Marcus King (26), fra Greenville, South Carolina, hørte verdens beste plate, The Allman Brothers Bands «At Filmore East» (1971), da han var fire-fem år gammel. 
 

At lille Marcus lyttet til Allmans i stedet for Kaptein Sabeltann, skyldtes at faren hans, Marvin King, var en turnerende bluesmusiker og at CD-spilleren fylte rollen som barnevakt. 
 

Nå, drøye tjue år senere, er fortsatt unge Marcus King sørstatsrockens nye håp og sentrifugale kraft. 

Med fem album på CVen, tre Marcus King Band plater (et produsert av Dave Cobb) og nå to soloalbum produsert av Black Keys Dan Auerbach. 
 

Det forrige, «El Dorado» (2020), ble nominert til Grammy i Beste Americana-klassen. Undertegnede la planer for å se King i København da pandemien satte stop for trippen sørover.
 

King er altså en formidabel, allsidig gitarist som med stor autoritet holder Duane Allmans spirit levende. Men, og det er essensielt, han er også en soulsanger av format. 
 

King ble kontaktet av Auerbach for tre år siden, og flyttet prompte til Nashville, for å ha tilgang til Auerbach´ kreative kraftsenter i studioet/ social-klubben Easy Eye Sound. 
 

Der Auerbach de senere årene har laget oppsiktsvekkende plater med bl.a. Yola, Dee White, countrystjernene John Anderson og Hank Williams jr., soulsangerne CeeLo Green og Aaron Frazier og bluesveteranene Jimmy «Duck» Holmes (75) og Robert Finley (68). 

Det er på bakrommet til Easy Eye Sound at unge talenter som King, og Early James (eg. Fredrick James Mullis, 29), henger med noen av Nashvilles veteran låtskrivere og musikere. John Prine var en av dem.
 

Marcus Kings nye er tyngre og råere i uttrykket enn forgjengeren. 

Den forrige malte opp et bredere lerret. Innflytelser fra Kings oppvekst i samme nabolag som brødrene Toy og Tommy Caldwell fra det jazz/country-blandende sørstatsrock-ensemblet Marshall Tucker Band til Allmans Dickey Betts ekspansive country-side til soul-sanger som Aretha kunne ha covret. 
 

Nå  er det altså mer fuzz, mer funky groove, mer kubjelle, mer bredbeint gitar-autorisasjon. Tenk et sted mellom Bad Company og tung Creedence. 
 

Ikke dermed sagt at King ikke kan bli fanget av bluesen han har kjent på siden da den spesielt utseende gutten var en loner som ikke fant seg til rette på skolen eller da en kjæreste ble drept i en bilulykke da han bare var tenåring.

Avsluttende «Blues worse than I ever had» høres ut som den kunne ha vært med på Derek & the Dominos «Layla»-album; «Drinkin´ don´t help, drugs won’t make a dent/ Money might change it, but I ain’t got a cent.» 
 

Early James har vokst opp i Troy, Alabama, og flyttet til større Birmingham i samme stat da han var 21. Han er, han også, vokst opp i en sørstats baptistkirke, men har vel sagt takk og farvel til troen i takt med at han har fått med seg virkeligheten rundt seg. Sangene på nye «Strange Time to be alive» er i liten grad lykkepiller, bak titler som «Racing to the red light», «Straightjacket for two», «Harder to blame», «Dance in the fire» og «Wasted and waiting» befinner det seg gjennomgående mørkere livsanskuelse. 

Duetten med den oppsiktvekkende Sierra Farrell,»Real low down lonesome», går rett inn på min personlige A-liste, to av de beste nye stemmene i sterk omfavnelse.   
 

Early James synger et sted mellom en Tom Waits og en Randy Newman som har blitt etterlatt ute i regnet. Det rasper og skurrer og ruster.
 

På «If Heaven is a Hotel» spør han «Well if heaven is a hotel with no check out time and hell is just a motel with smoking rooms, can I get an estimation When to book my destination?»