top of page

Chuck Prophet

Tidal_2024.jpg

Rytmer etter døden


I 1984 dukket en skrukkete gjeng opp på Studio 26 i Universitetsgata (over der Last Train er i dag) i Oslo for å spille på rocklubben Ratz, drevet av Kai Jarre og undertegnede.

Kvintetten kalte seg Green on Red, og var sammen med The Dream Syndicate, The Long Ryders og The Bangles de mest sentrale banda i en ny bølge av Los Angeles-band som ble kalt The Paisley Underground.

Yngstemann, gitaristen Chuck Prophet, hadde knapt fylt tjue år, og historien vi ble fortalt var at han bare noen uker tidligere hadde banket på døra til øvingslokalet til Green on Red og presentert seg på følgende måte; — Jeg er den nye gitaristen deres!

— Haha! Det er en seiglivet myte, melder Chuck  hjemmefra, på zoom fra San Francisco, California,— sannheten er at jeg kjente gutta litt fra før. Men det stemmer at Dan (Stuart) mente at de trengte en ny gitarist, i tillegg til ham selv. Det er morsomt at filmopptak fra konserten på Ratz, en av de aller første vi holdt i Europa, blir med i den store Green on Red-boksen vi jobber med.

Årsaken til at vi har tatt kontakt med Chuck, som etter sin første konsert i Oslo har besøkt Norge jevnlig, senest for et drøyt år siden, er at han i dag, fredag 25. november, slipper en spektakulær ny plate med tittel «Wake the Dead».

Et album med kvaliteter som får denne lytter til å mene at dette er plata som kan få meg gjennom vinteren, stint av groover som alene kan holde strømregninga i sjakk.

Chuck har rett og slett sett cumbia-lyset og lagt til et nytt kapittel i den evig utviklende musikalske kultur-kræsjen som utgjør amerikansk folkemusikk, her en putrende gryte av premium latin rock.

Men denne musikalske lysfontenen har definitivt en bekmørk bakgrunn.

— Jeg ble diagnostisert med stadium fire av lymfekreft i 2022, forteller Chuck. Det så ikke bra ut, i noen uker var det bare å håpe, men legene ga meg et par opsjoner for behandling. Det var musikken som holdt meg oppe, bare sitte og lytte.

Dette falt jo også sammen med covid-nedstegningen.

Musikken som virkelig grep fatt i Chuck var columbiansk cumbia, drevet fram av store doser av perkusjonsinstrumenter som guiro, guachara, cabasa og den særegne latinske gitaren bajo sexto.

— Jeg hadde sett dette bandet fra Salinas på klubbene i Mission District i San Francisco, et band som telte hele fire brødre, ?Qiensave? (Uttales kinsave).

De er fra bondelandet ved Salinas, ordentlig John Steinbeck-land, og de hadde en ukentlig cumbia-kveld på en klubb. Vi fikk kontakt, og etter en stund inviterte de meg hjem til seg i Salinas for å jamme, spise pizza og bare henge! Jeg er litt nerdete av meg, jeg begynte å samle gammel vinyl fra Latin Amerika, gå inn på bakgrunnen.

— Du kjenner til antologien «Cumbia Cumbia», som ble sluppet av World Circuit i 2012, den som samler tretti singler fra selskapet Discos Fuentes fra 1954 til 1988?

— Absolutt!

— Etter at vi hadde jammet der ute en del ganger, og jeg ble bedre, inviterte jeg dem til å backe meg på et par konserter, og reaksjonene vi fikk fra publikum fortalte meg at vi var på sporet av noe spesielt. Derfra bar det i studioet, sammen med et par musikere fra mitt faste backingband, The Mission Express. Det ble kaotiske innspillinger med opptil åtte musikere av gangen i studio, men også med store doser av festlig stemning og gode vibrasjoner.

«Wake The Dead», tittelen, kan absolutt oppfattes på to måter. Selvfølgelig fordi Chuck i realiteten fikk livet i gave på nytt i 22, men også fordi den søramerikanske kulturen har et helt annet forhold til døden, tydeliggjort gjennom «De dødes dag», «Dia de la muertos». Allehelgens dag her i Norge. Markeringen faller på den første helga i november, og har etter hvert blandet seg med halloween i slutten av oktober. Dødningsskaller og gresskar-oransje fargepalett sørger for at vi  tar det unngåelige med en annen attityde, som en anledning til å feire.

Selv om ikke alle sangene på «Wake the Dead» har optimistiske temaer, Prophet er tross alt en låtskriver med et skrått blikk på det amerikanske samfunnet, så lander det på den siste sangen «Good day to be alive».

Livsbejaende og cool musikk i en tid der optimismen forsvinner ned med hastigheten til det siste vannet i badekaret.

— Jeg har jo vokst opp med latinsk rock rundt meg, Santana har jo vært alleredsnærværende alltid. Jeg ble født i Los Angeles, og vokste opp i Whittier, i Øst Los Angeles. Det fortelles følgende spøk om Whittier; Rister du på et appelsintre der, så detter det ned fem gitarister!

Ved siden av Prophet har personasjer så forskjellige som Richard Nixon og Tom Waits tilknytning til Whittier.

Men den unge Prophet ble altså raskt en nøkkelmusiker i Green on Red og året etter at de dukket opp på våre breddegrader for første gang, var han sentral på albumet «Gas Food Lodging».

Der Green on Red la til side det meste av Doors-psykedelian fra debutalbumet «Gravity Talks» (1983) til fordel for en rufsete countryrock som i dag fremstår som en av grunnsten-platene i det vi kaller Americana.

Green On Red fikk sammen med The Long Ryders platekontrakt med store plateselskaper i England og lå en stakket stund an til å følge R.E.M. oppover i rockdivisjonene.

I overgangen til 1990-tallet hadde besetningen til Green on Red skrumpet inn til bare Dan Stuart og Chuck Prophet med en stadig ny blanding av andre musikere. I 1991 kom albumet «Scapegoats», som inneholdt singelen «Little Things in Life». En av de aller beste sangene fra 1990-tallet. Punktum.

Men allerede året etter var det veis ende med albumet som fikk tittelen «Too much fun», antakelig en temmelig presis beskrivelse av hva som hadde skjedd.

— Jeg hadde forstått hvor det bar henne, forteller Chuck, — i 1990 slapp jeg den første soloplata mi, «Brother Aldo», selv om det tok ytterligere sju år før den kom ut  i USA.

Chuck har definitivt ikke ligget på latsiden, han er overlegent den mest produktive av de originale Green on Red-medlemmene, det fjortende soloalbumet, «The land that Time forgot», det siste før «Wake the Dead», kom i 2020.

Under veis har han samarbeidet med en lang rekke av americanaens mest originale og karrieremessig slitesterke artister, som Lucinda Williams, Kelly Willis og Alejandro Escovedo.

Han har jobbet med noen av rockens mest markante og myteomspunne produsenter, blant annet Tony Visconte og Jim Dickinson.

— Visconte traff jeg da vi jobbet på Escovedos album, «Real Animal», jeg var satt ut  av T-Rex og Bowie-produsentens evner som arrangør. Jim Dickinson er jo mannen som slapp selvbiografien sin, «I´,m just dead, I´m not gone», åtte år etter at han døde i 2009.

— Jeg har alltid hatt sansen for artister som bryter med hva du forventer deg av dem. Da jeg var ung var det The Clash´ vilje til å prøve seg på alt mulig og umulig det som gjorde at jeg var fan; rockabilly, reggae, hip-hop, soul.

—Jeg har også alltid likt Texas-artister som Doug Sahm, som jo også prøvde seg på alt. Ikke minst tex-mex musikken som er beslektet med cumbiaen jeg nå spiller.

I 2007 spilte Prophet inn sin egen versjon av et av de beste Waylon Jennings-albumene, «Dreaming my Dreams», fra 1975.

— Jeg er vel usikker på hvordan det gikk, men Shooter Jennings, Waylons sønn, tok kontakt med meg og meldte at han digga «Dreaming Waylon Jennings´ Dreams».

I 2012 slapp Chuck albumet «Temple Beautiful», der han hadde med meg Roy Loney fra Flamin´ Groovies på tittelkuttet.

Little Steven van Zandt var såpass begeistret for «Temple Beautiful» at han proklamerte at den var «the coolest song in the world» på sitt radioprogram «Underground Garage».

I 2006 gjorde Green on Red et kort comeback som band, og sørget med det for at vi startet Down On the Farm på Gribsrød gård utenfor Halden igjen.

— Jeg ser ikke bort fra at Green on Red spiller igjen, kanskje i kjølvannet av at den omtalte boksen dukker opp.

Men før det skal vi en runde i Euoropa med det nye seksmannsbandet vårt, tre fra ?Qiensave?, tre av oss fra The Mission Express. Men denne musikken funker jo aller best når det er varmt ute? Kanskje vi kan komme til Norge og spille på en utescene til sommeren?

Undertegnede vil være der, med medbragt, egen guiro og gjerne en kjøler full av Dos Equis.

Norsk Americana Forum er en ideell non-profit forening, og har som formål å fremme og ivareta Americana musikk (Country, Country-Rock, bluegrass, o.l.) og å fremme publikums og medias bevissthet om, og å bidra til kreativiteten og levedyktigheten til alle dens mange aktører i denne sjangeren.

Facebook symbol hvitt på blått.png
bottom of page