Valerie June: The Moon and the Stars: Prescriptions For Dreamers (Fantasy)
Israel Nash: Topaz (Loose)

Valerie June (39) og Israel Nash (40) tilhører den samme generasjonen americana-artister og er begge fra de amerikanske sørstatene, June fra Tennessee og Nash fra Missouri.

De nye albumene de nå slipper er deres femte og sjette utgivelse respektive.

            Det går også å anføre at de har hatt parallelle utviklingsbaner rent musikalsk, de startet som mere konvensjonelle americana-artister, der sporene av musikalske forbilder var tydeligere og har utviklet seg til å skape mer ekspansive lydbilder, til mere eksperimentering, til mer egenart.

Begge er i ferd med å etablere sine egne soniske univers, til å bli referanser for andre artister som kommer i deres kjølvann.

            I 2021 er det helt på sin plass å slå fast at Valerie June og Israel Nash er sentrale artister i americana-musikken etter årtusenskiftet, stayere som kommer til å ha prominente plasseringer på festivalplakater også i årene som kommer.

            Valerie June har sine røtter i den livsbejaende sørstats-gumboen av musikk som inneholder r&b, gospel, folk og rock. Hun forankrer sin posisjon i denne historien med å synge sammen med Stax soullegenden Carla Thomas (78) på sangen «Call me a fool».

            Men The Moon and the Stars er på ingen måte noen parkert retro-tripp. Medprodusent Jack Splash (Kendrick Lamar, Solange) tar i bruk alle moderne triks i boka og anmelderen i engelske Mojo hevder at partier her høres ut som husbandet på Stax fanget i det de flyter gjennom rommet, space.

            Yep, månen og stjernene altså, men tittelen lover mer, også resepter for drømmere! Det skal litt til å holde fast ved drømmene, spesifikt Den Amerikanske Drømmen, om man som Valerie June er afro-amerikansk kvinne.

            Via de fjorten sangene som utgjør plata, inkludert noen kortere instrumentale og poesilesende sekvenser, nekter June å slippe taket i drømmen om at det kan bli bedre. Fra buss-setet til Rosa Parks til  «A change is gonna come» til «I have a dream».

Valerie June ville ha gjort både Parks, Sam Cooke og Martin Luther King stolte, de må være fornøyde med at en budbringer av Bob Dylans kaliber ga tommelen opp for hennes forrige, The Order of Time, i 2017.

            Men det er helt på sin plass å slå fast at Valerie June med The Moon and the Stars slår ut i full blomst.

Det sier ikke så lite. Da jeg så henne live på Newport Folk i 2018, var hun utstyrt med gjennomsiktig skimrende vinger som burde ha fått Tix på bedre tanker. Hun var åpenbart allerede da på vei opp i de høyere luftlagene som denne plata gjennomgående frekventerer.

            Israel Nash` Topaz er spilt inn i hjemmestudioet som sangeren/ låtskriveren har bygget på sin ranch i lille Dripping Springs, en times kjøring vestover i det som kalles Hill Country utenfor Austin, Texas.

            Det er et landskap som innbyr til nettopp den type sveipende, steel-gitar marinerte sanger som har blitt Israel Nash sin signatur. Musikalske soloppganger og solnedganger som aldri har det travelt.

            Åpneren, «Dividing lines», øser på med storslagen koring, godt oppover stairwayen til en himmel som denne frafalne sønnen av en predikant likevel avviser.

En av sangene, «Sutherland Springs», handler om massakren som fant sted i en baptistkirke i Sør-Texas i 2017. En slags «Southern Man» og «Ohio» rullet inn i en, så nærme Nash kommer sitt forbilde Neil Young på denne plata.

            Ellers ekspanderes Israel Nash patenterte frihetsrock av store doser blåserarrrangementer som skyver musikken over i en innbydende soulverden. Jammen er ikke Nash også en utmerket soul-sanger. Aller flottest på duvende «Down in the country».