Sierra Ferrell - Long Time Coming (Rounder)
Skjermbilde 2022-02-05 kl. 10.36.46.png
Tidal.png

Vi har det siste tiåret fortalt historier fra østsida av Nashville, bydelen i Music City USA som har bidratt til en fornyelse av americana-musikken.

Som med hjelp av sjanger-overskridende produsenter/ artister som Dan Auerbach, Jack White og Dave Cobb har gitt oss en helt ny generasjon americana og countryartister, med Chris Stapleton, Jason Isbell, Margo Price, Sturgill Simpson og Nikki Lane i spissen.

            Sierra Ferrell har lenge vært et fenomen på youtube, min sønn tipset meg om henne for to-tre år siden. En artist som åpenbart appellerer til twenty-somethings, med musikk som likevel henter mye fra eldre tider, vesentlig eldre tider.

            Nye «Long Time coming» er Ferrells tredje album. De to foregående; «Pretty Magic Spell» (2014) og «Washington by the Sea» (2016), gikk under radaren for de fleste, utgitt på bittesmå selskap.

            Denne gangen har Sierra Ferrell fått hjelp av produsenter og musikere fra Nashvilles kreative førstedivisjon.

Produsent Gary Paczosa har navnet sitt på innspillinger med bl.a. Alison Krauss, Dolly Parton og Gillian Welch og musikant-lista teller bl.a. dobro-mesteren Jerry Douglas, Sarah Jarosz på banjo, gitaristene Tim O´Brien og Chris Scruggs (blått bluegrass-blod), bassisten Dennis Crouch (Plant/ Krauss) og gitarfenomenet Billy Strings.

            Sierra Ferrell er fra Charleston, West Virginia og har således sugd opp i seg den regionale delen av amerikansk folkemusikk, alle varianter av bluegrass.

Men Ferrell lar seg på ingen måte begrense. «Long Time coming» er vildt eklektisk og inneholder tradisjonell country, old-timey strengemusikk, jazz, latin, mariachi, folk, vals, western swing og blues.

            Farrell flyttet til Nashville etter å ha tilbragt mange år på veien, på loffen på kryss og tvers av det amerikanske kontinentet med en nomadisk musiker-trupp, spent ut mellom å spille på gata i New Orleans og Seattle, på bensinstasjoner på den uendelige prærien og innimellom som en ekte hobo på godstog.

            Selv forklarer hun den store variasjonen i musikken sin med at bevisstheten hennes stadig er i bevegelse; «..my mind is all over the place». Hun har hørt på punk, tekno og metall, men også alle varianter av folkelig musikk fra 1920-åra, 30-tallet, 40-tallet. Rastløsheten har resultert i at hun kaller seg selv «The Gypsy Tornado».

            Men sakte men sikkert har hun spilt seg oppover i americana-divisjonene, som oppvarmer for The Avett Brothers og nå sist som gjest på Old Crow Medicine Shows tradisjonelle nyttårskonserter på Ryman Auditorium i Nashville.

            «Hjemme» i Nashville har hun vært et fast innslag på countrykveldene på «American Legion Post 82» i Øst-Nashville, der du også kan snuble over The Northern Belles Stine Andreassen og Malin Pettersen.

Det var her Rounder Records A&R og produsent Gary Paczosa så henne, sammen med felespilleren Nate Leath.

            Men før Ferrell fant veien til denne unike klubben, hadde Todd Snider skrevet poesi om henne, Tyler Childers skal ha skrevet sangen «Charleston girl» om henne og Sturgill Simpson ha meldt seg som ivrig plateprodusent.

            Sjekk videoen til sangen «The Sea» for å få en pekepinn om hvem Sierra Ferrell er.

En sang som på overflaten (no pun intended) handler om havet; «The sea, the sea, the sea/ It’s such a salty magic place/ if you find yourself goin´ under/ you´ ll remember the taste..»

Men kanskje ikke likevel, Sierra fortsetter; «The waves, the waves, the waves/ How they are puttin´ out my flames/ Whoa that’s okay/ I should be more tame.»