top of page
Intervju m/Marty Stuart
Martystuart-fls.jpg
Tidal.png

Marty Stuart, countrymusikkens ambassadør 

 

Når Marty Stuart og hans band, His Fabulous Superlatives, kommer til Oslo konserthus lørdag 3. september, har norske countryfans for første gang siden 1990-tallet anledning til å oppleve gullstandarden for countrymusikk. 

Gitaristen Kenny Vaughan, trommeslageren Harry Stinson og bassisten Chris Scruggs, alle ikledd slående skreddersydde dresser fra Manuel, er både overlegne på sine respektive instrumenter og er et så samspilt band at det etter min oppfatning er dekning for påstanden «verdens beste countryband». 

At de frontes av mannen som har påtatt seg oppdraget med å beskytte country-musikkens historie og integritet, gjør denne lørdagen til begivenheten som du ikke kan droppe om du virkelig kaller deg countryfan.

— Ken Burns kunne ha gjort det lett for seg selv da han laget den store dokumentarserien «Country Music» ved bare å intervjue deg?

— Hahaha, takk for det. Ken Burns innsats har hatt stor betydning for folks forståelse av countryhistorien, det kunne ikke ha vært en bedre mann til å gjøre dette. 

Marty Stuart er en av intervjuobjektene med hyppigst tilstedeværelse i Burns serie, hvilket det altså er svært gode grunner til. 

NRK har vist «Country Music», men dessverre i en forkortet versjon, omtrent halvparten av den egentlig seksten timer lange serien. 

— Du har blitt kalt «Curator-in-chief» for countryhistorien. Hvordan skjedde det, og hva innebærer det?

— Jeg synes at dette er en alt for viktig historie til at vi ikke skal ta skikkelig vare på den. Derfor har det blitt slik at jeg har samlet på meg et, etter hvert, stort omfang av gjenstander fra countryhistorien. Det betyr at samlingen nå teller hele tjue tusen «artifacts» som har vært viktige for viktige folk i countryhistorien. Fotografier, instrumenter og klær.  Gjenstandene har ikke bare stor affeksjonsverdi for enkelte, men forteller til sammen en egen historie. 

— Mora mi var en svært god fotograf, fotografiene hennes kom ut i en bok for ti år siden. Jeg plukket opp det og har alltid fotografert. 

Martys fotografier er samlet i flere bøker, den seneste, «The World of Marty Stuart», med forord av Ken Burns og med bidrag fra de ledende musikkhistorikerne Peter Guralnick, Michael Streissguth, David Fricke og Holly George-Warren, kom i mai i år. Boka forteller Martys historie i syv avsnitt.

Et av avsnittene i boka heter «Hillbilly Rock» og omhandler årene mellom 1985 og 95 da Marty var en sertifisert countrystjerne. Han hadde 30 sanger inne på Billboards «Hot Country Songs» og en kjempehit med «The Whiskey ain´t workin´», en duett med Travis Tritt. Sammen med Tritt var Stuart en periode countryens tøffinger under slagordet «No hats tour». Han har fått fem Grammys etter 16 nominasjoner.  

Men med start på slutten av 90-tallet har han konsentrert seg om å lage tema-album, utgitt på den egne labelen Superlatone records. For tjue år siden ble His Fabulous Superlatives hans faste band. Stuart har beveget seg fra å være countrystjerne til selv å bli en av countrymusikkens ikoniske skikkelser, lett identifiserbar med sine hårprakt og sine stilsikre dresser. 

—Jeg er i ferd med å etablere et eget museum for samlingen i fødebyen min, Philadelphia (innbyggertall; 7000) i Mississippi. Etableringen skjer i samarbeid med Mississippi Department of Archives and History. Første byggetrinn på det som heter «Marty Stuart´s Congress of Country Music» er ferdig, en konsertsal.. Det blir et kultursenter for den folkelige kulturen i sørstatene, med tre deler; konsertsalen, et museum for samlingen min og en forsknings- og undervisningsdel. Vi står midt oppe i å samle inn penger til resten. 

— Tjue tusen gjenstander? Det må ha kostet deg en formue?

— Faktum er at de færreste har brydd som dette. Jeg har funnet klærne til Patsy Cline i en søppelcontainer. Mye har dukket opp på loppemarked. Nashville er dessverre en by som i liten grad bryr seg om denne historien, det handler mer om en ny trend hver mandag. 

Marty Stuart lærte seg tidlig å spille gitar og mandolin og startet sitt første band som ni-åring. Da han var 14 ble han kjent med Roland White (bror av gitarlegenden Clarence White), som da spilte i bandet til bluegrass-giganten Lester Flatt (Flatt & Scruggs). Tenåringen ble fast medlem av Flatts band og spilte med ham frem til Flatt pensjonerte seg i 1978. 

Da slapp 20 år gamle Marty Stuart sitt første egne album, «With a little help from my friends». 

Et av avsnittene i den nye boka heter «Marty Stuart meets the Man in Black» (1980-85). 

— Joda, jeg var med Johnny til Norge i 1983, slår Marty fast,- jeg spilte i bandet hans i fem år. 

Da jeg forteller Marty at jeg selv traff Johnny Cash for første gang før den konserten, for et radiointervju for NRK, og holdt på å gå i bakken da Johnny rakte frem neven og sa, med enda dypere stemme, «Hello, I´m Johnny Cash», ler Marty godt i andre enden av telefonlinja. Han kjenner seg godt igjen i følelsen.

— Jeg beholdt vennskapet med John (som alle som sto nær Cash kalte ham) helt til slutten. Faktum er at jeg tok det siste fotografiet som ble tatt av ham, bare fire dager før han døde. 

Ikke overraskende er det flust med Cash-eiendeler og fotos i samlinga som skal vises i Philadelphia, Missisippi. 

Marty var gift med dattera til Johnny, Cindy, mellom 1983 og 88. 

Men det er Martys andre ekteskap som ytterligere har knyttet ham sterkt til countryhistorien. I 1997 giftet han seg med countrysangerinnen Connie Smith.

— Connie spilte en konsert på et indianerreservat utenfor hjembyen min i 1970 og jeg var der. Selv om jeg bare var tolv år gammel, sa jeg til mora mi at jeg skulle gifte meg med Connie en dag. 

Connie Smith har gitt ut 36 soloalbum og ble valgt inn i «Country Music Hall of Fame» i 2012. Marty produserte hennes foreløpig siste album, «The Cry of the Heart» i 2021, selvfølgelig med bidrag fra His Fabulous Superlatives. Utgitt på det hippe bluesplateselskapet Fat Possum.

— Connie har familie i Oslo. Sønnen hennes er psykiater der og nå har hun flere barnebarn i Norge. 

Connie er ikke den eneste country-legenden som har nydt godt av Martis evner som plateprodusent.

I 2007 stod han han bak det som skulle vise seg å bli det aller siste albumet til Porter Wagoner, countrysangeren som mer enn noen annen legemliggjorde countrystjerner som koblinger av folkelighet og glitrende personasjer. 

— Jeg har dresser som har tilhørt Porter i samlingen min, ja. Han forstod betydningen av å gi countrypublikummet det nødvendige flashet av begivenhet og høytid da han stod på scenen. 

Da jeg forteller Marty at intervjuet jeg gjorde med Porter i 2007, i kjølvannet av utgivelsen av det  svært sterke albumet «Wagonmaster», var så følelsesladet at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake, har han full forståelse.

— Porter var en slik fyr som hadde en slik påvirkning på deg. Det var skammelig hvordan han ble behandlet av musikkbransjen i Nashville på slutten av livet. 

Porter Wagoner fortalte meg i 2007 at han gjerne ville komme til Norge for å spille. Men han døde senere samme året. Han huskes både for sine egne countryhits og for å ha introdusert verden til Dolly Parton på sitt «Porter Wagoner Show» i 1967. 

Albumet «Wagonmaster» er håndfast kunstnerisk bevis for det omfattende prosjektet som Marty Stuart er engasjert i, å ivareta og å vise countrymusikken fra sin autentiske side. Albumet er fullt på høyde med det beste Rick Rubin gjorde med Johnny Cash. 

«Wagonmaster» inneholder sanger som forteller nådeløse historier fra «live´s other side» som Hank Williams formulerte det. 

— Plata slutter med at jeg intervjuer Porter om Hank Williams, mens han resiterer Hanks alterego,  Luke The Drifters «Men with broken hearts» og avslutter med å synge «I heard that lonesome whistle blow». 

Men Martys countryinteresse inkluderer også countryrock. Da The Byrds-originalene Roger McGuinn og Chris Hillman ville feire femti-års jubileet til det mange mener et det første countryrockalbumet, «Sweetheart of the Rodeo», utgitt i 1968, var det bare ett band som kunne gjøre jobben ordentlig, Marty Stuart and His Fabulous Superlatives. Dessverre ble det med en kort turné, som endte med konsert på Ryman i Nashville.

— Det var en stor opplevelse for oss alle. Jeg eier jo Clarence Whites originale B-bender Telecaster. Gitaren er rett og slett oppkalt etter Clarence og reiser alltid i kabinen når jeg flyr. Jeg har den med til Oslo.

B-bender Telecasteren har en funksjon, funnet opp av Clarence White og Gene Parsons, begge medlemmer av The Byrds på tidlig 70-tall, som gjør at gitaren kan emulere lyden av en pedal steel gitar. En teknikk for viderekomne countrygitarister.

White ble drept av fyllekjører i 1973, bare 29 år gammel. 

— Jeg kjøpte gitaren av Whites enke, forteller Marty. 

En annen av Martys gitarer har tilhørt gospel-patriarken Pops Staples.

— Mavis Staples ga meg gitaren da Pops gikk bort. Hun mente at jeg var den eneste som spilte som Pops.  

Marty Stuart and his Fabulous Superlatives siste album, «Way out West» kom i 2017 og satte fokuset på California-påvirkningen i countrymusikken. Plata ble produsert av Tom Pettys gitarist, Mike Campbell. En flott ekskursjon gjennom west coast country og rock.

— Den neste plata blir ytterligere en trip ut over ørkenen i California. Vi har faktisk spilt inn tre hele album under pandemien. Tidligere i august skrev vi ny platekontrakt med engelske Spinefarm Music Group, en underlabel eid av Universal. 

bottom of page