Cash & Skye - Just a Stranger (littlerecordcompany)

Det er intet nytt at Los Angeles er hjem for musikere som uttrykker seg i country-rockformatet. Snarere er det mulig å si at LA var ground zero for nettopp countryrock da Gram Parsons overtalte The Byrds til å spille inn albumet «Sweetheart of the Rodeo» i 1968, dannet The Flying Burrito Brothers året etter og ga ut «The Gilded Palace of Sin». Med hele bandet dresset opp i såkalte «Nudiesuits».

Femten år senere var det Lone Justice og Maria McKee sin tur til å tenne den kosmiske amerikanske musikk-flammen.

Tjue år deretter dukket Beachwood Sparks opp og tok LA cowboy-soundet inn i et nytt årtusen.

Den nye generasjonen med broderte skjorter og spisse cowboystøvler er likevel påfallende, Henri Cash som utgjør denne nye duoen sammen med Sophia Skye de Reeder har allerede hatt en tydelig rock-karriere i ti år med glam-punk-bandet Starcrawler, på tross av at han fortsatt bare er 23 år gammel.

Sophia og Henri begynte å skrive sanger sammen i 2017, da de var 15 og 16 år gamle! De debuterte som duo i 2021 med vinylsingelen «No more candy» på Jack Whites Third Man Records.

På sangen «Pasadena Girls», skrevet sammen med Tim Franco og Bill Cash fra Starcrawler, synger Henri Cash «Well you ain´t gonna find me singing about Luckenbach, Texas. And you ain’t gonna catch me moving out to Tennessee. ´Cuz everything I need is right here in my old, old town».

Henris bror, Bill, spiller pedal steel gitar både på denne plata og faktisk også med Starcrawler.

Allerede fra åpneren «Stranger» er det klart at Sophia har stemmen som dette krever, hun kan være både en Maria McKee og Henri Cash´s Emmylou Harris.

Selv om de serverer melodiøs, harmonisk California country rock med passe doser akustiske gitarer og steel, har ikke Henri parkert fuzzgitarene han spiller i Starcrawler. «In my sleep» svaier godt med storslagne gitarvegger som Sophia flyter overlegent oppå.

Paret bytter på å synge lead vokal selv om Henri ikke har den samme stemmeprakten som Sophia. Han tar igjen med en innlevelse og intensitet som hele rockhistorien nikker anerkjennende til.

Sophia deler åpenbart Henris lojalitet til LA. I sangen «I hate this city» synger hun om New York. Hun sier at det ikke er personlig, hun siterer LA forfatteren Eve Babitz; «Babitz said it best, there’s no place like LA. Took moving out East to know the West is where I´ll stay».

«Waiting on the day» finner det riktige honky-tonk kusket, det som i mange tiår holdt liv i LA-klubben Palomino, der en overstadig beruset Gram Parsons dukket opp for å overbevise publikum om at han var den nye Merle Haggard.

«Forgot to write you a love song», «What lie is true» og «Closed» understreker at Henri og Sophia har brukt tenåra godt. Dette er ordentlige sanger, ordentlig fremført.