top of page

Tedeschi Trucks Band - I am the Moon  (Fantasy Records)
 

TedeschiTrucksBand_IAmTheMoon-scaled_edited.jpg
Tidal.png

Tedeschi Trucks Band

 

I am the Moon: I. Crecent (Fantasy records) |
(5 stjerner)

I am the Moon: II. Ascension (Fantasy records)

(4 stjerner)

I am the Moon: III. The Fall (Fantasy records)

(5 stjerner)

I am the Moon: IV. Farewell (fantasy records)

(4 stjerner)

 

Tedeschi Trucks Band ble dannet i 2010 av ekteparet Susan Tedeschi og Derek Trucks. Begge gitarister, sangere og låtskrivere. Derek Trucks er sønn av broren til den originale Allman Brothers Band-trommeslageren, Butch Trucks (1947-2017). 

Derek ble oppkalt etter aliaset som Eric Clapton brukte på den mytiske plata Layla and other assorted love songs, utgitt i 1970 av Derek & the Dominos. 

Albumet var en storfavoritt i hjemmet der Derek vokste opp, ikke minst takket være at Allman Brothers Band-gitarist Duane Allman (1946-1971) var en vesentlig bidragsyter, spesielt på platas evige hit, «Layla». Der Duanes slidegitarspilling ofte har blitt kreditert Clapton. 

Denne spesielle bakgrunnen førte til at Tedeschi Trucks Band fremførte hele Layla-albumet på festivalen Lock´n i Virginia i 2019 og ga det ut som sin forrige plate i 2021.

Nå viser det seg at innflytelsen fra Derek &  the Dominos og Layla har forplantet seg videre til Tedeschi Trucks nye herkulesløft av et plateprosjekt med samlenavnet

I am the Moon, fordelt på fire satser, på fire separate album. 

Alle med en akkompagnerende impresjonistisk film i samme lengde som albumene (se youtube), regissert av Alix Lambert (Deadwood).

I am the Moons 24 originalsanger/ melodier er, løselig, inspirert av historien som ble skrevet av den persiske poeten Nizami Ganjavi i det tolvte århundret, Layla og Manjun. 

En episk kjærlighetshistorie som den engelske poeten Lord Byron på 1700-tallet beskrev som «Østens Romeo og Julie». En historie der Manjun blir drevet ut i galskap, og ut i ørkenen, av sin kjærlighet til Layla. 

I am the Moon er også et resultat av at Tedeschi Trucks Band ble tvunget av veien av pandemien i mars 2020, som de fleste andre artister. De tolv musikerne hadde ikke noe annet valg enn å søke tilflukt i sine hjemmestudioer, Derek og Susan i bandets hovedkvarter i Jacksonville, Florida. 

En av bandets sangere, Mike Mattison, leste den originale Layla og Manjun-historien og overtalte alle de andre seks låtskriverne i bandet til å gjøre det samme. 

På internett skapte de en virtuell møteplass, og sammen begynte de å skrive musikken og sangene som til slutt har blitt til I am the Moon. 

Ved siden av Mattison, Tedeschi og Trucks, bidrog også trommeslagerne Tyler Greenwell og Isaac Eady, bassist Brandon Boone og keyboardist Gabe Dixon til det store materialet. 

Gabe Dixon er bandets nyeste medlem, han kom inn i 2019 da bandets originale keyboardist, Kofi Burbridge (bror av Allman-bassist Oteil Burbridge) døde av hjertesvikt, bare 57 år gammel. Året før pandemien var altså preget av sjokket over tapet av en god venn og sentral musiker. Det gikk fra svart til svart. 

Men som for mange andre, ble selve musikken redningsbøya. Derek Trucks, en av musikkens mest særpregede og beint fram mest fingernemme gitarister forteller at han ble inspirert av lytting til John Coltranes Love Supreme (1965) og Jimi Hendrix Axis: Bold as Love (1967) under utviklingen av musikken på I am the Moon. Han trekker fram de to gigantenes evne til å uttrykke det de hadde på hjertet på pluss minus en halvtime. De fire satsene, platene, som utgjør I am the Moon klokker alle inn på mellom tretti og trettisju minutter.

Satsene visualiseres på de respektive platecoverne med månen og nattehimmelen i forskjellige faser, distinkt fremstilt av tegner Brian Stauffer. 

1. Crecent, det første albumet, spenner over fem sanger/ melodier som maler opp det store lerretet som Tedeschi Trucks Band er kjent for.  En smeltedigel av soul, gospel, country og lengre instrumentale ekskursjoner som bandet har tatt med seg fra det musikalske moderskipet The Allman Brothers Band. Der Derek Trucks altså var en av to gitarister, fra han var 20 i 1999 og frem til de sluttet i 2014.

I am the Moon handler altså ikke på noen måte om et forsøk på å lage rock-musical av Layla og Manjun. 

Vokalen deles broderlig, søsterlig, mellom Tedeschi, Mattison og Dixon på sanger som løsrevet kunne ha lyst opp en hver kontemporær soul/rockplate. 

Det koker og bølger i groover, i musikk som ekspanderes og krympes av storbandet med gospelkor og blåserrekke og tas ned i vare, intime partier der Tedeschi beviser at hun bare blir en bedre og bedre sanger. 

Crecent avsluttes av over tolv minutter lange instrumentalen «Pasaquan», der Derek Trucks bare har med seg trommeslagerne, bassisten og organisten. Skyhøyt på Allman-o-meteret.

II. Ascension øker funkintensiteten med uptempo «Playing with my emotions», med gnistrende duellerende gitarspilling av Trucks og Tedeschi, løftet av det Mike Mattison-ledete koret. «Ain´t that something» er nesten Sam Cook, «All the love» strekker seg over ni minutter med god plass for Dereks slide-broderier. 

III. The Fall er I am the Moons fremste soulplate, den kunne ha vært en klassiker fra Atlantics 60-tallskatalog. Den innbyrdes variasjonen med tre lead-sangere og en overflod av veltemperert, virtuost gitar og slidegitarspill fra Trucks, medfører at dette kan gynge & rulle i evighet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte. «Gravity», med Gabe Dixon ved mikrofonen burde ha sklidd rett inn på et 70s Little Feat-album. «Emaline» kunne ha vært skrevet og fremført av Arthur Alexander («You better move on»). Her gjør Mike Mattison Alexander-jobben med bravur. For å toppe soulpartyet synger Susan og korist Mark Rivers sammen på «Take me as I am». 

IV. Farewell, runder av med «Last night in the rain», ytterligere en av mange ultracatchy melodier der Susan Tedeschi synger med autoritet og sjel. «Soul sweet song» er nettopp det tittelen antyder, en countrysoulsang der Tedeschis og Dixons stemmer finner hverandre. «D´Gary» er nok en showcase for Tedeschi som følsom sanger og med Trucks på sitt mest lyriske gitarspill. Nede og nydelig. 

Mike Mattison har altså ingen problemer med å steppe opp til hovedvokalen fra sin posisjon som leder av bandets kor-trio, «Where are my friends?» gynger med delikate slide-riff fra Trucks. 

Helt på tampen; «Another day», en fin midtempo sang som bretter seg ut i det store anslaget som er Tedeschi Trucks Bands varemerke, der kor, blåsere, keyboards og groove finner hverandre på en slik måte som understreker magien som oppstår når mange, mennesker, spiller sammen. 

Ingen må tro at maskiner noensinne kan erstatte dette. 

Vi sees på Sentrum scene i oktober. 

bottom of page