The Secret Sound of Dreamwalkers- Whirlwind (Rural Rebel Rock)

Like lite som at man vet at en går i søvne, så tror jeg at man i sanntid kan slå fast at en befinner seg i en musikalsk gullalder.

Men, likevel, jeg har en følelse av at høsten 2019 kommer til å skinne i bakspeilet om vi begrenser utvalget til americana-musikk utgitt av norske kvinnelige artister/ sangere.

Det er en grunn til at et amerikansk dokumentar-film-team på sensommeren føk rundt i Norge og intervjuet folk om det de beskrev som den oppsiktvekkende nye, norske americana-musikken.

Vi har allerede fått sterke plater fra Randi Tytingvåg, Louien og Claudia Scott, i oktober og november kommer det nye plater med Malin Pettersen, Tone Bringsdal, Signe Marie Rustad og Unnveig Aas.

Så er det Kristine Marie Aasvang og hennes kompakte ensemble, The Secret Sound of Dreamwalkers.

Trioen, som også teller gitarist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander «Everywhere» Lindbäck, vakte svært berettiget oppsikt med sitt selvtitulerte debutalbum for to år siden. Ekspansiv, melodisk, mørk, eksperimentell musikk som svevet rundt Aasvangs formidable stemme.

For den som eventuelt ikke trodde sine egne ører i første runde, om mulig synger Aasvang med enda større autoritet og intens tilstedeværelse på nye Whirlwind.

Faen, Kristine Marie Aasvang bør trekkes frem i samme åndedrag som Morten Harket, Paal Flaata og Sivert Høyem. Vi snakker Stradivarius-stemmer.

Whirlwind er spilt inn i Athletic Sound i Halden og låter utsøkt, det vil si krystallklart og ultradynamisk. De ti sangene spenner opp et gigantisk musikalsk lerret, fra det tungt gyngende psykedeliske («Can´t carry your shit around»), til det vare («Aching street»), fra det folksy («Whirlwind») til det funky («Maybe I ment nothing to you»).

Inne i denne musikken, som gjennomgående tar seg god tid, flyter fløyte (Aasvang selv), lap steel, sitar, bariton gitar og flygel (Bergsten) dandert med en nennsomhet som vitner om en klar visjon om hva den hemmelige lyden av søvngjengere faktisk er.