Jesse Malin

Husker du rock´n´roll radio?
For et par-tre uker siden fylket et stort antall amerikanske rockere og sangere/ låtskrivere seg på Beacon Theatre i New York for å hylle, og støtte, Jesse Malin, som i mai 2023 ble rammet av «spinal stroke», veldig uvanlig, infarkt i ryggmargen.
Slaget sørget for at Malin ble lam fra hoftene og ned, han har brukt de siste tjue månedene på å lære seg å bevege seg igjen.
Det går sagte fremover, på Beacon kom han seg frem på på scena i gåstol og klarte å løfte seg opp i stående en kort stund med støtte i mikrofonstativet.
I solidaritet med Malin var det mange av artistene som fremførte sangene sine sittende. Deriblant Lucinda Williams, Elvis Costello, Jakob Dylan, Adam Duritz, Little Steven, Rickie Lee Jones og J. Mascics.
Malin ble introdusert av sin gode venn, Sopranos-skuespiller Michael Imperioli.
For å sette dette i perspektiv, da Malin gjorde sin siste konsert før han ble syk, i New Yorks Webster Hall, hoppet han ned fra scenen, rocket seg gjennom salen og avsluttet oppe på bardisken bakerst i lokalet. Malin, som nå er 57, falt i rock´n´roll-gryta i svært ung alder. Han var bare 12 da han dannet punkrock-bandet Heart Attack (overlegent punkband-navn det!) i 1979. Da de prøvde å skaffe seg spillejobb på legendariske CBGBs på Bowery, ble de sendt hjem igjen. Ikke fordi de ikke kunne spille, men fordi managementet innså at publikumet deres var under aldersgrensa for å kunne serveres, og således ikke sørget for noe butikk. Uansett befant Jesse Malin seg på gatene i New York, han er fra Queens, da New York var verdens ultimate rock-by.
Da eksisterte det til og med et et eget magasin som het «New York Rocker», skapt av Alan Betrock (!) i 1976, og som rakk å gi ut 55 utgaver frem til 1982. Da jeg kom til New York og USA for første gang høsten 1980, var det å skaffe seg den siste utgaven av «NY Rocker», som navnet etter hvert ble forkortet til, førsteprioritet. «NY Rocker» var essensen av rock´n´roll cool, powerpop-bandet The dB´s hadde til og med en sang som het «I read New York Rocker», Yo La Tengos Ira Kaplan var en av kritikerne. September 1981-utgaven hadde The Cramps på coveret, og i bakspeilet er det mulig at rocken nådde sin senit akkurat da.
Etter det har det sakte men sikkert vært «Born to lose», som New York-rocker Johnny Thunders innså allerede på åpningen på The Heartbreakers album «L.A.M.F.» i 1977. Det er noe der, rocken tar seg alltid best ut i utfordrer-posisjon, som en bokser som ingen har trua på. Mange av oss som identifiserer oss med rock, er av den oppfatning at den blir noe helt annet når den utspiller seg på gigantiske idrettsarenaer. Men Jesse Malin har aldri mista trua på rockens iboende krefter, han dannet punk-glambandet D Generation i 1991 og laget tre album med dem fram til 1999, i 2016 gjorde de albumcomeback med «Nothing is Anywhere».
Da Malin ble rammet av slag, var han sammen med fellow rockere på en restaurant for å markere at det var et år siden hans DGen-kollega, Howie Pyro, hadde gått bort. Malin skal etter sigende ha gjort opp restaurantregninga liggende på gulvet med jævlige smerter.
Han har fått alternativ behandling for sykdommen sin i Buenos Aires, Argentina. På Beacon fremførte han den nye sangen «Argentina».
Men de drøye siste tjue årene har Jesse Malin fått oppmerksomhet for sine soloplater, med start i 2002 og «The Fine Art of Self Destruction».
Der gjenoppfant han seg selv som folkrocker og trubadur, med produksjonshjelp av sin venn Ryan Adams.
I linernotes til 20 års-utgaven av den plata skriver Brian Fallon (The Gaslight Anthem) følgende: La det være klart at da denne plata kom ut, var det få folk som blandet Bruce Springsteens «Nebraska» og punk rock. Du likte det ene eller det andre. Denne plata åpnet et nytt rom i Jesses verden og den åpnet døra for mange, meg selv inkludert, som fulgte etter.
Etter debuten har det kommet åtte soloplater frem til 2021s «Sad and beautiful World». Ekstra verdt å sjekke ut er «Sunset Kids» (2019), produsert av Lucinda Williams og Tom Overby.
Da Malin hyllet sine helter i 2008 på albumet «On your Sleeve», spente han opp det store artistiske lerretet. Fra Neil Young til The Kills, fra Ramones til Tom Waits, fra Sam Cooke til Flaming Lips.
Essensielt, og en god grunn til at så mange folk bryr seg om Jesse Malin, er altså at han sjøl har vært raus med å fortelle hvem han selv er inspirert av.
Det gjennomgående ryktet Malin har, er rett og slett som en likanes kar som personifiserer spiriten som preger New York på sitt beste.
Han har vært en rock-n´roll bro-bygger, han har vært involvert i en rekke rockbarer og spillesteder i Det Store Eplet. Redaktør Blegeberg forteller at han en gang delte en øl med Malin på en av disse klubbene.
Bruce Springsteen skjønte tidlig hvem Malin er og sang «Broken radio» i duett med ham på albumet «Glitter in the Gutter» i 2007.
Bruce er tilbake for å tolke Malins «She don´t love me now» på det nye doble tribute-albumet «Silver Patron Saints». Spør du meg er dette nærmere klassisk Bruce enn han selv har vært på mange år.
De 28 sangene henter uttrykk fra begge sider av Malins rock-verden, fra storbysoul og episke ballader til hardcore øs-pøs punk.
Steven van Zandt, Billy Joe Armstrong, Dinosaur Jr., The Hold Steady, Ian Hunter, Willie Nile, Gogol Bordello, Rancid, Lucinda og Elvis, Danny Clinch med Daniel Donato's Cosmic Country og Agnostic Front tar deg med til et New York der det damper opp av slukene i asfalten, der yellow-cab´ene suser forbi og alle de individuelle historiene danner den store gryta vi alle tiltrekkes av.
Susanna Hoffs treffer planka med en versjon av «High Lonesome» (opprinnelig på «The Fine Art»), som er på høyde med The Bangles «Manic Monday»!; «The way that I've been feeling lately ain't me/ It makes me want to shout and bust it up for you.»
Da konsertene på Beacon nådde sitt klimaks, med alle på scenen sammen med nissen, var det med en dundrende versjon av Ramones «Do you remember rock´n´roll radio».