The Northern Belle - We Wither, We Bloom (Die With Your Boots On)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.42.38.png
Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.41.56.png

 

Momentumet til den nye generasjonen av norske americana-artister øker. Flere av artistene får regelmessig oppmerksomhet i internasjonal musikkpresse, spillejobbene spredte seg pre-corona som ringer i vannet og i løpet av ikke alt for lang tid skal det foreligge en amerikansk dokumentarfilm om dette vitale miljøet.

            Således omtales det nye, tredje studioalbumet til septetten The Northern Belle allerede denne uka i positive ordelag i velrennomerte «American Songwriter».

            Med sitt forrige album, «Blinding Blue Neon» (2018), ble The Northern Belle Spellemannpris-nominert. Samlingen avfødte flere radiosingler og fikk strålende anmeldelser, et resultat av et stort sprang fremover fra den selvtitulerte debuten fra 2015.

            Stine Andreassen er The Northern Belles hovedsanger og låtskriver, det er hennes talent på begge områder som er energi-kjernen i bandets musikk, en spirit som er avgjørende for at det er lett å bli grepet av dette. I forkant av innspillingen av denne plata har Stine bodd en periode på østkanten av Music City, USA, Nashville, der sangene har funnet sin form, tre av dem i samarbeid med amerikanske låtskrivere.

            Undertegnede har fulgt musikken som The Northern Belle er videreførere av i mange tiår nå og tumler mye med hva det handler om. Hvorfor er det slik at akkurat denne musikken, stinn av spilte instrumenter, om og om igjen, kan løfte meg ut av det meste av mismot og meningsløshet?

            Det krever mere spalteplass enn dette tillater å si noe inngående om noe så grunnleggende, så her nøyer jeg med å slå fast at The Northern Belles musikk er akkurat slikt som gir meg trua i tider som stadig serverer kjipe nyheter og utviklinger.

            «We wither, we bloom», en tittel som strengt tatt snur naturens gang på hodet, er som forgjengeren en veloverveid blanding av dempede og vakre ballader, «How deep» og «Born to be a Mother» (med flott strykerarrangement) og  musikk straight out av vår forestilling om solfylt California power pop-rock.

Det er nærliggende å bruke Fleetwood Mac som den definitive referansen, men The Northern Belle lykkes med å etablere sin egen identitet i kraft av originale sanger og massevis av nyere innflytelser.

            Jaga Jazzist-gitarist Marcus Forsgren har denne gangen eneansvaret for produksjonen, han slår fast at han virkelig kan faget og sørger for at alle de små, men essensielle, detaljene skinner når de skal skinne. Det låter storslagent uten å bli pompøst, det låter polert uten å bli glatt, det låter friskt og nå der det kunne ha tippet bakover i retrofella.

            Nydelige «Lonely» er kanskje platas aller flotteste minutter, Stine Andreassen stemme kommer maksimalt til sin rett og spikrer en gang for alle at hun hører hjemme i nordicanaens (det uunngåelige navnet på hjemmeavla americana) vokale førstedivisjon.

            Men The Northern Belle er absolutt ikke bare Stines backingband, kompet til bassist Yngve Jordalen og trommeslager Svein Inge Bjørkedal er akkurat der det skal være, i den riktige groove-lomma, gitarist Bjørnar Ekse Brandseth er denne generasjonens Geir Sundstøl og Lars Håvard Haugen rolled-into-one, hans gitarmakker Ole-André Sjøgren er en utmerket allround-gitarist.

            Dessuten har The Northern Belle offisielt med seg harmoni-sangerne som vanligvis er innleide i sammenhenger som dette, Marie Tveiten og Johanne Flottorp. I tillegg spiller de henholdvis vibrafon og feler. Flottorps harding-fele er touchen som innimellom forteller internasjonale lyttere at dette er Made in Norway.

            De to åpningssangene på plata, «Gemini» og «Remember it», den siste kanskje ikke favoritten til en eller annen eks?, har allerede vært å høre på radio en stund.

            Siden vi nå går inn i høst som kan bli mørk på flere måter enn normalt, hva med å plassere «Late bloomer» på alle tilgjengelige tung-rotasjon-lister, for en fengende dose «girl power» og samtidig musikalsk immun-styrking?

            «Late bloomer» promoteres av en morsom og velregissert video filmet inne på det nå avstengte Deichmanske biblioteket, der Andreassen, Flottorp og Brandseth danser line-dance ikledd aerobics-tøy med vedvarende glimt i øyet. En video med potensiale til å ta ultrafengende «Late bloomer» til høyder ala old-school MTV videoer.

            «We Wither, We Bloom» er et nytt overbevisende kapittel i nordicanaens etablering som en distinkt uttrykksform som kan rivalisere norsk jazz og metall som internasjonale fremganger.

            Det er svært god grunn til å reflektere over at all denne norske musikken har det til felles at den skapes av svært gode musikere. Ikke er avhengig av dustete pop markedsføringsstrategier.