Hadde Kristine Marie Aasvang vært født for sånn cirka fem hundre år siden, er det ikke en ukvalifisert gjetning at hun hadde risikert å bli brent på bålet. 
 

Da hadde allerede begrepet «Feme sole» vært i omløp i flere hundreår, som betegnelse på «ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel, ikke ved siden av en ektemann.» Antakelig ikke noe du fikk kongens fortjenstemedalje for.  

Jeg kjenner ikke til Aasvangs sivilstand, men kan definitivt slå fast at hun jobber uavhengig med en rekke markante kunstneriske prosjekter. 
 

Første gangen jeg hørte henne synge var på en in-store på Big Dipper 2017 da bandet The Secret Sound of Dreamwalkers slapp sitt selvtitulerte debutalbum. 
 

Bandnavnet var absolutt ikke misvisende, hemmeligheter og drømmer kom svevende gjennom lufta som om musikken skulle ha oppstått i en vase full av røkelses-pinner. 
 

Psych-folk er en betegnelse som brukes både på gammel og ny musikk som bygger på bevissthets-utvidet omgang med gamle akustiske folkeinstrumenter og mer eller mindre, raus bruk av moderne tilsettingsinstrumenter. 
 

The Secret Sound of Dreamwalkers andre album, «Whirlwind», kom i 2019, og bare forsterket inntrykket av at noe veldig unikt utspant seg når Aasvang og trommeslager Alexander Lindbäck slo på mikrofonene.  
 

Stemmen til Kristine Marie Aasvang kunne antakelig ha forgyllet den mest dagligdagse musikkfremføring, så overbevisende er den, så fengslende, så sølvskimrende ren.
 

På vei til dette, som er den første solo-utgivelsen, under artist-navnet Krissy Mary, har Aasvang også komponert korverket «Cantus map», for seks kvinnestemmer. 
 

Jeg fikk med meg urfremføringen en søndag på Kunstnernes Hus, der de beste av den nye generasjonen kvinnelige sangere kom marsjerende inn i det til randen fylle rommet iført meget spesielle kapper, designet av Ingrid Petterson, bygget på billedkunst av Aasvang.  
 

Signe Marie Rustad, Malin Pettersen, Stine Andreassen (The Northern Belle), Live Miranda Solberg (Louien), Ane Brun og Linn Frøkedal ble dirigert av Tale Vang Ellefsen og akkompagnert av Aasvangs musikk. En langt utenfor konvensjonene musikkopplevelse som vi som var tilstede neppe får slettet fra minnet med det første. 
 

Selvangivelsen knyttet til «Feme Sole» plasserer musikken mellom Canterbury, Mississippi og norske skoger. Vi formoder at det menes «Canterbury scene», grensesprengende engelsk rock fra overgangen 60-70 tall med Soft Machine og Caravan i spissen? Mississippi som i de to sangene her; «Daylight blues» og «Starstruck Blues»? Norske skoger? Ref; den innledende setningen. 
 

Aasvang spiller selv fløyte, munnspill og gitar, Thomas Bergsten bidrar med mandolin og (svakstrøms) elektrisk gitar. Lindbäck nøyer seg med tablas. Anne Mette Hårdnes (Sweetheart/ Lady Friend) spiller piano. Pelle Lindstad bidrar med nøkkelharpe. 
 

Aasvang har stemmekvalitetene som gjør at dette også innimellom kan høres ut som en Joni Mitchell som tar en ekstrarunde med «Blue».
 

Som Rapid Eye Movement ville ha sagt det; «Out of Time».