Ingvild Flottorp hviler ikke på laurbærene. Bare et år etter den godt mottatte debuten, «It all seems so clear», er americana-sangerinnen tilbake med oppfølgeren, med den potensielt livsbejaende og generøse tittelen «It just wanna know it all». 
 

Også denne gangen jobber hun med broren, Tobias Flottorp Heltzer, som både produserer, spiller bass, gitarer og tangenter. Korer gjør han også. 
 

Ingvild Flottorp har altså vokst opp i en familie på Åmli i Agder der i hvert fall den yngre generasjonen er over snittet musikkinteresserte. 
 

Storesøster Johanne Flottorp er både med i The Northern Belle og spiller folkemusikk-fele på Spellemannpris-nominasjonsnivå og broren spiller i bandet Ruby Red & the Moonshine Brothers.
 

Det går an å slå fast at Ingvild absolutt ikke har mistet sin melodiske teft. De tretten sangene på plata er alle distinkte og innbyrdes veldig varierte. 
 

Det begynner lavmælt og forsiktig på «Up on the hill», men i løpet av bare to minutter slår den om på en måte som er emblematisk for plata. Fullt øs. 
 

Den går rett over i tittelkuttet, en vals om intimitet og åpenhet i forhold. Hvor vanskelig det kan være å være ung og forelsket. Med smektende fiolin og fin koring. 
 

«Here I go» handler om å være «stuck in my head», fast i et spor kanskje? Og om å klatre til toppen av et tre. Ingen høyere?

«Childhood years» øker tempoet betraktelig, med twangy driv i gitaren og lykkes med  å holde melodien stødig i tømmene. 

«What have I done» er kortfattet og poengtert om tvil. Med lavmælt kassegitar og fiolin fra søster Johanne.
 

«When we try» gynger av gårde med pedal steel fra Øyvind Blomstrøm (Orions Belte) og mere familiefele. En av platas fineste.   

Mest trøkk er det i «Like a child» som kunne ha plassert seg på en hvilken som helst 70-talls countryrock-plate, med funky groove og fresende elgitar. 
 

Kontrasten til etterfølgende «Colors are fading», med en nydelig blanding av piano og steelgitar, blir betegnende for plata. 

«For the girls» er platas klareste poplåt, en sang som burde sette Åmli på radiokartet. 
 

«Telling me lies» er en sjarmerende duett med gitarist Mathias Hammersmark Olsen. Ingen bryr seg om  den andre snakker usant. Eller kanskje, likevel?
 

Ingvild Flottorp er den norske americanaens svar på amerikanske Rachel Sweet, hun som lyktes med å skape ungdommelig, countryfarget kontrast til et knippe høyrøstede, engelske new-wavere, Jona Lewie, Mickey Jupp og Wreckless Eric, på tampen av 1970-tallet. 
 

Da plateselskapet Stiff tronet på hiphetstoppen og kunne finne på hva som helst. Og slippe unna med det.  

Ingvild Flottorp har både stemmekarakter og låtskriverevner. Nå utviser hun en begynnende stayerevne. Det lover svært godt for framtida.