Jason Isbell - Foxes in the Snow

Man kan saktens lure på hvorfor det tok Jason Isbell (46) såpass lang tid å lage et album som nye «Foxes in the Snow», hans tiende under eget navn. Disse elleve sangene kommer nemlig bare med Isbells stemme og akustiske gitar, en mahogni Martin 0-17 fra 1940 med den riktige tørr-varm-runde klangen. Borte er backingbandet The 400 Unit, og borte er i hvert fall hans gamle sørstatsband Drive-By Truckers. Det vi sitter igjen med er en formidabel amerikansk låtskriver og hans sanger, spilt inn på fem dager.

Og hvis jeg skal gi en kort vurdering, er muligens «Foxes in the Snow» Isbells beste, rett og slett fordi stemmen hans er hundre prosent i fokus hele tida. Den stemmen som er selve kjerneattraksjonen for mange av hans fans: mektig, men sår. Her i låter som både inneholder en dyrekjøpt selvinnsikt og den romantiske, naive optimismen som gjerne presenterer seg gjennom forelskelsens rus.

Isbell har aldri lagt skjul på at selve sangene, skrivingen, er motivasjonen og motoren for den kunstneriske virksomheten hans. For ti år siden fortalte han publikum på Newport Folk Festival at Bob Dylan er hans viktigste inspirasjonskilde.

Men det er lenge siden den gang, og 2024 har vært et turbulent år for Isbell, etter at han på tampen av 2023 fortalte at han skiller seg fra kona, artisten og hans tidligere nærmeste musikalske samarbeidspartner Amanda Shires. De to som innehar hovedrollene i den ganske vonde HBO-dokumentaren «Running with Our Eyes Closed». Sammen har de dattera Mercy Rose.

I fjor sommer og høst var Isbell en av Kamala Harris’ tydeligste artist-støttespillere, og spilte faktisk i Oslo kvelden før og kvelden etter den katastrofale valgnatta da Trump ble gjenvalgt som USAs president.

Om det er derfor Isbell begynner albumet med å begrave seg selv, vites ikke, men han åpner uansett med «Bury Me», der Isbell synger: Oh, bury me right where I fall / Tokyo to Tennesse I‘ve loved them all. Han fortsetter: Bury me in the last few lines / Of an obituary for these trying times / Find and old oak to carve may name. Hør, hør!

Tittelkuttet er en kjærlighetssang, låtskriveres evige motiv, like deler uunngåelig og futilt. Den åpner intimt med følgende vers: I love my love, I love her mouth / I love the way she turns the lights off in her house / And I love my love in her velvet bed / Where she heard me sing the words that can’t be said. Og nettopp: Ord som ikke kan sies er vel sangenes eksistensberettigelse?

Det er flere kutt her som er personlige og direkte, nesten nakne, om et nytt forhold – antakeligvis skrevet fra Isbell til hans nye kjæreste: den New York-baserte billedkunsteren Anna Weyant. «Ride to Robert’s» er en slik en, om å ta med dama til Nashvilles kjente honkytonk på sommeren.

I «Gravelweed» semi-siterer Isbell Dylan når han synger that ain‘t me any more, baby, i sangen som mest direkte handler om forholdet til Shires. Den fortsetter: Now as I live to see my melodies betray me / I’m sorry the love songs mean different things today. Au! Dette er faren med nettopp kjærlighetserklæringer i sang, og Isbell har kommet med mange av dem til Shires. Uten at det hindrer ham fra å skrive nye kjærlighetssanger, til ei ny dame.

Apropos fører Anna Weyants cover-illustrasjon tankene til Edvard Hopper, og viser et hus i det sola akkurat slipper taket. Det kan være både illevarslende og romantisk.