Ashley McBryde har markert seg som en countrysanger med beina godt plantet i amerikansk arbeiderklasse, med sanger om alle som går på jobben, går på fylla, går på en smell (eller tre) og, eventuelt, går på ex-president Trumps bløff om at valget i 2020 ble stjålet. 

På hennes to album for Warner, «Girl going nowhere» (2018) og «Never Will» (2020), er det godt med morsomme, realistiske og poengterte sanger, som «A little dive bar in Dahlonega», «One Night standards» og «Shut up, Sheila». Den siste om en begravelse som forstyrres av en vel religiøs deltaker. 
 

I høst har McBryde utsatt plateselskapet sitt for en finte, i tillegg til å ha gjort det karrieremessige riktige ved å lage en oppfølger til «Never will», har hun også, sammen med gode låtskrivervenner og musikere, kokt sammen et temaalbum, med tittel «Lindeville». Med et knippe skarpt tegnede karakterer og en troverdig setting. 
 

«Lindeville»er en homage til den Texas-fødte låtskriveren/ sangeren/ musikeren/ produsenten Dennis Linde (uttales Lindy), som er mest kjent for å ha skrevet Elvis Presleys siste store hit, «Burning love» (1972).  
 

Linde, som gikk bort 2006, er en av Nashvilles spesielle legender, som på tross av at han hadde 250 sanger som ble tolket av andre, var en doldis som sendte familemedlemmer hver gang han vant en pris eller f.eks. ble valgt inn i «Nashville Songwriters Hall of Fame» (2001). 
 

Han ga seg selv i oppdrag å skrive en sang som startet med hver bokstav i alfabetet, til slutt «Zoot suit baby». 

Da han kom til Nashville på slutten av 1960-tallet fikk han jobb som låtskriver for forlaget Combine, som da telte unge stortalenter som Mickey Newbury, Dolly Parton og Kris Kristofferson. Lindes allsidighet gjorde også at han produserte Newburys klassiker «American trilogy». 
 

Blant fornøyde «brukere» av Lindes sanger finner vi bl.a. countrystjerner som George Jones, Don Williams, Mark Chesnut, Garth Brooks («Callin´ Baton Rouge»,1993), Randy Travis og Hellbillies, som i 1996 gjorde en versjon av Lindes «John Deere Green», titulert «Bondeblå».
 

I 2000 slapp Dixie Chicks (nå bare Chicks) Lindes sang «Goodbye Earle», som handler om Mary Ann og Wanda som myrder sistnevntes voldelige ektemann, ved å forgifte bønnene han spiser. Det ble raskt en kontroversiell sang for trioen som tre år senere la seg ut med den konservative delen av countryverdenen etter å ha kritisert president George W. Bush.  
 

McBryde og hennes låtskriver-kolleger; Brandy Clark, Aaron Raitiere (husk hans glimrende debutalbum av året; «Single Wide Dreamer»), Connie Harrington, Caylee Hancock og Benji Davis har, med et par unntak, skrevet sangene på plata sammen. Kreativiteten fant sted over en uke på ei hytte med plenty tequila og sigaretter.
 

Bare titlene her peker på at sekstetten må ha hatt det usedvanlig morsomt; «Brenda put your bra on», «If these dogs could talk», «Gospel Night at the strip club» og «Bonfire at Tina’s». Legg til banjodrevne «Dandelion Diner», en radioannonse for byens spisested («We got the pie for you».),  «The missed connection of Lindeville Gazette», om tildragelser rundt lokalavisa og «Forkem Family Funeral Home», en drøyt humørfylt, sunget radio-annonse for Lindevilles begravelsesbyrå.  
 

De to sangene som ikke er kreditert alle, er «Jesus Jenny», skrevet av Raitiere sammen Jon Decious, samt en knallversjon av Phil Everlys «When will I be loved» (også en stor hit for Linda Ronstadt på 70-tallet). 
 

«Lindeville» er rett og slett et utsøkt eksempel på når Nashvilles låtskriver-samarbeidsmetode fungerer på sitt beste. Ikke overraskende skal plata fremføres i sin helhet på Ryman Auditorium på begynnelsen av 2023.