Here It Is: A Tribute to Leonard Cohen (Blue Note)
Leonard Cohen gikk bort i november 2016, bare noen uker etter at han ga ut albumet, «You want it Darker», en tittel som kunne oppfattes som en kosmisk spøk under de rådende omstendighetene. Som ved siden av at Cohens helse var svekket, også hadde brakt oss presidentkandidaten Donald Trump. Cohen døde dagen før Trump ble valgt.
Han var 82 år gammel og etterlot seg en sangkatalog som neppe glemmes, med flere frempek mot en fremtid som allerede kan synes å ramme oss. I sangen «The Future», i 1992, sang han «Things are going to slide in all directions, won´t be nothing, nothing you can measure anymore.»
I skrivende stund har det akkurat kommet en ny dokumentarfilm om kanadieren; «Hallelujah: Leonard Cohen, a Journey, a Song» (Regi: Daniel Geller og Dayna Goldfine) og neste år begynner haldenser Øystein Karlsen innspillingen av «So long, Marianne», en TV-serie om forholdet mellom Cohen og norske Marianne Ihlen.
Det har kommet en rekke hyllestplater til Cohen, i 1992 var «Hadde månen en søster- Cohen på norsk», der et antall kvinnelige artister sang Håvard Rems gjendiktninger, en stor salgssuksess.
«Here it is» er produsert av Larry Klein, jazzbassisten som var gift med Joni Mitchell mellom 1982 og 1994, og serverer tolv av Cohens sanger i gjennomgående jazza arrangementer.
Klein har satt sammen en kvintett ledet av gitaristen Bill Frisell, med Blue Note-saksofonisten Immanuel Wilkins som sentral musiker og med ekstrahjelp fra Gregory Leisz på pedal steel og Larry Goldings på Hammond-orgel.
Det resulterer i en rød musikalsk tråd som tjener dette prosjektet godt.
Det sier noe om omfanget av Cohens sangkatalog at plata ikke inneholder noen sanger fra Norges-gigantsuksessen «I´m your Man» (1988), uten påtagelig savn.
Aller best er Iggy Pops røykfylte tolkning av «You want it darker», selvfølgelig kan Iggy levere om noen ønsker det mørkere. En versjon som kommer til å bli stående ved siden av originalen.
Med på laget er Norah Jones («Steer your way», også fra «You want it darker»), Peter Gabriel («Here it is»), Kleins nåværende kone, jazzsangerinnen Luciana Souza («Hey, that’s no way to say goodbye») og neo soul og jazz-sangerne Nataniel Rateliff og Gregory Porter.
James Taylor lader «Coming back to you» med karakteristisk varme og Sarah McLachlan bærer «Hallelujah», begge fra albumet «Various Positions» (1984). Albumet som ble avvist for utgivelse av Columbias mektige Walter Yetnikoff (- We know
you´re great, Leonard, we just don´t know if you’re any good).
Bill Frisell og Immanuel Wilkins gjør nydelige instrumentaler av «Bird on a wire» og «Avalanche».
Sunny Sweeney - Married Alone (Aunt Daddy Records/Thirty Tigers)
Sunny Sweeney (45) er en countrysangerinne og låtskriver fra Houston, Texas. Første gang jeg hørte henne synge, var da hun dukket opp sammen med Brennen Leigh på en honkytonk i Austin, Texas, noen år etter årtusenskiftet.
Sweeney og Leigh var begge storveies sangere med både klasse, humor og talent nok til at jeg tenkte at de kunne røske opp i en countrymusikk som sårt trengte en ny generasjon kvinnelige artister.
Brennen ble værende i Austin, mens Sunny flyttet til Nashville, der et nystartet, stort plateselskap plukket opp hennes selvutgitte debutalbum, «Heartbreaker´s Hall of Fame» (2006).
Country-kynikeren i meg tenkte vel egentlig at Sunny Sweeney var for bra, for country (for country!), for lite villig til å la seg styre av Nashvilles bransje-system til å bli en «countrystjerne».
No surprise da at det store selskapet ga opp etter et par album, og fra og med 2014 har Sunny gitt ut plater på eget selskap. I god, orntli, countrytradisjon har hun holdt seg gående på veien, på turné.
Man kan bare gjette på om dette omreisende livet har hatt noe å si for at Sunny i 2018 skilte seg for andre gang. Hvilket muligens fortsatt er godt under snittet for amerikanske countryartister?
Uansett, forandring av sivilstatus har gitt Sunny plenty å skrive om, ti av sangene på det som er hennes sjette album, inkludert en liveplate fra 2020, er co-skrevet av henne. Tittelkuttet, «Married alone» er, ved siden av «Fool like me», skrevet av andre.
«Married alone» løftes av at han som muligens er samtidas beste countryvokalist, Vince Gill, låner ut gullstrupen sin. Sammen med solide doser pedal steel gitar, blir det neppe mer «tårer-i-øllet» på denne siden av George Jones.
Sunny har fått produsenthjelp av den nye «Texas-mafiaen», Beau Bedford og Paul Cauthen, begge med tilknytning til det overlegne ensemblet Texas Gentlemen.
Paul Cauthen, en kar med en stadig mer velkjent formidabel stemme, synger sammen med Sunny på en av platas absolutte høydepunkter, en potensiell countryklassiker, «A song can´t fix everything», en av to her skrevet sammen med Lorri McKenna.
En hyllest til musikkens magiske potensiale; «That song kept me on the road for a solid year / It’s the last song that I sing every night/ I know a song can't fix everything/ But for a moment, it makes us all feel alright.»
Selvfølgelig inneholder plata noen velformulerte avskjedshilsener, noen tydelige «up your´s», til tidligere elskere; countryrockeren «Someday you´ll call mye name», tungt funky «Want you to miss me» og sørstatsrockende «Leaving is my middle name». Alle med budskap understreket med rød leppestift.
Sunny Sweeney er muligens ikke den som står øverst på gjestelista når countryetablissementet byr inn til nok et overprodusert pris-show, de som NRK serverer som abstinens-dempende programmer for Melodi Grand Prix-avhengige.
Men alle som har et hjerte som banker for country vet at det er Sunny Sweeney som skulle ha stått i spotlighten.
Unnveig Aas - Phases (Mother likes it records)
Det eksisterer noen americana kraftsentre i Norge, steder der høyt kvalifiserte, kreative studiomiljøer jevnt og trutt bidrar til at det lages plater som spiller på internasjonalt førstedivisjonsnivå.
Et av dem er Brygga studio i Trondheim, der Pål Brekkås, Alexander Pettersen og Ida Jenshus stadig er involvert i fremoverlente og originale innspillinger (sjekk Jonas Brekkes «Tomorrow´s avenue»)
Nå er det Holmestrands-artist Unnveig Aas (eg. Aaserud Stokke) sin tur til å benytte seg av teften og talentet til denne trioen; Brekkås og Jenshus som både produsenter og musikere, Pettersen som gitarist.
Unnveig Aas ble nominert til Spellemannprisen i countryklassen for sitt andre album, «Young Heart», i 2019. Et album som var vesentlig mer poprock-preget enn den klart countryfolk-lydende debuten fra 2017, «Old Soul».
Unnveig Aas er åpenbart en sanger/ låtskriver som legger mye arbeid i tekstene sine, hun har, uvanlig, også et par poesi-samlinger på CVen. Den siste, «Vi var enige om noe», kom i 2018.
Kanskje går det an å finne en spore til Unnveigs engelske tekster i den tittelen, en slags lakonisk holdning til hvordan mellommenneskelige relasjoner utspiller seg.
«How can I know» inneholder følgende setninger; «Do you feel blue? Some days I let the traffic lights decide what I do».
Unnveig Aas har en stemme som kommer med et innebygd vemod, en mulig skandinavisk/ norsk tristesse som setter sitt preg på alle sangene, også de som øker temperatur og tempo, som «Lost fire».
«Nothing hurts more» er fortettet «blues», der Krister Skadsdammen pedal steel er det sentrale instrumentet. Skadsdammen spiller også sammen med Unnveig i bandet Roger Græsberg og Foreningen.
Tittelkuttet, «Phases», inneholder blås fra fellow americana-artist Bendik Brænne og bringer selvangivelsen «I´ve been clearing my thoughts on paper/ I’ve been singing my heart out to strangers/ I’ve been lonesome, I’ve been blue/ I’ve been really happy too».
I mine ører har Unnveig Aas funnet et flott sted å utvikle seg, fint balansert mellom utrykkene på de to første platene.
Marcus King- Young Blood (American/Easy Eye Sound)
Early James - Strange Time To Be Alive (Easy Eye Sound)
Marcus King (26), fra Greenville, South Carolina, hørte verdens beste plate, The Allman Brothers Bands «At Filmore East» (1971), da han var fire-fem år gammel.
At lille Marcus lyttet til Allmans i stedet for Kaptein Sabeltann, skyldtes at faren hans, Marvin King, var en turnerende bluesmusiker og at CD-spilleren fylte rollen som barnevakt.
Nå, drøye tjue år senere, er fortsatt unge Marcus King sørstatsrockens nye håp og sentrifugale kraft.
Med fem album på CVen, tre Marcus King Band plater (et produsert av Dave Cobb) og nå to soloalbum produsert av Black Keys Dan Auerbach.
Det forrige, «El Dorado» (2020), ble nominert til Grammy i Beste Americana-klassen. Undertegnede la planer for å se King i København da pandemien satte stop for trippen sørover.
King er altså en formidabel, allsidig gitarist som med stor autoritet holder Duane Allmans spirit levende. Men, og det er essensielt, han er også en soulsanger av format.
King ble kontaktet av Auerbach for tre år siden, og flyttet prompte til Nashville, for å ha tilgang til Auerbach´ kreative kraftsenter i studioet/ social-klubben Easy Eye Sound.
Der Auerbach de senere årene har laget oppsiktsvekkende plater med bl.a. Yola, Dee White, countrystjernene John Anderson og Hank Williams jr., soulsangerne CeeLo Green og Aaron Frazier og bluesveteranene Jimmy «Duck» Holmes (75) og Robert Finley (68).
Det er på bakrommet til Easy Eye Sound at unge talenter som King, og Early James (eg. Fredrick James Mullis, 29), henger med noen av Nashvilles veteran låtskrivere og musikere. John Prine var en av dem.
Marcus Kings nye er tyngre og råere i uttrykket enn forgjengeren.
Den forrige malte opp et bredere lerret. Innflytelser fra Kings oppvekst i samme nabolag som brødrene Toy og Tommy Caldwell fra det jazz/country-blandende sørstatsrock-ensemblet Marshall Tucker Band til Allmans Dickey Betts ekspansive country-side til soul-sanger som Aretha kunne ha covret.
Nå er det altså mer fuzz, mer funky groove, mer kubjelle, mer bredbeint gitar-autorisasjon. Tenk et sted mellom Bad Company og tung Creedence.
Ikke dermed sagt at King ikke kan bli fanget av bluesen han har kjent på siden da den spesielt utseende gutten var en loner som ikke fant seg til rette på skolen eller da en kjæreste ble drept i en bilulykke da han bare var tenåring.
Avsluttende «Blues worse than I ever had» høres ut som den kunne ha vært med på Derek & the Dominos «Layla»-album; «Drinkin´ don´t help, drugs won’t make a dent/ Money might change it, but I ain’t got a cent.»
Early James har vokst opp i Troy, Alabama, og flyttet til større Birmingham i samme stat da han var 21. Han er, han også, vokst opp i en sørstats baptistkirke, men har vel sagt takk og farvel til troen i takt med at han har fått med seg virkeligheten rundt seg. Sangene på nye «Strange Time to be alive» er i liten grad lykkepiller, bak titler som «Racing to the red light», «Straightjacket for two», «Harder to blame», «Dance in the fire» og «Wasted and waiting» befinner det seg gjennomgående mørkere livsanskuelse.
Duetten med den oppsiktvekkende Sierra Farrell,»Real low down lonesome», går rett inn på min personlige A-liste, to av de beste nye stemmene i sterk omfavnelse.
Early James synger et sted mellom en Tom Waits og en Randy Newman som har blitt etterlatt ute i regnet. Det rasper og skurrer og ruster.
På «If Heaven is a Hotel» spør han «Well if heaven is a hotel with no check out time and hell is just a motel with smoking rooms, can I get an estimation When to book my destination?»
Jonas Fjeld - To the Bone (Vox Records)
En av mine absolutte norske americana-favoritter er Jonas Fjelds 1982-album, «Living for the Weekend», spilt inn i Nashville med byens fremste under ledelse av produsent Jimmy Tarbutton (JJ Cale, Jerry Lee Lewis).
Nye «To the Bone» inneholder absolutt ekko av «Living for the Weekend», dette er vekselvis knusktørr country-folk som i positiv forstand gir tresmak i øra og greasy-groovy country-soul med fett blås og premium koring. «I can dance» og «Love strikes» syder godt som eksempel på det siste.
Det er Texas sanger/ låtskriver Hugh Moffatt (bror av Katie Moffat) som er Fjelds hovedsamarbeidspartner denne gangen, med hele ni av 14 sanger. Moffat er mest kjent for å ha co-skrevet «Old Flames can´t hold a candle to you» (med kona Pebe Sebert, mora til Kesha!), en hit for både Joe Sun og Dolly Parton (#1 i 1980).
Moffat & Fjeld er definitivt brødre i sangen. «Little bird», «A place for warm», «Distant drums», «Simple love» og «Sansa´s wedding song» er alle nydelige melodier.
Med unntak for «Vi veit aldri» (norsk tekst, barnebokforfatter Arne Svingen) synger Fjeld denne gangen på engelsk. Etter suksessen i 2019 med Judy Collins/ Chatham County Line-samarbeidet «Winterstories» er det god grunn til igjen å nøre opp under standingen fra samarbeidet Danko/ Fjeld/ Andersen fra tidlig 1990-tall, med egen USA-utgivelse.
Åpner «Dust in my Wallet» (Moffat/ Fjeld) setter feelgood-standarden, med fele fra CCLs John Teer, banjo fra Ben Basgård og trekkspill fra pianist Anders Lillebo.
Erland Dahlen (trommer) og Finn Tore Tokle (bass) legger komp-gulvet med følsom tyngde.
Produsent Ole Jørgen Myklebust (trumpet, flygelhorn) sørger for at dette låter som om amrikaner´n egentlig skulle ha lært av oss. Vellyd herfra til Dovre, via Muscle Shoals og rett inn på Ryman Auditorium.
«Savannah» (Georgia), co-skrevet med CCLs Dave Wilson, får meg virkelig til å lengte tilbake til sørstatenes vakreste by.
Tittelkuttet tasser avgårde, med nydelig pedal steel fra CCLs Greg Reading og patentert Fjeld-kor.
En ypperlig soundtrack til høstens og vinterens unngåelige vedfyring.
Fjeld & co i storform.