Alison Krauss & Union Station - Arcadia (Down the Road)

Fjorten år er lenge i musikkbransjen. I et klima der «Here today, gone later today» er det dominerende moduset, er det å betrakte som en evighet.

Men det var altså i 2011 at USAs ledende bluegrass-ensemble, Alison Krauss & Union Station, slapp sitt forrige album, «Paper plane».

Det har med andre ord rent adskillig vann under broene for alle medlemmene av denne fingerferdige Unionen siden den gang.

Alison Krauss har sluppet soloalbumet «Windy City» (2017) og har snekret et nytt album med han som holder gudenes hammer, Robert Plant, titulert «Raise the Roof» (2021). Sammen har Krauss og Plant turnert verden, inkludert Norge.

Dobro-ener Jerry Douglas har startet det Grammy-vinnende bandet The Earls of Leicester (et ordspill på Earl Scruggs og Lester Flatt) og laget plate med John Hiatt, «Leftover Feelings» (2021) .

Co-vokalist og gitarist Dan Tyminsky har gått elektronisk (!) sammen med Avicii som sanger på giganthit´n «Hey Brother», førsteplass også i Norge i 2013.

Nå har Tyminski forlatt Union Station og er erstattet av av Russell Moore som ellers fronter det prisvinnende bluegrassensembelt IIIrd Time Out.

Russell Moore er en like overlegen kontrast til Alison Krauss ofte vemodige sopran som Tyminski var. Han har den perfekte gravitasen som temaene i sangene påkaller.

Det kommer klart til uttrykk allerede på hans første «forsøk», balladen «The Hangman».

«The Hangmann» er skrevet av poeten Maurice Olden i 1951 og er en parabel om facismens fremvekst, inspirert av Martin Niemöllers dikt «Likegyldighet». Det som starter med «Først tok de kommunistene..»

Alison Krauss har fått broren, bassisten Vitor Krauss, til å sette musikk til diktet.

Vanskelig å ikke tenke at Alison er bekymret for noe?

Men Alison Krauss er tydelig på at det stort sett er en tilbakelagt verden hun og Moore beskjeftiger seg med. «The stories of the past are told in this music. It’s that whole idea of in the good old days where times were bad».

Alison er en slik «sangsamler» som, ikke ulikt Emmylou Harris, merker seg de riktige sangene for fremtidig bruk. Hun forteller at åpneren, «Looks like the end of the road», skrevet av Jeremy Lister, var sangen som fikk henne til å tenke at tida var moden for et nytt Union Station album. Hun lar Lister også være komponist av avslutningssangen, «There´s a light up ahead», som tittelen antyder et aldri så lite lysglimt i et ellers mørkt sangunivers.

«Richmond on the James» er sang som skriver seg fra borgerkrigens dager og omhandler en døende soldats siste ord. Et vakkert høydepunkt her.

«Granite Mills» handler om en brann i en tekstilfabrikk i Fall River i Massachusetts i 1874, da 23 arbeidere måtte bøte med livet.

Sangene «The wrong way» og «Forever» er kjærlighetssanger skrevet av Robert Lee Castleman, som allerede i 2001 skrev sangen «The Lucky One», som sikret Alison Krauss & Union Station en Grammy for «Beste countrysang».

Det er ingen stor overraskelse at dette er så presist velspilt og velklingende at det er betrakte som bluegrassens svar på «Meteren» i Paris.