The Weather Station - Ignorance (Fat Possum)

Da jeg besøkte Newport Folk Festival i 2018, og «sprintet» mellom de fire scenene i solsteken, ville antakelig mitt behov for å lytte til The Weather Station vært av det mer prosaiske slaget. Folk bøtet på temperaturer oppimot førti grader med å gå med isposer på hodet og å hekke rundt de mange vannpostene for væskepåfyll.

            Men på vei mot noe annet, det kan ha vært Jason Isbell med David Crosby som gjest, eller Margo Price med John Prine?, ble ørene mine fanget av det som bare kan bskrives som en besnærende stemme.

            Den viste seg å tilhøre kanadiske Tamara Lindeman, frontfigur og låtskriver i bandet som altså kaller seg The Weather Station. 

Neste gang jeg stoppet ved merch-bordet sørget jeg for å slå kloa i The Weather Stations aktuelle, selvtittulerte album, utgitt på det hippe selskapet Paradise of Bachelors i 2017.

            The Weather Station har i disse to-tre årene vært go-to plate når lyttevalgmulighetene har blitt så store at akutt beslutningsvergring har inntruffet.

Det er noe med den plata, en usedvanlig kombinasjon av imøtekommenhet og uavklarthet. Stadig noe nytt å hente, uten å være vanskelig.

På tross av den lange smaken har jeg ventet på en oppfølger.

            Jeg har funnet ut at Tamara Lindeman er bedre kjent som skuespiller i sitt hjemland, og utenfor, enn som musiker. I mange roller krediteres hun som Tamara Hope.

            La det være slått fast, Tamara Lindeman har ikke brukt årene fra 2017 til å trykke på knappen på den musikalske kopimaskinen.

            Åpningskuttet, «Robber», seiler inn på en insisterende funky groove, som om den skulle vært soundtracket til en 1970-talls storby action film. Trommeslager Kieran Adams henger over high-hat´n som en klegg, mens et stadig større ensemble bretter ut både strykkerarrangementer og jazza partier med saksofonist Brodie West i tet.

«Atlantic» holder tempo og detaljrikdommen oppe i enda mere funk-driv med perleras av krystallklart piano spilt av Lindeman selv eller ensemblets andre pianist, Johnny Spence.

            Det forsetter med «Tried to tell you» som kunne ha vært en hit på 1980-tallet, eller nå i det så langt ustø 2021? Tenk amerikanske The Cars, engelske Robert Palmer på det mest MTV-avstemte.

            Tamara Lindeman kommer ut av det store åpne nord på det amerikanske kontinentet, men hun kommer ikke ut av ingensteds. Hun griper her & nå takket være kraften som kommer fra et antall formidable kvinnelige, kanadiske artister, alle på et eller annet vis døtre av Joni Mitchell. Spesifikt Jane Siberry (sjekk hennes samarbeid med Brian Eno), Mary Margareth O´Hara og Cowboy Junkies Margo Timmins.

            I de mindre groove-drevne sangene, der piano og keyboardsdetaljer får større spillerom, minner Lindeman ganske mye om Timmins, med vokalen så nær mikrofonen at du griper deg i å tro at hun befinner seg i rommet. Sjekk «Wear» og spesielt «Trust», som innimellom får Lindeman til å høres ut som det helt usannsynlige, en kvinnelig Leonard Cohen.

            Til sammen huker Ignorance av på det mest jeg kunne ønske meg fra The Weather Station akkurat nå. Egenartet, innimellom majestetisk musikk, som bærer poesi som skjuler seg bak et-ordstitler; «Robber», «Atlantic», «Loss», «Separated», «Heart» og Subdivisions». Ja, «Underavdelinger». Plenty av dem.