Neil Young: Homegrown (Reprise/ Warner)

NEIL-YOUNG-HOMEGROWN.jpg

Det er vanskelig forklare med ord, den følelsen som treffer meg i mai hvert år. Har gjort helt siden 1972. En helt spesiell mental film utløst av lys, temperatur, natur, en yin-yang kombinasjon av optimisme & depresjon, satt til soundtracket av Neil Youngs Harvest.

            Jeg var en ung mann som i 72 fomlet i gang med noe som liknet på voksenlivet og sangene til Neil Young traff som emosjonelle piler.

            Harvest ble utgitt 1. februar og tok helt sikkert noen uker på å trickle down til Halden, coveret brant seg inn i bevisstheten som en solstekt tatovering, bildet av bandet på låven på Neils Broken Arrow-ranch med pedal steel-gitaristen Ben Keith midt i, med blikket vendt mot en flannelskjorte-kledd Neil, som vanlig i dekning bak sitt lange hår.

            Bandet var Nashville-studio-musikere som var samlet av produsenten Elliot Mazer etter at Young hadde vært gjest på TV-sendte The Johnny Cash Show.

Mazer forklarer at de mer eller mindre snublet over et sound som var verdt gull, helt presist «Heart of Gold».

            Sjefene på Warner spratt ut av stolene sine da de hørte det spesielle som hadde blitt festet til tapene, endelig hadde Young potensialet til å nå ut bredt, veldig bredt.

«Heart of Gold» og Harvest gjorde Neil Young til superstjerne og Elliot Mazor til producer du jour.

            En kilde på Warner fortalte meg en gang at Platekompaniet hvert nye år bestilte inn mange tusen Harvest- CDer for en ny sesong. At plata hørte med til «starter-kit´et» når unge folk flyttet hjemmefra, flere tiår etter at den ble utgitt.

            Det hører med til den sentrale 70-talls-rockmytologien at Neil Young raskt fant ut at popstjernetilværelsen var noe som strøk ham mothårs og som han sier det selv; Jeg vrei på rattet, ut av mainstreamen og rett i grøfta. Der laget han plater som gjorde at Warner sjefene ble sittende; Time Fades away (73), On the Beach (74) og Tonight´s the Night (75). Omtalt som «Ditch-trilogien».

            Men Neil Young var en mann med mange planer og en utømmelig strøm av nye sanger. Egentlig skulle han ha gitt ut albumet som nå foreligger, Homegrown, i 1975, i stedet for Tonight´s the Night.

Det var visstnok hans gode venner og landsmenn i The Band som overtalte ham til å parkere Homegrown og gå for Tonight´s the Night. Hverken Rick Danko, Richard Manuel eller Levon Helm kan avklare hva som skjedde.

Men Levon Helm spiller trommer på to av sangene, åpneren «Separate Ways» og påfølgende «Try». Robbie Robertson spiller gitar på «White Line», som er tatt opp i London i september 74, rett før C,S, N & Y spilte på Wembley stadion.

Ellers deler opptakene seg mellom Mazers Quadrophonic (?) Studio i Nashville, Village Recorders i Los Angeles og hjemmestudioet på Broken Arrow-ranchen.

            I boka mi er det den helt spesielle kombinasjonen av bandets groove (bassist Tim Drummond og trommeslager Kenny Buttrey) og Ben Keith´ pedal steel gitar balansert opp mot pianoet, for det meste spilt av Jack Nitzche, som gjør at at magien flommer fra sangene på Harvest.

            Jeg vedder en kasse kaniner på at det er Harvest som har vært «gateway drug» for mange generasjoner rockere i forhold til å oppdage countrymusikkens kvaliteter.

            Men, Neil har aldri lykkes med å gjenskape det som skjedde på Harvest. Nei, Harvest Moon er ikke i nærheten.

            Selv om opptakene til Homegrown fant sted to-tre år etter Harvest, er det klart at Neil fortsatt hadde kontakt med magi-kilden.

            Ben Keith er fortsatt med, både som musiker og som co-produsent på seks av sangene, Tim Drummonds distinkte bass er å høre på syv. Trommestolen fylles av Levon Helm og Karl T Himmel. The Band- assosiert pianist Stan Szelest spiller på to sanger og Emmylou Harris synger på «Try» og «Star of Bethlehem». Den siste dukket først opp på American Stars n´ Bars i 1977. 

Ytterligere fire av sangene på Homegrown fant veien til senere utgivelser; «Love is a Rose» (Decade), «Homegrown» (American Stars n´Bars), «White Line» (Ragged Glory) og «Little Wing» (Hawks and Dowes).

            «Separate Ways» har blitt spilt av Young live over førti ganger mellom 1993 og 2014, her er den såre teksten, som omhandler bruddet med skuespillerinnen Carrie Snodgress, moren til hans første barn, Zeke. En av sangene der innholdet ble for personlig, for tungt til at Neil orket å gi ut plata i 1975.

Men også en en sang der Young, Mazor og bandet faktisk nærmer seg Harvest- vibben.

            Det samme kan sies om kuskende «Try», Neil-alene ved pianoet på «Mexico» og selvfølgelig «Love is a Rose». (St. Thomas gjorde en nydelig versjon av «Love is A Rose» på CDen fra mitt radioprogram «Cowboy & Indianer»). «Love is a rose, but you better not pick it..»

            «Florida» er en snakke-låt der Neil forteller et grotesk eventyr, til det som høres ut som om noen gnikker på vått glass. Et tidlig eksempel på Neils senere hemningsløse eksperimentvilje.

            «We don´t smoke it no more» er Neil & co som jammer på låven, åpenbart i diametral motsetning til påstanden i tittelen, «Vacancy» er nyktrere, med grooven som mer tilhører Crazy Horse enn Stray Gator (Nashville-bandet).

            Homegrown kan ikke måle seg med Harvest, hva kan det? Til gjengjeld er denne plata prime-time æra Young som er et åpenbart must for alle som aldres med Young.