Neil Young Crazy Horse - Barn   (Reprise/ Warner)
Skjermbilde 2022-02-04 kl. 12.57.56.png
Tidal.png

Du må være bibliotekar av legning for å holde orden på Neil Youngs mange utgivelser, men noen enkle tall her; Dette er Youngs studio album nummer 41 og visstnok det fjortende med bandet Crazy Horse.

            Neil er 76 år, bassist Billy Talbot og trommeslager Ralph Molina er 78, fjerdemann på laget er ungfolen Nils Lofgren på 70. Erstatter for pensjonist Frank Sampedro.

            Tittelen på denne nye plata, «Barn», har sin prosaiske forklaring i at innspillingene er gjort i en nylig restaurert låve ( fra 1850), med flott utsikt i Colorados Rocky Mountains.

Et forsøk fra Young på gjenskape stemningen/ magien fra innspillingene av karriere-albumet, «Harvest», som forøvrig skal 50-års-feires med aldri før viste filmopptak fra innspillingene allerede i februar.

            Men også en referanse til da Young skulle spille opp «Harvest» for Graham Nash og hadde plassert gigantiske høytalere i låven og våningshuset på gården sin. Han og Nash rodde ut på det lille vannet på eiendommen for å få full stereolytting. I følge Nash ropte Young til sin tekniker, Elliot Mazer; «More barn». Mere låve i lydbildet!

            Young er kjent som en idiosynkratisk lydfrik (sjekk avspilleren Pono), han er overbevist om at låvens runde byggestokker er bra for lydkvaliteten.

            Å Ja? «Barn» er alt annet en hifi-kjenners våte drøm, de fleste med et minimum av lydbilde-forståelse vil hevde at de ti nye sangene som utgjør «Barn» serveres i det som mest presis kan beskrives som rølpete innpakning.

            Åpenbart er Neils greie å fange spontaniteten, det som skjer når musikerne spiller på alerten, stort sett første-tagninger av sanger de ikke har hørt før.

            Åpneren, «Song of the Season», er Young i neddempet modus med akustisk gitar, munnspill og Lofgren på trekkspill. En kjærlighetserklæring (til Darryl Hannah, som har laget dokumentar av innspillingen), med innslag av naturobservasjoner og en kjapp pandemireferanse, «..masked people walking everywhere..».

             Men allerede på «Heading west», et kortfattet tilbakeblikk på barndommen, etter at foreldrene skilte seg, plugger han inn «Old black», den gamle Gibson Les Paul-gitaren som har talismansk status i Young-historien. Det skurrer og piper som det skal.

            «Camerican» er Youngs betegnelse på sin dobbelte status som kanadisk og amerikansk statsborger, han fikk innvilget det siste så sent som i 2020, akkurat i tide til å stemme for Biden, og definitivt mot Trump.

            «Change ain´t never gonna», «Shape of you» og»They might be lost» handler henholdvis om de reaksjonære kreftene som gjennomsyrer USA, drømmene om Daryls utseende og nervøs venting på en mulig mariuhana-transport.

            «Human race»sager på i velkjent Horse-motvind, risting som antakelig funker som godkjenning fra bygningskontrollen. «Tumbling through the years» henger på Lofgrens enkle honky-tonk piano.

«Welcome back» er den åtte minutter lange sakte byggeren som kanskje er Crazy Horse fremste bumerke, uten å true «Cortez the killer»´s  status.

            «Barn» er både velkjent territorium og gjennomgående bleikere varianter av Young-ess. Er det urimelig å vente noe annet så langt uti løpet? Noe annet enn at det fortsatt ruster?