Kassi Valazza - From Newman Street (Loose/ Fluff & Gravy)

Kassi Valazza har flyttet fra hippe Portland, Oregon etter å ha bodd i byen i ti år. Egentlig hadde Kassi tenkt til å bosette seg i Nashville, men endte i stedet opp i New Orleans, Louisiana.

Likevel har hun oppkalt sitt tredje album etter en gate i Portland.

En adresse der hun skal ha søkt tilflukt i en venns kjellerleilighet i en periode da hun følte behov for å holde avstand til omverdenen.

Valazza har aldri lagt skjul på at livet ikke alltid er enkelt for henne, depresjoner og sosial angst har sørget for at senga i perioder har vært tilfluktsrommet. Med en viss selvironi i sakens anledning har hun brukt et bilde av seg selv i senga, innrammet av en gammel gullramme, som coverillustrasjon på «From Newman Street».

Men så het da også den nydelige forrige plata «Kassi Valazza knows nothing», en dobbeltbunnet tittel siden bandet hun laget plata med heter TK & The Holy Knows-Nothings.

Men på tross av at Kassi måtte hevde at hun ikke vet noen ting, så klarer hun ikke å hindre at sangene hennes vitner om noe som ligner på det motsatte.

Det forholder seg også slik at Kassi rett og slett har en stemme som virker som en kran der melankolien kan skrus på og av. Ikke på noen kalkulert måte, bare en organisk konsekvens av måten hun synger på, en lavmælt oppgitthet, med en touch av Joan Baez-vibrato, en touch av Joni Mitchell på det blueste.

Det renner tristesse tvers i gjennom dette albumet. Såpass at Kassi skjønner at hun ved et par-tre anledninger må skape kontrast ved å la musikken spille henne oppstemt.

«Better highways» starter det hele opp med en slikt oppstemt shuffle, der pedal steel gitaren til Erik Clampitt suser gjennom grooven som en sølvskimrende roadrunner.

Clampitt er fortsatt sentral i lydbildet på etterfølgende «Birds fly» som finner seg til rette i det tempoet som er Kassis åpenbare komfort-sone. Hun synger «It´s so nice to have a bed and watch the trees grow».

«Shadow of lately» tillater en tempoøkning, men tittelen sier det som skal sies om stemningen, keyboardist Tobias Berblinger og Clampitt tar melodien på en tur ut i stjernene.

«Time is round» har svake ekko av Sandy Denny og Fairport Conventions klassiker «Who knows where the time goes», Kassi synger mot slutten «I feel like an old woman these days..» Mens gitarene til Clampitt og Lewi Longmire skimrer rundt hverandre som en musikalsk bunadssølje.

«Your heart´s a tin Box» har congas som motor, det høres ut som om New Orleans har smittet en smule, teksten påstår at Kassi (?) tenker for mye og reiser det prosaiske og eksistensielle spørsmålet om hvor alle inntektene fra konsertene blir av. Om behovet for å putte hjertet sitt i  en metalboks når man er på turne`.

«Small things» er kanskje sangen som sumerer opp albumet, stemningsmessig, refleksjoner som denne «Some say you look like your father, but me, I never met your father» mens orgelet flyter som en salme i bakgrunnen.

Eller kanskje «Weight of the wheel»?, et sakte gyng der pedal steel-gitaren får klage fritt.

Ja, jeg tror jeg bestemmer meg for «Weight of the Wheel», en sang man kan trekke   over hodet som en pute denne skremmende og triste våren.