Terje Tysland spenner buen igjen

En lørdag i begynnelsen av september spilte Terje Tysland med band, inkludert blåserrekke og gjester, en sjelden konsert i Oslo, på Rockefeller. Mange vil si at det det da lå an til «mytji arti» på lokkalet midt i urbaniteten denne kvelden.

 

I sakens anledning tok Tysland tatt turen frå gården sin på Oppdal for å prate om ståa og det uunngåelige, trekkspillet.

Men det står ikke til å nekte at denne ringe rockskribent ble noe overrasket av at en blid Tysland sitter med en seriøst farlig utseende pil og bue ved siden av seg på uteserveringen til Egon ved Sentralstasjonen i Oslo. Av det slaget som den gærne amerikanske gitarrockeren og Trump-supporteren Ted Nugent går på jakt på liberale og vegetarianere med.

 

- ??

- Den er nyinnkjøpt, ja. Jeg hadde en veldig fin bue som ble frastjælt. Så jeg satt igjen med piler og hanske. Det er jo ikke lov til å jakte med bue i Norge, så jeg skyter bare på blink. Da jeg så denne, ble jeg guttunge igjen.

- Du har jo vært litt Robin Hood i karrieren din, i hvert fall har du lagt deg ut med sheriffen en gang i blant?

- Jeg har vel vært det ja, føler slektskapet, hahaha! 

 

Tysland er svært opplagt, han har nettopp lagt bak seg det han sier blir den siste av minifestivalene han i femten år har arrangert hjemme på gården og han har brukt en stor del av sensommeren til å være sjørøver ombord på seilskuta til en kamerat. På et tokt som har gått fra Langesund til Henning Kvitnes hus i Iddefjorden ved Halden, ned til Fjellbakka i Bohuslän, til Skagen i Danmark, tilbake til Risør og langs hele kysten opp til Trøndelag.

 

- Henning og jeg spilte to intimkonserter inne på låven min forrige helg, bare oss to med gitarer, sangene våre og historier foran et lyttende publikum. Det gikk veldig bra. Dagen etter hadde vi en større konsert på tunet, stor mobilscene og tolv-tretten hundre publikummere. Jeg har bare kalt det «Hjemme te´n Terje-konsert». Det har vokst oss litt over huet, det var ikke meninga at det skulle bli så stort. Det går litt ut over hus og heim. Til å begynne med var gården bare et feriested, mens jeg bodde i Trondheim, men rundt 1990 flyttet vi dit permanent. Det er der jeg har hovedstudioet mitt, men jeg har også et i huset på Grand Canaria, i Arguineguin. Det er norsk vinterklima som i 25 år har gjort at vi tilbringer den årstiden der med en gjennomsnittstemperatur på 21 grader. 

Gården og studioet på Oppdal brakte Tysland en smule ubehagelig oppmerksomhet utpå nittitallet, da han gikk konkurs.

 

- Det at jeg gikk konkurs var egentlig ei Guds løkke, jeg fikk veldig god hjelp av økonomer og en advokat til å rette opp i økonomien min. Jeg tjente store kroner på plater og konserter, men mistet oversikten. Siden jeg hadde vokst opp i en arbeiderfamilie, var det å gjøre opp for seg veldig viktig. Men jeg lærte at uføret ikke bare var min skyld, det var i en tid da bankrentene femdoblet seg, så jeg innså at i den kapitalistiske verden vi lever i, så var det uansett nådeløst. Jeg fikk senka skuldrene mine etter det og tåler mere. Det kom ei jævla fin plate ut av det, hahaha.  

 

- Det er bare omtrent tjue av sangene mine som handler om fest og drikking, slår Terje Tysland fast over en øl da vi spør ham alkoholgehalten i sangkatalogen, - siden jeg nå har skrevet rundt regnet 260 sanger, så er det klart at mesteparten av tekstene mine handler om helt andre ting. 

Rett skal være rett, men vi holder likevel Terje Ronald Tysland (68) sterkt mistenkt for at ryktet hans som «festrocker» ikke har voldet ham spesielt mye bekymring i de fem tiårene som han har livnært seg som musiker.

Vi snakker tross alt om mannen som introduserte seg til musikk-Norge som låtskriver med sangen «Drunk and Happy», tittelkuttet på Prudence´  andre album fra 1973.

Det som er prydet av et nærbilde av en solid blåveis, collateral damage om du vil, viss du skal delta på fest på lokalet i Trøndelag på lokalkulturelle premisser.

-  Det er øyet til sjåføren til Prudence, Jens Bulling, avslører Tysland og snakker seg selv ut av det inntrufne.

Men rettferdig eller urettferdig stemplingen som en som sørger for komp til hjemmebrenten er i det herrens år 2019 ikke det mest presserende i forhold til å å vurdere  Tyslands standing i musikk-Norge.

 

Da jeg googlet for å finne ut når Terje Tysland var blitt valgt inn Rockheim Hall of Fame, gikk det opp for meg at Tysland ikke er beæret med innvalg.

Major blemme. Enten så har ikke juryen lest sine egne premisser, ellers så har de en svært mangelfull forståelse av Rock. Eller Hall. Eller Fame.

Inntil denne pinligheten er rettet opp, foreslår jeg at Rockheim Hall of Fame henger ut skiltet «Stengt for oppussing».

Jeg var bare 16 år gammel da jeg sammen med et par kamerater gikk til det vågale skrittet å arrangere min første rock-konsert, i Arbeidersamfunnet i Halden. Det var de to første platene til Prudence som gjorde at vi begav oss inn på noe vi hadde særs liten bakgrunn for å gjøre. Vi tok ti kroner i inngangspenger, solgte ut de fire hundre billettene og gikk underskudd likevel!?

Men jeg kommer heller aldri til å glemme det rock´ n´ roll-opptoget som ramlet ut av en skranglete gammel buss, og resolutt sjauet PA og backline opp trappene til storsalen i Samfunnet.

De så rett og slett livsfarlige ut, helt åpenbart en bande som levde på sida av datidas lover og konvensjoner. Av dem igjen stakk Terje Tysland seg ut som en uekte sønn av djevelen selv.

Et inntrykk som bare ble forsterket da han hang på seg gitaren sin, en burgunder-rød Gibson SG med to spisse horn.

Jeg mener også at Tysland flekket trekkspillet sitt i to under en av soloene sine, nærmest som en trekkspillets Hendrix.

 

Men på Egon femogførti år senere hevder Tysland at det bare skjedde ved en anledning, på Roskildefestivalen.

Uansett, i boka mi var Terje Tysland definisjonen av rock´n´roll i Norge på 1970-tallet.

 

Da Prudence hadde sagt «Takk te dokk» med sitt fjerde studioalbum og avskjedskonserten i Studentersamfunnet i Trondheim i desember 1975, var det solo debutalbumet til Tysland vi venta på i Halden.

«Stakkars Klovn» (1977) innfridde med en rølpete blanding av Tyslands musikalske innflytelser, funky rock´n´roll, cajun og boogie og tekster om dørvakter, homofile klokkere, tilgjengelighet av vin, uteliggere & fintfolk og det betimelige spørsmålet

«Ka e du så gla´ fer». Det meste godt marinert i trønderske banneord.

Tekstene var på coveret markert i de fire kategoriene; «Sann historie», «Nesten sann historie», «Refleksjoner» og «Oppspinn basert på kjensgjerninger».

Kan gjerne sees som premissene for en låtskriver som uten spesielt taktiske hensyn har lagt seg ut med «øvrigheta». Spesifikt kjerka, avholdsfolk og andre prokuratorer.

Coveret viste en Tysland som med innbitt blikk trakterer trekkspellet under en spotlight som han siden har beveget seg ut og inn av med en oppsiktsvekkende omfattende album-produksjon og konserter som ganske sikkert har nådd et firesifret antall. 

I fjor kom boksen «Terje Tysland 1977-1992», inneholdende hans elleve første studioalbum.

Og da snakker vi ikke engang halvparten, i dag står taksameteret på 26 album, inkludert konsertplater og samlinger.

I tekstheftet som medfølger boksen beskriver essay-forfatter, og tidligere Prudence-kollega, Kaare Skjevik jr. Tysland som «rabulist, konservativ sosialist, tenker og livsnyter». En, i Prudence-målestokk, skolert musiker som ikke nektet seg å lytte til jazz ved siden av den mer selvfølgelige Jimi Hendrix.

En mann som allerede som seksten år gammel sjømann både hadde mistet og funnet noe viktig på sin første tur til Junaiten.

I følge trommeslager Skjevik jr. er Tyslands noe tilbaketrukne hårvekst et resultat av at han ble nektet å vaske ut oljesøl av håret under en strabasiøs innsats i maskinrommet!

På denne samme turen snublet den unge Tysland innom ground zero for cajun-musikk i Baton Rouge og skjønte at dette var det samme som festmusikken han kjente så godt fra lokalene rundt fødebyen Namsos, bare tilsatt store doser Tabasco-saus.

 

- Men der og da ble det faktisk for mye trekkspell, avslører Tysland, - jeg begav meg ut på leting etter noe mer rocka i Louisiana-natta.

Terje spilte trekkspill fra han var ti år gammel, han øvet døgnet rundt og var en fullbefaren trekkspiller før han dro på sjøen. Alt fra valser til gammaldans til klassisk. Men da han var atten var det gitaren som hadde tatt over.

- «14 pages» var den første Prudence-låta vi brukte trekkspill på. Vi har aldri lagt skjul på at The Band var en viktig innflytelse på oss.                                             

                                                                                                  

På liveplata til Prudence gjør de «The shape I´m in», en sang Tysland også serverte da Namsos med gjester feiret 40-årsdagen til «The Last Waltz» i 2016.

 

- Noen år senere spilte musikkprofessor Bragevold i Trondheim en trekkspill-låt for meg og jeg hørte umiddelbart at det var cajun. Til min store overraskelse kunne han avsløre at det vi hørte var en 84 år gammel trekkspiller fra Orkdal. Det går en tonetråd gjennom mye av folkemusikken, til irsk musikk og til samisk joik som jeg hørte hos bestemora mi på Namskogen da jeg var liten gutt.

Selv om Tysland har skrudd ned albumutgivelsesfrekvensen de siste åra, utelukker han ikke helt en ny plate. Han har tjue ferdige låter, tretti nesten ferdige. Men han mener at en plate lett bare kan bli et litt kostbart visittkort.

- Det blir mye for folk å gi ut post mortem, ler Tysland, - men en av de nyeste handler om Trump. En mann som sår en splid vi ikke har sett maken til siden Borgerkrigen i USA.

Det er klart at den amerikanske presidenten er på samme tommelen ned liste som Tysland fortsatt har religion prominent plassert på.

Religiøse sekter og religiøs ekstremisme har vært en konsistent blink for de skarpeste ordpilene til bueskytteren fra Trøndelag.

På tross av at han nå av og til spiller i kirker.