Sanger som betyr noe

Steve Earle & The Dukes - Guy (New West)

Dette her må bli personlig. Sangene til Guy Clark (1941-2016) betyr noe helt spesielt for meg.

 

Det begynte allerede da Guy Clark ga ut sitt debutalbum i 1975, Old No.1.

Den sommeren hadde jeg lyktes med å overtale kjæresten min til å kjøpe med plata hjem fra språkskole i England. Den dag i dag holder det med at jeg kaster et blikk på coveret til Old No.1, der Guy står oppstilt med cowboyhatt og blå denimskjorte foran et maleri av den samme denimskjorte, mens han fyrer opp en sigarett, for å transporteres tilbake til sommeren da jeg ble voksen.

Sanger som «Rita Ballou», «L.A. Freeway», «She ain´t going nowhere», «Texas 1947», «That  old time feeling» og «Desperados waiting for a train» introduserte meg til Texas låtskriver poesi og overlegen historiefortelling med en kraft som har fulgt meg ever since.

Betegnende nok er alle disse sangene med i Steve Earles utvalg når han nå gjør det han har lovet, å lage en slik plate med Guy Clarks sanger som han for ti år siden gjorde med Townes van Zandts med plata Townes.

Men det personlige stopper på ingen måte med at Old No.1 ble det viktigste lydsporet til den evige sommeren min.

Drøye tjue år senere spilte samboeren min, Tine Valand, inn sitt solo debutalbum, etter å ha hatt fremgang med duoen Somebody´s Darling.

She´s just leaving har en albumtittel som er løftet fra nettopp sangen «She ain´t going nowhere», som Tine tolker på plata. Da musikken ble spilt inn i Austin, Texas dukket Guy opp og sang duett med Tine på Tom Russells sang, «Mineral Wells, Texas». En sang som gjerne kunne ha vært skrevet av Guy.

To år senere befant Guy Clark seg i Halden og spilte to konserter på Fredrikshalds teater, under det som skulle vise seg å bli den siste av de opprinnelige Down on the Farm-festivalene.

Konsertopplevelser som vi som var tilstede fortsatt deler mellom oss som om vi skulle ha vært vitne til et magisk rituale vi trenger å minne hverandre på. For at vi ikke skal begynne å tro at vi har drømt det hele.

Så fantastisk uvirkelig bra var det da Guy bestemte seg for å synge utenom mikrofonen, og likevel klarte å fylle det gamle barokk-teateret med sine værbitte fortellinger og enestående poetiske vendinger.

To dager senere, en Texas solfylt søndag morra, kjørte jeg Guy til flyplassen. Da vi nådde Gardermoen og han løftet ut sin slitte trubadur-gitarkoffert og reisebag, stakk han hånda på innerlomma, dro fram tusen dollar og ga meg. Han visste at festivalen hadde gått med underskudd, siden Buck Owens hadde avlyst bare noen uker i forkant. Han ville bidra til å lette det økonomiske trøbbelet.

Steve Earle har valgt ut ytterligere ti sanger ved siden av de seks fra Old No1, og jeg synes han treffer vesentlig bedre enn han gjorde med Townes. Kanskje mest fordi Townes for ti år siden føltes litt overflødig, alle tolket Van Zandt, left and right.

Stemmen til Earle kobler også mer direkte med Guys egen, det knirker og ruster på et helt riktig vis. Her er flotte gjenhør med episke «The Randall knife», Guys skarpe fortelling om forholdet sin egen far, og spretne «New cut Road». Den siste tidligere tolket av Johnny Cash på hans aller beste studioplate, Johnny 99.

Det hører med til historien at Steve Earle var låtskriver-lærling hos Guy Clark i Nashville på midten av 1970-tallet, nettopp da kult-dokumentaren Heartworn Highways ble spilt inn.

En sentral scene er tatt opp under et juleselskap hjemme hos Guy og Susanna Clark (også låtskriver og billedkunstner, ref. maleriet av Guys skjorte på debuten), med Earle, Townes van Zandt og Rodney Crowell til stede.

Faktum er at unge Earle var med og koret på originalversjonen av «Desperadoes waiting for a train» sammen med Emmylou Harris, Crowell og Sammi Smith.

Et av høydepunktene på Guy er nettopp «She ain´t going nowhere», en sang om kvinnefrigjøring på det personlige planet.

Der setningen «She ain´t going nowhere, she’s just leaving» altså ble skrevet av Guy Clark før Eagles-gutta skrev mye siterte «You can check out any time you like, but you can never leave» for «Hotel California».

Og da har Guy åpnet med «Standin´ on the gone side of leavin´, she found a thumb and stuck it in the breeze..»

 

Helt til slutt, en rørende versjon av «Old friends» sunget av Guys beste venner, det ville være urettferdig å ikke liste opp alle; Crowell, Harris, Jerry Jeff Walker, Terry og Jo Harvey Allen, Gary Nicholson, Verlon Thompson, Shawn Camp og Earle. Understreket av Mickey Raphaels såre munnspill.

Hats off for Guy & Steve.