Stockholm Americana

Mosebacka og Södra Teatern

15.juni

Dawn Landes Foto: Tom Skjeklesæther

Stockholm Americana er en endags musikkfestival som finner sted på fire scener på Södermalm i den svenske hovedstaden. Årets utgave var den tredje i rekka, og kan bare betegnes som svært vellykket.

Atten artister var spredd ut over fire scener, den største av dem utendørs, resten av  varierende størrelse innendørs.

Arrangørene betegner selv Stockholm Americana som en intim-festival, og med rundt tusen publikummere (utsolgt) var det åpenbart at dette ikke var tildragelsen for folk som synes at festival skal være sild-i-tønne, lange køer og artister på storskjerm. Således var det også svært gemyttlig stemning på det som var sommeren så langt varmeste dag.

Amerikanske Dawn Landes fikk oppdraget med å dra det hele i gang på utescena klokka to, i dirrende solstek.

Årsaken til at Landes befant seg på plakaten var, gjetter vi, utgivelsen av hennes femte og siste album, fjorårets «Meet me at the River». Der Landes lyktes med å overtale den legendariske musikk-mannen Fred Foster (skrev «Me and Bobby McGee sammen Kris Kristoffersen) ut av pensjonisttilværelsen for å produsere.

Landes spilte med et pickup-band, ledet av trommeslageren Brady Blade (bl.a Emmylou Harris), som bor i Stockholm og settet hennes bar bitvis preg av at de nok ikke hadde hatt allverdens tid til å øve. Men det låt også nydelig med bare trommer, bass og pedal steel gitar på et knippe av de aller flotteste sangene fra «Meet me at the River», som tittelkuttet med den fine setningen «..I saw California sink a thousand silver moons..», catchy «Traveling» og selvsagt stand-out-sangen «Why they name whiskey after men». Som rett og slett allerede er en moderne country-klassiker som jeg vedder en flaske «Jack Daniels» på at vi snart får høre tolket av en kvalifisert norsk, kvinnelig countrysangerinne.

Dawn Landes er et åpenbart talent, med en flott stemme, som absolutt hører hjemme i teten av de countryartistene vi bryr oss om.

Son Volts Jay Farrar Foto: Tom Skjeklesæther

Son Volt var udiskutabelt Stockholm Americanas største navn og arrangørene hadde lyktes med å overtale alt-country-legendene til å ta turen ens ærend.

-    This is our European Tour, right here, som frontmann og eneste originalmedlem Jay Farrar uttrykte det i en av sine få henvendelser til publikum. At de ikke også var på Piknik i Parken bør etterforskes!

Undertegnede er av den oppfatningen at Farrar (nå 52) er sin generasjons «stemme», det tidlige nitten-nittitallets alt-countrys fremste karakter, aller mest vedvarende befestet i to sanger fra Son Volts debutalbum, «Trace» (95); «Tear stained eye» og «Windfall».

Etter «Trace» har det blitt ytterligere åtte studioalbum, det siste, svært politisk ladete «Union», kom altså så sent som i mars.

Hva som var årsaken til at Son Volt knapt gjorde sanger fra»Union» i Stockholm kan man bare gjette på? Ville de ikke rette kritikken sin mot Trump-katastrofen på fremmed jord? I USA gjør de nå opp mot fem av disse sangene, så vidt jeg fikk med meg nøyde de med den absolutt flotte, men upolitiske «Devil may care».

Uansett, fra første sekund banket Jay Farrar fast at den mektige stemmen er helt inntakt, gåsehuden traff umiddelbart, det er noe grunnleggende emosjonelt i stemmekvaliteten, måten han fraserer på, som er forever. Vi er muligens i mindretall, vi som mener at Jay Farrar var mannen som «gjorde» Uncle Tupelo, men vi holder stand, vi rikkes ikke i vår overbevisning.

Son Volts besetning i Stockholm var identisk med den som spiller på «Union» og vi fikk et svært fuzza/ rocka band som traff spikeren tvers igjennom.

For å balansere fraværet av «Union»-sanger, gav Farrar oss til slutt aldeles utsøkte versjoner av både «Tear stained eye» og «Windfall», og slengte til og med på Uncle Tupelo-sangen «Chickamagua». Nå trenger vi Son Volt til Norge.

Ryktene går om Philadelphia-bandet Low Cut Connie. Det finnes de som hevder at de nå er rockens beste & meste band. Yes, lista lå høyt da jeg kranglet meg opp til fronten av innendørs-scena Kägelbanan (som har plass til ca 750). Temperaturen var allerede faretruende høy.

Derfra smalt den rett i været da Adam Weiner og hans fem musikers band slapp løs det mest høyenergiske rockshowet jeg kan huske å ha sett.

Weiner er en sprøyte gal forstørrelse av Little Richard og Jerry Lee Lewis rolled into one, han hamrer på tangentene på et gammaldags upright piano mens han går ned i bro bakover, over pianokrakken, han svaier på toppen av pianoet og stepper på tangentene. Han skyggebokser vekselvis med sitt vilt rockende og sykt presise band og publikum. Han lever opp til hypen.

Er rock´n´roll nå «Titanic», så må Low Cut Connie være bandet som som spiller når hele historien går under.

Low Cut Connies Adam Weiner Foto: Tom Skjeklesæther