Steve Earle - Jerry Jeff (New West)
Steve_Earle_The_Dukes_Jerry_Jeff.Jpeg
Tidal.png

Da selveste Jerry Jeff Walker kom til Cruise kafé, Norges Texas-ambassade på Aker Brygge, på slutten av 1980-tallet, var det høytid blant landets mest ihuga country-sanger/ låtskriver-fans. 

    Majoriteten av det fulltallige publikumet hadde alle albumene hans og så med misbilligelse på dem som kun klarte å komme opp med tittelen «Mr. Bojangles» da Texas-sangerens navn ble nevnt.

    OK. «Mr. Bojangles» er en karriere-sang av et helt spesielt elevert merke, det finnes mange tolkninger, vi må nevne Sammy Davis jr. fantastiske versjon, snakk om «song & dancemann», TV-klippet på YouTube er et must!, Nitty Gritty Dirt Bands countryfolk-utgave og David Brombergs morsomme liveversjon, som forteller sangens opprinnelseshistorie. 

Earles «Mr. Bojangles» lukeparkerer blant disse. 

    Jerry Jeff er Steve Earles tredje album i serien som også teller hans to andre formative inspiratorer, Townes (van Zandt, 2009) og Guy (Clark, 2019). Jerry Jeff Walker var den siste av disse til å gå bort, i 2020, 78 år gammel. 

Legg til at han også i fjor ga ut albumet JT, der han spilte sangene til sønnen Justin Townes Earle, som døde av en overdose i 2020. Earle den eldre jobber for tida også på to nye bøker og et skuespill, han forklarer det skyhøye arbeidsnivået med at det holder ham borte fra hans tidligere karriere som rusmisbruker. 

    Earle ble kjent med Walker på tidlig 70-tall, og skal, hvor vilt det enn høres ut, ha vært Walkers sjåfør. (Da jeg bodde i Austin på 90-tallet, var det fortsatt ingen som forstod hvorfor jeg insisterte på å kjøre edru!)

    Av alle Texas-outlaw/ country-trubadurene på 1970-tallet var det Jerry Jeff som mest personifiserte denne sjangerens easy-going, laissez-faire, metode. Outlaw country var altså betegnelsen på countryartister som lot hår og skjegg gro, og tok kontroll på hvordan musikken ble produsert og presentert. Texanerne Willie Nelson og Waylon Jennings var frontfigurene. 

    Stilen til Jerry Jeff Walker ble ytterligere spesifisert som «gonzo country», antakelig en musikalsk variant av Hunter S. Thompsons «gonzo-journalistikk», eller vise versa, og bandet hans het The Lost Gonzo Band. 

    Walker var alltid ikledd cowboyhatt, men det var aldri noen tvil om at hjertet hans i minst like stor grad grad tilhørte hippiene, de som tok ting og dagene som de kom. Tydeliggjort her i sangene «Gettin´ by», «I makes money (money don´t make me)» og killer trekkspilldrevne "Gypsy songman». 

    Walkers mest suksessfulle album het Viva Terlingua! og ble spilt inn delvis live i Luckenbach Dancehall i Texas Hill Country. 

    Luchenbach er fortsatt et sted som folk valfarter til. Byen, som har ett parkometer, og kombinert postkontor og bar, ble kjøpt av filosofen og folkloristen Hondo Crouch og noen venner for tretti tusen dollar tre år før Jerry Jeff og co laget plate der. 

I dag står en byste av Hondo foran postkontoret/ baren, stadig med en fresh bandana rundt halsen. 

    Earle sklir sidelengs inn i åpneren her, som også åpnet Viva Terlingua, «Gettin´ by», med en selvfølgelighet som om han skulle ha vært født til å synge Walker-sanger. 

Det er samtidig rustent og poetisk presist, slik at du egentlig bare får lyst til å slippe det du har i henda og finne veien til Luckenbach, denne musikkens helligste sted.   

Earle synger innledningsvis «Hey Buckaroos!, Steve Earle again tryin´ his best to be Jerry Jeff Walker once more, don´t ask me how he did it, he just did it like he knew it..» 

Earle er ærlig, han prøver ikke nevneverdig å rekonstruere Walkers enkle arrangementer, han stoler på at kraften er nedfelt i tekstene og bæres videre av hans egen stemme. Oppdrag fullført. Alle trenger mer Jerry Jeff-visdom. 

    Et annet høydepunkt her er «Charlie Dunn», som på den tiden det begav seg var en virkelig person som jobbet på Capital Saddler i Austin og laget skreddersydde cowboystøvler. Enda en cowboy vismann. 

    Til slutt, en personlig Jerry Jeff-anekdote. «Tilfeldighetene» gjorde at jeg bodde på Austins mytiske hotel, Driskill, den kvelden i 1991 da demokraten Ann Richards ble innsatt som Texas 45. guvernør. Hotellet var stint av dress og kjolekledde cowboyer og cowgirls som feiret den fargerike og populære dama. 

Ut på natta ble jeg vekket av at noen spilte Tom Russells «Navajo Rug». 

Jeg måtte opp og finne ut av det, det viste seg å være Jerry Jeff Walker & his Lost Gonzo Band. 

Selvfølgelig spiller mester-låtskriverne hverandres sanger, slik Steve Earle nå spiller Jerry Jeff sine.