold på koringer.
Ikke slik at debuten på noen måte føltes musikalsk snever, den brettet ut sangene i flere retninger, men hadde en tekstmessig svart tråd, som fikk meg til å betegne albumet som «Black Americana», en sjanger som jo måtte oppstå i svartmusikkens hjemland.
Men Hvite dager, mørke netter er definitivt noe annet, de ti sangene utgjør rett og slett et voldsomt musikalsk spekter, country bare en liten del. Slik man laget plater på 1970-tallet før markedstilpasning og strenge musikalske kategorier ble alfa og omega.
Dette er rett og slett et veldig ambisiøst rockalbum, et Physical Graffiti møter Sandinista på et Sørland(et) der protagonisten baler med helt andre utfordringer enn latterlig høye hotellpriser og sviktende badetemperaturer.
Strømmer man Hvite netter og mørke dager, og er klar for litt egen rekkefølge-redigering, foreslår jeg at man starter med «Stengt opp i et hjørne», en nesten seks minutters proggrock-utblåsning der Raknes hylende gitarer går i clinch med kaskader av keyboard fra Øvstedal. En østlig vibb gjennomsyrer det dramatiske anslaget, Vålandsmyr svaier på toppen som en svovelpredikant med med fyr i prestekjolen.
Men til kjøreplanen, åpningskuttet «# utbyttbar», kaster oss rett inn i det som er hovedtemaet her, den vanskelige, for ikke å si umulige kjærlighetens irrganger.
Et prosjekt som i Vålandsmyrs (og med-tekstforfatter Bernhard Vigens) penn snarere og oftere fremstår som kjærlighetens umulige labyrint.
En kjapp trommegroove pisker fram en klagesang « «Det gjør så vondt å være mann og kvinne…» Det handler om helt forskjellige, ikke kompatible forventninger til et forhold, barn eller ikke barn. Temmelig vesentlig stuff. «Var det egentlig helt utbyttbar jeg var» er ikke refrenget for de glade lag.
«Du vet» er antakelig det nærmeste denne nye plata kommer feelingen fra debuten. Til en oppstemt og fengende melodi får vi en bekmørk tekst («Du svelger noen piller og drømmer om englevinger..») som effektivt sparker beina under seg selv når det kommer til muligheten for radiospilling.
Vålandsmyr har en klar forkjærlighet for å lage nyord, «Selvmedlidenintensivering» er en munnfull, men er likevel en pekepinn om hvor dette bærer. Ikke til noe godt.
Trommis Borgi gasser tempoet fram og Raknes flekker av en superb lap-steel solo. «Selv om man får skreve det ned, så går det egentlig ingen sted. Hvem bryr seg om du har forstått, de er slett ikke mine stier du har gått, slett ikke mine tårer du har grått..»
«Takk for at du gav meg rusen» en småfunky rytme drives av et tilnærmet trylleorgel fra Øvstedal, og er enda et ubehagelig blikk inn bak fasaden i folkehjemmet, «..Når tørsten er alt man har, og innser at man skal bli far..» «..fra barskapet til farskapet..» «Man gir jo bort sin halve bakgrunn, selv om den ligger i en avgrunn..», «Takk for at du gav meg rusen, sorgen at jeg ble meg selv..» «Jo lenger ned en nedgang kommer, jo dypere stikker en fyllepenn..»
Lystig er det definitivt ikke, selv om musikerne prøver å holde stemningen oppe med allehånde påfunn.
«Rekvedstund» er nok et slik ord som du må ha hatt opphold i Vålandsmyrs hode en stund for å ta inn. «Bluesomsorg» likeså. Men de bidrar til at det danner seg et mønster, et eget uttrykk, et eksperimenterende og hemningsløst rock-poesi-språk.
«Verkesteder» er powerpop, på kanten til punk, med illsinte vepsegitarer. Enda et bidrag til platas store spekter.
Avslutningen, «Å redigere bort et liv», en slags popsang om abort høres det ut som, (!) skvulper av gårde med skimrende steelgitarer og blippende keyboardsdetaljer og vender tilbake til albumets «raison d´etre», det som skjer i den potensielle dødsonen der mann og kvinne møter sannhetens øyeblikk.
«Skal klore meg gjennom dette livet, det aller siste noen sinne, du ville så gjerne ha meg med, men du vet vi hadde styrt hverandre ned.»
Det er selvfølgelig sangeren Jørund Vålandsmyr som effektiv binder dette sammen. Han har stemmen som med autoritet balanserer mellom predikant og svulmende smertesanger, mellom delaktig reporter fra den mellommenneskelige eksistensens tussmørke, der den egentlige kjønnskampen utspiller seg, og det stadig mer futile oppdraget, å være en enkel mann i en ubegripelig verden.
Shaye Zadravec, den nye, store kanadiske stemmen
- Det var gitaristen min, Tim Leacock, som foreslo at vi skulle kalle den første EPen min for Norway, som en hyllest til Gøran, forteller den kanadiske sangerinnen Shaye Zadravec (25) på skype fra managerens sitt kontor i Calgary, Alberta,- han har vært helt avgjørende for at innspillingene våre har blitt det de har blitt. Vi rakk akkurat å treffe hverandre i januar i år, rett før pandemien. EPen spilte vi inn via nettet i 2018, det nye albumet, Now and Then, gjorde vi i studio i Calgary med noen av Canadas beste americana-musikere under ledelse av Gøran.
Gøran er altså Gøran Grini, kjent her i Norge som pianist for Paal Flaata og Midnight Choir og produsent for blant andre Tommy Tokyo, Hege Brynildsen og Chip Taylor.
Det er Taylor som er forbindelsesleddet til Shaye Zadravec og hennes manager.
På Norway gjør Shaye en fantastisk tolkning av sangen «Lilac Wine», skrevet av James Shelton helt tilbake i 1950 og senere gjort i svært minneverdige versjoner av Nina Simone, Elkie Brooks og Jeff Buckley. Selv i dette overlegne selskapet setter jeg mine dukater på Shaye Zadravecs utsøkte, kontrollerte foredrag. Vi snakker et helt oppsiktsvekkende sang-talent. Verden og vi kommer til å høre mer, mye mer til Shaye Zadravec.
- Jeg er først og fremst en tolker av sanger, forteller Shaye,- her i Calgary er nok det litt uvanlig, langt de fleste sangerne skriver også sitt eget materiale. Det er et visst press for at jeg også skal gjøre det, men så langt har jeg mye større utbytte av å lete opp sanger jeg forstår passer for min stemme, min måte å synge på.
Den arbeidsteorien utløser jack-pot også på debutalbumet, som åpner med to av undertegnedes all-time favoritt-sanger, Jay Farrars (Son Volt) «Windfall» og Jesse Winchesters «Biloxi».
- Det var Gøran som foreslo «Windfall», avslører Shaye. Det kan ha sammenheng med at Gøran Grini faktisk har spilt sammen med Farrar for noen år siden, sangen åpnet Son Volts debutalbum, Trace, sluppet samme år som Shaye ble født.
- «Biloxi» kom fra faren min, som er en stor musikkfan, Jesse Winchester var jo en amerikansk «draft-dodger» fra Vietnam-krigen som rømte til Canada og laget debutalbumet sitt i 1970 sammen med Robbie Robertson fra The Band. Han lengtet til Sørstatene da han skrev «Biloxi».
Shaye forteller at bestefaren hennes var profesjonell pedal steel-gitarist (!), men at det først var da hun var atten at hun forstod at det å synge kunne innebære en karriere. Uansett skulle hun drive med noe kreativt, til å begynne med var det dans og drama.
Nå trekker hun fram Patsy Cline og Harry Nilsson som favorittsangerne, farens utgave av Nilssons american standard-album, A little touch of Schmilsson in the Night (1973) som essensiell.
To av sangene på albumet er skrevet av Ian Tyson (87), den kanadiske legenden som i 1988 sang sin evergreen «Four Strong Winds» under åpningen av OL i Calgary.
- Vi spilte inn hans «Summer´s gone» og «Silver Bell» på ranchen hans ved Longview utenfor Calgary, han var veldig involvert og insisterte på at det måtte være two-step, at man skulle kunne danse til det. Det var med nød og neppe vi klarte å overtale ham til å synge duetten på «Silver Bell». Det var en stor opplevelse, noe jeg alltid vil huske.
Albumet har en coda, instrumentalen «East Longwiew Serenade», komponert av Grini, inneholdende opptak av vind og coyoter fra Tysons ranch.
På hjemmebane er Shaye i ferd med å synge seg opp og frem, hun har vært gjest på turnéer med så forskjellige artister som first nation-sanger William Prince og de europeiske opera/ pop sangerne Il Divo.
Året det virkelig var så bratt
I den uka i mars da pandemien traff Norge, var jeg opptatt med å hjelpe min gode venn, den amerikanske sangeren/ låtskriveren/ maleren/ forfatteren Tom Russell med en Norges-turné. Tom rakk å spille i Halden, enda en fantastisk wild ride av en fortellerkveld. Russell er en av verdens beste og mest nådeløse historiefortellere, at han skriver sanger og spiller gitar er bare et formidlingsmessig kort-triks.
Dagen etter hadde han en samtale med bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo, foran et lydhørt publikum. Thorsen oversatte i sin tid Russells roman «Blodsport» til norsk.
Mens vi var på Tronsmo kom meldinga om at konserten i Oslo dagen etter, 12. mars, var avlyst. Stemningen snudde brått.
Tom og kona, Nadine, lyktes med å booke om flighter og kom seg så vidt ut av Norge før nedstengningen.
I likhet med mange av sine kolleger har Russell holdt seg aktiv hjemme, med gitar, pen og pensel. Han har også fått god tid til å arrangere flere nett-sendte festivaler sammen med et knippe av sine venner og kolleger, som Emmylou Harris, Bernie Taupin, Colter Wall, Ramblin´ Jack Elliot, Ian Tyson, Jon Langford, Ralph McTell, Joe Ely og Fats Kaplin. Sjekk dem ut, de ligger der ute på den store digitale prærien et sted!
En virkelig outlaw country-sanger som kunne ha vært med på Toms festivaler er Sturgill Simpson. Tom og Sturgill har definitivt samme antagonistiske forhold til country-etablissementet i Nashville.
Etter et par album på stort plateselskap, de vidt forskjellige A Sailor´s Guide to Earth (2016) og fjorårets hardrockende Sound & Fury, runder Sturgill Simpson av året med to diametralt lydende plater, til sammen over tretti bluegrass-sanger; Cuttin´ Grass, Vol. 1: The Butcher Shoppe Sessions og Cuttin´ Grass Vol. 2: The Cowboy Arms Sessions.
Simpson er fra Jackson, Kentucky, bluegrassstaten. I våres skulle han på stor turné sammen med Tyler Childers, som skulle komme rett fra sin bejublede spilling på Interstate 20 i Oslo.
Turnéen gikk selvfølgelig i vasken, i tillegg ble Simpson smittet av korona. Visstnok en tøff runde. Da han kom seg på beina, fant han ut at han skulle benytte ledigheten til å spille inn sanger på nytt fra sine utgivelser, inkludert noen fra det tidlige bandet Sunday Valley. Prosjektet ble realisert sammen med et knippe bluegrassmusikere i nabolaget, blant annet eminente Tim O´Brien og Stuart Duncan.
Simpson utfordret fansen på at om de donerte penger over et visst nivå til noen av hans utvalgte gode formål, så skulle det bli plater. Ikke overraskende skjedde det, og resultatet kan meget vel sammenlignes med bluegrass-plata Steve Earle laget sammen med Del McCoury band i 1999, The Mountain.
Låtorienterte samlinger som vektlegger samspill foran den typen flashy spilling som dominerer alt for mange kontemporære bluegrassplater. Med Simpsons sonore stemme som superbonus for alle oss som fryktet at countrysangeren Sturgill Simpson skulle være tapt til rocken for godt.
Norsk americana-musikk er i ferd med å spille seg opp i den absolutte elite-divisjonen. Jeg gjentar; Norsk americana står ikke tilbake for norsk black metal eller norsk jazz når det kommer til å servere overlegne plateutgivelser som i akselererende grad får internasjonal oppmerksomhet.
Her er et bevis for det høye nivået på norsk americana. Worry Chord (Grappa), plata til sanger/ låtskriver Einar Flaa passerte under radaren min, og etter alt å dømme de fleste andre musikkjournalisters radar, da den kom ut på forsommeren.
Åpningssangen «Your Father´ Car» får deg til febrilsk å bla i den mentale Neil Young- platekassa. Har den godeste Young klart å lure ut den mest overlegne 70-talls-plata si uten å fortelle noen?
Unge (formoder jeg) Flaa har fått hjelp av produsent/ musiker Geir Sundstøl som heller magisk pedal steel over mesteparten av de ti glimrende sangene og drysser noen knivsodder med marxophone, optigan, drone box og diverse Resonator gitarer her og der for godt mål. Trommis ekstraordinær Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre sørger for at grooven er i lomma, som det heter.
Så, om du skulle bekymre deg, worry, for noe i musikkåret som gikk, så er det at du går glipp av Worry Chord.
Men det stopper ikke med Einar Flaa og hans nye plate når det kommer til norske americana artister og plater som fortjener mye mer og bedre oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet.
Trioen Sweetheart består av gitarist/ sanger John-Arne Ø. Gundersen, pianist/ sanger Anne Mette Hårdnes og pedal steel-gitarist Frode Bjørnstad.
På sitt selvtitulerte album har de fått hjelp av produsent Kenneth Ishak og Tor Egil Kreken på banjo og Christer Engen på perkusjon for å lage et lavmælt og melodisk lydbilde som elegant plasserer seg i noir-americanaen, som en norsk ekvivalent til det kanadiske Kacy & Clayton driver med. Start gjerne med sangen «Leaving now for Stockholm» og la deg bli dratt inn i et melankolsk og særs vakkert musikalsk landskap.
Hva med Vild Vest-landet? Joda, Bergen & co kan også skilte med plater som ikke kan la døra til 2020 lukkes bak seg uten å bli gjenstand for høylytte utrop.
Mighty Magnolias frontes av sangerne Emil Nordtveit og Ine Tumyr og teller den oppsiktvekkende gode gitaristen Erik Rolland.
Kvartetten, som muligens er en septett, viderefører og oppdaterer den stolte countryrocktradisjonen som Flying Norwegians & Rune Walle (der fikk jeg trukket frem Walle, norsk rocks ufortjent glemte foregangsmann) skapte på midten av 1970-tallet. Mighty Magnolias er her & nå med plata Magnolianesque (EAN music). Energisk og dynamisk og stint av lekre detaljer.
Selvfølgelig kan ikke en tur til Bergen utelukke HP Gundersen, som har samlet et lag på The Bread Factory for å spille inn plata Hanna White and The Nordic Connections, der Hanna White er en fin-fin engelsk sanger/ låtskriver. Med HP i bildet vet vi at dette er for real og at han spiller overlegen pedal steel.
Kacy & Clayton and Marlo Williams:
Plastic Bouquet (New West)
Duoen Kacy & Clayton har base i Saskatoon, Saskatchewan i Kanada, Marlon Williams holder til i Australia, men er av Maori-avstamning og er født i Christchurch (!), New Zealand.
På slutten av 2018 førte gjensidig beundring mellom de tre artistene til felles plateinnspilling i Kacy & Claytons hjemtrakter.
En drøyt år senere spilte Kacy & Clayton, som heter Kacy Lee Anderson og Clayton Linthicum og er søskenbarn, på Interstate 20 på Vulkan i Oslo. I mine ører en magisk konsert, som også krevde at du hørte godt etter for å ta inn de lavmælte nyansene.
Et viktig, og etter mitt syn underkommunisert, aspekt ved den nye situasjonen som innspilt musikk er underlagt, er at den nedjusterte økonomien kan være artistisk frigjørende.
Mens det i den gamle «plateøkonomien» gjennomgående ble vurdert hvilke potensielt store eller større inntekter som fysisk salg kunne bringe, så er man nå tvunget til å finne innspillings-løsninger som er bærekraftige på et vesentlig lavere nivå. Dette fører til at man kan ta større musikalske/ kunstneriske risikoer. Samarbeid mellom artister er ikke lenger på samme måte underlagt hensynet til salgspotensial.
Kort og godt; Musikken har en nyvunnet frihet.
Det er fullt mulig å se samarbeidet mellom Kacy & Clayton og Marlon Williams i et slikt lys. For ti år siden hadde antakelig både plateselskap og management vært på pletten med sine forbehold.
Marlon Williams er en «rising star», både som sanger/ låtskriver og som skuespiller.
For tre år siden ble han «oppdaget « på en klubb av regissøren/ skuespilleren Bradley Cooper og havnet i storfilmen A Star is born (2018). I disse dager er han aktuell i True History of the Kelly Gang med blant andre Russell Crowe. Han har også en rolle i den kommende filmen Lone Wolf.
Marlon Williams har sluppet to soloplater, i 2015 og 2018 som har vekket fortjent oppsikt. Stemmen hans, som noen sammenligner med Roy Orbison og Chris Isaak, bidrar selvfølgelig til at folk spisser ører.
Men det var Marlons egne ører som pekte oppover da han på turné i Europa hørte sangen «Springtime of the year» fra Kacy & Claytons andre album, Strange Country (2015), og trodde at det var en glemt «klassiker» fra 1970-tallet.
Når han fant ut at Kacy & Clayton var kanadiere på hans egen alder, da i midten av 20-åra, tok han kontakt.
Siden har Kacy & Clayton laget to plater med «automatisk kred-givende» Jeff Tweedy, og utgjør nå sammen med Colter Wall og Deep Dark Woods en fin Saskatoon-scene.
Så viser det seg at Kacys og Marlons stemmer passer perfekt sammen, de blir umiddelbart et neo-countryrock par ala Gram & Emmylou, med Claytons sprakende, kombinert delikate og halsbrekkende Telecaster-løp, krysset med sublime steel-gitar-kor, som suverent krydder.
Her er kremlåter i fleng; tittelkuttet handler om slike hjemmelagde minnesteder langs veien som vi også ser i Norge, her med plastikkblomster, og en grusom historie om en bil som blir delt i to.
«Light of Love» har til og med popradio-potensiale, «Arahura», der Williams store og spesielle stemme stadfestes, er om en hellig i elv i kulturen som han har vokst opp i, «Old fashioned man» er en klassisk country-duett, i trav gjennom tiårene.
Et album som på tampen av året med letthet spiller seg inn høyt på lista over årets americana-plater.