Sarah Shook & the Disarmers

YEARS

(Safe & Sound)

Roger Græsberg & Foreningen

Countrymusikkens opprinnelige oppdrag ivaretas i dag oftest av artister med alternativ rock-bakgrunn, usminkede Sarah Shook og hennes compadres er et prima bevis.

En gang, for lenge, lenge siden, var countrymusikken i vesentlig grad lydsporet til amerikansk arbeiderklasses liv. Spent opp mellom arbeidsplassen, et hardt ervervet hus & hjem og en lokal bar.

De beste countrysangene var små tekstmessige mesterverk som lyktes med både å fremstille denne virkeligheten med en reporters presisjon og å formulere en original konklusjon som satte seg fast i lytternes bevissthet. Gjerne med en snedig kombinasjon av brutal humor og velformulert poesi.

Loretta Lynn var en overlegen utøver i denne æraens gullalder på 1960-70-tallet. En sanger/ låtskriver som hadde hits med sanger som «Don´t come home a-drinkin´ (with loving on your mind)» og «You ain´t woman enough (to take my man)», i en periode som var dominert både av mannlige låtskrivere og artister.

Sarah Shook var ikke engang født da Loretta Lynn sang seg fra kullgruvene i Kentucky til neonlysene i Nashville, men den erklært biseksuelle ateisten, veganeren og borgerrettsaktivisten med base i Chapel Hill, North Carolina plukker opp tråden der Lynn og hennes mannlige kolleger forlot den. Med sanger fulle av attityde og galgenhumor, servert med mer drikke enn hva som antakelig er helsemessig lurt. 

Dagens popcountry er altså i mindre grad formidlere av arbeiderklasseperspektiv. Mainstream country handler oftere om utfordringene og gledene ved å være del av det moderne forbrukersamfunnets karusell, svarene ligger snarere i smaken på de første slurkene med kaldt øl, enn i bluesen bunnen av et tømt whiskey-glass.

Det er midt inn i denne situasjonen at Sarah Shook og hennes band, The Disarmers, kommer trampende. Med beinhard countrypunk som aldri ber om unnskyld for at countrymusikken faktisk er lokomotivet. Det innebærer at driven i de ti sangene som utgjør Sarah Shook & the Disarmers andre album, oppfølger til Sidelong, besørges av Telecaster-gitarist Eric Peterson og pedal steel-gitarist Phil Sullivan, som begge kan sin hardcore honky-tonk-ortodoksi.

Du merker godt at The Disarmers har utviklet seg til å bli en tight musikalsk enhet siden debuten ble spilt inn for tre år siden. Hundrevis av konserter har gitt bandet en slik pondus som nesten bare amerikanske band har anledning til å opparbeide seg.

Sidelong ble først utgitt lokalt i 2015, i fjor plukket det alternative country-selskapet Bloodshot Records (Waco Brothers, Robbie Fulks, Ryan Adams) fra Chicago opp plata, og sørget for at ryktet om Shook & co spredde seg . Et grep som sammen med nye Years bidrar til at Sarah Shook & the Disarmers dukker opp for en ukes norgesturné i overgangen mai/ juni.

Da kommer sanger som «Good as gold», «New ways to fail», «The Bottle never let me down», «Heartaches in hell» og «Damned if I do, damned if I don´t» til å smelle som skarpe skudd mellom klubbveggene og banke fast at Sarah er i ferd med å «slå» seg fram i bresjen av den nye honky-tonk-musikken.

«Good as gold» legger lista her, med et uimotståelig gyng, tar Sarah for seg et forhold som åpenbart vakler på kanten av stupet; «It won´t be long before the wrong song comes on at the right time/ Your´re as good as gold and I am as good as gone».

I det hele tatt er Sarah, tekstforfatteren, en person med mye å stri med i kjærlighetslivet, og er vel bevandret uti selvmedisineringen.

«The Bottle never let me down» henspiller selvfølgelig på Merle Haggards klassiker «The bottle let me down», og trikser både med kjønnsroller og vennskapet en flaske kan by på. ; «.. the bottle is the only thing that makes feel like the man I used to be..the bottle never lets med down the way you do..»

Utstyrt med ei flaske i den ene hånda og en brutalt åpen mikrofon i den andre kommer det ikke til å være noe papp i mellom. Slik hun synger i «New ways to fail»; «I need this shit, like I need another hole in my head».

 

4 1/2 stjerne.