Wilco - Cruel Country (DPM)
Wilco_CD.jpg
Tidal.png

Dette er interessant, veldig interessant, spiller Wilco country?  

Wilco er kunstrockbandet som på begynnelsen av sin karriere, de slapp debutplata, A.M. i 1995, brukte mye kreativ energi på å riste av seg alternativ-country statusen som frontmann/ komponist Jeff Tweedy dro med seg fra foregangsbandet Uncle Tupelo. Bandet han frontet sammen med Jay Farrar (Son Volt) og som hadde servert en ny, punka kobling mellom rock og country på fire album mellom 1990 og 1993. 

UTs debutplate-tittel ga i sin tid opphav til sjanger-betegnelsen «No depression» (med et tilhørende musikkmagasin med samme navn) og var løftet fra en Carter Family-sang, «There´s no depression inn heaven..»

    Selv om Wilco i de innledende rundene hadde en pedal steel-gitarist, Bob Egan, på laget, var det raskt klart at Wilco i vert fall ikke var et Flying Burrito Brothers for det kommende årtusenet. 

Etter A.M. har Wilco laget ti album som gjennomgående har vært kritikerfavoritter og samtidig har gitt næring til et særs lojalt publikum. Vesentlig større enn det Jay Farrar og Son Volt har hatt. 

Wilco har vært et særs eksperimentvillig band, hele veien bygget rundt Tweedys idiosynkratiske tekster og melodiøse teft, med stadig større plass til medmusikantene.  Bob Egan fortalte meg en gang at Tweedy var så intelligent at det i perioder ga ham migrene!

    Flere markante musikere har bidratt til Wilcos fremganger gjennom årene, blant andre Max Johnston og Jay Bennett, i de senere årene Nels Cline, Pat Sansone og Glenn Kotche. Bassisten John Stirratt er eneste musiker som har vært med fra begynnelsen, faktisk helt fra det siste albumet til Uncle Tupelo. 

    Det er altså særs interessant at Wilco rett og slett spiller country, muligens «grusom country», men likefullt med pedal steel i lydbildet og en enkelhet som alltid har tjent det utvidete country-uttrykket godt.

    Tweedy forteller til det engelske musikkmagasinet Uncut at han under pandemien skrev en mengde country og folk-sanger. Det han kaller «comfort food», kanskje basismat?, for å trøste seg selv. Da bandet samlet seg igjen i vinter, spilte de inn 21 av dem, på enkleste mulig vis. Med lite overdubbing og studiotriksing, slik de ellers har hatt for vane. 

    Selvfølgelig har dette blitt en plate som har mikroskopisk med dagens Nashville pop-country å gjøre. En av sangene heter til og med «Country Song upside down», uten at countryen kommer på vranga.

Albumet reflekterer i stor grad Tweedys ambivalens til både USA og i noen grad til musikken. 

    Det drar seg godt ut på viddene innimellom, men sanger som «Falling apart (right now» og «Hearts hard to find» er udiskutabel twangy country som henter mye fra reel country slik det ble spilt på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet. 

    Jeff Tweedy har aldri fått spesielt mye gratis som sanger, han er på ingen måte utstyrt med et slikt særpreg som tidligere kollega Farrar, men han er likefullt i stand til å lade det meste av disse sangene med effektiv frasering og karakter. 

«Story to tell» er nesten som å høre John Lennon synge country. Nydelig.

    Countrygaloppen sitter som støpt på «A lifetime to find», et kutt som kunne albuet seg inn på et hvilket som helst 70-tallscountryrockalbum. 

    «I love my country like a little boy, red, white and blue, I love my country, stupid and cruel, red, white and blue..» 

    En tilnærming til country ikke ulik det Neil Young hadde i 1972, da han tok med seg Ben Keith´  pedal steel på Harvest.