Stefan ser det hele fra mikrobenes perspektiv

- Livet är en jävla soppa..

Dette lett misantropiske budskapet er noe av det første den svenske kulturelle multitaskeren Stefan Sundström har å melde til sitt trofaste publikum på en hustrig torsdagskveld på stedet som kaller seg Kongens Brygge i Halden.

            Der og da handler «soppan» egentlig om litt teknisk strul når Stefan skal få både gitar og sangmikrofon til å virke samtidig. Ikke nødvendigvis en analyse av livet slik det arter seg generelt for 59-åringen som nylig slapp albumet med den illevarslende tittelen «Domedagspredikan». Inneholdende åtte sanger med titler som «Havets kvarnar», «Gud skriver brev», «Bakvänd kikare» og mystiske «Mikrobernas skepp».

            Et album som er pakket inn i et cover som i tidligere tider ville ha sørget for at utgiveren hadde blitt begravet utenfor kirkegårds-muren. Det viser en Jesus som forfrisker seg med en øl på korset.

- Bildet er faktisk fra en filminnspilling for en «reklamefilm» for Den Svenske Kyrkan, avslører Sundström, - det er tatt en gang på 70-tallet. Han som er Jesus på bildet heter Ragge (selvfølgelig heter han det) og er mikrobiolog i dag. Han bare jobbet på settet, og det var det noen som syntes han så litt Jesus-aktig ut. Opp på korset med deg. Så var det pause, en kort sådan, så han fikk ikke lov å komme ned…Men så send opp en øl da! Det var broren hans som tok bildet. Jeg syntes det passet tematisk bra, siden jeg har denne sangen på plata, «Gud skriver brev».

Der har Gud fått nok; »Gud skriver brev där han säjer såhär/ Nu har jag gjort alt så gott som jag kan/ Ni som gnäller och klagar på skapelsen/ Gör den bättre om ni kan».

- Det er vel et slags budskap på denne plata, «gjør noe selv». Ja, jeg har fått noen reaksjoner på coveret, fra sånne raringer, ikke fra vanlige kristne. Det finnes mange bra kristne, om man ser på Den Svenska Kyrkan, så gjør de faktisk mye godt, for blant annet flyktninger..Med årene har jeg kommet fram til at jeg skiter i hva folk tenker, det viktige er hva de gjør.

            Muligens for å understreke det gammeltestamentlige i albumtittelen, er coveret til «Domedagspredikan» prydet av portretter av Stefan og musikerne, der de fremstilles som utgamle. Figurer som lett kunne ha hatt statist-roller da Moses eller Aron gjorde sine hovedrolleinnsatser.

            Stefan Sundström er ikke minst kjent for Klassekampens lesere for hans faste spalter i avisa. I svensk kulturliv er han det som kalles en « mångsyslare», han er sanger/ låtskriver, forfatter/ skribent, grønnsaksdyrker og av og til skuespiller.

            Noen vil også si at han er en banebrytende musiker som var tidlig ute med å lage en bro mellom svensk punk/ rock-verden og den betydelige svenske visetradisjonen.

Et musikalsk sprang som i forkant kan ha synes som dumdristig, men som nå, tretti år senere, fremstår som den største selvfølgelighet i verden.

For ni år siden ble Stefan Sundström hyllet av sine kolleger for denne innsatsen, med plateutgivelsen «Andra spelar Sundström», der bl.a. Miss Li, Lars Winnerbäck og Ola Magnell bidro.

            Når man hører Stefan Sundström opptre, slås man av hvor overlegent det svenske språket er for å skape god musikk. Det er noe i selve språkmelodien, i dagligtalen, i uhøytideligeten som gjør at det svinger og gynger.

Jeg tror at det nettopp er der nøkkelen til vår norske fascinasjon med Ulf Lundell, med Vreeswijk, med Wiehe og med Sundström ligger.

            Ved siden av å gi ut plater, han har pluss/ minus tjue av dem på CVen siden solodebuten med «Renjägarens Visor» i 1989 og det er fem år siden den siste, «Nu var det 2014», har Sundström skrevet en rekke bøker.

            Det handler om titler som spenner opp et vidt tematisk felt; «Om mjölkens symbolvärde och andre betraktelser» (2004), «Om kärlekens uniformer och andra betraktelser» (2007), «Stefans lilla gröna (En handbok i utanförskap)» (2010), «Stefans Stora Blå: Recept for godare fisk, blåare hav och en friskare värld» (2014), «Stefans stora feta röda»: Tomatens herravälde» (2017) og «Stefans lilla svarta: Bokashia, biokol & bakterier» (2019).

            Mer enn nok til å gjøre en leser svimmel. Den siste satt det langt inne for undertegnede å forstå hva handler om.

- De siste årene har jeg holdt mye på med avling og den slags. Jeg sitter og ser på vitenskapsprogram fra USA, som handler om bakterier, hahaha. Det finnes et nytt forskningsområde, mikrobiologi..Dette er veldig viktig for jordas evne til å binde kulldioksid.

 

- Det dreier seg mye om din nysgjerrighet på kunnskap?

- Det hender veldig mye interessante greier med naturvitenskapen for tida som taler litt for sosialisme, der man ser forbindelser i naturen som handler mye om samarbeide. Opp mot den gamle darwinistiske greien om «survival of the fittest». Det er jo sant selvfølgelig. Men om alt skulle bygge på konkurranse, så skulle vi jo ikke finnes. Menneskenes store fremganger som art, handler om at vi kan samarbeide. At vi tar vare på de svake i gruppa. Om at vi tar vare på våre barn, at de har en lang barndom der de kan utvikle fantasier og kunst, empati. Det samme finnes i naturen, at vi kan se symbioser. Det interesserer meg ut fra et slags politisk filosofisk perspektiv.

            Stefans interesse for mikrobiologi har altså forplantet seg til musikk, til sangen «Mikrobernas skepp», der han synger «Och på min kropp/ Den jag trodde var jag/ Har miljarder små kryp party var dag/ Jag är faktisk farkost at folk jag inte vet nåt om/ O jag har ingen koll/ Men kanske är det min roll/ At va mikrobernas skepp o ta dom åt rätt håll.»

            Stefan Sundstrøm er på ingen måte den eneste svensken som er opptatt av vår tilværelses kobling til naturen. Rett før samtalen jeg hadde med Sundtröm i Halden, hadde Greta Thunberg vært på talerstolen i FN og fått store deler av verden til å gå av skaftet.

- Alle spør meg om Greta Thunberg. Hahaha. Jeg synes hun er «jättebra» på alle vis. Jeg har truffet henne flere ganger. Jeg har gjort greier sammen med hennes mamma, operasangerinnen Malena Ernman.

- Men jeg synes at det er feil at hun skal dra dette lasset ensom. Det blir litt typisk, her kommer en frelser. Vi må jo frelse oss selv..Man kan være bekymret for hvordan hun har det, men hun har bestemt seg for å gjøre dette.

Det er en jævla løgn at hun er en marionett for sine foreldre. Det er Greta som har drevet denne saken i den her familien med sin merkelige kraft.. Det var Greta som fikk Malena til å slutte å fly..

            En av sangene på «Domedagspredikan» heter «Til Alan» (Edwall). Teksten er skrevet av den svenske poeten Kristina Lugn og musikken er komponert av Stefans kone, musikkpedagogen Karin Renberg.

Lugn sitter i Den Svenska Akademin, en institusjon som har fått mye ufordelaktig oppmerksomhet de siste årene, og som fortsetter å få det.

- Jeg mistet kontakten med Kristina etter at hun ble med Akademin (2006). I den siste samtalen jeg hadde med henne, før hun ble med, så sa hun; «Fy faen hvilket skitjobb jeg har takket ja til. Hvordan jeg hater å måtte gå dit hver torsdag for å spise ertesuppe sammen med de ekle…Kristina er en jævlig begavet poet.

- Jeg hadde litt kontakt med henne nå igjen i forbindelse med bruken av hennes tekst. Da fortalte hun at hun hadde truffet Bob Dylan. Det var visstnok  bare, «hej, hej» og så forsvant han.

            I Halden er konserten med Stefan mer som et møte med gamle venner, det finnes folk i publikum som har hyra Stafan og kameraten, Lars Demian, til å spille i femti-års-laget sitt. Latteren sitter løst både på og foran scena, Stefans selvironi er fullstendig avvæpnende, ikke minst når han forteller om «oppdraget» som bestefar.  Dermed går de bitre dråpene også ned på høykant; «För alla jordens fördömda/ Har varje dag vart en domedag/ Så länge nån kan bli rik på at framställa lik/ Och bli stärkt av at nogen är svag».