The Black Keys

- Jeg husker det veldig godt, vårt første show i Norge, på Notodden Blues, i juli 2003, forteller Patrick Carney, trommeslageren i The Black Keys, henslengt på en sofa i Black Keys-gitarist Dan Auerbach studio, Easy Eye Sound, på 8th Avenue South i Nashville, Tennessee,- det er merkelig, men jeg husker alle showa vi har gjort. Jeg traff Seasick Steve, han bodde jo der og hadde tatt med seg noe av innspillings-utstyret fra Stax til Notodden . Steve spilte inn Modest Mouse sitt første album på det utstyret. (Black Keys første turné på fem år finner sted til høsten sammen med nettopp Modest Mouse).

Patrick Carney har påtatt seg jobben som The Black Keys historiker, han bare er en slik nerdete fyr, som han ser ut som med sine svarte briller, som husker alle detaljene. Om han ikke hadde vært duoens trommeslager, sier både Auerbach og Carney selv at han kunne ha vært bandets manager.

På denne varme maidagen i Music City er Carney og Auerbach plassert i hvert sitt rom i Easy Eye Sound og snakker til utenlandske journalister om det overraskende faktum at duoen har spilt inn i et nytt album, fem år etter utgivelsen av Turn Blue.

Denne gangen står The Black Keys selv for produksjonen, etter å ha samarbeidet med Danger Mouse (Brian Burton) på de fire siste utgivelsene, fra 2010. Plater som også innebar The Black Keys kommersielle gjennombrudd, de som løftet dem til internasjonal superstjernestatus, et ras av utmerkelser og altså at rockpressen innfinner seg når noe nytt skjer.

Det var helt nødvendig at vi tok en pause, sier både Carney og Auerbach, vi var fullstendig utslitt av den omfattende turneringen, egentlig helt siden vi startet. Det tok på både psykisk og fysisk. Vi trengte å få orden på liva våre. Vi gikk begge to gjennom skilsmisser.

Når vi treffer dem, er det bare noen uker siden Carney giftet seg på nytt, med artisten Michelle Branch. Kjærligheten dem imellom blomstret under og etter at Carney produserte et album for Branch.

Både Auerbach og Carney flyttet fra hjembyen Akron i Ohio til Nashville i 2010.

Ved første øyekast kan man oppfatte at tittelen på det nye albumet, Let´s Rock, er et opprop, et slags selvoppbyggende valgspråk for et band som vitterlig har bygget sin karriere og suksess på rockens fundament, men som har vært vitne til at selve rocken har blitt henvist til å spille annenfiolin i populærmusikk-ensemblet. Eller kanskje et budskap om at den nye plata er back to basics sammenlignet med Turn Blues atmosfæriske keyboardsbroderinger?

Men så viser det seg at tittelen har en veldig konkret og vesentlig mye mørkere og ubehagelig foranledning.

- Sjekk coveret, sier Pat Carney og peker over skuldra mi på en kvadratmeter stor versjon av forsiden på den nye plata. Som helt domineres av en sprakende elektrisk stol.

- Mens vi var i studioet og spilte inn albumet, slo vi på tv-nyhetene og så oppslaget om at Tennessee skulle henrette den første personen på ellever år i den elektriske stolen.

- Edmund Zagorskis, som var en forferdelig fyr, hadde gått med på å si seg skyldig i drap, viss han fikk lov å velge hvordan han skulle henrettes. Det siste han sa før bøddelen slo på strømmen var «Let´s rock». Auerbach og Carney har delt jobben med å titulere platen broderlig mellom seg, og denne gangen var det Dans tur.

- Det handler absolutt ikke om å sette i gang og rocke, slik mange vil tro, sånn sett  dreier det seg ikke om rock´n´roll. Vi oppfatter oss ikke selv som rock´n´roll-fyrer. Vi hater egentlig slike folk, med alle sine teite fakter og effekter.

Vel, det hindrer ikke Dan Auerbach og Patrick Carney fra å være opptatt av rockhistorien mektige vannføring, og dens to viktigste kilde-elver, blues og country.

På oppholdsrommet bak i Easy Eye Sound, der Auerbach snakker, befinner det seg en stor vinylplate-samling, sirlig ordnet alfabetisk og det tar ingenting for å få få Carney til å begynne å snakke om den alternative rocken som eksisterte i hjembyen Akron i årene da han ble født, med Devo og The Waitresses i spissen.

Da vi påpeker at sangen «Eagle Birds» fra den nye plata minner en smule om T-Rex, sier Carney at T-Rex Electric Warrior antakelig er favorittplata hans.

I det hele tatt er sangene som utgjør Let´s Rock stinne av nikk og hatteløft til artister og epoker i rockhistorien, ved siden av Marc Bolan, også tydelig syttitalls-utgaven av Fleetwood Mac og Creedence Clearwater Revival.

De viktige ingrediensene som gjør at dette står fjellstøtt på egenhånd og i 2019, er at duoen har noe gående mellom seg musikalsk som er helt patentert, og at Dan Auerbach har utviklet et sound som producer som både er unikt og fleksibelt. Han utnyttet det også med overlegen effekt på sin soloplate fra 2017, Waiting on a Song.

Let´s Rock er en tilsvarende fengende plate, med vesentlig røffere kanter.

Akkurat nå virker det som alt Auerbach tar i, kommer ut som uforskammet catchy.

- Ja, jeg er enig i at det går an å høre Let´s rock som en sommerplate, smiler Auerbach, fornøyd med at noe han selv har tenkt så lett har slått rot også i en lytter fra kalde Norge.

Innspillingene av Let´s rock startet nøyaktig klokka ti 5. september i fjor. Da var alt som var nødvendig klart for at duoen igjen skulle lage musikk sammen. Oppholdet på fem år hadde gjort begge to godt, men det har også åpenbart innebåret noen utfordringer for de to musikerne, der Carney fremstår som den fritt-talende og åpne, mens Auerbach er det motsatte, både mer lukket og reservert.

Manageren deres, på Nashville-kontoret til mektige Q-Prime, klarte å overtale gutta til å lage en video til sangen «Go», som forteller historien om hvordan de søkte psykologhjelp for å få i gang samarbeidet igjen. De starter i hvert sitt hjørne av sofaen hos terapeuten som minner dem om at de har noen kontraktsmessige forpliktelser i forhold til Warner Brothers Records (som står bak både utgiverselskap Nonesuch og Auerbach´ egen label, også kalt Easy Eye Sound). Derfra bærer det av gårde på «behandling» på et spirituelt hippie-senter. Både Carney og Auerbach spiller rollene med en overbevisning som slår fast at selvironien har røtter i virkeligheten.

- Men da vi befant oss på gulvet i Easy Eye Sound med bare lydteknikeren til stede, klikket alt på plass umiddelbart, forteller Carney, -  vi plukket bare opp trommestikkene og gitarene og spilte som om vi skulle ha gjort det for bare noen dager siden.

- Vi lager musikken sammen, der og da, forklarer Auerbach, - jeg har ikke med meg noen tekster og ikke noe ferdig skrevet musikk. Det er egentlig slik vi alltid har laget musikken vår, helt fra vi spilte inn den første plata, The Big Come Up, i kjelleren til Pat i Akron i 2001. Den gang før vi hadde spilt en eneste konsert. Vi har et felles instinkt og vi inspirerer hverandre med våre egenheter. Magien utløses av spontaniteten, av humoren.

Dan og Pat , nå 40 og 39, respektive, har kjent hverandre siden guttedagene, de spilte fotball sammen og de vokste opp i samme nabolag. Begge to hadde dyp musikkinteresse fra tidlig av, Pat for punk og Dan for blues.

Det hører også med til historien at de begge var «belastet» med onkler som har satt sine merker i rockhistorien.

Dans onkel var den banebrytende gitaristen Robert Quine som først ble kjent med punk-originalene Richard Hell & the Voidoids, og senere var gitarist for Lou Reed, mens Pats onkel var saksofonisten Ralph Carney, som tilhørte Tom Waits nærmeste musikalske samarbeidspartnere i mange år.

- Jeg gikk i kjelleren da Ralph døde slutten av 2017, forteller Pat, - han var en helt essensiell inspirator og venn. Heldigvis jobbet jeg med å produsere plata til Jessy Wilson (tidligere i Muddy Magnolias) da det skjedde. Det reddet meg.

Det har vært knuter på tråden for Auerbach og Carney også tidligere.

I 2009 laget Auerbach sitt første soloalbum, Keep it hid og holdt prosjektet skjult for Carney. Som ikke ble spesielt fornøyd, og startet sitt eget band, Drummer. Yup, det bestod bare av trommeslagere, og Pat spilte bass, som faktisk var hans første instrument. Det ble til og med et album ut av det, Feel good together.

Men året etter var trøbbelet lagt bak dem, og de laget plata som løftet dem opp og frem, muligens symbolsk titulerte Brothers. Spilt inn i Muscle Shoals med produsentene Mark Neil og delvis danger Mouse. Plata skaffet dem flere hits og hele tre Grammys ved utdelinga i 2011.

Den solgte over halvannen million på verdensbasis og brakte dem til Norge for sin foreløpig siste norske konsert, på Øyafestivalen i 2012.

- Det ser ut som om vi vil turnere i Europa igjen i 2020. Men denne gangen vil vi gjøre vesentlig færre konserter, både her i USA og andre steder. Vil du se oss denne gangen, så bør du gripe sjansen mens den er der, sier Carney, med et nyfødt barn er han nå enig med Auerbach om at de må begrense tiden de er borte hjemmefra. Auerbach har også to barn.

Oppfølgeren til Brothers, El Camino kom i 2011 og var det første albumet som ble spilt inn i Auerbach da nye Nashville-studio. Det ble en enda større selger enn forgjengeren og skaffet bandet ytterligere tre Grammys, inkludert prisen for «Årets Rock Album».

Riktignok har The Black Keys utvidet besetningen med bassist og ekstra keyboardist/ gitarist på de siste turnéene de gjorde før pausa, men det er den merkelige duoen som vel neppe kan sies å ha vunnet walkover på good looks og star precence som i dag oppfattes som en av rockens sikreste kort.

- Vi har jobbet målrettet helt fra begynnelsen av, forteller Carney, - vi gjorde alt vi måtte for å holde det gående de første årene. Sov på dritbillige moteller eller i van´en og jeg hadde alle typer ekstrajobber for å holde oss flytende, plenklipping, den slags. Derfor er jeg også veldig opptatt av at vi tar vare på det vi har. Jeg har vært veldig flink til å investere det jeg har tjent og setter nå veldig pris på å kunne ha en normalt liv utafor musikken. I sommer skal jeg og familien på en lengre ferie i Europa sammen med venner. Jeg elsker Europa!

Dan Auerbach er det konsumerte musikk-mennesket. Han står opp hver dag og går på jobb i studioet sitt.

 - Jeg jobber vel nesten fjorten timer hver dag, og det er arbeidet som gir meg mening i livet. I en viss forstand gir jeg blaffen i hvordan det går med det nye albumet. Jeg vet at jeg og Pat er happy med plata og for meg er det suksess! Det har det alltid vært.