RY COODER

Roger Græsberg & Foreningen

PRODIGAL SON

(Fantasy Records/ Universal)
Roger Græsberg & Foreningen

Mange av oss hadde gitt opp håpet om å få oppleve Ryland Peter Cooder, Ry Cooder, på en norsk scene igjen. Men takket være Notodden Bluesfestival er gitar-maestroen fra Los Angeles tilbake etter  25 år, tidlig i august. Til alt overmål har han med seg et helt nytt album i gitarkofferten, det første på fem år.

Sist vi hørte fra Cooder under eget navn, var da han var bekymret for at republikaneren Mitt Romney

skulle albue Barak Obama ut av Det Hvite Hus i 2012, og delte ut musikalske løpesedler med albumet

Election Special.

Det finnes neppe gitareffekt-pedaler som kunne hjulpet Cooder til å spille hva han mener om

Donald Trump.

Selv om Ry Cooder helt siden den selvtitulerte debuten i 1970 har vært «gitaristenes gitarist», har

hans navn de siste tjue årene vært sterkest knyttet til den verdensomspennende renessansen til

kubansk folkemusikk, besørget av det gigantselgende albumet Buena Vista Social Club og det

forbløffende gjennomslaget til dokumentaren som fortalte historien om Cooders forbrødring med

aldrende kubanske musikere.

Med start i 2005 har Cooder fokusert på temaplater som har fortalt detaljerte historier om Cooders egen oppvekst i Los Angeles og den mangefasetterte kulturelle påvirkningen han ble gjenstand for, Chavez Ravine pløyet dypt i skjebnen til den vesentlig meksikanskættedede bydelen som ga navn til plata.

 

Cooder har alltid brukt historisk musikk som palett for sine sangsamlinger, allerede på Ry Cooder lar han oss få stifte bekjentskap med skygger fra den amerikanske musikkarven fra begynnelsen av det tjuende århundret; spesifikt Blind Willie Johnson og Blind Alfred Reed. Sistnevnte ble «oppdaget» av talentspeideren Ralph Peer i Bristol i 1927, samtidig med Jimmie Rodgers og The Carter Family. I 1970 tolket Cooder Reeds «How can a poor man stand such times and live», her løfter han frem hans «You must unload». Johnson er kreditert med to sanger; «Everybody ought to treat a stranger right» og «Nobody´s falt but mine».

 

Sanger som sitter perfekt i Prodigal Son´s gjennomgående nedstrippede gospel-lydbilde, der grooven til Cooders trommespillende sønn, Joachim, og vokalharmoniene til trioen Bobby King, Arnold McCulen og Terry Evans er kontrastene som så effektiv tydeliggjør Cooders perfekte strengeløp og dønn troverdige stemme. (Evans, som hadde jobbet med Cooder i mange tiår, gikk bort i januar).

 

Tre av sangene, tittelkuttet, «Gentrification» og «Jesus And Woody», er skrevet av Cooder. Cooder vet at det bare personer av Jesus´  og Woodys format som kan redde landet hans fra undergangen nå.

Tom Skjeklesæther