Willie Nelson - A Beautiful Time (Legacy/Sony)
uxvj4i-abeautiful-preview-m3.jpg
Tidal.png

En umulig tanke, en verden uten Willie Nelson. 

Nå på fredag var det 89 år siden Willie Hugh Nelson ble født i bittelille Abbott, Texas  (befolkning ca. 369), beliggende ved Interstate 35 mellom Austin og Dallas. 

Selvfølgelig feiret Willie dagen med å gi ut et nytt album, den syttiandre studioplata i rekka, den ethundre-og-førtisjette totalt. 

    «A Beautiful Time» høres i mine ører ut som en essensiell Willie-plate, nøyaktig seksti år etter debuten, «Then I wrote». 

Av noen helt åpenbare årsaker, Willies stemme er fortsatt inntakt, sangutvalget er utmerket og produsent Buddy Canon bare perfeksjonerer lydbildet han tilførte Willies plater for første gang med plata «Heroes» i 2012. 

    Cannon har med «A Beautiful Time» produsert hele femten album for Willie i løpet av disse ti årene, ved siden av å ha co-skrevet et stort antall sanger med ham. 

Det er klart at samarbeidet dem i mellom har sørget for at Willies albumkatalog har fått et solid løft etter en del år med med ujevnhet. 

    Cannon, som nå er 74, har produsert plater for Kenny Chesney, Reba McEntire, George Jones og Merle Haggard, ved siden av å ha skrevet et stort antall countryhits, en av dem er «Give it away» for texaner Georgen Strait sammen med Bill Anderson og Jamey Johnson. «Song of the Year» hos Country Music Association i 2006.

    På front-coverbildet til «A Beautiful Time» rusler Willie ned en av gatene i sin egen by, «Luck», utenfor Austin, med gitaren «Trigger» i høyrehånda. Texas-solnedgangen er sprakende oransjerød og kaster Willies skygge mot oss. 

På baksida har fotograf Pamela Springsteen (lillesøstera til Bruce) fanget Willie svevende i lufta mens flettene svinger og gitaren holder ham i vater. 

Det er symboltungt og samtidig helt i tråd med noe jeg mistenker sterkt bidrar til at Willie fortsatt er Willie i 2022. Hans humoristiske sans, hans velutviklede selvironi, evnen til å ta sakene med stoisk ro. Eksempel: På tidlig 1990-tall sa han til BEAT at skattegjeld på sytten millioner dollar ikke høres så ille ut når du sier det fort nok!

    Det står ikke til å nekte at Willie også i det siste har opplevd triste ting. Tidlig i 2020 døde trommeslageren Paul English, 87 år gammel. 

English er identisk med Paul i sangen «Me and Paul» fra 1971, en sertifisert countryklassiker og et tidløst eksempel på Willies humor; «Almost busted in Laredo/ but for reasons that I´d rather not disclose/ but if you’re staying in a motel room there and leave/ Just don´t leave nothing in your clothes..»

Nå har Willie sin eget marihuana-merke, «Willie´s Reserve». 

    I mars døde også Paula Nelson, Willies storesøster og pianist i hans Family Band, 91 år gammel. 

    Det er i dette perspektivet vi uungåelig må høre nye sanger som  «I don´t go to funerals» og «Live every Day», skrevet av Willie og Buddy Canon og åpneren «I´ll love you til the Day I die», skrevet i tandem av countrystjernene Rodney Crowell og Chris Stapleton  for Willie. 

    «I don´t go to funerals» inneholder setningen «I don´t go to funerals and I won’t be at mine» og  vi kan knapt få et bedre eksempel på Willies livsanskuelse. Han ser fram til å treffe igjen alle vennene sine, Waylon og Johnny og sweetheart Patsy Cline, i det hinsides. Han banker på at de har holdt av plass til ham. 

    Men selv om Willie ikke skygger unna sin egen død på denne plata, så er det plenty å høre av patentert Willie tao-poesi (Willie hadde en bestselger med boka «The tao of Willie») og unikt skjeve blikk også. 

    Jeg tipper at nydelige «My Heart was a dancer», også en ny Nelson/ Cannon-sang,  kommer til å finne sin plass på fremtidige Willie-samlinger. «I used to sit at my table, just me and whiskey all alone, watching my heart dance, each night I tried to take her home..» 

    Tittelkuttet, «A Beautiful Time», en ny «On the road again», er skrevet av Shawn Camp, en sanger & låtskriver som pleide å henge i texaner Guy Clarks skrive-sirkel-stue. Sangen er skreddersydd for Willie; « Drinking black coffee in a little motel lobby, waiting on the band to come down, I been traveling across Texas in old station wagon, dragging an old trailer behind, I do the driving, they do the drinking, that’s how I keep us alive..If I ever get old, I still love the road.»

    Selv om Willie har skrevet seg godt inn og opp i «Sangens tårn», så utviser han samme ydmykhet i sakens anledning som Leonard Cohen gjorde da han skrev og opprinnelig fremførte sin beste sang, «Tower of Song». 

Det kommer med en egen historisk sus når Willie synger: 

«I said to Hank Williams, how lonely does it get? Hank Williams hasn't answered yet But I hear him coughing all night long Oh, a hundred floors above me in the Tower of Song».

    En kvalifisert gjetning, jeg tror at John Lennon ville satt stor pris på å høre Willies versjon av «With a little help from my friends». Spesielt delen der han synger «Mm, I get high with a little help from my friends». 

    Det stopper ikke med disse sangene, alle fjorten er verdt å høre. Ja, munnspiller Mickey Raphael, i Willies tjeneste siden tidlig 70-tall, er med hele veien. 

Som Willie synger i «Live every day»; «Live every day like it was your last one, one day you’re gonna be right..»