Willie Nelson

Willie Nelson- Last Leaf on the Tree (Legacy/ Sony)
Hva skal vi si folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som hadde vært en tredjedel av hans alder.
Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.
Mesteparten av Willies plater de siste tjue årene har vært gjort sammen med produsenten Buddy Canon, inkludert den overlegne, Fjording-pris-vinnende «A beautiful Time» fra 2022.
Denne gangen har han overlatt oppdraget til yngstesønnen (Jacob) Micah Nelson (34), musiker og låtskriver som opererer under artistnavnet Particle Kid og det siste året har fylt plassen til Nils Lofgren i Neil Youngs´ Crazy Horse.
På 90-års konserten til Willie på Hollywood Bowl i fjor demonstrerte Micah at han har arvet farens låtskrivertalent og humoristiske sans ved å by på sangen «Die when I´m high (halfway to Heaven)».
«Don´t bogart that joint» som Little Feat ville sagt det.
Micah/ Particle Kid stilte på scena sammen med Daniel Lanois på pedal steel.
Han har tatt med seg Lanois i musikerteamet som er med på denne nye plata, sammen med obligatorisk munnspiller Mickey Raphael, The Doors-trommis John Densmore (!), den klassisk utdannete fiolinisten Nikita Sorokin (som Micah deler det eksperimentelle ensemblet Insects vs Robots med) og avantgarde/ jazz-saksofonisten Sam Gendel.
Selv spiller Micah 25 instrumenter inkludert mellotron, synth, cello og allehånde gitarer.
Willies akustiske Trigger skinner som alltid.
Yes, vi får en eksperimenterende Willie, som den største selvfølge.
Med materiale av Tom Waits/ Katleen Brennan, Beck, Nina Simone, Warren Zevon, Keith Richards, Flaming Lips, Neil Young og Sunny War. Dessuten en hver fra Micah og Willie og «Color of Sound» skrevet av dem sammen.
Tittelkuttet, «Last Leaf», høres selvfølgelig ut som om den er skrevet for Willie, men dukket opp først på Tom Waits 2011-album, «Bad as me».
Willie synger «..the autumn took the rest but they won’t take me..», og vi vil alle være der for å holde tilbake vinden. Klump i halsen og samtidig den Willie vi kjenner, han som ikke gir seg uansett hvor mørkt det er, hvor mye det blåser.
Waits «House where nobody lives» kobler sammen medmenneskeligheten som er kjernen i begge disse to amerikanske gigantenes musikkkunst.
Nina Simones «Come ye» lander som en jazza bønn, dirrende på tvers av amerikas arvesynd og endeløse behov for tilgivelse.
Sunny Wars «If it wasn’t broken» er fylt av den sårheten som Willie så empatisk kan formidle.
De to Young-sangene har opprinnelse helt tilbake da Willie selv var en ung mann, på 60-70-tallet. «Are you ready for the country?» får en annerledes groove og «Broken arrow», opprinnelig en Buffalo Springfield-sang fra 1967, beholder sitt ambisiøse, tre takt-arters arrangement og sin surrealistiske tekst.
Men «Broken arrow» symboliserer slutten på krig i amerikansk indianermytologi og ga senere navn både til Youngs ranch i California og et eget album i 1996.
Det kan knapt bli mer rørende enn når Willie gjør «Keep me in your heart», sangen Warren Zevon skrev for sitt siste album, «The Wind», rett før han døde i 2003.
Plata runder av med «The Ghost», skrevet av Willie helt tilbake i 1962.
På denne siste helga før USAs skjebnevalg på tirsdag klarer jeg ikke å la være å tillegge åpningslinja «The silence is unusually loud tonight» en ubehagelig betydning.
Men så dukker Willie opp igjen på et hemmelig spor helt til slutt og byr på sin patenterte gi-faen zen-filosofi. Kanskje det eneste som kan redde oss nå?