Rhiannon Giddens with Francesco Turrisi: They’re calling me Home (Nonesuch)

For halvannet år siden hørte jeg Rhiannon Giddens (44) foredra om fenomenet «blackface» under et musikkseminar i London.

Det var på alle måter skjellsettende, selvfølgelig fordi Giddens som afrikansk-amerikaner bærer med seg avsky for denne nedverdigende musikk-kulturtradisjonen i genene sine, dernest fordi Giddens er en taler av sjeldent elokvent format og fordi Giddens kunne avsløre at BBC hadde vist «blackface»-innslag inn i relativt moderne tid.

I en viss forstand føltes seansen med Giddens som om jeg skulle ha overvært en kvinnelig Martin Luther King midt i Borgerrettskampen.

            Jeg snublet over Giddens navn da jeg plukket opp den første plata til trioen Carolina Chocolate Drops i 2006 og ble overrasket over at tre unge afrikansk-amerikanere var så dypt inni old-timey string-band musikk. Fire år senere fikk C.C.D. en Grammy for albumet Genuine Negro Jig.

Da var allerede det Warner-eide kunst-rock-selskapet Nonesuch på laget, og siden solodebuten, Tomorrow is my Turn i 2015, har de stått for fire av Giddens plater. Inkludert denne, den andre hun har gjort sammen med kjæresten, den italienske musikeren Francesco Turrisi.

            Hun er udannet som operasanger ved det velrenommerte Oberlin-konservatoriet i Ohio og spiller både fiolin, banjo og viola.

            I 2014 var hun en av fem markante stemmer (også Elvis Costello, Marcus Mumford, Jim James og Taylor Goldsmith) som fikk i oppdrag å lage musikk til Bob Dylan-tekster fra 1960-tallet, under fellesnavnet The New Basement Tapes.

Lost on the River, produsert av T-Bone Burnett, er verdt å høre på nytt i dette Dylan-jubileumsåret.

            Ved siden av dette har Giddens initiert den afrikansk-amerikanske kvartetten Our Native Daughters, som laget et knallsterkt album i 2019.

Hun har også samarbeidet med Kronos Quartet, Yo-yo Ma og countrystjerna Eric Church. I 2013 var hun oppsiktvekkende under konserten (film/ plate) som feiret musikken til Cohen-brødrenes Inside Llewyn Davis, sammen med bl.a. Gillian Welch, Joan Baez, Jack White og Costello.

            Musikken som er å høre på They´re calling me Home er bl.a. dirrende versjoner av «I shall not be moved», «Oh Death», «Amazing Grace» og «When I was in my prime» (bl.a. gjort av Nina Simone).

Spilt inn i Giddens adopterte hjemby, Dublin, under pandemiens lokk.

Giddens stemme flytter her fjell i sparsommelige stryker, banjo og perkusjons-arrangement. I sannhet Ingenslik. Nonesuch.