Nicki Bluhm har reist seg igjen

Det må ha vært rett etter utgivelsen av hennes debutalbum, «Toby´s Song», i 2008, at jeg opplevde San Francisco-sangerinnen Nicki Bluhm (nå 39) på scenen.

Anledningen var en showcase under den årlige Americana Music Association-festivalen i Nashville, og Bluhm opptrådte sammen med sitt band, The Gramblers, som ble ledet av Nickis ektemann, gitaristen og sangeren/ låtskriveren Tim Bluhm.

Som yrkesskadet musikkjournalist satte jeg raskt i gang med å plassere Nicki Bluhm i et referansesystem, og siden har jeg beskrevet henne som en krysning av Chrissie Hynde og Grace Slick. Dessuten beveget hun seg på scenen som en slags kvinnelig Mick Jagger, om det overhodet er mulig å tenke seg..

Derfra har jeg sørget for å sikre meg Nickis plater, etter hvert gitt ut under navnet Nicki Bluhm & The Gramblers. (sjekk ut videoene som har skaffet bandet mest oppmerksomhet, spilt inn i turnébilen).

Jeg har også gjort et poeng av å følge med på Bluhms andre aktiviteter. Nicki har sunget med Ryan Adams, Grateful Deads Phil Lesh og Bob Weir, Gov´t Mule og i et stort dameband med Amy Helm, Levons datter.

Sammen med, nå, ex-ektemann, Tim Bluhm er hun også med på en av fjorårets cooleste California-rockplater, Johnny Irions «Driving Friend», sammen med medlemmer fra Dawes og Wilco.

For et par-tre år siden plukket jeg opp liveplata «Brokedown in Bakersfield» i en Nashville platebutikk. Det viste seg å være et pseudonym for Nicki Bluhm & The Gramblers, som spilte seg gjennom et sett ypperlig hardcore countryrock, som om Flying Burrito Brothers skulle ha stått opp fra de døde.

Da jeg kjøpte Nicki Bluhms siste soloalbum, «To Rise you gotta fall», på sensommeren i fjor, var jeg ikke klar over at det handlet om hennes «Blood on the Tracks». Sanger som i vesentlig grad dreiet seg om bruddet fra ektemann, bandkompis og mentor, Tim.

Plata er spilt inn i Memphis, Tennessee av produsenten Matt Ross-Spang, som har vært med på å skape nytt liv i det legendariske Sam Phillips Recording, studioet Phillips skapte etter Sun.

Ross-Spang er lærling av produsent Dave Cobb, og har jobbet på platene til Jason Isbell, ved siden av å produsere begge utgivelsene til Margo Price.

Nicki Bluhm er fra Lafayette, California og har vokst opp med San Francisco-musikken, det var der Grace Slick-elementet kom inn. Men har flyttet til en annen musikkby, Nashville, hvor hun har co-skrevet åtte av sangene på den nye plata, et par av dem med Ryan Adams.

Sammen har Ross-Spang og Bluhm skapt musikk som høres ut som et glemt album av Bobbie Gentry eller Jackie DeShannon. Den gangen på seksti-syttitallet da pop, soul og country fant hverandre i musikk som i samtida ofte ble stemplet som for glatt, men som nå er gjenstand for en solid revurdering. I 2019 kommer det til å bli enda mere hipt å lete etter gamle Bobbie Gentry vinylplater, bare spør Susanne Sundfør, som om en måned er med på en Gentry-tribute.

Tittelkuttet på «To Rise you gotta Fall» er rent musikalsk en åpenbar hommage til Gentrys signatursound, med strykerarrangement, virvlende orgel og funky groove bundet sammen av tidligere Wilco-trommis Ken Coomer.

Ja, det er sterke følelser i sving i sangene på denne plata, på avsluttende «The last to know» synger Nicki: «..You put your poker face on and you wore it all the years/ You can´t fix something if you don´t admit it´s broke/ Oh so why, was I the last to know?».

Det værste følelsene overlater hun til legendariske Dan Penn å formulere: «Between love and hate, there´s a little thin line/ I´m trying to hate you right out of my mind» (fra albumets eneste cover,  «I hate you»).