Sunny Sweeney (45) er en countrysangerinne og låtskriver fra Houston, Texas. Første gang jeg hørte henne synge, var da hun dukket opp sammen med Brennen Leigh på en honkytonk i Austin, Texas, noen år etter årtusenskiftet.
 

Sweeney og Leigh var begge storveies sangere med både klasse, humor og talent nok til at jeg tenkte at de kunne røske opp i en countrymusikk som sårt trengte en ny generasjon kvinnelige artister.
 

Brennen ble værende i Austin, mens Sunny flyttet til Nashville, der et nystartet, stort plateselskap plukket opp hennes selvutgitte debutalbum, «Heartbreaker´s Hall of Fame» (2006). 
 

Country-kynikeren i meg tenkte vel egentlig at Sunny Sweeney var for bra, for country (for country!), for lite villig til å la seg styre av Nashvilles bransje-system til å bli en «countrystjerne». 
 

No surprise da at det store selskapet ga opp etter et par album, og fra og med 2014 har Sunny gitt ut plater på eget selskap. I god, orntli, countrytradisjon har hun holdt seg gående på veien, på turné.
 

Man kan bare gjette på om dette omreisende livet har hatt noe å si for at Sunny i 2018 skilte seg for andre gang. Hvilket muligens fortsatt er godt under snittet for amerikanske countryartister?
 

Uansett, forandring av sivilstatus har gitt Sunny plenty å skrive om, ti av sangene  på det som er hennes sjette album, inkludert en liveplate fra 2020, er co-skrevet av henne. Tittelkuttet, «Married alone» er, ved siden av «Fool like me», skrevet av andre. 

«Married alone» løftes av at han som muligens er samtidas beste countryvokalist, Vince Gill, låner ut gullstrupen sin. Sammen med solide doser pedal steel gitar, blir det neppe mer «tårer-i-øllet» på denne siden av George Jones.
 

Sunny har fått produsenthjelp av den nye «Texas-mafiaen», Beau Bedford og Paul Cauthen, begge med tilknytning til det overlegne ensemblet Texas Gentlemen.
 

Paul Cauthen, en kar med en stadig mer velkjent formidabel stemme, synger sammen med Sunny på en av platas absolutte høydepunkter, en potensiell countryklassiker, «A song can´t fix everything», en av to her skrevet sammen med Lorri McKenna.  

En hyllest til musikkens magiske potensiale; «That song kept me on the road for a solid year / It’s the last song that I sing every night/ I know a song can't fix everything/ But for a moment, it makes us all feel alright.»
 

Selvfølgelig inneholder plata noen velformulerte avskjedshilsener, noen tydelige «up your´s», til tidligere elskere; countryrockeren «Someday you´ll call mye name», tungt funky «Want you to miss me» og sørstatsrockende «Leaving is my middle name». Alle med budskap understreket med rød leppestift. 
 

Sunny Sweeney er muligens ikke den som står øverst på gjestelista når countryetablissementet byr inn til nok et overprodusert pris-show, de som NRK serverer som abstinens-dempende programmer for Melodi Grand Prix-avhengige. 

Men alle som har et hjerte som banker for country vet at det er Sunny Sweeney som skulle ha stått i spotlighten.