The Impossible Green - Quicksilver Daydream (Westergaard Records)

The Impossible Green har blitt kalt «Best band in Trondheim».

Hvorfor ikke? Skal vi dømme ut fra bandets innspilte musikk, er det ikke umulig (grønt).

Jeg hørte The Impossible Green for første gang i fjor, da de slapp sitt andre album, «In technicolor». Amerikanskinnfluert rock sammenlignbart med den samtidige California-scena med Beachwood Sparks og Gospel Beach i spissen, kanskje med noen pek tilbake til Paisley Underground og Long Ryders. Med gitarer i alle farger og finfine vokalharmonier.

Den forrige plata var produsert av Brynjar Takle Ohr, fra gitarbandet El Cuero, denne gangen er det Alexander Pettersen med bakgrunn i gitarbandet The South som har akslet den jobben.

The impossible Green har to gitarister; Johannes Konstad Brevik som spiller lead og pedal steel og Mathias Angelhus som ved siden av å være gitarist, er bandets sanger. Markus Margido Drazkowski Teksum spiller bass og korer, Adrian Ahtola er trommeslager.

Noen har fått med seg Angelhus´ navn, han slapp soloplata «After the Rain» i 2023 og fikk ytterligere oppmerksomhet i fjor med duoplata han laget med Sara Fjeldvær, «Like Waves».

Neste uke skal The Impossible Green spille på Byscenen i Trondheim med en rekke av gjestene de har med seg på denne nye plata, inkludert Sara Fjeldvær. Med på begivenhetene er også amerikanske Mark Olson, som med sin rolle i The Jayhawks kan sies å være noe av en gudfar for musikken som utspiller seg på «Quicksilver Daydream».

«Hotel Continental Blues» åpner med en insisterende groove, der bandet får brettet ut både harmoniene og gitarparken.

«Sleepless» holder tempoet og energien oppe og pøser på med psykedelia-gitarer.

«I want your money» bringer inn både blåsere og enda flere korstemmer i noe som kan høres som California-funk.

Tittelkuttet gir Angelhus mulighet til å vise hvilken framifrå sanger han er, kvikksølvgitarer, pedal steel og andre, bidrar til en fin flyt som drar seg godt på mot slutten. Et klart høydepunkt.

«Julietta» tar tempoet helt ned og er ytterligere en klar showcase for sangeren Angelskår, lighterne ville ha vært fremme i andre tider.

I de lightertidene ville vi også ha betegnet mye av det som The Impossible Green beskjeftiger seg med for «powerpop». «25 hours» er presist det. Noen som husker The Knack?

Ikke overraskende kan bandet spille, gjør ikke alle som oppholder seg i nærheten av jazzlinja i Trondheim det?

Det er mulig at The Impossible Green har noen meter å gå for å sette sitt helt eget merke på uttrykket de åpenbart elsker?

«Crossing the Border» lar tempoet roe seg nok en gang, for naturlig overgang til doble «Blinding Light», «Part 1» og «Part 2».  Konsertavslutningen sin det.

«Tailwind» er en nydelig akustisk plateavslutning, det er også plass til stearinlys i The Impossible Greens verden.