Hermanos Gutierrez, brødrene Gutierrez, har allerede rukket å lage fem album med instrumentalmusikken som nå har funnet veien til Black Keys-gitarist Dan Auerbach´ stadig mer eklektiske plateselskap, Easy Eye Sound. 
 

Denne gangen har Auerbach musikalske nysgjerrighet ført ham bort fra områdene han vanligvis jakter i, oppsiktsvekkende i et usannsynlig strekk fra Ecuador til Sveits. 
 

Brødrene Stephan (Estevan) Ricardo Hotz og Daniel Alejandro Hotz er et resultat av ekteskapet mellom sveitsiske Berhard Hotz og ecuadorianske Ebita Gutiérrez. De traff hverandre på en fabrikk i byen Guayaquil, og flyttet etter hvert til Zurich, der brødrene ble født med åtte års mellomrom. Artistnavnet, Hermanos Gutierrez, er selvfølgelig en homage til mora, Ebita. 
 

Estevan lærte seg å spille klassisk gitar, en del år senere fulgte Alejandro etter. Kommunikasjonen dem i mellom på gitarer uten spesielle tilsetningsstoffer, effekter, er nøkkelen til det unike uttrykket, som gjorde at Auerbach tok kontakt etter å ha sett en snutt av dem på youtube. Tjue minutter senere var brødrene og Auerbach enige om å skrive kontrakt med Easy Eye Sound og derfor er plata spilt inn i studioet/ klubbhuset hans i Nashville. 
 

Mesteparten av de ti komposisjonene spilles av brødrene på elektriske gitarer og slidegitarer. Med på laget er en liten trupp av Auebach´ håndgangne menn, perkusjonisten Sam Bacco, trommeslageren Jay Mumford på fire kutt, Mike Rojas på keyboards på fem kutt+ bass på to. Dan Auerbach spiller el-gitar på melodien som dermed har fått tittelen «Tres Hermanos». 
 

Gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut et allerede omfattende utvalg av videoer tilgjengelig på YouTube. 
 

Det løfter deg ytterligere inn i Hermanos Gutierrez unike verden, en søramerikansk virkelighet hvor det magiske, det mystiske og det hverdagslige virkelig går opp i en høyere enhet. 
 

Det er uungåelig å ikke betegne musikk som «Hermosa drive», «Los Chicos tristes», «Cielo grande», «Pueblo man» og «La Verdad» som filmatisk. 
 

Western, både spagetti og chilli. Morricone, selvfølgelig. Men antakelig alle slike filmscenarioer der noe voldsomt er i ferd med å utspille seg, eller med bare å dra sombreroen ned  for øynene og la tiden passere. 
 

Her snakker vi musikk som virkelig spiser solnedganger som drops, musikk som kan synes å eksistere i en evig loop. Der det er vanskelig å si hvor sola slutter og gitarene tar over, eller omvendt.  
 

«El Bueno y El Malo», «Den gode og den onde», er musikk for deg som har hengt deg opp i Khruangbin, som husker Rodrigo y Gabriela og som setter pris på Ry Cooder på det mest støvete. 
 

Det aller beste utbyttet av lytting til Hermanos Gutierrez har jeg oppnådd ved å skru lyden opp høyere en jeg vanligvis gjør til musikk. Det bringer fram både det grunnleggende perkusive i uttrykket og gjør at man får med seg de velplasserte lekre gitardetaljene som denne musikken rommer. 
 

Foreløpig har duoen fått seg et stort marked i Mexico og Tyskland. Det er bare å krysse fingra for at noen forstår at vi nordmenn trenger å varme oss på denne eminente musikalske langtidskokeren.