Div. Artists - Broken Hearts & Dirty Windows vol. 2   (Oh Boy records)
Skjermbilde 2022-02-04 kl. 12.37.26.png
Tidal.png

Jeg er godt fornøyd med at John Prine og jeg hadde samme yrkeserfaring.

Nei, jeg har bare vært med å co-skrive en sang i hele mitt liv.

Men vi har begge jobbet på posten.

            Da John Prine døde av corona 7. april i fjor, knappe to måneder etter at han nok en gang hadde sjarmert/ rørt i senk et fullsatt Oslo Konserthus, gikk det en bølge av genuin sorg gjennom den utvidete americana-verdenen.

Prine var både forbilde for alle låtskrivere verdt sitt salt og en overlegen vismann som snakket til svært mange av oss andre med sine tekster og fremføringer, ofte i det veikrysset der underfundig humor og velformulert empati møtes.

            Det gir en god følelse å vite at postmannen fra Chicago opplevde at helt nye generasjoner av sangere/ låtskrivere og artister om og om igjen forelsket seg i sangene hans.

            Således er vi nå fremme ved det andre volumet av hyllest-platen som henter tittel fra sangen «Souvenirs», «Broken Hearts & Dirty Windows».

            «Souvenirs», som opprinnelig er å høre på Prines andre album, «Diamonds in the Rough»/ 72), fremføres med akkurat den rette miksen av autoritet og aktelse av han som kanskje er Prines mest suksessfulle disippel nå, Jason Isbell.

            Det første volumet av «Broken Hearts & Dirty Windows» kom i 2010 og inneholdt bidrag fra bl.a. Justin Vernon (Bon Iver), Justin Townes Earle, Old Crow Medicine Show og Drive-By Truckers.

            Denne gangen stiller artister fra flere generasjoner, også samtidige av Prine; Bonnie Raitt og Emmylou Harris, ved siden eliten av her & nå americana artister.

            Etter Isbell er det på plass å først trekke fram Iris Dement og hennes versjon av «One red Rose» (fra «Storm Windows»/ 80).

I 1992 skrev John Prine ut en blå resept på Iris da han forfattet liner-notes til hennes glimrende debutalbum, «Infamous Angel». Ingen tvil om at Prine så en verdig musikalsk arving i Iris.

            DeMents stemme dirrer av innlevelse, et klart høydepunkt på plata. «..The kitchen light fell asleep on the bedroom floor /Me and her were talking softer /Than all the time before I lost her / Picture sat on top of the chest of drawers..»

            Rett fram, jeg er stolt av at vi booket både DeMent og Prine til Down on the Farm i 1996.

            Svært vellykket er også John Paul Whites fremføring av en av Prines blåeste, «Sam Stone», om Vietnam-veteranen som ender som junkie. White har rett og slett en nydelig countrystemme og det blir ikke mer nådeløst trist enn «There's a hole in daddy's arm where all the money goes/ Jesus Christ died for nothin' I suppose».

            Emmylou Harris, nå 74, synger «Hello in there» med klar identifikasjon, nesten som et rop. Vel vitende om at hun nå selv kunne ha vært sangens Loretta som venter på at noen skal ta kontakt, bry seg.

            «Sam Stone» og «Hello in there» er hentet fra John Prines selvtittulerte debutplate, et av americana-musikkens mesterverk (spør Bob Dylan). Ytterligere tre sanger her  er hentet fra denne plata; Nathaniel Rateliffs «Pretty good», Bonnie Raitts «Angel from Montgomery» og Sturgill Simpsons «Paradise».

Simpson, selv fra Kentucky, er født til å synge Prines sang om å bli tatt med tilbake til røttene i Kentucky, «And daddy won't you take me back to Muhlenberg County».

            Amanda Shires gjøre en skarpt funky «Saddle in the Rain» («Common Sense»/ 75), Tyler Childers, også fra Kentucky, kan åpenbart identifisere seg med «Yes, i guess they oughta name a drink after you» («Diamonds in the Rough») i country valsetakt.

            Brandi Carlile åpner med «I remember everything», den siste sangen Prine spilte inn. Og nei, jeg glemmer ikke Margo Price eller Valerie June. Begge blant de beste nye stemmene.

Tenk på dette, ingen av disse to platene inneholder versjoner av «Please don´t bury me» eller «Speed of the sound of loneliness». Volum 3? Volum 4?