Matthew Houck/Phosphorescent

Vi lever i en tid da rockmusikkens relevans utfordres fra mange hold, det går an å slå fast at det ikke er rockmusikerne som setter populærmusikkens dagsorden. Men det betyr på ingen måte at det ikke lages interessant, spennende, nyskapende musikk innenfor det som kan sies å være rockemusikkens rammer.

En av de som har lykkes mest med å utvide og utfordre er amerikanske Matthew Houck, under artistnavnet Phosphorescent, nå ute med sitt syvende album, «C´est la Vie». Klassekampen nådde Houck akkurat da han gikk i gang med å begynne øvelsene med sitt band for omfattende turnering.

Det Store Norsk Leksikon definerer «Fosforescens» på følgende måte; «Utsendelse av lys fra kalde, ikke glødende stoffer, hvor lysemisjonen fortsetter etter at tilførselen av den energi som omsettes til lys, er stanset».

Jeg hører fortsatt på Phosphorescents plater, fem, ti, femten år etter at de ble utgitt.

Videre er det verdt å merke seg at studiene av fosforiserende materialer førte til oppdagelsen av radioaktivitet i 1896.

Nå forholder det seg neppe slik at bandet Phosporescent, som strengt tatt bare er sangeren/ låtskriveren/ musikerene Matthew Houck, kan oppdages via spesielt mye aktivitet på norsk radio. Til det betraktes nok Phosporescents musikk som for spesiell, for sær, eller la oss si det som det er, for bra, til at radiolytterne kan plages med det i tide og utide.

Det er ikke dermed sagt at Phosporescents musikk ikke har nådd ut og frem. «Song for Zula», å finne på «bandets» siste studioplate, «Muchaco», utgitt så langt tilbake som i 2013, var med å løfte opplevelsen av storfilmen «The Amazing Spider Man», og visstnok også en rekke andre filmsoundtrack.

Det siste vi hørte fra Matthew Houck & co var med utgivelsen av konsertplata, «Live at the Music Hall», spilt inn i  Music Hall of Williamsburg i Brooklyn, New York på tampen av 2013 og utgitt i 2015.

Når dette leses er det bare timer til Phosphorescent står på scena på Rockefeller i Oslo for å feire utgivelsen av sitt nye album.

I de fem årene som har gått siden «Muchaco» var fersk, har mye hendt i Matthew Houcks liv.

- Jeg har blitt far og jeg har flyttet fra New York til Nashville, forteller Houck på telefon fra sitt nye hjemsted, der han også selv har bygget seg studioet som har fostret «C´est la Vie», kalt «Spirit Sounds».

Med det har artisten kommet hjem til sørstatene der han opprinnelig kommer fra, han ble født i Huntsville, Alabama og han har også bodd i Athens, Georgia. Sistnevnte er som kjent arnested for flere generasjoner progressiv amerikansk rock, B-52s og R.E.M. de mest prominente. Phosphorescent kan definitivt sies å være videreførere av denne stolte rocktradisjonen, uten på noen måte å kunne beskyldes for å være etterligning av noe som helst.

For å hjelpe den uinnvidde leser på vei, her er et knippe av artistene som Matthew Holck har tolket disse femten årene; Pink Floyd («One of my turns») og Stephen Foster (USAs første store sanger/ låtskriver på midten av av 1800-tallet), Beatles («Across the Univers») og Neil Young («Are you ready for the country?»), tradlåten «Home on the range» og, selvfølgelig, Townes van Zandt («Why she´s acting this way»).

Men selv om familielykken har smilt til Houck disse årene, har det også holdt på å gå galt. For to år siden fikk han hjernehinnebetennelse.

- Det var veldig alvorlig ja. Jeg var nær ved å dø. Men jeg var ute av sykehuset etter et par uker, og har ikke noen mén av det, så vidt jeg vet. 

En opplevelse som kanskje kan sies å gi ekstra betydning til tittelen på albumet, altså «Slik er livet».

Phosphorescent slapp sitt første album, «A Hundred Times or More» i 2003, men det var først da Houck startet samarbeidet med det udiskutabelt hippe plateselskapet Dead Oceans med utgivelsen av albumet «Pride» at Phosphorescent dukket ordentlig opp på radaren for artister det virkelig er verdt å følge med på.

Et par år senere kom plata «To Willie», ja den Willie, som ytterligere tydeliggjorde at Matthew satte pris på countrymusikken sin.

- Der jeg vokste opp, på 1990-tallet, var countrymusikken allestedsnærværende, du kunne ikke unngå den.

«To Willie» er elleve velvalgte sanger som enten er skrevet av Den Rødhårede Fremmede selv, eller som er sterkt forbundet med ham. Coverdesignet er i seg en hommage til hyllestplata Willie selv laget til countrylegenden Lefty Frizell, «To Lefty».

«To Willie» står fortsatt som en påle, en av de fineste platene fra det forrige tiåret.

- Rett etter at jeg ga det ut, lå det plutselig en melding fra Willie på svareren min, der han ga uttrykk for at han satte stor pris på det jeg hadde gjort. Til å begynne med trodde jeg at det var noen som køddet med meg, men jeg fant etter hvert ut at det faktisk var Willie himself og jeg ringte ham opp og vi hadde en nice samtale. Jeg har senere truffet ham.

Selvfølgelig inneholder «To Willie» solide doser av det magiske instrumentet pedal steel gitar. Den slags er fortsatt en vesentlig del av Phosphorescents dype og tidvis ornamenterte lydbilde.

-    Pedal steel er essensielt, slår Houck fast og drar undertegnede med på en frydefull ping-pong-samtale om instrumentet som de siste ti årene endelig har kommet til sin rett i populærmusikken, også utenfor sitt tradisjonelle country-revir.

Det er ikke feil å si at mye av nøkkelen til Phosporescents egenart ligger i bandets distinkte miks av synther og keyboards og pedal-steel-gitar, spilt av Ricky Ray Jackson.

Men Phosporescents lydunivers er i sannhet mangefasettert. Houck er kreditert med gitar, bass, synthesiser, trommer, piano, melodica, wurlitser, perkusjon og mbira.

-    Mbira?

-    Det er er et lite afrikansk instrument bestående av metalfliser festet til en trekloss, det kalles også tommepiano.

Tidligere plater av Phosporescent kan sies å være gjennomgående melankolske sanger, der Houcks likvide tenor sterkt bidrar til å forsterke den triste stemningen. Kjærligheten har ofte dreiet seg om å velge hvilken måte man skal tape på.

En av sangene på den nye plata, «New Birth in New England», som svever avgårde med en slags Paul Simon-vibe, kan oppfattes dit hen at den bryter med denne gjennomgangstonen, en optimistisk kjærlighetssang, kanskje?

- Å nei, det har gått opp for meg at plateselskapet «selger»denne plata med budskapet om at jeg nå er så lykkelig, i motsetning til tidligere altså. Det vi jeg ta avstand fra! Hahaha! 

En sang har tittelen «My beautiful boy», og handler selvsagt om Matthew & Son.

- Min egen nær-døden opplevelse fikk meg til å tenke på hvor galt det kan gå for mine nærmeste. Jeg er ikke en person som klarer å la være å tenke på slike ting, uansett. Livet er jo grunnleggende..trist.

«C´est la Vie» synes å spenne opp et større musikalsk lerret enn sine forgjengere, tempoer og tone skifter oftere, den åtte minutter lange «»Around the horn» ruller avgårde på en måte som vi ikke har hørt tidligere, det er nye groover. Noen har sammenlignet «Christmas down under» med Talking Heads «Once in a lifetime».

Uansett referansene, Matthew Houcks vokale bumerke er så distinkt, så kraftig, at ingen vil være i tvil om hvor denne gløden stammer fra.