top of page
Valg i frihetens ødemark
Iris DeMent
Iris_Dement_-_Ron_Baker_-_2007.jpg

Da jeg i 1994 bodde i USA, som OL-flyktning, hadde jeg et par skjellsettende opplevelser som jeg vil bære med meg for alltid.

Begge peker fram mot situasjonen som amerikanere, og implisitt alle vi andre, befinner seg i nå da det bare er timer igjen til det udiskutabelt viktigste amerikanske presidentvalget siden det som fant sted tirsdag 8. november 1864, da Abraham Lincoln ble gjenvalgt.

            Bare noen få uker etter at vi hadde ankommet Austin, Texas i januar det året, fanget jeg opp nyheten om at det skulle være en demonstrasjon utenfor Texas State Capitol, i motsatt ende av Congress-avenyen der de hippeste musikk-klubbene i Texas-hovedstaden i dag befinner seg.

            Texas-chapteret av Ku Klux Klan skulle ha et såkalt rally på trappene til den ruvende Capitol-bygningen, selvfølgelig er den større enn den originale i Washington, alt er større i Texas, også det fremste symbolet på USAs beste idé, demokratiet.

            Denne lørdag ettermiddagen befant det seg femten-tjue kappekledde Ku Klux Klan-medlemmer, noen med hette over hodet, noen uten, på den ene siden av solide sperringer, på den andre siden et par tusen motdemonstranter.

            Motdemonstrantene holdt et vedvarende helvetes leven med allehånde medbrakte redskaper som trommer og horn, mens Ku Klux Klan-folka prøvde å ta til motmæle med å spille «Sweet Home Alabama» fra en overstyrt høyttaler på en pick-up truck, og å holde sine appeller via et sørgelig inadekvat PA-anlegg.

Jeg kom meg nærme nok til å bare stå noen skarve meter fra de hvitkledde figurene som under andre, mørkere omstendigheter ville ha skremt livet av meg. Her var de bare triste, like deprimerende som mange av Trump-tilhengerne som befolker Thomas Seltzers «UXA»-serie.

            Noen måneder senere i 94 befant jeg meg på en road-trip sammen med min nye gode venn, den sveitsiske musikkjournalisten Michael Uhlman, som også hadde bosatt seg i Austin.

Målet vårt var å besøke gravstedene til country musikk-fedrene Jimmie Rodgers i Meridian, Mississippi og Hank Williams i Montgomery, Alabama.

            Vi kjørte inn til Montgomery via US Route 80 fra Selma, den samme veien som civil rights-marsjen gikk i 1965. Over «Edmund Pettus Bridge» (fortsatt, i 2020, oppkalt etter en senator og leder av Alabama Ku Klux Klan) og 80-90 kilometer østover.

            I Montgomery kjøpte vi t-skjorter med motiv av Hank hvor han svever opp fra graven, til salgs på kirkegården!, etter å ha sett de identiske, gigantiske, side om side gravstøttene til Hank og hans eks-kone, Audrey!!

            Men det som har brent seg fast fra oppholdet i Montgomery, er besøket på «Civil Rights Memorial», der Martin Luther King-sitatet «Until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream» kan leses på den vertikale svarte granitten under et tynt lag av rennende vann.

            Det Maya Linn-skapte monumentet inneholder også et horisontalt hjul der navnene på 41 civil rights-martyrer er listet, med vann flommende fra et hull i midten.

Det gjorde stort inntrykk at «Civil Right Memorial» i 1994 fortsatt var avhengig av væpnet vakt døgnet rundt for ikke å bli utsatt for sabotasje.

            Tidligere i høst slapp Arkansas sanger/ låtskriver Iris Dement to sanger som er sterke og følelsesladde aktivist/ protestsanger knyttet til de dramatiske tidene vi befinner oss i, «How long» og «Going down to Texas to sing». Det finnes knapt bedre ting å gjøre denne mandagen enn å komme seg på nettet og høre Iris synge.

            Iris DeMent albumdebuterte i 1992 med Infamous Angel og på coveret stod det å lese følgende i et kort, typisk humoristisk statement fra John Prine; «So listen to this music, this Iris DeMent. It´s good for you».

Fire år senere, er jeg stolt over å kunne slå fast, spilte både John Prine og Iris DeMent på Down on the Farm på Gribsrød gård i Halden.

            I teksten til «How long» synger Iris følgende; «Someone asked a question once of Martin Luther King/ How long do you stay the course and dream the dream?/ But it seems evil´s won And greed is on the throne/ And you feel like the silenced voice In A wilderness all alone/ How long? How long?

Refrenget går: «He said, till justice rolls down like water..»

            «Going down to sing in Texas» åpner på denne måten; «I´m going down to sing in Texas/ Where anybody can carry a gun/ But we will all be so much safer there/ The biggest lie under the sun».

            Min gode venn, gitarist og musikkprodusent Andrew Hardin (Tom Russell Band), er bosatt i kunstnerbyen Wimberley, sør for Austin, TX. Han forteller at halve byen, selv en uvanlig liberal en, er trumpister som kjører rundt i pick-up trucks med Trump-flagg og påstår at påbudt maske-bruk er venstresiden som tar fra dem den grunnlovs-beskyttede friheten.

            Andy minner meg på at Iris DeMent allerede i 1996 tok tøft stilling til den triste utviklingen med sangen «Wasteland of the Free» på det Grammy-nominerte albumet The way I should og betalte en høy personlig pris for den kompromissløse teksten.

Sangen er en absolutt forløper til «Going down to sing in Texas», legg den til på dagens spilleliste.

            Andy ser helsvart på morgendagens valg; «Viss Trump vinner, eller på en annen måte beholder makta, er vi fucked».

            Fra Nashville sender norskættede Ed Pettersen, frontmann i Mad King Edmund, følgende mailbudskap; «Jeg håper slutten på vårt nasjonale mareritt er nær. Amerika pleide å bli sett på som et slags utopia, landet for gjenoppfinning og drømmer, men vi har blitt den siviliserte verdens stående vits. Det vil det ta mye lengre enn fire år å reparere.»

            Fra Chicago kommer låtskriver og maler Jon Langford med følgende melding; « I et hvilket som helst tilregnelig land som måtte dele noen verdier med den politikken jeg vokste opp med ville Trump vært sjanseløs, men dette er ikke lenger et tilregnelig land. Den reine vekta av ignoranse og bullshit jeg må vade gjennom hver dag gjør dette til et veldig viktig valg for meg personlig.»

Jørund Vålandsmyr & Menigheten:
Hvite dager, mørke netter (Apollon Records)
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 13.52.46.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 13.51.57.png

Jørund Vålandsmyr & Menigheten var virkelig fjorårets dark horse innen det stadig ekspanderende norske americana-feltet.

Debutalbumet, med den noe defensive tittelen Til dere som er lykkelige, var egenartet og gjennomført nok til at det bar hele veien til Spellemannpris i countrykategorien.

            Vålandsmyr er åpenbart en kar som har mer på hjertet, og ikke ser noen grunn til å somle bort momentet, oppfølgeralbumet er her temmelig nøyaktig ett år senere.

            Hvite dager, mørke netter er laget med en utvidet versjon av bandet Menigheten, som fortsatt teller gitarist Jørn Raknes, bassist Hans Wagner og trommeslager Finn Håkon Werner Borgi, men nå også inkluderer duoen Ole & Silje Huleboer; Ole Øvstedal på tangenter og Silje Høgevold på koringer.

            Ikke slik at debuten på noen måte føltes musikalsk snever, den brettet ut sangene i flere retninger, men hadde en tekstmessig svart tråd, som fikk meg til å betegne albumet som «Black Americana», en sjanger som jo måtte oppstå i svartmusikkens hjemland.

            Men Hvite dager, mørke netter er definitivt noe annet, de ti sangene utgjør rett og slett et voldsomt musikalsk spekter, country bare en liten del. Slik man laget plater på 1970-tallet før markedstilpasning og strenge musikalske kategorier ble alfa og omega.

            Dette er rett og slett et veldig ambisiøst rockalbum, et Physical Graffiti møter Sandinista på et Sørland(et) der protagonisten baler med helt andre utfordringer enn latterlig høye hotellpriser og sviktende badetemperaturer.

            Strømmer man Hvite netter og mørke dager, og er klar for litt egen rekkefølge-redigering, foreslår jeg at man starter med «Stengt opp i et hjørne», en nesten seks minutters proggrock-utblåsning der Raknes hylende gitarer går i clinch med kaskader av keyboard fra Øvstedal. En østlig vibb gjennomsyrer det dramatiske anslaget, Vålandsmyr svaier på toppen som en svovelpredikant med med fyr i prestekjolen.

            Men til kjøreplanen, åpningskuttet «# utbyttbar», kaster oss rett inn i det som er hovedtemaet her, den vanskelige, for ikke å si umulige kjærlighetens irrganger.

Et prosjekt som i Vålandsmyrs (og med-tekstforfatter Bernhard Vigens) penn snarere og oftere fremstår som kjærlighetens umulige labyrint.

En kjapp trommegroove pisker fram en klagesang «  «Det gjør så vondt å være mann og kvinne…» Det handler om helt forskjellige, ikke kompatible forventninger til et forhold, barn eller ikke barn. Temmelig vesentlig stuff. «Var det egentlig helt utbyttbar jeg var» er ikke refrenget for de glade lag.

            «Du vet» er antakelig det nærmeste denne nye plata kommer feelingen fra debuten.   Til en oppstemt og fengende melodi får vi en bekmørk tekst («Du svelger noen piller og drømmer om englevinger..») som effektivt sparker beina under seg selv når det kommer til muligheten for radiospilling.

            Vålandsmyr har en klar forkjærlighet for å lage nyord, «Selvmedlidenintensivering» er en munnfull, men er likevel en pekepinn om hvor dette bærer. Ikke til noe godt.

Trommis Borgi gasser tempoet fram og Raknes flekker av en superb lap-steel solo. «Selv om man får skreve det ned, så går det egentlig ingen sted. Hvem bryr seg om du har forstått, de er slett ikke mine stier du har gått, slett ikke mine tårer du har grått..»

            «Takk for at du gav meg rusen» en småfunky rytme drives av et tilnærmet trylleorgel fra Øvstedal, og er enda et ubehagelig blikk inn bak fasaden i folkehjemmet, «..Når tørsten er alt man har, og innser at man skal bli far..» «..fra barskapet til farskapet..»                    «Man gir jo bort sin halve bakgrunn, selv om den ligger i en avgrunn..», «Takk for at du gav meg rusen, sorgen at jeg ble meg selv..» «Jo lenger ned en nedgang kommer, jo dypere stikker en fyllepenn..»

Lystig er det definitivt ikke, selv om musikerne prøver å holde stemningen oppe med allehånde påfunn.

            «Rekvedstund» er nok et slik ord som du må ha hatt opphold i Vålandsmyrs hode    en stund for å ta inn. «Bluesomsorg» likeså. Men de bidrar til at det danner seg et mønster, et eget uttrykk, et eksperimenterende og hemningsløst rock-poesi-språk.

            «Verkesteder» er powerpop, på kanten til punk, med illsinte vepsegitarer. Enda et bidrag til platas store spekter.

            Avslutningen, «Å redigere bort et liv», en slags popsang om abort høres det ut som, (!) skvulper av gårde med skimrende steelgitarer og blippende keyboardsdetaljer og vender tilbake til albumets «raison d´etre»,  det som skjer i den potensielle dødsonen der mann og kvinne møter sannhetens øyeblikk.

«Skal klore meg gjennom dette livet, det aller siste noen sinne, du ville så gjerne ha meg med, men du vet vi hadde styrt hverandre ned.»

            Det er selvfølgelig sangeren Jørund Vålandsmyr som effektiv binder dette sammen. Han har stemmen som med autoritet balanserer mellom predikant og svulmende smertesanger, mellom delaktig reporter fra den mellommenneskelige eksistensens tussmørke, der den egentlige kjønnskampen utspiller seg, og det stadig mer futile oppdraget, å være en enkel mann i en ubegripelig verden.

Shaye Zadravec, den nye, store kanadiske stemmen
Now and Then.jpeg

 - Det var gitaristen min, Tim Leacock, som foreslo at vi skulle kalle den første EPen min for Norway, som en hyllest til Gøran, forteller den kanadiske sangerinnen Shaye Zadravec (25) på skype fra managerens sitt kontor i Calgary, Alberta,- han har vært helt avgjørende for at innspillingene våre har blitt det de har blitt. Vi rakk akkurat å treffe hverandre i januar i år, rett før pandemien. EPen spilte vi inn via nettet i 2018, det nye albumet, Now and Then, gjorde vi i studio i Calgary med noen av Canadas beste americana-musikere under ledelse av Gøran.

 

Gøran er altså Gøran Grini, kjent her i Norge som pianist for Paal Flaata og Midnight Choir og produsent for blant andre Tommy Tokyo, Hege Brynildsen og Chip Taylor.

            Det er Taylor som er forbindelsesleddet til Shaye Zadravec og hennes manager.

På Norway gjør Shaye en fantastisk tolkning av sangen «Lilac Wine», skrevet av James Shelton helt tilbake i 1950 og senere gjort i svært minneverdige versjoner av Nina Simone, Elkie Brooks og Jeff Buckley.  Selv i dette overlegne selskapet setter jeg mine dukater på Shaye Zadravecs utsøkte, kontrollerte foredrag. Vi snakker et helt oppsiktsvekkende sang-talent. Verden og vi kommer til å høre mer, mye mer til Shaye Zadravec.

            - Jeg er først og fremst en tolker av sanger, forteller Shaye,- her i Calgary er nok det litt uvanlig, langt de fleste sangerne skriver også sitt eget materiale. Det er et visst press for at jeg også skal gjøre det, men så langt har jeg mye større utbytte av å lete opp sanger jeg forstår passer for min stemme, min måte å synge på.

            Den arbeidsteorien utløser jack-pot også på debutalbumet, som åpner med to av undertegnedes all-time favoritt-sanger, Jay Farrars (Son Volt) «Windfall» og Jesse Winchesters «Biloxi».

 

- Det var Gøran som foreslo «Windfall», avslører Shaye. Det kan ha sammenheng med at Gøran Grini faktisk har spilt sammen med Farrar for noen år siden, sangen åpnet Son Volts debutalbum, Trace, sluppet samme år som Shaye ble født.

- «Biloxi» kom fra faren min, som er en stor musikkfan, Jesse Winchester var jo en amerikansk «draft-dodger» fra Vietnam-krigen som rømte til Canada og laget debutalbumet sitt i 1970 sammen med Robbie Robertson fra The Band. Han lengtet til Sørstatene da han skrev «Biloxi».

Shaye forteller at bestefaren hennes var profesjonell pedal steel-gitarist (!), men at det først var da hun var atten at hun forstod at det å synge kunne innebære en karriere. Uansett skulle hun drive med noe kreativt, til å begynne med var det dans og drama.

Nå trekker hun fram Patsy Cline og Harry Nilsson som favorittsangerne, farens utgave av Nilssons american standard-album, A little touch of Schmilsson in the Night (1973) som essensiell.

            To av sangene på albumet er skrevet av Ian Tyson (87), den kanadiske legenden som i 1988 sang sin evergreen «Four Strong Winds» under åpningen av OL i Calgary.

- Vi spilte inn hans «Summer´s gone» og «Silver Bell» på ranchen hans ved Longview utenfor Calgary, han var veldig involvert og insisterte på at det måtte være two-step, at man skulle kunne danse til det. Det var med nød og neppe vi klarte å overtale ham til å synge duetten på «Silver Bell». Det var en stor opplevelse, noe jeg alltid vil huske.

Albumet har en coda, instrumentalen «East Longwiew Serenade», komponert av Grini, inneholdende opptak av vind og coyoter fra Tysons ranch.

            På hjemmebane er Shaye i ferd med å synge seg opp og frem, hun har vært gjest på turnéer med så forskjellige artister som first nation-sanger William Prince og de europeiske opera/ pop sangerne Il Divo.

Jørund Vålandsmyr
Shaye Zadravec
Året det virkelig var så bratt

I den uka i mars da pandemien traff Norge, var jeg opptatt med å hjelpe min gode venn, den amerikanske sangeren/ låtskriveren/ maleren/ forfatteren Tom Russell med en Norges-turné. Tom rakk å spille i Halden, enda en fantastisk wild ride av en fortellerkveld.  Russell er en av verdens beste og mest nådeløse historiefortellere, at han skriver sanger og spiller gitar er bare et formidlingsmessig kort-triks.    

 

            Dagen etter hadde han en samtale med bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo, foran et lydhørt publikum. Thorsen oversatte i sin tid Russells roman «Blodsport» til norsk.

            Mens vi var på Tronsmo kom meldinga om at konserten i Oslo dagen etter, 12. mars, var avlyst. Stemningen snudde brått.

Tom og kona, Nadine, lyktes med å booke om flighter og kom seg så vidt ut av Norge før nedstengningen.

            I likhet med mange av sine kolleger har Russell holdt seg aktiv hjemme, med gitar, pen og pensel. Han har også fått god tid til å arrangere flere nett-sendte festivaler sammen med et knippe av sine venner og kolleger, som Emmylou Harris, Bernie Taupin, Colter Wall, Ramblin´ Jack Elliot, Ian Tyson, Jon Langford,  Ralph McTell, Joe Ely og Fats Kaplin. Sjekk dem ut, de ligger der ute på den store digitale prærien et sted!

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.31.32.png

En virkelig outlaw country-sanger som kunne ha vært med på Toms festivaler er Sturgill Simpson. Tom og Sturgill har definitivt samme antagonistiske forhold til country-etablissementet i Nashville.

            Etter et par album på stort plateselskap, de vidt forskjellige A Sailor´s Guide to Earth (2016) og fjorårets hardrockende Sound & Fury, runder Sturgill Simpson av året med to diametralt lydende plater, til sammen over tretti bluegrass-sanger; Cuttin´ Grass, Vol. 1: The Butcher Shoppe Sessions og Cuttin´ Grass Vol. 2: The Cowboy Arms Sessions.

            Simpson er fra Jackson, Kentucky, bluegrassstaten. I våres skulle han på stor turné  sammen med Tyler Childers, som skulle komme rett fra sin bejublede spilling på Interstate 20 i Oslo.

            Turnéen gikk selvfølgelig i vasken, i tillegg ble Simpson smittet av korona. Visstnok en tøff runde. Da han kom seg på beina, fant han ut at han skulle benytte ledigheten til å spille inn sanger på nytt fra sine utgivelser, inkludert noen fra det tidlige bandet Sunday Valley. Prosjektet ble realisert sammen med et knippe bluegrassmusikere i nabolaget, blant annet eminente Tim O´Brien og Stuart Duncan.

            Simpson utfordret fansen på at om de donerte penger over et visst nivå til noen av hans utvalgte gode formål, så skulle det bli plater. Ikke overraskende skjedde det, og resultatet kan meget vel sammenlignes med bluegrass-plata Steve Earle laget sammen med Del McCoury band i 1999, The Mountain.

Låtorienterte samlinger som vektlegger samspill foran den typen flashy spilling som dominerer alt for mange kontemporære bluegrassplater. Med Simpsons sonore stemme som superbonus for alle oss som fryktet at countrysangeren Sturgill Simpson skulle være tapt til rocken for godt.

Norsk americana-musikk er i ferd med å spille seg opp i den absolutte elite-divisjonen. Jeg gjentar; Norsk americana står ikke tilbake for norsk black metal eller norsk jazz når det kommer til å servere overlegne plateutgivelser som i akselererende grad får internasjonal oppmerksomhet.

            Her er et bevis for det høye nivået på norsk americana. Worry Chord (Grappa), plata til sanger/ låtskriver Einar Flaa passerte under radaren min, og etter alt å dømme de fleste andre musikkjournalisters radar, da den kom ut på forsommeren.

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.35.02.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.47.03.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.37.58.png

Åpningssangen «Your Father´ Car» får deg til febrilsk å bla i den mentale Neil Young- platekassa. Har den godeste Young klart å lure ut den mest overlegne 70-talls-plata si uten å fortelle noen?

            Unge (formoder jeg) Flaa har fått hjelp av produsent/ musiker Geir Sundstøl som heller magisk pedal steel over mesteparten av de ti glimrende sangene og drysser noen knivsodder med marxophone, optigan, drone box og diverse Resonator gitarer her og der for godt mål. Trommis ekstraordinær Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre sørger for at grooven er i lomma, som det heter.

            Så, om du skulle bekymre deg, worry, for noe i musikkåret som gikk, så er det at du går glipp av Worry Chord.

            Men det stopper ikke med Einar Flaa og hans nye plate når det kommer til norske americana artister og plater som fortjener mye mer og bedre oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet.

            Trioen Sweetheart består av gitarist/ sanger John-Arne Ø. Gundersen, pianist/ sanger Anne Mette Hårdnes og pedal steel-gitarist Frode Bjørnstad.

            På sitt selvtitulerte album har de fått hjelp av produsent Kenneth Ishak og Tor Egil Kreken på banjo og Christer Engen på perkusjon for å lage et lavmælt og melodisk lydbilde som elegant plasserer seg i noir-americanaen, som en norsk ekvivalent til det kanadiske Kacy & Clayton driver med. Start gjerne med sangen «Leaving now for Stockholm» og la deg bli dratt inn i et melankolsk og særs vakkert musikalsk landskap.

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.39.29.png
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.40.28.png

Hva med Vild Vest-landet? Joda, Bergen & co kan også skilte med plater som ikke kan la døra til 2020 lukkes bak seg uten å bli gjenstand for høylytte utrop.

            Mighty Magnolias frontes av sangerne Emil Nordtveit og Ine Tumyr og teller den oppsiktvekkende gode gitaristen Erik Rolland.

Kvartetten, som muligens er en septett, viderefører og oppdaterer den stolte countryrocktradisjonen som Flying Norwegians & Rune Walle (der fikk jeg trukket frem Walle, norsk rocks ufortjent glemte foregangsmann) skapte på midten av 1970-tallet. Mighty Magnolias er her & nå med plata Magnolianesque (EAN music). Energisk og dynamisk og stint av lekre detaljer.

            Selvfølgelig kan ikke en tur til Bergen utelukke HP Gundersen, som har samlet et lag på The Bread Factory for å spille inn plata Hanna White and The Nordic Connections, der Hanna White er en fin-fin engelsk sanger/ låtskriver. Med HP i bildet vet vi at dette er for real og at han spiller overlegen pedal steel.

Året det virkelig var så bratt
Kacy & Clayton and Marlo Williams:
Plastic Bouquet (New West)
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.11.02.png

Duoen Kacy & Clayton har base i Saskatoon, Saskatchewan i Kanada, Marlon Williams holder til i Australia, men er av Maori-avstamning og er født i Christchurch (!), New Zealand.

            På slutten av 2018 førte gjensidig beundring mellom de tre artistene til felles plateinnspilling i Kacy & Claytons hjemtrakter.

En drøyt år senere spilte Kacy & Clayton, som heter Kacy Lee Anderson og Clayton Linthicum og er søskenbarn, på Interstate 20 på Vulkan  i Oslo. I mine ører en magisk konsert, som også krevde at du hørte godt etter for å ta inn de lavmælte nyansene. 

            Et viktig, og etter mitt syn underkommunisert, aspekt ved den nye situasjonen som innspilt musikk er underlagt, er at den nedjusterte økonomien kan være artistisk frigjørende.

            Mens det i den gamle «plateøkonomien» gjennomgående ble vurdert hvilke potensielt store eller større inntekter som fysisk salg kunne bringe, så er man nå tvunget til å finne innspillings-løsninger som er bærekraftige på et vesentlig lavere nivå. Dette fører til at man kan ta større musikalske/ kunstneriske risikoer. Samarbeid mellom artister er ikke lenger på samme måte underlagt hensynet til salgspotensial.

Kort og godt; Musikken har en nyvunnet frihet.

            Det er fullt mulig å se samarbeidet mellom Kacy & Clayton og Marlon Williams i et slikt lys. For ti år siden hadde antakelig både plateselskap og management vært på pletten med sine forbehold.

            Marlon Williams er en «rising star», både som sanger/ låtskriver og som skuespiller.

For tre år siden ble han «oppdaget « på en klubb av regissøren/ skuespilleren Bradley Cooper og havnet i storfilmen A Star is born (2018). I disse dager er han aktuell i True History of the Kelly Gang med blant andre Russell Crowe. Han har også en rolle i den kommende filmen Lone Wolf.

            Marlon Williams har sluppet to soloplater, i 2015 og 2018 som har vekket fortjent oppsikt. Stemmen hans, som noen sammenligner med Roy Orbison og Chris Isaak, bidrar selvfølgelig til at folk spisser ører.

            Men det var Marlons egne ører som pekte oppover da han på turné i Europa hørte sangen «Springtime of the year» fra Kacy & Claytons andre album, Strange Country (2015), og trodde at det var en glemt «klassiker» fra 1970-tallet.

Når han fant ut at Kacy & Clayton var kanadiere på hans egen alder, da i midten av 20-åra, tok han kontakt.

            Siden har Kacy & Clayton laget to plater med «automatisk kred-givende» Jeff Tweedy, og utgjør nå sammen med Colter Wall og Deep Dark Woods en fin Saskatoon-scene.

            Så viser det seg at Kacys og Marlons stemmer passer perfekt sammen, de blir umiddelbart et neo-countryrock par ala Gram & Emmylou, med Claytons sprakende, kombinert delikate og halsbrekkende Telecaster-løp, krysset med sublime steel-gitar-kor, som suverent krydder.

            Her er kremlåter i fleng; tittelkuttet handler om slike hjemmelagde minnesteder langs veien som vi også ser i Norge, her med plastikkblomster, og en grusom historie om en bil som blir delt i to.

            «Light of Love» har til og med popradio-potensiale, «Arahura», der Williams store og spesielle stemme stadfestes, er om en hellig i elv i kulturen som han har vokst opp i, «Old fashioned man» er en klassisk country-duett, i trav gjennom tiårene.

            Et album som på tampen av året med letthet spiller seg inn høyt på lista over årets americana-plater.

The Earles of song
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.52.19.png

«Dette er den eneste måten jeg vet om som jeg kan få sagt farvel på», har Steve Earle (65) uttalt i forbindelse med at han allerede tidlig i 2021 slipper et album bestående av sanger skrevet av sønnen, Justin Townes Earle.

            Justin Townes, JT, døde av det som har blitt beskrevet som  en «fentanylblandet kokain-overdose», et uhell, 20. august i fjor. Han ble 38 år gammel og etterlater seg datteren Etta St. James Earle, 3. Alle inntekter fra salget av albumet JT går til et fond for Etta.

            Justin Townes var den eldste av Steve Earles tre sønner, moren hans var Carol Ann Hunter, som var den tredje av Steves så langt syv koner.

Han ble født mens Steve Earle var alt annet en modell-pappa og allerede fra da han var to år gammel var det moren som tok seg av ham, alene.

Ti år senere, da Earle hadde fått orden på sitt liv som rusavhengig, flyttet Justin Townes til faren. Men hadde allerede rukket å skaffe seg de samme problemene som faren hadde slitt med. Justin Townes var ut og inn av avhengighet og avvenningsklinikker i mesteparten av sine neste 25 år.

            Noen vil si at han ble belastet med en tveegget forbannelse da faren oppkalte ham etter vennen og forbildet Townes van Zandt, som døde bare 52 år gammel i 1997, etter et liv med tilsvarende rusproblemer som far og sønn Earle hadde.

            I 1996 sa Steve Earle følgende til Bill Maher ( «Real time with») på hans daværende TV-show, «Politically Incorrect»; «Jeg hadde muligens vært et bedre eksempel for min sønn om jeg hadde vært død, hvilket er temmelig skremmende. Det bekymrer meg at han legger sammen to og to og tror at jeg kom unna med det (dopbruken).»

Sitatet er hentet fra boka Steve Earle in Quotes, samlet og redigert av den nederlandske journalisten Joanna Serraris, utgitt i 1997. En bok som tilkom som en konsekvens av at Steve Earle er godt over snittet morsom og en ener når det kommer til sitatvennlige meldinger.

            Ti år etter at Serraris ga ut Steve Earle in Quotes var jeg tilstede på «Awards-showet» til Americana Music Association på Ryman Auditorium i Nashville. Earle var en artistene som opptrådte. Da hadde han vært borte fra rampelyset en stund og hadde gått betydelig ned i vekt. Det første han sa på scenen, etter at applausen hadde lagt seg, var følgende: «Ja, jeg vet at dere tror at jeg har slanket meg. Men jeg har bare blitt høyere, just grown taller!»

            Det siste avsnittet i Steve Earle in Quotes er Earles minneord til Townes van Zandt, som da altså hadde gått bort bare noen måneder i forveien.

            «Townes van Zandt døde 1. januar. Jeg mener at han var den beste låtskriveren i verden. Han døde den samme dagen som Hank Williams, jeg mistenker at det var en slags konspirasjon der. I det minste tror jeg at han digget om så var tilfelle. Det var slik han var.

Det er veldig, veldig vanskelig å se for meg resten av livet mitt uten Townes, for han har vært der siden jeg var seksten år gammel. Jeg pleide å følge etter Townes rundt, det er i virkeligheten slik jeg startet.»

            Earle fortsetter med å fortelle at Townes i realiteten var hjemløs da de traff hverandre, at han var uten adresse i åtte-ni av de første årene de kjente hverandre. Men at han på midten av 80-tallet fant ut at han trengte et sted å bo.

Steve foreslo at Townes kunne få leie hytta han hadde i Tennessee, siden han selv hadde planer om å flytte til Mexico. Dealen var at Steve skulle kunne parkere bilen sin i oppkjørselen til hytta når han hadde ærend i Nashville. Under et av disse besøkene fra Mexico, en ganske lang pendlervei som Earle sier det, hadde Townes fått for seg at Earle manglet litt utdannelse.

            «Han spurte meg om jeg hadde lest en bok som hadde tittelen «Bury my heart at Wounded Knee», skrevet av Dee Browne. Det var den første ærlige boka om hva som skjedde med The native Americans under føderalmaktens overgrep. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest den. Townes ble borte en stund og rotet rundt, til han fant sin utgave. Han rakte meg den, sammen med en kopi av Tolstojs «Krig og Fred», med beskjed om å lese dem. Så gjemte han nøklene til trucken min.

Så jeg foretok litt lesing..»

            «Etter en stund klarte jeg å bli ferdig, men husk at jeg bodde i en faens bil mens jeg gjorde det. Townes spurte meg hva jeg syntes om «Bury my Heart at Wounded Knee» og jeg fortalte ham at jeg mente den var stor og takket ham for at han hadde fått meg til å lese den. Så sa han; Hva med «Krig og Fred»?, og jeg svarte at jeg synes at den var lang, men ganske cool.

Han fortsatte å stille meg spørsmål om «Krig og Fred», aldri om «Bury my Heart».

Etter en stund gikk det opp for meg at Townes aldri hadde lest den faens «Krig og Fred» og at hans plan var at jeg skulle gjøre det for ham og fortelle om innholdet».

            «Han var min lærer, han var min venn, og jeg oppkalte min eldste sønn etter ham og han var den beste jeg noensinne så», avslutter Earle.

            Jeg traff Justin Townes Earle første gang på Gribsrød, under festivalen Down on the Farm i 2008. Da hadde han bare noen uker tidligere sluppet sitt første album, The Good Life, på alternativ country-selskapet Bloodshot Records i Chicago. Han ga ut ytterligere tre album på selskapet frem til 2012, inkludert Harlem River Blues i 2010.

            Justin Townes dukket opp i Halden sammen med en felespiller og var med på alt som skjedde den helga, inkludert en konsert dedikert til Ed Pettersons femti sanger store historiske samling Song of America. Han var på scenen sammen med bl.a. Henning Kvitnes, Jon Langford og Long Ryders´  Sid Griffin. Det var umiddelbart klart at han hadde arvet mange av farens gode evner, også.

            Da jeg traff ham igjen syv år senere, backstage på Vulkan Arena i Oslo under den omreisende festivalen Rolling Rootsy Revue, var han den samme vennlige og laidbacke personen jeg møtte første gangen. Annerledes enn farens utålmodige og høyrøstede vesen.

I mellomtiden hadde han blitt valgt til «Best emerging Act» under Americana Awards i 2009 og mottatt prisen for «Song of the Year» for tittelkuttet på Harlem River Blues i 2011. I 2009 hadde han turnert som en av fire headlinere på «The Big Suprise Tour» sammen med Gillian Welch & Dave Rawlings, Old Crow Medicine Show og Felice Brothers.

            Fra 2014 til 2017 ga han ut album-trilogien Single Mothers, Absent Fathers og Kids in the Street.

Med det som skulle bli hans siste album, med den i bakspeilet ubehagelig forutanende tittelen The Saint of Lost Causes (2019) hadde han fått platekontrakt med samme selskap som faren sin, New West Records, og det sto klart at han var fullt kapabel til å videreføre familietradisjonen som låtskriver.

            Steve Earle & The Dukes avslutter de ti Justin Townes-sangene på JT med nettopp «The Saint of Lost Causes» og «Harlem River Blues», i henholdvis lavt skåret klagende bluesutgave og som lurvete, feledrevet gospel countryrock.

Før Steve Earle setter punktum med sin egenskrevne «Last Words», rettet til Justin Townes.  Det kan knapt bli tristere.  

            «..I don´t know what I do, Until the day I will follow you, through the darkness to the light.. Last time we spoke was on the phone, we hang up and now you’re gone. Last thing I said Was I love you, your last words to me were I love you too.»

Aaron Frazer - Introducing…  (Dead Oceans)
Skjermbilde 2021-02-16 kl. 12.01.05.png

Da gikk du glipp av 2018´s kuleste neo-soulplate, American Love Call, servert oss av Durand Jones & The Indications, et band sprunget ut av et musikkstudium på Indiana universitet.

Albumet som åpner med den formidable sangen «Morning in America» (`"t´s morning in America, but I can´t see the dawn..»), som definitivt ikke var co-skrevet av Ronald Reagan.

Men av Aaron Frazer, altså sunget av Durand Jones!

Forvirring som bare overlegen soul-musikk kan rydde opp i, noe jeg går ut fra alle vet.  

            Frazer har co-skrevet alle de tolv sangene på American Love Call og han synger lead vocals på halvparten av dem.

            Selvfølgelig hørte talent-snushanen Dan Auerbach Aaron synge, ble umiddelbart gølva,og drøyde ikke med å ta kontakt med den allsidige trommeslageren.

            Dermed varte det ikke lenge før Aaron var på plass i Auerbach´ Nashville Easy Eye Sound studio, sammen med et omfattende crew av co-låtskrivere og musikere, håndplukket etter Black Keys stjernas metode, der alder er uvesentlig. (Memo til alle aldrisme-opphengte musikkbransje-skrotinger).

            En av de tilstedeværende var den over 80 år gamle låtskriveren L. Russell Brown. Poplåt-smed best kjent for Tony Orlando & Dawns «Tie a yellow ribbon round the ole oak Tree», og en haug sanger for Frank Sinatra, Bing Crosby, men her spesielt interessant for å ha skrevet for falsett-sanger Frankie Valli (& The Four Seasons). 

Brown og Frazer co-skrev dette albumets overlegne åpningskutt, midtempo soulen «You don´t wanna be my baby», der Frazer umiddelbart får vist hvilken formidabel falsett-sanger han er.

            Aaron Frazer legger ikke skjul på at han har gigant-forbilder fra soul-historien, mest åpenbart Curtis Mayfield. Men de kikker alle sammen ned på ham fra Apollo in The Sky, også Marvin Gaye, James Brown og Otis Redding. 

På sangen «Bad News» beveger Frazer, Auerbach & co seg inn i terrenget til Gil Scott-Heron, det handler om klima-utfordringer til en jazza bris med prominent fløyte. Noe av den samme tematikken på lavtfunkende «Ride with me». Det er tydelig at låtskriveren bak «Morning in America» ikke har mistet engasjementet.

            Huk også av for klebrig fengende «Have mercy», en nydelig latin groove.

            Musikere som Billy Sanford, Bobby Wood, Sam Bacco, Nick Movshon (bass, Amy Winehouse), Ray Jacildo (piano, Yola, Marcus King) og Auerbach krispe lydvalg bidrar til at dette effektivt sidestepper retrostempelet.

I sannhet et varmt lys i det kalde 2021-mørket.

Det hender. At trommeslageren reiser seg fra sin tilbaketrukne posisjon, beveger seg til midten av scenen og frem til mikrofonen for å snu opp ned på hele spillet.

            I rockhistorien kan vi nevne Phil Collins som «tok over» Genesis etter at Peter Gabriel sa takk for seg og da Levon Helm forlot trommene og bragte med seg mandolinen inn i den sentrale spotlighten. (Selv om Levon også var en like overlegen sanger bak trommene!)

            Nå skjer det igjen! La oss introdusere Aaron Frazer og hans debut soloalbum som altså rett og slett heter Introducing… Aaron Frazer. Slik det heter på filmplakater der et nytt skuespillernavn får spesielt fokus.

            Første gangen jeg hørte Aaron Frazer forvekslet jeg ham med Durand Jones.

What? Ikke hørt om Durand Jones heller?

The Weather Station - Ignorance (Fat Possum)
Skjermbilde 2021-02-16 kl. 11.51.56.png

Da jeg besøkte Newport Folk Festival i 2018, og «sprintet» mellom de fire scenene i solsteken, ville antakelig mitt behov for å lytte til The Weather Station vært av det mer prosaiske slaget. Folk bøtet på temperaturer oppimot førti grader med å gå med isposer på hodet og å hekke rundt de mange vannpostene for væskepåfyll.

            Men på vei mot noe annet, det kan ha vært Jason Isbell med David Crosby som gjest, eller Margo Price med John Prine?, ble ørene mine fanget av det som bare kan bskrives som en besnærende stemme.

            Den viste seg å tilhøre kanadiske Tamara Lindeman, frontfigur og låtskriver i bandet som altså kaller seg The Weather Station. 

Neste gang jeg stoppet ved merch-bordet sørget jeg for å slå kloa i The Weather Stations aktuelle, selvtittulerte album, utgitt på det hippe selskapet Paradise of Bachelors i 2017.

            The Weather Station har i disse to-tre årene vært go-to plate når lyttevalgmulighetene har blitt så store at akutt beslutningsvergring har inntruffet.

Det er noe med den plata, en usedvanlig kombinasjon av imøtekommenhet og uavklarthet. Stadig noe nytt å hente, uten å være vanskelig.

På tross av den lange smaken har jeg ventet på en oppfølger.

            Jeg har funnet ut at Tamara Lindeman er bedre kjent som skuespiller i sitt hjemland, og utenfor, enn som musiker. I mange roller krediteres hun som Tamara Hope.

            La det være slått fast, Tamara Lindeman har ikke brukt årene fra 2017 til å trykke på knappen på den musikalske kopimaskinen.

            Åpningskuttet, «Robber», seiler inn på en insisterende funky groove, som om den skulle vært soundtracket til en 1970-talls storby action film. Trommeslager Kieran Adams henger over high-hat´n som en klegg, mens et stadig større ensemble bretter ut både strykkerarrangementer og jazza partier med saksofonist Brodie West i tet.

«Atlantic» holder tempo og detaljrikdommen oppe i enda mere funk-driv med perleras av krystallklart piano spilt av Lindeman selv eller ensemblets andre pianist, Johnny Spence.

            Det forsetter med «Tried to tell you» som kunne ha vært en hit på 1980-tallet, eller nå i det så langt ustø 2021? Tenk amerikanske The Cars, engelske Robert Palmer på det mest MTV-avstemte.

            Tamara Lindeman kommer ut av det store åpne nord på det amerikanske kontinentet, men hun kommer ikke ut av ingensteds. Hun griper her & nå takket være kraften som kommer fra et antall formidable kvinnelige, kanadiske artister, alle på et eller annet vis døtre av Joni Mitchell. Spesifikt Jane Siberry (sjekk hennes samarbeid med Brian Eno), Mary Margareth O´Hara og Cowboy Junkies Margo Timmins.

            I de mindre groove-drevne sangene, der piano og keyboardsdetaljer får større spillerom, minner Lindeman ganske mye om Timmins, med vokalen så nær mikrofonen at du griper deg i å tro at hun befinner seg i rommet. Sjekk «Wear» og spesielt «Trust», som innimellom får Lindeman til å høres ut som det helt usannsynlige, en kvinnelig Leonard Cohen.

            Til sammen huker Ignorance av på det mest jeg kunne ønske meg fra The Weather Station akkurat nå. Egenartet, innimellom majestetisk musikk, som bærer poesi som skjuler seg bak et-ordstitler; «Robber», «Atlantic», «Loss», «Separated», «Heart» og Subdivisions». Ja, «Underavdelinger». Plenty av dem. 

Kacy & Clayton and Marlo Williams
The Earles of song
Aaron Frazer
The Weather Station
Aaron Lee Tasjan - Tasjan! Tasjan! Tasjan! (New West records)

Aaron Lee Tasjan (34) er i ferd med å markere seg som en leading man i det stadig ekspanderende kreative musikkmiljøet på den, i musikalsk forstand, østre sida av musikkbyen Nashville. Der Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach boltrer seg.

            Da han fikk sitt relative gjennombrudd med den ofte morsomme og velproduserte americana-plata Silver Tears i 2016, var det ikke så kjent at han allerede var en rutinert musiker med en periode som gitarist i New York Dolls og samarbeid med blant andre Sean Lennon.

            Tasjan ble født i Joe Bidens hjemby, Wilmington, Delaware, men har som mange amerikanere flyttet mye på seg, til California, Ohio, New York og i 2013 til Nashville.

Skjermbilde 2021-02-16 kl. 12.06.41.png

            At han var en oppsiktsvekkende musiker ble slått fast tidlig, som sekstenåring vant han en pris som «Outstanding guitarist» i en konkurranse organisert av «Jazz at Lincoln Center». Tasjan takket deretter nei til et stipend til musikk-colleget Berklee og satset på å klare seg seg som rocker i Brooklyn i stedet.

            Det første bandet, Semi Precious Weapons, lyktes med å få Bowie/ Bolan-produsent Tony Visconti til hjelpe seg. Det kan være et frempek mot noe av det han nå gjør på sitt fjerde album der. En touch av Space Oddity, et snev av Electric Warrior.

            Men Tasjan er likevel ikke gått helt anglofil. For er det noen klare referanser i sangene og produksjonen på Tasjan! Tasjan! Tasjan!, så er det Tom Petty i perioden da han samarbeidet med Jeff Lynne, inkludert platene han gjorde i den ultimate supergruppa Traveling Wilburys. Viss første album kom da Aaron Lee var to år gammel, i 1988.

            «Up all night», med sine store trommer, sugende keyboards og lag av gitarer, høres ut som en Jeff Lynne masterclass.

Teksten handler om en person som bekymrer seg for livsstilen sin, pengebruken sin og som hiver inn en melding om det som vel kalles «fluid seksualitet; «..broke up with my boyfriend to go out with my girlfriend..».

«Up all night» kommer som nummer tre av en åpningstrilogi som teller tilsvarende catchy «Sunday Women» og «Computer of love». Sanger som flyter av gårde på psykedeliske skyer som balanserer allehånde keyboards og sterkt manipulerte gitarlyder.

            «Computer of love» går som følger; «Some advanced technology is eating through my brain/ Got wires crossed, it bothers me to feel this artificial pain». Etterfulgt av et oppgjør med Aarons eget hovedinstrument; «May the guitar rest in peace for it’s dead once more/ What old white men must police when they get bored.».

            For alle som fikk med seg oppfølgeren til Silver Tears, 2018-utgivelsen Karma for Cheap, er ikke det nye albumet en komplett overraskelse. Slik flere av hans fremgangsrike samtidige, aller mest Kacey Musgraves, så er Tasjan åpenbart ute etter å utvide sin musikalske konvolutt.

            De av oss som så Aaron Lees trio blåse ørevoksen ut av publikum på Interstate 20 på Vulkan i Oslo for et drøyt år siden, visste at han ikke var noen ortodoks cowboy.

            Hører du deg gjennom platas elleve sanger skal det godt gjøres å ikke også pådra seg sangene «Cartoon Music» og «Feminine walk». Den siste namedropper Bowie, Bolan and Jagger too. 

Aaron Lee Tasjan
Xixa - Genesis (Jullian/ The Orchard)
Skjermbilde 2021-03-22 kl. 15.13.20.png

Om du skulle befinne deg ute i ørkenen utenfor Tucson Arizona i det mørket faller på, og plutselig skulle stå overfor de seks karene som utgjør bandet Xixa, er det mulig at du ønsket at du var et helt annet sted.

            Da snakker vi altså om Xixas utseende, slik de fremstår på videoer og fotografier, alle svartkledde med mørke ringer rundt øynene. Et halvt snes Zorroer som rett og slett krever, og viser det seg, fortjener oppmerksomhet.

De kan fremstå som en sørvest USA versjon av Norges-vennene fra Los Angeles som gjorde seg skarpt gjeldende på 1980-tallet, Wall of Voodoo.

            Xixa frontes av gitaristene/ sangerne Gabriel Sullivan og Brian López, som begge har vært assosiert med Tucsons mest kjente rock-eksporter, Howe Gelbs Giant Sand (yup; ørken) og Calexico.

            Bandet slapp sitt første album, Bloodline, for fem år siden, men kaller likevel sitt nye verk for Genesis, hvilket skulle peke i retning av at en viss nytenning har funnet sted.

            Xixa bygger musikken sin på latinske groover, høstet i nærområdet, men også med lengre avstikkere til peruvianske chicas og nord-arikansk tuareg-musikk.

            Trommeslager Winston Watson (som har spilt med både Bob Dylan og Alice Cooper) og timbales-spiller/ perkusjonist Efrén Cruz Chávez er elegant og energisk til stede hele tiden i lydbilder som ofte bygger storslagne musikalske rom.

            Musikken gjennomsyres av katolsk mystisisme og referanser til den dramatiske kulturen som har blåst på kryss og tvers av dette i utgangspunktet ugjestmilde landskapet helt siden europeerne ankom med tvilsomme hensikter for fem hundre år siden.

            Der meksikansk og amerikansk virkelighet og tradisjon nå både sammenfiltres og av og til krasjer med svært voldelige resultater.

            Reiser du langs grensen, fra Texas, gjennom New Mexico og Arizona, kan du ikke unngå å bli sugd inn i et vedvarende, ulmende drama. Det er sand, gigantiske kaktuser og sparsommelig befolkede landskap der alle varianter av illegal virksomhet utspiller seg. Den lokale musikkulturen som beveger seg fram og tilbake over grensen teller blant annet såkalte narco corridos, ballader som forherliger den farlige smuglervirksomheten her.

            Xixa, som jeg tror uttales «chica», er også navnet på et peruviansk korn-brennevin, men det er ingenting som tilsier at ikke mescal og tequila også passer godt til Xixas ofte cinematiske rock.

            Brian Lopéz og Gabriel Sullivan utfyller hverandre som sangere, førstnevnte med en tung bariton, Sullivan med en mildere soulstemme.

«Eclipse» kan høres som en sang som Los Lobos lett kunne ha håndtert, her forsterkes merkverdig nok vokalen av et barnekor fra et barnehjem på Grønland, Uummamannaq Children´s Choir!

            På sangen «Eve of Agnes» spiller Xixa sammen med Tuareg kvintetten Imarhan, som også bidro på debutalbumet.

            «Soma» strekker seg over seks minutter og viser bandet på sitt mest psykedeliske, det absolutte mørket senker seg over «Nights plutonium Shore», inspirert av Edgar Allan Poes dikt «The Raven», mens avsluttende «Feast of Ascension» er en flott rulletekst med dirrende barriton-gitarer i kamp med hylende fuzzgitarer.

            Bruk også ekstra tid på coverkunsten, signert Daniel Martin Diaz, stint av symbolikk, som Xixas episke latin-rock er det.          

Xixa
En ny norsk Ole via Amerika
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 14.30.20.png

Ole Kirkeng er åpenbart en målrettet og ambisiøs ung mann. Etter å ha gått på musikklinja på Rud videregående skole i Bærum lyktes han med å spille seg inn på det som oppfattes som verdens mest kjente musikk-college, Berklee, i Boston, Massachusetts. Der han, poetisk, tilbragte fire år med å perfeksjonere sine evner på bassgitarens fire strenger.

            - Men underveis begynte jeg å spille gitar også, forteller Kirkeng, - og det var kurs i låtskriving.

            I fjor begynte ryktet å gå i det vitale norske americana-miljøet om en talentfull ny sanger/ låtskriver, som tilsynelatende hadde dukket opp ut av det store intet.

Troverdige referenter kunne fortelle at Ole Kirkeng hadde vært jokeren under KRS americana-festivalen i Kristiansand i oktober  og ikke lenge etter kom nyheten om at Kirkeng hadde startet et samarbeid med Oslo-plateselskapet Die With Your Boots On, som allerede er godt i gang med utgivelsene til den unge norske americana scenens mest omtalte artister; Malin Pettersen, The Northern Belle og Signe Marie Rustad.

            Denne helga kom Ole Kirkengs første utgivelse på Die With Your Boots On, en fire spors EP med tittel Rocking Chair, også tilgjengelig på det nå eksistensielle vinylformatet.

            - Jeg bestemte meg for å komme tilbake til Norge for et års tid siden, da korona-pandemien startet. Det var veldig fint å oppdage dette nye musikkmiljøet i Oslo, melder Kirkeng entusiastisk, - jeg har jobbet i Brageveien studio sammen med tekniker Øyivind Røsrud Gundersen (Siri Nilsen, Hanne Kolstø) og har fått hjelp av Tor Egil Kreken og Thomas Gallatin fra Darling West, Live Miranda Solberg (Louien) på vokalharmonier og Geir Sundstøl på pedal steel gitar. Det har vært en veldig fin kreativ prosess med bra input   fra alle involverte.

            Den senere tiden har Kirkeng også vært musiker på de begrensede liveopptredenene som har vært mulig sammen med Louien.

            Han har god erfaring fra å være ensemblemusiker etter å ha spilt bass i bandet til den svært applauderte amerikanske sangeren/ låtskriveren Courtney Marie Andrews.

  • Jeg fikk anledning til å prøvespille for Courtney via en bekjent og fikk jobben. Det innebar omfattende turnering, blant annet at vi spilte på Øya-festivalen i 2018.

            Etter årene på Berklee, der han hadde tidligere Prince-teknikker Susan Rogers som mentor, fant Kirkeng veien til Brooklyn, New York.

  • Jeg hadde et såkalt internship i et studio i halvannet til to år og brukte tida til å tråle New Yorks klubber med gitaren på ryggen. New York er et veldig bra sted å være når man utvikles som låtskriver.

 

Han trekker frem omnipresentable Bob Dylan og hans Blonde on Blonde og prime time John Cale med sangen «Andalucia» fra hans orkestrerte 1973-album Paris 1919 som viktige inspirasjonskilder. 

            Med de fire sangere som utgjør Rocking Chair spenner Kirkeng opp det som fremstår som et utmerket musikalsk lerret. Fra den catchy pop-åpneren «Double shift», som gir varig ekko av Jeff Lynnes arbeid med Tom Petty og Traveling Wilburys, til lavmælte «Phantom Tears» og «Rocking Chair» der munnspill, banjo og pedal steel åpner opp musikalske landskap som det er lett å se for seg å ligge under widescreen filmbilder.

Nydelige «Rocking Chair» kunne ha vært å høre på en plate med Sam Outlaw.

            Avsluttende «Alone with my phone» runder av ved pianoet, et strykerarrangement løfter tildragelsen sammen med steel-gitaren; Ole Kirkeng har ankommet.

  • Jeg jobber nå med sangene til det som skal bli mitt fulle debutalbum. 

Ole Kirkeng
Med initialene L-P har du karrieren staket ut
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 14.50.00.png

Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.

Ører spisser seg i platesamler-markedet over hele verden når ryktet går om at den svenske musikk-kuratoren L-P Anderson er på gang med nye funn, soniske utgravinger fra populærmusikkens mest mystiske og ufortjente forsvinninger.

            Tidligere i vinter ble det kjent at L-P, som er kort for Lars-Peter og nærmest må være en stillingsbeskrivelse overlevert ved dåpen, har startet en ny re-release-label, «Sweet Mental Revenge Records».

Det første albumet fra labelen er, som det beskrives på stickeren på plata, et «ultra-rare 1974 hardcore honky-tonk album», med Rodger Wilhoit.

            — Jeg ble tipset om Wilhoit av den svenske countrysamleren Kent Heineman, som bor i en fem-roms på Söder, helt fylt opp av countryplater, forteller L-P Anderson fra sitt tilhold utenfor Gøteborg, - vi har jobbet med utgivelsen av The «Social World» of Rodger Wilhoit lenge, jeg vil at platene skal være overlegne på alle vis, fra remastrering til cover til liner notes til mulige ekstraspor. Jeg vet at det lønner seg i det lange løp å gjøre ting ordentlig.

            L-P har sine ord i behold, Wilhoit-vinylen har utbrett-cover med omfattende liner notes av den Grammy-vinnende engelsk-kanadiske musikkhistorikeren Colin Escott, tre bonuskutt og innercover med faksimiler av platecover, pressebilder, labels og originale tekstark. Det låter som en bortglemt Johnny Paycheck eller George Jones.

            — Jeg regnet med at Wilhoit-utgivelsen kom til å bli et minus-foretak, avslører L-P,- men mine andre virksomheter, med Stora Svivmässan og On the Dole Records, ville bære underskuddet. Etter å ha presset fem hundre som førsteopplag, måtte jeg umiddelbart presse tusen til. Nå er ytterligere en ordre, denne gangen på grønn vinyl, i bestilling.

            Det er ikke første gangen L-P og hans samarbeidspartnere har fått seg en overraskelse knyttet til uventet interesse.

            Det er mulig å hevde at L-P var musikkelskeren som utløste den vedvarende strømmen av nitidig kuraterte utgivelser av sjeldenheter fra musikkhistorien som bl.a. tyske Bear Family Records og amerikanske Light in the Attic Records står bak.

            — Jeg hadde jobbet for Bear Family en stund med research og rettighetsklarering da jeg fant Jim Ford i California i 2006. Jeg skrev om re-releaser for det svenske musikkmagasinet Sonic og fikk en forespørsel om hva jeg hadde mest lyst til å skrive om.

Jim Ford hadde bare gitt ut et album, Harlan County, i 1969 og var favoritten til Nick Lowe. Aretha Franklin, Bobby Womack og The Temptations hadde spilt inn sangene hans, men Ford var søkk vekk. Jeg brukte to år på detektivarbeid før jeg befant meg i Fords trailer utenfor San Francisco. Etter en del innledende skepsis ble han mer medgjørlig og fortalte sin historie. Det visste seg også at han hadde masse uutgitt materiale i sin besittelse. Vel hjemme i Sverige kom artikkelen på trykk i Sonic, og jeg besluttet meg for å kjøpe masterne til Harlan County og alt det andre han satt på. Jeg tok en stor sjans med mine egne sparepenger, uten å fortelle kona om det.

            L-P forteller at han har lært det meste han kan om re-utgivelses-faget av Richard Weise, grunnleggeren av Bear Family Records.

— Men Richard hadde ikke noen tro på Jim Ford, han sa faktisk nei til meg hele fire ganger. Men til slutt fikk jeg lov, som en premie for alt det andre arbeidet jeg gjorde for Bear Family.

            Jim Fords The Sounds of our Time kom ut i 2007 og inneholdt hele Harlan County pluss ytterligere 15 spor. Albumet ble den mestselgende noen sinne i Bear Familys gigantiske katalog!

Den ble fulgt opp av ytterligere fem Jim Ford utgivelser spredt ut over de neste ni årene.

            Men Ford fikk kort tid til å nyte sin nye status, han ble funnet død i sin trailer i november 2007. På det tidspunktet var det snakk om både en ny plate produsert av Jim Dickinson, med James Burton på gitar, og en hyllest-konsert i London i 2008 med Nick Lowe på plakaten.

— Jeg eier rettighetene til Ford-innspillingene og de brukes blant annet på soundtrack til TV-serier og filmer, forteller L-P.

            L-P Anderson ble født i 1968 og kommer opprinnelig fra knutepunktet Halsberg utenfor Ørebro, men flyttet til Gøteborg på slutten av 1980-tallet. Allerede som tolvåring spilte han rockabilly og var samler av alle slags plater, inkludert Bear Family bokser. Han har spilt i band som Voodoo Doll, Cry og Royal Beat Conspiracy. Cry var samtidige av Turboneger.

            - Jeg har jobbet på mye rart for Bear Family, blant annet en boks med soundtrackene til John Wayne-filmer. Da fikk jeg en uke på meg til å skaffe frem plakater til Wayne-filmene. Boksen, som de færreste trodde på, ble hyllet som årets gjenutgivelse av New York Times og selger fortsatt.

            I dag er L-P eier av Stora Skivmässan, som under normale forhold arrangeres to ganger respektive i Solnahallan i Stockholm og Husqvarna hvert år, og Nostalgifestivalen i Vårgårda. Platemessene i Solnahallen er Europas nest største.

I tillegg står han bak labelen On the Dole Records som gir ut antologier med oversett metal-rock fra 1980-tall, plater som presses i vinylopplag på fem tusen under tittelen Job Center Rejects.  

            L-P blir hemmelighetsfull når det kommer til den neste utgivelsen på Sweet Mental Revenge Records.

— Den er i en følsom fase nå, men jeg kan si så mye som om at det dreier seg om en utrolig sjelden Louisiana-plate!

Jeg kan også tenke meg å gjøre en antologi over nyere country, ala samleplatene A Town South of Bakersfield fra 1980-tallet. Med bra ny country som Zephaniah Ohora.

L-P Anderson
Valerie June: The Moon and the Stars: Prescriptions For Dreamers (Fantasy)
Israel Nash: Topaz (Loose)

Valerie June (39) og Israel Nash (40) tilhører den samme generasjonen americana-artister og er begge fra de amerikanske sørstatene, June fra Tennessee og Nash fra Missouri.

De nye albumene de nå slipper er deres femte og sjette utgivelse respektive.

            Det går også å anføre at de har hatt parallelle utviklingsbaner rent musikalsk, de startet som mere konvensjonelle americana-artister, der sporene av musikalske forbilder var tydeligere og har utviklet seg til å skape mer ekspansive lydbilder, til mere eksperimentering, til mer egenart.

Begge er i ferd med å etablere sine egne soniske univers, til å bli referanser for andre artister som kommer i deres kjølvann.

            I 2021 er det helt på sin plass å slå fast at Valerie June og Israel Nash er sentrale artister i americana-musikken etter årtusenskiftet, stayere som kommer til å ha prominente plasseringer på festivalplakater også i årene som kommer.

            Valerie June har sine røtter i den livsbejaende sørstats-gumboen av musikk som inneholder r&b, gospel, folk og rock. Hun forankrer sin posisjon i denne historien med å synge sammen med Stax soullegenden Carla Thomas (78) på sangen «Call me a fool».

            Men The Moon and the Stars er på ingen måte noen parkert retro-tripp. Medprodusent Jack Splash (Kendrick Lamar, Solange) tar i bruk alle moderne triks i boka og anmelderen i engelske Mojo hevder at partier her høres ut som husbandet på Stax fanget i det de flyter gjennom rommet, space.

            Yep, månen og stjernene altså, men tittelen lover mer, også resepter for drømmere! Det skal litt til å holde fast ved drømmene, spesifikt Den Amerikanske Drømmen, om man som Valerie June er afro-amerikansk kvinne.

            Via de fjorten sangene som utgjør plata, inkludert noen kortere instrumentale og poesilesende sekvenser, nekter June å slippe taket i drømmen om at det kan bli bedre. Fra buss-setet til Rosa Parks til  «A change is gonna come» til «I have a dream».

Valerie June ville ha gjort både Parks, Sam Cooke og Martin Luther King stolte, de må være fornøyde med at en budbringer av Bob Dylans kaliber ga tommelen opp for hennes forrige, The Order of Time, i 2017.

            Men det er helt på sin plass å slå fast at Valerie June med The Moon and the Stars slår ut i full blomst.

Det sier ikke så lite. Da jeg så henne live på Newport Folk i 2018, var hun utstyrt med gjennomsiktig skimrende vinger som burde ha fått Tix på bedre tanker. Hun var åpenbart allerede da på vei opp i de høyere luftlagene som denne plata gjennomgående frekventerer.

            Israel Nash` Topaz er spilt inn i hjemmestudioet som sangeren/ låtskriveren har bygget på sin ranch i lille Dripping Springs, en times kjøring vestover i det som kalles Hill Country utenfor Austin, Texas.

            Det er et landskap som innbyr til nettopp den type sveipende, steel-gitar marinerte sanger som har blitt Israel Nash sin signatur. Musikalske soloppganger og solnedganger som aldri har det travelt.

            Åpneren, «Dividing lines», øser på med storslagen koring, godt oppover stairwayen til en himmel som denne frafalne sønnen av en predikant likevel avviser.

En av sangene, «Sutherland Springs», handler om massakren som fant sted i en baptistkirke i Sør-Texas i 2017. En slags «Southern Man» og «Ohio» rullet inn i en, så nærme Nash kommer sitt forbilde Neil Young på denne plata.

            Ellers ekspanderes Israel Nash patenterte frihetsrock av store doser blåserarrrangementer som skyver musikken over i en innbydende soulverden. Jammen er ikke Nash også en utmerket soul-sanger. Aller flottest på duvende «Down in the country».

Valerie June
Israel Nash

En kirke uten vegger

Gospel i følge Daniel Lanois
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 15.11.51.png

Det var en tid i rockverdenen da det ble brukt mye tid på å spekulere på hvem verdenstjerne den kanadiske produsenten/ musikeren/ låtskriveren Daniel Lanois skulle stille sine åpenbart gullforgylte ører til rådighet for.

            Det går an å mene at Lanois´ posisjon som produsent for gigantene startet med U2s Unforgettable Fire (sammen med Brian Eno) i 1984 og strakk seg fram til samme bands All that you can leave behind i 2000. Mellom det, salgsmessige blockbustere som The Joshua Tree (87) og Achtung Baby (91). I samme periode; Peter Gabriels So (86), Us (92) og Bob Dylans Oh Mercy (89) og det som ansees som et av Dylans to-tre karrierealbum, Time out of Mind (97).

            Spredd ut i samme 15-års strekk, oppsiktsvekkende album med Robbie Robertson, The Neville Brothers, Emmylou Harris og Willie Nelson.

            Men da jeg når Daniel Lanois på telefon hjemme i Toronto, Kanada, i midten av mars, er det ikke for å uteske ham på om han har planer om å sette seg bak miksepulten igjen for å pusse på sangene til noen som verden likevel lytter mye til.

Denne gangen handler det om det faktum at Lanois alltid har vært en skapende musiker som både har hatt egne ting på hjertet og jevnt og trutt har laget plater som neppe kan beskyldes for å ha hatt stadion-territoriale ambisjoner.

            — Jeg har alltid likt å spille i band, og Daniel Lanois & Heavy Sun teller også gitarist/ vokalist Rocco DeLuca, organist/ vokalist Johnny Shepherd og bassist/ vokalist Jim Wilson. Med denne plata, Heavy Sun, føler jeg at jeg strekker meg helt tilbake til musikken jeg startet med på 1970-tallet, samtidig som den inneholder elementer som klart peker fremover. Heavy Sun er den første plata i en ny serie, «Maker Series», som vil strekke seg fire år fremover. Jeg jobber blant annet med en piano-basert plate.

           

Alle med en smule kjennskap til Daniel Lanois virksomhet forstår at multiinstrumentalisten ikke slår seg til ro med bare å lage trygg nostalgi. At det er noe i musikken som avslører at dette ikke egentlig er funnet i en bruktvinylbutikk med slitt cover.

           

          — Men det er et faktum at jeg vokste opp med gospelmusikk, virkelig tett innpå meg. Studioet som broren min (Bob Lanois) og jeg hadde i kjelleren i huset til mora mi, hadde en avtale med en kristen organisasjon som drev med å lage turnéer for gospel-grupper fra hele verden, i Kanada. En del av pakka deres innebar to dager i studioet vårt for å spille inn et album. På denne måten lærte jeg meg mye om harmonisang, og hvilket fantastisk instrument et ordentlig Hammond-orgel er.

            Heavy Sun er badet i det som enkelt kan kalles en flom, en foss, malstrømmer av orgel.

— Det er Johnny Shepherd som er orgelmaestroen, han spiller orgel til daglig i Zion Baptist-kirken i Shreveport, Louisiana. Da vi spilte inn mesteparten av albumet i mitt studio i Los Angeles, lyktes jeg med å overtale Johnny til å forlate kirken for en stund.

— Jeg lokket med hele tre Hammond-orgel, to av dem i selve studioet og ett i en nærliggende klubb der vi spilte en gang i uka mens vi holdt på med innspillingene. På den måten fikk vi testet materialet fortløpende.

— Jeg er i utgangspunktet ikke en religiøs person i kristen forstand, avklarer Lanois, men det er noe ved denne musikken, a ta noen til kirken, take someone to church, som appellerer så sterkt til meg. Jeg måtte overtale Johnny til at man kan ha «kirke» uten at det er noen kirkevegger rundt deg også. I mange tilfeller her startet disse sangene bare med Johnny ved orgelet, så en enkel gammaldags rytmeboks og så kommer sangerne inn. Alle fire av oss.

            Det er bare å sjekke ut åpningskuttet på albumet, «Please, don´t try», der Johnny Shepherd ikke bare lar tangentene få åpne seg mot himmelen, men også synger gospel førstestemme med en innlevelse som burde gi mange ten-sing kor eksistensielle utfordringer. Wow!

            Zion-kirken der Shehard er å høre til daglig er også sentral i dokumentarfilmen Here is what is, som kom i 2007 i tilknytning til Lanois femte soloalbum med samme navn.

Kirken har faren til de to trommeslagende brødrene Brian og Brady Blade som prest.

— Som franskkanadier, fra Quebeck, har jeg en spesial tilknytning til Louisiana, forteller Lanois,— det er bakgrunnen for at det første albumet mitt heter Acadie.

            Acadie var plata som gjorde at ikke minst nordmenn fikk forståelsen for at Lanois ikke bare var en fyr som holdt seg i kontrollrommet. Acadie ble en kulthit i Norge og undertegnede må konstantere at fascinasjonen for plata ikke har avtatt.

Den inneholder et knippe eviggrønne sanger som «Still water», nettopp «The Maker», «O Marie», «Fisherman´s Daughter» og «Under a storm sky» og har aldri har vært ute av spillebunken min på disse drøye tretti årene.

            Jeg spør Lanois om han husker første gangen han kom til Norge?

Jeg intervjuet ham for BEAT og på hotellrommet der intervjuet fant sted, dro han frem gitaren og spilte en sang som ikke var å høre på den første plata, den gang kalte han den «Blackhawk and a white wing dove». 

Jeg hadde opptaket av sangen i sin helhet på den lille intervju-opptakeren min, og vurderte en stund å sjekke om tillatelse til å spille den inn da jeg var involvert i innspillingen av Somebody´s Darlings debutalbum i 1992.

            Det ble det ikke noe av, tre år senere dukket sangen endelig opp som et stand-out kutt på Emmylou Harris Lanois-produserte karriere-album Wrecking Ball. Da under den forkortede tittelen «Blackhawk».

            — Oh, vi har kjent hverandre så lenge, svarer Lanois, da jeg minner ham på at den eksklusive fremføring i Oslo. Med det begynner han å spille den uimotståelige melodien til «Blackhawk» på det som høres ut som et lite elektronisk piano han må ha hatt en håndstrekning unna. Han spiller hele melodien som gjennom den transatlantiske telefonforbindelsen pådrar seg et helt utenomjordisk sus av statiske overtoner og som treffer meg som en følelsesmessig torpedo der jeg sitter underernært på levende musikkopplevelser. Denne gangen blir jeg så overrasket at jeg selvfølgelig ikke rekker å gjøre noe opptak.

— Der ga du meg noe å tenke på, melder Lanois når fremføringen fader inn i telefonselskapets mørkeste avkroker, — kanskje jeg skal gjøre den på pianoplata mi. Jeg liker arbeiderklasseaspektet ved teksten, spesielt setningen «Raisin´ kids from raisin´ hell.» Hehehe!!

            Heavy Suns elleve sanger faller på forskjellig vis inn i kategorien «oppløftende». De kan ha akkurat den kraften som mange av oss leter etter, trenger mens pandemiens kjipe utslag vedvarer.

— Målet er å være en positiv kraft med disse sangene, at det kan finnes glede, kanskje lykke også og at vi må fortsette å danse, å synge og tro at det finnes kjærlighet, prediker Lanois.

            En av sangene på plata har tittelen «Tree of Tule», levert med en touch av reggae.

— Jeg snublet over dette treet, som er over tusen år, på en kjøretur.  Et slikt tre som gjenføder seg selv ved at grenene vokser ned i jorda. Det befinner seg i en liten landsby utenfor Oaxaca i Mexico, som heter Tule. Folka i området mediterer eller ber under treet. Det bekreftet for meg at du ikke trenger en storslagen katedral med høyt tak for å nå fram til Gud, en gud. 

Daniel Lanois

Kompliserte saker med Guy, Susanna og Townes

Without Getting Killed or Caught (The life and music of Guy Clark)

Regi: Tamaro Saviano, dokumentarfilm

Skjermbilde 2021-04-21 kl. 19.02.22.png

Må sees!

Tittelen på den nye dokumentarfilmen om Texas country poet laureate, Guy Clark, er hentet fra en av Clarks mest sentrale sanger, «L.A.Freeway». Den poetiske og humoristiske flukten fra Los Angeles som Guy foretar sammen med kona, Susanne, på tidlig1970-tall.

            «Pack up all your dishes/ Make a note of all good wishes/ And say goodbye to the landlord for me/ That son of a bitch have always bored me/ If I can just get off of this L.A. freeway/ Without gettin' killed or caught».

            Saviano brukte samme tittel på sin Clark-biografi i 2016, og har lyktes med å gi prosaen fra den gangen visuelle vinger med noen utmerkede regimessige grep.

            Først og fremst at historien i vesentlig grad fortelles fra Susannas perspektiv. I filmen er det skuespilleren Sissy Spacek som er Susannes stemme, og det verbale er hentet fra Susannas dagbøker og «hemmelige» lydopptak.

            Filmen forteller om det svært spesielle forholdet mellom Guy & Susanna og deres beste venn, Townes van Zandt.

            Susanna & Guys hjem var på 1970-tallet salong for noen av Nashvilles mest talentfulle og progressive sangere/ låtskrivere, mange av dem texanere (bl.a. Steve Earle og Rodney Crowell), også dokumentert i filmen Heartworn Highways.

Der har Susanna en mindre rolle, men i Without Getting Killed or Caught kommer det klart frem at hun var dreiepunktet som disse mennene flokket seg rundt. Hun var både en utmerket låtskriver selv («I´ll be your San Antone Rose», «Easy from now on») og en svært god maler, med covermalerier for Guy (denimskjorta på debutalbumet Old #1), Emmylou Harris Quarter Moon in a ten cent town og Willie Nelsons gigantselger Stardust.

            Guy og Susannas historie er også spesiell. De ble kjærester etter at Susannes søster, Bunny,  da Guys kjæreste, tok livet av seg i 1970. Yep, komplisert.

Det blir ikke mindre komplisert av at Townes, Guys forlover i bryllupet med Susanna, er Susannas sjelevenn, som ringer henne hver dag!

            Da Townes dør 1. nyttårsdag 1997, går Susanna til sengs og blir i realiteten liggende frem til hun går bort i 2012.

            Fire år senere, i 2016, dør også Guy. Han etterlater seg en sangkatalog som er for evigheten, bl.a. «She ain´t going nowhere», «Desperados waiting for a train», «New cut road», «The Randall knife», «I don´t love you much do I» og «Stuff that works».

Og selvfølgelig tittelkuttet på hans siste album, «My favourite picture of you», fra 2013. Et snappshot av Susanna, der hun raser mot Guy og Townes, som er fulle på blanke formiddagen.

            Da Guy døde reiste hans nærmeste venner, ved siden av Earle og Crowell, også Emmylou Harris, Lyle Lovett og Joe Ely, til huset til billedkunstner/ sanger/ låtskriver Terry Allen i Santa Fe med urna hans og sang Clark-sanger rundt et leirbål.

            I dag er Guy Clarks aske støpt inn i ei stor bronse-kråke utformet av Allen, utstilt ved The Wittliff Collections ved University of Texas i San Marcos.

            Filmen treffer meg med en ambolts tyngde, av svært personlige grunner.

Old #1 var soundtracket til da jeg ble gammel nok til å drikke øl (lovlig) sommeren1975, i 1996 gjorde moren til mine sønner, Tine Valand, en duett med Guy Clark på sitt soloalbum, She´s just leavin´.

Videre, da Guy Clark spilte på Down on the Farm i 1998 ga han meg tusen dollar i cash fra honoraret sitt for å bøte på underskuddet og jeg gjorde min eneste sanginnsats noensinne da jeg sang en Clark-sang i bryllupet mitt i 2002. Ikke «Stuff that works», to år senere var jeg skilt.

 

Fotnote: Filmen kan sees via nettstedet withoutgettingkilledorcaught.com på annonserte klokkeslett 22. & 25. april.

WOGKOC 4x6 2.jpg
WOGKOC 4x6 3.jpg
WOGKOC 4x6 1.jpg
Without Getting Killed or Caught

Steve Almaas looks to Norge

Skjermbilde 2021-05-04 kl. 09.39.01.png

Klar for litt rock´n´roll nytt? Antakelig ikke nytt på nytt?

Amerikanske Steve Almaas kan meget vel være en slektning av den tidligere lederen av NRKS «Nytt på nytt», Jon Almaas.

            — Faren min utvandret fra Trondheim til Minneapolis da han var 23 år gammel, jeg har vært i Norge fire ganger for å besøke besteforeldrene mine, men jeg har aldri spilt der. Det er litt rart, siden jeg flere ganger har spilt både i Sverige og Danmark, forteller Almaas på telefon fra West Saugerties i New York State, ikke langt fra Woodstock. Der har veteranrockeren dagjobb som barneskolelærer!

— Jeg har en leilighet i byen, New York, men bor her oppe mens jeg er lærer. Jeg flyttet permanent til New York fra Minneapolis i 1979.

            Årsaken til at vi har driblet til oss Steve Almaas sitt telefonnummer, er at han nylig har sluppet sitt åttende album under eget navn, en eklektisk og svært sjarmerende samling originalsanger under tittelen Everywhere you´ve been.

            Plata fusjonerer flere amerikanske uttrykk som folk, rock og country, og låter innimellom som en enmannsutgave av Everly Brothers. Kaster man et blikk på lista over musikere og sangere som har hjulpet Almaas med innspillingene, forstår man at det dreier seg om en artist med historie og et godt kontaktnett.

            — Jeg er av den generasjonen som ble veldig påvirket da The Beatles dukket opp på amerikansk TV.

            Men da Almaas selv dannet band, i 1974, med ham selv som bassist, het bandet Suicide Commandos, og var et amerikansk protopunkband. Forbildet til Minneapolis-band som Hüsker Dü, Soul Asylum og The Replacements. På 70-tallet spilte de ofte på CBGBs i New York, sammen med rockhistorie som Ramones, Patti Smith, Iggy Pop og The Dictators.

— For noen få år siden turnerte jeg i Europa som bassist for The Dictators, forteller Almaas.

            Suicide Commandos rakk i første omgang å lage ett studioalbum, Make a Record, i 1978. Det sier sitt om posisjonen bandet har i den amerikanske midtvestens rockverden at de kunne gi ut oppfølgeren nesten førti år senere, i 2017, og trekker publikum i tusentalls når de spiller live på hjemmebane.

            Men Everywhere You’ve Been er altså ikke punkrock, den er en videreføring av Almaas andre vesentlige bandprosjekt, Beat Rodeo. Et band som tilhørte New Yorks hippe rock-undergrunn på 1980-tallet og som drysset countryelementer over snerten powerpop. Bandet samarbeidet med REM-produsentene Don Dixon og Mitch Easter.

            — Mitch er et musikalsk geni, både som musiker og som produsent, hevder Almaas, — vi har beholdt vennskapet og jeg er glad for at han også bidrar på den nye plata.

            Easter er i godt selskap. The Jayhawks Gary Louris synger, Nashville gitarmaestroen Kenny Vaughan (Marty Stuart´s Superlatives) og Jon Graboff (Ryan Adams, Zephania Ohora) spiller twang og steel og Bob Dylans mest trofaste musiker, Tony Garnier, trakterer bass.

— Tony spiller faktisk også i en jazztrio med min svigersønn,T.J. Maiani, som er trommeslager på denne plata.

            Men for oss nordmenn er det likevel Vibeke Saugestads navn som stikker seg ut. Sangerinnen fra Moss som markerte seg som tenåring med Mosse-bandet Weld. I dag er Saugestad bosatt i New York State og jobber som oversetter av amerikansk litteratur. Blant annet Robert Hilburns store Johnny Cash-biografi fra 2013.

— Vibeke synger sammen med Daria Grace i Wynotte Sisters, jeg har blitt kjent med Vibeke gjennom Daria. Jeg har hørt noe av musikken hun har laget i Norge og liker Thinkerbell svært godt! (Thinkerbell var Saugestad og gitarist/ produsent Jørn Christensen og har to album fra 1999 og 2011).

— Jeg tar gjerne turen til Norge for å spille når pandemien er over, runder Steve Almaas av.

Steve Almaas 2.jpeg

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream of Consciousness

Skjermbilde 2021-05-04 kl. 10.16.08.png

Back in the day, før 22.juli, Trump, Brexit og pandemien, mens det nye årtusenet fortsatt var et tilnærmet optimistisk prosjekt, dukket norsk-nigerianske Olav Larsen opp fra Rogaland med country/ rock/ soul som tilførte den norske americana-scenen en positiv annerledeshet.

            Jeg hørte mye på de to rootsy-utgivelsene Love´s come to town (2006) og Sad & Happy Sing-a-longs (2008).

            Så forsvant Olav Larsen og bandet hans under radaren for meg, hvilket må settes på min taps-konto, Larsen & co har fortsatt å gi ut plater i forskjellige samarbeidskonfigurasjoner. Samtidig som at han har i varetatt en karriere i oljebransjen og relativt nylig begitt seg inn i restaurantbransjen også.

            Forrige uke gjorde Olav Larsen seg bemerket her i musikkmagasinet med en velformulert og betimelig artikkel om afroamerikaneres betydning for den tradisjonelt oppfattet hvite countrymusikkens utvikling, skrevet sammen med artist/ låtskriver Malin Pettersen.

            Om timing hadde vært en komponent i musikkfremføring, eh.. å jo det er det ja.. så passer det perfekt at Olav Larsen nå er klar med sin sjuende albumutgivelse, denne gangen ni duetter med følgende kvinnelige sangere; Emilie Eie, Benedicte Brænden, Ingrid Straumstøyl, Mona Krogh, Camilla Rosenlund, Stina Kjelstad, Marte Aarseth og Tina Steen.

            For meg er bare Benedicte Brænden et kjent navn fra før av, men det ville ikke overraske meg stort om flere av damene herfra kommer til å gjøre seg bemerket på den vilt blomstrende norske americana-scenen fremover.

            Det handler gjennomgående om ballader der sangerne følger hverandre som tett omslyngede dansere, mens det musikalske uttrykket generelt er lavmælt og akustisk, med gitar, orgel og fele som det mest prominente.

Olav Larsen har en flott countrysoul-stemme som innimellom kan minne om Tom Waits når Waits holder rusten i sjakk.

            Hva som skjer en bit ute i «Give up on me», duetten med Brænden, er ikke godt å si, et innbrudd i perkusjonsavdelingen på nattestid?

Aller best; «Misdefined» med Marte Aarseth.

Steve Almaas
Olav Larsen

Ingvild Flottorp: It All Seems So Clear (Vestkyst Records)

Skjermbilde 2021-05-04 kl. 10.25.16.png

Den norske countryinteressen oppstod, røffly, på 1950 og 1960-tallet da sjømennene som «seilte på Junaiten» tok med seg platene til Johnny Cash, Buck Owens, Kitty Wells, Patsy Cline og Bobby Bare hjem langs kysten. 

Det er fullt mulig å se for seg at den delen av disse platene som havnet i Tvedestrand også fant veien litt lenger inn i landet, for eksempel til bygda Åmli, fire-fem mil fra havet.

            Noen tiår senere er det visse kulturytringer fra Åmli som kan tyde på at Bobby Bare sang «Green green grass of home» og fikk det til å høres ut som om han sang om en fengselsfugl som drømte seg hjem til sommeren på Åmli.

            Ingvild Flottorp, fra Åmli, er yngre søster i flokken som også teller Johanne og Tobias Flottorp, begge musikere i det som omtales som «Americana Noir», den nye norske country/ americana-bølga.

            Johanne spiller fele og synger harmonier i The Northern Belle, ved siden av, sammen med Tobias, å være en del av bandet Ruby Red & The Moonshine Brothers.

            Jonas Alaska, dylanesk sanger/ låtskriver, egentlig Aslaksen, kommer også fra Åmli.

Med utgivelsen av debutplata til Ingvild Flottorp kan man slå fast at Åmli med sine under to tusen innbyggere har drevet yrkesstatistikken i Agder-bygda godt ut i uvanligheten. (På den andre siden, i det forrige århundret var den mest kjente Åmli-bygdingen bjørnejeger, Olav Tverstøyl!)

            Det er ikke noe krav til Ingvild eller Johanne Flottorp at de skal ha noen spesiell kjennskap til Kitty Wells og Patsy Cline, men Ingvild legger ikke skjul på at hun har latt seg  inspirere av Alison Krauss og Emmylou Harris (og obligatoriske Joni Mitchell). Dermed er kontaktene til den store countryhistorien der.

            Country og americana-musikken er både tradisjonsmusikk, nyskapende og sjangerutvidende. Den som fulgte Ken Burns Country Music på tv i fjor lærte akkurat det.

            Ingvild Flottorp plasserer seg direkte inn i sjangeren/ uttrykket som nå utvikler seg eksponentielt her til lands. Kjennetegnet av tradisjonell låtskriving og historiefortelling og overveiende bruk av akustiske og elektriske strengeinstrumenter.

            I tittelkuttet på plata, «It all seems so clear», kan det synes som om Ingvild allerede stiller eksistensielle spørsmål om det å lykkes, om det å være stjerne på en stjernehimmel der alle allerede skinner, «Everybodys´s telling me/ How to become a star/ Like they all are/ Will the blue sky ever come through if we all were shining stars.»

            Hun fremfører tekstene sine med en ungpikestemme som tar inn over seg verden i all sin forunderlighet. Selvfølgelig gjør hun det, Ingvild er bare 22.

            Aller mest hoedown country er sangen «A part of me», der Ingvild får vokalhjelp av residerende førstekvinne i neo-countryen, Malin Pettersen.

            Broder Tobias har produsert og miksa It all seems so clear ved siden av å spille bass og gitar og å kore. Søster Johanne spiller fele på fem av sangene. Dette er med andre ord også et familieprosjekt.

            Men også med den utvidede musikalske familien, som ved siden av Malin Pettersen også teller Darling Wests Mari Sandvær Kreken,  Live Miranda Solberg (Louien) og The Northern Belles Stine Andreassen.

Veteran, i hvert fall i denne sammenhengen, Øyvind Blomstrøm sørger for at det, som seg hør og bør, er pedal steel gitar på halvparten av sangene.

            Og ja #1, Ingvild kan trøkke til også, sjekk ut et av platas høydepunkter, «In a race», catchy og tøff. Og ja #2, vi får en fin countryduett, med The Lionheads´ Nicolai Herwell.

Ingvild Flottorp

Rhiannon Giddens with Francesco Turrisi: They’re calling me Home (Nonesuch)

Skjermbilde 2021-05-04 kl. 10.30.11.png

For halvannet år siden hørte jeg Rhiannon Giddens (44) foredra om fenomenet «blackface» under et musikkseminar i London.

Det var på alle måter skjellsettende, selvfølgelig fordi Giddens som afrikansk-amerikaner bærer med seg avsky for denne nedverdigende musikk-kulturtradisjonen i genene sine, dernest fordi Giddens er en taler av sjeldent elokvent format og fordi Giddens kunne avsløre at BBC hadde vist «blackface»-innslag inn i relativt moderne tid.

I en viss forstand føltes seansen med Giddens som om jeg skulle ha overvært en kvinnelig Martin Luther King midt i Borgerrettskampen.

            Jeg snublet over Giddens navn da jeg plukket opp den første plata til trioen Carolina Chocolate Drops i 2006 og ble overrasket over at tre unge afrikansk-amerikanere var så dypt inni old-timey string-band musikk. Fire år senere fikk C.C.D. en Grammy for albumet Genuine Negro Jig.

Da var allerede det Warner-eide kunst-rock-selskapet Nonesuch på laget, og siden solodebuten, Tomorrow is my Turn i 2015, har de stått for fire av Giddens plater. Inkludert denne, den andre hun har gjort sammen med kjæresten, den italienske musikeren Francesco Turrisi.

            Hun er udannet som operasanger ved det velrenommerte Oberlin-konservatoriet i Ohio og spiller både fiolin, banjo og viola.

            I 2014 var hun en av fem markante stemmer (også Elvis Costello, Marcus Mumford, Jim James og Taylor Goldsmith) som fikk i oppdrag å lage musikk til Bob Dylan-tekster fra 1960-tallet, under fellesnavnet The New Basement Tapes.

Lost on the River, produsert av T-Bone Burnett, er verdt å høre på nytt i dette Dylan-jubileumsåret.

            Ved siden av dette har Giddens initiert den afrikansk-amerikanske kvartetten Our Native Daughters, som laget et knallsterkt album i 2019.

Hun har også samarbeidet med Kronos Quartet, Yo-yo Ma og countrystjerna Eric Church. I 2013 var hun oppsiktvekkende under konserten (film/ plate) som feiret musikken til Cohen-brødrenes Inside Llewyn Davis, sammen med bl.a. Gillian Welch, Joan Baez, Jack White og Costello.

            Musikken som er å høre på They´re calling me Home er bl.a. dirrende versjoner av «I shall not be moved», «Oh Death», «Amazing Grace» og «When I was in my prime» (bl.a. gjort av Nina Simone).

Spilt inn i Giddens adopterte hjemby, Dublin, under pandemiens lokk.

Giddens stemme flytter her fjell i sparsommelige stryker, banjo og perkusjons-arrangement. I sannhet Ingenslik. Nonesuch. 

Rhiannon Giddens

Amy Speace: There Used to be Horses here (Proper records)

Skjermbilde 2021-06-09 kl. 10.24.15.png

Amy Speace har gitt ut plater i nesten tjue år, debutalbumet, Fable, kom i 2002 og nye There Used to be Horses here er det niende i rekka.

Vi snakker altså en karriere, en som er inn it for life. Hun er født i Baltimore, Maryland, men som så mange av sine låtskrivende kolleger har hun flyttet til byen med grønnere gress for den slags, Nashville.

            Og det nye albumet dveler definitivt ved selve livet, livets sirkel som en løvekonge ville formulert det, med utgangspunkt i at Amy Speace ble mor for første gang i en alder av 50, og et drøyt år senere mistet sin egen far.

Faren, som ble 81, rakk å holde sitt barnebarn, som er døpt Huckleberry!

            Amy Speace har gitt uttrykk for at hun var redd for at omveltningene det medfører å bli mor skulle ha negativ innflytelse på kreativiteten, på driven som låtskriver.

I stedet opplevde hun at det motsatte skjedde, det nye albumet kommer relativt tett på 2019-utgivelsen Me and the Ghost of Charlemagne.

            Hun har fått med seg folk-bandet The Orphan Brigade (teller blant annet sanger/ låtskriver Ben Glover), som sørger for at de elleve sangene på plata svever av gårde på et velklingende fundament av hovedsaklig akustiske instrumenter. Innimellom sveller akustikken til større strykerarrangementer som legger gravitas til Speace´s eksistensielle temaer.

Om oppvekstsminner, både sine egne og farens. Utgangspunktet er at Amy lyktes med å komme nærmere faren på slutten av hans liv, etter mange år med avstand. 

            Amy Speace har innimellom blitt sammenlignet med Lucinda Williams som vokalist, men i mine ører er det ganske misvisende. Hun fremstår som en mer skolert sanger, som både har stort register og en annen type kontroll. Det er mulig å høre Amy Speace fremføre Den Store Amerikanske Sangboka. Hun har bakgrunn som skuespiller med klassisk repertoar, Shakespeare.

            Plata avsluttes av en versjon av Warren Zevons «Don´t let us get sick», som dessverre har hatt en alt for stor relevans det siste året.

Amy Speace

De svarte tangentene, igjen.

Skjermbilde 2021-06-09 kl. 10.31.37.png

Det har aldri vært tvil om hvor det amerikansk rockbandet The Black Keys´ lojalitet ligger.

Da duoen fra Akron, Ohio først dukket opp med sitt debutalbum, The Big Come Up, i 2002, åpnet de med to sanger av North Mississippi blues artistene R. L. Burnside og Junior Kimbrough.

            Nå i midten av mai feirer The Black Keys sitt tjue års jubileum som band med å gå tilbake til sine egne musikalske røtter og serverer albumet Delta Kream inneholdende elleve sanger, hvorav syv er kreditert Burnside og Kimbrough. Ikke nok med det, plata er laget sammen med de to Mississippi-musikerne Eric Deaton (bass) og Kenny Brown, (gitar) som begge spilte i banda til Kimbrough og Burnside.

            — Vi hadde ikke noen stor plan for å lage denne plata, forteller Patrick Carney, den nerde-bebrillede trommeslageren som utgjør et av USAs største rockband sammen med gitaristen og produsenten Dan Auerbach, — etter at vi hadde gjort oss ferdig med den første delen av turneringen i kjølvannet av utgivelsen av Let´s Rock, var vi begge hjemme i vår adopterte hjemby, Nashville. Dan var raskt i gang med å produsere plater i sitt Easy Eye Sound studio. Han hadde gjort innspillinger til et nytt album med Robert Finley, der Eric og Kenny er med.

            — Dan ba meg komme ned for å jamme litt med Eric og Kenny, som hadde et par dager ekstra i Nashville etter Finley-innspillingene. Vi satt i en sirkel, med meg i midten, og begynte med å spille Kimbroughs «Sad days, lonely night». Soundet til Kimbrough falt på plass med en gang. Det ble tatt opp, men det var aldri meningen at det skulle bli en plate, vi hadde bare gleden av å jamme med to musikere som hadde spilt med heltene våre.

            Ikke bare covret The Black Keys Burnside og Kimbrough på sine første album, i 2006 ga de ut minialbumet Chulahoma: The Songs of Junior Kimbrough, som ble rundet av av tretti sekunder der Kimbroughs enke forteller at hun synes at The Black Keys er verdige videreførere av ektemannens musikk.

Kimbrough og Burnside var de mest prominente utøverne av det som vekselvis kalles «hill country blues» og «juke joint blues» og som kjennetegnes av et stramt fokus på groove, ofte fremført med bare trommer og gitarer.

David «Junior» Kimbrough døde i 1998, 67 år gammel, R.L. (muligens Robert Lee!) gikk bort i 2005, 78 år gammel. Nå betaler The Black Keys for at det settes opp minnesmerker over dem på det som kalles «The Mississippi Blues Trail».

            I 1996 laget Burnside albumet A Asspocket of Whiskey sammen med punkbluesbandet Jon Spencer Blues Explosion, der Kenny Brown også spilte.

— Jon Spencer Blues Explosion var en viktig innflytelse på meg da jeg var ung, A Asspocket of Whiskey var en viktig årsak til at jeg og Dan begynte å spille sammen, forteller Carney, som legger til at han selv «hadde bluesen» på begynnelsen av 2000-tallet.

— Dan og jeg hadde kjent hverandre som guttunger, men det var brødrene våre som var venner. I 2000 hadde jeg mistet jobben, bilen min var i ferd med å bryte sammen og jeg var så blakk at jeg ikke hadde råd til nye batterier i gettoblasteren min.

— I tillegg likte jeg musikk som mange av mine jevnaldrende synes var uhip; Led Zeppelin, Creedence og weird shit som Captain Beefheart. Dan hadde dyp interesse for deltablues og hadde til og med dratt på pilgrimsferd ned til Mississippi og truffet noen av originalene. 

            For den som ønsker å sette seg mer inn i hva hillcountry-bluesen dreier seg om finnes en utmerket kilde i dokumentarfilmen «R.L. Burnside. Et portrett av en bluesmann», laget av musikkjournalist Øyvind Pharo og videokunstner Kjell Bjørgeengen på slutten av 1990-tallet. Den halvtimes filmen ligger tilgjengelig på Vimeo og inneholder opptak av Burnside på Kimbroughs Juke Joint i Chulahoma, Mississippi og intervjuer med Burnside, Jon Spencer, blueshistoriker Robert Gordon og sjef for plateselskapet Fat Possum, Matthew Johnson, som var sentral for renessansen som hillcountry-bluesen ble gjenstand for.

            — Vi spilte inn musikken som er å høre på Delta Kream der og da, i to 4-5 timers sessions. Vi sendte det til Tchad Blake for at han skulle mikse det, og da det kom tilbake fra ham innså vi at dette måtte utgis.

            Tchad Blake mikset også The Black Keys gjennombruddsalbum, Brothers, fra 2010.

            Tittelen på The Black Keys nye, hardcore delta blues album er altså Delta Kream, hentet rett fra fotografiet som pryder omslaget. Tatt av den banebrytende fotografen William Eggleston (81), som vokste opp i Mississippi.

— Dan og jeg var på jakt etter et foto som vi kunne bruke på coveret og bladde i den samme boka med Eggleston-fotografier, hver for oss. Tro meg, dette er helt sant. Akkurat da jeg fant «delta kream»-bildet, mailet Dan meg det samme bildet. Vi trodde ikke vi hadde råd til å bruke det, men Eggleston lot oss få bruke det gratis!

            I det samtalen vår når veis ende må jeg spørre hva han har brukt tida på det siste året?

— Jeg har produsert et nytt album med kona (Grammy-vinner, Michelle Branch) og jeg har blitt helt hekta på å spille golf.

Faktum er at jeg må bli ferdig med dette intervjuet fordi jeg skal på golfbanen sammen med Alice Cooper!

The Black Keys

Tore Elgarøy:  Jeg rir alene -  historien om gitaristen som forsvant

Skjermbilde 2021-07-01 kl. 11.43.39.png
Tore Elgarøy.jpeg

På begynnelsen av det nye årtusenet forsvant Tore Elgarøy ut av norsk rock, nærmest som et fantom. Nå er han tilbake.

 

— Jeg gikk rett og slett i kjeller´n. Jeg var blitt sjuk av musikken, forteller gitaristen på sin solrike veranda på Jeløy ved Moss. Det er våren 2021 og nøyaktig tjue år siden Elgarøy møtte veggen.

            Midt i koronaens andre sesong dukket gitaristen og låtskriveren opp fra det største intet, som to tiår definitivt kvalifiserer som i musikken, med nytt album, kalt Netter på Jeløy.

            Strengt tatt er det tolv år siden sist man hørte ny musikk fra gitaristen som i sin storhetstid bar med seg en helt egen tone i gitarkofferten sin. Men den gang, 2009, handlet det om musikk som var spilt inn før 2001.

            — Våren 2001 røk jeg uklar med Rune Kristoffersen, som var utgiver av musikken min på da relativt nystartede Rune Grammofon og som jeg hadde spilt for i bandet Fra Lippo Lippi. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, Moss. På et tidspunkt kastet jeg faktisk all musikken min på fyllinga! Det angra jeg riktignok på etter ganske kort tid, men da var det for sent å finne den, ler Tore.

Han understreker at han har skværet opp med Kristoffersen for lenge siden.

            Men på begynnelsen av årtusenet begynte det altså å tære på. Da hadde Tore vært musiker siden han var 14 år og livnært seg av musikken i nesten tjue.

            Den parallelle Innspillingen av de to instrumental-albumene, Sound of the Sun og Sound of the Sky, hadde vært svært krevende, med datidas vesentlig mer begrensa teknologi. Siden Tore spiller all musikken selv på platene, var det et gigantisk prosjekt å holde styr på. Med moderne digitalteknologi ville dette ha fortonet seg helt annerledes og vesentlig lettere.

— Det var Jan Olsen Skaare som dyttet meg i gang igjen. Jan var lydtekniker for Henning Kvitnes og Can Can og er i dag ansatt i Oslo Konserthus. Han tilbød meg tid i studioet i Konserthuset, men jeg landet på å skaffe meg min egen 24 spors digital-opptaker og har lært å bruke den fra filmer på youtube. Jan kommer hjem til meg når det er noe nytt å mikse.

            Tore betegner seg som en nattperson, derav Netter på Jeløy.

— Da jeg begynte å skrive nye sanger måtte det bli på norsk. Jeg synes ikke jeg behersker engelsk godt nok. Jeg er en særing, jobber best mellom et og fem på natta, melder Tore.

           

«It’s another night in Oslo, Norway, my passport is restless in my boot, and my thoughts take wings to wonder»

- Fra sangen «I Ride alone», Lee Clayton, 9. september 1988, fremført og innspilt på Cruise Café i Oslo.       

            Beviset for at denne kvelden på Aker Brygges legendariske, kombinerte burger-restaurant og Texasmusikk-ambassade var akkurat så høyspent og magisk som vi som var til stede husker den som, er å høre på liveplata Another Night.

            Det som virkelig er med å løfte Lee Claytons Another Night til historiske høyder, til en av rockens beste liveplater, er gitarspillingen til Tore Elgarøy.

            På 1980-tallet var mossingen Elgarøy allestedsnærværende i norsk rock. I løpet av et knapt tiår spilte han med Henning Kvitnes’ Next Step, Jan Dahlens Shotgun Riders, Anne Grete Preus´ Can Can, Åge Aleksandersen & Sambandet, Casino Steel & Claudia Scott og Fra Lippo Lippi.

Etter hvert ga han også ut egenkomponert musikk, både under eget navn og med enmanns-bandet Scarecrow.

            Lee Clayton (egentlig Billy Schatz, nå 78) var en sertifisert kultfigur i Norge, først og fremst på grunn av albumet Naked Child fra 1979. Innsidere visste også at han hadde skrevet store sanger for Waylon Jennings og Willie Nelson, henholdvis outlaw-hymnen «Ladies love outlaws» og nydelige «If you can touch her at all». Legg til «Silver Stalion», åpningskuttet på Highwaymens andre album.

            Lee Clayton kom til Norge i 1987 for å spille på en minnekonsert for rockavis-gründer og redaktør Tore Olsen. Han hooket raskt opp med et norsk backingband, der Tore Elgarøy var dynamoen.

            Lee Clayton hadde besøkt Norge første gang i 1980, som gjesteartist med The Byrds Roger McGuinn og Chris Hillman. Men kort tid etterpå forsvant han under radaren, det var ikke noe internett som kunne hjelpe til å spore ham opp.

            Kanskje hadde han funnet veien tilbake til hjembyen, Oak Ridge i Tennessee? Eller holdt han hus i en av Nashvilles bakgater sammen med andre låtskrivere som Music City hadde ristet sangene ut av, og så dumpa?

            Da han endelig ble å høre sammen med Elgarøy, Arne Sæther (The Young Lords, Raga Rockers), Jørgen Lie (The Tunicates) og Bjørn Juliusson (The Young Lords), var countrymusikken skrudd opp til elleve.

Clayton fremstod i 1987-88 som en sørstats-Bob Dylan backet av honky-tonk-utgaven av Pink Floyd.

            Du skal bare 45 sekunder inn i «I ride alone» på Another Night for å forstå at det er noe ekstraordinært på gang. Elgarøys gitartoner er rett og slett episke, rett ut av startblokkene.

            Selv sto jeg i baren sammen med mannen som var oppvarmingsartist på denne svette høstkvelden på Cruise, texaneren Lyle Lovett (hans eneste Norges-konsert). Han forstod som oss alle at dette var spesielt. En for evigheten. På de åtte sangene som er å høre på Another Night slipper Elgarøy raust til som solist. Det nærmest eksploderer i intensitet innimellom, soloer som tar av for outer space.

— Tore is the only guitar genius I ever worked with, fortalte Clayton meg under et av intervjuene jeg gjorde med ham på denne tiden.

            Da skal vi ha i bakhodet at Clayton hadde laget plater og spilt konserter med iren Philip Donelly, som i perioder var go-to-gitarist for bl.a. Everly Brothers, Nanci Griffith, Johnny Cash, John Prine, Townes van Zandt og Donovan.

På  tidlig 1990-tall planla Lee Clayton en studioplate med både Donelly og Elgarøy. Et prosjekt som strandet av slike årsaker som lett torpederer de mest visjonære idéene i musikkbransjen. Når regnskapskontoret blander seg inn.

            Her hjemme hadde forfatter og pianist Ketil Bjørnstad fått med seg kombinasjonen Clayton/Elgarøy. I boka Verden som var min/ 80-tallet forteller Bjørnstad om et møte med Elgarøy, der han legger frem planene om et plateprosjekt med Clayton og Leonard Cohens korsanger, Julie Christensen, som vokalister.

            — Det ble turnering med Clayton i flere år, over hele Europa. Paradiso, Amsterdam, London Town and Country Club. På Berlin Independent Festival i 1989 spilte vi samtidig med Townes van Zandt. Townes kom backstage og meldte følgende til Lee; —You still look as ugly as you used to.

Townes og Lee var gamle venner.

 

            På begynnelsen av det nye årtusenet var Tore Elgarøys rockkarriere over. Hjemme i Moss begynte han i stedet å male akvareller.

            Det er altså ingen overdrivelse å si at at historien til Tore Elgarøy i 2021 fremstår som litt av et mysterium.

            At han ble musiker kan forklares med at han var sønn av to musikere.

            Jan og Ingrid Elgarøy møttes da de gikk på Musikkonservatoriet i Oslo på 1950-tallet. Begge studerte orgel og orgelmusikk.

Jan Elgarøy (1930-2018) var både mangeårig  organist i Lambertseter kirke og komponist av et betydelig antall egne verk, opp mot 150, primært for orgel og kor. Han studerte samtidig med Arne Nordheim. Ingrid Kværner Elgarøy var organist i Jeløy kirke og hadde pianoelever i familiehjemmet i Moss.

            Ved et tilfeldig møte på Kunstnernes Hus, rett etter årtusenskiftet, mellom Nordheim og Tores bror, Sigmund, ba Nordheim Sigmund hilse til faren og si at han uten tvil var Norges beste organist.

            — Faren min og Nordheim møttes en gang på Karl Johans gate i Oslo. Da ble det klart at de ikke nødvendigvis var gjensidige beundrere av hverandres musikk. Nordheim synes faren min var alt for forankret i tradisjonalismen, faren min mente at Nordheims komposisjoner var noe vage og kanskje noe tilgjort. Det morer meg å tenke på at de står der på Karl Johan og bryter meninger, forteller Tore på terrassen sin.

            Leiligheten inneholder et studiohjørne der den nye plata har blitt til. Gitarene, inkludert den gule og grønne Stratocasteren som var hans mest brukte, havnet åpenbart ikke på søpla. På veggene henger det et beskjedent utvalg av minner fra musikerårene. Tore er ikke en som mimrer påfallende om gamle dager og har skrå kommentarer til mye av det han opplevde.

— Jeg fikk pianotimer og hadde notelære hos faren min da jeg var liten, men jeg nådde ikke lenger enn til «Menuett» av Bach. Jeg satt i sofaen hjemme og hørte på faren min som var oppslukt av å komponere, jeg oppfattet det nesten som trolleri. I noen år mot slutten av livet hans plukket vi opp igjen notelære. Jeg tror det gledet ham.

— Det ble ikke klart for meg før jeg var i midten av av trettiåra at jeg hadde hatt en uvanlig oppvekst rent musikalsk, mellom innflytelsen fra foreldrene mine og, like viktig, platesamlingen til storebroren min. Den inneholdt all den beste rockmusikken på 70-tallet: Zappa, Stephen Stills, Genesis…

            I 1978-79 var Tore gitarist i synth-poprockbandet Storm, som etter en seks låters demo var på nippet til å få kontrakt med Ole Sørlis plateselskap Notabene.

            Tore beveget seg videre til bandet Small Talk, som bestod av musikere som var eldre enn ham og som stort sett beskjeftiget seg med coverlåter.

— Det var mer øving enn livespilling.

På dette tidspunktet hadde et nytt rockmiljø oppstått i Halden.

— Jeg fikk nesten sjokk av hvor annerledes det var i Halden. For meg var det lettere å identifisere meg med det som foregikk der, med Young Lords/ Saturday Cowboys og Front Page, forteller Tore.

— Jeg hadde faktisk en drøm om at Henning (Kvitnes) skulle ringe! Jeg hørte Henning og bandet hans, Next Step, gjøre sangene fra albumet The Tunnel på Kråkereiret i Moss. Det trigget konkurranseinstinkt mitt. Da trommeslageren Per Svendsen fra Moss ble med i bandet, fikset han at jeg fikk prøvespille for Henning.

            Tore var veldig på hugget, øvet døgnet rundt og fikk jobben.  

     

                 — Jeg spilte vel med Henning i to år, til 1984. Da bandet ble oppløst, ble jeg rett og slett arbeidsledig en periode. Jeg flytta til Oslo det året og begynte å spille med Jan Dahlen. Steppa inn på en Club 7-spilling med amerikanske Greg Trooper Band, på bass. Der spilte jo Larry Campbell, som senere ble gitarist for Bob Dylan og Levon Helm.

På dette tidspunktet hadde Tores egenskaper som gitarist extraordinaire fått fullt gjennomslag i den norske rock-virkeligheten. Han ble hentet inn av Per Vestaby som erstatter for Jørn Christensen i Anne Grete Preus´ Can Can.

— Det var et band som opererte på et vesentlig høyere nivå enn hva jeg var vant til. Det var mye øving og proft opplegg over hele linja. Vi turnerte også mye, blant annet sammen med Py Bäckman i Sverige, som på den tida telte mange av musikerne som skulle havne i Roxette. Vi gjorde en stor konsert på Moderna Museet i Stockholm der Imperiet var headlinere, minnes Tore.         

Da Can Can slapp sitt andre album i 1986, European Rainbow, var Tore både medlåtskriver og co-produsent.

Anne Grete Preus var nå på ingen måte alene om å høre Tores eksepsjonelle evner. Sommeren 1985 gjorde han førti konserter som gitarist i Åge Aleksandersens Sambandet.

            European Rainbow ble nominert til Spellemannpris i rockklassen i 1986.

            På dette tidspunktet var Tore også fanget opp av det ambisiøse bandet til Rune Kristoffersen, Fra Lippo Lippi, og turnerte mye i Asia som såkalt innleid musiker.

Det var opprinnelig meningen at han skulle være med på USA-innspillingen av Fra Lippo Lippos mye omtalte album Light and Shade, hvor Steely Dans Walter Becker var produsent. Men økonomiske begrensninger i produksjonen satte en stopper for det.

Tore spiller på Fra Lippo Lippis livealbum, Crash of Light, opprinnelig utgitt i 1990 på Filippinene, der bandet var gigantiske.

Tore Elgarøy BEAT.jpeg

Vennskapet og samarbeidet med Rune Kristoffersen fortsatte også etter Fra Lippo Lippi. I 1994 kom Tores første soloalbum ut under artistnavnet Scarecrow, på Kristoffersens selskap Easter Productions. Tore hadde malt CD-coveret, mens den markante Scarecrow-logoen var laget av BEAT-tegneren Øystein Sjølie. Fugleskremsel-logoen har levd sitt eget liv på t-skjorter til denne dag.

            Scarecrow var på nippet til å skrive platekontrakt med to norske major labels, Warner og EMI. Intern politikk sparket beina under begge kontraktene, og bidro nok også til at Tore sluttet med musikken seks-sju år senere.

            Platekontrakt eller ikke: Tore hadde plenty av musikk innabords, som ble gitt ut på de to instrumentalbumene The Sound of the Sun og The Sound of the Sky.

— Jeg så for meg en trilogi, den tredje plata ville antakelig blitt kalt The Sound of the Stars, sierTore.

            På dette tidspunktet, i 2001, hadde Rune Kristoffersen startet  Rune Grammofon, og samarbeidet med ECM og Manfred Eicher.

            Eicher oppfattet musikken Tore laget som både innovativ og original. Det er lett å tenke seg at han hørte en ny generasjons Terje Rypdal i det Tore gjorde på  The Sound of the Sun. De femten komposisjonene kan gi assosiasjoner til energieksplosjonene som finner sted på sola. Det er brutalt, dramatisk og vakkert.

Rune Grammofon og ECM planla at Tore skulle fremføre musikken fra albumene på et utvalg museer i Europas storbyer, i Roma, i Paris, i Berlin. En turné som også gikk fløyten.  

            Albumet havnet på Topp 10-lista for Improv-musikk i magasinet Wire. Nisje-radiostasjoner  over hele verden spilte musikken.

I anmeldelser ble han sammenlignet med King Crimsons Robert Fripp, Fred Frith, Jimmy Hendrix og, uunngåelig, Terje Rypdal.

            — Jeg får fortsatt tilbakemeldinger fra folk i mange land på The Sound of the Sun.

            — Jeg holder jeg fortsatt på med å male akvareller, og har stor glede av det.

Tore tror han har malt rundt fem hundre så langt.

— Jeg betegner meg selv som «shot-kunstner»: jeg bruker tretti minutter på en akvarell og fire timer på en låt. Har til og med fått solgt noen bilder til et galleri i Amsterdam, og er invitert til en workshop hos en gallerist i Toscana.

            Men i det siste har Tore Elgarøy funnet tilbake til musikken. Og, som han sier, funnet en hardt ervervet indre ro.

            I samarbeid med Jan Olsen Skare, lydtekniker i Oslo Konserthus, har han spilt inn 27 sanger, hvorav 18 er sluppet som singler for strømming. De siste ni av disse har tittelen Netter på Jeløy. Her synger Tore på norsk, med en vokal som lander trygt mellom store norske som Prepple, Lars Lillo og Magnus Grønneberg.

            Sanger plantet på en elektrisk gitar som fortsatt blender. Som om den skulle vært plugga rett inn i sola.

Tore Elgarøy

Stemmer fra rockhistorien

 

John Hiatt: Leftover feelings (New West)

Tony Joe White: Smoke from the Chimney (Easy Eye Sound)

Skjermbilde 2021-07-01 kl. 12.05.57.png
Skjermbilde 2021-07-01 kl. 12.08.55.png

De amerikanske sangerne/ låtskriverne John Hiatt og Tony Joe White har gjennom flere tiår hatt svært trofaste norske fans. Begge har besøkt festivaler, konserthaller og klubber.

Tony Joe White døde i 2018, 75 år gammel, John Hiatt er etter alt dømme ved god helse og er med sine 68 år en rockgenerasjon etter White.

            Hiatt og White nyter status som mester låtskrivere, og stemmene deres gjør dem umiddelbart gjenkjennelige.

            Sommeren 2021 er de ute med plater som innebærer helt nye samarbeidspartnere, utgivelser som på ingen måte gjør skam på albumkataloger som teller over 25 utgivelser i Hiatts tilfelle, kanskje 35 i Whites.

            Jeg fikk et forhold til Tony Joe Whites musikk etter å ha hørt Elvis Presleys versjon av hans «Polk Salad Annie», en av Elvis´ beste utgivelser. Jeg oppdaget raskt «Rainy Nights in Georgia», fortsatt inne på min «All time Top 10». Spilt av med andakt, i regnet, utenfor et motel i Georgia og på terrassen der jeg bodde i Austin, Texas. 

            Tony Joe har også supplert bl.a. Brooke Benton,Tom Jones, Tina Turner («Steamy windows», «Undercover agent for the blues») og Paal Flaata med utsøkt materiale. Med andre ord, en favoritt blant de største stemmene.

            John Hiatt har opplevd at enda flere andre artister har tolket materialet sitt enn White. Lista er latterlig lang og teller Joe Cocker, Wille Nelson, Johnny Cash, Eric Clapton & BB King, Bob Dylan og Gregg Allman.

«Across the borderline», som Hiatt skrev med Ry Cooder og Jim Dickinson for filmen The Border (der gjort av Freddy Fender), er tolket av skuespilleren Harry Dean Stanton.

En æresbevisning i seg selv.

            Hiatts karriere-album, Bring the Family (1987), med Cooder, Nick Lowe og Jim Keltner, utløste den kortlivede supergruppa Little Village.

Plata inneholder tre av mine favoritt Hiatt-sanger; «Memphis in the meantime», «Lipstick Sunset» og «Have a little faith in me».

            Hiatts nye Left over feeling er utgitt sammen med The Jerry Douglas Band, gruppa til dobro-virtuosen som spiller i Alison Krauss´ Union Station. Det innebærer et mer akustisk lydbilde enn Hiatts regulære elgitar-utrykk.

Men Hiatts country-soulstemme er overlegent inntakt og låstkrivernivået er sedvanlig høyt.

Med det tematiske strekket han behersker så godt, fra humoren i «Long Black Electric Cadillac», til hommagen til hans inspiratorer i «Music is hot» og det dype alvoret som utspiller seg i «Mississippi Phone Booth» og «Light of the burning Sun». Den siste handler om Johns storebror som tok livet av seg som 21-åring. 

            Hiatt, Douglass & Co har spilt inn i historiske RCA studio B. Med mikrofoner som fanger de organiske lydene fra de fremragende musikerne Daniel Kimbro (bass), Mike Seal (gitarer) og Chistian Sedelmeyer (fiolin). Sistnevte stråler på styrke med sjef Douglass, dobro og fele-partiene her er master-klasser.

            Sangene på Tony Joe Whites Smoke from the Chimney er solo-innspillinger som produsent Dan Auerbach (The Black Keys) har fått av Whites sønn, Jody, og har bearbeidet i sitt Easy Eye studio med sitt overlegne musikerlaug som bl.a. teller Paul Franklin (pedal steel), Bobby Wood (piano), Marcus King (gitar) og vokalduoen Flor de Toloache.

            «Boot Money», «Scary Stories» og «Bubba Jones» vagger rett inn på en moderne TJW-best of, Auerbach lykkes med å ivareta den essensielle integriteten til en positivt macho stemme som også etter Whites bortgang altså fortsetter å flyte opp og ut av swamp´n.

Historier og stemninger som egner seg for alle solnedgangene vi fortjener i ukene som kommer, med eller uten leppestift. 

John Hiatt
Tony Joe White
Ol´Shannon
Skjermbilde 2021-08-30 kl. 10.37.41.png

Det er snart tjue år siden Waylon Jennings gikk bort, men det er gode grunner til å huske musikken han etterlot seg. Nå er det ei dame som forstår hva det handlet om. Resultatet heter «The Waylon Sessions».

            Shannon McNally har gitt ut plater i americana-musikk verdenen i to tiår. Det var store forventninger til hennes debutalbum, «Jukebox Sparrow», i 2002.

Plata ble produsert av Ron Aniello (Bruce Springsteen) og telte en hær av LAs beste musikere. Men levde ikke opp til forventningene og ble McNallys eneste utgivelse for et stort selskap.

            Men  Shannon McNally lot seg ikke vippe av pinnen, samme år gjorde hun raskt en EP med Neal Casal, «Ran on pure Lightning» og har siden etablert seg som en samarbeidsvillig artist i et bredt miljø, på tvers av alder og uttrykk.

            For tida spiller hun i bandet til den mytiske Texas-kunstneren Terry Allen, The Panhandle Mystery Band.

            Tidligere har hun vært både i studio og på veien med blant andre Dave Alvin & the Guilty Women, Rodney Crowell, Charlie Sexton, Dr. John, Son Volt, Amy LaVere og Mike Farris.

            I 2013 gjorde hun hyllestplate til Louisianna sanger/ låtskriveren Bobby Charles, titulert «Small Town Talk». Charles er mest kjent for sin evergreen «See you later, Alligator» og swamprock kultalbumet «Bobby Charles» (72).

            Nå har hun altså kastet sitt blikk på musikken til outlaw country-giganten Waylon Jennings (1937-2002).

Det kan synes som et pussig valg. Waylon Jennings, personen og hans musikalske uttrykk, er kanskje ikke det som umiddelbart slår en som noe som kan oversettes til et feminint perspektiv?

            Outlaw-countryen var likevel både mer filosofisk og selvironisk anlagt en det som var gangbar mynt i Nashville da Waylon Jennings og Willie Nelson lot hår og skjegg gro og viste fingeren til Music Row og country-etablissemenet.

            I 1976 kom albumet som slo fast at Jennings og Nelsons gambling hadde lyktes, «Wanted: the Outlaws», som også inneholdt sanger av kona til Waylon, Jessi Colter, og Tompall Glaser. Det ble den første countryplata som solgte over en million.

            Det er signifikant for Shannon McNally og «Waylon Sessions» at nettopp Jessi Colter er med på utgivelsen. Colter synger på «Out among the stars» (Adam Mitchell), som opprinnelig var å høre på Waylons 1979-album, «What goes around, comes around». Samme plate inneholder også Rodney Crowell-klassikeren «Ain´t living long like this». Og ja, Crowell er med når Shannon tolker den her.

            Dette er med andre ord ikke en hyllestplate til låtskriveren Waylon Jennings, det er faktisk bare tre Jennings original-sanger på «The Waylon Sessions»; «You asked me to», «This time» og åpningssangen, «I always been crazy».

Dens siste inneholder til gjengjeld den kule linja, «I´ve always been crazy, but it has kept me from going insane». Muligens Waylons Jennings livsmotto.

            Albumet er produsert av McNally selv, med Nashville gitar-esset (virkelig!) Kenny Vaughan som bandleder. Vaughan spiller ellers i Marty Stuart´s Superlatives. Han har satt sammen det som låter som det perfekte bandet for anledningen, med blant andre mangeårig Jennings-musiker Fred Newell på steel gitar og Derek Mixon på trommer. Sistnevnte fra bandet til country superstjerna Chris Stapleton.

            Det handler om å naile den unike grooven som ga Waylon hans absolutte særpreg, der trommene spilte helt egne figurer. Jessi Colter sier at det var nettopp dette, den patenterte grooven, som overbeviste henne om at McNally var på sporet av noe som kunne yte Waylons musikk rettferdighet.

            Ved siden av Colter og Crowell får Shannon McNally også vokal support av Buddy Miller på «You asked me to» og «Black Rose» (Billy Joe Shaver) og Lukas Nelson på «You shove me yours and I´ll show you mine».

Shannon McNally
Jackson Browne, venn av Norge
Skjermbilde 2021-08-30 kl. 10.47.55.png

Jackson Browne er kjent som en artist som gjerne hjelper andre. Både kolleger og en rekke gode formål har nytt godt av hans raushet. Innimellom får han tid til å fokusere på egen musikk også.

 

--Jeg har overlevd korona også, ler Jackson Browne på telefon fra Los Angeles.
— Jeg merket det knapt. Min gode venn, David Lindley, var ikke fullt så heldig. Han sliter fortsatt med senvirkninger.

I slutten av juli slipper Jackson sitt femtende studioalbum, «Downhill from Everywhere».

72-åringen er midt i sitt sjette tiår i musikkbransjen. Det er oppsiktsvekkende på flere vis: Mange av hans nærmeste venner og kolleger fra storhetstida på 1970-tallet er borte, blant andre Warren Zevon, Gregg Allman og Eagles’ Glen Frey. Allerede i 1993 kunne det se ut som om Jackson var overrasket over at han fortsatt var til stede, med sitt tiende album kalt I´m alive.

Men til stede har han vært, i høyeste grad. Platekatalogen har til nå klokket opp totalsalg på 18 millioner album, bare i USA. Browne er valgt inn i både «Rock´n´roll Hall of Fame» og «Songwriters Hall of Fame». Han er kjent som en artist med stor integritet.

En som alltid har engasjert seg i miljøspørsmål, sosiale og politiske saker.         

 

Nå er det altså nærmere femti år siden det selvtitulerte debutalbumet kom. Det var i 1972, og allerede da var Jackson en rutinert låtskriver. Han skrev en av sine største sanger, «These days», allerede som 16-åring. Covret av det som muligens var kjæresten hans, Velvet Undergrounds Nico, i 1967.

            Teksten er uforklarlig moden for å være forfattet av en tenåring. Det kan også hevdes at «These days» satte malen for det som skulle bli Brownes artistiske særmerke: melankolien, sorgen, angeren. En kontrast til vårt kollektive bilde av Brownes hjemtrakter, solfylte California, med bilruter rullet permanent ned.

 

            Men når man snakker med Jackson Browne i 2021 fremstår han ikke som en melankoliker. Han gleder seg derimot til å få ut sitt første album på sju år.   

— På den ytre sida handler «Downhill from Everywhere» om å leve og bo i Los Angeles. Men det dreier seg om noe større, om livet selv. Jeg elsker denne byen, men jeg har prøvd å komme meg vekk helt siden jeg ga ut den første plata, ler Browne.

           

           Han snakker mer enn gjerne om alle andre enn seg selv. For eksempel sine medmusikere, som nevnte Lindley. Eller mannen som fyller Lindleys plass på den nye plata, Greg Leisz: av mange ansett som den beste steelgitaristen i hele musikkbransjen.

            I den påkostede videoen til førstesingelen fra den nye plata, «Cleveland Heart», blir en gitarspillende Browne trillet inn i operasjonssalen for å få transplantert et nytt, mekanisk hjerte. Kirurgene er Brownes band i doktor-forkledning, og Greg Leisz setter hele operasjonen i gang med en lapsteel-solo fremført på Brownes mage (!).

— Vi hadde det jævlig morsomt når vi laget den videoen. Det var litt uvante omstendigheter for oss alle.

Akkurat da Browne er i gang med å legge ut om Leisz’ overlegenhet som musiker, ringer telefonen. Han unnskylder seg for å høre hvem som er på den andre linja, og sekunder senere er han tilbake:

--Det var Greg! Litt av et sammentreff.

 

            «Cleveland Heart» er oppsparket til et album som mange vil si låter som en modernisert versjon av platene som gjorde Browne til stor stjerne. Den gang det meste av musikken som Asylum Records-«mafiaen» tok i ble til til rent radiogull.

            Dette var plater og sanger som entret en kollektiv bevissthet for oss som var unge da slengbuksene var obligatoriske. Eagles, Linda Ronstadt, JD Souther og Browne, alt som fikk oss til synge med på alle varianter av Eagles’ «Take it easy». I dag er låta, skrevet av Browne og Glen Frey, grunnlag for en egen turistindustri i Winslow, Arizona. På gatehjørnet som det synges om («..standin’ on a corner in Winslow, Arizona..») er det en statue av Glen Frey. Området kalles enkelt og greit «Standin’ on a corner Park». (Og ja, jeg er selv fotografert stående på gatehjørnet der, som en «happy idiot», for å sitere en annen stor Jackson Browne-låt, «The Pretender».)

 

            Browne har også tatt seg tid til å oppsøke røttene sine. På morssida er de norske – vestlandske, for å være mer nøyaktig. Og, ikke minst, er han veldig glad i et norsk band:

— Jeg er stor fan av Hellbillies!

—??

— På en av mine turer på Vestlandet var det en av slektningene mine som fortalte meg om Hellbillies. Jeg hørte på platene deres og likte det veldig godt. Ved en senere anledning var jeg på en stor familiemiddag i Gaupne (det tar litt dechiffrering å forstå at han snakker om Gaupne i Luster, journ.anm), og oppdaget at Hellbillies spilte der samme kvelden. Jeg tok en tur på konserten, og hilste på gutta etterpå.

     Aslag Haugen husker definitivt kvelden da Jackson Browne dukka opp.

— Jeg trodde et øyeblikk at det hadde klikka for meg da han stod i døra til backstage’n vår etter konserten. En av vaktene kom og sa at det var «ein amerikanar som ville snakka med oss utafor?» Hahaha!

Jeg husker at jeg spurte ham om han fikk gå i fred ute i Gaupne-parken, men han mente at ingen hadde kjent ham igjen.

— Jeg er stor fan, han har betydd mye for min egen låtskriving. Snakka med ham noen år senere også, etter en konsert på Sentrum scene i Oslo, en hyggelig fyr! Jeg hørte ham så sent sent som i 2018, på Beacon Theatre i New York.

           

Brownes musikk har truffet også den nye generasjonen av norske americana-artister.

For bare noen uker siden gjorde Darling West en versjon av «Late for the sky» sammen med Sivert Høyem. I 2020 tolket de «Fountain of Sorrow» sammen med den engelske duoen O&O. Tilgjengelig på YouTube.

 

Tilbake på 70-tallet produserte Browne gjennombruddsalbumet til Warren Zevon og David Lindleys solodebut, «El Rayo-X».

- Du nevnte David Lindley. Det er lenge siden vi har hørt noe fra ham?

— Da pandemien traff i fjor var jeg faktisk godt i gang med å lage en dokumentar om David. Jeg mener han er latterlig underkjent som musiker, han blir alltid glemt i slike avstemninger over tidenes beste gitarister. Det er absolutt en av ambisjonene mine: så fort arbeidet med utgivelsen av den nye plata er gjennomført, vil jeg ta opp jobbinga med Lindley-dokumentaren.

— Han har hatt gjennomslag på de merkeligste steder. Her, i hjembyen min, Halden, var det en ung gitarist som på åtti-nittitallet som lærte mye fra Lindley. I dag er Geir Sundstøl ansett som en av Norges ledende gitarister.

— Veldig interessant! Jeg tar gjerne turen til Oslo for å filme et intervju med ham. Kan du sette oss i kontakt?

Jackson Browne