Tore Elgarøy:  Jeg rir alene -  historien om gitaristen som forsvant

På begynnelsen av det nye årtusenet forsvant Tore Elgarøy ut av norsk rock, nærmest som et fantom. Nå er han tilbake.

 

— Jeg gikk rett og slett i kjeller´n. Jeg var blitt sjuk av musikken, forteller gitaristen på sin solrike veranda på Jeløy ved Moss. Det er våren 2021 og nøyaktig tjue år siden Elgarøy møtte veggen.

            Midt i koronaens andre sesong dukket gitaristen og låtskriveren opp fra det største intet, som to tiår definitivt kvalifiserer som i musikken, med nytt album, kalt Netter på Jeløy.

            Strengt tatt er det tolv år siden sist man hørte ny musikk fra gitaristen som i sin storhetstid bar med seg en helt egen tone i gitarkofferten sin. Men den gang, 2009, handlet det om musikk som var spilt inn før 2001.

            — Våren 2001 røk jeg uklar med Rune Kristoffersen, som var utgiver av musikken min på da relativt nystartede Rune Grammofon og som jeg hadde spilt for i bandet Fra Lippo Lippi. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, Moss. På et tidspunkt kastet jeg faktisk all musikken min på fyllinga! Det angra jeg riktignok på etter ganske kort tid, men da var det for sent å finne den, ler Tore.

Han understreker at han har skværet opp med Kristoffersen for lenge siden.

            Men på begynnelsen av årtusenet begynte det altså å tære på. Da hadde Tore vært musiker siden han var 14 år og livnært seg av musikken i nesten tjue.

            Den parallelle Innspillingen av de to instrumental-albumene, Sound of the Sun og Sound of the Sky, hadde vært svært krevende, med datidas vesentlig mer begrensa teknologi. Siden Tore spiller all musikken selv på platene, var det et gigantisk prosjekt å holde styr på. Med moderne digitalteknologi ville dette ha fortonet seg helt annerledes og vesentlig lettere.

— Det var Jan Olsen Skaare som dyttet meg i gang igjen. Jan var lydtekniker for Henning Kvitnes og Can Can og er i dag ansatt i Oslo Konserthus. Han tilbød meg tid i studioet i Konserthuset, men jeg landet på å skaffe meg min egen 24 spors digital-opptaker og har lært å bruke den fra filmer på youtube. Jan kommer hjem til meg når det er noe nytt å mikse.

            Tore betegner seg som en nattperson, derav Netter på Jeløy.

— Da jeg begynte å skrive nye sanger måtte det bli på norsk. Jeg synes ikke jeg behersker engelsk godt nok. Jeg er en særing, jobber best mellom et og fem på natta, melder Tore.

           

«It’s another night in Oslo, Norway, my passport is restless in my boot, and my thoughts take wings to wonder»

- Fra sangen «I Ride alone», Lee Clayton, 9. september 1988, fremført og innspilt på Cruise Café i Oslo.       

            Beviset for at denne kvelden på Aker Brygges legendariske, kombinerte burger-restaurant og Texasmusikk-ambassade var akkurat så høyspent og magisk som vi som var til stede husker den som, er å høre på liveplata Another Night.

            Det som virkelig er med å løfte Lee Claytons Another Night til historiske høyder, til en av rockens beste liveplater, er gitarspillingen til Tore Elgarøy.

            På 1980-tallet var mossingen Elgarøy allestedsnærværende i norsk rock. I løpet av et knapt tiår spilte han med Henning Kvitnes’ Next Step, Jan Dahlens Shotgun Riders, Anne Grete Preus´ Can Can, Åge Aleksandersen & Sambandet, Casino Steel & Claudia Scott og Fra Lippo Lippi.

Etter hvert ga han også ut egenkomponert musikk, både under eget navn og med enmanns-bandet Scarecrow.

            Lee Clayton (egentlig Billy Schatz, nå 78) var en sertifisert kultfigur i Norge, først og fremst på grunn av albumet Naked Child fra 1979. Innsidere visste også at han hadde skrevet store sanger for Waylon Jennings og Willie Nelson, henholdvis outlaw-hymnen «Ladies love outlaws» og nydelige «If you can touch her at all». Legg til «Silver Stalion», åpningskuttet på Highwaymens andre album.

            Lee Clayton kom til Norge i 1987 for å spille på en minnekonsert for rockavis-gründer og redaktør Tore Olsen. Han hooket raskt opp med et norsk backingband, der Tore Elgarøy var dynamoen.

            Lee Clayton hadde besøkt Norge første gang i 1980, som gjesteartist med The Byrds Roger McGuinn og Chris Hillman. Men kort tid etterpå forsvant han under radaren, det var ikke noe internett som kunne hjelpe til å spore ham opp.

            Kanskje hadde han funnet veien tilbake til hjembyen, Oak Ridge i Tennessee? Eller holdt han hus i en av Nashvilles bakgater sammen med andre låtskrivere som Music City hadde ristet sangene ut av, og så dumpa?

            Da han endelig ble å høre sammen med Elgarøy, Arne Sæther (The Young Lords, Raga Rockers), Jørgen Lie (The Tunicates) og Bjørn Juliusson (The Young Lords), var countrymusikken skrudd opp til elleve.

Clayton fremstod i 1987-88 som en sørstats-Bob Dylan backet av honky-tonk-utgaven av Pink Floyd.

            Du skal bare 45 sekunder inn i «I ride alone» på Another Night for å forstå at det er noe ekstraordinært på gang. Elgarøys gitartoner er rett og slett episke, rett ut av startblokkene.

            Selv sto jeg i baren sammen med mannen som var oppvarmingsartist på denne svette høstkvelden på Cruise, texaneren Lyle Lovett (hans eneste Norges-konsert). Han forstod som oss alle at dette var spesielt. En for evigheten. På de åtte sangene som er å høre på Another Night slipper Elgarøy raust til som solist. Det nærmest eksploderer i intensitet innimellom, soloer som tar av for outer space.

— Tore is the only guitar genius I ever worked with, fortalte Clayton meg under et av intervjuene jeg gjorde med ham på denne tiden.

            Da skal vi ha i bakhodet at Clayton hadde laget plater og spilt konserter med iren Philip Donelly, som i perioder var go-to-gitarist for bl.a. Everly Brothers, Nanci Griffith, Johnny Cash, John Prine, Townes van Zandt og Donovan.

På  tidlig 1990-tall planla Lee Clayton en studioplate med både Donelly og Elgarøy. Et prosjekt som strandet av slike årsaker som lett torpederer de mest visjonære idéene i musikkbransjen. Når regnskapskontoret blander seg inn.

            Her hjemme hadde forfatter og pianist Ketil Bjørnstad fått med seg kombinasjonen Clayton/Elgarøy. I boka Verden som var min/ 80-tallet forteller Bjørnstad om et møte med Elgarøy, der han legger frem planene om et plateprosjekt med Clayton og Leonard Cohens korsanger, Julie Christensen, som vokalister.

            — Det ble turnering med Clayton i flere år, over hele Europa. Paradiso, Amsterdam, London Town and Country Club. På Berlin Independent Festival i 1989 spilte vi samtidig med Townes van Zandt. Townes kom backstage og meldte følgende til Lee; —You still look as ugly as you used to.

Townes og Lee var gamle venner.

 

            På begynnelsen av det nye årtusenet var Tore Elgarøys rockkarriere over. Hjemme i Moss begynte han i stedet å male akvareller.

            Det er altså ingen overdrivelse å si at at historien til Tore Elgarøy i 2021 fremstår som litt av et mysterium.

            At han ble musiker kan forklares med at han var sønn av to musikere.

            Jan og Ingrid Elgarøy møttes da de gikk på Musikkonservatoriet i Oslo på 1950-tallet. Begge studerte orgel og orgelmusikk.

Jan Elgarøy (1930-2018) var både mangeårig  organist i Lambertseter kirke og komponist av et betydelig antall egne verk, opp mot 150, primært for orgel og kor. Han studerte samtidig med Arne Nordheim. Ingrid Kværner Elgarøy var organist i Jeløy kirke og hadde pianoelever i familiehjemmet i Moss.

            Ved et tilfeldig møte på Kunstnernes Hus, rett etter årtusenskiftet, mellom Nordheim og Tores bror, Sigmund, ba Nordheim Sigmund hilse til faren og si at han uten tvil var Norges beste organist.

            — Faren min og Nordheim møttes en gang på Karl Johans gate i Oslo. Da ble det klart at de ikke nødvendigvis var gjensidige beundrere av hverandres musikk. Nordheim synes faren min var alt for forankret i tradisjonalismen, faren min mente at Nordheims komposisjoner var noe vage og kanskje noe tilgjort. Det morer meg å tenke på at de står der på Karl Johan og bryter meninger, forteller Tore på terrassen sin.

            Leiligheten inneholder et studiohjørne der den nye plata har blitt til. Gitarene, inkludert den gule og grønne Stratocasteren som var hans mest brukte, havnet åpenbart ikke på søpla. På veggene henger det et beskjedent utvalg av minner fra musikerårene. Tore er ikke en som mimrer påfallende om gamle dager og har skrå kommentarer til mye av det han opplevde.

— Jeg fikk pianotimer og hadde notelære hos faren min da jeg var liten, men jeg nådde ikke lenger enn til «Menuett» av Bach. Jeg satt i sofaen hjemme og hørte på faren min som var oppslukt av å komponere, jeg oppfattet det nesten som trolleri. I noen år mot slutten av livet hans plukket vi opp igjen notelære. Jeg tror det gledet ham.

— Det ble ikke klart for meg før jeg var i midten av av trettiåra at jeg hadde hatt en uvanlig oppvekst rent musikalsk, mellom innflytelsen fra foreldrene mine og, like viktig, platesamlingen til storebroren min. Den inneholdt all den beste rockmusikken på 70-tallet: Zappa, Stephen Stills, Genesis…

            I 1978-79 var Tore gitarist i synth-poprockbandet Storm, som etter en seks låters demo var på nippet til å få kontrakt med Ole Sørlis plateselskap Notabene.

            Tore beveget seg videre til bandet Small Talk, som bestod av musikere som var eldre enn ham og som stort sett beskjeftiget seg med coverlåter.

— Det var mer øving enn livespilling.

På dette tidspunktet hadde et nytt rockmiljø oppstått i Halden.

— Jeg fikk nesten sjokk av hvor annerledes det var i Halden. For meg var det lettere å identifisere meg med det som foregikk der, med Young Lords/ Saturday Cowboys og Front Page, forteller Tore.

— Jeg hadde faktisk en drøm om at Henning (Kvitnes) skulle ringe! Jeg hørte Henning og bandet hans, Next Step, gjøre sangene fra albumet The Tunnel på Kråkereiret i Moss. Det trigget konkurranseinstinkt mitt. Da trommeslageren Per Svendsen fra Moss ble med i bandet, fikset han at jeg fikk prøvespille for Henning.

            Tore var veldig på hugget, øvet døgnet rundt og fikk jobben.  

     

                 — Jeg spilte vel med Henning i to år, til 1984. Da bandet ble oppløst, ble jeg rett og slett arbeidsledig en periode. Jeg flytta til Oslo det året og begynte å spille med Jan Dahlen. Steppa inn på en Club 7-spilling med amerikanske Greg Trooper Band, på bass. Der spilte jo Larry Campbell, som senere ble gitarist for Bob Dylan og Levon Helm.

På dette tidspunktet hadde Tores egenskaper som gitarist extraordinaire fått fullt gjennomslag i den norske rock-virkeligheten. Han ble hentet inn av Per Vestaby som erstatter for Jørn Christensen i Anne Grete Preus´ Can Can.

— Det var et band som opererte på et vesentlig høyere nivå enn hva jeg var vant til. Det var mye øving og proft opplegg over hele linja. Vi turnerte også mye, blant annet sammen med Py Bäckman i Sverige, som på den tida telte mange av musikerne som skulle havne i Roxette. Vi gjorde en stor konsert på Moderna Museet i Stockholm der Imperiet var headlinere, minnes Tore.         

Da Can Can slapp sitt andre album i 1986, European Rainbow, var Tore både medlåtskriver og co-produsent.

Anne Grete Preus var nå på ingen måte alene om å høre Tores eksepsjonelle evner. Sommeren 1985 gjorde han førti konserter som gitarist i Åge Aleksandersens Sambandet.

            European Rainbow ble nominert til Spellemannpris i rockklassen i 1986.

            På dette tidspunktet var Tore også fanget opp av det ambisiøse bandet til Rune Kristoffersen, Fra Lippo Lippi, og turnerte mye i Asia som såkalt innleid musiker.

Det var opprinnelig meningen at han skulle være med på USA-innspillingen av Fra Lippo Lippos mye omtalte album Light and Shade, hvor Steely Dans Walter Becker var produsent. Men økonomiske begrensninger i produksjonen satte en stopper for det.

Tore spiller på Fra Lippo Lippis livealbum, Crash of Light, opprinnelig utgitt i 1990 på Filippinene, der bandet var gigantiske.

Vennskapet og samarbeidet med Rune Kristoffersen fortsatte også etter Fra Lippo Lippi. I 1994 kom Tores første soloalbum ut under artistnavnet Scarecrow, på Kristoffersens selskap Easter Productions. Tore hadde malt CD-coveret, mens den markante Scarecrow-logoen var laget av BEAT-tegneren Øystein Sjølie. Fugleskremsel-logoen har levd sitt eget liv på t-skjorter til denne dag.

            Scarecrow var på nippet til å skrive platekontrakt med to norske major labels, Warner og EMI. Intern politikk sparket beina under begge kontraktene, og bidro nok også til at Tore sluttet med musikken seks-sju år senere.

            Platekontrakt eller ikke: Tore hadde plenty av musikk innabords, som ble gitt ut på de to instrumentalbumene The Sound of the Sun og The Sound of the Sky.

— Jeg så for meg en trilogi, den tredje plata ville antakelig blitt kalt The Sound of the Stars, sierTore.

            På dette tidspunktet, i 2001, hadde Rune Kristoffersen startet  Rune Grammofon, og samarbeidet med ECM og Manfred Eicher.

            Eicher oppfattet musikken Tore laget som både innovativ og original. Det er lett å tenke seg at han hørte en ny generasjons Terje Rypdal i det Tore gjorde på  The Sound of the Sun. De femten komposisjonene kan gi assosiasjoner til energieksplosjonene som finner sted på sola. Det er brutalt, dramatisk og vakkert.

Rune Grammofon og ECM planla at Tore skulle fremføre musikken fra albumene på et utvalg museer i Europas storbyer, i Roma, i Paris, i Berlin. En turné som også gikk fløyten.  

            Albumet havnet på Topp 10-lista for Improv-musikk i magasinet Wire. Nisje-radiostasjoner  over hele verden spilte musikken.

I anmeldelser ble han sammenlignet med King Crimsons Robert Fripp, Fred Frith, Jimmy Hendrix og, uunngåelig, Terje Rypdal.

            — Jeg får fortsatt tilbakemeldinger fra folk i mange land på The Sound of the Sun.

            — Jeg holder jeg fortsatt på med å male akvareller, og har stor glede av det.

Tore tror han har malt rundt fem hundre så langt.

— Jeg betegner meg selv som «shot-kunstner»: jeg bruker tretti minutter på en akvarell og fire timer på en låt. Har til og med fått solgt noen bilder til et galleri i Amsterdam, og er invitert til en workshop hos en gallerist i Toscana.

            Men i det siste har Tore Elgarøy funnet tilbake til musikken. Og, som han sier, funnet en hardt ervervet indre ro.

            I samarbeid med Jan Olsen Skare, lydtekniker i Oslo Konserthus, har han spilt inn 27 sanger, hvorav 18 er sluppet som singler for strømming. De siste ni av disse har tittelen Netter på Jeløy. Her synger Tore på norsk, med en vokal som lander trygt mellom store norske som Prepple, Lars Lillo og Magnus Grønneberg.

            Sanger plantet på en elektrisk gitar som fortsatt blender. Som om den skulle vært plugga rett inn i sola.