Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream of Consciousness

Back in the day, før 22.juli, Trump, Brexit og pandemien, mens det nye årtusenet fortsatt var et tilnærmet optimistisk prosjekt, dukket norsk-nigerianske Olav Larsen opp fra Rogaland med country/ rock/ soul som tilførte den norske americana-scenen en positiv annerledeshet.

            Jeg hørte mye på de to rootsy-utgivelsene Love´s come to town (2006) og Sad & Happy Sing-a-longs (2008).

            Så forsvant Olav Larsen og bandet hans under radaren for meg, hvilket må settes på min taps-konto, Larsen & co har fortsatt å gi ut plater i forskjellige samarbeidskonfigurasjoner. Samtidig som at han har i varetatt en karriere i oljebransjen og relativt nylig begitt seg inn i restaurantbransjen også.

            Forrige uke gjorde Olav Larsen seg bemerket her i musikkmagasinet med en velformulert og betimelig artikkel om afroamerikaneres betydning for den tradisjonelt oppfattet hvite countrymusikkens utvikling, skrevet sammen med artist/ låtskriver Malin Pettersen.

            Om timing hadde vært en komponent i musikkfremføring, eh.. å jo det er det ja.. så passer det perfekt at Olav Larsen nå er klar med sin sjuende albumutgivelse, denne gangen ni duetter med følgende kvinnelige sangere; Emilie Eie, Benedicte Brænden, Ingrid Straumstøyl, Mona Krogh, Camilla Rosenlund, Stina Kjelstad, Marte Aarseth og Tina Steen.

            For meg er bare Benedicte Brænden et kjent navn fra før av, men det ville ikke overraske meg stort om flere av damene herfra kommer til å gjøre seg bemerket på den vilt blomstrende norske americana-scenen fremover.

            Det handler gjennomgående om ballader der sangerne følger hverandre som tett omslyngede dansere, mens det musikalske uttrykket generelt er lavmælt og akustisk, med gitar, orgel og fele som det mest prominente.

Olav Larsen har en flott countrysoul-stemme som innimellom kan minne om Tom Waits når Waits holder rusten i sjakk.

            Hva som skjer en bit ute i «Give up on me», duetten med Brænden, er ikke godt å si, et innbrudd i perkusjonsavdelingen på nattestid?

Aller best; «Misdefined» med Marte Aarseth.