The Delines: The Sea drift (El Cortez records/ Decor)
Skjermbilde 2022-05-24 kl. 15.19.02.png
Tidal.png

Da The Delines andre studioplate, «The Imperial», dukket opp i januar 2019, bragte den et utsøkt, melankolsk lydspor til den vinteren.

De første linjene i åpningssangen, «Cheer up Charly»; «Cheer up Charly/ You ain´t always been a big mess/ Sitting outside Slim´s daytime drinking/ Feeling sorry for yourself» var en økonomisk litterær introduksjon til et knippe nærbilde-scener/ sanger som man kunne lytte til om og om igjen.

            Kombinasjonen av den forbilledlig tilbakeholdne soulstemmen til Amy Boone, et lydhørt band og mester ordsmed Willy Vlautins evne til å male opp stemninger og karakterer med minimale setninger var rett og slett noe helt eget.

Alt dette er inntakt på oppfølgeren, «The Sea drift».

            Det nye albumet åpner med en like besnærende og nysgjerrighet-skapende scene. «Little Earl» starter slik; «Little Earl is driving down the Gulf Coast/ Sitting on a pillow so he can see the road/ Next to him is a twelve pack of beer/ Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs». Det fortsetter; «Little Earl´s brother is bleeding in the backseat/ I´t´s been twenty minutes and he cant stop crying..»

            Det er umulig å ikke lure på hva som skjedde for tjue minutter siden? Og hvor gamle er disse gutta? Earl må sitte på ei pute for å se over rattet. Noe er jævlig gærent.

            Vi kjenner Willy Vlautin som frontfigur gjennom tjue år og mer enn ti plater med americana-bandet Richmond Fontaine og de siste femten årene som svært fremgangsrik forfatter. En som opplever at romanene filmatiseres. Debuten, «The Motel Life», kom i 2007, den siste romanen, «The Night always comes», i fjor.

            I følge nye intervjuer med Boone og Vlautin ba sangerinnen låtskriveren om å skrive  en «Rainy Night in Georgia» til henne. (Journalistens subjektivitet: Tony Joe Whites «Rainy Night in Georgia» er en av tidenes aller beste sanger, Top 5 Ever).

            Vlautin har grepet fatt i bestillingen med innsikten at en oppfyllelse er umulig. Men stemningen i Whites original flyter likevel rundt i flere av sangene her; «Kid Codeine», « Drowning in plain sight», «Past the shawows» og «This ain´t no getaway» er alle tidløse countrysoul-sanger som med letthet kunne ha funnet sin plass på en 60-talls Tony Joe White, en Bobby Gentry, en Sammi Smith.  

            Bandet, som teller Richmond Fontaines rytmeseksjon, trommis Sean Oldham og bassist Freddy Trujillo, og keyboardist/ trompetist Cory Gray, får av og til hjelp av strykere og en saksofonist. Da det toner ut med instrumentalen «The Gulf drift lament» er det bare å  slå fast at man har vært på en musikalsk fremmanet kinoforestilling.