Valg i frihetens ødemark

Da jeg i 1994 bodde i USA, som OL-flyktning, hadde jeg et par skjellsettende opplevelser som jeg vil bære med meg for alltid.

Begge peker fram mot situasjonen som amerikanere, og implisitt alle vi andre, befinner seg i nå da det bare er timer igjen til det udiskutabelt viktigste amerikanske presidentvalget siden det som fant sted tirsdag 8. november 1864, da Abraham Lincoln ble gjenvalgt.

            Bare noen få uker etter at vi hadde ankommet Austin, Texas i januar det året, fanget jeg opp nyheten om at det skulle være en demonstrasjon utenfor Texas State Capitol, i motsatt ende av Congress-avenyen der de hippeste musikk-klubbene i Texas-hovedstaden i dag befinner seg.

            Texas-chapteret av Ku Klux Klan skulle ha et såkalt rally på trappene til den ruvende Capitol-bygningen, selvfølgelig er den større enn den originale i Washington, alt er større i Texas, også det fremste symbolet på USAs beste idé, demokratiet.

            Denne lørdag ettermiddagen befant det seg femten-tjue kappekledde Ku Klux Klan-medlemmer, noen med hette over hodet, noen uten, på den ene siden av solide sperringer, på den andre siden et par tusen motdemonstranter.

            Motdemonstrantene holdt et vedvarende helvetes leven med allehånde medbrakte redskaper som trommer og horn, mens Ku Klux Klan-folka prøvde å ta til motmæle med å spille «Sweet Home Alabama» fra en overstyrt høyttaler på en pick-up truck, og å holde sine appeller via et sørgelig inadekvat PA-anlegg.

Jeg kom meg nærme nok til å bare stå noen skarve meter fra de hvitkledde figurene som under andre, mørkere omstendigheter ville ha skremt livet av meg. Her var de bare triste, like deprimerende som mange av Trump-tilhengerne som befolker Thomas Seltzers «UXA»-serie.

            Noen måneder senere i 94 befant jeg meg på en road-trip sammen med min nye gode venn, den sveitsiske musikkjournalisten Michael Uhlman, som også hadde bosatt seg i Austin.

Målet vårt var å besøke gravstedene til country musikk-fedrene Jimmie Rodgers i Meridian, Mississippi og Hank Williams i Montgomery, Alabama.

            Vi kjørte inn til Montgomery via US Route 80 fra Selma, den samme veien som civil rights-marsjen gikk i 1965. Over «Edmund Pettus Bridge» (fortsatt, i 2020, oppkalt etter en senator og leder av Alabama Ku Klux Klan) og 80-90 kilometer østover.

            I Montgomery kjøpte vi t-skjorter med motiv av Hank hvor han svever opp fra graven, til salgs på kirkegården!, etter å ha sett de identiske, gigantiske, side om side gravstøttene til Hank og hans eks-kone, Audrey!!

            Men det som har brent seg fast fra oppholdet i Montgomery, er besøket på «Civil Rights Memorial», der Martin Luther King-sitatet «Until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream» kan leses på den vertikale svarte granitten under et tynt lag av rennende vann.

            Det Maya Linn-skapte monumentet inneholder også et horisontalt hjul der navnene på 41 civil rights-martyrer er listet, med vann flommende fra et hull i midten.

Det gjorde stort inntrykk at «Civil Right Memorial» i 1994 fortsatt var avhengig av væpnet vakt døgnet rundt for ikke å bli utsatt for sabotasje.

            Tidligere i høst slapp Arkansas sanger/ låtskriver Iris Dement to sanger som er sterke og følelsesladde aktivist/ protestsanger knyttet til de dramatiske tidene vi befinner oss i, «How long» og «Going down to Texas to sing». Det finnes knapt bedre ting å gjøre denne mandagen enn å komme seg på nettet og høre Iris synge.

            Iris DeMent albumdebuterte i 1992 med Infamous Angel og på coveret stod det å lese følgende i et kort, typisk humoristisk statement fra John Prine; «So listen to this music, this Iris DeMent. It´s good for you».

Fire år senere, er jeg stolt over å kunne slå fast, spilte både John Prine og Iris DeMent på Down on the Farm på Gribsrød gård i Halden.

            I teksten til «How long» synger Iris følgende; «Someone asked a question once of Martin Luther King/ How long do you stay the course and dream the dream?/ But it seems evil´s won And greed is on the throne/ And you feel like the silenced voice In A wilderness all alone/ How long? How long?

Refrenget går: «He said, till justice rolls down like water..»

            «Going down to sing in Texas» åpner på denne måten; «I´m going down to sing in Texas/ Where anybody can carry a gun/ But we will all be so much safer there/ The biggest lie under the sun».

            Min gode venn, gitarist og musikkprodusent Andrew Hardin (Tom Russell Band), er bosatt i kunstnerbyen Wimberley, sør for Austin, TX. Han forteller at halve byen, selv en uvanlig liberal en, er trumpister som kjører rundt i pick-up trucks med Trump-flagg og påstår at påbudt maske-bruk er venstresiden som tar fra dem den grunnlovs-beskyttede friheten.

            Andy minner meg på at Iris DeMent allerede i 1996 tok tøft stilling til den triste utviklingen med sangen «Wasteland of the Free» på det Grammy-nominerte albumet The way I should og betalte en høy personlig pris for den kompromissløse teksten.

Sangen er en absolutt forløper til «Going down to sing in Texas», legg den til på dagens spilleliste.

            Andy ser helsvart på morgendagens valg; «Viss Trump vinner, eller på en annen måte beholder makta, er vi fucked».

            Fra Nashville sender norskættede Ed Pettersen, frontmann i Mad King Edmund, følgende mailbudskap; «Jeg håper slutten på vårt nasjonale mareritt er nær. Amerika pleide å bli sett på som et slags utopia, landet for gjenoppfinning og drømmer, men vi har blitt den siviliserte verdens stående vits. Det vil det ta mye lengre enn fire år å reparere.»

            Fra Chicago kommer låtskriver og maler Jon Langford med følgende melding; « I et hvilket som helst tilregnelig land som måtte dele noen verdier med den politikken jeg vokste opp med ville Trump vært sjanseløs, men dette er ikke lenger et tilregnelig land. Den reine vekta av ignoranse og bullshit jeg må vade gjennom hver dag gjør dette til et veldig viktig valg for meg personlig.»