The Earles of song

«Dette er den eneste måten jeg vet om som jeg kan få sagt farvel på», har Steve Earle (65) uttalt i forbindelse med at han allerede tidlig i 2021 slipper et album bestående av sanger skrevet av sønnen, Justin Townes Earle.

            Justin Townes, JT, døde av det som har blitt beskrevet som  en «fentanylblandet kokain-overdose», et uhell, 20. august i fjor. Han ble 38 år gammel og etterlater seg datteren Etta St. James Earle, 3. Alle inntekter fra salget av albumet JT går til et fond for Etta.

            Justin Townes var den eldste av Steve Earles tre sønner, moren hans var Carol Ann Hunter, som var den tredje av Steves så langt syv koner.

Han ble født mens Steve Earle var alt annet en modell-pappa og allerede fra da han var to år gammel var det moren som tok seg av ham, alene.

Ti år senere, da Earle hadde fått orden på sitt liv som rusavhengig, flyttet Justin Townes til faren. Men hadde allerede rukket å skaffe seg de samme problemene som faren hadde slitt med. Justin Townes var ut og inn av avhengighet og avvenningsklinikker i mesteparten av sine neste 25 år.

            Noen vil si at han ble belastet med en tveegget forbannelse da faren oppkalte ham etter vennen og forbildet Townes van Zandt, som døde bare 52 år gammel i 1997, etter et liv med tilsvarende rusproblemer som far og sønn Earle hadde.

            I 1996 sa Steve Earle følgende til Bill Maher ( «Real time with») på hans daværende TV-show, «Politically Incorrect»; «Jeg hadde muligens vært et bedre eksempel for min sønn om jeg hadde vært død, hvilket er temmelig skremmende. Det bekymrer meg at han legger sammen to og to og tror at jeg kom unna med det (dopbruken).»

Sitatet er hentet fra boka Steve Earle in Quotes, samlet og redigert av den nederlandske journalisten Joanna Serraris, utgitt i 1997. En bok som tilkom som en konsekvens av at Steve Earle er godt over snittet morsom og en ener når det kommer til sitatvennlige meldinger.

            Ti år etter at Serraris ga ut Steve Earle in Quotes var jeg tilstede på «Awards-showet» til Americana Music Association på Ryman Auditorium i Nashville. Earle var en artistene som opptrådte. Da hadde han vært borte fra rampelyset en stund og hadde gått betydelig ned i vekt. Det første han sa på scenen, etter at applausen hadde lagt seg, var følgende: «Ja, jeg vet at dere tror at jeg har slanket meg. Men jeg har bare blitt høyere, just grown taller!»

            Det siste avsnittet i Steve Earle in Quotes er Earles minneord til Townes van Zandt, som da altså hadde gått bort bare noen måneder i forveien.

            «Townes van Zandt døde 1. januar. Jeg mener at han var den beste låtskriveren i verden. Han døde den samme dagen som Hank Williams, jeg mistenker at det var en slags konspirasjon der. I det minste tror jeg at han digget om så var tilfelle. Det var slik han var.

Det er veldig, veldig vanskelig å se for meg resten av livet mitt uten Townes, for han har vært der siden jeg var seksten år gammel. Jeg pleide å følge etter Townes rundt, det er i virkeligheten slik jeg startet.»

            Earle fortsetter med å fortelle at Townes i realiteten var hjemløs da de traff hverandre, at han var uten adresse i åtte-ni av de første årene de kjente hverandre. Men at han på midten av 80-tallet fant ut at han trengte et sted å bo.

Steve foreslo at Townes kunne få leie hytta han hadde i Tennessee, siden han selv hadde planer om å flytte til Mexico. Dealen var at Steve skulle kunne parkere bilen sin i oppkjørselen til hytta når han hadde ærend i Nashville. Under et av disse besøkene fra Mexico, en ganske lang pendlervei som Earle sier det, hadde Townes fått for seg at Earle manglet litt utdannelse.

            «Han spurte meg om jeg hadde lest en bok som hadde tittelen «Bury my heart at Wounded Knee», skrevet av Dee Browne. Det var den første ærlige boka om hva som skjedde med The native Americans under føderalmaktens overgrep. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest den. Townes ble borte en stund og rotet rundt, til han fant sin utgave. Han rakte meg den, sammen med en kopi av Tolstojs «Krig og Fred», med beskjed om å lese dem. Så gjemte han nøklene til trucken min.

Så jeg foretok litt lesing..»

            «Etter en stund klarte jeg å bli ferdig, men husk at jeg bodde i en faens bil mens jeg gjorde det. Townes spurte meg hva jeg syntes om «Bury my Heart at Wounded Knee» og jeg fortalte ham at jeg mente den var stor og takket ham for at han hadde fått meg til å lese den. Så sa han; Hva med «Krig og Fred»?, og jeg svarte at jeg synes at den var lang, men ganske cool.

Han fortsatte å stille meg spørsmål om «Krig og Fred», aldri om «Bury my Heart».

Etter en stund gikk det opp for meg at Townes aldri hadde lest den faens «Krig og Fred» og at hans plan var at jeg skulle gjøre det for ham og fortelle om innholdet».

            «Han var min lærer, han var min venn, og jeg oppkalte min eldste sønn etter ham og han var den beste jeg noensinne så», avslutter Earle.

            Jeg traff Justin Townes Earle første gang på Gribsrød, under festivalen Down on the Farm i 2008. Da hadde han bare noen uker tidligere sluppet sitt første album, The Good Life, på alternativ country-selskapet Bloodshot Records i Chicago. Han ga ut ytterligere tre album på selskapet frem til 2012, inkludert Harlem River Blues i 2010.

            Justin Townes dukket opp i Halden sammen med en felespiller og var med på alt som skjedde den helga, inkludert en konsert dedikert til Ed Pettersons femti sanger store historiske samling Song of America. Han var på scenen sammen med bl.a. Henning Kvitnes, Jon Langford og Long Ryders´  Sid Griffin. Det var umiddelbart klart at han hadde arvet mange av farens gode evner, også.

            Da jeg traff ham igjen syv år senere, backstage på Vulkan Arena i Oslo under den omreisende festivalen Rolling Rootsy Revue, var han den samme vennlige og laidbacke personen jeg møtte første gangen. Annerledes enn farens utålmodige og høyrøstede vesen.

I mellomtiden hadde han blitt valgt til «Best emerging Act» under Americana Awards i 2009 og mottatt prisen for «Song of the Year» for tittelkuttet på Harlem River Blues i 2011. I 2009 hadde han turnert som en av fire headlinere på «The Big Suprise Tour» sammen med Gillian Welch & Dave Rawlings, Old Crow Medicine Show og Felice Brothers.

            Fra 2014 til 2017 ga han ut album-trilogien Single Mothers, Absent Fathers og Kids in the Street.

Med det som skulle bli hans siste album, med den i bakspeilet ubehagelig forutanende tittelen The Saint of Lost Causes (2019) hadde han fått platekontrakt med samme selskap som faren sin, New West Records, og det sto klart at han var fullt kapabel til å videreføre familietradisjonen som låtskriver.

            Steve Earle & The Dukes avslutter de ti Justin Townes-sangene på JT med nettopp «The Saint of Lost Causes» og «Harlem River Blues», i henholdvis lavt skåret klagende bluesutgave og som lurvete, feledrevet gospel countryrock.

Før Steve Earle setter punktum med sin egenskrevne «Last Words», rettet til Justin Townes.  Det kan knapt bli tristere.  

            «..I don´t know what I do, Until the day I will follow you, through the darkness to the light.. Last time we spoke was on the phone, we hang up and now you’re gone. Last thing I said Was I love you, your last words to me were I love you too.»