Woodstock er fortsatt festivalmyten

«By the time we got to Woodstock, we were half a million strong and everywhere there was song and celebration /and I dreamed I saw the bombers riding shotgun in the sky and they were turning into butterflies above our nation».

 

Joni Mitchell var ikke selv på plass på Woodstock-festivalen, som fant sted for femti år siden førstkommende helg, men i sangen «Woodstock» fanget likevel Mitchell spiriten og naiviteten som var knyttet til musikk-tildragelsen som et halvt århundre senere fortsatt eksisterer i bevisstheten vår.

Men Joni var ikke langt unna, allerede på mandag kveld, bare timer etter at festivalen var over mandag formiddag, var hun gjest på Dick Cavetts New York-innspilte TV-show sammen med Jefferson Airplane og David Crosby og strålte om det som hadde skjedd. 

På forsommeren har jeg hatt god tid til å lytte til Mitchells poetiske formuleringer, i refrenget skriver hun; «We are stardust, we are golden and we’ve got to get ourselves back to the garden», fordi jeg har vært involvert i å produsere en nytolkning av «Woodstock», innspilt av den engelske sangeren Iain Matthews sammen med haldenbandet The Salmon Smokers.

I 1970 hadde Iains band, Matthews Southern Comfort, en giganthit med sin versjon av «Woodstock», inkludert en førsteplass på hitlistene i England og 35 tusen solgte singler om dagen da det kokte som mest.

Interessant nok har Warner Music, som har rettighetene til opptakene fra festivalen, titulert sine utgivelser i forbindelse med 50-årsjubileet «Back to the Garden».

Den største boksen inneholder all den innspilte musikken på 38 CDer, til sammen 36 timer med musikk, 432 sanger. Restaurert med det beste av ny teknologi, et prosjekt som holder seg trofast til faktiske opptakene. Flere av utgivelsene merket «Woodstock» har inneholdt juks, opptak gjort under helt andre omstendigheter.

Sommeren da Woodstock fant sted var jeg tolv år gammel. Apollo 11s månelanding var klart begivenheten som holdt fascinasjonen min. Jeg har ikke engang noen minner om at jeg oppfattet hva Woodstock var da halvmillionen fant veien til gården til melkebonden Max Yasgur i Bethel, upstate New York. For å være med på det som var proklamert som en «Aquarian Exposition» eller «Woodstock Music and Art fair», med undertittelen «3 days of peace and music».

Fredsdua sitter uanfektet på gitarhalsen på festivalens ikoniske logo. Hun satt der i hvert fall til Jimi Hendrix plugget inn mange timer på overtid, på mandag formiddag.    

Denne uvitenheten i Halden skulle imidlertid forandre seg radikalt året etter. Da hadde jeg oppdaget rock´n´roll, fått meg min første sommerjobb på bensinstasjon og hadde begynt å kjøpe plater for alvor.

En av de første jeg gikk til innkjøp av var Santanas andre album, gigantselgeren «Abraxas», med et cover så stuffet med mystikk, sex og det som ble oppfattet som narkotikareferanser at jeg aldri turte å vise det til mora mi. 

Santana var et av bandene som gikk fra et lokalfenomen i San Fransisco til et internasjonalt begrep, «Black Magic Woman/ Gypsy Queen» og «Oye Como Va» indeed, takket være at manageren deres, den legendariske Bill Graham, lyktes med å presse dem med på Woodstock-plakaten.

En eller annen gang i 1970, antakelig godt uti året, kom Michael Wadleighs dokumentar-film «Woodstock» til Aladdin kino på hjørnet av Oscars gate og Tordenskjolds gate i Halden.

Opptakten til denne, for meg, eksistensielle kulturopplevelsen var pussig nok en slags kontradiksjon av tidsånden, den åpenbart stadig dypere generasjonskløfta mellom streitinger og de som lot håret gro langt.

Faren til en av kameratene mine var redaktør i Haldens konservative avis, Smaalenenes Amtstidende, Amta. Halvor Diesen var i 1970 en ganske voksen mann, at han overhodet ofret denne filmen oppmerksomhet var rett og slett oppsiktsvekkende i seg. Gamle Diesen skrev positivt om filmen.

Jeg rakk aldri å spørre ham om hvordan dette kunne skje, men fem år senere var Amta avisa der jeg fikk publisert min første plateanmeldelse, av Led Zeppelins «Physical Graffiti».

Men det er umulig å overvurdere betydningen av filmen som hadde den fulle tittelen «Woodstock 3 days of peace and music» for oss som var unge i overgangen 60-70-tall.

Artistene som opptrådte på festivalen, og som kom med i den ferdige versjonen av filmen, den klokket inn rett over tre timer, ble en slags gullstandard for oss. Ved siden av Santana, først og fremst Crosby, Stills, Nash (& Young), Joe Cocker, Arlo Guthrie, Richie Havens, Ten Years After, Canned Heat, The Who, Country Joe McDonald, Joan Baez, Jefferson Airplane og Jimi Hendrix.

Joda; Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, Janis Joplin og Johnny Winter var der, men av forskjellige årsaker sklei de ut av det episke filmdokumentet. I dag foreligger det en fire timers «Director´s Cut» av den Oscar-vinnende filmen.

I bakspeilet er det også interessant at ingen fra The Beatles og Rolling Stones eller Bob Dylan, som faktisk bodde i Woodstock på denne tida, stod på plakaten. I likhet med hva som var tilfellet med up and coming Led Zeppelin, som sa nei til å spille, skal det ha handlet om penger. 

Woodstock var på ingen måte den første rockfestivalen av betydning, «Monterey Pop» fant sted i 1967 og ble også dokumentert på film. Der satte Jimi Hendrix fyr på gitaren sin til melodien av Chip Taylors «Wild thing» og la lista for det han skulle levere på Woodstock.

Michael Lang, som i sommer har figurert i media i forbindelse med at den annonserte 50-års feiringen av Woodstock-festivalen har gått dukken, hadde arrangert «Miami Pop» i 1968, før han og partnerne hans; Artie Kornfeld, Joel Rosenman og parfyme-selskap-arvingen John Roberts på kort varsel flyttet festivalen sin fra selve Woodstock, til Bethel, faktisk en drøy times kjøretur unna.

Allerede i 1969 hadde altså Lang & co problemer med å få de nødvendige tillatelser der de planla at festivalen skulle finne sted.

I 1969 var den offisielle versjonen at festivalen forventet rundt femti tusen tilskuere, men Woodstock Ventures, som var firmaet til arrangørene, hadde solgt nesten to hundre tusen billetter på forhånd! Det er god grunn til å tro at Woodstock hadde fått tommelen ned om den informasjonen hadde nådd lokalmyndighetene i Bethel. Hadde de forstått at ytterligere et par hundre tusen som ikke hadde billetten til 18 dollar kunne tenke seg å være med på festen, så hadde alarmen virkelig gått.

Wadleighs film dokumenterer ikke bare musikken, i noen tilfeller i helt rockmytologiske klipp, men definitivt også publikum.

Fire hundre tusen , kanskje flere, som hadde kommet seg til Bethel med biler som de bare måte etterlate på veiene der det korket seg, og som ikke var spesielt godt forberedt på at de skulle bli værende i dagevis i en de facto storby med lavt fungerende infrastruktur, lite mat og vann og plenty av dop i mange avskygninger av farge og kvalitet.

En av de meldingene som ble ropt ut over publikum av de to konferansierene Chip Monck og John Morris, egentlig to teknikere fra Bill Grahams Fillmore East, var da også «You may take it with however many grains of salt that you wish. That the brown acid that is circulating around us isn't too good. It is suggested that you stay away from that. Of course it's your own trip. So be my guest, but please be advised that there is a warning on that one, ok»

Legg til at det regnet. Alle de tre dagene. Jordene til Max Yasgur var beiteland for kuer, rett under gresset var det rett og slett mye kumøkk. Resultatet skal ha blitt en illeluktende gytje, som publikummerne bare måtte kapitulere for.

Men Wadleighs bilder (også hjulpet av en ung assistent-regissør, Martin Scorsese)fanger opp menneskene som var der på en måte som gjorde et uutslettelig inntrykk helt til en liten norsk industriby. The Who´s Roger Daltrey skal ha sagt at de egentlige stjernene på Woodstock var publikummet. Som faktisk lyktes med å gjennomleve de krevende omstendighetene på fredfullt vis og å utvise omsorg for og solidaritet med hverandre.

Da Woodstock-festivalen skulle feire 25 år, hadde man endelig funnet veien til selve Woodstock. Det regnet nesten like mye. Og det kom flere folk, visstnok 550 tusen. Jeg var der, sammen med Lars Lillo Stenberg og Tom Stalsberg. Vi hadde premium pressepass og kjørte opp foran scena da Joe Cocker, igjen, sang «With a little help from my friends».

Tre år etter filmen ble sett av et ukjent antall norske hippie-spirer, dukket det opp større festivaler også i Norge. Mest kjent er selvfølgelig Oslo og Bærum-festivalene Ragnarock og Kalvøya. Den førstnevnte ble, også det tro til de amerikanske forbildene, filmet.

Jeg dro til Ragnarock i Holmenkollen sammen med kameratflokken, jeg tror jeg kjenner meg selv igjen i et glimt på filmen fordi jeg hadde på meg en sliten flosshatt. Vi var tretti tusen strong og vi hørte Saft og Rune Walle spille sammen med folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa i et på den tida, for Osa, kontroversielt samarbeid.

Vi var tilbake året etter da Alex Harvey (Sensational Alex Harvey Band) badet naken i tjernet i bunnen av hoppbakken og ruslet gjennom publikum før han kledde på seg, på scena, mens hans djevel-klovn-sminkede gitarist Zal Cleminson vampet en uhyggelig groove.

I 1975 var jeg med å arrangerte festival selv for første gang.

Fredrikstenfestivalen fant sted der hygg-hygg TV-programmet «Allsang på grensen» sendes fra hver sommer og telte norske storheter som Prudence, Terje Rypdals Odyssé og Folque, svenske Peps Persson og det engelske spacerockbandet Hawkwind.

Vi bygget en custom tre-scene for Hawkwind, med tak som kunne vippes opp til å bli filmlerret. Snekringen tok en måneds tid, sett i lys av at Hawkwind hørtes ut som et utrangert jetfly med startproblemer, er juryen ute på om det var verdt det. Det var definitivt ikke verdt det for den andre headlineren, engelske The Troggs, som hadde glemt at de skulle spille i Norge denne søndagen, ble hentet av privatfly og ankom akkurat i tide til å møte publikum på vei ut.

Tretten år senere snublet jeg inn i en annen festival, Down on the Farm, på en gård utenfor Halden. Jeg vet at dumhetene i den forbindelse var resultat av et nesten tjue år gammelt ekko fra Max Yasgurs gård i Bethel.

Når jeg skriver dette er det et nyhetsoppslag på  NRK radio om tilstanden i festival-Norge, antakelig utløst av denne helgas Øya-festival. En kommentator mener at festival-tettheten i Norge nå har blitt så massiv at festivalene kannibaliserer hverandre og går dukken av den grunn.

At Woodstock 50 gikk på snørra skyldes vel rett og slett at Michael Langs idé i dag ivaretas av myriader av festivaler over hele USA, drevet av folk som ikke trenger å leve opp til det som skjedde for femti år siden og samtidig være kommersielt relevante i 2019.

«Noe for en hver smak» er ikke nødvendigvis et uttrykk for mangfold, akkurat den metoden kan like gjerne innebære at mange betaler full festival-pris for å oppleve en artist. 

På tide å komme seg tilbake til den litt mindre hagen? Der musikkfestivaler ikke bare er en «smart» forretningsidé?