Xixa - Genesis (Jullian/ The Orchard)
Skjermbilde 2021-03-22 kl. 15.13.20.png

Om du skulle befinne deg ute i ørkenen utenfor Tucson Arizona i det mørket faller på, og plutselig skulle stå overfor de seks karene som utgjør bandet Xixa, er det mulig at du ønsket at du var et helt annet sted.

            Da snakker vi altså om Xixas utseende, slik de fremstår på videoer og fotografier, alle svartkledde med mørke ringer rundt øynene. Et halvt snes Zorroer som rett og slett krever, og viser det seg, fortjener oppmerksomhet.

De kan fremstå som en sørvest USA versjon av Norges-vennene fra Los Angeles som gjorde seg skarpt gjeldende på 1980-tallet, Wall of Voodoo.

            Xixa frontes av gitaristene/ sangerne Gabriel Sullivan og Brian López, som begge har vært assosiert med Tucsons mest kjente rock-eksporter, Howe Gelbs Giant Sand (yup; ørken) og Calexico.

            Bandet slapp sitt første album, Bloodline, for fem år siden, men kaller likevel sitt nye verk for Genesis, hvilket skulle peke i retning av at en viss nytenning har funnet sted.

            Xixa bygger musikken sin på latinske groover, høstet i nærområdet, men også med lengre avstikkere til peruvianske chicas og nord-arikansk tuareg-musikk.

            Trommeslager Winston Watson (som har spilt med både Bob Dylan og Alice Cooper) og timbales-spiller/ perkusjonist Efrén Cruz Chávez er elegant og energisk til stede hele tiden i lydbilder som ofte bygger storslagne musikalske rom.

            Musikken gjennomsyres av katolsk mystisisme og referanser til den dramatiske kulturen som har blåst på kryss og tvers av dette i utgangspunktet ugjestmilde landskapet helt siden europeerne ankom med tvilsomme hensikter for fem hundre år siden.

            Der meksikansk og amerikansk virkelighet og tradisjon nå både sammenfiltres og av og til krasjer med svært voldelige resultater.

            Reiser du langs grensen, fra Texas, gjennom New Mexico og Arizona, kan du ikke unngå å bli sugd inn i et vedvarende, ulmende drama. Det er sand, gigantiske kaktuser og sparsommelig befolkede landskap der alle varianter av illegal virksomhet utspiller seg. Den lokale musikkulturen som beveger seg fram og tilbake over grensen teller blant annet såkalte narco corridos, ballader som forherliger den farlige smuglervirksomheten her.

            Xixa, som jeg tror uttales «chica», er også navnet på et peruviansk korn-brennevin, men det er ingenting som tilsier at ikke mescal og tequila også passer godt til Xixas ofte cinematiske rock.

            Brian Lopéz og Gabriel Sullivan utfyller hverandre som sangere, førstnevnte med en tung bariton, Sullivan med en mildere soulstemme.

«Eclipse» kan høres som en sang som Los Lobos lett kunne ha håndtert, her forsterkes merkverdig nok vokalen av et barnekor fra et barnehjem på Grønland, Uummamannaq Children´s Choir!

            På sangen «Eve of Agnes» spiller Xixa sammen med Tuareg kvintetten Imarhan, som også bidro på debutalbumet.

            «Soma» strekker seg over seks minutter og viser bandet på sitt mest psykedeliske, det absolutte mørket senker seg over «Nights plutonium Shore», inspirert av Edgar Allan Poes dikt «The Raven», mens avsluttende «Feast of Ascension» er en flott rulletekst med dirrende barriton-gitarer i kamp med hylende fuzzgitarer.

            Bruk også ekstra tid på coverkunsten, signert Daniel Martin Diaz, stint av symbolikk, som Xixas episke latin-rock er det.