Tyler Childers er navnet. Uttales childers.

Med utgivelsen av sitt andre album,»Purgatory», for to år siden voltet Kentucky sanger/ låtskriveren Tyler Childers opp i den nye, amerikanske countrymusikkens andredivisjon.

Den der du får turnere som gjesteartist med størrelser som Margo Price, Jason Isbell, John Prine og Sturgill Simpson.

På alle vis hjalp det at Tyler Childers fikk produsenthjelp av nettopp Simpson og en av Nashvilles go-to-lydmenn, David «Fergie» Fergusson. Sistenevnte var lydteknikeren som oversatte Rick Rubins produsent-instrukser til velklingende musikk på Johnny Cash´ American recordings og titt og ofte er å finne i tospann med Dan Auerbach på hans Easy Eye Sound-produksjoner.

Tyler Childers er smart nok til å ikke forandre vinner-oppskriften på oppfølgerplata som starter på et helt annet forventningsnivå enn forgjengeren.

Denne gangen bar det rett på «Tonight Show» med Jimmie Fallon, der Childers brant gjennom TV-ruta med en intens versjon av sangen «House on Fire» sist tirsdag.

Vil du forstå hva Tyler Childers går for, er det verdt å finne youtube-klippet av Childers og hans offensive band.

Tyler Childers er 28 år gammel og han laget sitt første album da han bare var nitten år, titulert etter essensialiteter i Lawrence County i Kentucky listet i rett rekkefølge, «Bottles and bibles».

Childers univers er presis og poetisk heimstadlære fra en oppvekst i Appalachene med en far som jobbet i kullgruvene og en mor som er sykepleier. Tyler skal ha gjort noen forsøk på å skaffe seg utdannelse som kunne føre ham bort fra gruvene, men etter hvert ble det musikken som ble redningen.

Selvfølgelig hadde han lært seg å synge i kirken. Det er så obligatorisk for country og soul-sangere fra Sørstatene at det er ferdig-huket av på spørreskjemaet. 

Ved første ørekast er det ikke noe veldig oppsiktvekkende med det Tyler Childers gjør, bortsett fra at han synger å-så-bra og at melodiene hans sitter som klistret.

Han befinner seg i et terreng mellom honky tonk country og tøff bluegrass. Simpson og Fergusson har benyttet seg av noen av de beste countrymusikerne i Nashville, som pedal steel gitaristen Russ Pahl, felespilleren Stuart Duncan, pianisten Bobby Wood og bassisten Dave Roe. Folk som har ytt mer enn sin skjerv for at Nashville kan kalle seg «Music City USA».

Nye «Country Squire» er rett og slett ladet med like catchy sanger som «Purgatory». Jeg spiller fortsatt «Feathered Indians» og tittelkuttet fra forrige plata hele tiden når jeg er ute og americana-DJer.

Men hører du bedre etter, så åpner det seg et annet lydbilde, med nennsomt danderte detaljer som planter «Country Squire» i et litt mer spaca univers. Bruk av ekko, moderne redigeringsgrep fra hip-hop´en og snodigheter som vel avslører at både Tyler Childers og Sturgill Simpson ikke er fremmede for å ta seg en keivhendt sigarett innimellom.

Bretter du ut platecoveret på «Country Squire» åpenbarer det seg en «holler», en skaus-krok, der et eller annet merkelig har skjedd. En gigantisk måne kaster fler-farget neon-lys på en falleferdig låve og en boligtrailer som har sett sine bedre dager.

I forkant stirrer en tre-øyet geit på deg med sitt lysende øye, mens en rev sniker langs låveveggen.  Bildet er en slags oppfølger til utbretts-bildet i «Purgatory», der skyggen av Childers sitter i buddha-stilling og stirrer ut på universet mens to hjorter lurer på hva som skjer.

Det er verdt å bruke tid på Tyler Childers sanger, de tar utgangspunkt i hans egen virkelighet, «Ever lovin´ hand» handler om masturbasjon!, men det er noe mere her, under den lettfordøyelige overflata. En potensielt viktig americana-stemme for fremtida.