Folk On (SE bilder under artikkelen)

La oss få det ut av verden med en gang. Så vidt undertegnede var i stand til å registrere; Det var ikke noe buing under Newport Folk Festival på Rhode Island, USA i 2018. Det til tross for at mange av de mer enn førti artistene som opptrådte på den nå 59 år gamle festivalen tok seg store friheter i forhold til folk-musikkbegrepet.

 

Men alle som flokker til Newport Folk, artister såvel som publikum, har legenden om Bob Dylans opptreden der i 1965 i bakhodet. Da «Dylan gikk elektrisk», sammen med musikere fra Paul Butterfield Blues Band, og terget på seg folkpuristene på en slik måte at «Judas»-tilrop forfulgte ham helt fram til han ga opp turnering i 1966. 

Den tre sanger lange elektriske konserten, som inkluderte den første live-fremføringen av «Like a Rolling Stone», ble altså etter sigende møtt av buing fra publikum, som gjorde at Dylan og hans fem medmusikanter raskt forlot scena.

Han kom riktignok tilbake alene for et par akustiske sanger, den siste «It´ s all over now, baby blue», kan sies å ha vært profetisk siden det tok ham 37 år å finne veien tilbake til Newport. Da han dukket opp igjen i 2002, var han «maskert» med parykk og løsskjegg. Joda!

 

Men «traumet» fra hans 65-konsert har vært en vesentlig del av rockens forlengede skapelsesberetning, i 2015 la datoen 25.juli 1965 grunnlaget for Elijah Walds bok «Dylan goes Electric: Newport, Seeger, Dylan and the Night that split the sixties».

Der går Wald grundig til verks og bringer bevis for at om det ble buet på Newport det året, så var det av et mindretall av publikum. Det kan til og med tenkes at noen av de som buet rett og slett gjorde det fordi de var missfornøyde med selve lydkvaliteten.

 

En av de som helt sikkert var sterkt opprørt over Dylans «forræderi» var folkmusikklegenden Pete Seeger. Han hadde vært med å starte Newport Folk i 1959, festivalen var initiert av jazz-promotoren George Wein, som hadde oppdaget at markedet for folk var for stort til bare å inkluderes i hans Newport Jazz, grunnlagt i 1954.

Wein kontaktet Albert Grossman, da manager for folk-sangerinnen Odetta, senere Dylan, og fikk hans hjelp til å sette opp et eget program som blant annet telte Seeger, Odetta, The Kingston Trio, Earl Scruggs, Bo Diddley og Bob Gibson. Sistnevte inviterte med seg den ukjente, atten år gamle sangerinnen Joan Baez.

 

Newport gjorde Baez til stjerne og fire år senere inviterte hun med seg Dylan til festivalen, som faktisk da hadde hatt en pause både i 1961 og 62.

Alle de andre grunnleggerne av Newport Folk er borte nå, men George Wein, 92, holder koken. Ved inngangen til backstageområdet i år stod det det et skilt med påskriften «Absolutt ingen kjøretøyer, om du ikke tilfeldigvis er George Wein».

Men den kontemporære utgaven av Newport Folk husker også Pete Seeger, på tross av hans folk-katolske oppførsel, myten vil ha det til at han han prøvde å kutte strømmen med øks da Dylan skrudde opp gitarforsterkeren. I et lite museum på området  ble det gjennom de tre festivaldagene arrangert en egen, nesten-unplugged, konsertserie, «For Pete´s Sake», kuratert av blant andre Wilcos bassist John Stirrat.

Her kunne to hundre publikummere av gangen få med seg intime sett av blant andre Courtney Marie Andrews, Johnny Irion (mannen til Sarah Lee Guthrie), Nicole Atkins, Laura Weirs, de stadige norgesvennene Cordovas, texas-countrysangeren med operastemme, Paul Cauthen, og alt-country-sangeren J.P. Harris.

Sistnevnte hadde invitert med seg sangeren Patrick Haggerty, frontmann i det første åpent homofile countrybandet, Lavender Country, fra tidlig 1970-tall. En spesiell opplevelse å se den skjeggete og udiskutabelt maskuline Harris i duetter med Haggerty, iført lavendel-farget westernskjorte og cowboyhatt, syngende tekster som ville ha vært suicidale i en sørstats-honky-tonk på 1970-tallet.

Forbrødringen (no pun intended) mellom J.P. Harris og Patrick Haggerty representerer også et vesentlig aspekt ved Newport Folk, der artistiske samarbeid på kryss og tvers  oppmuntres av ledelsen, og er en vesentlig del av attraksjonen.

Newport Folk Festival eies og drives av Newport Festivals Foundation, i likhet med Newport Jazz, som finner sted på samme sted påfølgende weekend, og er nå et non-profitt foretak.

Festivalen har vært gjennom tre epoker. Den første varte i årene 1959 til 1969, og nådde altså veis ende det samme året som Woodstock-festivalen sementerte formatet for populærmusikk-festivaler slik vi fortsatt kjenner dem, artister på rekke og rad foran varianter av masse-publikum.

Newport Folk var borte fra det stadig mer overveldende amerikanske festivalkartet frem til 1985, da den gjorde comeback som kommersiell festival, fortsatt med veteraner fra folk-historien på plakaten, deriblant Joan Baez, Arlo Guthrie, Bonnie Raitt og Judy Collins.

I 2008 hyret George Wein (da altså 82!) inn ny hjelp på bookingsida, og Jay Sweet har siden bidratt til at Newport Folks renommé som overlegent booket festival har satt seg. De siste årene har billettene til de tre dagene blitt utsolgt lenge før programmet har blitt offentliggjort, og sørget for at de rundt ti tusen publikummerne sitter på «billett-verdipairer».

Fra og med 2011 var det også slutt på perioden som kommersiell festival, nå drives den med mere ideelle målsettinger.

En spesiell «feature» ved Newport Folk er at det også opereres med hemmelige artister, små og store navn som enten innfinner seg som gjester med andre artister eller som i noen tilfeller serverer hele konserter, sogar med egne gjester.

Lista over overraskelses-artister ligger høyt. My Morning Jacket dukket uannonsert opp i 2015, samme året som James Taylor.

Året etter var Kris Kristofferson tilbake, han var der først som helt ukjent gjest med Johnny Cash i 1969. Legenden går ut på at han måtte haike dit, siden Cash glemte å ta ham med på bussen sin fra Nashville.

Pink Floyds Roger Waters fant veien til hovedscenen fjor, en «The Wall» under festningsmurene på Fort Adams.

Den siste lørdagen juli i år rundet engelske Mumford & Sone, helt uannonsert, av festivalens andre dag med hjelp av blant andre Mavis Staples.

De første årene festivalen ble arrangert fant den sted inne i småbyen Newport (ca. 25 tusen), da den gjorde comeback i 1985 hadde den flyttet ut på den andre siden av Newport havn, til borgerkrig-minnesmerket Fort Adams.

Dit kan du enten kjøre bil i kø, sykle (med egen sykkel-vallet-parking!) eller ankomme via vannveien med taxi-båt fra havna.

En kvarters båttur bringer deg ut forbi et stort antall gigantiske yachter, og rett inn ved portene til festivalen. Du blir minnet på at du befinner deg i en del av av USA der amerikanske XL-formuer har fått boltre seg helt siden slutten av attenhundre-tallet.

Taxi-sjåføren som kjørte oss fra motellet tok oss på en guidet tur forbi sommer-residensene til historiske pengefamilier som Vanderbilt og Rockefeller, enorme slottseiendommer som opprinnelig bare ble benyttet av rikingene to måneder hver sommer.

Republikken la det engelske kongedømmet bak seg for 350 år siden, men det har på ingen måte hindret at det amerikanske kapital-aristokratiet har levd opp til forventningene om kopiøs rikdom på flagrant utstilling.

— Dette er kirken som John F. Kennedy og Jaqueline Lee Bouvier giftet seg i 1953. Ved siden av festivalene, er svindyre brylluper en av Newports viktigste inntektskilder, vi vanlige folk er helt avhengige av disse inntektene om sommeren. Store deler av året er det stille her, men alt er uansett veldig dyrt i dette området, forteller sjåføren, — videre herfra kan du blant annet reise til Martha´s Vineyard.

Vel inne på festivalområdet viser det seg at konsertene foregår, slag i slag, fra fire scener. Ved siden av den lille museums-scenen og hovedscenen, Fort, med spektakulær utsikt mot Newport Bridge og øst-passasjen av Narragansett Bay, finner vi Quad-scenen med kapasitet på et par tusen personer under telttak inne i Fort Adams, Harbour-scenen med kapasitet rundt tusen, også under telt-tak, rett utenfor porten til det innerste fortet.

Det er ikke fritt for at en viss festival-fatigue etter hvert slår inn når vi halser fra scene til scene for å få med oss artistene vi har krysset av på «må-se-lista».

Været i Rhode Island var ikke ulikt Norge på tampen av juli, rundt tretti i skyggen og på vei mot steking om du var direkte ute i sola. Konsertene startet elleve på formiddagen og ga sola fritt spillerom om du ikke klarte å manøvre deg til en av sitteplassene under tak. Gjennomgående en lost cause i borgerkrigs-fortet.

Men Newport Folk skal ha for å supplere gratis sol-krem og vannposter. En fellow festivalgjenger vi gikk bak, hadde rett og slett plassert en stor ispose på hodet mens han beveget seg fra scene til scene!

Puh! Stor takk til vennlige frivillige som sørget for skygge, stoler, øl med blåbærsmak & kaldt vann, samt ost, selleri og det som måtte være Rhode Island-dressing i presseteltet.

Den første musikken vi hørte var med countryfolk-artisten Tyler Childers (besøkte Norge for første gang tidligere i år), backet av et helt perfekt laidback band med fele og pedal steel-gitar prominent i lydbildet. Steel-gitaristen kanaliserte den grensesprengende steel-gitaristen Sneaky Pete Kleinow (Flying Burrito Brothers), med psykedelia-boksen på full vreng. Childers er klokkerent en mann for fremtiden, noe en annen størrelse i americana-musikken, Sturgill Simpson, forstod da han produserte Childers glimrende andrealbum, fjorårets  «Purgatory».

Sturgill selv holdt fredag hoff på hovedscena, der han ofte lot sin formidable countrysoulstemmme hvile for lange innslag av syra 70-tallsrock. Han har selv tatt jobben som bandets sologitarist, og koste seg i rollen som gitarhelt. For den som ikke skulle ha oppfattet det, Sturgill Simpson er den aller beste av den nye generasjonen countryrockerne.

På Quad-scenen bød duoen Ben Harper & Charlie Musselwhite på spenstig blues som ivaretok Newport Folks historiske forhold til denne afrikansk-amerikanske folkemusikken. I det første tiåret av Newport Folk var festivalen en amerikansk hoved-oase for bluesgiganter som Muddy Waters, John Lee Hooker, Willie Dixon,  BB King, Son House, Lightnin´ Hopkins og Buddy Guy. Da de nesten ble ignorert ellers på hjemmebane og fremst ble verdsatt i Europa.

— This one goes out to our soon to be ex-president. «I don´t believe a word you say», smalt det fra Ben Harper, lent over lap-steelgitaren.

Selv om ikke alle artistene vi hørte valgte å kommentere den politiske unntakstilstanden som USA befinner seg i under Trump, var det også mange som hadde skarpe meldinger å komme med fra scenene.

Sertifisert Norges-venn Jason Isbell, en av festivalens hovednavn, sa det slik:

— Det er en renessanse for folk-festivaler om dagen. Dere vet hvorfor? Dere vet hva jeg snakker om, jeg kjenner dere «skunky people». Deretter inviterte han David Crosby opp på scenen for dundrende versjoner av C,S & Ns «Wooden Ships», med adskillige seilskuter i horisonten, og en uhyggelig, tung versjon av C,S,N & Ys «Ohio», der samtlige sang teksten «Tin soldiers and Nixon´s coming/ We´ re finally on our own/ This summer I hear the drumming..» og mentalt byttet ut Nixon med Trump.

I likhet med Sturgill Simpson og Jason Isbell lener Margo Price seg vesentlig mer mot rock enn pop i sin stadig mer fremgangsrike variant av country. På Newport forlot Margo mikrofonstativet til fordel for en rocka tur bak et ekstra trommesett, før hun vendte tilbake til duett med uannonserte John Prine på hans «In spite of ourselves».

Tubaist og leder av legendariske Preservation Hall Jazz Band, Ben Jaffe, løftet publikums spirit med meldingen «We have so much to be grateful for. Let’s forget what’s happening outside, across the water, for a while.. En av sakene vi er takknemlige for, er at vi har (saksofonist) Charlie Gabriell med oss, i hans 86. år!!»

Hvordan norske jazzfestivaler har unngått å booke Preservation Hall Jazz Band, som bl.a har samarbeidet med nettopp Jason Isbell, Tom Waits og Dr. John i senere tid, er utenfor min fatteevne. Et gnistrende sett medrivende bon temps roulez klokka elleve på en søndag formiddag, midt i kjerketida. En opplevelse for livet.

Gospel-duoen War And Treaty røsket søndag morra alle opp av setene sine for et himmelstormende sett som umiddelbart må ha ført til nedleggelse av Oslo Gospel Choir.  Sjekk ut debutalbumet deres, «Healing Tide», produsert av Buddy Miller, ute nå på fredag.

I høydepunkt-kategorien kvalifiserer også Hiss Golden Messenger; MC Taylor & co må snarest bæres på gullstol tilbake til Norge for store doser av sin patentert gyngende southern folksoul. Alene verdt solstek og verkende bein.

Stort utbytte også av konserter med afrikansk-amerikanske Curtis Harding (neo- Curtis Mayfield-soul), Tank and the Bangas (ellevill funk & soul), Gary Clark jr. (blues/ rock) og Valerie June (organic moonshine roots music!), samt jamaicanske reggae-originalene Toots And the Maytals. Folk-musikken er mao. hundre prosent integrert.

Vi så også Norges-aktuelle Khruangbin (inngående omtalt her i Musikkmagasinet sist mandag), Nicole Atkins (nå soul) og Courtney Barnett (Er hun den nye Patti Smith?). Et par sanger med St. Vincent kun med pianist var også sterkt.

På avstand tilfløt det oss magisk musikk med The Weather Station og Twain, begge må utforskes inngående.

Når Newport Folk neste år kan feire sekstiårs-jubileum,vil George Wein & co gjøre det i forvissning om at folk-musikken nå har ristet av seg alle  selvpålagte og unødvenige begrensninger. Selv om Dylan gikk seirende ut av kampen med Seeger om strømmen, så har påskriften på Seegers banjo fortsatt det eneste budskapet som kan redde oss; «This machine surrounds hate and forces it to surrender».

Tom Skjeklesæther