Gospel according to Ry

Det er rundt tretti år siden Ry (Ryland, 71) Cooder sist besøkte Norge for konsert og det må noteres som et bevis for Notodden Bluesfestivals internasjonale status at den svært innflytelsesrike gitaristen, låtskriveren, musikk-arkeologen og forfatteren (novellesamlingen «Los Angeles Stories, 2011) torsdag la sin eneste europakonsert denne sommeren nettopp dit.

Cooder har vært en vesentlig inspirator også for norske musikere, Geir Sundstøl og Knut Reiersrud ville neppe nekte å la seg avbilde sammen med mesteren. Reiersrud fikk sjansen, da han gikk på scenen etter Cooder på Notodden. Wirkola-bakken må ha synes usedvanlig bratt etter at Cooder hadde gjennomført en time og tre kvarter med det som bare kan betegnes som en utsøkt «masterclass» i losangelinerens kjerne-oeuvre, gospel-marinert, groovy folk-blues.

Cooder på Notodden var rett og slett drømmekonserten for alle oss som «oppdaget» ham på syttitallet, og som plukket opp hvert nye album som en bulletin fra en hemmelig verden av knitrete 78-plater, støvet av av en gitar-virtuos med knusktørr lakonisk stemme.

Torsdag dukket Cooder opp på scena iført en lue som mer så ut som noe hadde landet på hodet hans enn et hodeplagg, over langt, grått hår i hestehale, ikledd vid kjortel og lese-briller som hele tiden truet med å falle av.

På innledende «Nobody´s fault but mine», fra årets bejublede albumutgivelse, «The Prodigal Son», sparret han med saksofonisten Sam Gendel. Han lar slidegitar-tonene svirre gjennom en forsterker som ser ut som en tilfeldig samling antikke knotter før de svever ut i en tettpakket hangar, som dessverre tidvis ikke klarte å holde kjeft.

På «Everybody ought to treat a stranger right», som åpneren, skrevet av Blind Willie Johnson, bringer han ut resten av ensemblet; sønn og medprodusent Joachim Cooder på trommer, nevø Robert Francis på bass og trioen The Hamiltons på vokal. 

I løpet av konserten får vi skreddersydd løs jakke-versjoner av fem sanger fra den nye plata, mikset med klassikere fra syttitallsplatene som passet inn i gospel-moduset; «Alimony» (fra debuten, 1970), «The very thing that makes you rich (makes me poor)», «Vigilante Man» (Woody Guthrie), med oppdatert tekst om 17-åringen Trayvon Martin som ble skutt av nabolags-vakt i Florida i 2012 (—He might have grown up to be president, we will never know because he ran into a vigilante man).

Klare høydepunkter; «You must unload» og «How can a poor man stand such times and live», sylskarp dagsaktuell religions/ klasse-kritikk skrevet av (Blind) Alfred Reed, som ble oppdaget av Ralph Peer under de mytiske Bristol-sessions som tryllet frem både The Carter Family og Jimmie Rodgers i 1927.

På samme skyhøye nivå; en blytung «Jesus on the mainline», vaggende «Little Sister» og en nydelig versjon av Arthur Alexanders soul-gull «Go home girl» som ekstranummer.

Intet annet å trekke enn at 105 minutter ble for snaut.

Tom Skjeklesæther

Ry Cooder

Hovigs Hangar

Notodden Bluesfestivalen